Paul Heaton: Født 9. mai 1962, Birkenhead, Merseyside, England Briana Corrigan: Født 30. mai 1965 Belfast, Nord Irland Dave Stead: Født 15. oktober 1966, Huddersfield, England Jacqueline Abbott: Født 10. november 1973, Whiston, England Dave Hemingway: Født 20. september 1960, Hull, England Sean Welch: Født 12. april 1965, Enfield, England Dave Rotheray: Født 9. februar 1963, Hull, England Alison Wheeler: Født 4. mars 1972, Northampton, England

The Beautiful South

The Beautiful South ble dannet da det populære gitarpop-bandet The Housemartins la inn årene i 1988. Og om The Housemartins hadde opplevde stor suksess bla. med nr. 1 hiten "Caravan of Love", ble dette overgått av The Beautiful South, med den enorme populariteten de opplevde fra 1989 og utover. Bla. med "A Little Time" som gikk til topps i 1990. Og ikke minst med samleplata "Carry on up the charts" som lå nr. 1 i 7 uker i 1994/1995, og med det ble det 3. raskest selgende albumet i britisk historie. Navnet The Beautiful South tok de som en sarkastisk hilsen til de som hadde stemplet The Housemartins som et typisk nord-engelsk band. Og sarkasmen og de samfunnskritiske tekstene var noe bandet skulle bli kjent for, til sofistikerte toner av jazz og pop. The New York Times hadde en treffende beskrivelse av bandet, da de mente musikken deres hørtes ut som Mary Poppins, med tekster skrevet av Charles Manson. De er også omtalt som like engelsk som fish & chips. 

The Beautiful South var en forlengelse av The Housemartins på den måten at flere av medlemmene ble med over i det nye bandet. Paul Heaton var den som startet begge bandene, og Dave Hemingway spilte først trommer i The Housemartins, men endte opp som sanger i The Beautiful South. Trommestikkene ble overtatt av Sean Welch, som fram til da hadde fungert som roadie og altmuligmann i Housemartins. 

The Housemartins med Dave Hemingway til venstre, og Paul Heaton til høyre for ham.

Men like mye var The Beautiful South en fortsettelse av Hull bandet The Newpolitans, der Dave Rotheray og Dave Hemingway i sin tid var med. Forholdene i Hull var små, og alle som spilte musikk på et visst nivå kjente hverandre.  

Sanger og frontfigur i The Beautiful South,  Paul Heaton var født i Birkenhead, Merseyside (nær Liverpool), men vokste opp i Sheffield sammen med sine brødre Adie og Mark. Foreldrene het Doris og Horace. Faren var elektriker, men hadde bakgrunn som profesjonell fotballspiller på Tranmere Rovers. I tillegg hadde han vært innom Everton og Liverpool F.C. Da Paul spilte fotball i barndommen var det med faren som trener. Senere var det løping som ble unge Pauls store interesse. Men interessen for fotball holdt seg gjennom ungdommen, med Sheffield United som favorittlaget.  

Paul Heaton (knelende foran) sammen med foreldrene, og brødrene Adie og Mark.

I barndommen gikk han på Lydgate Junior school og King Edwards Senior school i Sheffield.

I 1976 flyttet familien til Chipstead Valley i Surrey, like sør for London. Da faren hadde fått seg en bedre stilling, som samtidig førte til at familien fikk bedre økonomi. Men livet i Sør-England ble ikke enkelt for de tre guttene fra Sheffield. De hadde vanskelig for å få seg venner, og de ble mobbet for dialekten. Pauls Sheffield United skjerf ble tatt for å være Arsenal skjerf, noe som ikke ble nådig tatt opp av den lokale Tottenham fansen. 

Skolegangen gikk heller ikke så bra i ungdomstiden. Paul ble mest kjent som en spilloppmaker. I timene satt han og skrev dikt der han uttrykte sitt hat mot systemet. Samtidig som han gjorde seg betraktninger over ting som skjedde. Til tider kunne det bli lange avhandlinger, som små noveller. Noe som kom til nytte senere i livet da han skrev låttekster til The Housemartin og The Beautiful South.

Mer positivt var det at Paul på denne tiden traff Joe Sweetinburgh, en morsom fyr som kom til å finne på mye tull sammen med Paul. De to spilte sammen på Banstead Rangers fra 1975 til 1979. Et lag der Pauls pappa Horace var trener. Horace var høyt respektert og elsket av guttene på laget. 

Sweetinburgh husker en episode fra den tiden som viste det gode forholdet mellom Paul og faren: "I just remember Horace turning around to a car full of 15 year olds one night after football training when
Paul started one of episodes of Morff with his eyes to the sky and saying " my son is a complete idiot-whatever is going to become of him "- where of course we all burst out laughing including Horace and Paul. They were a good father and son team."

Fotballen brakte Paul og Joe til fotballturneringer i Tyskland i 1975 og 1979. Også Pauls bror Adie var med på laget.

Banstead Rangers på fotballturnering i Waldem-Esch, Tyskland i 1979. 

Fra venstre (bak) Joe Sweetinburgh, Paul Heaton og broren Adie.

(Thanks to Joe Sweetinburgh for the picture)

På slutten av 70-tallet dannet Paul et band sammen med broren Adie kalt Tools Down. Også John Box og Stuart Meyer var med i bandet. Paul fikk oppgaven med å skrive tekster og synge. Den musikalske inspirasjonen var reggae. Ellers gikk det mest i pønkrock med inspirasjon fra The Clash, Generation X, The UK Subs og X-Ray Spex. Bandet gjorde en seriøs innspilling med låta "All I want", som ble å finne på en samleplate kalt "A sudden surge of Sound". 

Bandet Tools Down med Paul Heaton i midten. Og samleplata "A sudden surge of Sound".

Skolen gikk så dårlig at han måtte gå om et år på College. Han fulgte broren Adrian til Redhill Technical College for å få nye impulser. Her kom han i klasse med ungdommer med middelklassebakgrunn som han følte seg mer komfortabel med. Ungdommer som delte interessen for musikk, og det å spille i band. 

På skolen møtte han en engelsklærer med radikale synspunkter som fascinerte ham, noe ikke de lærerne han hadde hatt før gjorde. Her møtte han også en elev ved navn Raymond Berry som ble en god venn av Paul. Han hadde kallenavnet Trotsky, og ble en følgesvenn for Paul da de sammen flyttet til Hull noen år senere.

Etter å ha avsluttet skolegangen fikk Heaton seg først jobb på en bensinstasjon. Men her sluttet han da han fikk seg jobb som kontormedarbeider i et forlag. I utgangspunktet en bra stilling, men han kjedet seg her. Og han irriterte seg over de andre ansatte på kontoret som han opplevde som underdanige og kjedelige. På denne tiden hørte han "Clampdown" med The Clash. En låt som gjorde inntrykk, og som inspirerte ham til senere å skrive "Happy Hour" og "Sheep".

Sin neste jobb hadde Paul som lærer ved en skole for blinde. Men her utfordret han skolens regler, bla. ved å lære de blinde å gå på puben uten tilsyn, slik at han fikk sparken. Han valgte da å flytte til Norge! sammen med sin kjæreste Sue. Paul hadde samlet sammen 180 pund, og deretter bar det med båt over til Norge. Men her i det høye nord ble for kaldt, så han flyttet hjem til England etter kort tid.

Etter å ha reist litt rundt i Europa, tok han med seg Trotsky, en Matthew og kjæresten Sue, på en litt spesiell biltur i Storbritannia sommeren 1983. Målet for turen var å finne et nytt sted å slå seg ned. Etter å ha vært helt opp i Glasgow, kjørte han og de tre vennene innom Hull på veien sørover. Og den nord-engelske byen på østkysten falt i smak hos Paul og co. De leide seg inn på et hotell, og begynte å søke på jobber. Ingen av dem hadde vært i Hull før. Paul Heaton: "I didn't know anyone in Hull. I had never been there before. But that was it." Hull slet med stor arbeidsledighet på den tiden, og generelt forfall. I en større britisk spørreundersøkelse som ble gjort i 2008 ble Hull 'kåret' til den kjedeligste byen i Storbritannia. Men dette skremte tydeligvis ikke Paul.

Hull var opprinnelig en fiskerby med trålere som fisket langs kysten av Island. Men på 70-tallet utvidet Island sin økonomiske sone på en måte som fortrengte de britiske fiskerne fra Hull. Det var like før det brøt ut regulær krig mellom Islendingene og Storbritannia med bakgrunn i denne konflikten.

I Hull leide de 4 seg et billig hus i 52 Grafton Street. Og øltørst som de var, fant de også godt til rette i byens mange barer. På den tiden var Hull den byen i England med flest puber pr. kvadratkilometer. 

Paul foran 52 Grafton Street, der de 4 bodde i Hull.

Etter hvert fikk de 4 seg også jobber i byen. Paul tok seg  jobb på et senter for arbeidsledige. På fritiden prøvde Paul og vennene å spe på inntektene ved å gi ut et magasin som inneholdt små historier, rykter, og tegneserier. Men det ble ingen suksess, så i stedet prøvde han å få i gang et band. Han satte opp en notis på husvegger i Hull der han søkte etter musikere: "Trombonist seeks street musicians." Like etter trampet en Stan Cullimore inn i leiligheten til Paul og co. og spurte "Where is he then, where is he?" (Paul var ute akkurat da). Og dermed var historien om The Housemartins i gang.

The Housemartins

Like etter ble også Norman Cook (erstattet Ted Key) og Hugh Whitaker tatt med i bandet. Cook var en tidligere bandkollega av Heaton fra bandet The Stomping Pond Frogs som ble dannet mens Heaton gikk på Redhill Technical College. "Flag Day" ble gitt ut som første Housemartins singel på Go!discs records i oktober 1985. Og allerede i juni 1986 var de blitt et av de store navnene innen Britisk popmusikk, med den fengende singelen "Happy Hour" og det kritikerroste debutalbumet "London 0 Hull 4", som begge nådde 3. plass på de britiske listene. 

Mest av alt vil de nok huskes for nr.1 låta "Caravan of Love" som toppet den britiske singellisten i desember 1986, som en av de store julehitene både det året og senere. Singelen var en stor hit ellers i verden også. Inkludert Norge der den nådde 2. plass. 

Fra den morsomme videoen til "Caravan of Love" med The Housemartins.

Ellers ble The Housemartins lagt merke til for sitt sterke sosialistiske ståsted, der de både i tekster og i intervjuer var svært kritisk til Toryene (det borgerlige partiet ledet av statsminister Margaret Thatcher). Også det britiske kongehuset fikk gjennomgå av Heaton og co. 

The Housemartins sjarmerte mange på 80-tallet med sin fengende gitarpop som kunne ligne på The Smiths, og andre uavhengige gitarband på den tiden. 

Utseendemessig hadde de lite til felles med de mange hårfine popstjernene som gjorde seg bemerket på 80-tallet. Mens hårfrisyrene ellers ble større og mer spektakulær, stod Paul Heaton og co. fram med kortklipt hår og klær som stort sett dreide seg om nyanser av grått. De så ut som hvilken som helst 'local lads' fra Hull. 

Våren 1987 sluttet Hugh Whitaker som trommeslager i bandet. Inn i hans sted kom hans barndomsvenn og tidligere klassekamerat Dave Hemingway, som, hadde blitt anbefalt av Whitaker og Paul Heatons venn Dave Rotheray, som på den tiden spilte i The Newpolitans. Dave rakk å bli med på The Housemartins'  siste album "The People who Grinned themselves to death" før de la inn årene i desember 1987. I tillegg til å slå på trommene sang han på flere av Housemartins' låter. Slik som bandets nest siste singel "Build" - en låt som viste hvilken retning han og Paul Heaton kom til å fortsette i når de like etter dannet The Beautiful South. 

Dave Hemingway

Dave Hemingway gjorde kanskje ikke så mye ut av seg i The Housemartins, men i The Beautiful South kom han til å bli en hovedfigurene. De fleste vil nok huske hans morsomme duett med Briana Corrigan på bandets nr.1 hit "A Little Time" fra 1990. 

Dave Hemingway var født i Hull i 1960 som sønn av lastebilsjåføren og komikeren Harry Hemingway. Harry forlot imidlertid Daves mor Flo mens han ennå var ung, slik at moren måtte oppdra to barn alene. 

Mamma Flo skaffet inntekter til den lille familien gjennom arbeid på pubene Rayners og Humber. Hun var også kjent for sitt veldedighetsarbeid, og da hun døde i en alder av 87 år i 2013 ble hun hyllet i lokalavisene.

I barndommen gikk Dave på Sir Henry Cooper School. Da pønken slo gjennom ble skolen en tumleplass for håpefulle musikere. Musikere som endel år senere kom til å gjøre seg gjeldende i byens musikkmiljø.

På denne skolen gikk Dave i samme klasse som Hugh Whitaker. En dag spurte læreren om det var noen som var interessert i å lære seg å spille trommer. Og både Hugh og Dave strakk armene i været. Dave gjorde det fordi han tippet dette var en fin mulighet til å slippe unna klasseundervisningen. På skolen fikk han basiskunnskap, deretter trente han på fritiden. Slik at han etter hvert ble en dyktig trommeslager. 

