80 - tallet var fulle av merkelige framtoninger, synthpop band, og band som kun var på toppen en begrenset periode. Og A Flock of Seagulls var alt dette. Musikken hadde ikke noen dypere brodd, slik endel andre synthband prøvde å gi inntrykk av at de hadde. (Jmf. Depeche Mode`s lek med kommunistiske symboler i 1982 - 1983). Det var bare rett fram fengende synthpop.

Og der Adam & the Ants hadde den tilmalte sjørøver / indianer kloningen Adam Ant. Hadde A Flock of Seagulls Mike Score. Som med sin imponerende hår oppsats ikke kunne unngå å bli lagt merke til. Akkurat så "bad taste" som vi lot oss sjarmere av på 80 - tallet. De store brillene til Paul Reynolds ble også et blikkfang.

Personlig var jeg litt sent ut med å oppdage bandet. De fikk aldri noe større platesalg i Norge. Så det var først med "The more you love, the more you live" at jeg ble klar over deres eksistens. Men den låta likte jeg til gjengjeld godt. Det førte til at jeg kjøpte samleplata "The best of..". Og der fikk jeg høre "I Ran", "Wishing", og de andre fine låtene. Jeg kjøpte også ettervert albumene "Listen", "A Flock of Seagulls" og "The Story of a Young Heart". Og alle tre syntes jeg var fine plater. Det minner om mye annet fra de første årene på 80 - tallet. Noe som passer meg bra. O.M.D., The Human League, Spandau Ballet, Duran Duran er band du finner likhetstrekk med her. 

Plater jeg tar fram og mimrer tilbake til 80 - tallet med. Da det var plass til A Flock of Seagulls i rampelyset.