|
John Lees
: Født 13. januar 1947, Oldham, England
Richard Leslie Holroyd
: Født 12.
mars 1948, Oldham, England Stuart John Wolstenholme
: Født 15. april 1947, Chadderton, Oldham, England. Død 13.
desember 2010 Melvyn Paul Pritchard
: Født 20. januar 1948, Oldham, England. Død 28. januar 2004 Kevin
McAlea :
Født 10. april 1949, Belfast, Nord-Irland
 Barclay
James Harvest var et av de store navnene innen
folkrock på 70-, og 80-tallet. Med sin melodiøse rock med
progressive innslag var de et populært band i mange land. Ikke
minst i Norge hvor flere av albumene deres solgte bra. Ennå i
dag er platene deres populære, der de fortsetter å selge hos
en ny generasjon av
platekjøpere. Noe som bidrar til å gi album som "Octoberon",
"Once Again"
og "Gone
To Earth" klassikerstatus. Historien
om Barclay James Harvest starter på tidlig sekstitall i Oldham,
som ligger nordvest i England. John Lees og Stuart Wolstenholme
møttes da på Oldham kunstskole, og dannet et band de kalte The
Sorcerers,
inspirert av bla. John
Cochran. Senere ble
de til The
Keepers. John
Lees var født i Oldham, og utdannet på Robin Hill Secondary Modern og på Breeze
Hill School. Han hadde ingen formell
utdanning innen musikk, men lærte seg å spille gitar da han
var 14 år. 
John
Lees Stuart
John Wolstenholme var i likhet med Lees født i Oldham (Chadderton),
og gikk på North Chadderton Secondary Modern i barndomsårene.
Som liten fant han stor inspirasjon i farens 78 plater med
musikk fra 1930-tallet. Det første instrumentet han lærte seg å spille var
banjo da
han var 12 år gammel. Senere ble det også trompetspill i Delph
Brass band, før han som
medlem av The Sorcerers lærte seg å spille tamburin. Med tiden
spilte han alle slags instrumenter, etter hva det var behov for.
Det var også Stuart, eller Wolly som han kom til å bli kalt,
som lærte seg å spille mellotron, orgel og synthesizer.
Instrumenter som kom til å kjennetegne Barclay James Harvests
lydbilde gjennom årene. 
Multimusikeren
Wolly Wolstenholme. Parallelt
med at Wolstenholme og Lees spilte i The Sorcerers og The
Keepers, var to andre lokale Oldham gutter, Les
Holroyd og Mel Pritchard,
opptatt med sitt band kalt Heart And Soul And The
Wickeds.
Holroyd og Pritchard kjente hverandre fra barnsben av der de
begge hadde stor interesse for musikk. Holroyd fikk sin
utdanning på Derker Secondary Modern School. Det første
instrumentet han lærte å spille var spansk gitar som 10
åring. Da han ble eldre måtte han lære seg bassgitar, da et
band han spilte i trengte bassist. Senere ble det både cello og
keyboard på
Holroyd. 
Les
Holroyd Også
Mel Pritchard gikk på Derker Secondary Modern school. For Mel var det trommer som var det
store i barndommen. Det startet med at han fikk låne farens
ukulele-banjo. Men i stedet for å spille på strengene valgte
han å ta de av, da han syntes instrumentet ga en finere lyd
når han brukte den som tromme. Han var med i et skoleband før
han slo seg sammen med Holroyd og dannet Heart And Soul And The
Wickeds. 
Mel
Pritchard I 1966 ble Heart And Soul And The
Wickeds og The Keepers slått sammen til The Blues
Keepers,
som på den tiden bestod av 6 medlemmer. I
1967 ble de profesjonelle, og endret da navn til Barclay
James Harvest.
De
fant fram til navnet ved å putte ulike ord
oppe i en hatt, og sette sammen de tre første ordene de trakk
opp. Samtidig ble de redusert til en kvartett bestående av
den klassiske besetningen med Pritchard, Wolstenholme, Lees og
Holroyd. Mel
Pritchard som fram til da hadde jobbet som rørlegger måtte si
opp denne jobben da det ble bestemt at de skulle satse fullt og
helt på musikken. John
Crowther som var en
rik butikkeier fra Oldham hadde hørt bandet
spille på en fest, og ble umiddelbart fascinert av dem. Han
sponset dem med penger, og innlosjerte dem
i et 1700-talls
vertshus ved navn Preston
House der de
kunne skrive låter og øve. De levde veldig spartansk
mens de holdt til her, noe som ble dokumentert på film av
Granada TV, som sendte et program om bandet, der de
bla. framførte "Early
Morning"
og "Mr.
Sunshine".
Også andre låter ble presentert her, som ikke fant veien til
noen plateinnspilling senere. Det var også dette TV programmet som gjorde at flere
plateselskap fattet interesse for bandet. Crowther tok med seg
bandet til London og Chapplel studios for å spille inn "Pool's
Of Blue",
slik at de hadde flere låter å presentere for selskapene.
Decca
hadde følere ute, men det endte med at
EMI
tilbød dem platekontrakt. I første omgang med en
singelutgivelse av "Early
Morning"
og "Mr.
Sunshine". 
Barclay
James Harvests debutsingel
Mens de bodde i
Preston House ble de også oppmerksomme på amerikanske folk-band som Buffalo
Springfields, Love
og The Byrds.
Noe som ble en inspirasjon på låtene de skrev til debutplata. Også
Beatles'
album "Revolver"
og singelen
"Penny Lane"/"Strawberry Fields Forever"
ble viktige inspirasjonskilder for Barclay James Harvest i
starten. Der de sin kompleksitet inspirerte band som BJH og
andre til å gå bort fra det mer typiske beat soundet som hadde
dominert på første halvdel av 60-tallet. Medlemmenes
bakgrunn fra blåserinstrumenter som obo, trompet, klarinett,
saksofon og cello ble nyttiggjort på debutplata. Under
øvingene hadde bandet det morsomt med å prøve å høres ut
som et kammerorkester. Mellotron synthesizeren ble tatt i bruk
fordi den kunne reprodusere korstemmer og strykere, noe som
passet til låtene de prøvde å lage. Den første mellotronen
de hadde, fikk de låne av en fyr i Derby. Det var meningen at de
skulle levere den tilbake, men etter hvert viste det seg at han
ikke ville ha den igjen. Melltronen var kjent som et lumskt
instrument, da det var vanskelig å lære seg å bruke den, i tillegg til at den kunne være ustabil i bruken. Noe som på 60-og 70-tallet frustrerte mangt et band som var ute på turne.
Også treblåsere og harpe var instrumenter BJH tok i bruk i den
første tiden. 
I
media ble BJH kjent som et band som skrev låtene
sine mens de satt ute på jordene. Sin
første ordentlige konsert sammen gjorde BJH sommeren 1967 på
Middleton Baths i Manchester. "Early Morning"
ble
gitt ut som singel 26. april 1968. Den skapte umiddelbart interesse hos den legendariske
radiomannen
John
Peel, som lot dem få gjøre
innspillinger som ble sendt i hans radioprogram. Også
musikkaviser og dagspressen fattet interesse for Barclay James
Harvest. Dessverre nådde ikke singelen opp på listene. I
et intervju med avisen Daily Mail sa Wolstenholme at medlemmene
levde på et minimum, da de ikke brukte noen av pengene de
tjente. I tillegg holdt de seg stort sett inne for å
øve. For utenforstående virket det som om Wolstenholme
var lederen av bandet, fordi han var den mest taleføre. Lees
var mer sjenert og stillferdig. Men innad i bandet var de 4
likeverdige individer. I starten ble også alle låtene de skrev
kreditert bandet, og ikke den som faktisk skrev den. Med
bakgrunn i denne likhetstanken. 13.
september 1968 gjorde de sin første konsert i London på
The Roundhouse i
Chalk Farm, som oppvarmingsband for Small
Faces. 7.
november var de oppvarmingsband for Pink
Floyd på
All Saints Porchester Hall.
Her kom de i kontakt med folkene i agentbyrået Blackhill,
noe som åpnet et interessant marked for bandet på landets
colleger og universiteter, der de reiste rundt og opptrådte for
studentene. På en annen konsert kom de i kontakt med Robert
Godfrey. Han
hadde lenge hatt lyst til å fusjonere klassisk musikk med rock.
Og i Barclay James Harvest så han den rette muligheten. Godfrey
kom til å bli en viktig mann på de første platene. Som
2. singel ønsket bandet å gi ut "Brother Thrush".
