|
"Selling
England By The Pound" fra 1973 er av de fleste som kjenner Genesis'
diskografi
regnet som den beste platen de laget i den klassiske perioden
med Peter Gabriel på vokal. Og det beste albumet de ga ut i sin
karriere. Muligens sammen med dobbeltalbumet "The
Lamb Lies Down On Broadway".
"Selling
England By The Pound" kom ut mens progrocken var på sitt mest kreative og populære. Og
denne regnes som en av de ypperste utgivelsene innen denne sjangeren
- en klassiker i rockens historie.
Der
hvor
"Lamb Lies Down On Broadway" etter
hvert
mistet noe av snerten pga. den lange spilletiden, er
"Selling
England By The Pound" mer gjennomført og velspilt. Den faller aldri ned på noe middelmådig
nivå, men holder seg vakker hele komposisjonen gjennom.
Plata
er inspirert av forfatteren T. S. Eliots bok
"Wasteland"
fra 1922, og Edmund
Spensers "The Faerie Queen" fra 1590. Genesis som var kjent for sine
teatralske opptredener, på denne tiden, skapte en Shakespeare-kloning i "Aisle
Of Plenty", og henter ideer fra hans
"Scepterd Isle".
I
åpningslåta "Dancing With The Moonlit Knight" leker
Genesis med symboler fra Kong Arthur tiden. Teksten er litt uklar å
få taket på. På scenen brukte Peter Gabriel å ha på seg
middelalderklær med hjelm og lanse, for å illustrere låta. Dette
er en av de flotteste øyeblikkene bandet noensinne skapte. Med
sin klassisk myke stil, og vakre harmonier.
Gabriels
teatralske vokal er kompet av vakker akustisk instrumental
musikk. Som skifter brått til energipakket prog, i det Gabriel
inviterer til "Join the dance". Låta inneholder også noe
av det bedre Phil
Collins
gjorde på trommer. Den har også ofte vært framført live av
Genesis.
"I
Know What I Like (In Your Wardrobe)" var Genesis første suksess på den
britiske singellisten (21. plass). Og blant de første proglåter som slo
gjennom blant popfans. Den er en humoristisk låt, midt imellom to
mer alvorlige. Den starter morsomt med "it's one o'clock and time for lunch, dam de dam.." Utgangspunktet
for den tullete teksten er albumcoveret til plata. Om en fyr som
hele tiden får råd om hva han burde gjøre i framtiden, men som
egentlig er fornøyd med tingene slik som de er : "I know what
I like. And I like what I know".
Selv
om historien er enkel, er det ikke like enkelt for Gabriel å holde
orden på alle personene i historien. Det er nesten
så han ikke får tid til å trekke pusten mellom slagene. Da Gabriel ga seg i
Genesis, var det Phil Collins som måtte til pers i denne
radbrekkende vokalen.
"I
Know What I Like (In Your Wardrobe)" er
nok et høydepunkt
på plata. Et samlealbum fikk senere tittelen "We
Know What We Like", og den ble framført live jevnlig. Også andre
artister som Fish og Mike Oldfield har
gjort sin versjon av låta. Keyboardspillingen gjør at den
gir assosiasjoner til et par av låtene fra "Abacab"
som kom endel år senere.
"Fifth
Of Fifth" er med sitt rolige tempo og fine pianointroduksjon en av de mer streite Genesis
låtene. Den første tekstlinjen : "The
Path is clear, though noe eyes can see", synes å representere
hele teksten. Som selv om den er enkel, er veldig kryptisk. Meningen
i teksten er fortsatt et samtaleemne blant fansen. Låta er en
favoritt hos både meg, og andre Genesis fans. Mye takket være Steve Hacketts
oppløftende gitarsolo i instrumentalpartiet. Soloen, backet opp
med tunge trommerytmer, energiske basspedal spilling, og mellotron,
gir låta dens sjel, og ble også brukt som et klimaks på mange av
Genesis' liveshow. Den finnes også på livealbumet "Second's
Out".
