John Buckner Crawford: Født 17. januar 1957, Orange County, California, U.S.A.

Terri Kathleen Nunn: Født 26. juni 1961 i Los Angeles, California, U.S.A.

Daniel R. Van Patten: Født 4. april 1953, i Santa Ana, Orange Co., California, U.S.A. Død: 2013

Ric Olsen: Født 20. august 1956, California, U.S.A.

David Diamond: Født 1964, California, U.S.A.

Matt Reid: Født 15. april 1958, California, U.S.A.

Rod Learned: Født ?,  California, U.S.A.

Jo Julian: Født ?,  California, U.S.A.

Toni Childs: Født 29. oktober 1957, Orange, California, U.S.A.

Virginia Macolino: Født ?, New Jersey, U.S.A.

En av de mest populære og tidstypiske låtene på 80-tallet var "Take My Breath Away" med det amerikanske bandet Berlin. Balladen med det elektroniske lydbildet og markante bassriffet var temalåta fra suksessfilmen "Top Gun" (med Tom Cruise i hovedrollen).

For de fleste i Norge og Europa var Berlin et ukjent band, og de huskes i ettertid som et one-hit wonder som gikk i oppløsning pga. suksessen de opplevde med "Take My Breath Away". I U.S.A. var de mer kjent, som et av få amerikanske new wave band med en viss suksess. Siden slutten på 70-tallet hadde de gitt ut singler og album inspirert av britiske synth/new romantic-band. Plater som hevdet seg brukbart på amerikanske Billboard. Særlig huskes de for den vågale låta "Sex (I'm A...)" fra 1982, der bandets sanger og frontfigur Terri Nunn sang om gleden ved å være sex-slave og en one night stand, noe som 'naturlig' nok førte til at den ble forbudt spilt på endel amerikanske radiostasjoner.

Terri Nunn

Historien om Berlin startet i solfylte Orange County, sør i California. Fylket grenser mot Los Angeles i nord, og har hele 3 millioner innbyggere. I 1976 møttes John Crawford, Ty Cobb, Dan Van Patten og Chris Velasco her med et felles ønske om å starte band. Det var læreren på skolen Fullerton College som de alle gikk på, som satte dem i kontakt med hverandre.

John var allerede fra starten av den med størst ambisjoner. Han hadde begynt å spille gitar på et tidspunkt der han gikk hjemme etter å ha skadet seg i en basketballkamp. Han gikk på gitarkurs i en musikkforretning i Fullerton. Som medlem av Berlin kom John til å spille bassgitar.

Trommeslageren Dan Van Patten var fram til dette mest kjent for å ha gått bort og hilst på senator Richard Nixon, som 5-åring i 1958. Han vokste opp i Placentia i Orange County med en far som var en jazz-trompetist og en mor som spilte klassisk piano. Han hadde spilt trommer i bandene Diamond Rio og  Cheeseboy and the Fullerton All-Stars før han møtte Crawford og co. Chris Velasco som spilte gitar var en skolekamerat av Van Patten. Ty Cobb som delte navn med en av de store baseballspillerne i U.S.A. ble vokalist i bandet.

John Crawford, Dan Van Patten og Chris Velasco

Den første konserten de gjorde var på et skoleball på Crawford's High School. I starten kalte de seg The Toys, men etter at de mottok et brev fra en advokat med beskjed om at det bandnavnet allerede var i bruk måtte de bytte navn. De samlet seg hjemme hos Chris Velasco for å finne ut hva de nå skulle kalle seg. Mens de satt der og tenkte så Dan et ølglass med påskriften 'Berlin'. Og det endte opp som det nye navnet, både fordi det var europeisk og eksotisk, og fordi familien til Chris Velasco var tysk. Dan Van Patten: "Sitting at Chris’ house, I looked up and saw a beer mug that marked 'Berlin'. Chris and his family were from Germany and the name stuck. From then on we were known as Berlin."