Men EMI hadde ikke tro på låta. Det hadde derimot EMIs A&R
mann Malcolm
Jones. Han
sørget for at EMI opprettet et "undergrunnsselskap"
kalt Harvest
Records
(inspirert av BJHs bandnavn). Og her ble singelen gitt ut i juni
1969. Låta var produsert av
Norman Smith, som tidligere hadde
jobbet med The Beatles og Pink Floyd. Smith ble bandets faste produsent på de
første platene. 
Innspillingen
av debutplate
"Barclay James Harvest"
startet 8. november 1969 i Abbey
Road studios.
26. januar 1970 var de ferdig, men først 5. juni ble plata lagt
ut for salg. Plata oppnådde god kritikk der den ble omtalt som et
mesterverk innen post-psykedelia. Ikke minst takket være den
vakre "Take
Some Time On".
De ble også sammenlignet med Bee
Gees fra den
tiden. Likefullt ble de også plassert i progbåsen. Andre
fine låter fra plata var "The
Iron
Maiden"
og "Elsewhere".
Førstnevnte er Wolstenhomes favorittlåt med bandet. Dessverre ble ikke plata lagt så mye merke til da den kom ut,
men i årene etter har mange musikkinteresserte oppdaget
"Barclay James Harvest". Singellåtene
"Early
Morning", "Mr.
Sunshine" og
"Brother Thrush" ble ikke å finne på
"Barclay James Harvest". 
"Barclay James Harvest" Selv
var ikke bandet helt fornøyd med albumet, da de følte at det
ble for pompøst. De så på den som en øvelse før de skulle
lage den virkelig gode platen. Wolstenholme : "Looking back
now I think it could be seen as a kind of pre-emptive strike,
a sort of rehearsal for the real thing". I
august 1970 ble
"Take Some Time On" gitt
ut på singel med "The Iron Maiden" som B-side. Etter
utgivelsen dro bandet ut på en mindre turne sammen med
The London Symphonia
- på denne turneen kalt Barclay James Harvest
Symphony Orchestra.
Imidlertid ble antallet medlemmer av orkesteret mindre og mindre
dess lengre unna London de kom, pga. de økonomiske
utfordringene. De opptrådte også i Royal Albert
Hall, noe som
var svært hyggelig både for bandet og de frammøtte. 
 Konsert
plakater fra turneen med London Symphonia. Fusjonen
av orkestrale elementer og rock ble en sterk opplevelse for
de involverte, og noe som fristet til gjentagelse. Wolstenholme : "I wasn't the instigator of heading in an orchestral
direction, but I did embrace it wholeheartedly. Rather than
dabble in it, I was totally convinced by the possibilities of
orchestrating our music and saw it as the way forward". Etter
at turneen med London Symphonia var gjort unna, dro
bandet på nok en turne i september 1970. Denne gang bare som
Barclay James Harvest. 
Deretter
dro de i Abbey Road studios i London for å spille inn
oppfølgeren
"Once Again".
I forkant av dette hadde bandet vært samlet i landlige Diggle,
i nærheten av Oldham, for å skrive låter. Opptakene ble gjort mellom november og desember 1970. Som på førsteplaten var
Norman Smith
produsent. En av platas fineste spor var
"She Said".
Den var satt sammen av to låter Les Holroyd hadde skrevet, der
den ene låta utgjorde verset, mens den andre ble til refrenget.
"Song For
Dying"
var en antikrigs låt John Lees skrev. "Galadriel"
var inspirert
av "Ringenes
Herre".
Mens vakre
"Vanessa
Simmons"
ifølge historien skal være en dame John Lees møtte i
ungdommen. Den lavmælte, lengselsfulle "Mockingbird"
ble skrevet av John Lees i 1968 på den tiden han traff sin
tilkomne
Olwen. Man hadde laget ulike versjoner av låta i forkant, men først under denne innspillingen klarte de å få den
slik de ville. "Mockingbird" er en av BJHs mest kjente
låter, og har med årene vært en gjenganger på konsertene og
samleplatene deres. På "Lady
Loves"
spilte Alan Parsons
munnharpe. Parsons jobbet på denne tiden i Abbey Road Studios,
og kom senere til å ha suksess med Alan
Parsons Project. John
Lennon spilte
inn en plate i Abbey Road samtidig som BJH, og av ham fikk de
låne en blond epiphone gitar som ble brukt på "Galadriel".
Lennon selv hadde brukt gitaren på den berømte konserten Beatles
gjorde på taket av Apple
hovedkvarteret. Og i 1990 inspirerte denne episoden BJH til å
skrive låta
"John Lennon's guitar",
som ble å finne
på "Welcome
To The Show". "Once
Again" fikk strålende kritikk av en samlet musikkpresse da den
ble gitt ut i februar 1971. De brukte mange superlativer for å beskrive
bandets musikk. Melody
Maker
omtalte den som "A swirling
(virvelvind) sea of delicious songs penned without complexity,
with a simplicity that is above all delightfully musical". På
det kjente nettstedet Rateyourmusic.com
er alle bandets album vurdert av fansen, og "Once
Again" er albumet med høyest score (3.63). Dessverre nådde
ikke albumet opp på den britiske albumlisten. 
"Once Again" fra 1971.
Innimellom plateinnspillingene var BJH mye ute og opptrådte, noe
som gjorde at flere ble oppmerksom på deres særegne, folkinspirerte rock. Les Holroyd : "We became known as a
University band, we were in so much demand that we played the
country top to toe. When we finished at the bottom we started
again at the top, playing all the Universities and
colleges." Det
skuffende platesalget gjorde sitt til at ting begynte å murre
rundt bandet. Orkesterarrangør Robert Godfrey trakk seg, og
ble erstattet med Martyn
Ford,
som tidligere hadde ledet Barclay James Harvest Orchestra. Mens manager og pengesponsor John
Crowther var misfornøyd med at hans investeringer, bla. i
Preston House ikke ga større uttelling. Bedre ble det heller
ikke at produsent Norman Smith valgte å bli plateartist selv
under navnet Hurrican Smith i 1972. Han fikk to topp 5 hits i
"Don't Let It Die" og "Oh Babe What Would You Say?".
De måtte derfor ut på markedet for å finne en ny produsent. Valget
falt da på en Wally
Allen.
Imidlertid kom Norman Smith tilbake som produsent for bandet på
et senere tidspunkt. 
Rett
før de skulle igang med innspillingen av sitt neste album ble
bandet invitert til å gjøre flere innspillinger hos BBC radio. 5.
juli 1971 begynte de innspillingen av albumet "Barclay
James Harvest And Other Short Stories"
i Abbey Road studios. Det var egentlig meningen at plata skulle
hete
"Four Winds",
og gis ut som dobbeltalbum, der hvert av medlemmene skulle få
utfolde seg på hver sin albumside, slik Pink Floyd hadde gjort
på "Ummagumma"
i 1969. Men
underveis i innspillingen ble planene endret. Hovedsaklig pga
økonomiske utfordringer ved prosjektet. "Little
Lapwing", "Ursula (The Swansea Song)"
og "Someone
There You Know"
var de første låtene som ble spilt inn. Også en låt kalt
"Brave New World"
ble spilt inn, men vraket da de
skulle velge ut låtene til albumet. Det skulle gå hele 17 år
før "Brave New World" ble gitt ut på plate. 18.
juli 1971 spilte de inn den vakre "After
The Day". En
låt som både avsluttet den nye plata, og mange av konsertene
bandet gjorde utover 70-tallet. Den var skrevet av John Lees
som en slags visjon for hvordan han så for seg apokalypse. 
I
august 1971 tok de en liten pause fra innspillingen, da de
opptrådte på The Wheeley
Festival i Essex. Opptredenen deres
her bidro til at mange mennesker som ikke kjente til Barclay
James Harvest fikk mulighet til å stifte bekjentskap med
bandets musikk. Den
siste sangen de spilte inn for plata var "The Poet"
- en låt Wolstenholme hadde skrevet allerede i 1967. 5. november
1971 var "Barclay
James Harvest And Other Short Stories"
klar for butikkene. Mottagelsen i musikkpressen var svært
positiv. På samme tid var bandet ute på turne
sammen med band som Supertramp,
Procol Harum og
Van Der Graaf
Generator. 
"Barclay
James Harvest And Other Short Stories" Etter
en mindre juleferie var bandet igjen ute på veien, med flere
konserter på universitet og colleger. Høydepunktet var
konserten de gjorde på Tower Of London, sammen med et
symfoniorkster. Siden heller ikke "Barclay
James Harvest And Other Short Stories" ble noen storselger, var bandet
helt avhengig av inntektene disse konsertene ga. De dro også
på turne til Sør-Afrika, med 17 konserter, noe som førte til protester da de
kom tilbake til England. De ble utsatt for flere
bombetrusler da de opptrådte, noe som førte til at band og
publikum måtte forlate lokalet, slik som på Universitet i
Hull, 18. november 1972. Om økonomien var dårlig
tidligere ble den enda verre etter denne turneen, pga kostnader
ved å hyre inn et strykerorkester til å opptre sammen med dem
på scenen. I
september 1972 ga de ut sitt første samlealbum kalt "Early
Morning Onwards".