Da Dave ble eldre fikk han seg jobb hos Crystal Garage på Anlaby Road i Hull. På kveldstid spilte han i band som The Newpolitans og The Velvetones, sammen med nevnte Rotheray. Før han ble med i The Housemartins våren 1987.

The Housemartins valgte å slutte allerede året etter at de hadde sin første platesuksess, da medlemmene var uenig om den videre vei for bandet. Stan Cullimore var inspirert av The Smiths, og ønsket mer gitarbasert pop, mens Heaton ønsket mer bruk av piano og keyboard. Og så var det lydfriken Cook som var inspirert av dance, og derfor ønsket å bruke samplinger og loops, noe som skremte vettet av Cullimore. Tidligere hadde de tatt demokratiske avgjørelser når de ble uenig, men nå trumfet Heaton gjennom at ting skulle gjøres på hans måte.

Man følte også at bandet hadde mislyktes med å få fram det politiske budskapet i tekstene. At klovneriet og de fengende låtene hadde skjøvet selve innholdet i bakgrunnen. Det viktigste var likevel at Stan Cullimore ønsket å gi seg i musikkbusinessen, og heller konsentrere seg om familien. Han ble senere en kjent forfatter. 

Først hadde Paul Heaton tenkt å gjenskape The Housemartins i en ny utgave, der medlemmene skulle få nye oppgaver. Bassist Norman Cook ble tiltenkt jobben som pianist/keyboardist, mens Dave Hemingway, eller Hammy som han ble kalt, skulle gå fra trommer til vokal, et valg han selv ble forundret over. Hemingway: "Originally when Paul asked me to join, I assumed he  wanted me to drum. It never occured to me I was going to sing. I was happy just to have another chance."

Inn som gitarist for Cullimore hadde Heaton blinket seg ut Dave Rotheray fra Hull bandet The Velvetones. Dave hadde imponert Paul med sin gitarteknikk og væremåte. 

Nå skulle det ganske raskt vise seg at også Norman Cook hadde andre planer enn å fortsette som endel av et nytt Housemartins. Sporty Norman som han også ble kalt, var lei av livet i Hull og ønsket seg sørover til Brighton og London. To steder han hadde bodde i oppveksten. Han hadde også bakgrunn som D.J. og likte å eksperimentere med lyder. I 1989 gjorde han sin debut på den britiske singellisten med topp 30 hiten "Blame it on the Bassline" sammen med med rapperen MC Wildski. Stilskiftet i forhold til det han hadde gjort i Housemartins var så markant at det nesten var vanskelig å tro at det dreide seg om samme mann. Senere fulgte han opp med suksesser som Pizzaman, Mighty Dub Katz, Freak Power, Bonjo og Beats International. Med sistnevnte fikk han en nr. 1 hit i Storbritannia i 1990 med låta "Dub be good to me". Likefullt er det under hans alter ego Fatboy Slim han har hatt størst suksess. Der han på en leken måte skaper spennende rytmer og mikser. "Praise you" ble en større hit verden over i 1999, med bla. 1. plass i Storbritannia.

Norman Cook har gjort seg kjent under mange navn etter at han forlot Paul Heaton og The Housemartins i 1987.

Han har likefullt holdt kontakten med sin gamle venn Paul Heaton, og bidratt på Beautiful South albumene "Miaow" (1994), "Quench" (1998) og "Painting it in Red" (2000) i årene etter at de gikk hvert til sitt. Også mange andre kjente artister har fått hjelp fra Norman alias Fatboy Slim, på innspillinger som har hevdet seg på listene (The Cornershop, Scissor Sisters, Blur). 

Heaton kontaktet Dave Rotheray med tanke på et samarbeid. På den tiden lurte Dave på hva han skulle gjøre med livet. Han var en lovende fotballspiller, og lurte på om han skulle satse på en karriere der, evt. gå inn i politikken. Men etter å ha pratet med Heaton skjønte han at han at musikk fortsatt var det han ville holde på med.

Dave Rotheray

Dave Rotheray var født i Birmingham i 1963 som den yngste av tre søsken. Han vokste opp i Hull der faren hans fikk en stilling som lektor innen økonomi på Universitetet i Hull. I barndommen gikk han på Sir Henry Cooper school, i likhet med Hemingway og Whitaker. Her ble han kjent som en kul kar som aldri brukte tid på lekser, men som likevel kom seg greit gjennom prøvene på skolen. 

Foreldrene hans ble sett på som intellektuelle. De hadde i sin tid møttes i ungdomsavdelingen i det lokale kommunistpartiet. Interessen for musikk fikk Dave da han var 10 år. Favorittbandet på den tiden var Pink Floyd og andre progband. Etter hvert begynte han også å spille bassgitar, og ble med i skoleorkesteret.

Dave Rotheray

Som 13 åring ble han med som bassist i Mammoth, et band som spilte Sex Pistols låter. Blant medlemmene i bandet var Brian Lilley, og nevnte Hugh Whitaker. Bekymrede foreldre kjørte unge Dave rundt til de ulike stedene der bandet opptrådte. Mammoth endret med årene navn til The Newpolitans, der både Hugh Whitaker og Dave Hemingway var innom som trommeslagere i løpet av 80-tallet. Musikalsk endret de stil med årene, fra pønk over til mer distingvert musikk a'la' The Style Council. I løpet av tiden de spilte sammen ga de ut singelen "Duck Town". 

Etter å ha spilt her noen år fikk han med seg Hemingway og Brian Lilley og dannet The  Velvetones. Samtidig skiftet han fra bass til gitar. Han begynte også å skrive egne låter. 

The Velvetones med Dave Rotheray (på gitar i midten), 

og Dave Hemingway med saksofon under.

Hugh Whitaker som hadde vært med i The Newpolitans gikk på denne tiden over i en mer lukrativ jobb som trommeslager i The Housemartins. Parallelt med at Rotheray spilte gitar i The Velvetones, studerte han psykologi ved Universitetet i Hull - et studie han avsluttet etter å ha pratet med Paul Heaton våren 1988.

De to hadde en lengre samtale i 52 Grafton Street (Housemartins gamle base) der de diskuterte framtiden for det nye bandet. Heaton så for seg Rotheray som sin nye partner når det gjaldt låtskriving. I Housemartins var det Stan Cullimore som hadde skrevet melodiene til Heatons tekster. Og mange så likheter mellom Cullimore og Rotheray, både utseendemessig (høy, med tykke briller) og pga. væremåten, der de begge var intelligente med en stor porsjon humor. For å unngå denne likheten valgte Rotheray å kutte ut brillene til fordel for linser.

Paul Heaton, Dave Hemingway og Dave Rotheray.

Heaton hadde allerede skrevet tekster til låter som "Pretenders To The Throne", "Song For Whoever", "Woman in the Wall" og "You and your big ideas", men han var usikker på hvordan lydbildet til låtene burde være. På et tidlig tidspunkt ble de enig om at Prefab Sprout og The Fall var band de ønsket å ligne. Paul var likefullt klar på at elektrisk gitar ikke skulle være endel av bandets lydbilde. I leiligheten i Grafton street skrev de sin første sang sammen kalt "Have you ever been away?".

Dave Rotheray skulle etter hvert vise seg å bli en viktig mann for The Beautiful South der han sammen med Heaton skrev alle Beautiful Souths låter i årene som kom, der flere av dem ble store hits.

Men bandet måtte også ha en trommeslager, siden Heaton hadde bestemt seg for at Hemingway skulle synge. Hugh Whitaker som hadde spilt trommer i Housemartins var en opplagt kandidat, og han var fortsatt venn med Heaton, Hemingway og Rotheray, og han deltok på flere av øvingene deres. Men etter å ha pratet litt sammen ble de enig om at Whitaker ikke passet inn i det nye bandet. I frykt for at det i for stor grad skulle bli en kopi av The Housemartins. 

Hugh Whitaker

I stedet falt valget på den entusiastiske Dave Stead - eller Steady som han ble kalt - som de kjente som lydmann fra et livested kalt Adelphi. Han var født i Huddersfield (i 1966), men hadde vokst opp i Hull sammen med sin mor og eldre bror Mick. Den lille familien slet med å få endene til å møtes. For å ikke sulte jobbet moren på en pub på kveldstid (i likhet med Dave Hemingways mor), og vasket på dagtid.

Dave Stead

I 10 års alderen ble han introdusert til pønken av broren. Da Dave ble 16 startet han og broren bandet The Luddites. Sammen ga de ut singlene "Doppelganger" og "Altered states". En TV opptreden på The Tube fikk bandet også før de gikk hvert til sitt.

The Luddites var et U2 inspirert rockeband. Dave Stead fikk ikke vist ansiktet sitt på TV.

Dave avsluttet Cottingham High school da han var 16 år, og begynte deretter som elektromontør. Men han hatet jobben så mye at han etter noen år begynte som lydingeniør på livestedet Adelphi i stedet. Etter at han sluttet i The Luddites, ble han i 1984 blitt med i et band som het Vicious Circle. Men dette bandet fikk en rask slutt da de for å promotere en konsert de skulle holde, hadde lagt ved bilde av to kjente britiske barnemordere på konsertplakaten. Det ble det bråk ut av.

Det passet ham derfor bra å få tilbud om å bli med i Paul Heatons band i august 1988. Selv om han ikke hadde noen ide om hva slags musikk bandet kom til å spille. 

Dave H.og Dave S.

Som bassist i det nye bandet falt valget på en Sean Welch. En fyr som hadde fulgte Paul Heaton siden dagene med Housemartins. Det hadde startet med at Welch hørte Housemartins' 1. singel "Flag Day" i 1985, noe som gjorde dypt inntrykk på ham. Han skrev brev til Heaton der han uttrykte sin begeistring og spurte om bandet snart skulle spille i Norfolk. Heaton kunne etter hvert glede Welch med at bandet planla å spille i Norwich i Norfolk. Og at de kunne treffes da. Da Housemartins kom til Norwich tok Heaton med seg Welch på pub, der de snart fant tonen. Heaton tilbød ham da jobben som bussjåfør på turbussen til bandet. Og siden ble Welch en naturlig del av The Housemartins.

Sean Welch

Wlech var født i Enfield (Nord-London) i 1965, og hadde i oppveksten spilt i forskjellige band, bla. i pønkbandet Cartoon. Med årene hadde han blitt en dyktig gitarist og bassist som steppet inn på kort varsel når Stan Cullimore eller Norman Cook ikke var i slag. Begge måtte de innrømme at Welch var like dyktig til å spille som det de var. I tillegg til å kjøre bandbussen, og spille når det trengtes, hadde Welch ansvaret for å svare på fanmail, og hjelpe manager Paul Thompson med den økonomiske driften.  

Da Heaton trengte en bassist til sitt nye band var det naturlig for ham å spørre Sean. Både pga. kjemien stemte, og fordi han var dyktig. Det siste var ikke Welch helt enig i: "I'm the least talented member of the band." 

Med årene traff Shaun sin Lisa Hill som han har datteren Ruby sammen med. 

Det nye bandet var dermed etablert. Dvs. de hadde ennå ikke funnet ut hva bandet skulle hete. Og alle hade forslag til navn. Rotheray foreslo Benson og Garfield. Mens Stead ville at bandet skulle hete Street Furniture. Det ble imidlertid Paul Heaton som leder av bandet som fikk trumfet gjennom ønsket sitt. Og dermed ble det The Beautiful South. En ironisk betraktning på Sør-England for en som var fra nord i landet. Bandet hadde i pressen blitt stemplet som 'downbeat Northerners', noe de ikke var helt fornøyd med.

Samtidig som man fant medlemmer til det nye bandet, skrev Rotheray og Heaton låter som de kunne presentere til plateselskapene. I et lite studio kalt Angel spilte de inn demoer av "Song for Whoever", "You and your Big Ideas", "My Obsession" og "Pretenders To The Throne". Utifra soundet på de nye låtene, ble det tidlig klart at de ikke kom til å fremstå som noe garasjeband.  

Demoen med disse låtene ble sendt til plateselskapet Go!Discs, Og like etter var kontrakten sikret. Kanskje ikke så rart. Selskapet kjente godt til guttenes evner, da de også hadde huset The Housemartins. Kontrakten inneholdt avtale om utgivelse av 5 album. På samme tid ble Paul "Bambi" Thompson ansatt som manager for bandet. Noe han på slutten også hadde vært for The Housemartins. Avtalen var at inntektene bandet etter hvert fikk skulle deles i 6 like store deler. Der manageren fikk sin 6. del. Noe som må sees på som en uvanlig avtale, men helt i tråd med den sosialistiske likhetstanken som hadde preget The Housemartins i forveien. Av andre band som deler inntektene likt kan amerikanske R.E.M. nevnes.

På et tidlig tidspunkt hadde Paul uttrykt ønske om et kvinnelig innslag i bandet for at vokalen skulle få en større spennvidde, og for at låtene skulle fremstå som mer personlig. Paul hadde skrevet utkast til låter med to vokaler - en kvinnelig og en mannlig. På et tidligere tidspunkt i prosessen hadde de hatt en kvinnelig sanger ved navn Lisa Fenton på audition. Paul likte henne, men det gjorde ikke de andre. Hun ble derfor droppet. Senere har hun hatt en viss suksess som sanger i bandet Creased.