Musikalsk var de inspirert av britiske band som The Sex Pistols og Ultravox, tyske Kraftwerk, samt amerikanske Kiss og Devo. Terri Nunn: "John was inspired by Kraftwerk and Ultravox. That’s who he fashioned the band after. Those were his two favorite bands. When I met him, that’s what he wanted to do; that kind of style. Both of them. He played me everything that they did."

Like etter fikk Berlin med seg Jo Julian på keyboard, og han kom raskt til å bli en viktig mann i bandet, da det var hans tangentspill og låtarrangementer som gjorde at Berlin klarte å skape et syntetisk lydbilde som kunne minne om de britiske forbildene. 

Jo Julian

Cobb forsvant ut av bandet på denne tiden, noe som gjorde at Berlin måtte finne en ny vokalist. De tenkte først å finne en mannlig sanger, men etter å ha lagt merke til at andre synthband på den tiden hadde mannlig vokalist, bestemte de seg for å gjør en vri, og finne en kvinnelig sanger for å kunne skillle seg ut fra de andre. Valget falt på på den da ukjente sangeren og låtskriveren Toni Childs. Childs tid i Berlin ble kortvarig da hun mislikte bandets musikalske retning. Hun rakk likevel å være med og skrive låtene "Middle Class Suicide", "Uncle Sam", "Modern World" og "Overload". Childs gjorde seg senere bemerket som låtskriver og artist i U.S.A. og Australia. Hun har gitt ut 3 album, og hatt en topp 100 hit i U.S.A. i 1988 med "Don't Walk Away".

Med Childs ute av bandet måtte John og co. nok en gang lete etter en ny sanger. De arrangerte en audition for å finne aktuelle kandidater, men endte opp med å finne damen de lette etter i en musikkavis, der skuespilleren og sangeren Terri Nunn søkte etter et band som hun kunne bli med i. Terri Nunn: "They answered it because I said I wanted something original. Berlin at that point was the most original thing in music. Synthesizer music hadn't happened yet in America and was just starting in England and Germany."

17 år gamle Terri ble invitert til å synge med Berlin, og gjorde umiddelbart inntrykk. John Crawford: "She loved the music and we invited her down to our rehearsal warehouse in Orange County to meet with us and sing. She was very sweet and very enthusiastic."

Det som imponerte mest var at hun allerede kunne tekstene til alle bandets låter. Da hun ble spurt om hvordan hun klarte å lære de seg så rask fortalte hun at jobben som skuespiller krevde at hun lett husket tekstlinjer. Terri Nunn: "I'm an actress, I'm used to learning my lines quickly."

Hennes første opptreden som sanger i Berlin var foran 4 uinteresserte mennesker på den lille klubben Target, i en småby i nærheten av L.A. Ilddåpen fikk hun like etter da Berlin var oppvarmingsband for pønkbandene The Dickies og L.A. Punksters. Under en av disse konsertene opplevde Terri at en publikummer tok tak i foten hennes, men i stedet for å bli redd valgte hun å rive seg løs og sparke fyren som gjorde det, noe publikum satte pris på. 

Terri Nunn kom i likhet med John Crawford til å bli det sentrale medlemmet av Berlin i bandets levetid. Hun var fra Baldwin Hills i Los Angeles, som datter av skuespilleren Larry Nunn (spilte mot bl.a. Judy Garland). Familien hennes eide 4 platebutikker på 60-tallet, noe som gjorde at Terri tidlig fikk musikalske impulser.

Allerede fra hun var 14 år gammel markerte hun seg som en lovende skuespiller. I 1975, da hun var 14 år gammel, prøvespilte hun i rollen som Prinsesse Leia i storfilmen "Star Wars" (gitt ut i 1977). Valget stod mellom henne og 19 år gamle Carrie Fisher. På auditionen hadde hun Harrison Ford som motspiller.

En ung Terri Nunn. Til høyre fra auditionen til "Star Wars", sammen med Harrison Ford.