Plata var en lavprisutgivelse der bandets første singler, og de
beste låtene fra deres 3. album var presentert. Til glede for
de mange som oppdaget bandet med denne samleplata. Det ble også
spilt inn to helt nye låter i
"Child Of Man" og
"I'm
Over You" for
plata - begge skrevet av John Lees. De to låtene ble også gitt
ut på singel sammen. 
Samleplata
"Early Morning Onwards". I
1972 ga John Lees og Wolly Wolstenholme ut en singel under
navnet
Bombadil. For
anledningen kalte de seg Terry
Bull og Lester
Foster.
Singelen bestod av låtene
"Breathless"
og "When
The City Sleeps".
Førstnevnte var en glamrocker, som kunne minne om
T-Rex og Gary
Glitter. Med
seg på innspillingen fikk de
Eric Stewart fra
10CC. 
September
1972 gikk de igang med innspillingen av "Baby James
Harvest"
- en plate de valgte å produsere selv. Utgivelsen er
gjerne kjent som "det schizofrene
albumet" da bandet her delte seg i to. John
Lees og Mel Pritchard jobbet i Strawberry
Studios i
Stockport, mens Wolstenholme og Holroyd jobbet med
orkestreringen i Abbey Road studios. Strawberry studios kom
etter hvert til å bli bandets faste tilholdsted når en ny plate
skulle lages. Selv
om de produserte plata selv, og økonomien ikke var all verden
på denne tiden ble plata et lite mesterverk. Mange trekker den fram som bandets beste, med låter som
"Crazy"
og "Moonwater". Men heller ikke denne nådde opp på
den britiske albumlisten da den ble gitt ut i november 1972, selv om
den solgte brukbart i mange andre land. Mye av problemet lå hos
EMI som gjorde lite for å promotere denne og andre BJH album. "Thank
You" ble
gitt ut som singel fra plata, med
"Medicine Man" på
side 2. 
"Baby James
Harvest" Et
av høydepunktene i 1972, var da de 16. november fikk gleden av
å opptre på BBC Radio, på deres Paris Theatre i Lower Regent
Street i London. Den times lange konserten var endel av BBCs
serie
"In Concert",
der lovende band fikk mulighet til å promotere musikken sin
overfor spesielt inviterte gjester, og radiolytterne. Produsent
for BBC var Jeff
Griffin, mens
BJH stilte med sin egen arrangør Martyn Ford. BBC innspillingen
ga et fint innblikk i hvordan Barclay James Harvest hørtes ut
live sammen med et orkester, fra denne tidsepoken. I
1973 ble "Once Again" gitt ut på nytt av EMI da de ville
presenterte platen i det nye kvadrofoniske formatet. Bandet ble
ikke spurt på forhånd om de syntes det var greit, noe som
skapte litt misnøye. Særlig ettersom lydbildet på plata
endret karakter. Samme
år holdt bandet sin første konsert i Norge, da de gjestet Chateau
Neuf i Oslo.
Tilstede i salen var det bare 200 mennesker, noe som viser at
Barclay James Harvest fortsatt var et stykke unna den
populariteten de senere kom til å oppleve i Norge. I
1973 ble Mel Pritchard gift med sin kjæreste Janet. Frustrasjonen
over EMI gjorde at de i januar 1974 valgte å gå over til
Polydor Records,
noe som skulle vise seg å være et klokt valg.
BJH og Polydor innledet med dette et samarbeid som kom til å
vare i mange år, til stor glede for begge parter. Singelen "Rock'n
Roll Woman"/"The Joker"
fra november 1972 ble den siste utgivelsen de gjorde hos EMI (om
man ser bort fra samleplater og nyutgivelser). Harvey
Lisberg ble
også ansatt som ny manager for bandet. Før
de gikk igang med innspillingen av sitt første studioalbum på
Polydor valgte de å gjøre en måneds turne på colleger rundt
om i England. I mars 1974 gikk de i Olympic
Studios
sammen med produsent
Rodger Bain
for å spille inn
"Everyone Is Everybody Else".
Bain hadde tidligere vært med og produsert 3 album med
Black Sabbath.
Noe som bidro til at albumet ble mye røffere i kantene enn de
foregående mer symfoniske albumene. 
"Everyone Is Everybody Else" Den
første låta de spilte inn var "Child
Of The Universe",
en låt som senere
skulle utvikle seg til å bli en ekte klassiker, som en av
bandets mest kjente låter. Den var skrevet av John Lees som en
kommentar til problematikken i Sør-Afrika og andre
konfliktfylte steder i verden.
Opprinnelig hadde han tenkt å ha den med på soloalbumet
"A Major Fancy" som skulle gis ut i juni 1973. Men
pga. problemene med EMI ble albumet holdt tilbake, og ikke gitt
ut før i 1977. Han hadde også presentert låta for de andre i
BJH på en tidligere plateinnspilling med bandet, men den hadde
da blitt avvist, da de andre mente den ikke egnet seg på en BJH
plate. Verjonenen
av
"Child
Of The Universe" som ble
å finne på "Everyone Is Everybody Else" var mye
bedre enn den han hadde laget til soloplaten sin. Lees
viste en sterk sosial side på "Everyone..", der han tok for seg
situasjonen til gruvearbeiderne ("The
Great 1974 Mining Disaster")
og fabrikkarbeiderne ("Mill
Boys").
Les Holroyd som ellers ikke hadde bidratt med så mange låter
til BJHs plater, hadde
denne gang kommet opp med to av platas fineste spor i "Poor
Boy Blues"
og "Crazy
City". 
Albumet
ble mikset ferdig i april 1974 i Trident
studios, og
14. juni var den klar for salg. Igjen fikk de flott kritikk for
de mange fine låtene på plata. Og som ved forrige utgivelse
markerte de utgivelsen ved å dra ut på turne. Konsertene de
gjorde på Liverpool
City Stadium
og London's
Theatre Royal
i Drury Lane dannet utgangspunkter for den doble liveplata
"Barclay James Harvest Live"
som også kom ut i 1974. Og dette skulle bli deres første topp
40 notering i hjemlandet i desember. 
"Barclay James Harvest Live" 5.
januar 1975 gikk de i studio for å lage en ny versjon av "Child
Of The Universe", da de ikke var helt fornøyd med
albumversjonen. Den nye versjonen ble gitt ut som singel i U.S.A.
Mel
Pritchard
Innen singelen
ble gitt ut i U.S.A. var de allerede igang med forberedelsene
til det neste studioalbumet, kalt "Time
Honoured Ghosts".
Tittelen til plata var det Harvey Lisburgs kone som kom opp med. Denne
gang hadde de valgt å forlate det regnfylte England til fordel
for sol og varme i California. Elliot Mazer
som på den tiden
jobbet med Neil Young hadde sett dem live og ønsket å
produsere deres neste album. Hovedårsaken til det var at han
ikke likte de symfoniske arrangementene låtene deres var kledd inn i. Han mente bandet hadde mye talent som de ikke fikk
sjansen til eksponere. Mazer : "I'm a great believer that
good songs make good records, and the skills of Barclay James
Harvest match up to any of the great artists".
Produsent
Elliot Mazer
Før bandet
satte kurs for U.S.A. i april 1975 gjorde de en rekke konserter
i England i januar og februar. Og opptrådte som oppvarmingsband
for E.L.O.
i Tyskland i mars. De laget også demoer til den nye plata i
Cheshire.
Da de ankom
San Francisco ble de innlosjert i Mazers eget studio kalt His
Masters Wheel's studios. Her tilbrakte de to måneder før de
var ferdig i juli 1975, noe som var lengre tid enn det de var vant til.
Innspillingen var vellykket, der låtene de kom opp med var av
høy klasse. Bandmedlemmene var fornøyde, selv om Wolstenholme
syntes det var vanskelig å få Mazer til å forstå den
"britiske måten" å tenke på. Bla. kuttet Mazer 2
minutt av Wolstenholmes "Beyond
The Grave",
da han syntes den ble for lang. Og måten han kuttet låta på
var av det brutale slaget, der Mazer enkelt og greit trykket
stopp på det stedet han syntes låta burde slutte, noe Woolly
var alt annet enn fornøyd med. Lees hadde et helt annet
syn på tiden i San Francisco sammen med Mazer. Lees : "Recording
with Eliot Mazer in San Francisco. It was fabulous-we had an
absolute ball recording 'Time Honoured Ghosts'. A
fantastic place, someone paying you to make a record in San
Francisco, it was great."