The Beautiful South ble i desember 1988 booket inn i Logik studios i Milano, Italia. Det begynte derfor å haste med å finne den kvinnelige sangeren de var på utkikk etter. Valget falt da på Briana Corrigan. En dame utpekt av plateselskapet Go!Discs. Hun var på den tiden vokalist i countrybandet The Anthill Runaways. 

Briana Corrigan sammen med Dave Hemingway.

Briana var en temperamentsfull dame med ildrødt hår fra Belfast i Nord-Irland. Hun hadde vokst opp i Portstewart på vestkysten av Irland. Og flyttet til Newcastle i England da hun var 18 år. Planen var å drive med teater, men hun endte i stedet opp som sanger i countrybandet. Rett etter at hun hadde gjort unna en audition ble hun sendt til Italia sammen med bandet. Her ble hun raskt introdusert for bandets drikkekultur. 

"Welcome to the Beautiful South" ble produsert av Mike Hedges. En lugn kar som hadde hatt suksess som produsent for The Cure, Siouxsie & the Banshees, Marc Almond og The Associates. Hedge litt avslappede holdning til detaljer passet Paul og de andre bra. Hedges: "Don't worry about it. You won't hear the bass once it's finished". Hedges kom også til produsere deres neste album "Choke". 

Imellom innspillingene hadde bandet sitt eget ballspill som de kalte heed. Som en blanding av volleyball, basket og rugby, der ballen var et hode fra en utstillingsdukke. På en av deres reiser mistet de dette hodet, noe som førte til at man brukte flere måneder på å finne et like bra hode. Man besøkte til og med en fabrikk som laget utstillingsdukker, i jakten på et passende hode. Det rette hodet fant de etter hvert i en forretning i Stoke. Det nye hodet ble tatt i bruk etter en høytidelig seremoni..

Det første pressebildet tatt av The Beautiful South. Før Briana var blitt med i bandet.

Første halvdel av debutalbumet ble spilt inn i Milano i 1988. Mens resten av låtene ble spilt inn i London i januar 1989. Bla. "I love you (but you're boring), "I'll sail this ship alone" og "You keep it all In'". Bandet hadde et ønske om å høres moderne ut, noe de ikke føltes de lyktes helt med.

"Look what I found in my beer!" Paul Heaton og Briana Corrigan

under innspillingen av "Welcome to the Beautiful South".

Som første singel fra den nye plata ønsket Go!Discs seg "From Under The covers", da den minnet om The Housemartins. Heaton og co. ønsket seg i stedet "Song For Whoever". Oppramsingen av alle damene i teksten var inspirert av en plate med Ray Charles kalt "Dedicated to you", der hver låt var dedikert til en bestemt dame. Jeg-personen i låta skriver kjærlighetslåter med et sterkt ønske om å få en nr. 1 hit. At han utleverer sine tidligere forhold til Jennifer, Alison, Phillipa, Sue, Deborah, Annabel i sangene, har han ikke skrupler til å bry seg om.

Låta var ment som en satirisk kommentar til de ultrakommersielle låtene som bla. Stock, Aikten & Waterman foret listene med på slutten av 80-tallet. Mens listene ellers var dominert av acid house og samplebasert pop, klarte B. S. med den tilbakelente, nesten jazzaktige "Song for Whoever" å oppnå en sterk 2. plass i juni 1989. Ikke verst for en debutsingel. I teksten sang de "the number 1 I hope to reap", men bandet var likefullt kjempefornøyd med 2. plassen i hjemlandet. 

I den utsøkte "Song For Whoever" viste bandet sin sans for humor

da de lot en pudding være popstjernen som sang seg opp på listene.

I juni dro bandet også på en kortere turne, der de gjorde seg mest bemerket ved å nekte å spille Housemartins låter. Enda repertoaret de hadde med B.S. ikke var all verden. For å fylle på med låter sang de Irene Caras hit "Fame". Briana Corrigan hadde ikke mulighet til å være med på turneen, i tillegg valgte bandet å gi låtene et røffere lydbilde enn det de som møtte opp hadde forventet seg.

Briana bidro ikke på 1. singelen. Men på 2. singelen "You Keep It All In" som ble gitt ut i september 1989, fikk publikum stifte bekjentskap med henne. Låta var svært sjarmerende og fengende. Vokalen ble delt mellom Briana, Paul og Dave H. I videoen hadde de fått roadien Colin Burns til å ha på seg en pingvindrakt, som et billig, men morsomt innslag i videoen. Der Briana spilte den strenge moren i huset. Låta var inspirert av "Teardrop" med ekteparet Womack & Womack. I Storbritannia oppnådde de en fin 8. plass med singelen. 

Og med to topp 10 singler var interessen for debutalbumet "Welcome to the Beautiful South" stor. I tillegg var det mange som likte Housemartins som var nysgjerrig på hva Heaton hadde å by på denne gangen. Men selv om kritikerne ikke lot seg overbevise av plata, og heller ikke bandet  selv har for mye til overs for den i ettertid, solgte den bra med en fin 2. plass i Storbritannia. Og hele 800.000 eksemplarer.

Albumet fikk også endel oppmerksomhet pga. platecoveret, som på en humoristisk, men morbid måte viste en dame som holdt en pistol mot munnen sin. Dette ble for sterk kost for den store supermarked kjeden Woolworths. De nektet å selge plata i sine butikker om ikke coveret ble endret. Dermed ble damen byttet ut med en teddybjørn og en kanin. 

	Coveret som Woolworths aksepterte.		Det originale coveret med damen.

Men på et senere tidspunkt ble damen "tatt inn i varmen igjen", slik at folk som kjøper platen idag får det originale coveret.

Selv om mange ikke likte "Welcome to the Beautiful South" da den kom ut, er den i ettertid høyt rangert blant fansen (webmaster inkludert). I tillegg til de nevnte låtene inneholder plata spor som "I'll sail this ship alone", "Have you ever been away" og "Woman in the the Wall". I "Woman in the Wall" synger de om mannen som murer kona inn i veggen, levende, hvor hun lider sin stille død. Låta ble etter hvert en livefavoritt som bandet kom til å avslutte alle konserter med de neste 8 årene.

Plata viser at The Beautiful South allerede på debutalbumet fant et lydbilde som de ble fortrolig med, og som de kom til å holde seg til i årene etter. Med elegant, jazz-inspirert pop.

I oktober 1989 dro de ut på en ny turne, med et mer finslipt lydbilde enn sist de var ute. Med bruk av blåsere og keyboards. Den eneste nedturen bandet opplevde på denne tiden, var at den flotte balladen "I'll sail this ship alone" ikke nådde høyere enn 31. plass i Storbritannia. 

"I'll Sail This Ship Alone"

Bandet var fornøyd med at de i løpet av sitt første halvår sammen hadde klart å markere seg såpass bra som de hadde gjort. Selv om den britiske musikkpressen hadde motarbeidet dem hele veien. 

Morsommere var fotooppdraget Beautiful South gjorde i musikkmagasinet Smash hits, der de kledde seg ut som de musikalske forbildene sine. Det var bandet selv som hadde tatt kontakt med magasinet etter å ha sett en musikkvideo med bandet Fuzzbox, der de hadde kledd seg ut som ulike kjendiser. Det tok litt tid for dem å finne ut hvem de skulle være. Heaton vurderte både Wendy James, Madonna og Garry Christian (The Christians), før han endt opp på Elvis Prelsey. Heaton: "Why did I decide to be Elvis? Because you didn't have a decent wig (drakt) for me to be Wendy James I suppose." "Jailhouse rock" var også en av de første singlene Paul gikk til innkjøp av da han var liten. Dave Hemingway valgte George Michael da han både var fan av musikken hans, var imponert av skjeggveksten hans, og fordi Michael ifølge Hemingway hadde et forhold til Madonna, noe han også kunne tenkt seg. Hemingway: "'Club Tropicana' I've always liked. It's not very hip to say it, but who gives a toss."

Dave Stead valgte Donny Osmond, ettersom han hadde vært fan av ham da han var liten. Sean Welch valgte Morrissey pga. humoren og de gode tekstene, mens Dave Rotheray overraskende valgte rockeren Slash fra Guns'n Roses. Rotheray: "I enjoy listening to Guns'n Roses."

Bandet var på denne tiden opptatt med å spille inn en singel i Abbey Road studios, så den humoristiske fotosesjonen ble et fint avbrekk, og et morsomt innslag i Smash Hits Magazine.

Dave Michael Hemingway, Dave Slash Rotheray, og Elvis Heaton på fotooppdrag.

I desember 1989 satte Rotheray og Heaton seg ned i leiligheten i Grafton Street for å skrive låter til det neste albumet. Man så ikke noen grunn til å hvile på laurbærene etter suksessen med debutplata, og turneen som hadde vært. Og man så heller ikke noen grunn til å investere i et flottere lokale nå som pengene strømmet inn. Den sosiale tanken og nøysomhet var like forankret i The Beautiful South som den hadde vært i The Housemartins. 

I april 1990 tok de en pause i arbeidet med den nye platen, da de takket ja til å gjøre en turne i Nord-Amerika. Det ble en hyggelig opplevelse der de fikk sjansen til å prøve ut nye låter på publikum. Men det å stå foran tusenvis av mennesker ble en litt skremmende opplevelse både for Briana og Dave H. De hadde ikke samme evnen som Paul når det gjaldt å småprate med publikum. I stedet stod de der stive og nervøse. Mens de var i U.S.A. ble bandet filmet mens de opptrådte og besøkte kjente monumenter. Dette ble i 1992 gitt ut på videosamlingen "Pumpkin". 

I juni var de tilbake i England. De gikk da i gang med innspillingen av albumet "Choke" (kvele) i Olympia studios, London. Men framdriften var ikke så bra som den kunne vært, ettersom Paul og co. var mer opptatt av å følge Fotball-VM i Italia enn å spille inn låter.

Mike Hedges

Mike Hedges var produsent også denne gangen. Bandet følte seg fortrolig både i forhold til ham, og til hverandres kvaliteter. I tillegg hadde fått med seg dyktige musikere som Kevin Brown (saksofon), Gary Barnacle (saksofon, fløyte), Tony Robinson, Pete Wingfield (piano) og Damon Butcher (keyboard). Musikere som bidro til å gi "Choke" et fyldigere og mer dynamisk lydbilde enn debutplata. Særlig Butcher ble en viktig tilvekst for bandet, der han hadde mye å si for lydbildet deres. Han deltok på alle BS' plater i årene etter, og ble av bandet omtalt som deres 7. medlem. Butcher var født i Essex, men hadde i likhet med Rotheray og Hemingway bakgrunn fra Hull, der han hadde jobbet med bla. Everything But The Girl.

Tony Robinson og Dave Rotheray kom til å samarbeide senere i karrieren, da de i 2003 dannet bandet Homespun.

Som første singel fra plata ble "A Little Time" gitt ut i september 1990. Og i november fikk de sin første topplassering i Storbritannia med singelen. Noe som ethvert band drømmer om. Og det var ikke overraskende at den vakre og morsomme duetten mellom Briana og Dave H. fenget britene slik den gjorde. Problemet med å finne ut om partneren er den rett eller ikke, er noe mange kan kjenne seg igjen i. 

Det var en fin veksling mellom Briana Corrigans sarte men sjarmerende stemme, og Dave Hemingways mørke vokal. Med laid-back pianospilling i bakgrunnen. Om stemningen i låta er lett og ledig er det full krig i dialogen mellom de to. Der han ber om tid og frihet til å finne ut om han ønsker å være sammen med henne. Men idet han innser at han ønsker henne, er det hun som har forandret mening:

You had a little time
And you had a little fun
Didn't you, didn't you
While you had yours
Do you think I had none
Do you, do you
The Freedom that you wanted back
Is yours for good
I hope you're glad
Sad into unsad

Paul Heaton ønsket å gjenskape den ufine dialogen mellom partnere som krangler og prater i munnen på hverandre. Han erkjente at fyren i låta likegodt kunne vært ham. 

I videoen til låta tok de den 'helt ut', og skapte et inntrykk av at det hadde vært en kamp på liv og død mellom de to, der kniver og annet man hadde for hånden ble tatt i bruk. Morsomt.

Fra den morsomme videoen til "A Little Time", der Dave og Briana tar et kraftig oppgjør med hverandre.

Paul Heaton havnet med det i en eksklusiv klubb av artister som har hatt nr. i hiter med to forskjellige band. En 'klubb' som bla. består av Paul McCartney. Hemingway hadde ikke vært med på "Caravan of Love", og kunne dermed ikke skryte av det samme. Videoen til låta ble kåret til beste video det året på Brit Awards. Paradoksalt havnet Norman Cook i samme klubb da hans "Dub Be Good To Me" toppet den britiske singellisten i februar 1990. 

