Utgivelsesår : 1982

Produsent : Daniel Miller, E. C. Radcliffe, Alison Moyet, Vince Clarke

Låtskrivere : Alison Moyet, Vince Clarke

Bandmedlemmer : Alison Moyet, Vince Clarke

1. Don't Go 

2. Too Pieces

3. Bad Connection

4. I Before E Except After C 

5. Midnight

6. In My Room 

7. Only You

8. Goodbye Seventies

9. Situation 

10. Winter Kills

11. Bring Your Love Down 

Med tanke på at Yazoo kun ga ut to album, har de klart å sette tydelige spor etter seg i musikkhistorien - som et av de viktigste bandene som dukket opp på starten av 80-tallet. Og et band som stod i sterk kontrast til den musikken som hadde vært dominerende på listene fram til da. Synthband fantes det allerede mange av i 1982, da Yazoo slo gjennom. Men ingen som til de grader nådde ut til folket, og som gjorde synthmusikk gangbart på all verdens dansegulv. Mulig med unntak for The Human League, og albumet "Dare".

Jeg vil rangere "Upstairs at Eric's" på linje med nevnte "Dare", "Vienna" : Ultravox, "In The Dark" : O.M.D og "Pleasure Principle" : Gary Numan, som de viktigste synthalbumene som kom ut rundt 1980. Utifra innflytelse og kvalitet.

Yazoo hadde en sjeldent god mix i form av Alison Moyets kraftfulle hvite soulstemme, og lydtrollmannen Vince Clarke. Noe som kommer best til uttrykk i "Don't Go" - en av 80-tallets store dansegulvlåter.

Yazoo ble dannet i 1981, rett etter at Vince Clarke takket farvel til Depeche Mode - bandet han selv hadde vært med å starte opp. Og som nettopp hadde gitt ut en LP hvor Clarke hadde skrevet alle låtene. Også gjennombruddshiten "Just Can't Get Enough". Alison Moyets karriere fram til da hadde vært mer beskjeden. Slik jeg har skjønt det, hadde Clarke og flere av Depeche gutta gått på samme skole som Moyet, slik at Clarke sikkert visste hvilken gudbenådet stemme hun hadde. Mens Depeche Mode hadde jobbet i flere år før de slo gjennom, kom suksessen til Yazoo ganske så umiddelbart med dobbeltsingelen "Only You"/"Situation", som nådde 2. plass på den britiske singellisten. 

Yazoo vil nok i første rekke bli husket for de nevnte enkeltlåtene"Only You", "Don't Go" og "Situation". Og jeg husker at "Upstairs at Eric's" ikke ble så godt mottatt av kritikerne, noe som kan skyldes at albumet kan være en litt forvirrende opplevelse. Det spriker veldig. Mellom de fengende dansegulvlåtene, og Clarkes merkelige "I Before E Except After C", og Moyets dystre "Winter Kills". Men samtidig er denne leken med lyder og stemninger noe av det som gjør plata spennende. Og som gjør at jeg ennå i dag tar fram plata jevnlig, og lar meg både imponere og underholde. 

Plata starter med monsterhitèn "Don't Go" - en låt som gjorde dypt inntrykk da den kom i 1982. Jeg husker hvor overlegent bra jeg syntes den var. Moderne, med heftigere synthrytmer enn noe jeg hadde hørt før. Det var rett og slett så bra laget at det var arrogant overfor all den andre middelmådige dansemusikken som var på den tiden!

For dette er dansemusikk. Og den 'rulet' dansegulvene verden over på denne tiden. Også på ungdomsdiscoen på skolen min. Den lekende, rene synthlyden til Vince, kompet med Moyets kraftfulle stemme måtte bli suksess. Yazoo laget veldig mye bra. Men jeg føler dette er låta hvor talentene deres kom best til uttrykk. Det enkle synthriffet som driver låta kan minne om synthriffet på "Just Can't Get Enough" med Depeche Mode. "Don't Go" nådde en 3. plass på den britiske singellisten, 1. plass i Belgia, 2. plass i Sverige, og 1. plass på den offisielle klubblisten i U.S.A. 

Etter en vanvittig bra start, fortsetter det fint med "Too Pieces" - en synthlåt slik jeg liker å høre det, med spennende blipp-blopp lyder, og Moyets vakre stemme. Det er umiskjennelig tidlig 80-tall, noe som går rett hjem hos meg. Denne kunne vært ute på singel og gjort det bra, da den har en fengende melodi.

"Bad Connection" minner veldig om O.M.D. fra "In the Dark" plata. Melodien er mer banal, men likefullt sjarmerende. Med klare referanser til Northern Soul.  Midtveis får vi en telefonoppringing i bakgrunnen, som skal illustrere Moyets søken etter noen, uten å få kontakt (bad connection).

Deretter kommer låta mange kritikere har hengt seg opp i for å kritisere plata. I "I Before E Except After C" har Clarke samplet sin egen stemme, og stemmene fra diverse TV-reklamer, og kjørt loop på dem. Irriterende i 1982, og like meningsløst i 2015. Etter hvert kommer det inn noen synthlyder, uten at det gjør det noe bedre. Men man kan se på det som et uttrykk for Clarkes behov for å skape noe annet enn ren popmusikk, og som et utløp for kreativitet.

