|
Det
er vel overraskende for de som kjenner til Depeche Modes
musikk at jeg holder denne som deres beste. Jeg må vel med en
gang si at det har veldig mye med følelser å gjøre, muligens mer
enn fornuft. Dette var studioalbumet jeg for alvor oppdaget Depeche
Mode
med, og er også den mest spilte. Og jeg får stadig gode følelser
når jeg hører plata, da dette for meg er lyden av ungdommen
min på 80-tallet.
Jeg
liker veldig godt platene Depeche Mode har laget i årene etter dette.
Og er helt enig i at lydbildet har blitt mer moderne og
kompleks. Men likevel klarer
"A Broken Frame" fortsatt å sjarmere meg i senk. Jeg tror det har
mye med det enkle lydbildet på platen, bygd opp rundt enkle
synthesizere som var vanlig på tidlig 80-tall, slik som PPG Wave
2.0, Yamaha CS-5, mini Moog, og Roland Promars. Lyder som høres ut
som de som var vanlig i spillene på Commodore 64 på den tiden. Dessuten er det mange gode melodier
her.
Plata
starter veldig pent med "Leave In Silence".
En litt dyster greie. I starten synger DM som om de var et
munkekor som sang i en begravelse. I mitt stille sinn har jeg
sett for meg hvordan en video burde sett ut. Som en mann som
synger fra det døde i sin egen begravelse. Jeg ble defor skuffet
da jeg så den banale videoen til låta endel år senere.
Plata fortsetter med
en låt som er enda bedre, "My Secret Garden".
Jeg husker jeg hadde den som favorittlåt en stund, og det var flere
enn meg på den tiden som likte den veldig godt.
"My Secret Garden" hadde litt
kultstatus blant de som likte Depeche Mode da. Det
er en fin låt, med et
nydelig mellomparti, pent dandert med et vakkert synthriff.
Tekstmessig er det veldig banalt, stemningsmessig er det
enormt.
Men
"A Broken Frame" er fryktelig ujevn.
Låter som "Monument",
"A
Photograph Of You" og "The Meaning Of love",
kan være nesten pinlig å høre på. Men samtidig har
de to sistnevnte en barnslig sjarm som jeg faller for. "Monument"
har jeg aldri likt, verken da eller senere.
"See
You" og "Satellite"
er tuftet på noe av den samme enkle synthen. Men her er det
gjort på en mer troverdig måte. Jeg må ærlig innrømme at jeg
liker det synthlydbildet som både DM og andre drev med på
denne tiden. Det føles veldig direkte og ekte. Ikke minst i
en knallåt som "Nothing To Fear". Den er instrumental, men fenger veldig
likevel. Både i 1982 og 2015.
To
andre låter som gjør denne platen spesiell for meg, er de to
siste på plata : "Shouldn't
Have Done That" og "The Sun & The Rainfall".
Begge er blant mine favoritter av DM. "Shouldn't
Have Done That" har
et nesten gotisk lydbilde som DM verken før eller senere har vært
innom. Det er veldig nakent og rytmisk, nesten litt 'ur-aktig'. Og
hva teksten handler om er enda verre å bli klok på. Om at
planer som blir lagt i barnehagen kan endre verdenshistorien? Eller
bare framtiden til den lille gutten?
"The
Sun & The Rainfall" er enklere å beskrive. Her er Depeche Mode iferd
med å finne noe av det metalliske i lydbildet sitt, som de senere ble kjent for
på "Construction
Time Again" og "Some
Great Reward". Gjort på en flott og
smakfull måte. Teksten har klare kommunistiske antydninger, om at endringer må komme, selv om de vil være smertefulle.
Depeche Mode lekte på denne tiden med kommunistiske symboler
jmf. sigden på coveret og innercoveret. På neste album var
det hammeren som stod i fokus. Jeg tror vel egentlig ikke DM mente
så mye med det. Var vel mer et innfall i tiden. Jeg opplever også
"The
Sun & The Rainfall" som en veldig ærlig låt stemningsmessig og
tekstmessig. Som en innesluttet person som åpner seg for noen
han stoler på : "You're the one I like best, You retain
my interest, You`re the only one. If it wasn't for you, Don't know what I'd do.
Unpredictable like the sun And the rainfall." Dette er i hvert fall ord jeg har tenkt
gjennom endel ganger opp gjennom årene.
"A
Broken Frame" ble laget etter at frontmann og lydmagiker Vince Clarke hadde
forlatt skuta til fordel for knallsuksess med Alison Moyet og
Yazoo. Martin L. Gore viste med denne plata at han var i stand
til å skrive fengende låter, og bandet fikk vist at de var
gode musikere, selv uten Clarke til å hjelpe seg. Alan Wilder som
allerede i forkant var hyret inn som arvtaker for Clarke
fikk ikke være med på selve innspillingen, da de ville vise
at de klarte ting bra på egen hånd.
Og
salgsmessig fikk de bekreftet at de dugde. I Storbritannia ble det
en sterk 8. plass på albumlisten, og plasseringer i både Tyskland
og U.S.A. Og "See You", "The Meaning Of Love" og
"Leave In Silence" nådde alle topp 20 på den britiske
singellisten.
En
artig kuriositet er det at samme besetning ikke kom
til å lage plate sammen før på "Ultra", 15 år senere.
|
