Utgivelsesår : 1972

Produsent : David Bowie, Ken Scott

Låtskrivere : David Bowie

1. Five Years

2. Soul Love

3. Moonage Daydream

4. Starman

5. It Ain't Easy

6. Lady Stardust

7. Star

8. Hang On To Yourself

9. Ziggy Stardust

10. Suffragette City

11. Rock'n Roll Suicide

Etter den filmen kjøpte jeg så mange Bowie-plater som jeg hadde råd til. Bla. " Ziggy Stardust". Jeg likte de fleste Bowie platene, men denne var favoritten - da som nå. Det er jevnheten i låtene som er platas styrke. Der de fleste på dette albumet er bortimot klassikere innen rock.

"Ziggy Stardust" er som kjent et konseptalbum, som handler om den biseksuelle rockeren Ziggy som kommer fra verdensrommet ned til jorden sammen med sine edderkopper, for å underholde menneskene med sin cosmic jive. Ziggy Stardust var Bowies ide etter et opphold i New York, inspirert av artisten Stardust Cowboy. Men for å si det med en gang : Den historien fenger meg ikke all verden. Men klærne han hadde på seg i denne perioden tiltaler meg.

Og låter som "Ziggy Stardust", "Five Years", "Rock'n Roll Suicide", "Starman", "Lady Stardust", "Hang On To Yourself" - Knallsterke alle sammen. Det er rett og slett godt håndverk, og befriende godt å høre på. Ikke rart Bowie fansen rev seg i det de hadde igjen av hår da mannen ga ut album etter album som ikke nådde denne til knærne. Fra 1999 og utover var det tydelig at også Bowie selv hadde denne plata som en referanse.

Mange kjenner nok til historien om at Bowie skrev låtene til klassikeralbumene "Hunky Dory" og "Ziggy Stardust" parallelt, men at han måtte gi ut førstnevnte album i desember 1971, et halvt år før "Ziggy Stardust". Årsaken var krav fra plateselskapet RCA om at Bowie ga ut plate i 1971. Både "Hunky Dory" og "Ziggy Stardust" ble produsert av Ken Scott - en mann som tidligere hadde jobbet med The Beatles, og som senere kom til å produsere Supertramp, Level 42 m.m. Men det er nok produksjonene for Bowie Scott vil bli husket for.

Selv om Bowie gjør det meste selv på denne platen, har han med seg dyktige folk i Rick Wakeman (Yes) og Mick Ronson. Sistnevnte var en dyktig gitarist, i tillegg til at han tok seg av strykerarrangementene som er så viktig på denne plata. Bandet til Bowie gikk i denne perioden under navnet The Spiders from Mars, men var aldri noe band som stod på egne ben.

Det er en energi og spilleglede i plata som Bowie verken før eller senere har nådd opp til. Selv om andre album kvalitetsmessig har vært bortimot like bra.Det er ikke bare meg som anser denne som Bowies beste. Det er vel ganske allment blant fansen. En plate som det stadig vekk tas fram og hedres. Bla. med utgivelsen "30th Anniversary 2 CD Edition". Og som magasiner som Q og Rolling Stone, og butikken HMV har hatt høyt på listen når de skulle rangere tidenes beste plater. Paradoksalt solgte ikke plata all verden på det tidspunktet den ble gitt ut, med bla. 5. plass i Storbritannia, 75. plass i U.S.A., og 27. plass i Norge. Likevel er salget oppe i flere millioner, etter godt salg i årene etter.

"Ziggy Stardust" starter med "Five Years", som til tross for et repeterende refreng er en spennende låt. Når han synger "Five years, that's all we got", om og om igjen, er det som for å innprente oss det viktige budskapet om at vi kun har 5 år igjen å leve, før jorda blir utslettet. Låta bygger seg opp underveis, og blir kraftfull mot slutten. I tillegg til Bowies nesten fortvilte stemme, er det de studiotekniske detaljene i bakgrunnen som gjør "Five Years" til et minnerik øyeblikk, både på plata og i Bowies diskografi.

"Soul Love" er en mer anonym låt, og den jeg i alle år har vurdert som platas svakeste. Bowies stemme er nesten innsmigrende, og melodien fin/søt nok til at det aldri blir dårlig.

"Moonage Daydream" er en av flere rockere på plata, med røffe gitarriff (fra Mick Ronson) som jeg alltid har likt denne plata for. Bowie har en intensitet i stemmen  som gjør at man lytter til historien, om hvordan en alien-messias kommer til jorden for å forsvare mot oss faren som blir omtalt i "Five Years". Låtas historie er viktig for forståelsen av figuren Ziggy, og "Moonage Daydream" har betydd mye for Bowie selv. Noe han bla. uttrykte i boken "Moonage Daydream: The Life And Times Of Ziggy Stardust" som han ga ut i 2002.

Bowie hadde opprinnelig gitt "Moonage Daydream" til Arnold Corns i 1971, men de fikk lite ut av den, så Bowie på en måte 'tok den tilbake''.

"Starman" var tidlig en favoritt hos meg. Først da jeg hørte den på "Changestwobowie", og litt senere da jeg hørte den her. Den høres ut som en godnattlåt for de minste, med den vennlige melodien, de flotte strykerne, og den varme gitarlyden. Den kan minne litt om "Over The Rainbow" i refrenget. Og ifølge Bowies Ziggy historie, er det et barn som synger "Starman", der han forteller om denne mannen fra Universet som kommer for å redde jorden. Uansett en flott låt som jeg alltid vil være glad i, som en av de beste Bowie spilte inn.

