|
Etter
discoplata "Young Americans"
følte David
Bowie for en forandring. Så han flyttet til California, U.S.A. for å
gjøre sin neste plate "Station To Station".
Det positive med flyttingen var at at han ble inspirert av dyktige
folk der borte til å lage en av sine beste album. En plate som
fortsatte flørten med disco, men som samtidig er umiskjennelig
popmusikk, av høyeste kvalitet.
Det
negative var at han også ble påvirket til å begynne med
kokain. Noe som han skulle slite med i mange år. Pga. det så Bowie
skikkelig syk ut en periode - blek og skinnmager. Så når han i
tittelåta "Station To Station" sang om "The thin white duke". Var det
mange som så Bowie selv i den beskrivelsen.
Mange
tror denne plata er en del av Berlin-trilogien til Bowie. Men det er
den ikke. Da den ble spilt inn i U.S.A. Mens "Heroes",
"Low"
og
"Lodger" ble spilt inn i Berlin.
Egentlig
var mange av låtene fra "Station To Station" tiltenkt
soundtracket til "The Man Who Fell To Earth".
Men pga. stridigheter rundt rettighetene ble det aldri noe av en
slik soundtrack plate. Coveret til "Station To Station" er hentet fra en scene i den filmen.
"Station To Station"
er på bare 37 minutter, fordelt på 6 låter. Nesten som om det var
en EP. Men de låtene som er blitt med på plata holder alle svært
høy kvalitet, og står på egne ben uavhengig av hverandre. Noe
det faktum at samtlige låter fra denne plata, muligens med unntak av "Word On A Wing",
har vært på minst en av samleplatene til Bowie.
Personlig
oppdaget jeg denne platen i ung alder, selv om det tok noen år før
jeg fikk den i samlingen. Og flere av låtene fiikk jeg et sterkt forhold
til gjennom andre plater jeg kjøpte med Bowie. Slik som "Changesonebowie"
og "Christiane
F.". Og da særlig tittellåta "Station To Station",
som ennå idag er blant mine favorittlåter. Det er også en låt som på mange
åpnet øynene mine for Bowie. Da jeg så ham framføre den live i
filmen "Christiane F." Jeg ble utrolig fascinert av hans
karisma og musikk. Og dette skulle resultere i over 90 Bowie album
fram til i dag (2015).
Det
er også "Station To Station" som
starter plata. Og den er den lengste låta Bowie noen gang har
laget, med sine 10.08 minutter. Men den evner faktisk å underholde
hele veien gjennom.
Den
starter med en lang intro som høres ut som et tog som starter opp,
men som i virkeligheten bare er glimrende jamming med gitarer. Spilt
av
Carlos Alomar, David Bowie og Earl
Slick. Før Bowie kommer inn med sin
dype stemme, og synger "The return of the thin white duke,
throwing dirts in lovers eyes..".
Hva
teksten handler om, er det uenighet om. Noen mener det er han selv
som er "The thin white duke", pga. for mye kokain. Som
nevnt var han ganske tynn og blek på denne tiden. Andre mener låta er et
resultat av påvirkning fra
Kraftwerk og andre tyske band på denne
tiden. Kraftwerk hadde "Autobahn",
og "Station To Station" ble Bowies motstykke til det. (Kraftwerk hadde "Trans Europe Express"
året etter, noe som kan ses på som en hyllest tilbake).
Andre
mener tittelen "Station To Station"
ikke henviser til reising mellom togstajoner, men mellom
kristenverdenens hellige steder!! For meg høres det ut som en reise
mellom togstasjoner. Og det er på den måten den passer best inn i
filmen "Christiane F." Bowie
selv har senere sagt at han fikk ideen til låta ombord på toget
mellom New York og New Mexico, U.S.A. Der han sammens med mange av
sine eiendeler var på vei til filminnspillingen av "The Man Who
Fell To Earth".
Låta
går gjennom ulike partier. Fra 'tog-gitarene', til det rolige
"the thin white duke", over til det mer rockete og
fengende i : "Once there were mountains on mountains. And once
there were sunbirds to soar with. And once I could never be down." Sammen
med introen er dette det beste partiet på låta.
Selv
om
"Station To Station" er en av
Bowies beste og mest kjente låter, ble den aldri
gitt ut på singel. Men det kan nok ha noe med å gjøre at den var
så lang, og man ikke ønsket å korte den ned, og dermed miste noe
av magien i låta.
"Golden
Years" var den låta som ble valgt som førstesingel fra albumet. Og
den som
skulle følge opp suksessen fra det forrige albumet, og låta
"Fame". Den er funky og discoaktig på samme måte som
"Fame".
