Utgivelsesår : 1989

Produsent : Mike Hedges, John Rowley

Låtskrivere : Paul Heaton, David Rotheray 

Bandmedlemmer : Paul Heaton, Dave Hemmingway, David Rotheray, David Stead, Sean Welch, Briana Corrigan

1. Song For Whoever

2. Have You Ever Been Away 

3. From Under The Covers

4. I'll Sail This Ship Alone 

5. Girlfriend 

6. Straight In At 37' 

7. You Keep It All In 

8. Woman In The Wall 

9. Oh Blackpool

10. Love Is

11. I Love You (But You're Boring)

Jeg var fan av forgjengeren til dette bandet, The Housemartins. Med sin rett fram, glade gitarpop. Med flotte låter som "Happy Hour", "Me And The Farmer" og "Caravan Of Love" var det med en tåre i øyekroken jeg mottok beskjeden om at bandet var splittet. Norman Cook fortsatte med mer funky musikk under navn som Pizzaman, Beats International, Freak Power, og senest Fatboy Slim, med stor suksess. 

Men hadde jeg visst at Paul Heaton og Dave Hemmingway kom til å danne et nytt band som skulle lage mye flottere musikk enn det Housemartins gjorde, kunne jeg spart meg tårene. For i stedet fikk vi elegant jazz-inspirert pop med større bruk av keyboards og piano. Den var også inspirert av R&B. Og Briana Corrigans kvinnestemme, og lett orkestrering ga også musikken en ny dimensjon, med et fyldigere komp enn det som hadde preget Housemartins låter.

Det ble umiddelbart en enorm suksess. 1. singelen "Song For Whoever" nådde 2. plass på singellisten i Storbritannia. Siden har de hatt en 1. plass på singellisten, og tre 1. plasser på albumlisten. Samleplata "Carry On Up The Charts" er blant de mest solgte platene i britisk musikkhistorie. Så det er tydelig at det er flere enn meg som har falt for denne glade musikken med de ironiske og bitende tekstene. Til og med bandnavnet er ironisk ment. De er fra Nord-England, og Housemartins var blitt plassert i bås som "downbeat Northerners", noe de ikke var fornøyd med, så de valgte det ironiserende navnet The Beautiful South.

Plata starter flott med 1. singelen "Song For Whoever", som også er platas beste spor. Den er en laid-back pianoballade, med en vennlig stemning. Måten Heaton og Hemmingway skifter på å synge og kore, er flott. Den starter helt rolig, men øker i tempo, noen strykere kommer også etter hvert inn. 

Det låta huskes best for, er ironien i teksten.  Om han som sitter og skriver kjærlighetslåter, med et sterkt ønske om å få en nummer 1 hit. At han utleverer sine tidligere forhold til Jennifer, Alison, Phillipa, Sue, Deborah, Annabel i sangene, har han ikke skrupler til å bry seg om. Oppramsingen av alle damene i teksten var inspirert av en plate med Ray Charles kalt "Dedicated To You", der hver låt var dedisert til en bestemt dame. 

Dessverre klarte ikke The Beautiful South å "reap number one", som de sier i teksten. Men en fin 2. plass ble det.

I "Have You Ever Been Away" er Heaton nesten falsett i stemmen. Det er en lett rytmisk låt, hvor Hemmingway synger refrenget "I don't know, I don't care, I'm just glad I wasn't there." Briana kommer også etter hvert inn med sin søte, uskyldsfulle stemme, og gjør låta enda mer stemningsfull. En jazzete pianosolo bidrar også til å gjøre låta til en hyggelig affære.

Teksten oppfatter jeg som kritikk av selvgode engelskmenn som ikke gidder å dra utenlands fordi de ser på utlandet som mindreverdig - i god gammel koloniånd. Så de holder seg heller hjemme.

"From Under The Covers" er en låt som ligger  nær Housemartins med sin enkle el-gitar lyd. Men den er en hyggelig låt, med et bra driv. Etter hvert kommer det blåsere inn som lar tankene gå til 60-talls easy listening.

En annen flott låt fra denne plata er pianoballaden "I'll Sail This Ship Alone". Den blir en slags fortsettelse av "Song For Whoever", da den fine melankolien i låtene er ganske lik. Også her handler det om å skrive kjærlighetssanger. Men formålet er et annet. Denne personen skriver kjærlighetssanger til eks-kjæresten, og håper at det skal bringe henne tilbake : "Well they said if I wrote the perfect love song, you would take me back." Men han er uheldig, gang på gang. Den første sangen mister han, den neste brenner hun i stykker. Tilslutt tror han at det eneste som vil få henne tilbake, er at han setter fyr på seg selv...   En ganske morbid tekst, i god B.S. ånd.

