Produksjonsår : 1982

Produsent : George Martin

Låtskrivere : Midge Ure, Chris Cross, Warren Cann, Billy Currie

Bandmedlemmer : Midge Ure, Chris Cross, Warren Cann, Billy Currie

1. Reap The Wild Wind

2. Serenade

3. Mine For Life

4. Hymn

5. Visions In Blue

6. When The Scream Subsides

7. We Came To Dance

8. Cut And Run

9. The Song (We Go)

"Vienna" og "Rage In Eden" med Ultravox hadde jeg hørt på dårlige opptakskassetter rundt 1981, og selv om jeg likte musikken ble det ikke til at jeg hørte så mye på kassettene, selv om et par kompiser var veldig opptatt av platene deres. Men jeg hadde likevel rukket å bli nysgjerrig på bandet. Og da jeg så videoen til "Reap The Wild Wind" på Zikk Zakk på NRK, var det nok til at jeg bestemte meg for å kjøpe albumet "Quartet". Dette var på den tiden jeg ikke hadde mange kronene å rutte med (les lommepenger), så slike avgjørelser var av stor betydning. Et feilkjøp kunne føles som en tragedie.

Nå ble det heldigvis ikke slik. Plata falt i smak nesten umiddelbart. Det gikk først i de låtene jeg kjente fra før. "Reap the wild wind" og "Hymn". To utrolig fine låter - da som nå. Begge har det litt sakrale ved seg, mye takket være guttas myke, litt udefinerbare måte å synge på. Også "Serenade" falt i smak umiddelbart. Men det er en låt jeg ikke har hatt så sterkt forhold til senere.

Låtene på dette albumet 'kom til meg' litt etter litt, en etter en. De neste jeg fikk ørene opp for, var "Mine For Life" og "The Song (We Go)". Førstnevnte er god popmusikk - nesten klassisk i stemningen. "The Song (We Go)" likte jeg pga. den tøffe trommesoloen på slutten av låta. Den var heftig å spille på høyt volum, og senere fikk jeg erfart at den også egner seg godt live.

Og etter enda litt tid skjønte jeg hvilken stor låt "Visions In Blue" var. Idag ser jeg på denne låta som platas fineste. Det er en majestetisk låt, oppbygd på en klassisk måte. Jeg antar at den klassisk skolerte Beatles-produsenten George Martin har hatt sitt å si for at låta ble slik, på samme måte som på "Mine For Life", "Serenade" og "Hymn". Den starter helt rolig - Midge nesten visker ordene. Den bygger seg deretter opp med flere og flere keyboards som kan minne om orgel. I hele tatt er det det klassiske innslaget blandet med synthezisere som gjør at det blir så bra. Det er nesten så man får frysninger. Låta avsluttes like lavmælt som den begynte. Etter den følger fine synthlåter som "We Came To Dance" og "Cut And Run".

Plata solgte brukbart, med 6. plass i Storbritannia, 19. plass i Norge, 13. plass i Tyskland, og 61. plass i U.S.A.