I 1976 spilte Terri i TV-serien "Police Story", mens i 1977 spilte hun i TV-seriene "James At 15" og "Rafferty". I 1977 lot hun seg også avbilde naken i mannebladet Penthouse som Betsy Harris - noe hun nektet for i mange år, men som hun i 2011 valgte å innrømme at var tilfelle. Mellom 1978 og 1980 deltok hun i hele 8 TV-serier, i tillegg til engasjementet i Berlin. Hun fikk bl.a. tilbud om å delta i TV-serien "Dallas", men hun takket nei, da hun ikke ønsket å bli sett på som en såpeopera-skuespiller.

Med Terri som sanger ga Berlin i 1979 ut sin debutsingel, kalt "A Matter Of Time". Låta var skrevet av John og spilt inn i Dans hjemmestudio. John Crawford: "A Matter Of Time" was one of the first songs I ever wrote. It was written during the Jo Julian phase of Berlin, around 1979 I believe. I was listening to Ultravox and Gary Numan at the time and brought my love for both of those artists to the song."

På denne tiden hadde John gått til anskaffelse av en kostbar Prophet V synthesizer som laget elektroniske lyder de færreste hadde hørt før. Noe som bl.a. imponerte det nyankomne medlemmet Terri.

Singelen ble gitt ut på Renegade Records. Den hadde et umiskjennelig new wave-preg, med et keyboard-riff som det bærende elementet. 

"A Matter Of Time" fra 1979 ble Berlins første singel.

"A Matter Of Time" fikk endel oppmerksomhet i California, og Berlin fikk b.la. muligheten til å promotere låta i det populære TV-programmet Hollywood Heartbeat. Opptredenen her viste tydelig påvirkning fra britisk New Romantic fra samme tid, med band som Visage og Japan. Og ikke ulikt amerikanske Blondie med karismatiske Debbie Harry i front.

Berlin var et av de første bandene som spilte synthpop,

og som stod fram med et tydelig New Romantic-image

Kort tid etter utgivelsen av singelen "A Matter Of Trust" sluttet Terri i Berlin for å kunne konsentrere seg om filmkarrieren sin. I tillegg til at hun hadde samarbeidsproblemer med tangentmann Jo Julian. John Crawford: "Terri stayed with us for a few months and then left. I believe she left because she was not comfortable working with Jo Julian."

Inn som erstatter kom den unge sangeren Lynn Healy. Men heller ikke hun var medlem av Berlin mer enn noen måneder. Hun klarte aldri å leve seg inn i bandets musikk, og framstod som veldig usikker da de opptrådte. Senere kom også hun til å gjøre karriere som sanger innen bluegrass-sjangeren. Som bandets 5 vokalist på 2 år ble Healy erstattet av Virginia Macolino fra New Jersey (på den amerikanske østkysten).

Virginia Macolino

John Crawford: "On came Virginia Macalino. Virginia was a very energetic young lady from New Jersey." Virginia hadde tidligere spilt med rockebandet Virginia & The Slims. Ifølge Virginia blr det stilt krav om at hun ikke måtte klippe håret kort, stille i dress, og ikke bevege seg når hun var på scenen, for at hun skulle få bli med i Berlin.

Virginia Macolino overtok som frontfigur i Berlin i 1980.

Med Virginia som vokalist ga Berlin ut singelen "Fascination" og albumet "Information" i 1980. Både albumet og singelen kunne minne om mye av det som ble laget i Storbritannia på samme tid, med et elektroniske lydbilde og Virginias frenetiske, pønk-inspirerte vokal. Terri Nunns stemme er å høre på to av låtene på plata, da noen opptak av henne som de hadde liggende ble lagt på som koring.

Daniel Van Patten, Jo Julian, Virginia Macolino, Chris Velasco og

John Crawford i studio for å spille inn albumet "Information".

"Information" hadde opplagte kvaliteter med flere fengende låter, slik som "A Matter Of Time", "Overload" og "City Lights". Musikkhistorisk er albumet også interessant, som et av de første amerikanske New wave-albumene. Før dem var det kun Devo, Sparks, og tildels Blondie som skapte noe lignende. Senere fulgte band som Men Without Hats, Rational Youth og Trans-X med lignende lydbilde.