"I'll Sail This Ship Alone" er en enkel pianolåt, kun kompet med en trommetakt og noen strykere og synthriff i bakgrunnen. Man må høre den et par ganger før man innser storheten i den. På slutten kommer også en sørgmodig trompet inn, kanskje for å minnes han som tente på seg selv?

"Girlfriend" er en mer ordinær låt, med et forutsigbart komp. Den handler om en jente som blir dårlig behandlet av typen sin, og som får gode råd fra en venn.

"Straight In At 37" følger også opp teksten i "Song For Whoever", hvor de ironiserer over den kyniske musikkbransjen. Der de ramser opp ord og uttrykk som bør være med i en poplåt for at det skal bringe den inn på listene. Også Simon Le Bon får gjennomgå : "Well Simon Le Bon stayed round my house before. And he was sick on the plants and he was sick on the floor. And he wouldn't go home until he'd sung his song. With a backing harmony from Paul Young." Låta er kjapp og rytmisk, med et enkelt synthriff.

Deretter kommer "You keep It All In", som er en utrolig fin låt. Den starter med en lystig fløyte, som så blir kompet med gitar og tromme. Før den lystige duetten mellom Paul og Briana setter inn. Den oppleves som småkjatring mellom to gamle ektefeller. Briana starter med ordene : "You know your problem, you keep it all in", og dermed er krangelen igang. Og det morbide har de funnet plass til med ordene : "When all i wanted to do was knife you in the heart, I kept it all in". Sjarmerende 'vinkling', og sjarmerende sang.

"You keep It All In" er lett og ledig, og man blir i godt humør av å lytte til den. Men det er dialogen mellom Briana og Paul som er det man husker best. Og Dave Hemmingways soulfylte stemme som kommer inn midtveis. Låta klarte en fin 8. plass i Storbritannia - godt hjulpet av en fornøyelig video.

"Woman In The Wall" er den mest morbide av alle låtene på plata. Den handler om en mann som drikker mye, og er ute og treffer folk. Mens den stillferdige kona sitter hjemme og tenker. En kveld han er litt full, dreper han henne. Og etter en stund begynner liket å lukte, så han stenger henne inne i veggen. Og ting går greit, helt til det begynner å dryppe fra den råtne veggen..  Man må nesten lure på hvor de henter ideene til slike tekster?

Og denne fryktelige teksten pakker de inn i en pen og munter sang. Med refrenget "Cry freedom, for the woman in the wall". Den høres ut som en lavmælt kampsang, helt til man hører hva teksten går ut på. Veldig mange har denne som en favoritt på plata - så populær at The Beautiful South valgte å avslutte alle konsertene de neste åtte årene med denne låta.

"Oh Blackpool" er en 50-talls aktig låt, med lett gitarklimpring og lystig pianospill. Som for å skape stemningen fra de gode gamle dager i feriebyen Blackpool. Selv prøvde bandet å lage en låt i Beatles-stil. Teksten ironiserer over folk som skifter forbilder etter hva som passer seg til enhver tid : "I wasn't sure if it was Marx or Hitler that was in this year." Noe som passet på Heaton selv i ungdommen.

"Love Is" er en ballade som aldri når helt inn til meg, da den mangler den gode melodien som kjennetegner låtene til Beautiful South. På slutten låner de refrenget fra "She Loves You" med The Beatles, uten at det gjør det bedre. Intetsigende, men grei nok.

Plata avsluttes enkelt med "I Love You (But You're boring)". Den er platas enkleste låt arrangementmessig, med kun Heatons stemme og en kassegitar. Men vi hører lyder i bakgrunnen, noe som gir inntrykk av at dette er spilt inn utendørs. Vi hører også gammeldags karusell musikk, noe som er låtas tema. Jeg-personen mimrer tilbake til den tiden kona var spennende og engasjert. Nå er det kun denne karusellen som opptar henne. Hun kan ikke bli med på noe, for kl. 18.00 må hun være tilbake for å se på karusellen. Jeg antar at karusellen kan omskrives med et eller annet TV-program hun er nødt å se, slik det gjerne blir i parforhold. Hvor man ender opp som TV-slaver i stedet for engasjerte mennesker.  

"Welcome To The Beautiful South" nådde som nevnt en fin 2. plass i Storbritannia da den kom ut. Med hele 800.000 solgte eksemplarer.