Utgivelsesår : 1984

Produsent : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware, Greg Walsh

Låtskrivere : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware 

Bandmedlemmer : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware 

Låtene :

1. Five Minutes To Midnight

2. Sunset Now 

3. This Is Mine

4. The Fuse

5. Shame Is On The Rocks 

6. The Skin I'm In

7. Flamedown

8. Reputation

9. And That's No Lie

Heaven 17 var det opprinnelige Human League på 70-tallet, for Philip Oakey, damene og de andre ble med. Det var Ian Craig Marsh og Martyn Ware som startet det bandet. Men uenighet med Oakey og andre som kom med i Human League etter hvert, gjorde at de valgte å starte British Electric Foundation (B.E.F.). Noe som rundt 1980 resulterte i biprosjektet Heaven 17. I tillegg til Marsh og Ware var sangeren Glenn Gregory medlem av Heaven 17. Han var en gammel venn fra hjembyen Sheffield. Bandet ble en del av synthpopbølgen i England på starten av 80-tallet. Deres to første album gjorde det bra i Storbritannia : "Penthouse & Pavement" nådde 14. plass, mens oppfølgeren "The Luxury Gap" ble en storselger, med 2. plass på listen. Mye pga. topp 5 hitene "Temptation" og "Come Live With Me". 

"How Men Are" fra september 1984 var deres 3. album. Den ble salgsmessig en nedtur (12. plass på albumlisten), i forhold til "The Luxury Gap". Jeg antar at det mest hadde med å gjøre at ingen av singlene fra dette albumet klarte å hevde seg i Storbritannia. Men albumet som helhet er bedre enn "The Luxury Gap", som var mer ujevn.

På "How Men Are" klaffer det meste. Heaven 17 har her fått et mer avslappet forhold til synthesizere, og viser musikalsk modning ved å dra inn elementer fra jazz, funk, soul,  og R&B. Resultatet blir en veldig bra popplate, som kult og slentrende vandrer rundt i ulike lydlandskap. 

Det starter ambisiøst i "Five Minutes To Midnight" som på en måte oppsummerer mye av stemningen i låtene på plata. Først litt hard synth, deretter Gregorys vennlige, litt innsmigrende stemme, i noe som kan minne om easy-listening. Før synthpartiet igjen tar over. Låta avsluttes med at noen sier : "You know how men are, how men are, how men are.." Standarden er på en måte satt.

Plata følger opp med den svært kommersielle "Sunset Now". Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd det var en Wham låt, med sitt sommerlige preg. Men kompet er likevel ikke utypisk Heaven 17, da man i bakgrunnen hører flere fine detaljer. En gladlåt, som det er lett å like.

"This Is Mine" er en veldig smakfull låt. Intelligent pop er en passende beskrivelse. Måten stemmene deres synkroniseres på er fin. Låta har et behagelig synthkomp sammen med en trompet som kommer vakkert inn underveis. 

"The Fuse" er en helt grei låt. Igjen er det Gregorys stemme som løfter låta. Han har en veldig undervurdert stemme. Veldig særegen, og fin. 

"Shame Is On The Rocks" er en funky låt som fungerer veldig bra. Den er ganske så rytmisk, iblandet en del syntetiske detaljer her og der. 

Side B starter med den vakre "The Skin I'm In" - en låt Frank Sinatra kunne misunne Heaven 17. En flott ballade hvor Gregory synger rolig og slentrende. Først og fremst er det en god melodi, med et smakfullt avdempet komp. En av platas høydepunkt. 

Deretter følger "Flamedown" og "Reputation". Førstnevnte har et spennende lydbilde, samtidig som den er ganske funky. Sistnevnte er nok platas svakeste. Den kan oppleves som litt masete, selv om Gregory kommer inn med en ganske tøff tekstlinje midt i låta : "Once there was a girl in New York. Wonder where that girl had gone. She was full of adulation. I tried to phone her. Strange the number turns out wrong." Også her er Gregorys stemme verd å lytte til.

Plata avsluttes med dens sterkeste spor. "And That's No Lie" (bokstavelig talt). En låt alle som har mulighet til det, burde lytte til. Den varer 10 minutt, og er en låt som går over i forskjellige lydbilder. Det starter med noe som minner om en som prøver å stille inn en radiokanal uten helt å få det til. Det blir stilt, og så kommer det inn en el-gitar hvor det spilles med plekter på enkeltstrenger. Gitarlyden blir så varmere, og det kommer til flere og flere rytmer. Etter hvert kommer Gregorys stemme inn med en helt grei popmelodi. Låta tar så en vending som minner om "A Day In The Life" med The Beatles. Gregory synger "Make no mistake, this is no fake, this is the end." - Og blir brått avløst av kvinnelig gospelsang, der de kraftfullt synger : "I won't be beat, not in a thousand years. I'll never lose, if I can prove you're not the one. Just leave me now, you're making my blood run cold. The word is out, so go, your feet won't touch the ground."

Det synges først uten noe komp, etter hvert kommer et svakt keyboardriff inn i bakgrunnen. Lydbildet blir så kraftigere, før låta ebber ut, til damenes sang. Veldig vakkert og markant. Det ligner ikke noe annet Heaven 17 har gjort.  "And That's No Lie"  må oppleves i albumversjonen, da den versjonen som var ute på singel og på samleplate ikke klarer å fange stemningen på samme måte.