"Information" ble først gitt ut på Berlins eget plateselskap Zone H Records, deretter gitt ut pånytt på tyske Vinyl. Ifølge Virginia ønsket det tyske selskapet å sende dem ut på turne med besøk i 10 land. Men ifølge henne ble det ikke noe ut av dette, da bandet krevde å reise på 1. klasse i stedet for i en turnebuss. Virginia Macolino: " We were actually supposed to go on tour to 10 different countries, but the band did not want to go on a tour bus. They wanted 2 fly 1st class...rediculous."

Berlins debutalbum "Information" fra 1980.

"A Matter Of Time" ble spilt inn pånytt med Virginia på vokal, og gitt ut på singel med nytt platecover, på I.R.S. Records. Med instrumentalen "French Reggae" på side B. I.R.S. brukte også "A Matter Of Time" på deres egen samleplate "I.R.S. Greatest Hits vol. 1.".

De to singlene "A Matter Of Time" og "Fascination" var skrevet av John Crawford, mens resten av låtene på albumet var skrevet av Chris Velasco, Toni Childs og Jo Julian. Julian var også den som produserte albumet "Information".

Salgsmessig gikk det ikke så bra, der plata ikke klarte å nå opp på den amerikanske albumlisten, selv om den ble lagt merke til hos mange i musikkbransjen. Når Berlin var ute og spilte hadde konsertarrangørene problemer med å plassere dem musikalsk, noe som førte til at de opptrådte sammen med rockeband som The Knack, The Plimsouls, og The Motels. De var også oppvarmingsband for Iggy Pop i pønk-æraen, og fikk på nært hold oppleve 'kutymen' på pønk-konserter med å spytte mot bandene som stod på scenen. På turneen var bandet utvidet med gitaristen Dominic Bakewell. Bakewell er også å se på flere bandbilder fra denne tiden.

Konsertplakat med Berlin fra august 1980

Desillusjonert av den manglende interessen for Berlins utgivelser valgte Berlin å ta en pause i 1981 og heller bruke tiden på andre musikalske prosjekt. John Crawford startet opp elektrobandet Farenheit (uten h) sammen med Daniel Van Patten fra Berlin, samt Keith Walsh og Rich West. John var vokalist og frontfigur i bandet. Sammen spilte de inn låter som "Liquid Danger", "Farenheit # 1" og "Dancing In Berlin". Musikalsk var Farenheit tydelig inspirert av band som Ultravox og Depeche Mode. Det ble også laget en tidsriktig musikkvideo til "Dancing In Berlin", som kunne minne om den til "Ashes To Ashes" med David Bowie. Låta ble senere spilt inn pånytt med Berlin, og endte opp som en av bandets mest kjente låter.

På denne tiden spilte John også i Orange County bandet The Videos, sammen med Craig Sibley, Rich West, Ken Dudley og John Benson.

Det ble laget en tidstypisk musikkvideo til "Dancing In Berlin" med Farenheit.

Selv om John og Dan var opptatt med Farenheit hadde de et ønske om å få igang Berlin igjen, da det fortsatt var låter skrevet på den tiden som de ønsket å gi ut under Berlin-navnet. Men de manglet en egnet sanger til å framføre dem. De to bestemte seg da for å spørre Terri for å høre om hun var interessert i å gjøre comeback i Berlin. På det tidspunktet hadde de ikke pratet med Terri på over et år.

Etter å ha hørt en demo med 4 låter som John hadde skrevet ble hun interessert. Det var særlig den fengende synthlåta "The Metro" som hun likte godt. Mange år senere ble "The Metro" av bandet selv utpekt som den beste låta Berlin noen gang spilte inn, da den hadde et lydbilde som umiskjennelig var bandets eget.

De andre låtene på demoen var "Tell Me Why", "World Of Smiles", og "Live And Learn". Terri stilte som krav at hun skulle ha 50% eierandel i Berlin-navnet for at hun skulle bli med, noe John som eide 100% først avviste, men som han deretter ga etter på. Dette eierforholdet fikk betydning mange år senere da begge to kjempet om retten til å bruke navnet.