Den som ble mest glad for 1. plassen var sanger Dave Hemingway. Han dro hjem til foreldrene sine og til den lokale puben for å motta fortjent ros for innsatsen i låta. I Hull betydde det mye at 'deres' band gjorde det så bra på listene. Det bidro til å gi dem litt stolthet i en tung hverdag.

Den 29. oktober ble albumet "Choke" gitt ut. Og takket være suksessen med "A Little Time" ble dette nok en salgssuksess for bandet. Med 2. plass i Storbritannia. Også kritikerne var i større grad på bandets side denne gangen. Der de framhevet dens kvalitet som en god popplate. Særlig "My Book" fikk endel omtale pga. den selvbeskrivende teksten. En tekst Heaton hadde skrevet utkast til i tenårene. Moren ble omtalt som Peter Bearsley, og faren som John Cleese:

This is my life and this is how it reads
A documentary that nobody believes
Albert steptoe in gone with the breeze
Mother played by peter beardsley, father by john cleese

"My book" ble også gitt ut som singel, men nådde bare 43. plass til tross for sine opplagte kvaliteter. Deretter bar det til rettslokalene, da de på slutten av låta hadde tatt verselinjen "Back to bed, back to reality" fra Soul II Souls "Back to Life" (låta som i sin tid hindret dem i å gå til topps med "Song for Whoever" i England). Soul II Soul vant rettssaken, og B.S. måtte betale dem 40 cent pr. solgte singel. Kanskje like bra at den floppet på listene. 

	Mamma Heaton		Pappa Heaton

"Choke" bestod av flere flotte låter. Slik som "Tonight I Fancy myself", I should have kept my mouth shut" og "Mother's Pride". Der Brianas tandre stemme ga låtene et sjarmerende preg. "Let Love Speak Up Itself" minnet om "Flag Day" fra Housemartins tiden. Også "The Rising Of Grafton Street" var en link til den tiden, der de hyllet gaten der det hele startet. 

I 52 Grafton street startet det hele.

"I Hate You (But you're interesting)", var en "naturlig" fortsettelse av "I love you (but you're boring)" fra "Welcome to the Beautiful South".

Bandets to første album nådde topp 2 i Storbritannia. Mens ellers i verden var ikke interessen like stor. Verken i Norge eller U.S.A. nådde de listene, noe heller ikke albumene som fulgte i årene etter gjorde.

I november 1990 dro bandet ut på en britisk turne. I desember fortsatte de turneen i Mellom-Europa. Her havnet bandet i trøbbel da de kom opp i en slåsskamp med en gjeng tyrkiske gjestearbeidere, på en travbane i München, Tyskland. Slåsskampen fikk en brå slutt da politiet dukket opp med pistoler for å roe ned situasjonen. Hendelsen fikk ikke etterspill for bandet, da det var tyrkerne som hadde begynt å slå. 

Da de kom til Brüssel var trommeslager Dave Stead så uheldig å skli på isen og brekke foten. Han ble operert på et sykehus i den belgiske byen, men da legene i Hull fikk se hva de hadde gjort der borte, måtte de bryte opp foten og lege den pånytt. Skaden førte til at bandet måtte avlyse flere konserter som var planlagt i desember. 

Selv om 1990 ble avsluttet på en dårlig måte med avlyste konserter, skader og dårlige listeplasseringer, kunne de glede seg over at albumet "Choke" hadde solgt i hele 700.000 eksemplarer, noe som var imponerende. 

I januar 1991 mottok bandet som nevnt prisen for beste video på prestisjefylte Brit Awards. En pris som egentlig kun er en hyllest av videoprodusenten, og ikke av bandet. Og det var det nærmeste bandet noensinne kom en premiering for sin musikk. I årene etter har de aldri vært nevnt i avisene eller internettsidenes kåringer av beste band eller beste album.. På Brit Awards fikk de mest omtale fordi de i hele tatt stilte opp. 4 år tidligere hadde Housemartins sendt noen dukker som skulle forestille å være dem, da de fikk en Brit Award.

I mars ble den Housemartins inspirerte "Let Love Speak Up Itself" gitt ut som 3. singel fra "Choke". Og selv om Heaton her gjorde en av sine beste sangprestasjoner ble heller ikke dette noen hit i Storbritannia (51. plass). I videoen til låta giftet de bort Dave Hemingway, i en morsom vri på et typisk engelsk bryllup.

Fra videoen til "Let love speak up Itself". Der Dave Hemingway pro-forma ble

giftet bort til en søt dame. Etterpå tok de seg en real fest på ordentlig.

Videoen var tatt opp i 2.etg. på en pub i Hull. Og for å få den rette stemningen hadde de i seg store mengder alkohol. Noe som ikke ble helt problemfritt da enkelte av deltakerne i videoen etter hvert ble både kranglete og fulle. Akkurat som i et vanlig bryllup..

I mars dro Paul Heaton til Gran Canaria for å skrive tekster til bandets neste album. Dave Rotheray dro også etter hvert nedover for å hjelpe Paul med skrivingen. Selv om det ikke ble skrevet så mange låter, da de stort sett drakk eller sov, var de fornøyd med oppholdet. Så fornøyd var de at de i årene etter har dratt tilbake til samme stedet hver gang de skulle i gang med et nytt album. 

Dave Rotheray og Paul Heaton i Spania.

I mai dro de på en mindre turne på de britiske øyene kalt "Northern Scum tour". Her opptrådte de for første gang som The Beautiful South i hjembyen Hull. 

26. juni opptrådte de på Helen's Show, i St. Helens (nærheten av Liverpool). Etter konserten kom Heaton i prat med noen lokale jenter på en pub i området. Noen tok fram en en gitar, og en av jentene begynte å synge. Og hennes sang gjorde dypt inntrykk på Paul. Jenta som var fan av The Beautiful South, het Jacqueline Abbott. Paul ble umiddelbart interessert i å få henne med i bandet. Paul: "If I ask you to do some singing in the future, would you do it?" Jacqueline hadde ikke mye tro på at han mente det, men noen år senere var hun medlem av bandet. 

Sommeren 1991 gikk bandet i gang med innspillingen av sitt 3. album i berømte Air studios, Oxford Street, London. Som produsent hadde de denne gang fått med seg Jon Kelly. En mann som tidligere hadde produsert artister som Chris Rea, The Damned, Kate Bush, Chris de Burgh, Deacon Blue og Prefab Sprout. Særlig hans arbeide med  Prefab albumet "From Langley Park to Memphis" - et av bandmedlemmenes favorittplater, var en viktig årsak til at han fikk jobben. På "Choke" følte alle at lyden hadde blitt for tynn og rufsete. De ønsket et mer polert lydbilde denne gangen. Og det fikk de. Ikke minst takket være lydteknikeren John Brough. Allerede på den første låta de spilte inn ("I'm Your Nr.1 fan") skjønte de at dette kom til å bli bra. Også det faktum at de med årene hadde utviklet seg til bedre musikere, og var blitt mer samspilte, bidro til det flotte lydbildet. 

Produsent Jon Kelly

Innspillingen ble avsluttet i desember 1991. Og i januar ble den fengende, men ettertenksomme "Old Red Eye Is Back" gitt ut på singel som en smakebit på den nye plata. Og selv om det var en låt bandet likte veldig godt, og som i årene etter har vært en livefavoritt, ble den ikke noen stor hit i Storbritannia (22. plass). Paul skrev teksten til låta som en advarsel til seg selv, da drikkingen hans hadde begynt å bli et problem.

I mars 1992 tok ting en uventet retning da Paul Heaton plutselig forsvant etter et helgebesøk i Torino, Italia, der han skulle overvære kampen Juventus-Napoli. Uten mål og mening hadde han gått på et fly som som skulle til Alghero (Sardinia), og uten at han visste hvor i verden det var. I en uke satt han på barer, og gikk turer langs strendene på den Italienske øya. Han hadde følt behov for å komme bort fra alt maset, uten at det lå noen dypere dramatikk i det enn det. I et TV-intervju i Tyskland prøvde Dave Hemingway å kle seg ut som Heaton, slik at publikum ikke skulle merke at han var borte. Men det gikk ikke så bra. Like etter var Heaton på plass igjen, utvilt og klar for nye utfordringer.

Albumet "0898" (Albumtittelen henspilte på de første fire sifrene som amerikanerne tidligere måtte slå for å kunne ringe sex-telefoner) ble gitt ut i mars 1992. Og i motsetning til de foregående platene var musikkpressen nesten enstemmig i sin hyllest av albumet. Anmelderne framhevet det flotte lydbildet, og de gode poplåtene, med en fin blanding av ballader og gitarpop. I ettertid har denne platen gjerne blitt stående som en milepæl i bandets diskografi. 

I "When I'm 84" gjorde de en parodi på The Beatles' "When I'm sixty four". Mens "36D" med sitt sing-a long refreng hadde litt av den samme stemningen i seg som mange av Housemartins sine låter. I tekstene på plata langet Heaton ut mot det britiske kongehuset ("We'll deal with you later") og det politiske systemet, noe han også gjorde seg kjent for i Housemartins tiden. I låter som "The Rocking Chair" og "We Are Each Other" reflekterte Heaton over tidligere kjærlighetsforhold på en ærlig måte. 

"0898" oppnådde en grei 4. plass i Storbritannia. Årsaken til at den ikke nådde høyere var at den ikke inneholdt noen singelhit som kunne løfte plata på samme måte som "Song for Whoever" og "A Little Time" hadde gjort med de foregående platene. 2. singelen "We are each other" nådde kun en 30. plass da den ble gitt ut i mars, mens den "A little time" lignende "Bell bottomed tear" nådde 16. plass i juni. 

En David Cutter laget flotte illustrasjoner til albumet "0898" og 

singelutgivelsene fra plata. Slik som på "Bell Bottomed Tear". 

Som 4. og siste singel fra plata ble allsang låta "36D" gitt ut på singel i september, med en skuffende 46. plass i Storbritannia. I teksten sang bandet om toppløs damene i tabloidavisene. Men på konsertene fikk tekstlinjer som: "remove your clothes, lie on their bed" en annen betydning, da publikum rettet ordene mot stakkars Briana, som opplevde dette som både truende og krenkende. Briana: "Why should I or any woman have to put up with that?" I ettertid har Heaton beklaget teksten i låta. 

Etter plateutgivelsen dro bandet på en 4 måneder lang turne. Med 56 konserter i Europa, Amerika og Japan. Ex. Velvetones medlem Chris Elliott erstattet Sean Welch på turneen, da Welch ventet småbarn. Høydepunktet på turneen var da de opptrådte på Wembley arena 24. november.  

Etter å ha spilt inn plater, promotert dem og holdt konserter kontinuerlig siden de ble dannet, bestemte de seg for å ta det mer med ro i 1993. Bla. holdt de ikke en eneste konsert. Musikkscenen på denne tiden var dominert av grunge, college rock, og trip-hop. Og Beautiful South passet ikke inn noen av stedene, så de valgte heller å ligge lavt i terrenget en periode, og heller planlegge framtiden.

Paul Heaton brukte året til å skrive sanger, og reise rundt i Spania. Tidlig på sommeren møttes Rotheray og Heaton på Gran Canaria der de skrev melodi til låtene. Tekstene som Heaton hadde skrevet ble sendt til Briana slik at hun kunne se gjennom dem og bli kjent med dem. Hun reagerte da sterkt på låtene "Mini-Correct" og "Worthless Lie" som hun mente var kvinnefiendtlig. Og med erfaringene med "36D" fra konsertopptredene, fant hun ut at hun ikke ønsket å gå gjennom det en gang til. Hun ga da Heaton beskjed om at hun ikke ville synge verken de eller noen av de andre låtene som var skrevet. Hun ønsket rett og slett å slutte i bandet 

Årsaken til at hun sommeren 1993 offisielt sluttet i bandet var sammensatt. Tekstene var en ting, det mannsdominerte miljøet på turneene, med mye underbuksehumor og fyll plaget henne. I tillegg var det en Sparky som fulgte bandet på turne som oppførte seg voldelig og truende både overfor henne og andre medlemmer av bandet. Hun ønsket ikke lenger å finne seg i det. I tillegg var hun frustrert over ikke å få lov til å bidra som låtskriver. Hun ønsket å være endel av et musikalsk prosjekt hvor hun hadde større påvirkningskraft. 

Det første halvåret etter at hun sluttet i The Beautiful South tilbrakte hun sammen med sin bror som var svært syk. Ikke før i 1994 gikk hun i gang med innspillingen av sitt debutalbum sammen med tidligere B.S. produsent Mike Hedges. Albumet "When My Arms Wrap You Around" kom ut i 1996, uten at så mange brydde seg om det. Plata var en blanding av Beautiful South og keltisk folk. Like etter ble hun droppet av plateselskapet East West records. Hun flyttet en stund etter tilbake til Irland sammen med partneren sin. Fram til i dag har hun drevet med musikk og teater, og er også i gang med en ny plate. 

Briana Corrigan

Med et album klart for innspilling fikk Paul og co. det travelt med å finne en erstatter for Briana. Flere muligheter ble vurdert, bla. det å finne noen som lignet Briana i stemmen. Paul fulgte imidlertid instinktet sitt og oppsøkte jenta han hadde hørt synge så vakkert i Shirley Park i 1991, etter en B.S. konsert. For å finne jenta måtte Paul alliere seg med lokale folk han kjente i St. Helens. Den 19 år gamle Jacqueline Abbott jobbet på den tiden i en grønnsaksbutikk. Hun bodde fortsatt hjemme hos foreldrene. 