"Second's
Out" var forøvrig en av de første platene jeg kjøpte meg, og
som dermed tidlig gjorde inntrykk. Og dette var en av låtene jeg
spilte mye. Da Hackett ga seg i Genesis, ble
"Fifth
Of Fifth" fjernet fra
spillelisten på Genesis' konserter.
Selv om alle medlemmene av Genesis er oppført som opphavsmenn på
låta er det tangentmann Tony Banks som først og fremst er
hovedarkitekten.
"More
Fool Me" er i all sin enkelhet en utypisk Genesis låt. Og ikke mange
kritikere likte denne låta. Den huskes mest for at Phil Collins
gjorde sin første solovokal på et studioalbum her. Det medførte
også at han fikk erfaring med å stå foran et publikum og synge.
Selv om han aldri sang den live mer da Gabriel ga seg i gruppa. Noen
ser også låta som et varsel om den mer streite stilen som skulle
komme i årene etter.
Jeg
synes låta er fin, med en rolig kassegitar, og Gabriels nesten
kastrale stemme. Den fungere uansett som et slags mellomparti på
plata.
"The
Battle Of Epping Forest" er basert på en avishistorie, om to
gjengers kamp om et område. Låta har en engasjerende tekst, men
tempoet i låta gjør at det til tider går for fort for Gabriel.
Det blir for mange ord som skal sies. Og enkelte av navnene i låtene
er for dumme : "Mick the Prick" og "Bob the Nob".
Og de ulike partiene i låta henger ikke like godt sammen. Likefullt
er noen av dem flotte å høre på. Bla. der de drar inn en waltzaktig stemning. Og komposisjonen er kompleks på en måte Genesis
mestrer bra. Noe som gjør det fascinerende å lytte til.
"After
The Ordeal" er Steve Hacketts komposisjon. Selv om alle
medlemmene er oppført som låtskrivere på platecoveret. Han
spiller sologitar gjennom hele denne instrumentalen. Den fungerer
som en fortsettelse av den forrige låta
"The Battles of Epping Forest". Dette er stillheten som råder etter slaget. Den starter med
akustisk gitar, før den går over i elektrisk gitar, i sine to
melodiske partier. Også denne er behagelig å
høre på, og fungerer som et mellomparti mellom de to mer episke
"The Battles of Epping Forest"
og "The
Cinema Show".
Sammen
med "The Musical Box"
"Watcher
Of The Skies" og "Supper's Ready"
har "The
Cinema Show" fortsatt å være en av de viktigste og mest
populære komposisjonene Genesis laget, mens Peter Gabriel fortsatt
var med.
Den
starter med akustisk gitar og en sensuell stemning. Med Gabriels
sang blir det hele litt teatralsk. Men etter noen minutter skifter låta
stemning. Gabriel slutter å synge, og vi får et lengre
instrumentalparti hvor
Tony Banks'
keyboardspill er det dominerende. Den er kanskje den flotteste
keyboardsoloen Banks har gjort med Genesis, og det sier ikke lite. Hele
"The
Cinema Show" er en reise
i vellyd og dyktig traktering av instrumentene. En soleklar favoritt
på konsertene deres, både under og etter Gabriel-perioden. Jeg
husker den godt både fra "Seconds
Out", og "In The Cage"-medleyen fra "Three
Sides Live"
- et imponerende stykke håndverk.
"Aisle
Of Plenty" er ikke noen låt som står på egne ben. Den spiller videre
på temaene fra "Dancing With The Moonlight Knight"
og "The
Cinema Show", og fungerer mest som en pen og pyntelig
avslutning på plata.
Det
mest merkelige med låta, er at den på slutten ramser opp tilbudene
kjøpmannen har på ulike dagligvarer...
"Selling
England By The Pound" ble Genesis' store gjennombrudd i
Storbritannia, med en flott 3. plass på
albumlisten. Albumet var også så bra at alle utgivelsene deres i
ettertid ble målt opp mot denne. Kombinasjonen av kompleksitet i
spillingen, og iørefallende melodier og stemninger er genial.
"Selling
England By The Pound"
er blant de platene jeg spiller mest, uansett artist, da jeg synes
den er behagelig og vakker å høre på. En favoritt både hos meg
og mange andre som liker god musikk.
|
