Utgivelsesår : 1984

Produsent : Andreas Buddle, Colin Pearson, Wolfgang Loos

Låtskrivere : Marian Gold, Bernhard Lloyd, Frank Mertens

Bandmedlemmer : Marian Gold, Bernhard Lloyd, Frank Mertens

1. A Victory Of Love

2. Summer In Berlin

3. Big In Japan

4. To Germany With Love

5. Fallen Angel

6. Forever Young

7. In The Mood

8. Sounds Like A Melody

 9. Lies

10. The Jet Set

Når man snakker om 80-talls musikk, vil de fleste være raske med å nevne bandet Alphaville og plata "Forever Young". Hva er vel et 80-talls party uten låter som "Big in Japan" og "Forever Young"?

Synthpop er noe som 80-tallet vil være forbundet med, selv om den var veldig utskjelt. Og Alphaville er blant de som mestret denne stilarten best.  Europop er også en definisjon på deres musikk, all den tid de kom fra Berlin i Tyskland. Og de på midten av 80-tallet hadde suksess med synthmusikk på linje med andre sentral-europeiske artister som Falco, Bolland, Camouflage, Fancy, Righeira, Peter Schilling og Taco. Dette var  fengende, uhøytydelig gladmusikk basert på de nye synthene som hadde blitt allemannseie på denne tiden. Og forhatt av mange kritikere.

Mitt møte med Alphaville var gjennom det tyske bladet Bravo, som jeg hadde et sterkt forhold til i yngre år. Hver fredag var det fast takst å gå til jernbanestasjonen og kjøpe bladet. De hadde store oppslag om det nye synthbandet som herjet listene i Tyskland med låta "Big in Japan". Jeg hørte endel på nærradio på denne tiden, og det var der jeg første gang hørte låta. Jeg husker jeg syntes den minnet om Men Without Hats, uten at jeg i dag helt vet hvorfor. Selv om jeg ser at de har noen felles referanser. Jeg hørte den et par ganger til, så satt den hos meg. Og når de senere pøste på med "Sounds Like A Melody" og "Forever Young", var jeg frelst. Da var det bare å komme seg til butikken og kjøpe plata. Albumet "Forever Young" ble anskaffet i mellomjula, da jeg byttet inn "Don't Suppose" med Limahl, som noen hadde gitt meg i julegave. I ettertid må jeg si at det var et godt bytte, selv om "Don't Suppose" har lurt seg inn i samlingen min igjen på et senere tidspunkt.

Dette er nok en ganske ujevn plate, som går fra klassikernivå til det mer ordinære . Plata starter bra med den Bowie-stemme-aktige "A Victory Of Love". Den begynner rolig, men går etter hvert over i en raskere takt. Marian Gold synger veldig bra i denne låta. Samt at det synthbaserte lydbildet er pent arrangert.

"Summer In Berlin" er en grei sommerlåt, og en hyllest til bandets hjemby Berlin. Småpen, om ikke mer.

"Big In Japan" var som nevnt en stor hit. Den er veldig typisk for tiden. En fengende synthlåt som på en artig måte klarer å få synthene til å skape en japansk stemning. Særlig i starten, hvor det høres ut som noen slår på en japansk gongong. Men, jeg har ALLTID lurt på hva Gold mener når han synger "Pay then I'll sleep by your side." Hvorfor kunne han ikke heller sunget she'll sleep..?

Senere har jeg lest at Marian ble inspirert til å skrive låta etter å ha sett narkomane i Bahnhof Zoo parken i Berlin, og tenkt at avhengighet fører til at folk gjør uverdige ting for å skaffe penger til stoff. Og at man kan komme seg bort fra den brutale virkeligheten for noen øyeblikk, og drømme at man er stor i Japan.

Plata fortsetter flott med en låt jeg liker veldig godt,  "To Germany With Love". Den har en fin melodi, som vel er ment som en hyllest til Tyskland. Jeg liker veldig godt slutten på låta, hvor ting stemningsmessig tar en ny vending, og blir nesten operetteaktig, og dramatisk. Med litt forvrengte stemmer i bakgrunnen akkomponert av dramatisk keyboardspilling. Bra!

"Fallen Angel" som er den siste låta på side 1 er en helt grei poplåt med et tett lydbilde. 

Side B starter med låta som nesten alene gjør denne plata til en av de beste jeg har. "Forever Young". Den er blant mine absolutte favorittlåter, og jeg har spilt den om og om og om igjen. Stemningsfull til tusen. Med Golds litt klagende, forkynnende stemme med ønske om å få lov til å være ung, for alltid. Låta handler samtidig mye om den utryggheten unge vokste opp med på 80-tallet. Jmf. den kalde krigen. Vakkert akkomponert av keyboards som høres ut som om det var et kirkeorgel. Keyboardspillingen på slutten er himmelsk vakkert. Den gir virkelig assosiasjoner til en høyere sfære. Dyktig utført. 

Jeg har sett for meg hvordan en video til låta burde vært (igjen!) . Med Gold stående på prekestolen, syngende til krigstrøtte unge mennesker, sliten i klær og kropp. På slutten av låta vandrer de ut av kirka, inn i det store lyset, som møter dem i døråpningen. Til tonene av orgelspillingen.

"In The Mood" er platas svakeste spor. Den er nesten irriterende, og en låt som det er lett å løfte pick-upen over, or å heller sette den ned til tonene av "Sounds Like A Melody". Nok en låt som er blant de fineste jeg vet om. Ennå idag er jeg imponert over hvordan de får synthesizere til å høre ut som et fullvoksent symfoniorkester. Og hvilken dramatikk det er i spillingen, og Golds synging. Teksten setter ord på stemningen i låta : "We need the extasy, the jealousy, the comedy of love. Like the Cary Grants and Kellys once before. Give me more tragedy, more harmony and phantasy, My Dear.  And set it alight, just starting that satellite. Set it alight."

På slutten av låta får vi det råeste strykerpartiet jeg noensinne har hørt på plate. Men kun på LPen (senere CDen) vel og merke. På samle CDen er det et mer oppdelt symfoniparti på slutten. Noe som ikke blir like bra. Jeg bruker alltid å sette volumet høyt på slutten av låta for virkelig å la meg rive med av dette partiet. At syntetisk symfoni kunne bli så bra hadde jeg ikke trodd. 

"Lies" er nok en sånn midt i laget låt. Mens "The Jet Set" er nok en høydare. Med et bra tempo i låta. I tillegg til at synthkompet fungerer bra. Det er en litt artig låt om det å være endel av jet-set livet. Og en verdig avslutning på en flott plate. Ikke rart jeg kjøpte meg flere synthplater etter dette.