Jacqueline Abbott

Jacqueline var en lokal jente fra St. Helens. Et sted som er kjent for sin glasskunst (Pilkington glass), og som regner seg selv som Den industrielle revolusjons vugge. Faren og mange av Jacquelines venner jobbet hos Pilkington før de begynte å si opp folk på 80-tallet. Selv hadde hun gått på en kunstskole etter at hun avsluttet college. Men da hun ikke trivdes her valgte hun heller å slutte, og startet med salg i stedet. På den tiden hun skulle prøvesynge for Beautiful South tjente hun 20 kr. i timen hos denne grønnsakshandleren. 

Både bandet og produsent Jon Kelly lot seg imponere over sangen hennes da de lot henne prøve seg på "Prettiest Eyes", fra den kommende plata. Jaqueline hadde aldri sunget i et band eller kor tidligere, så overgangen til å bli sanger i et av de mest populære bandene i England var stor. 

Men selv om man hadde fått på plass en ny sanger var ikke Paul Heaton fornøyd med tingenes tilstand. Han syntes de andre medlemmene av bandet gjorde en dårlig jobb i forbindelse med innspillingen av albumet "Miaow". I protest forlot han innspillingen, og dro heller på en ferietur til Madrid sammen med noen venner. Tilbake i studio satt resten av bandet, forbannet på Paul. Med Paul borte måtte Dave Rotheray ta ansvar, og få ting tilbake på sporet. Og ikke lenge etter begynte arrangementene til låtene å sitte. Paul kan utad virke som om han gir blaffen, men når det gjelder låtene han skriver, er han en perfeksjonist. De er hans hjertebarn.

Innad i bandet ble det snakket om at dette kom til å bli det siste albumet de laget sammen. Problemer i forhold til Paul, og antydninger til synkende platesalg gjorde at de følte at Beautiful South hadde utspilt sin rolle. Og at de heller burde gå videre hver for seg. 

Innspillingen av "Miaow" ble gjort i Westside studios i Sheperd's Bush i oktober 1993. Og det ble tidlig klart at Jacquelines mørke, fyldige stemme utgjorde den største forskjellen i forhold til de foregående B.S. platene. 

28. februar 1994 ble "Good As Gold" gitt ut som singel fra det nye albumet. I videoen til låta hadde produsent Tim Pope hentet inn en elefant som Paul Heaton satt på. Videoen ble også fansens første møte med Jacqueline. Men til tross for et fengende refreng og et flott lydbilde ble ikke singelen noen større hit i Storbritannia (23. plass). 

Singelen "Good as gold" kom i forskjellige farger. 

28. mars fulgte albumet "Miaow" (underveis hadde man vurdert å kalle den "Take that up the arse and party"). Også her ble det reaksjoner på platecoveret, noe som førte til alternative versjoner. Musikalsk var den en naturlig fortsettelse av det lydbildet de hadde på "0898". Med fine melodier, og en polert produksjon med et flott lydbilde. På morsomme "Hooligans don't fall in Love" hadde de fått hjelp av tidligere Housemartins medlem Norman Cook, som på den tiden begynte å gjøre seg gjeldende som Fatboy Slim. Og ved hjelp fra ham ble låta den mest dansbare og elektroniske Beautiful South noen gang gjorde. Andre flotte øyeblikk på plata var "Hold On To What?", hvor man blir tvungent til å tenke over hvilke verdier man setter høyest i livet. "Prettiest eyes" var en bittersøt affære, mens "Everybody's Talkin'" var det mest kommersielle øyeblikket på plata, der de gjorde en coverversjon av Nilssons gamle slager fra 1969. Med Abbotts mørke stemme og bandets arrangement fikk låta et helt annet uttrykk enn på Nilssons versjon. 

Tekstene var et uttrykk for Heatons personlige problemer på den tiden, der han følte seg dratt mellom kjæresten han hadde vært sammen med i 5 år, og en annen dame. Det endte med at forholdet tok slutt. I årene som fulgte hadde Paul lengre perioder der han slet med depresjon. Noe som ble et problem for ham og bandet. Rett som det var hadde han ukontrollerte raseriutbrudd. Paul: "I don't know how to control myself. I think I'm a very sad character." "Mini-Correct" viste en mer sex-orientert side av Heaton, som nå og da kom til uttrykk i tekstene. Noe Briana som nevnt hadde hatt motforestillinger mot å synge.  

Salgmessig gikk det brukbart med 6. plass på den britiske albumlisten. Og 240.000 solgte eksemplarer. Det gjorde plata til den 65. mest solgte i Storbritannia det året.

De to alternative coverne som ble laget til "Miaow. Det første som har blitt det gjeldende 

i  årene etter, ble nektet brukt i HMVs butikker, da de mente det var en kopi av 

logoen til His master's voice, med hunden som lytter til en gammel grammofon. 

His masters voice

Parallelt med at de ga ut nytt album, dro bandet i mars 1994 på en britisk turne med 17 konserter. Jacqueline som var litt mer hardhudet av seg klarte seg bra i det mannsdominerte miljøet som var på turneen. Bla. investerte alle i hvert sitt luftgevær som de skjøt på blinker med. Manageren måtte imidlertid gripe inn og ta fra dem geværene da Jacqueline begynte å bruke fotgjengere som blinker.. På konsertene fikk Jacqueline en fin mottagelse av fansen. Hun hadde fryktet at de kom til å rope etter Briana. Verre var det med Dave Hemingway som på denne tiden havnet i bakgrunnen. Mens han på de første platene hadde sunget på flere av låtene, var det ikke mange vokallinjene han fikk på "Miaow". Hovedårsaken var at Paul ikke var fornøyd med Daves tafatte opptreden når han stod på scenen foran publikum. Han trivdes bedre med å stå i bakgrunnen og kore. Han hadde ikke evnen til å småprate med publikum på samme måte som Paul. I et dårlig øyeblikk sa Paul at Dave hadde karisma som en murstein, noe som ble gjengitt i Hull daily Mail.

Jacqueline på scenen.

i juni 1994 ble "Everybody's Talkin'" gitt ut på singel. Og med den fikk bandet sin største hit siden "A Little Time" med 12. plass i Storbritannia. For de som ikke hadde hørt "Miaow" ble dette det første møtet med Jacquelines flotte stemme. I september ble "Prettiest eyes" også gitt ut på singel, med en 37. plass som resultat.

Etter å ha gjort unna turnevirksomheten og promoteringen av de siste plateutgivelsene var det tid for å gjøre opp status. Og ønsket om å legge ned bandet kom igjen på banen. Ikke minst fra Paul som var blitt lei av hele greia. Han var den som hadde nøkkelen til bandets videre skjebne. Et stadig dårligere forhold til plateselskapet Go! records var også en medvirkende årsak. Fra å være et lite uavhengig selskap i starten med et dedikert forhold til først Housemartins, senere Beautiful South, var de nå blitt et stort selskap som var mer opptatt av å finne den neste store artisten enn å støtte opp under Beautiful South. Skuffende var det også at ingen fra selskapet var innom da de spilte inn "Miaow". 

Etter at flere av selskapets plateutgivelser hadde solgt dårlig var Go!Discs i beita for penger. De presset derfor hardt på B.S. for at de skulle gå med på å gi ut en samleplate, da selskapet mente de hadde statistisk bevis for at en samleplate ville gi økt interesse for en artist. Alle i bandet var imot det, men likevel ga de etter. Paul Heaton: "Go! is an organization that's had to change and it's desperate for sales. Financial pressures have increased on them, and they behave more and more like the lizard they wanted to reject." En uttalelse som ikke ble særlig godt mottatt hos folka på Go! 

Som en forsmak på samleplata ble "One Last Love Song" gitt ut som singel den 31. oktober 1994. En låt som ikke ble funnet god nok til "Miaow" albumet. Den oppnådde en grei 14. plass i Storbritannia, noe bandet var fornøyd med. Men ingen av dem kunne forutse hvilken mottagelse samlealbumet "Carry on up the charts" ville få da det ble gitt ut den 7. november. En større TV kampanje ble satt i gang for å promotere albumet, der 6 sanger fra albumet ble presentert i løpet av 30 sekunder. I sin første uke i salg gikk den rett til topps, og ble den 3. raskest selgende albumet i britisk musikkhistorie, bak "Thriller": Michael Jackson og "But Seriously": Phil Collins. Den toppet den britiske albumlisten i hele 7 uker og solgte 2.5 million plater. I tiden etter var det mange som prøvde å forklare dette merkelige fenomenet. At et band som ikke hadde hatt noen topp 10 hit på 4 år, og som ikke hadde hatt noe nr. 1 album kunne selge slike mengder av en samleplate. Rotheray hadde en teori om at det var fordi mange likte bandets låter, men ikke nok til å kjøpe et studioalbum av dem. Men når de fikk alle godlåtene på en plate slo de til. Uansett ble salget av "Carry on up the Charts" lagt merke til, og det førte til økt interesse for bandmedlemmene i media. Bla. ble de gjenstand for en TV dokumentar. I Norge og U.S.A. solgte ikke plata mange eksemplarene, som et bevis på at The Beautiful South først og fremst er et britisk fenomen. Dessverre. For bandet, og Paul spesielt ble dette den endelige bekreftelsen på at det gjorde ble verdsatt av folk. Det enorme platesalget gjorde noe med selvtilliten deres. Alle medlemmene av bandet fikk sin andel av salget, noe som gjorde dem til millionærer. Flere av dem fikk endelig råd til å kjøpe sitt eget hus. Paul og Dave R. brukte noen av pengene til å kjøpe hvert sitt hus i Grafton Street. Stedet der både historien om The Housemartins og The Beautiful South startet. Med årene planla de å kjøpe hele gata. Heaton hadde i barndommen flyttet mye, så for ham var Grafton Street de eneste røttene han hadde, og de ville han holde på.

Paul som hadde sagt så mye stygt om Go!discs i forbindelse med plateutgivelsen måtte krype til korset og takke Andy McDonald hos Go! for at han presset gjennom utgivelsen. Paul til Andy: "Thanks for banging on about the greatest hits, we're really proud of those songs and I'm glad we did it."

Samleplata "Carry on up the Charts" som solgte i 2.5 millioner eksemplarer i Storbritannia. 

I desember 1994 gjorde de en Greatest hits turne i Storbritannia som var svært populær. Deretter tok de seg en pause hvor de brukte penger og levde livet. De kom ikke sammen før i juni 1995. Noen av pengene de tjente på salget av samleplata ble brukt på veldedige formål. I tråd med den sosialistiske tankegangen deres. 

Sommeren 1995 gjorde de flere vellykkede opptredener på festivaler i Irland, England og Sveits. Bla. sammen med The Pogues, R.E.M. og Oasis. 

På det personlige plan hadde Paul Heaton fortsatt problemer i forhold til damene. Han klarte ikke å bestemme seg for hva han ville, så han ble drevet mellom sine to siste kjærester. Han flyttet også ut av huset sitt i Grafton street for å bli samboer med en av dem, bare for å flytte ut like etter. 

Høsten 1995 dro bandet på turne i U.S.A. Enda de aldri solgte mange platene der borte. Men de trivdes i U.S.A. langt borte fra engelsk musikk og sladrepresse. I november fortsatte de turnevirksomheten i hjemlandet, bla. med konserter på Wembley stadium. Under en konsert i Birmingham var Rotheray uheldig og brakk armen da han falt ned fra scenen. Hendelsen fikk rettslig etterspill. 

I november ble "Pretenders To The Throne" gitt ut på singel i Storbritannia (18. plass). Låta var ikke å finne på noen av studioalbumene fra denne perioden.

Dave Hemingway og Dave Rotheray foran en pub som 'tilfeldigvis' heter The Beautiful South.

I februar 1996 begynte Heaton arbeidet med den neste plata. Alle tanker om å legge ned bandet var nå borte. Han hadde innsett at de andre medlemmene av bandet var noe av det kjæreste han hadde. Heaton: "I've got my personal dream there." Mellom Hull og Nederland går det ferje, og Heaton brukte flere ferjeturer dit som inspirasjonskilde til å skrive nye låter. Bla. ble "Rotterdam" til under en av disse turene. I mars dro han og Rotheray på den sedvanlige turen til Gran Canaria for å diskutere ideer og sette sammen nye sanger. I mai gikk de i studio for å spille inn det neste albumet. Denne gang valgte de å dra til Nederland og Hilversum studios, pga. fasilitetene og det gode miljøet som er bygd opp rundt studioet. Som på de siste albumene valgte de Jon Kelly til å produsere plata. Innspillingen fikk en naturlig pause under fotball-EM i hjemlandet England. 

I august var albumet klart for utgivelse. De valgte å kalle plata "Blue Is The Colour" for å beskrive den melankolske stemningen på plata. Coveret med den lille gutten med gitaren var inspirert av det kjente bildet med den gråtende gutten. 