I "Midnight" er synthene tonet ned, og fungerer kun som bakgrunnskomp. I denne framvisningen av Alison Moyets stemmeprakt. Om man ikke hadde vist bedre, ville man tippet dette var en svart souldronnings stemme. Hun er rett og slett utrolig når hun synger slik hun gjør her.

"In my Room" starter med noen synthriff, og Clarke som leser Fader vår. Deretter veksler det mellom Moyets sang, og Clarkes lesing. Merkelig funnet på, og det fungerer ikke helt bra. Men 30 år etter kan man likevel dra på smilebåndet, og la seg sjarmere.

Mens det på side 1 på albumet var endel eksperimentell musikk, er side 2 rene hitparaden. Det starter med gjennombruddslåta "Only You", som trygt kan kalles 80-talls klassiker. Særlig ettersom den året etter ble covret av Flying Pickets i en a cappella versjon, som nådde 1. plassen i Storbritannia, og ble der i 4 uker. Den nådde også topp 40 i 1999. 

Den er av noen omtalt som 80-tallets svar på "Yesterday" med The Beatles. Hvor kassegitaren til McCartney er byttet ut med et stemningsfullt synthkomp fra Vince Clarke. Alison Moyet synger den flotte melodien med sin varme, uttrykksfulle stemme. Midtveis i låta har Clarke lagt inn en rolig synthsolo - om man kan kalle det - som jeg liker veldig godt. En skikkelig perle av en låt.

"Goodbye Seventies" kan virke litt utdatert tekstmessig i 2015. Men dette var låta som uttrykte en ungdomsgenerasjons ønske om å legge 70-tallet bak seg : "I'm glad that we don't hear you any more. I'm tired of playing in your fashion war." Og for å virkelig markere skillet mellom den nye musikken, og den gamle, har Clarke laget en rytmisk, synthete, og kald låt - som skapt for dansegulvene. Og langt unna alt som minnet om 70-talls pønk, glam og progrock. Jeg har alltid likt denne låta godt, da den er veldig fengende. Og mener også denne burde vært ute på singel.

"Situation" er en låt som ikke er så ulik "Goodbye Seventies" med sitt kalde men fengende synthkomp, tilpasset dansegulvet. Den var B-siden på "Only You". Men ble spilt minst like mye. Ikke minst blant DJ-ene over hele verden. I 1990 ble den gitt ut i en remix-versjon som nådde en flott 14. plass i Storbritannia. Den har også vært mikset inn i utallige andre låter. Bla. "Macarena" med Los Del Rio som gikk sin seiersgang over hele verden i 1996. 

Clarke ga "Situation" en leken, funky synthrytme. Som gir en perfekt ramme rundt Moyets soulfylte sang. Selv om den aldri tar av, er den svært fengende. Og en låt man aldri blir lei av.

Den Moyet skrevne låta "Winter Kills" bryter fullstendig med den synthinspirerte dansemusikken hittil på albumsiden, med sitt dystre lydbilde. Men om man hører den endel ganger skjønner man hvilken perle også dette er. Synthen er trygt plassert i bakgrunnen et sted. Istedet får vi Moyets enkle sang og pianospill, som på en vakker måte skaper en dyster, gotisk stemning. Det er så man fornemmer vinterdepresjonen. 

Plata avsluttes på en litt mer typisk måte i "Bring Your Love Down", som er rett fram synthpop/dance. Kompet og melodien er enkel. Men Moyets flotte vokal gir den en viss kvalitet.

En låt som ble laget på samme tid, og som var ute på singel med en 13. plass på den britiske singellisten, er "The Other Side Of love". Jeg har stor sans for låta, og skjønner ikke hvorfor de ikke har funnet plass til den her. Da de i 1999 ga ut en samleplate på bakgrunn av kun to album, hadde de heller ikke da funnet plass til den, noe som er svært merkelig. Men den figurerer på CD-utgaver av "Upstairs At Eric's".

Yazoo endret navnet til Yaz i U.S.A. kort tid etter gjennombruddet, for å unngå bråk med Yazoo records der borte. I Europa var de hele tiden Yazoo.

Allbumet ble en enorm suksess med over en million solgte eksemplarer i Storbritannia alene. Likefullt klarte den ikke bedre enn 2. plass. Noe som tyder på at salget har strukket seg over tid. 

Bandet ga ut et album til før det var slutt. "You & Me Both" toppet faktisk albumlisten i Storbritannia. Det leverte ikke like sterke låter som dette albumet, men det var jevnere. Mange fans tok det svært hardt at de valgte å gi seg. En fan sendte en død due full av mark til Vince Clarke for å uttrykke sin mening.

Både Alison Moyet og Vince Clarke fortsatte suksessen hver for seg etter dette. Moyet med nr. 1 albumet "Alf". Og Clarke med bla. bandet Erasure, og listetopperne "The Innocents" og "Wild". Så de to fortsatte å prege 80-tallet også i tiden etter Yazoo.

På samme måte som "Upstairs At Eric's" var moderne og spennende i 1982. Er den preget av god nostalgi i 2015. Et album jeg kan ta fram og la meg fascinere av den dag idag. Den rene analoge synthlyden er slik man nesten bare finner på album fra denne tiden. I dag er Vince Clarke den i England med den største samlingen av analoge synther, noe jeg ikke betviler.