|
Alan
Parsons var en anerkjent mann i det britiske musikkmiljøet lenge før
han kom på å stable på beina Alan
Parsons Project. Han hadde vært en viktig del av av
produksjonen på albumene "Abbey Road" : The Beatles,
"Atom
Heart Mother" og "Dark side of the Moon"
med Pink
Floyd. Samt
album med Wings og Al Stewart.
Ideen
bak bandet var at det ikke skulle være faste medlemmer. Man skulle
leie inn folk etter behov. De skulle heller ikke dra på turne eller være
i rampelyset. Arbeidet i studio var det viktige, og hver utgivelse
skulle ha et nytt gjennomgangstema.
På
"The
Turn of a Friendly Card" var det menneskets forhold til gambling som var
det sentrale. Alan Parsons hadde vært på kasino i Monte Carlo, og
blitt fascinert av automatene, rulettene, og spillegalskapen rundt
det. Dette inspirerte ham til å skrive denne plata. Eric Woolfson
var en hyppig gjest på de engelske kasinoene på denne tiden. Så
emnet var vel nærliggende for dem. Men det musikalske gir andre
assosiasjoner med sitt orkestrale, klassiske preg.
Plata
starter på en lett pompøs måte i "May Be A Price To Pay",
med bla. en trompet-intro. Den går deretter over i et roligere
instrumentalt parti, før Elmer
Gantry
kommer inn med ordene : "Something's wrong in this house today."
Hvor vi blir tatt med til spillehallen hvor de djevelske kreftene rår.
Låta
har et behagelig synthkomp med lett orkestrering fra orkestermester Andrew
Powell (Kate
Bush, Chris De Burgh, Steve Harley). Samtidig er det noe dramatisk i stemningen,
som for å fortelle oss at ting ikke er som de burde.
"Games
People Play" er en mer rett fram poplåt som også var ute på
singel. Den er fengende med et mer lekent komp, fremført på en fin måte
av Lenny
Zakatek.
Tittelen har Parsons hentet fra en bok ved samme navn, som omhandler
de ulike rollene menneskene spiller.
"Time"
er en av Parsons mest kjente låter. Og også en av de flotteste. Den
har et svalt, tidløst preg over seg. Stemningsfull orkestrering til
tonene fra Eric Woolfsons sang, bidrar til å skape en behagelig og fin
opplevelse. Eric Woolfson har en myk og vennlig stemme, noe som passer
til denne litt melankolske låta. Om to mennesker som kanskje aldri
mer skal sees igjen. Og hvor man bare må ta tiden til hjelp. Teksten
er nesten litterær i sitt uttrykk.
Side
A avsluttes med "I Don't Wanna Go Home"
som er en mer rockete låt.
Lenny Zakatek har også en mye mer rufsete stemme enn
Eric Woolfson. Tangentpartiet midtveis minner meg veldig om noe fra
"The Wall" med Pink Floyd,
som ble laget på samme tid. Låta er mer direkte og rytmisk.
Side
B starter med en instrumentallåt, og en type låt vi finner på de fleste
av Parsons album. Denne gang i form av "The Gold Bug".
Først får vi noe som høres ut som plystring, før en bass og et
rytmisk synthriff tar over. Deretter får vi en saksofonsolo. Og den
minner meg veldig om saksofonpartiet på "Samurai" med Michael
Cretu
som kom noen år senere. Låta fungerer mest som bakgrunn/stemningsmusikk, i forkant av platas hovedtema.
Og hovedtemaet
er "The Turn Of A Friendly Card". Den er delt inn i 5 partier, i en pop-progressiv komposisjon.
Førstedelen inneholder hovedtemaet med låta "The Turn Of A Friendly
Card".
Den er utrolig vakker og melodiøs, og en av mine absolutte
favoritter. Den er også min favorittlåt med Alan Parsons Project.
Det middelalderske preget, strykerne og den vennlige, fine melodien,
er slik jeg ønsker musikk skal være. For å få et innblikk i
Parsons musikk, kan dette albumet, og denne låta være en fin start.
Selv
om stemningen er middelaldersk og symfonisk, er temaet menneskets hang
til å gamble. Mennesker som satser hele livet sitt på et kort, i håp
om at det skal bringe dem penger og lykke. Men som setter dem i en
enda vanskeligere situasjon.
"Snake
Eyes" er del 2 i denne komposisjonen. Og den er en grei poplåt i
typisk 70-talls låtdrakt. Ideen til navnet fikk de fra et
kortspill, der man taper alt om 'snake eyes' dukker opp i
kortstokken.
"Ace
Of Swords" er igjen en låt etter min smak. En instrumentallåt med
strykere og et episk storslagent preg. Vi får først noe klaverspill
som flytter tankene til eldre tider, før noen mer moderne toner tar
over.
Det
er låtene med Eric Woolfson på vokal jeg liker best. Så også med
"Nothing Left To Lose". Låta er stemningsfull med kassegitar,
munnspill, og Woolfsons forsiktige og vennlige stemme. På slutten går
den over i reggae, før vi får en reprise av
"Snake Eyes"
og et el-gitarparti.
Plata
avsluttes på en flott måte med melodien til
"The Turn of a Friendly Card". Kompet med strykerne og Woolfsons
stemme er det samme som i starten. Men den avslutter på en mer pompøs
måte, og med et større orkester enn i del 1.
Det
er stemningen, de fine melodiene, og det symfoniske preget som tiltaler meg mest ved dette albumet. Temaet, og de mer rockete
melodiene kommer mer i 2. rekke. "The Turn of a Friendly Card"
er en behagelig lydopplevelse. Og en god grunn til at jeg har Alan
Parsons Project som en av favorittbandene mine.
Selv
om de klarte en 11. plass i Norge, ble ikke dette noen storselger i
resten av verden, men den bidro til at flere fikk øynene opp for dem.
Det endelige gjennombruddet fikk de med oppfølgeren "Eye In The Sky",
som på mange måter fører både temaet fra
"The Turn of a Friendly Card",
og det symfoniske lydbildet videre. Disse to holder jeg som Parsons
beste album. To album som har gitt meg mange fine opplevelser.
|
