Utgivelsesår : 1973

Produsent : Tom Newman, Simon Heyworth

Låtskriver : Mike Oldfield

1. Tubular Bells Prt. 1

2. Tubular Bells Prt. 2

Mike Oldfield er den store favoritten min. Og dette er albumet som alltid vil være knyttet til hans navn. Det var hans debutplate, gjennombrudd, mest anerkjente, og mest solgte plate. Den er i dag solgt i 16 millioner kopier, noe som gjør den til en av tidenes mest solgte og også viktigste utgivelser. Den har betydd mye for Oldfield selv også. På den måten at han stadig har vendt tilbake til temaet fra plata, i album som "Tubular Bells II", "Tubular Bells III", "Millennium Bell" og "Tubular Bells 2003".

Temaet fra denne plata ble også brukt i den kjente skrekkfilmen "The Exorcisten". Det var gjennom den "Tubular Bells" ble en suksess i U.S.A. i sin tid. 

Mike Oldfield hadde hatt ideen til denne plata i mange år før han fikk sjansen til å spille den inn. Han hadde spilt inn en råtape mens han jobbet i Abbey Road studio. I utgangspunktet var Oldfield kun vant med å spille gitar. Men i studioet fikk han muligheten til å eksperimentere, og øve på mange andre instrumenter også. Disse ble også med på råtapen. Han ble møtt med et unisont nei fra de plateselskapene som tok seg tid til å høre tapen. De mente musikken var for rar. Det var ikke før han kom i kontakt med Richard Branson og hans nystartede plateselskap Virgin Records at han fikk sjansen til å spille inn "Tubular Bells". 

Det ble en slitsom tid hvor Oldfield måtte spille på 20 forskjellige instrumenter, og legge på et rekordstort antall spor på plata. Med hjelp fra Tom Newman og Simon Heyworth. Newman skulle følge Oldfield på mange av hans senere produksjoner, helt fram til 2003.

Det store antall spor, og alle de forskjellige instrumentene gjør plata til en spennende og fin opplevelse, med stadig skiftende tempo og stemninger. 

Om "Tubular Bells" er en av de mest kjente platene i musikkhistorien, er åpningsriffet på plata, en av de mest kjente riffene, eller vignettene om man kan kalle det for det. De fleste vil dra kjensel på det når de hører det. Enten fordi de har hørt det i en av  Oldfields mange versjoner, eller i noen andres. Det har blitt brukt i mange ulike sammenhenger rundt om. Oldfield bygger en hel albumside rundt dette riffet på side 1, med skiftende innhold.

Det starter helt enkelt med et piano og noe keyboardspill. Før lydbildet utvides med fløyter og Oldfields gitarspill. Pianospillet endrer etter hvert karakter, og det blir mer trolsk, nesten så det minner om norske folkemusikk. En rufsete el-gitar kommer inn og bryter det drømmende lydbildet. Og det hele blir mer progressivt. For meg blir dette en komposisjon med likhetstrekk med Edvard Griegs "Peer Gynt", som også går fra det helt vakre, myke i "Morgenstemning", til det buldrende, dramatiske i "Dovregubbens Hall". Noe som gjør at man kan lage bilder til musikken i sitt eget sinn.

Oldfield toucher bla. innom "Joshua fought the battle of Jericho" i sitt glitrende gitarspill. For selv om stemningene skifter, og vi stadig får presentert nye instrumenter, er det Oldfields gitarspill som er det essensielle her. Han er blant de beste gitaristene som fins, og her viser han oss stadig nye sider.

Side 1 bygger seg opp imot en grand finale. Hvor vi først får et repeterende bassriff som blir kompet av Oldfields el-gitar. Deretter kommer Vivian Stanshall inn og presenterer de ulike instrumentene som etter hvert supplerer gitarspillet. Og den elegante og fornemme måten han gjør dette på, er blitt blant høydepunktene på denne plata. Og også en sekvens som mange vil huske Oldfield på. Da Oldfield valgte å spille inn platen pånytt i 2003, var det komikeren John Cleese som fikk æren av å være 'seremoni mester'. Stanshall introduserer flygel, luftorgel, klokkespill, bassgitar, el-gitar, mandolin, spansk gitar, akustisk gitar, og tilslutt de berømte tuberørene (eller triangler som jeg har lært å kjenne de som) - alt presentert på en elegant distingvert måte. 