"Blue Is The Colour"  

Go! som fortsatt var høyt oppe etter salget av samleplata forberedte en storstilt reklamekampanje for å promotere den nye plata. Men slik skulle det ikke gå. For rett før plata skulle gis ut valgte bandet å si opp kontrakten med Go! Selskapet var på den tiden gjennom store forandringer, og stod i fare for å bli oppkjøpt. Noe de også tilslutt ble. Dessuten var det uenighet om royalities av platesalget fra "Carry on up the charts". B.S. hadde fått betalt for LP-salg, enda det stort sett var CDer som var blitt solgt, noe som ville gitt høyere royalities. Bandet gikk i stedet over til A&M som var et større selskap med lange tradisjoner. (Likefullt står det Go! discs på "Blue is the colour" utgivelsene: webmaster). Om ikke det var nok valgte deres samvittighetsfulle manager gjennom 8 år, Paul Thompson, å gi seg. Han var rett og slett gått lei av de daglige gjøremålene med å bestille hotellrom, booke turneer m.m. Han flyttet deretter til Wales med sin familie hvor han begynte innen handel med glasskunst. I hans sted ble en Phil Cass ansatt. Han var en venn av Dave Hemingway, og hadde vært med å arrangert U.S.A. turneen året før. 

23. september 1996 ble "Rotterdam" gitt ut som førstesingel fra den nye plata. Og med stor interesse fra media, og med en av de fineste låtene B. S. noen gang hadde laget, ble dette en stor hit i Storbritannia med en 5. plass. Abbotts myke stemme og Rotherays slentrende gitarspill, bidro til å gi låta et bedagelig og hyggelig preg. "Rotterdam" har vært en radiofavoritt i alle år etter, og er blant bandets mest populære låter. 

Til "Rotterdam" var det laget en crazy video som kunne minne om

"Magical mystery tour" med The Beatles.

I oktober ble albumet "Blue Is The Colour" lagt ut for salg, og som de fleste spådde på forhånd ble det en storselger i hjemlandet, og bandets første topplassering for et studioalbum med 1 1/2  million solgte eksemplarer. Det enorme salget av samleplata hadde sitt å si for interessen, men også det faktum at "Blue is the Colour" var en svært fin plate. Med sterkere låtmateriale enn noen gang. I tilegg til opplagte hits som "Rotterdam" og "Don't Marry her" bestod plata av flere bittersøte perler, slik som "Little Blue" og "Artificial Flowers". Sistnevnte kunne gått rett inn i filmen "Mary Poppins" pga. sitt saktmodige, lett gammelmodige preg, der den minnet om "Feed the Birds" fra den filmen. Det var da også en cover av Bobby Darins hit fra 1960. "One God" var en fin duett i country stil med Paul og Jacqueline på vokal. Mens "Liar's Bar" for mange var høydepunktet, der Paul med en rusten Whiskey stemme prøvde å ligne Tom Waits. En av Heatons favoritter. Ideen til låta fikk Heaton etter å ha besøkt en bar i Liverpool, der klientellet var mest opptatt av å slåss.  I hele tatt en variert og god plate. 

I desember ble "Don't Marry Her" gitt ut på singel. Og med den fikk bandet nok en topp 10 hit i Storbritannia (8. plass). Men først måtte de slette ordene "don't marry her, fuck me" fra singelen. Ordene ble likefullt å finne på albumversjonen. Men da med en advarsel på forsiden av platen om: "track one contains some possibly offensive blue language". "Don't Marry Her" er en mid-tempo gitarlåt med et behagelig lydbilde og godt refreng. Heatons behov for å skrive småslibrige tekster kom igjen inn her. Med den unge damen som byr seg fram for en mann som er gift med en kjedelig, tilårskommen frue.

Bandet dro også på en mindre britisk turne i november og desember 1996. Første halvdel av 1997 var rolig, da bandet heller ville slappe av. Paul hadde flyttet til Leeds sammen med samboeren, noe han ikke var komfortabel med. For han ville helst være hjemme i Hull og Grafton Street. 31. mars 1997 opptrådte bandet på prestisjefylte Later with Jools (Holland) special. Et musikkprogram på BBC som har svært mange seere.  Her fikk de med seg London Community Gospel choir og James Bradfield fra Manic Street Preachers på låter som "Old Red eyes is back" og "Liar's Bar". Heaton gjorde her en flott falsett versjon av "Lean on Me" med Bill Withers, en tolkning som ble å finne på side B av deres neste singel "Blackbird on the Wire" (23. plass i Storbritannia). 

Paul instruerer London Community Gospel Choir foran

opptredenen på TV programmet Later with Jools special.

Sommeren 1997 gjorde The Beautiful South noen enkeltkonserter i hjemlandet, der de delte scene med band som Texas, The Lightning Seeds, Cast og Gabrielle.

Også "Liar's Bar" ble gitt ut som singel fra "Blue Is The Colour", men oppnådde kun en 43. plass i hjemlandet.

I desember 1997 planla de å gjøre en mindre turne, men den ble det ikke noe av da Jacqueline Abbott fødte en sønn i oktober. Han fikk navnet Matthew, og var hennes 2. barn. På samme tid flyttet Paul tilbake til Hull fra Leeds, sammen med samboeren. 

I januar 1998 gikk de i gang med det neste albumet. Og igjen valgte Paul å reise bort for å hente inspirasjon til de nye tekstene, denne gang til Rotterdam og Leiden. Men han syntes det var for kaldt i Nederland, så han reiste videre til Barcelona, Spania. Mye av tiden gikk med på barer, og det er derfor ikke så overraskende at mange av B.S. tekster tar utgangspunkt i publivet og alkoholens sorger. En av låtene på det neste albumet het da også "Look What I Found in my beer", og på innersleevet var det et bilde fra en bar hvor en ølflaske var i fokus. I februar var han tilbake i Hull. Like etter dro han og Rotheray på sin obligatoriske tur til Gran Canaria for å samordne tekstene og melodiene som var skrevet. Da de etter to uker var tilbake i England ble materialet overlevert til de andre i bandet, som brukte de neste 6 ukene på å skape ferdige låter ut av det. Deretter dro de til Peter Gabriels Real World studios sammen med produsent Jon Kelly. Bandets faste studiomusikere Damon Butcher og Gary Hammond var også med på innspillingen. 

I mai 1998 tok Paul en svipptur til Mexico, hvor han benyttet anledningen til å ta kjøretimer. I en alder av 36 år hadde han ennå ikke kjørt opp til bil. 

I tillegg hadde de denne gangen fått med ex. Housemartins bassist Norman Cook på innspillingen. Han var egentlig opptatt med å spille inn en Fatboy Slim plate, men sa ja til å hjelpe gamle venner da han ble spurt. Men han var ikke interessert i å kun gjøre en remix jobb slik han gjorde på "Hooligans don't fall in love" noen år tidligere. Den gangen satt bandet i baren mens han jobbet med bandets lydtekniker. Nå ville han komme inn på et tidligere tidspunkt og jobbe sammen med bandet. Han bidro til å gi plata et høyere tempo, noe de andre i bandet satte pris på. Også Paul Weller bidro på plata, med sitt gitarspill på "Perfect 10".

Norman Cook

Innspillingen ble avbrutt av fotball-VM i Frankrike, da Paul dro nedover for å se noen kamper. Plata var klar for utgivelse i september 1998, på Mercury records! Siden forrige album hadde plateselskapet A&M blitt solgt til Seagram pga. synkende platesalg. Og bandet ble nødt til å bytte selskap for 2. gang på kort tid. Plata skulle egentlig hete "Lure of the Sea", etter en av låtene på plata. Men ble i stedet gitt navnet "Quench" (slukke). Coveret med den mannlige bokseren er malt av Peter Howson og henger idag i Ferens art Gallery, Hull. 

Quench maleriet

Som en forsmak på den nye plata ble den Elvis Presley-aktige "Pefect 10" gitt ut på singel i september 1998. Og den ble raskt en radiofavoritt og populær hos platekjøperne. 2. plass på den britiske singellisten gjorde låta til bandets største hit på 8 år. "Perfect 10" viste en ny side hos bandet med et mer funky preg og større tempo. Låta var en slags duett mellom Paul og Jacqueline. 

"Perfect 10" framført live i Birmingham.

Albumet ble gitt ut like etter, og i likhet med "Blue Is The Colour" ble dette en listetopper i Storbritannia. Også bandet selv var fornøyd med albumet, der de følte lydbildet ble slik de ønsket. Plata var variert med mange høydepunkter. Den startet ettertenksomt med "How Long's A Tear Take To Dry" og "Lure of the sea". Og fortsatte med den litt sårbare balladen "Big Coin", som kunne minne om "Artificial flowers" fra forrige plate i stemningen. "Dumb", "Perfect 10", "Losing Things",  "Look What I Found In My Beer", og den gospel-inspirerte "The Slide"  var andre høydepunkt på plata. På sistnevnte hadde de fått hjelp fra London Community Gospel choir. 

Selv om det meste gikk bandets vei på denne tiden, var ikke alt rosenrødt. Alkohol og narkotika hadde med tiden utviklet seg til å bli et problem for flere av medlemmene. Paul Heaton var den som hadde størst problemer, uten at han var villig til å innse det selv. Han hadde alltid vært glad i å ta seg en drink, og publivet var en viktig del av hans personlighet som han ikke uten videre ville endre på. Paul Heaton: "I consider myself as someone who treads a very fine line. I'm a big drinker, but I don't think I'm an alcoholic." Med årene var han også det eneste medlemmet av bandet som ennå ikke hadde fått unger. Han holdt fast ved livsstilen han hadde hatt de siste 20 årene, og viste liten vilje til å endre på noe som helst.

I desember 1998 ble "Dumb" gitt ut som 2. singel fra "Quench" (16. plass i Storbritannia). Man hadde ønsket å gi den ut tidligere, men fordi "Perfect 10" ble spilt så mye, måtte de sette den på vent. 

I januar 1999 dro bandet på turne i Mellom-Europa. Etter en konsert i Alghero, Sardinia valgte Paul å ta en pause fra de andre. Alghero var samme sted som Paul hadde oppsøkt da han ble borte uten å si fra til de andre, i 1992. Han oppholdt seg på den Italienske øya noen uker for å slappe av og få inspirasjon til nye låter. "Chicken Wings" og "Mediterranean" var noen av låtene han skrev tekster til mens han var der.

I mars 1999 ble "How Long's A Tear Take To Dry" gitt på singel i Storbritannia med en grei 12. plass som resultat. Verre gikk det med singelen "The Table" som kun oppnådde 47. plass i Storbritannia.  I 1999 ble også biografien "Last Orders At The Liar's Bar" gitt ut. Boken var skrevet av Mike Pattenden og ga et fint innblikk i livet til Paul Heaton fra han var liten gutt i Sheffield og Surrey, til han flyttet til Hull og dannet bandene The Housemartins og The Beautiful South. At han ikke alltid har vært like enkel å omgås ble også beskrevet i boken. 

Boka om Paul Heaton

Etter at han var tilbake fra ferien gikk Heaton i gang med forberedelsene til det neste albumet. Og som på de seneste albumene dro han til Nederland for å hente inspirasjon. Denne gang til Utrecht. Og så bar det til Spania sammen med Rotheray. Men i stedet for Gran Canaria valgte de Sevilla i fastlands-Spania for å sette sammen låtene. Da de returnerte til England hadde de hele 30 sanger i kofferten.

Innspillingen av albumet "Painting It In Red" kom ikke i gang før i mars 2000. Og som sist ble det gjort i Real World studios sammen med Jon Kelly og Norman Cook. Cooks arbeid på plata gjorde at bandet videreutviklet det elektroniske lydbildet som man ante konturene av på "Quench". Også bruk av rufsete elektriske gitarer var et nytt innslag på "Painting It In Red". Noe man merker på "Closer Than Most", som også ble 1. singel fra albumet. Singelen gjorde ikke mye ut av seg da den ble gitt ut i oktober 2000. 22. plass var i hvertfall langt dårligere enn hva 1. singlene fra de foregående albumene hadde oppnådd.

Likefullt ble albumet "Painting It In Red" en suksess da det kom ut på samme tid, med 2. plass i Storbritannia. Det var helt tydelig at bandets etter hvert mange fans skulle ha albumet uten at de nødvendigvis trengte en fengende singel for å lokkes til platebutikkene.

"Painting It In Red" var en spennende plate med et mer variert lydbilde enn noen gang tidligere. Men den manglet opplagte publikumfavoritter som "Rotterdam" og "Don't Marry Her". Plata bestod av hele 17 låter, likefullt måtte de kutte ut 7 fra innspillingen, da de hadde hele 24 låter å velge mellom. "Half-Hearted" hadde mye Beatles i seg, og kunne minne om "The Benefit of Mr. Kite". Enda Paul gang på gang har gjort et nummer av hvor lite glad han er i The Beatles. "The River" hadde det samme saktmodige i seg som "Artificial flowers" og "Big Coin". 

"The River" og "Just Checkin'" ble gitt ut som dobbel-singel fra albumet høsten 2000 uten at det ble noen suksess. 59. plass var det dårligste en B.S. singel hadde oppnådd til da. 