Wolly
Wolstenholme
Plata åpnet
med den kraftfulle "In
My Life", og ble fulgt opp med
den reflekterende "Sweet
Jesus". "Titles"
var en vakker låt der de på en fiffig måte hentet tekstlinjer
fra Beatles låter som "Here
comes the sun", "Across the Universe", "The
Long And Winding Road"
m.m. Beatles var en favoritt hos BJH, og dette var deres hyllest
til dem. "Hymn
For The Children"
var en slags fortsettelse av "Child of the Universe".
Platas sterkeste spor var muligens
"Jonathan". En låt som
har vært representert på flere samleplater, og som BJH stort
sett har hatt med når de har opptrådt. Holroyd ble inspirert
til å skrive den i 1972 etter å ha lest boken "Jonathan
Livingstone Seagull"
med Richard
Bach. "Moongirl"
og "Song
For You" var to andre vakre låter på plata.
På sistnevnte ønsket bandet å skape en slags livefølelse.
Derfor ble låta spilt inn under ett, noe som skapte problemer
da Wolstenholme måtte bytte fra orgel til piano i løpet av
noen sekunder uten at det skulle høres. Et lignende problem
fikk også John Lees da han måtte legge fra seg el. gitaren og
spurte til den andre siden av rommet for å ta opp den akustiske
gitaren, uten at noen hørte fottrinnene.
Det flotte
coveret på "Time Honoured Ghosts" var laget av Bill
Dare. Ideen var hentet fra kunstneren
Maxfield Parrish
og hans
maleri "Harvest".
Maleriet
"Harvest", som dannet grunnlaget for coveret på
"Time Honoured Ghosts".
For å
promotere albumet dro bandet på en større turne i oktober 1975
med besøk i Storbritannia, Sverige, Tyskland, Belgia og
Frankrike. De avsluttet turneen i Paris i desember. De tjente
ikke noen penger på turneen, men likefullt var den svært
vellykket. Ikke minst fordi den la grunnlaget for suksessen de
kom til å oppleve i Tyskland i årene som kom.
"Time Honoured
Ghosts" nådde en fin 32. plass i Storbritannia,
noe som førte til større interesse fra media. Bla. opptrådte
de på BBCs program "The
Old Grey Whistle".
I januar 1976
opptrådte de på The
Great British Music festival på
Olympia, før de dro de på en større turne i U.S.A.
Deretter
ønsket Polydor at de skulle spille inn en ny plate sammen med
Mazer, noe bandet også syntes var greit. De innlosjerte seg på
et hotell i San Francisco og ventet på at Mazer skulle bli
ledig. For å få tiden til å gå bidro de på David Souls
plateinnspilling. Men Mazer var mer interessert i å bruke tiden
sammen med Neil Young, der de spilte inn klassikeren "Tonight's
The Night". Så da kreditkortene de var utstedt med gikk ut
på dato, satte Lees og co. kursen hjemover, en erfaring rikere. De
følte også at det var vanskelig å få innpass i det
amerikanske platemarkedet, så de ville heller bruke tiden i
Europa der de var iferd med å få et større
gjennombrudd.
Sommeren 1976
var de på plass i Strawberry studios i Stockport for å spille
inn sin neste plate kalt "Octoberon".
Navnet hadde de hentet fra William
Shakespeare's "A Midsummer Night's Dream",
der en av figurene het
"Oberon".
"Octoberon" var BJHs vri på navnet, ettersom plata
ville bli gitt ut i oktober. Det fine albumcoveret som
fulgte plata var ment å forestille denne Oberon, som var konge
over alvene. Opphavsmannen til bildet av "Oberon" er
ukjent.
Det
originale bildet av "Oberon" som ble brukt på "Octoberon".
Denne gang
valgte de å produsere plata selv, i samarbeid med en David Rohl.
Rohl hadde ikke mye å vise til som produsent, annet enn at han
hadde vært medlem av konseptprosjektet Mandalaband,
og jobbet som lydtekniker på album med Thin
Lizzy og Marc
Bolan.
Samarbeidet med ham ble
likevel suksessrikt. Ikke minst fordi han hadde større
forståelse for bandets ideer enn det Mazer hadde. Wolstenholme
: "David made us sound more like a band on our records."
Ritchie Close
hadde ansvaret for koringen og orkestreringen på plata. Noe man
best legger merke til på vakre
"May Day", der koret
synger "It's
A Long Way To Tipperary" på
slutten av låta.
David
Rohl
Budsjettet for
plata var på
220 000 kroner. Det holdt til 10 uker i studio.
"Octoberon"
var ikke så keyboardbasert og drømmende som de foregående
utgivelsene. I stedet ble det større fokus på akustiske
låter De framstod i større grad som et rett fram
rockeband, ikke minst i "Polk
Street Rag".
Inspirasjonen for låta var den kontroversielle pornofilmen
"Deep Throat" som ble spilt inn Polk street, San
Francisco. På samme tid som bandet oppholdt seg i byen.
Andre fine
låter på plata var
"Rock'n Roll Star",
som hadde en link til
The Byrds' "So You Wanna Be A Rock'n Roll Star".
Og "Suicide?"
som var bygd opp som en thriller, der man på slutten ikke
visste om han som døde ble dyttet i døden, eller om han hoppet
frivillig. I en avstemning blant fansen mange år senere kom
"Suicide?" på 3. plass over låter de ønsket BJH
skulle framføre live.
Også
"The World Goes On"
og "Ra"
er kjente
låter fra plata.
"Octoberon"
Salgsmessig
ble det igjen et steg opp fra forrige plata, da de nådde 19.
plass på den britiske albumlisten. "Octoberon"
nådde også de amerikanske listene i 1977, og gjorde det i
tillegg bra i Tyskland. "Octoberon" er også en plate
som mange har som sin favoritt i BJHs katalog.
I oktober dro
bandet også på en intensiv turne i England, med 25 konserter i
løpet av en måned. Deretter var det meningen at de skulle
fortsette turneen i Tyskland, men fordi John Lees ble syk måtte
de kansellere konsertene som var planlagt.
John
Lees og Les Holroyd
I løpet av de første 3 månedene av 1977 skrev Lees, Holroyd
og Wolstenholme nok låter til at de i mars kunne gå i
Strawberry studios for å spille inn nok et nytt studioalbum. Men
før de kom så langt som å gi ut plata var det en annen BJH
utgivelse som oppnådde endel oppmerksomhet.
Barclay James
Harvest hadde gjennom årene vist seg som et dyktig liveband som
begeistret sine mange fans. Og i 1977 ga de ut den doble
liveplata "Live
Tapes".
En plate som mange mener er en av de beste liveplatene som ble
gitt ut på 70-tallet. Plata viser et band i storform, der de
gjør vakre og harmoniske framføringer av "Child Of The
Universe", "Rock'n Roll Star", "Poor Man's
Moody Blues", "For No One"
og "Mockingbird".
Sistnevnte har aldri vært vakrere en akkurat her. I hele tatt
er det mange av BJHs låter som fungerer bedre live enn på
plate. "Live
tapes" ble spilt inn i løpet av bandets britiske turne i
november 1976. Og målet med plata var å gi den ut på det
amerikanske markedet i et forsøk på å markedsføre bandet
der. I Storbritannia ble en EP kalt "Live
EP" gitt
ut i mars for å glede bandets fans. 
"Live
EP" fra 1977. Men
like før jul i 1977 ble "Live Tapes" også
tilgjengelig for bandets britiske fans. På denne turneen ble
bandet fulgt av et TV team som laget en dokumentar om bandet. De
ønsket å vise hvordan livet arter seg som musiker i BJH når
de er ute og turnerer. Og ingenting ble holdt hemmelig for
kameraene, der de filmet på flyet, i omkledningsrommet,
hotellene, på scenen, og hjemme hos de enkelte medlemmene av
bandet. Disse opptakene ble redigert ned til en time, og gitt ut
under navnet "Caught
Live".
Filmen ble vist på TV i Belgia, Tyskland, Sveits og Storbritannia.
Også "Live Tapes" var i utgangspunktet tiltenkt
navnet "Caught Live". Men etter at en BJH fan hadde
gjort dem oppmerksom på at Moody Blues på samme tid planla å
gi ut livealbumet "Caught
Live + 5",
ble navnet på plata endret. Wolstenholme og co. var svært
takknemlig for at dette kom for en dag, da de fryktet hva
pressen ville finne på av ondsinnete kommentarer om de hadde
gitt ut et album med et navn som bortimot var identisk med Moody Blues sitt.