Terri hadde ikke den mest særegne eller imponerende stemmen, men hun sang med en varme og sensualitet som fungerte som en motvekt til den kjølige elektroniske musikken til Berlin. Dessuten fungerte hun svært bra som blikkfang.

Terri Nunn: "As objective as I can be, the only problem with electronic music is the barren nature of it. It’s generated by machines in a lot of ways; that’s pretty much the way to say it. It can sound very cold and my voice, for better and for worse sometimes, is anything but cold."

En som også likte "The Metro" var Farenheits manager Perry Watts-Russell. Han ønsket å gi ut den og "Tell Me Why" som singel på sitt eget uavhengige selskap M.A.O. Records.

Singelen "The Metro" 

Russell kom til å fortsette som manager for Berlin i årene som fulgte.

Perry Watts-Russell ble manager for Berlin

"The Metro" ble gitt ut som Berlin-singel i 1981. Det var John som skrev låta som omhandlet møtet mellom to tidligere kjærester på metroen (undergrunnsbanen) i Paris. Han skrev låta på en kassegitar, på sofaen hjemme hos foreldrene. Bassriffet på "The Metro" var inspirert av et tilsvarende riff på "All Stood Still" med Ultravox.

Det ble laget en påkostet musikkvideo til singelen der handlingen 'naturligvis' var lagt til en undergrunnsbane. Terri Nunns erfaring som skuespiller kom godt med der hun bidro til å gi videoen et proft preg. De amerikanske radiostasjonene som på den tiden for det meste spilte AOR-rock ignorerte "The Metro" pga. det elektroniske lydbildet. Men for musikkanalen MTV som startet opp på den tiden var Berlins markante visuelle image akkurat det de var på utkikk etter, i en tid der amerikanske band ellers framstod som grå og litt kjedelige. Særlig vakre Terri Nunn fungerte som et godt blikkfang for både Berlin og MTV. Videoen deres ble derfor spilt hyppig, noe som bidro til at musikkinteressert ungdom også utenom California ble oppmerksomme på Berlin.

"The Metro" ble Berlins gjennombrudd, med en sterk 58. plass på Billboard (amerikanernes singelliste). Interessen for låta bidro også til at John og de andre fikk troen på at Berlin hadde en framtid som band. De håpet også at suksessen med singelen ville bidra til at større plateselskap fattet interesse for Berlin, men i første omgang skjedde det lite.

Musikkvideoen til "The Metro"

Tidlig i 1982 ble Berlin utvidet med keyboardisten/gitaristen David Diamond, gitaristen Ric Olson og trommeslageren Rod Learned. Chris Velasco som hadde vært med og startet Berlin og spilt på debutplaten ble ikke endel av den nye besetningen av bandet.

Chris Velasco og Jo Julian

Velasco ønsket heller å konsentrere seg om studiene, der han etter hvert tok en doktorgrad. Senere har han jobbet som professor i litteratur ved Universitetet i Fullerton, California. 1986 skrev han også "Better Than Heaven" for Stacey Q. Heller ikke Jo Julian ble med i den nye utgaven av Berlin.

Sammen ga de ut singelen "Pleasure Victim" under Berlin-navnet. Som på "The Metro" bestod B-siden av den Kim Wilde-aktige "Tell Me Why". "Pleasure Victim" var skrevet av John og produsert av Daniel Van Patten. Singelen ble en mindre hit i Australia med en 89. plass.

I 1982 ble også albumet (EP) "Pleasure Victim" gitt ut, på Enigma Records. Det var egentlig meningen at plata skulle gis ut et selskap i Tyskland, og en demo ble spilt inn, men ingenting kom ut av det samarbeidet. Denne demoen samt bildene til omslaget på plata ble laget av bandet og kostet under 30.000 kroner til sammen, og ble i sin helhet brukt på Enigma Records' sin versjon av "Pleasure Victim". Berlins trommeslager Daniel Van Patten produserte albumet. Plata ble spilt inn ved hjelp av enkelt studioutstyr i Casbah Studio i Fullerton, nord i California.