Men har også et kult, litt laid-back lydbilde. Den er vel den
eneste låta som minner om noe av det som var på "Young Americans",
resten av låtene på albumet ligger et stykke unna forgjengeren, da
de er mer pop/rock enn disco. (Muligens med unntak for "Stay").
Eks,
kona til Bowie Angie, hevdet "Golden
Years" var dedisert til
henne. Noe også Ava
Cherry hevdet.
I virkeligheten var den skrevet for Elvis
Presley,
men rockekongen avviste den.
"Golden
Years" klarte en fin 8. plass på
den britiske singellisten.
Det
er en låt man blir i godt humør av å høre. Bowie gjør en fin
prestasjon vokalt, med litt slentrende stemmer i bakgrunnen.
"Word
On A Wing" er den mest ukjente låta fra dette albumet, da den aldri
har vært på noe annet album enn dette. Men likefullt er den en
veldig fin låt som både jeg og mange andre har et spesielt
forhold til. Det er en veldig lavmælt, og ærlig. Med en tekst hvor
Bowie åpner seg i sitt forhold til religion : "Just because I
believe don't mean I don't think as well. Don't have to question everything in heaven or
hell."
Teksten
bygger seg opp mot en følelsesmessig topp i refrenget hvor han
henvender seg direkte til sin skaper : "Lord, I kneel and offer
you my word on a wing. And I'm trying hard to fit among your scheme of things."
"Word
On A Wing" er litt gospelaktig. Med et operette-aktig refreng som når
himmelske høyder. Og prestasjonene fra musikerne på låta følger
fint opp denne sakrale stermningen. Earl Slicks metalliske gitar,
og Roy
Bittans flotte keyboardspilling,
som komper denne himmelske stemningen.
Men den flotteste prestasjonen gjør Bowie selv med sin bruk av
stemmen. Det starter lavmælt, men bygger seg opp mot refrenget, før han
avslutter i falsett i refrengets siste linjer.
"TVC
15" var den andre låta til å bli valgt ut som singel fra dette albumet.
Uten den helt store suksessen verken i Storbritannia eller U.S.A. Den var
også med på "Christiane F." albumet som jeg tidlig fikk
et forhold til . Og der var denne låta en klar favoritt sammen med "Heroes/ Helden" og
"Station To Station".
Ideen
til låta hadde Bowie fra en Iggy
Pop låt, hvor en dame blir spist
opp av TVen sin. Det har også vært en favoritt hos Bowie selv, da
han har tatt den med på flere ulike album, og bla. framførte den
live på
Live Aid i 1985. Noe
som var en overraskelse, da de andre stort sett spilte
sine mest populære låter, og denne kan ikke sies å være blant
Bowies største hits. Men låta er absloutt fengende, med et
rytmisk kraftig refreng, hvor Bowie har lagt flere stemmer oppå
hverandre for å gi den trøkk. Det er en tempolåt man lett kan få på
hjernen.
"Stay"
er også en tempolåt med et
fengende refreng. Den kan også sees
på som en fortsettelse av discoplata "Young Americans".
Både Earl Slick og Carlos Alomar bidrar på gitar til å gi denne låta
et spesielt preg som den vil bli husket for. Den egner seg nok godt
for dansegulvet. Den har likevel aldri vært blant mine favoritter,
selv om den er helt grei.
"Wild
Is The Wind" tok det lang tid før jeg så storheten i, men i
dag er den en favoritt hos meg (mye takket være kona som hele tiden
har elsket låta). Om Bowie gjør fine
vokalprestasjoner på de andre låtene her, kommer de ikke i nærheten
av denne. Dette er Bowie på sitt aller beste - vokalt. Det er også
den eneste låta på denne plata Bowie ikke har skrevet selv. Den er
komponert av den ukrainske låtskriveren Dimitri
Tiomkin en gang på 50-tallet. Som laget musikk til filmer som "Alamo"
(1960).
Låta
går i lett, laid-back jazztempo. Men kompet er kun ment som
bakgrunnseffekt. Det er Bowies sang som er fokusen. Hvor han går
fra de helt høye, til de laveste tonene. Han klarer å
holde en tone på en måte som ville gitt oss andre pustebesvær -alt gjort på
en svært engasjert, intens, og følelsessterk måte.
Han
tar også en flott a cappella med ordene "Don't you know your
life, it's hell". Man er er bare nødt til å bli
imponert. At det bare er 6 låter på plata gjør ingenting, når de
som er her er så flotte som denne.
"Station To Station"
nådde 5. plass i Storbritannia, 3. plass i U.S.A., Nederland, og
Frankrike, 8. plass i Norge og Australia. Og er i ettertid sett på som en
av de beste og mest gjennomførte Bowie albumene - en ekte Bowie
klassiker.
|
