|
Moby
står for meg som noe av det mest spennende nye som dukket opp på
musikkfronten på
90-tallet. Mitt første møte med ham var gjennom hiten "Go"
fra 1991, der han samplet temaet fra TV-serien "Twin Peaks".
Jeg tok ham for å være et one-hit-wonder, da jeg ikke hørte
noe mer om ham etterpå. Ikke før han begynte å få gode kritiker
for album som
"Everything is wrong" og "I like to Score".
Men jeg følte ikke at det angikk meg. Selv ikke da han fikk strålende
kritikk for denne plata "Play".
Det
var ikke før jeg hørte "Porcelain"
i en bilreklame at jeg skjønte at dette var musikk utenom det
vanlige. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til fyren, uten at
jeg vet hvorfor.
"Play"
ble kjøpt inn, og plata falt i smak umiddelbart. Den varr rett og slett tettpakket med
knallgode låter. Og til min overraskelse hadde jeg hørt flere av
dem fra før, uten å vite at det var ham. Bla. "Bodyrock" som
jeg hadde hørt mye i FIFA spillet mitt på Playstation. Og
det hører jeg flere som kjøpte plata opplevde. At dette allerede
var kjent musikk, sikkert fordi plata ble spilt mye på radio og TV
etter utgivelsen, og man hørte det uten å vite at det var ham.
Det
er ingen tvil at Moby er en dyktig fyr. På samme måte som Fatboy
Slim leker han seg med lyder han har samplet, og setter til
fengende melodier og rytmer. Ikke rart han kalte plata "Play",
da dette er Mobys lek med musikk og lyder. Og han er utrolig dyktig i det han
foretar seg. Alle låtene er skrevet, spilt, og produsert av ham.
Likevel ble resultatet så variert og bra. Ikke rart kritikerne ga
ham terningkast 6 for denne plata.
Plata
starter med "Honey"
- en låt som er brukt endel i andre
sammenhenger. Moby har her samplet "Sometimes"
med
Bessie Jones,
som er en gammel gospelsang, og deretter lagt på noen moderne
toner. Noe som gjør det fengende å høre på, idette møtet
mellom gammel amerikansk folk og 90-talls elektro.
I
"Find
my Baby" velger Moby samme oppskrift. Han har her samplet Boy
Blues
innspilling "Joe
Lee's Rock",
som er en gammel blueslåt. Vokalen sammen med
en gitar gir låta en følelse av 'roots', og noe
opprinnelig innen rock. Det er bare en setning han har samplet, og
den lar han gå på repeat. Rundt den bygger han opp et moderne
lydbilde, som er engasjerende og som skapt for dansegulvet. Den ble
også brukt i en Levis reklame i år 2000.
"Porcelain"
er en fantastisk låt, og det som ble inngangsporten til dette
albumet for meg. Noe det også ble for så mange andre. Den bidro
til å bringe electronica-sjangeren ut til et større publikum. For
man kunne ikke unngå å høre den en periode. Den ble brukt i
reklamer, TV-program, og spilt på diskoteker, barer, og på
radio.
Det
man først legger merke til er den fiffige måten han reverserer
keyboardriffet på i starten. Til dette riffet legger han så på en
trommerytme, noe mer keyboards, før en himmelsk, men merkelig
damestemme kommer inn og løfter låta til himmelske høyder. Man
blir imponert av hans ideer, og måten han gjennomfører det på.
Moby
er ingen stor vokalist. Men selv den monotone sangen hans som kan
minne om 70-talls Kraftwerk, bidrar til å gi låta en fin, laid-back
stemning. Og lag på lag med lyd, ødelegger aldri den rolige,
behagelige stemningen. Låta var også en stor hit på listene over
hele verden, med bla. en 5. plass i Storbritannia.
I
"Why
does my heart feel so bad?" har han The
Shining Light Gospel Choir til å skape en himmelsk stemning. Melodien er
spilt inn på 50-tallet. Dette krydrer Moby med elegant
pianospill, og passende rytmer. Låta kunne vært brukt både på
dansegulvet og i kirken. Flott å høre på er det, og en hit da den
var ute på singel.
"South
Side" er en annen type låt enn de foregående. Mer direkte og
moderne, med sine rytmer og el-gitarer. Den fungerer også som en
stemningsrapport fra
"The South Side"
(i
L.A.?) : "Here we are now going to the east side. We pick up my friends and we go for a ride. Ride all night and ride all
day. Looking out for a sunny day". Fengende, nesten rockete låt som gjorde
det bra på listene. Den var den av låtene fra dette albumet som
gjorde det best i U.S.A. På en nyere albumversjon enn den jeg har,
er Gwen
Stefani (No Doubt) med og korer.