Jmf. pressens fokus på likhetene mellom de to bandene.
"Live
Tapes" fra 1977.
Som nevnt ble
også John Lees' soloalbum
"A Major Fancy"
omsider gitt ut i 1977. Som
nevnt var plata
egentlig spilt inn i 1972, men lanseringen av den
ble utsatt pga. en avtale som var gjort med EMI, med en karantenetid på materiale som var
skrevet mens han og BJH fortsatt var på selskapet. Til
tross for at Lees var en dyktig og produktiv låtskriver endte
det opp som hans eneste soloalbum i løpet av hans lange
karriere. 
"A
Major Fancy" med John Lees
"Gone To
Earth"
som den neste plata het, ble spilt inn i løpet av 3 måneder våren
1977. Igjen med David Rohl som produsent. Den første låta de
spilte inn var "Hymn". Den var opprinnelig skrevet av
John Lees i 1971 under navnet "Hymn
For A White Lady", der
den handlet om farene ved narkotikamisbruk. "Hymn"
ble bandets største hit fram til da (gitt ut som singel i
juli), og hovedårsaken til at svært mange ble nysgjerrige på
bandet og albumet "Gone to Earth". Låta var både
sakral og storslått, og hymne var et passende navn til å
beskrive stemningen man fornemmet. 
"Hymn"
singelen. Mange merket seg også ved
"Poor Man's Moody Blues".
Det var en flott låt som bevisst minnet om "Nights
in white satin" med Moody
Blues - et band de i mange år hadde blitt beskyldt for å høres
ut som. Foranledningen til at John Lees skrev låta var at en
journalist fra musikkmagasinet Sound
hadde omtalt
dem som "poor man's Moody Blues"
etter en konsert de gjorde i Colston
Hall, Bristol den 26.
oktober 1976. Ikke bare var journalisten negativ til bandet, han
var også kritisk til de som kjøpte BJHs plater, og som dro på
konsertene deres. Noe bandet reagerte sterkt på. Wolstenholme :
"The worst thing about this guy was that he kept
criticising our fans. From that point on we stopped
talking to the UK music press." Lees var så sint på denne
journalisten at han skrev låta samme natt, som en måte å
avreagere på.
"Gone To Earth"
ga bandet deres gjennombrudd i
Tyskland med en 10. plass på albumlisten, da den ble lagt ut
for salg i oktober 1977. Plata fortsatte å
selge bra i lang tid, så bra at den holdt seg på den tyske
albumlisten i hele 197 uker! Med det innehar den 6. plassen over
plater som har holdt seg lengst på listen. 
"Gone
To Earth" ble et kunstnerisk og salgsmessig høydepunkt for
BJH.
I Norge ble plata deres
første plassering på VG-lista med en 37. plass. I Storbritannia
ble det 30. plass. Tilsammen har albumet solgt i 1 million
eksemplarer. Wolstenholme : "Some of John's best material like
'Poor Man's Moody Blues' og 'Hymn' sat well
alongside Les'
'Spirit On The Water'
and so on. The
artwork was great and for once everything came together for us
at the right time". Også John Lees har denne plata som en
favoritt, der han i et intervju i 1998 sa at dette var plata han
ønsket at fansen skulle huske dem for. 
Et
fornøyd band i 1977 som endelig opplevde suksess. Deretter
fulgte den tradisjonelle turneen for å promotere et nytt album.
Med konserter i England i september og oktober. Deretter stod
Tyskland for tur. Og her fikk de seg et lite sjokk når de så
hvor populære de var blitt siden sist. Billettene var solgt ut,
selv i store konsertlokaler. Bandet skjønte at de fra da av
burde fokusere mer på Tyskland, på bekostning av hjemlandet. I
England var folk uansett mest opptatt av pønkrock. Suksessen
med "Gone To Earth" førte til ny interesse for deres gamle
plater, som
dermed ble trykket opp pånytt i nye innpakninger. 
Barclay
James Harvest i 1977 : Mel Pritchard, Les Holroyd, John
Lees, og "Woolly" Wolstenholme. Medlemmene
av Barclay James Harvest lå aldri på latsiden. For våren 1978
var de igang med forberedelsene til et nytt album. I april gikk
de (som vanlig) i Strawberry studios for å spille inn albumet
"XII". Men ting skulle ikke gå så lett som man
trodde, da co-produsent David Rohl samtidig var opptatt med
konseptplata "The
Eyes Of Wendor" under sitt gamle
bandnavn Mandalaband. Utgangspunktet for
"The Eyes Of Wendor" var en
historie
med inspirasjon fra Tolkiens "Ringenes Herre". På
prosjektet fikk han med seg folk fra Moody Blues, Steeleye Span,
Jimi Hendrix experience og hele
10CC. Også Wolly Wolstenholme
lot seg overtale til å bli med på plata. 
Prosjektplata
"The Eye Of Wendor". Det
viste seg etter kort tid at Rohls prosjekt ikke var
forenlig med innspillingen av "XII", så han trakk han seg ut.
BJH stod ser da uten co-produsent. Senere har
denne Rohl forlatt musikkbransjen og i stedet viet sin tid til
Egypts mysterier. I 1990 tok han doktorgrad på universitetet i
London, og er i dag en anerkjent egyptolog. 
Egyptologen
David Rohl. BJH
tok en liten pause før de fortsatte innspillingen av den nye
plata. Martin Lawrence
som hadde jobbet med
Godley & Creme
på deres "Consequenses"
tok over jobben som co-produsent. Lawrence hadde også deltatt
tidligere på en BJH plate, da han koret på "May Day"
på "Octoberon". Selv
om det ble litt turbulent en periode hindret ikke dette bandet
fra å skape nok et mesterverk. Med vakre låter som
"Loving Is Easy", "Berlin" og
"A Tale
Of Two Sixties". Der hver låt var som en litterær
novelle, med referanser til hendelser og personer. "A
Tale Of Two Sixties" var en slags hyllest av bandet
Love
og deres låt "Andmoreagain". Mens
"Nova
Lepidoptera" reflekterte Lees fascinasjon for science
fiction. "Berlin" som fra Holroyds ståsted opplevdes
som en øy omringet av den kommunistiske stat, ble svært
populær i Tyskland. Det er også låta Holroyd er mest
fornøyd med av de han har skrevet. I
juli 1978 ble plata mikset, og i september var den ferdig spilt
inn. Opprinnelig hadde de tenkt å kalle den
"High",
men fordi det var deres 12 album (inkludert liveplater), og
fordi de hadde spilt sammen i ca. 12 år, ble den hetende
"XII". Coveret med sommerfuglen som gjennom årene
hadde blitt bandets faste varemerke var laget av Maldwyn
Tootill.
Tootill hadde også laget coveret til "Gone To Earth". 
Albumet
"XII", med bildet av sommerfuglen. Plata
solgte til gull i Tyskland med 18. plass, mens den nådde 31. plass i
Storbritannia.
"XII" ble fulgt opp med en turne som varte fra
september til november. I Tyskland var de nå så store at de
fylte hele sportshaller. På en konsert de gjorde i Lorelei
var de øverst på plakaten over band som skulle opptre, Dire
Straits og The Police kom lenger
ned på listen. Ironisk
nok så var det nå mens bandet var på topp at Wolly
Wolstenholme valgte å gi seg. Begrunnelsen var at han
mislikte den musikalske retningen bandet hadde tatt.
Wolstenholme : "I felt that we had lost some of our
original musical ideas. It became apparent to me that unless
things changed, I couldn't see myself working with the band for
much longer". Han var også blitt desillusjonert av at hans
"American Excess" ble vraket da de skulle igang med et
nytt studioalbum. Selv om han sluttet valgte han å fullføre en
avtalt turne i Tyskland sommeren 1979. Den siste konserten han
gjorde med BJH var på Olympiastadion i Berlin den 1. juli.
Foran hele 28.000 mennesker. Det var ikke noen personlige
uoverenstemmelser som gjorde at han valgte å slutte. John Lees
gjorde det han kunne for å få ham til å fortsette, og han ble
svært lei seg da han skjønte at Wolly hadde bestemt seg.
Lees
: " . I've missed him ever since, because he was like a
real ally". 
Wolly
Wolstenholme I
1980 ga Wolly ut sitt soloalbum "Mæstoso" der "American
Excess" endelig ble funnet verdig. Mæstoso har også vært
et navn han har brukt om seg selv både på plate og når han
har vært ute og turnert. Han har også gitt ut platene "Songs
From The Black Box"
(1995), "Black
Box Recovered" (2004),
"Fiddling
Meanly" (2005)
og "One
Drop In A Dry World"
(2005), "Grim"
(2005),
"Caterwauling"
(2007), og "Uneasy
Listening"
(2009) .