Man blir veldig oppstemt av denne grandiose avslutningen på side 1.

Side 2 starter pent og pyntelig med noe klimpring på en gitar. Vi hører også noen sang og et piano i bakgrunnen. Melodien skifter underveis, men gitarleken fortsetter en stund til. Etter hvert kommer noe orgelspill inn, som blir kompet av akustisk gitar. Og når så den spanske gitaren kommer inn, blir det svært stemningsfullt. Vi får følelsen av å være et sted mye lengre øst enn England. Muligens Russland. Men så kommer noe dramatisk el-gitarspill inn, og noen tunge trommeslag. Og vi flytter oss stemningsmessig til dyster engelsk middelalder.

Så blir det enda mer dramatisk idet vi får noe mer rytmisk musikk og Oldfields 'tungetale', om man skal beskrive det. Selv kalte Mike partiet for "The caveman bit", da han høres ut som en neandertaler. Dette partiet ebber ut med Oldfields stemme som nå høres ut som ulvehyl. El-gitarene er også hurtigere og mer desperat i sitt uttrykk. 

Det roer deretter pånytt ned i et hammondorgel-parti, og noe gitarklimpring. Dette gitarspillet opplever vi på flere nivå, da ulike gitarer er lagt oppå hverandre. Noe som gir et kompleks lydbilde. 

"Tubular Bells" avsluttes på en merkelig men fornøyelig måte med typisk amerikansk folkemusikk i noe som i ettertid har blitt kalt "Sailor's Hornpipe". Her spilles det  både akustisk gitar, fløyte og fele, i en takt som går raskere og raskere dess lenger ut man kommer. Man ser for seg plattdans i amerikansk nybyggertid. Det er så man får ristninger i dansefoten. Låta har ingenting med resten av plata å gjøre, men den løsner opp den litt stive, progressive stemningen. Oldfield gjorde noe lignende på "Ommadawn" med den lett barnslige, men likefullt fine "On Horseback".

"Tubular Bells" kan oppleves som litt dyster og rar. Og man er ikke sikker på om man har hørt et klassisk verk eller et rockealbum. Kritikerne visste heller ikke helt hvor de skulle plassere den da den kom ut. Men folk trykket den til sitt bryst, og plata toppet i alle land der den kom ut. Noe som ga både Mike Oldfield, og det nystartede selskapet Virgin Records et økonomisk fundament de kunne bygge videre på. 

Mike Oldfield ga i 1992 ut "Tubular Bells II", hvor han tok utgangspunkt i musikken fra denne plata, men ga den et nytt innhold. Noe som sterkt appellerte til meg, da jeg faktisk synes den er mer melodiøs og vakker enn denne. Men "TBII" hadde ikke vært mulig uten denne. Og den har en råhet og ekthet som 1992 utgaven ikke har. Så man kan like begge, med sine ulikheter. også 1992 utgaven ble en stor suksess med 1. plass på albumlisten i Storbritannia. 

I 2003 spilte Mike Oldfield inn "Tubular Bells" nok en gang. Han var ikke fornøyd med lyden på 1973 utgaven. Anslagene på instrumentene hørtes for godt, og lyden var ikke så bra med det enkle utstyret de hadde den gangen. Så han ville ta seg bedre tid, og bruke "state of the art" studioutstyr og lage plata pånytt.

Jeg er enig i at lyden kan virke litt grumsete, og at man her og der hører litt skjeve lyder. Men jeg synes det bare er sjarmerende, og det rufsete inntrykket fra 1973 utgaven er mer spennende enn det polerte fra 2003 utgaven. Så jeg setter heller på den originale "Tubular Bells" om jeg ønsker å høre plata. Og lar meg imponere over hvilket geni Mike Oldfield er. Med sitt storslåtte, komplekse sound, er dette en fantastisk plate som bør være obligatorisk i enhver platesamling av en viss størrelse.