"Starman" var også første låt ute på singel fra albumet, noe som ga ham en topp 10 hit - den første siden "Space Oddity" i 1969.

Side 1 på LPen (et format som jeg har hørt plata mest på) avsluttes med gospelaktige "It Ain't Easy". Verken teksten eller stemningen i låta passer helt inn i forhold til de andre låtene, og det er heller ikke Bowie som har skrevet den (coverversjon av en låt med Ron Davies). Den er ikke endel av Ziggy historien, og den mangler gitarriffene, men likefullt er det en låt jeg alltid har likt. Jeg liker hvordan refrenget "It ain't easy, it ain't easy. It ain't easy to get to heaven when you're going down" kommer inn med full kraft gang på gang, mellom Bowies mer 'småplundrende' sang. Pga. den glidende gitarlyden og melodien får jeg også assosiasjoner til country-musikk når jeg hører "It Ain't Easy".

Side 2 starter svært vakkert og teatralsk med "Lady Stardust". Det virker som om Bowie synger om hvordan folk reagerer på hans androgyne framtoning på denne tiden, med bruk av make-up og lange hår. Og der denne Lady Stardust er en mann : "People stared at the makeup on his face. Laughed at his long black hair, his animal grace. The boy in the bright blue jeans jumped up on the stage. And lady stardust sang his songs of darkness and disgrace." Men visstnok handler den om Bowies venn, glamrockeren Marc Bolan.

I likhet med "Starman" var "Lady Stardust" en låt det var lett å like, med sitt vennlige preg, behagelige pianospill, og Bowies kraftfulle stemme. Han fikk virkelig vist hvilken stemmeprakt han hadde, allerede i 1972.

Etter dette kommer rockerne på rekke og rad - som svært tidstypiske riffbaserte gitarlåter i glamrockens gullalder. 

"Star" har aldri vært noen favoritt hos meg, men den har et driv som det er lett å la seg sjarmere av. Jeg ser for meg at den slo an på konserter og på ungdomsfester på 70-tallet.

"Hang On To Yourself" har noe av det samme drivet, og gitarriffene som "Star", som en typisk glamrock låt. Men med et mye mer fengende refreng, der klappingen i bakgrunnen, riffene, og Bowies "So come on, come on, we've really got a good thing going. Well come on, well come on. If you think we're gonna make it you better hang on to yourself", skaper gode vibrasjoner og rykninger i rockefoten. Også dette har i alle år vært en stor favorit hos meg, som en topp 3 låt fra dette albumet. Også "Hang On To Yourself" ble opprinnelig spilt inn med Arnold Corns i 1971, uten at det førte til noe.

"Ziggy Stardust" er tittellåta, og den mest kjente låta albumet, og muligens Bowies mest kjente utgivelse i hans karriere. Men merkelig nok ble den ikke gitt ut på singel. Også den er riffbasert, med et fengende riff som går gjennom hele låta. Melodien er vennlig, og det er utvilsomt en låt som har fått den anerkjennelsen den har fortjent. Og det er nok den låta på albumet der man virkelig spisser ørene for å få med seg innholdet i teksten. Om denne biseksuelle rockeren Ziggy som kommer fra verdensrommet ned til jorden sammen med sine edderkopper, for å underholde menneskene med sin cosmic jive.

"Suffragette City" er en real rocker, med en 'vegg av lyd'. Også det flotte pianospillet bidrar til å gi den et vitalt preg. Suffragettene var ellers en kvinnebevegelse på 20-tallet som kjempet for kvinners rett til å stemme. I sin tid tilbød Bowie "Suffragette City" til Mott The Hoople, men de likte den ikke, så Bowie valgte å spille den inn selv.

"Ziggy Stardust" avsluttes med "Rock'n Roll Suicide", låta som er min favoritt fra plata sammen med "Starman" og "Hang On To Yourself". Den starter litt slentrende, kul, der Bowie synger "Time takes a cigarette, puts it in your mouth. You pull on your finger, then another finger, then your cigarette." 

"Rock'n Roll Suicide" avslutter plata, og den var også ment som en trist avslutning på historien om Ziggy Stardust, der han har endt opp som en fordrukken og avglemt rocker. Bowies inspirasjon til teksten var fransk chanson, og da spesielt (belgieren) Jacques Brel som Bowie tolket i flere av sine låter.

Bowies sang blir mer og mer desperat utover i låta, slik som i "Oh no love! you're not alone." Desperasjonen blir også uttrykt i det dramatiske stryker- og blåserkompet som blir mer kraftfullt mot slutten. "Rock'n Roll Suicide" avsluttes på en pompøs måte med noen strykere som kan gi assosiasjoner til avslutningen på "A Day In The Life" med The Beatles. I hele tatt en flott låt. Den ble gitt ut på singel i Storbritannia, i 1974, uten å nå opp på listene noe sted.

Karakteren Ziggy ble senere overført til scenen, noe som passet i glamrockens gullalder. Om musikken endret innhold, beholdt Bowie Ziggy imaget også på de neste albumene "Aladdin Sane", "Pin-Ups" og "Diamond Dogs". Etter det var han lei hele Ziggy, og tok ham aldri fram igjen. Men musikken fra denne flotte perioden i hans karriere ble framført live i alle år etterpå.

"Ziggy Stardust" gleder både meg og mange andre. I tiår etter tiår. For selv om den inneholder elementer som er typisk for tiden den ble laget i, har den kvaliteter som man alltid vil sette pris på.