Han laget også musikk til ulike TV program, men i
1983 trakk han seg tilbake fra musikkbransjen en periode, for
heller å drive en organisk farm sammen med sin kone
Jill. I 1998 slo han seg igjen
sammen med John Lees, da under navnet Barclay
James Harvest Through The Eyes Of John Lees. De
tre gjenværende medlemmene av BJH dro så i studio med hjelp av musikere fra Sad
Cafe og Steeley
Span for å spille inn albumet "Eyes
Of The Universe".
Martin Lawrence var igjen produsent. Til å fylle plassen etter Wolly fikk de med seg iren Kevin
McAlea på hammondorgel, mini moog og flygel. Han ble regnet
som et assosiert medlem av bandet, selv om han sjelden ble
avbildet sammen med de andre. Han deltok også på den
følgende turneen, samt at han deltok på senere BJH
plater som
"Ring Of Changes", "Turn The Tide", "Face
To Face", "Caught In The Light"
og
"River Of Dreams".
Parallelt med dette har den Belfast-fødte McAlea også turnert,
og vært med på plateinnspillinger med artister som Enya,
Kate
Bush, Clannad
og Roy Harper.
Det er også han som skrev den engelskspråklige teksten til Nenas
store hit "99
Red Balloons" (nr.1
i Storbritannia). 
Barclay
James Harvest medlemmet Kevin McAlea. "Eyes
Of The Universe" ble spilt inn i Strawberry studios i
juli-september 1979. Stilmessig var den langt mer mainstream
enn noe annet BJH hadde laget. Det fyldige lydbildet de hadde
skapt på plater som "Once Again" og "Everyone Is
Everybody Else" med bruk av orkester og mellotron var her
erstattet med et mer rett fram popkomp. Og McAleas synth- og
keyboardarrangement hadde en litt hardere uttrykk enn det
Wolstenholme pleide å skape. Når de i tillegg beveget seg inn
på det dansbare i "Alright
Down Get Boogie" var det
lett å dra sammenligninger med Bee Gees, ikke minst fordi
stemmen til John Lees kunne minne om Gibb brødrene. Likefullt
inneholdt plata flere sterke låter, slik som "Love
On The Line", "The
Song (They Love To Sing)", "Capricorn" og "Sperratus".
Det var teksten i sistnevnte låt som ga dem tittelen til plata
: "Look in my eyes. See the light of the universe".
"Skin Flicks" minnet om "Poor
Man's Moody
Blues", da den inneholdt gitarriff fra Moody Blues' låta
"Question". Coveret
til plata med UFOen som lyser opp bakken var laget av Alwyn
Clayden. 
"Eyes
Of The Universe" fra november 1979. I Norge ble dette deres største
salgsuksess med en 7. plass på VG-lista i februar 1980. Også
ellers i Europa solgte den veldig bra. Særlig i Tyskland, med
en halv million solgte album og 3. plass, noe som holdt til
platina. I
første halvdel av 1980 var de igjen på turne rundt om i
Europa. Høydepunktet både dette året, og muligens i hele
karrieren, var da 175.000 mennesker møtte opp ved Riksdagen i
Berlin for å oppleve bandet live på en gratiskonsert de holdt.
Konserten ble litt senere foreviget på plata "Berlin
- A Concert For The People". Etter
at turneen var ferdig dro John Lees med familien på en
velfortjent ferie til Algarve, Portugal. De tenkte å være der
en uke, men endte opp med å være der en hel måned. Mye av
tiden ble tilbrakt på rideskolen Paraiso dos Cavalos.
Det ble også ble
navnet på en låt fra 1983 albumet "Ring
Of Changes". I
september gikk BJH i studio for å spille inn albumet "Turn
Of The Tide". Denne gang i
Marcus Music studio
i London. Og
innspillingen tok mye lengre tid enn den pleide å gjøre, da de
ikke var ferdig før i mars 1981. "Life
Is For Living"
ble raskt en favoritt hos fansen etter at den ble presentert på
konserten i Berlin. Salgsmessig ble det
deres største hit noensinne, med bla. en 2. plass i Tyskland
for singelen. Den
var skrevet av Les Holroyd, som tok større ansvar for
låtskrivingen etter at Wolstenholme sluttet i bandet.
Mel Pritchard var det eneste medlemmet av BJH som ikke bidro med
låter, noe han var litt vemodig for selv. Pritchard : "I
wish I was a songwriter, because I have ideas, but they're not
finished in my head, if you understand what I mean". Tittelen
"Turn Of The Tide" var hentet fra låta "Back
To The Wall"
: "He’s been waiting on the other side. He’s been
waiting for the turn of the tide". Tittelen var positivt
ment, som et varsel om at bedre tider vil komme. Alwyn
Claydens dystre cover
ga likefullt
assosiasjoner til noe negativt. I motsetning til den foregående
plata hadde han her funnet plass til den 'obligatoriske'
sommerfuglen. 
"Turn Of The Tide" fra mai 1981.
Også
"How Do You Feel Now?" var en flott låt, skrevet av
Lees som en hyllest til hans datter Esther som ble født i juli
1980. I et intervju 8 år senere framhevet han denne låta som
noe av det fineste han hadde laget.
I
tillegg til Esther har Lees sønnen John Joseph sammen med sin
kone Olwen, der de bor i maleriske omgivelser i Saddleworth i
nærheten av Oldham sammen med sine mange hunder. "Turn
Of The Tide" solgte bra mange steder da den kom ut våren
1981. I Norge fikk de sin beste plassering med denne plata da
den nådde 4. plass på VG-lista i juni 1980, og holdt seg på
topp 40 lista i nesten et halvt år. I Sveits ble det 2. plass,
mens i Tyskland ble det 4. plass. I 1981 holdt
bandet også konsert i Norge, der de opptrådte for et fullsatt Drammenshallen.
I
1982 prydet Les Holroyd forsiden av Bravo, Europas største
musikkmagasin.
I juli 1982
ble opptakene fra konserten de gjorde i Berlin
30. august 1980 presentert på albumet "Berlin - A Concert
For The People". Selve konserten var fantastisk, med mange
sterke opplevelser. Men lydopptakene som ble gjort var ikke all
verden. Årsaken var at noen hadde gått over konsertscenen
kvelden før og bedrevet hærverk på bandets utstyr. Man måtte
derfor skaffe endel nye instrumenter i full fart, noe som
naturlig nok bød på problemer. Derfor
ble mange av låtene derfra mikset om i Strawberry studios, der
man bla. la på nye gitarer. Opprinnelig ble den gitt ut som en
plate med 11 låter, men i nyere utgaver består plata bare av 9
låter. "Love On The Line" og "Rock'n Roll Lady" ble trukket ut uten at årsaken er kjent. I Storbritannia
ble plata hetende "A
Concert For The People (Berlin)"
for at den ikke skulle høres så tysk ut. Og muligens hjalp
det, for de fikk sin høyeste notering i hjemlandet med en 15.
plass i juli 1982. I Norge ble det 14. plass. I Tyskland gikk de
til topps på albumlisten. 
Et
imponerende oppmøte på konserten i Berlin.
Tyskland
var på noen år blitt bandets desidert største marked. Og i
1982 valgte de også å flytte til Tyskland, hovedsaklig av
skattemessige hensyn. Så da de i januar 1983 skulle spille inn
en ny plate, ble det gjort i Frank
Farians (Boney M.) Far Studios i Frankfurt. De byttet også
produsent og fikk i stedet inn Pip Williams som på 70-tallet
hadde jobbet med Moody Blues og Status
Quo. Det var også han
som hadde laget det symfoniske arrangementet på "I
Love To Love" med Tina
Charles. Sammen laget de albumet "Ring
Of Changes", som på en måte lignet på de tidlige 70-talls platene til BJH med orkestrale, storslåtte arrangement.
Likefullt hadde plata et futurisk preg, med elektroniske lyder.
Ikke minst i tittellåta "Ring
Of Changes". Mens
"Fifties Child" og "Teenage
Heart" ga
assosiasjoner til 50-tallet.
"Ring
Of Changes" ble gitt ut 16. mai 1983.
Låtutvalget
på "Ring Of Changes" var noe av det beste bandet
hadde kommet opp med, og Pip Williams skapte vakre arrangementer
rundt disse låtene. Ved hjelp fra bla. New World Philharmonic
Orchestra. Mange mener (webmaster inkludert) at dette er den
beste plata Barclay
James Harvest har laget.
Pip Williams
"Ring Of Changes"
solgte
også brukbart mange steder. Med 4. plass i Tyskland, 2. plass i
Sveits, 7. plass i Norge og 36. plass i Storbritannia.