Etter at promoteringen av "Painting It In Red" var unnagjort valgte Jacqueline Abbott overraskende å slutte i bandet. Spekulasjoner om misnøye i forhold til bandets mannsdominerte miljø oppstod, uten at det var noe som tydet på at det var derfor Jacqueline valgte å gi seg i bandet. Årsaken var nok mer av praktisk art. Hun hadde nettopp født sitt 2. barn, og hennes sønn var blitt diagnosert med autisme. I forhold til disse oppgavene følte hun at turnevirksomheten tok for mye tid. Hun ønsket heller å bruke tid sammen med familien. I 2011 var hun tilbake på scenen, da hun opptrådte i Paul Heatons musikal "The 8th", og hun deltok på flere av hans soloplater i årene etter. Huh har også fulgt ham på flere av hans soloturneer.

Paul Heaton og Jacqueline Abbott fant sammen igjen 11 år etter at hun sluttet i The Beautiful South.

The Beautiful South valgte deretter å dra på turne uten henne. Noe som ga seg komiske utslag når bandet skulle gjøre hitlåtene "We Are Each Other" og "Perfect 10". Da Dave Hemingway og Paul Heaton i det kvinnelige fraværet måtte synge duett med hverandre. Turneen brakte bandet til U.S.A. hvor både publikum og presse var opptatt av hvorfor Jacqueline ikke var der. Bandmedlemmene nøyde seg med å si at de var lei seg for at hun ikke lenger var medlem av bandet. I november 2000 var de tilbake i England hvor turneen fortsatte. 

2001 var et rolig år. Paul Heaton benyttet anledningen til å gjøre sin første soloplate under pseudonymet Biscuit Boy aka Crackerman. Plata het "Fat Chance", og var en hyllest til tedrikking, noe Heaton satte stor pris på da han var yngre. Crackerman var også kallenavnet han hadde i ungdommen etter noen tekaker han pleide å ha med seg på skolen. Med seg som låtskriver på plata hadde han fått assosiert B.S. medlem Damon Butcher. Han brukte også 3 ulike vokalister på "Fat Chance", i Sharon Eusebe, Beccy Byrne & Zoe Johnston. Plata var også ment som en hyllest til den amerikanske sangeren Lionel Richie som Paul har stor sans for. "Fat Chance" ble gitt ut i september 2001 uten at så mange fikk det med seg. Singelen "Mitch" klarte bare 74. plass, mens albumet endte på en katastrofal 94. plass. 

Paul Heatons album "Fat Chance".

I 2001 fikk Beautiful South mye positiv omtale i hjembyen Hull da de fikk i gang en ordning med bysykler. Noe de med selvsyn hadde sett fungerte bra i andre europeiske byer. 

Siden 2001 var et rolig år for bandet valgte plateselskapet å gi ut en ny samleplate, både for å tjene penger, og for å opprettholde interessen for bandet. Men "Solid Bronze-Great hits" ble ikke den samme suksessen, selv om 10. plass i november 2001 var respektabelt nok. Tross alt hadde hvert 7. britiske hjem den forrige samleplaten i hyllene. I den anledning ble det gitt ut en ny singel kalt "The Root Of All Evil", men den nådde ikke høyere enn 50. plass."Rotterdam", "Don't Marry Her", "Perfect 10" og "Pretenders To The Throne" var hitlåter som ikke var med på forrige samleplate.

Samleplata "Solid Bronze".

Heller ikke 2002 ble noe begivenhetsrikt år i historien om The Beautiful South. Paul Heaton gjorde noen opptredener der han presenterte stoff fra sin soloplate. Bla. den 18. august på Hylands Park, Chelmsford.

Det mest dramatiske som skjedde i 2002 var at Paul flyttet fra sitt kjære Hull til Manchester og Didsbury. Noe som overrasket folk i Hull. Han hadde tidligere benyttet enhver anledning til å komme med syrlige kommentarer om Manchester, også når han stod på scenen der. Årsaken var at han ønsket å komme nærmere sin datter Maisy, som han hadde fått sammen med en dame fra byen. Heaton gjorde seg noen refleksjoner rundt det å bli far: "I'm too old to let becoming a dad change my personality. That said, I've become more used to having a routine. Maisy saw me play at Cambridge folk. I made her pay, 'cause I'm a strict dad-and she didn't stop screaming. That's a worry, as Maisy's a quiet baby. Maybe it was a happy 'Yay, Daddy! Scream.."

I 2003 begynte forberedelsene til det neste B. S. albumet . Parallelt med dette var bandet på leting etter en kvinnelig sanger til å utfylle stemmene til Dave og Paul. For 3. gang i bandets levetid. Valget falt på en Alison Wheeler. Dave Hemingway hadde i 2002  jobbet med et soloalbum (det aldri ble noe av). Og her hadde han bruk for noen damer til å kore på låtene. Wheeler som i 1998 hadde blitt med i jentebandet Virginia fikk tilbud om å bli med på plata. Virginia var en ambisiøs trio som hadde planer om å slå gjennom i U.S.A. som det kvinnelige alternativet til Crosby, Stills & Nash. Men med penere legger og mindre hår i ansiktet som de selv sa. I 2003 ga de ut albumet "First Bite" og singelen "Carry Me Home". I U.S.A. fikk de endel omtale der bla. prestisjetunge Billboard hadde en artikkel om jentene. 

Virginia med albumet "First Bite". Alison Wheeler nederst til høyre.

Hemingway lot seg imponere av Wheeler, og fortalte de andre i bandet om henne. Hemingway: " I really like your voice. I think it would suit The Beautiful South, would you like me to recommend you?" I januar 2003 fikk hun en telefon fra Paul Heaton som ville ha henne med i bandet. Han inviterte henne opp til Hull for å treffe de andre i bandet for å se om den personlige kjemien stemte. Wheeler: "Having lost two vocalists before, he wanted to make sure that I got on with the boys, and then to take it from there." Wheeler måtte tenke seg litt om før hun sa ja. For et engasjement i Beautiful South ville nødvendigvis bety at hun måtte slutte i Virginia. Nå ble det bandet oppløst like etter da de to andre jentene i bandet fikk barn. The Beautiful South var et av Alisons favorittband, noe som ble en medvirkende årsak til at hun sa ja. "The Mediterranean" fra "Paiting It In Red" er en av hennes favorittlåter. Stemmen til Wheeler ligner litt på Jacqueline Abbott sin. Utseendemessig er de heller ikke så ulike, så mange fans har nok ikke fått med seg at det er skjedd en endring underveis.

Alison Wheeler

Alison Wheeler var fra Northampton i Midt-England. Og hadde i alle år drevet med sang. Ved siden av engasjementet i Virginia jobbet hun i markedsavdelingen til BMG, noe som gjorde at hun fikk god innsikt i bransjen. Privat er hun er sammen med en Andrew og lever i London. De har også barn sammen. 

B.S. og Wheeler gjorde noen konserter sammen i 2003. Her fikk de sjansen til å bli godt kjent med hverandre. Og turnelivet falt i smak hos Alison. Hun storkoste seg på scenen, og hadde stor glede av å synge de gamle hitene til bandet. Wheeler: "Live performances are what it’s all about. I just hope the guys have got a few more years left in them because I’m just ready to do as much as I can."

Hun fikk raskt tilnavnet Lady Alison da det ble kjent at hun hadde jus-eksamener fra Cambridge universitetet. De andre i bandet hadde som kjent arbeiderklassebakgrunn, med unntak av Dave Rotheray som også hadde en lovende akademisk karriere foran seg da Paul Heaton kom på banen og fortalte at framtiden hans lå innen musikk.

Alison Wheeler er ikke så ulik Jacqueline Abbott av utseende.

Alison rakk å bli med på innspillingen av albumet "Gaze". Selv om hun bare fikk synge solo på en låt ("Half Of him"), satte hun sitt preg på de fleste av albumets låter. Enten når hun sang duett med Paul, eller når hun koret. Hun har en country feel i stemmen som ga plata en ny dimensjon, og som hun kom til å prege senere album med i større grad. Og da særlig "Superbi" fra 2006. "Gaze" ble igjen produsert av Jon Kelly. I utgangspunktet ville de bruke en ny produsent, men etter å ha hørt utkastet til låtene nærmest tryglet han om å få produsere denne også, da han mente de hadde kvaliteter som han ville videreutvikle. 

Den morsomme tempolåta "Just A Few Things" som introduserte Alison på en fin måte for publikum, ble gitt ut som singel i oktober 2003. Med en katastrofal 30. plass på den britiske singellisten som høyeste plassering. Mye bedre gikk det ikke med albumet "Gaze" som kom ut like etter. For et band som ikke hadde vært lavere enn 6. plass med sine studioalbum var en 14. plass som en katastrofe å regne. Det var helt tydelig at folk ikke lenger var like opptatt av Beautiful South som noen år tidligere. 

I pressen var det først og fremst låta "101% Man" som fikk oppmerksomhet. Der den tok for seg homofile menns holdning til sin legning, og konkluderte med at ingen mann er 101% hetero. Dvs. det er feminine sider i oss alle. Mange i pressen husket at Paul Heaton ble mistenkt for å være homofil mens han var medlem av The Housemartins, og dermed måtte han i ilden igjen for å bevise at låta ikke var et forsøk på å komme ut av skapet. 

Også "Let's Go With The Flow" ble gitt ut på singel i 2003, med en 47. plass i Storbritannia som resultat.

The Beautiful South med Alison Wheeler til høyre på bildet.

Til tross for plateinnspillinger og noen konserter, var 2003 et rolig år for The Beautiful South. Gitarist Dave Rotheray benyttet da anledningen til å spille inn en plate sammen med Sam Brown, en dame som huskes for 80-talls hiten "Stop". De hadde også med seg pianisten Tony Robinson. De tre kalte seg Homespun, et navn som også ble benyttet på plata som kom ut i juli 2003. Foranledningen til innspillingen var at Paul Heaton hadde spilt inn sin egen plate, og Rotheray ønsket å gjøre det samme. Gjennom årene hadde han laget flere personlige låter uten noe kommersielt preg hvor han reflekterte over livet sitt, og forholdet til nære venner og familie. Han kontaktet Sam Brown, da han følte låta trengte en kvinnelig stemme for å skape den rette stemningen. AIbumet "Homespun" kan likefullt minne om Beautiful South, med innslag av folk, country og pop. Som ventet ble den ikke noen storselger selv om plata fikk fin omtale i musikkpressen. De tre gjorde flere konserter sammen sommeren 2003.

Dave Rotheray og Sam Brown ga ut albumet "Homespun" i 2003.

I 2004 signerte The Beautiful South en kontrakt med Sony Music om utgivelse av 3 album. Det første av disse tre kom samme år iform av cover-albumet "Gold Diggas Head Nodders & Pholk Songs". I utgangspunktet hørtes det ut som en litt dårlig ide. B.S. har aldri gjort så mange coverversjoner, (om man ser bort fra den nydelige "Artificial flowers") og det har på mange måter vært en av deres styrker. Så mange ble i utgangspunktet skeptisk. Og når spennvidden på artistene som ble covret var såpass stor som S Club Seven (idol band), Grease (soundtrack), The Ramones og Blue Öyster Cult, var fallhøyden brukbar. Men Dave, Paul og Alison sang som om de aldri hadde vært annet enn Beautiful South sine egne låter. Hurtige sanger som "You're The One That I Want" (Grease), "Livin' thing" (E.L.O) og "Don't Fear The Reaper" (Blue Öyster Cult) ble framført på en laid back, lavmælt måte. 

Publikum så ut til å like ideen om en coverplate for salgsmessig ble det 3. plasser opp fra forrige plate (11. plass) da den kom ut i butikkene i november 2004. "Livin' thing" (24. plass), "This old skin" (43. plass) og "This will be our year" (36. plass) ble gitt ut som singler fra albumet. Albumet var produsert av Jon Kelly og Paul Heaton.

Fra videoen til "Livin' thing". Like glamorøs som musikken de covret.

Da de ble spurt hvorfor de valgte å gi ut en cover-plate hadde Paul selvfølgelig et morsomt svar å komme med. Paul: It provided us with the perfect opportunity to ruin songs we liked and turn songs we didn't like into masterpieces." De hadde også tenkt å radbrekke "Since You've Been Gone" med Rainbow, men de fikk den ikke slik de ville.

Bandmedlemmene hadde på forhånd kommet med forslag til låter de ønsket å spille inn, låter som var deres personlige favoritter. Ingen av dem var framført live med B.S. tidligere. Heaton ble også spurt om hvorfor han ikke hadde plukket ut noen Beatles-låter. Men for Heaton som ikke hadde en eneste Beatles plate i samlingen var ikke det noe alternativ. 

I 2004 ga Paul Heaton også ut sin 2. soloplate kalt "Under The Influence", der han tolket personlige favorittlåter. Ikke så ulikt B.S.' "Golddiggas". Plata ble gitt ut som endel av en serie ved samme navn, der artister som Morrissey og Paul Weller tidligere hadde tolket sine favoritter. Al Green, Elvis Costello, Randy Travis, Tower of Power og Bobbie Gentry var noen av artistene som fikk låtene sine presentert på Paul Heatons plate.