"Rushing"
er et mer et laid back mellomparti på plata. Med enkle rytmer og
keyboards. Og noe uengasjerende sang.
"Bodyrock"
er kanskje den låta jeg har spilt mest fra denne plata
(ufrivillig) da den er med på FIFA 2001 på Playstation. Jeg husker
hvor overrasket jeg ble da jeg hørte denne på "Play".
Da jeg på forhånd ikke visste at det var Moby som hadde laget
denne tøffe techno låta. Den kunne like godt vært laget av Fatboy Slim,
da den har et lydbilde som ligner på hans. Den er veldig metallisk
og moderne i sitt lydbilde.
"Natural
Blues" er av mange holdt som den beste låta fra "Play".
Igjen har Moby samplet stemningsfull sang fra en gospelmelodi.
Melodien er litt klagende med ordene : "’Oh lordy I’ve
travelled so hard. Don’t nobody know my troubles with god." Til
denne setningen har Moby lagt på noen fengende rytmer og
keyboardspill. I utgangspunktet enkelt, men likefullt flott gjennomført.
Selv om det kan bli litt monotont i lengden. Den nådde en fin 11.
plass i Storbritannia.
"Machete"
er en Prodigy-lignende låt med en tekst som tydelig omtaler narkotikaavhengighet
: "Took the needles from my eyes and put them to the sky".
Dette er ren techno. Med en monoton rytme som er skapt for
dansegulvet. Det er likevel lagt inn noen små detaljer som gjør
den interessant å lytte til.
"7"
er en ubetydelig greie, før vi får "Run on" som
følger samme oppskrift som så mange andre av låtene på "Play".
Moby har funnet en morsom og leken melodi i "Run for a long time"
med Bill
Landford & The Landfordaires fra 40-tallet. Denne gangen har han valgt å
la låta i større grad få leve i sitt opprinnelige lydbilde. Kun
tilsatt noe fengende pianospill. Igjen kan vokalriffet bli
litt for gjentagende i lengden.
"Down
Slow" er intetsigende, mens "If things were perfect" med
soulinspirert sang fra Reggie Matthews
uthever seg litt mer.
På
"Everloving" har Moby tilsynelatende kastet alle moderne
instrumenter på sjøen, og bestemt seg for å lage en enkel
kassegitar låt a' la' R.E.M. Man får denne leirbålstemningen ved å høre
på den. Etter hvert får vi inn både trommerytmer og keyobards. Men
den fortsetter med å være en stemnings- og lengselsfull greie.
"Inside"
er ambient bakgrunnsmusikk, med litt lett og stemningsfull klimpring
på pianoet. På samme måte som han gjør det på "Porcelain".
I
"Guitar
Flute & String" har Moby pånytt behov for å gå bort fra det
elektroniske lydbildet, over i et mer akustisk.
I
"The
Sky is Broken" synes man plata burde vært ferdig. 18 låter på en plate
blir litt mye, og denne kunne han godt ha kuttet ut. Selv om den har
sine kvaliteter.
Plata
avsluttes med "My Weakness",
hvor Moby har samplet noe som høres ut som salmesang, og satt til
noe stemningsfull keyboardspill. Som om det var soundtracket til en
krigsscene.
Til
tross for noen litt svake låter på slutten, er dette en flott
plate, og en fin musikalsk reise i amerikansk musikkhistorie, med
Moby som reiseleder på turen. Jeg må gi ham honnør for å ha
funnet fram gamle, snodige perler av noen låter.
Plata
ble som nevnt en stor suksess for Moby. Med 1. plass på listen iStorbritannia, 2. plass i Norge, og bra plasseringer i en rekke andre
land. I hjemlandet U.S.A. gikk det av en eller annen grunn ikke så
bra, med kun 38. plass.
Personlig
ble jeg så betatt av denne plata at jeg i ettertid gikk til innkjøp
av alle hans album. Men de var dessverre ikke av samme kvalitet som
denne. Oppfølgeren
"18" er grei nok. Men han kopierer formelen fra denne plata, så
det blir litt forutsigbart. Men på "Play"
fungerer det absolutt strålende. Og gjør det til en av de beste
utgivelsene
fra 90-tallet og utover.
|
