|
The
Christians bestod av de tre brødrene Russel,
Garry
og Roger
Christian, og eks. It's Immaterial
medlem
Henry Priestman (med norske aner). De ble dannet I Liverpool i 1984. Deres tre første
singler "Hooverville",
"Forgotten
Town" og "When The Finger Points"
gjorde det alle bra på den britiske singelllisten. Noe som
løftet debutalbumet deres opp på en 2. plass på
albumlisten. Før utgivelsen av albumet valgte den eldste av Christians
brødrene, Roger, å gi seg i bandet, da han ikke fikk synge
hovedvokal.
Det
tok 4 år før
The
Christians
kom med oppfølgeren "Colour".
I forkant av utgivelsen ga de ut singelen "Words".
Og
det var da jeg for alvor oppdaget bandet. Jeg hadde hørt endel av
låtene fra
"The Christians"
uten å bli fenget av de da. Men låta
"Words" falt jeg
fullstendig for. Det er egentlig en folk-song. Og i Christians' versjon fikk den et lydbilde låta verdig. Den
starter først rolig med pianospiling. Før vi får en lang og
vakker fiolin-intro som høres veldig irsk ut. Denne går så
over i et roligere soulparti hvor Garry viser hvilket uttrykk
og varme han har i stemmen. Det hele blir veldig sakralt. På slutten
får vi igjen denne vakre fiolinen, samtidig som vi hører Garrys
stemme, nå litt i det fjerne. Låta ebber ut
på en smakfull måte, til tonene av Priestmans keyboardspilling.
Mye av suksessen til Christians ligger i
Priestmans dyktighet
som låtskriver og tangentmann. Og Garry Christians
fantastiske soulstemme. På "Colour" fungerer dette veldig bra. Låtene er av høy
kvalitet - nesten litt
gospelaktig. Hele tiden innhyllet i vakre lydbilder skapt av
Priestmans keyboards.
Plata
begynner med "Man Don't Cry".
En lavmælt sang, hvor stemmene deres brukes sammen på en fin
måte. Soul/pop på sitt beste, og veldig gospellaktig. Men det
er ikke bare selve melodien som er bra. Både på denne, og de
andre låtene på plata er det alle de små detaljene som
Priestman får til rundt låtene som løfter plata til til et
høyere nivå. Så også på denne.
"I
Found Out" og "Greenbank Drive"
følger i samme sporet. Velprodusert og behagelig musikk.
Dette er hvit pop koblet sammen med svart soul. Og resultatet
blir en nytelse. "All
Talk" har et litt høyere tempo. Selv om den er grei nok er det
likevel platas dårligste. Men det sier mer om at alle de
andre låtene er veldig bra.
På
"Community
Of Spirit" får Priestman lov til å eksperimentere med keyboards og
blåsere, noe som resulterer i en fyldig og kompleks låt.
"There
You Go Again" er
også en pen poplåt. Bra melodi og fint sunget av Garry.
"One
More Baby In Black" er nok en flott låt. Det er litt mere trøkk
her, og de
andre korer bra. Og her er det både gitar- og keyboardpartier
som fenger.
"One
More Baby In Black" har en veldig fin melodi, og hitpotensiale i mengder.
Så det er synd at den ikke var ute på singel.
Plata
slutter med en rett fram gospellåt i "In My Hour Of Need".
Den har en lengre intro med keyboards og trommer. Den er mer
som en salme enn en poplåt - med bønn til Gud om hjelp. Her får Garry hjelp
fra en kvinne med like mye soul i stemmen som ham. Også et
helt kor kommer inn på slutten av låta (The
London Community Gospel Choir),
noe som gjør
det svært vakkert. Denne er mer sakral enn "Amazing Grace",
og en verdig avslutning på plata.
Soul
musikk har aldri vært min sterke side. Men om dette kan
kalles soul, evt. pop-soul, så er jeg frelst på soul. For
dette er bra laget. Elegant og vakkert. Og veldig bra gjennomført
av dyktige musikere.
Plata
gikk da også til topps på albumlisten i Storbritannia, og førte
til flere utmerkelser. Veldig fortjent. Oppfølgeren "Happy In Hell" som
også hadde sine høydepunkt, floppet. Og siden var det stille rundt Liverpoool gutta. Helt til
2003, da ga de ut "Prodigal
Sons",
uten at heller den var i nærheten av dette.
|