Paul Heatons album "Under The Influence". 

Mens Heaton spilte inn soloplate, var trommeslager Dave Stead opptatt med å åpne restaurant i hjembyen Hull. Forretningsideen var at vanlige folk foretrakk engelsk mat når det kom til stykket. Og at det i Hull kun var pubene som serverte slik mat. Dette ønsket Stead og en venn å gjøre noe med.

I november 2004 ble medlemmene av The Beautiful South samlet for å gjøre 11 konserter i England og Skottland. Med seg på turneen hadde de fått et lite brassband som bidro til å gi låtene et fyldigere lydbilde. Noe både kritikere og publikum satte pris på.

Turnevirksomheten fortsatte inn i 2005, der de i mars gjorde 7 konserter i Irland. I juni og juli gjorde de en sommerturne kalt "English Forest Tour". Konserten de gjorde 25. juni i Dalby forest, Yorkshire ble i november 2005 gitt ut på DVDen "Live In The Forest", der bandets største hits ble presentert.

DVDen "Live in the Forest".

Bandet gjorde også 4 festivaler denne sommeren, med Glastonbury-festivalen som den største. I 2005 var Dave Rotheray også ute på turne med sitt andre band, Homespun. Allerede i februar 2005 hadde de tre spilt inn sin 2. plate sammen kalt "Effortless Cool". De gjorde flere konserter sammen i 2006 og 2007.

Homespun: Effortless Cool

I mai 2006 var The Beautiful South klar med studioalbumet "Superbi". Og denne gangen hadde de latt seg inspirere av countrymusikk, noe de også tidligere hadde gjort i bla. "One Last Love Song". De fleste av låtene var rolige, der Paul Heatons tekster kom til sin rett, med et skjevt blikk på verden rundt ham. Ikke minst på (singelen) "Manchester" som var en tvilsom hyllest til Heatons nye hjemby: "If rain makes Britain great, then Manchester is greater." I likhet med flere av bandets tidligere plater ble denne spilt inn i Peter Gabriels Real World Studios, samt et studio i Irland. Men denne gang uten bandets faste produsent Jon Kelly. I stedet hadde de hyret inn stjerneprodusenten Ian Stanley (Tears for Fears, Lloyd Cole & the Commotions, Howard Jones, Propaganda, a-ha, Human League, Sisters of Mercy) som har en lang rekke kjente plater på samvittigheten. 

Årsaken til at de valgte å bytte produsent, var at de ønsket nye impulser fra noen som hadde et annet syn på hvordan ting kunne gjøres. Bla. var ikke Stanley så fokusert på balladene. Han ønsket et fyldigere lydbilde med bruk av el-gitarer og andre instrumenter som bandet ikke brukte for ofte. Bla. fikk de en irsk musiker til å spille instrumentet dobro på plata. Innspillingen var en hyggelig affære, der særlig låta "Never Lost A Chicken To A Fox" brakte fram smilet. I forkant av innspillingen hadde Heaton hatt sin obligatoriske tur til Nederland for å få ideer til tekstene. Denne gang valgte han byen Bergen! utenfor Amsterdam hvor han hadde noen hyggelige uker uten de andre i bandet. Og like tradisjonsrik var Heaton og Rotherays tur til Gran Canaria der de satte sammen melodiene og tekstene til albumet. Riktignok hadde de dratt til Malaga og Sevilla i stedet for Gran Canaria i forkant av de siste to albumene. Men de solgte ikke så bra. Så overtroisk som de var valgte de denne gangen den spanske øya i Atlanteren. Med seg hadde de den samme lydopptakeren som de hadde brukt siden 1988. 

6 voksne mennesker som fortsatt synes det er morsomt å lage plater.

De fleste mente dette var en fin plate (webmaster inkludert) med en country feel som kledde bandet. Ikke minst passet Alison Wheelers stemme godt til låtene. Salgsmessig gikk det også veldig bra med en 6. plass i Storbritannia - det første studioalbumet til å nå topp 10 på 6 år. Mye av æren for det gir bandet Sony Music som de føler gjorde en bedre jobb med å promotere albumet enn hva A&M, og Mercury Records klarte med de foregående platene. 

Bildet av den gamle bussen på forsiden av plata skulle forestille bandet, slik Heaton følte de ble oppfattet av platekjøpere og media. Som en gammel doning som hadde vært på veien for lenge.  

I tillegg til "Manchester" (41. plass) ble vakre "Rose Of My Cologne" gitt ut på singel. Men en 99. plass fristet nok ikke bandet til å gi ut en 3. singel fra albumet. Med årene utviklet bandet seg fra å være et band med mange populære singler til å bli et albumband.

I et intervju med Q magazine i juli 2006 åpnet Paul Heaton for å gjenforene bandet The Housemartins. Noe som for kort tid i forveien var uhørt. Hugh Whitaker som var trommeslager i bandet slet med økonomien, og Heaton ønsket å hjelpe ham gjennom å opptre med 80-talls bandet i en periode, for å tjene inn noen kroner. Som kjent har også Dave Hemingway bakgrunn fra The Housemartins. 

I et annet intervju hvor Paul ble spurt om sin favorittmusikk nevnte han norske Motorpsycho og Sondre Lerche som to artister han likte godt.

Etter albumutgivelsen dro bandet på en lengre turne på de britiske øyene, der de tok seg tid til å besøke små steder de ikke hadde vært før. Bla. Isle of Man i Irskesjøen. De var ikke finere på det enn at de satte seg på ferja da de skulle over til øya. 

I desember 2006 opptrådte Beautiful South foran 80.000 mennesker i Dublin, Irland. Riktignok var det Robbie Williams som var trekkplasteret på konserten. Men på 14 år som band hadde de aldri spilt for så mange mennesker, noe som gjorde inntrykk på dem.

Bandet var gjennom årene blitt en konsertfavoritt, der folk i alle aldre møtte opp. Selv klaget de over at publikummet deres var gamlere enn dem selv. Heaton: "Some of our audience might die of old age soon, but we'll still be around." Favorittene når de var ute og opptrådte var "Perfect 10" og "One Last Love Song". Låter som egner seg godt til allsang. 

Paul Heaton på Isle of Man.

The Beautiful South hadde gjennom sine 15 år opparbeidet seg en stor fansskare. Det fins/fantes også flere tribute-band som hyllet dem. Bla. The Beautiful Southmartins og The Beautiful Couch. Konsertene til Beautiful south var fortsatt svært populære på den tiden, og stemningen brukte å være bra - så lenge ingen spurte etter "Happy Hour" eller noen andre Housemartins låter. Da kunne Heaton finne på å gå av scenen.

7. februar 2007 hadde bandet denne anonyme notisen på hjemmesiden http://www.beautifulsouth.co.uk: "The Beautiful South have split up due to musical similarities. The band would like to thank everyone for their 19 wonderful years in music. The band will be inviting a small group of close friends, music industry allies and supporters to a 'Celebratory Wake' in London at the end of February."

Utover det hadde ikke bandmedlemmene noe å tilføye, noe som etterlot fansen og media som store spørsmålstegn. Det ble naturlig nok mange spekulasjoner, der de fleste antok at det lå naturlige årsaker bak avgjørelsen. Som at Rotheray ønsket å konsentrere seg om Homespun prosjektet sitt, mens Heaton ønsket å gå solo. 19 år er som de sier lang tid i denne bransjen. 

Først i mai 2007 lettet Paul Heaton på sløret i et intervju med lokalavisa "This is Hull". Og han kunne her fortelle at det var han som ønsket å oppløse The Beautiful South fordi han følte at apatien hadde tatt bandet, selv om han kunne se at de andre medlemmene fortsatt var positive og optimistiske. Han følte også at B.S. hadde gjort sitt i platebransjen, da de av folk ble oppfattet som en gammel institusjon, på linje med London-bussene, og det ønsket han ikke å være. Det var på tide å gå videre og gjøre noe nytt.

En slankere Paul Heaton i 2007.

I tiden etter The Beautiful South har Paul fått prøve seg som radioprater på Manchesters All FM. Der han sammen med en venn spiller musikk som han liker. Men ifølge Paul er det ikke like artig å spille andres plater på radio som det å stå på scenen og synge egne låter. Paul: "I would compare it to when a footballer takes up management. It's enjoyable but nowhere near to the thrill of playing."

I 2008 var Paul tilbake med sitt 3. soloalbum, kalt "The Cross Eyed Rambler". Til tross for tildels glimrende kritikker i britiske aviser ble heller ikke denne plata noen salgssuksess.

Paul Heatons album "The Cross Eyed Rambler"

Dave Hemingway som var den eneste ved siden av Paul som hadde vært med siden Housemartins tiden, og dermed opplevd oppløsningen av både The Housemartins og The Beautiful South, mente at det ikke var noen overraskelse at det gikk som det gikk. ifølge ham hadde det ligget i lufta en stund. Paul ønsket å gå videre alene, uten de andre. Dave: " It had been coming for a while. It wasn't exactly a shock. We had seen it coming but it was still quite sad."

I tiden etterpå visste ikke Dave helt hva han skulle gjøre. Ifølge ham selv satt han hjemme i lang tid og tvinnet tomler. Dave: "I wanted to do something in music but never really got the chance."

Han spilte inn plata "Hello Cruel World". Men den ble aldri tilgjengelig som annet enn nedlasting via internett. Så da trommeslageren Dave Stead i oktober 2008 foreslo at de burde starte opp The Beautiful South igjen, var han ikke vanskelig å overtale. Også vokalist Alison Wheeler ønsket å ta opp igjen samarbeidet. Dave Rotheray og Sean Welch ønsket ikke å bli med. Rotheray var i 2008 aktuell med et nytt Homespun album, kalt "Short Stories From East Yorkshire". Mens Sean ønsket å tilbringe tiden med kona Lisa Hill, datteren Ruby, og tvillingene Tommy og Alfie, hjemme i Hull. Det var ingen overraskelse at Paul Heaton ikke ønsket å bli med i en ny utgave av B.S. Likefullt ønsket han ikke å stå i veien for de tres ønske om å dra ut på turne med de gamle låtene som han satt med de fleste rettighetene til, noe de satte stor pris på. Dave: "He gave us his blessing which was an important part of it really because if he hadn't it would have caused maybe some problems, but he did. It shows what type of a bloke Paul is."

Dave som i alle år hadde trivdes med å være i skyggen av Paul, valgte å tre fram som leder av det nye bandet. Et band som fikk navnet New Beautiful South. I tillegg til Dave, Dave og Alison bestod bandet av keyboardisten Damon Butcher, som også hadde fortid fra B.S. Som assosiert medlem av bandet. På bass ble Winston Blissett (eks. Massive Attack) med, på gitar Phil Barton, og på percussion Karl Brown. I tillegg fikk de med seg en blåserrekke, bestående av Gaz Birtles, Tony Robinson og Kev Brown.

New Beautiful South som tok opp arven etter det gamle B.S.

På det nye bandets hjemmeside forklarte Dave hvorfor de ønsket å børste støvet av de gamle låtene igjen. Dave: "It is understandable that there will be some questions concerning the intentions of the band and the reason to go out on the road again. Alison Wheeler, Dave Stead and myself thought it would be exciting to get together again with Damon Butcher and the brass lads Gary Birtles & Tony Robinson; to play some songs that we haven't had the chance to play live for quite awhile, and some other songs we have never played live at all."

I 2009 gjorde New Beautiful South mange opptredener i Storbritannia. Bla. på flere sommerfestivaler. Navnet New Beautiful South ble i 2010 endret til The South. Det er uvisst om det skyldtes press fra Paul Heaton. Bandet fortsatte turnevirksomheten i årene etter også, med skiftende besetning. I 2012 var de ute med sitt første album, kalt "Sweet Refrains".

"Sweet Refrains" med The South.

Dave Rotheray ble aldri medlem av The South. Etter tiden med Homespun valgte han å gå solo. Og i 2010 ga han ut sitt første album under eget navn, kalt "The Life of Birds". I 2013 ga han ut "Answer Ballads".

Dave Rotherays to album som soloartist.

Også Paul har vært aktiv på platefronten i årene etter. I 2010 var han ute med "Acid Country", og i 2012 med "Paul Heaton Presents The 8th". Sistnevnte var en CD som bestod av en låt! delt opp i ulike partier. Det ble også skrevet en teaterforestilling med bakgrunn i musikken fra plata, og framført på Manchester International Festival i 2011.

Jacqui Abbott var medlem av The Beautiful South fram til 2000, der hun sang kjente låter som "Rotterdam", "Don't Marry Her" og "Perfect 10". I 2011 deltok hun på forestillingen "Paul Heaton Presents The 8th", og i 2014 spilte hun inn plate sammen med Paul, kalt "What Have We Become?". Denne ble fulgt med "Wisdom, Laughter And Lines" i 2015 - begge med et umiskjennelig Beautiful South preg. I 2016 var de ute på turne sammen.

Paul Heaton & Jacqui Abbotts to album fra 2014 og 2015.

Studioalbum

Singelutgivelser