I september
1983 dro bandet til Hilversum, Nederland for å spille inn det neste
albumet i Wisseloord
studios, sammen med stort sett de samme
folkene som hadde laget "Ring Of Changes". Og "Victims
Of Circumstance" kan ses på som en naturlig oppfølger til
det albumet. Det storslåtte, orkestrale lydbildet ble nemlig
videreført på denne platen. Til glede for bandets mange nye
fans.
Tittelen på
plata var hentet fra
"Rebel Woman" fra
albumet :
"I
see the victims of circumstance convicted without a crime".
Mens coveret med klovnen var inspirert av en kabaretplakat for
en ølkjeller laget av
Jo Steiner i 1912.
"Victims
Of
Circumstance" og "I've
Got A Feeling"
ble gitt ut
som singel fra plata. Førstnevnte gikk til topps på den franske
singellisten, som den første BJH låta til å nå opp i Frankrike.
"Victims
Of Circumstance"
ble
bandets største salgssuksess noensinne da det ble lagt ut for
salg i april 1984. Med 1. plass i Frankrike og Sveits, 4. plass
i Tyskland, 13. plass i Norge, og 33. plass i Storbritannia.
Etter disse platene
gikk det rykter om at bandet ønsket å gi seg. Pga. uenighet om
hvordan BJH skulle fremstå på plate. John Lees og co. hadde
vært svært misfornøyd med både "Ring of changes"
og "Victims of Circumstance" selv om de begge ble
storselgere. Lees : "They're not my favourite albums, no.
It was mainly that I didn't have a good time doing them. I don't
think anybody did, really-and at the end of the day it showed.
The producer probably kept us all together, we've got to thank
him for that, but I think to do that he had to give such a
strong influence that the Barclays really got smothered a bit".
De to platene
hadde også vært svært kostbare å lage, pga. alle folkene som var
involvert. De valgte derfor å ta en pause fra hverandre til
de møttes igjen høsten 1986. Denne gang i John Lees' Friarmere
studios i Delph, England. De valgte
også å droppe Pip Williams
som produsent og heller gjøre jobben selv. I samarbeid med
Gregg Jackman og
Richard
Bland.
Albumet "Face
To Face"
ble mindre pompøst, med fokus på gitarbaserte låter. Likefullt hadde det et kommersielt preg, slik som
singelen
"He Said love" som ble gitt ut i november 1986. Like
lett tilgjengelig var "Prisoner
Of Your Love"
som de
presenterte for fansen på Peter's Pop
Show (Tyskland) i
desember 1986. Andre populære låter på plata var
"Kiev" som var Les Holroyds betraktninger
rundt Tsjernobylulykken som skjedde på den tiden. Der han følte med
de uskyldige menneskene som ble rammet. "Guitar
Blues"
var en Moody Blues-inspirert låt som ble vraket da de i sin tid
skulle velge ut låter til "Ring Of Changes" albumet.
Les
Holroyd, John Lees og Mel Pritchard.
Albumet skulle
egentlig hete "Elements", men de endte
i stedet opp som "Face To face" etter å ha sett utkastet til
platecover Alwyn Clayden hadde kommet opp med. Der et
utstillingsdukke-aktig ansikt preget bildet.
"Face To
Face" ble lagt ut for salg i januar 1987. Den ble en
moderat suksess med 9. plass i Tyskland, 7. plass i Sveits og 14.
plass i Norge. I Storbritannia ble det kun 65. plass.
"Face
To Face" fra 1987
Deretter
fulgte en turne som ble langt mer suksessrik. En av konsertene på denne
turneen tok plass i Øst-Berlin, den 14. juli 1987, foran anslagsvis
170.000 mennesker. De var da det første vestlige bandet som
hadde holdt en utendørskonsert i Øst-Tyskland. En liveplate
fra konserten ble gitt ut i 1988 med navnet
"Glasnost".
Denne gang hadde de vært heldigere med lyden på scenen, slik
at de ikke trengte å gjøre mange endringene før de ga den ut
på plate. Dessverre var ikke interessen for denne liveplata i
nærheten av "Berlin" når det gjaldt salgstall.
"Glasnost"
Bandet dro deretter hjem til Saddleworth nær Oldham hvor de skrev nytt
materiale, og samtidig jobbet med å gjøre lydbildet mer moderne
enn på de foregående platene, bla. med ny digital
innspillingsteknikk. Innspillingen av en ny plate foregikk i
Revolution Studios, Cheadle Hulme i England fra mars til
september 1989. Med seg hadde de Jon Astley (The Who, Eric
Clapton) og Andy MacPherson (Sad Café) som produsenter, mens Ian
Wilson (Sad Café), Steve Pigott (Living In A Box) og Mike Hehir
(Sad Café) bidro som gjestemusikere. 5. mars 1990 kunne de
presentere "Welcome
To The Show".
Med sterke låter som "The
Life You Lead",
"John Lennon's
Guitar",
"African Nights" og
"Halfway
To Freedom". Coveret var laget av
Storm Thorgerson, kjent
for sine klassiske cover til Pink
Floyds plater.
"Welcome
To The Show" fra 1990.
Salgemessig
gikk det bare sånn passe denne gangen også. Med 10. plass i
Tyskland, 7. plass i Sveits, og 24. plass i Norge.
I 1992 dro
Barclay James Harvest ut på
turne i Storbritannia og resten av Europa for å feire at de fylte 25
år som band. På samme tid ga de ut samleplaten "The
Best Of Barclay James Harvest". Generelt ble det gitt ut mange
samleplater med bandet på 90-tallet, og senere.
John
Lees, (gitar), Mel Pritchard (trommer) og Les Holroyd
(bass) på scenen.
I desember 1992
gikk de i Delph studio for å spille inn albumet "Caught
In The Light". Som co-produsent hadde de funnet tilbake til
Martin Lawrence som hadde vært med på så mange av bandets
tidligere plater. I april 1993 var de ferdig med innspillingen.
De måtte kutte ned på spillelengden, men endte likevel opp på
70 minutt. Coverne til Barclay James Harvests plater har i alle år
vært en stilstudie verdt, og denne platen var ikke noe unntak.
Lees hadde i alle år vært en stor fan av Rodney Matthews,
kjent for sine albumcover til bla. Asia og
Magnum. Og han kom
opp med et spennende cover til "Caught In The Light",
der sommerfuglen, bandets faste symbol var inkorporert. 
Rodney
Matthews flotte cover til "Caught
In The Light". Fansen likte plata,
ikke minst pga. de vakre
"Ballad Of Denshaw Mill", "Copii
Romania", "Back To Earth"
og
"Who Do We Think We Are".
Førstnevnte var skrevet av Lees basert på en sann historie fra
deres nærområde i Saddleworth. Likefullt solgte plata
dårlig med 82. plass i Tyskland og 33. plass i Sveits, noe som
gjorde at de ble droppet av Polydor UK like etter, selskapet de hadde
vært hos i mange år. Liket etter havnet de i en rettstvist med
deres tidligere orkesterarrangør
Robert Godfrey,
noe som holdt på å ta knekken på bandet. Saken ble
heldigvis henlagt i 1995. Og i 1996 fikk de ny kontrakt med
Polydor Tyskland. I
februar 1996 dro de sammen med Martin Lawrence i studio for å
spille inn det som kom til å bli det siste studioalbumet med
Barclay James Harvest, kalt "River
Of Dreams".
Tittellåta hadde Lees skrevet rett etter at rettsaken med
Godfrey var avsluttet. Igjen laget de en flott plate som på
ulike diskusjonsforum er blitt framhevet av fansen som en veldig
bra
plate. Særlig "River
Of Dreams" og
"Yesterday
Heroes" var egnet til å få fram frysningene. Både
Polydor og platekritikerne likte plata. Men fordi interessen for
Barclay James Harvest på denne tiden var på et bunnivå, var
det få som la merke til den da den ble gitt ut. I Tyskland nådde den 71.plass,
mens i Sveits ble det 33. plass (de eneste landene der plata ble
gitt ut). Deretter dro bandet ut på turne i de to landene, som
varte i 4 uker. Pritchard som på den tiden ikke hadde noen
familie å ta hensyn til syntes dette var en alt for kort turne,
for ham kunne turneen gjerne vart i mange måneder.
I 1998 ble det annonsert at bandet ville ta en pause, for å
jobbe med soloprosjekter. Hovedårsaken til pausen var den
skuffende mottagelsen til "River Of Dreams". Det
virket ikke som om det var noe poeng å fortsette som Barclay
James Harvest. Dessuten hadde det oppstått en viss slitasje
mellom Holroyd og Lees, uten at det forklarte bruddet. Begge
hadde i flere år allerede sagt at de kunne tenkt seg å gi ut
soloplater, og nå virket det som om tidspunktet kunne være
rett.
