Fram til denne plata hadde jeg hatt et mer sporadisk forhold til
Mike Oldfield. Jeg hadde først sett ham på en konsert på NRK TV,
der han framførte
"Five
Miles Out", og ble imponert. Da "Crises" kom ut i 1983 kjøpte jeg den - og det var før jeg hadde hørt "Moonlight
Shadow". "Crises" ble spilt endel, men ofte kun enkeltlåter, da
jeg på det tidspunktet syntes musikke var litt merkelig. Senere
kjøpte jeg "Orchestral
Tubular Bells",
noe som da føltes som en stor tabbe.
Da vakre "To
France"
ble gitt ut på singel i 1984
hadde interessen for Oldfield allerede begynt å dabbe av i Norge. I 1983
toppet han singellista i 6 uker med "Moonlight
Shadow", og albumlista i 2 uker med "Crises".
"To
France" kom ikke inn på singellista i det hele tatt, enda den
var mye finere enn noe av det som var på "Crises". Og sånn var
det ellers i Europa også.
"To France" hadde
et mer middelaldersk preg - en stemning jeg liker veldig godt. Med
vakker englelignende sang fra Maggie Reilly, fløyter, og Mikes
stemningsfulle gitar. Bruken av studioteknikk er tydelig her. Bla. i
dubbingen av stemmen til Reilly. Den fremstår som særdeles atmosfærisk
og drømmeaktig.
Stemningen i "To France"
er tydelig keltisk middelalder. Og teksten handler om Mary Queen av
Skottland, som på 1500-tallet ble fengslet av den engelske dronningen, og
etter hvert halshogget. I så måte stemmer stemning og tekst bra.
På
samme tid som "Discovery" ble gitt ut på plate, var det en konsert på norsk TV fra Tyskland, kalt Peter's
pop show. Her framførte Mike Oldfield "Poison
Arrows". Også den hadde et middelaldersk preg som jeg likte godt,
selv om den var mer rufsete i stilen pga. bruken av el-gitar. Det
endte
jo selvfølgelig med at jeg kjøpte "Discovery". Og
umiddelbart likte jeg den godt. Men det var først etter å hatt den
i samlingen noen år at jeg ga den 'klassikerstatus'.
Høydepunktene
er mange på denne plata, itillegg til nevnte "To France"
og "Poison Arrows". "Tricks
Of The Light" er
en rett fram poplåt som likefullt gir assosiasjoner til svunne
tider. Barry
Palmer
og Maggie
Reilly
synger her duett, der Reillys myke, og Palmers rufsete stemme skaper
en spennende motsetning.
"Discovery"
er noe av det mest heavy Mike Oldfield har gitt ut på
plate. Barry Palmer synger her på en måte som skjærer seg inn til
beinet. Likefullt er det vakkert å høre på. For at folk skal får
muligheten til å komme til hektene, roes det helt ned i "Talk
About Your Life".
En alveaktig låt som gir ro i sjelen. Reillys myke og vakre stemme
kommer helt til sin rett her.
Plata
avsluttes på en kompleks men vakker måte i "The
Lake". En låt som går over en
hel albumside på vinylutgaven.
Det
er først og fremst stemninga i plata jeg liker så godt. Som nevnt er
det noe
veldig middelaldersk over mange av låtene. I tillegg til at plata
varierer fint mellom rolige og mer rockete partier, samt denne
instrumental låta. Dette gjør plata til en av mine absolutte
favoritter.
Dessverre
er ikke dette en plate som så mange andre setter pris på. For
mange av de virkelig ihuga Mike Oldfield tilhengerne er dette noe av
det verste han har laget. Heller ikke Mike Oldfield er spesielt
stolt av den i ettertid. Men det forhindrer ikke meg i å like den
svært godt.
Salgsmessig
gikk det dårlig i Storbritannia, med en 15. plass. Mens i Norge solgte
"Discovery" bra, og nådde 3. plass på VG-lista, noe den
også gjorde i Sverige. I Tyskland og Sveits gikk plata helt til topps.
Etter dette ble Tyskland Oldfields viktigste marked.
"Discovery" ble spilt inn i Geneve i Sveits i 1984, ved Lake Geneva.
Derav navnet "The Lake" på instrumentallåta. Mike
Oldfield spilte de fleste instrumentene selv, og produserte selv.
Kun hjulpet av trommeslager Simon
Philips, og sangerne Maggie Reilly og Barry
Palmer.
|