|
"Ommadawn"
var det 3. studioalbumet fra Mike
Oldfield. Etter suksessene "Tubular Bells"
(16 millioner solgte) og "Hergest Ridge".
Det ble det første Oldfield albumet som ikke gikk til topps, med sin 4.
plass på den britiske albumlisten. Men den ble likevel godt mottatt av
kritikerne og fansen. I avstemninger blant fansen rangeres
denne ofte som den beste.
Etter
"Tubular Bells"
og "Hergest
Ridge", visste ikke Mike helt hva han skulle finne på, så han
laget en ' tullelåt' i "Don Alfonso"
sammen med David
Bedford,
og ga den ut på singel. Den floppet, men har blitt et populært
samleobjekt for Oldfield fans i ettertid. Deriblant meg.
"Ommadawn"
er en tung plate å få taket på. Med sin eksperimentelle,
progressive, instrumentale stil. Jeg har hatt plata i en årrekke,
men det er først de siste årene at jeg føler jeg har kommet under
huden på plata. Og det er en spennende verden jeg har oppdaget.
Som
på tidligere plater har Oldfield valgt å gjøre det meste selv.
Han komponerer, produserer og mikser. Og han spiller de fleste
instrumentene selv. Som han også gjorde det på "Tubular Bells".
Eksterne musikere blir bare brukt til koring, trommer, sekkepipe, fløyte
o.l. Blant musikerne han fikk med seg var broder Terry Oldfield,
søster Sally
Oldfield,
og
Chieftans
medlem Paddy
Moloney.
Albumet
har et spesielt navn. "Ommadawn" er
uttalevarianten av ordet "Amadan", som er gaelisk for dum
mann/tilbakestående. Og med et stort bilde av seg
selv på forsiden, antyder han muligens at det er ham selv som er den dumme
mannen.
"Ommadawn"
er en monster av en plate. Den er mer variert enn
"Hergest
Ridge". Deler av plata er lett å nynne med på, mens andre partier
kan oppleves som utilgjengelig. Den har primitive stammerytmer,
greske og irske stemninger, såre stemninger, og mye spenning. Mike
bruker studioteknikken til å lage en kvasisymfonisk struktur,
tilpasset 70-talls prog rock. Som en klassisk komposisjon starter
han med et tema, som han så lager variasjoner over, og bygger så på
med ulike instrumenter og stemninger.
Det
starter rolig med noe småklimpring på piano og gitar, og
stemningsfull kvinnekoring i bakgrunnen. Vi får så en
gitarimprovisasjon fra Oldfield som er spennende å høre på.
Bakgrunnskompet blir kraftigere og kraftigere, nesten litt truende.
Trompeter og fløyter kommer etter hvert inn og bidrar til å skape en
pompøs stemning.
Men
så stopper det hele opp, og det går så over i en glad og lystig
middelalderstemning med kassegitar og fløyte, som løsner litt opp.
Og nettopp slike partier er det Oldfield er så god på, og som jeg
liker så godt.
Deretter
får vi igjen gitarimprovisasjoner fra Oldfield. Men denne gang har
bakgrunnskompet endret karakter. Han har latt seg inspirere av
afrikanske rytmer, noe som gir plata en ny retning og dimensjon.
Gitarene blir så 'villere og villere', før de brått stopper
opp. Og en enkel, rytmisk trommetakt avslutter side 1.
Side
2 starter med en strøm av el-gitarer, før det går over i
behagelig gitarklimpring. Og det er nå Chieftans'
Paddy Moloney kommer inn med
sin uilleanske, irske sekkepipe. Som sammen med Oldfields følsomme
gitarspill skaper en sår og vakker stemning. Med klare irske
referanser. Dette går så over i vakkert fløytespill. Fortsatt med
Oldfields distanserte gitarspill. Så skifter stemningen, og det
hele blir mer dramatisk. Med 'truende' el-gitarspill. Før
det igjen skifter stemning, og vi er i middelalderen, på et eller annet hyggetreff med
polkalignende gladmusikk. Ikke ulikt hva han gjorde på "Portsmouth" med
stor suksess.
Som
en kuriøs avslutning på plata har Oldfield lagt inn en snodig men
fin greie i form av "On
Horseback". Hvor han med platas eneste vokale
parti, på en komisk og banal måte forherliger livet på
hesteryggen : "Some like the city, some the noise. Some make chaos, and others, toys. But if I was to have
the choice. I'd rather be on horseback"." - En fin melodi med barnestemmer til å
hjelpe ham på refrenget. Det høres ut som en sang hentet fra
engelsk barne TV i beste Postmann Pat stil. Poenget kan være å la
lytteren få riste løs litt etter den komplekse musikken
forut.
"Ommadawn" betyr
som sagt dum mann. Og denne platen er et innblikk i en dum manns
tankevirksomhet. Slik Oldfield ser det. For oss andre har det vært
en spennende reise i hans musikalske landskap. Oldfield var nok
egentlig ganske så fornøyd med hva han hadde skapt her : "Some
people find it makes them happy. Other people, it makes them very unhappy. It scared me
to death when I did it. When I did that electric guitar, I found it
really frightening. I couldn't sleep."
Plata
varer bare 36 minutter, noe som er usedvanlig kort. I hvert fall i
forhold til i dag hvor platene gjerne varer 75 minutt.
Dette
skulle bli det siste albumet Mike ga ut på 3 år. I mellomtiden kom
pønken, og det var ikke lenger like populært å lage kompleks og
avansert musikk slik Oldfield laget. Så "Incantations"
fra 1978 ble
ingen suksess.
Mike
Oldfield laget i 1990 en oppfølger, som tok utgangspunkt i
"Ommadawn". Han kalte plata "Amarok" (igjen et gaelisk ord) eller "Ommadawn 2" som den gjerne også kalles, som falt
i smak hos fansen.
|