Lees ønsket
først og fremst å jobbe med Wolstenholme igjen, noe Wolly var
positiv til. Dermed var det flere som så muligheten for en
gjenforening av den klassiske besetningen. Men det satte Holroyd
effektivt en stopper for, da han ikke så noe poeng i det.
Holroyd : "You
can’t recreate something for the sake of the few people that
want it. I can’t see any benefits to the four members getting
back together again. I certainly can’t see it". Holroyd
ønsket i stedet å jobbe med sitt eget prosjekt. Men både ham
og Lees/Wolstenholme ønsket å ha med seg Mel Pritchard, som i
utgangspunktet var åpen for alle muligheter. Han sa først ja
til Lees men endte likevel opp i Les Holroyds band. Dermed var
man på en måte tilbake til tiden før BJH ble dannet, da
Holroyd og Pritchard spilte i
Heart And Soul And The
Wickeds, mens Wolly og Lees spilte i The Keepers.
Wolly og John
fikk med seg
Kevin Whitehead og
Craig Fletcher
og ga ut albumet
"Nexus" i 1999 under navnet
Barclay James Harvest Through The Eyes Of John
Lees. Plata
bestod av nyinnspillinger av gamle BJH låter, og noen nye
låter. Også en live-CD
kalt "Revival
: Live"
ble
spilt inn med denne besetningen i 1999, der de blandet nye og
gamle låter.
John
Lees' Barclay James Harvest
I februar 2002 var det tid for Les Holroyd å komme ut med sitt
materiale i form av "Revolution Days"
under navnet Barclay James Harvest Featuring Les Holroyd.
Bandnavnene vitner ikke om så stor kreativitet hos noen av
partene. "Revolution Days" var dessverre et album
med begrenset kvalitet, selv om enkeltlåter, slik som "Sleepy
Sunday",
var minneverdig.
Holroyd
og Pritchards album "Revolution Days".
Når
Holroyd og co. var ute og holdt konserter hadde de alltid med en
ekstra trommeslager, enten det var
Chris Jago
eller
Roy Martin,
slik at Pritchard som hadde et svakt hjerte ikke skulle bli for
sliten. Det ga dem også muligheten til å spille både med
akustiske og elektroniske trommer på samme konsert.
I
2002 ble det også gitt ut en plate kalt "BBC
In Concert 1972",
og som navnet indikerte var det en plate som bestod av opptakene
som ble gjort på BBC i 1972. Utgivelsen bestod av to plater med samme
trackliste - den ene i mono, den andre i stereo. For fans som
hadde fulgt bandet i mange år var dette et hyggelig
tilbakeblikk. I
januar 2004 døde Mel Pritchard pga. av en hjertefeil. Han hadde
siden 1990 bodd for seg selv i en blokkleilighet i Greenfield
etter at han ble skilt fra sin kone. Hans hobbyer på slutten
var å lese bøker, spille squash og se på sportsendinger på
TV. Han var en stor fan av fotballklubben Oldham Athletic.
Sin siste konsert
gjorde han i Zürich i 2003. Mel
var en godt likt, men samtidig litt forsiktig person som ikke
likte å stikke seg fram. Han vil bli husket for sin jordnære
væremåte, varme og gode humor. Barclay James Harvest Featuring Les Holroyd
fortsatte uten Pritchard. Senest var de ute på en
større turne i 2006, noe som resulterte i liveplata "Classic
Meets Rock". En konsert de gjorde på
Galaxie, Amnèville i
Frankrike den 6. april 2006 dannet grunnlaget for utgivelsen.
|
 |
|
 |
|
Mel Pritchard
|
|
"Classic
meets rock" med Les Holroyd |
I
2006 var John Lees' Barclay James Harvest ute på en turne med
konserter i Storbritannia, Italia og Hellas. Deres første siden
1992 i hjemlandet. Noe som viste at det fortsatt var liv i Lees og
Wolstenholme.
John
Lees' Barclay James Harvest turneband. Fra venstre : John
Lees, Jeff
Leach, Kevin Whitehead, Craig Fletcher og Wolly Wolstenholme.
På
samme tid var John og Wolly opptatt med innspillingen av et nytt
studioalbum, et album som fikk den foreløpige tittelen
"North".
Men av personlige årsaker valgte John å hoppe av prosjektet. John
valgte da å legge artistkarrieren på hylla for en stund, for i
stedet å kunne ta på seg oppgaven som lærer og musikktekniker
på Crompton
House School på
Crompton House School
i Oldham.
I
stedet for å avslutte "North" prosjektet, ønsket Wolly å fortsette
innspillingen av plata sammen med musikerne Craig
Fletcher , Kevin
Whitehead, og
Steve
Broomhead.
For deretter å gi det ut som soloplata "One
Drop In A Dry World" (2005).
Broomhead hadde fulgt Wolly i mange år, som medlem av Mæstoso,
mens Whitehead og Fletcher hadde spilt i Lees' BJH
turneband. 
Det
som skulle bli en ny BJH plate endte i stedet opp som
Wolstenholmes
soloplate "One
Drop In A Dry World". I
2009 og 2010 var Lees, Wolstenholme, og de andre musikerne igjen
samlet for å dra ut på turne som John Lees' Barclay James
Harvest. Land som U.S.A. Portugal, Tyskland, Sveits, Nederland,
Belgia og Storbritannia ble besøkt. De opptrådte også på
flere sommerfestivaler. Også et nytt album med bandet var under
planlegging. Opptredenen
de gjorde på
Douro Rock and Blues festival
i Portugal ble dessverre den siste Wolly Wolstenholme gjorde.
Det var egentlig meningen at han skulle opptre med bandet i
november og desember 2010, men han hadde ikke krefter til å
gjennomføre det. 13.
desember 2010 valgte han å ta sitt eget liv, etter å ha slitt
med psykiske problemer i mange år. Han ble funnet i sitt eget
hjem. De som hadde lyttet til tekstene på soloplatene hans de
seneste årene hadde fått et visst innblikk i problemene han
slet med, der særlig skilsmissen fra kona gikk hardt innpå
ham.
På Wollys
egen nettside
kunne man lese disse minneordene fra folk som stod ham nært
:
"It is
with profound sorrow that we have to announce the passing of
Woolly Wolstenholme. In recent weeks Woolly's mental health had
taken a turn for the worse and sadly he took his own life on
Monday 13th December 2010. In this difficult time our thoughts
are with Woolly's partner, Sue. We would ask all of Woolly's
fans to remember his incredible contribution to popular music
and his unique presence on stage."
Også John
Lees og de musikerne som hadde fulgt ham på turne de seneste
årene ønsket å minne ham :
"It is
with great sadness that John Lees' Barclay James Harvest
announces the passing of Woolly Wolstenholme. As you can
imagine, John, Craig, Jez and Kevin and everyone associated with
the band are stunned that a shining light of Barclay James
Harvest is no longer with us. In this difficult time our
thoughts are with Woolly's partner, Sue. We would ask all of
Woolly's fans to remember his incredible contribution to popular
music and his unique presence on stage."
John
Lees og Wolly Wolstenholme i 2006.
Wolstenholme
vil bli minnet for sitt musikalske bidrag, til et av de fineste
bandene rocken har fostret de siste 40 årene. Måtte han få
hvile i fred.
I
2011 deltok John Lees på turneen
Rock Meets Classic,
sammen med navn som Ian
Gillan, Lou
Gramm, Dan
McCafferty with
The Bohemian Symphony Orchestra.
Her framførte han BJH låtene "Hymn",
"Mockingbird", "Ring Of Changes", og
"Life Is For Living".
I
2012 valgte John å avslutte sitt engasjement hos Crompton
House School, for å kunne ta opp igjen karrieren som
musiker.
I
2013 ble nevnte "North" gitt ut på plate, av John
Lees' Barclay James Harvest. Den minnet ikke om de andre BJH
platene, med sitt jazzpreg - ikke ulikt det
Steely Dan gjorde
på 70-tallet, og med John Lees' vokal som var i et
dypere stemmeleie
enn tidligere. Og bruk av andre sangere enn Lees.
Med
seg i bandet hadde John
Craig Fletcher
på bassgitar, Jez
Smith på
keyboard og vokal, og Kev
Whitehead på
trommer og vokal.
John
Lees' Barclay James Harvest i 2013.
"North"
fikk flott mottagelse i
pressen, og solgte også bra. Det endte opp som selskapet Cherry
Red Records
mest solgte album, høsten 2013. Utgivelsen ble fulgt opp med en
mindre turne i England.
"North"
med John
Lees' Barclay James Harvest, fra 2013.
|
