Howard Jones er den klassiske 80-talls helten for meg og mange andre. Han stod for mye av det jeg likte så godt med tiåret. Med utstrakt bruk av synthesizere, fokusering på gode popmelodiet, et definert image, og uten å være jålete.

Som for så mange andre var det "What Is Love?" som ble mitt første, overveldende møte med Howard. Selv om jeg muligens hadde hørt "New Song" før. Låta gjorde umiddelbart inntrykk., da den er utrolig fengende. Refrenget er nesten umulig å ikke få på hjernen. Jeg husker det særlig var 'politi sirenene' i starten av låta som gjorde inntrykk. Som om det var introen på en krimfilm. Den låta har gått utallige runder på platetallerkenen og i CD-spilleren de siste 30 årene, og jeg blir aldri lei.

Det var derfor ikke noen stor avgjørelse å ta da jeg bestemte meg for å kjøpe albumet. Jeg husker hvor jeg gledet meg til å komme meg hjem etter å ha vært i byen (Trondheim), og sette den på. Og jeg ble ikke skuffet. Fra første tonene til "Conditioning" til plata avsluttes med "Human's Lib", går det i synthpop av høy kvalitet (for noen kan kanskje det høres motstridende ut?). Jeg tror det kun er "Don't Always Look At The Rain" som ikke helt falt i smak, da den var 'treig' og for lite synthete.

Selv om det brukes mye synth på "Human's Lib", hindrer ikke det de gode melodiene i å tre fram. Som f.eks. i "Hide & Seek". Det er ren synth, men likefullt en svært vakker låt, som jeg ser på som en av Jones' beste. Man ser for seg den ensomme mannen for lenge lenge siden (mange millioner år siden?), uten noen å prate med, som forsøker å få dagene til å gå. Den kjølige, men likefullt svært tiltalende, stemningen i synthkompet forsterker følelsen av at dette kan være hentet fra jordens urtid. Med landskap uten vegetasjon, og få mennesker å prate med : "There was a being and he lived on his own. He had nd one to talk to and nothing to do."

Howard Jones er en god låtskriver. Men han er også en god tekstforfatter. Både "What Is love?", "Hide & seek", "Equality" og "Human's Lib" inneholder tekster som i hvert fall jeg har tenkt mye over. I mitt barnslige sinn så jeg for meg hvordan det måtte være å gå til sengs med 100 menn eller kvinner ("Human's Lib").

På side 1 var noen av de mest kjente låtene fra plata : "What Is Love?", "Pearl In She Shell" og "Hide & Seek". Men mange av de låtene jeg likte best befant seg på side 2. Med "Natural", "Equailty" og "Human's Lib". Sistnevnte kunne minne meg om bandet Men without Hats, som også satset tungt på synth på samme tid. Og på midten av 80-tallet var synth noe de 'fleste' drev med, men de færreste klarte å skape like fet lyd, og tiltalende syntetiske lydbilder som det Howard gjorde. På sin Jupiter-8 og Moog prodigy.

"Human's Lib" og singlene fra albumet ble svært suksessrik. Særlig i hjemlandet Storbritannia, der albumet gikk til topps, mens både "New Song" og "What Is Love?" nådde topp 3.

Howard Jones hadde drevet både med prog, jazz og funk før han gikk solo og satset på synthpop. På debutplata fikk han hjelp av Rupert Hine som hadde jobbet med bla. Chris De Burgh. Oppfølgeren "Dream Into Action" var også en veldig bra plate. Men etter det gikk det nedover. Selv om han også senere har gitt ut greie plater. Dog ikke i nærheten av "Human's Lib". Og synthmusikk har han nesten ikke laget siden slutten på 80-tallet. Nå er det piano som teller, og det synes jeg kan bli litt kjedelig.