David Diamond: "The whole Pleasure Victim album, including the artwork cost just under $3000. That's including all of the recording costs, mixing, mastering, & artwork. So we were really, uh, economical."

Med sin fengende synth-pop og Terri Nunns sensuelle vokal, ble albumet raskt en hit blant ungdom som likte britisk new wave. Omtrent samtlige låter på "Pleasure Victim" kan omtales som høydepunkt, da både "Tell Me Why", "Pleasure Victim", "Masquerade", "Sex (I'm A...)" og "The Metro" er favoritter blant fans av bandet. 

Til tross for at den ble gitt ut på et uavhengig selskap med begrensede midler ble plata raskt en suksess, med 25.000 solgte eksemplarer.

Albumcoveret til "Pleasure Victim" med utpreget rosa 80-talls preg.

Tidlig i 1983 ble lavmælte "Masquerade" gitt ut som 3. singel fra albumet, med en 82. plass i U.S.A. som resultat. Låta handler om en eldre skuespiller som aldri lyktes i underholdningsindustrien.

Suksessen med "Pleasure Victim" gjorde at det større plateselskapet Geffen Records fattet interesse for Berlin og deretter kjøpte de ut av kontrakten med Enigma Records, noe bandet selv var fornøyd med. Geffen hadde et større apparat til å promotere bandet, samtidig som de ikke hadde flere band i stallen enn at selskapets fokus hele tiden var på Berlin. Terri Nunn: ". They gave us a lot of attention, because they didn't have that many bands, and that made a huge difference to us."

Geffen ønsket å løfte fram Terri Nunn som et sex-symbol i et forsøk på å skape mer oppmerksomhet rundt Berlin. Bandet selv hadde ikke noe imot det, men musikkpressen og folk de møtte kritiserte dem for det.

Terri Nunn framstod etter hvert som et sex-symbol. 

Berlin og Geffens sex-fokus ble veldig tydelig på bandets neste singel, "Sex (I'm A...)", fra februar 1983. Låta var den klart beste Berlin hadde spilt inn fram til da, med et fengende rytmisk synthkomp, og John og Terris sexprat som ikke lignet på noe som hadde vært spilt inn plate tidligere. Teksten la ikke noe mellom i det som hørtes ut som et samleie mellom to personer:

Skin to skin, tongue to oooh! Come on honey hold tight
Come inside, it's a passion play just for you
Let's get lost in that magic place all alone now
Drink your fill from my fountain of love, wet your lips

I'm a man - I'm a teaser
I'm a man - Well I'm a virgin
I'm a man - I'm a one night stand
I'm a man - I'm a drug
I'm a man - Well I'm your slave
I'm a man - I'm a dream divine
And we make love together

Terri og John var kjærester på den tiden, noe som kan forklare den amorøse låta. "Sex (I'm A...)" var skrevet av David Diamond, Terri og John i fellesskap. Terri Nunn: "I knew that it had not been talked about in a song before (sex). That was stuff that girls talked about… stuff that I heard, so I thought that would be kind of cool to talk about it in a song, because girls do talk about that stuff."

Selv om Terri innad i bandet ble tatt seriøst ble hun i media omtalt som Johns leketøy og en mindre intellingent bimbo, noe som irriterte henne på den tiden.

Terri Nunn: "All of that stuff came down on me, and I didn't handle it very well. Instead of just letting it roll off my back and continuing with the music, I was, 'well, I'm a serious artist'. I wore sweaters everywhere after that, trying to counter the opinions coming from the people responding to 'Sex', which was stupid. It really doesn't matter if the music continues to be good."

Mange radiostasjoner boikottet "Sex (I'm A...)" pga. innholdet, mens den ble en kulthit hos flere av stasjonene som valgte å spille låta.

Singelen "Sex (I'm A...)" som sjokkerte amerikanske platekjøpere.

Innholdet i teksten ble videreført i musikkvideoen til "Sex (I'm A...)", der Terri ble framstilt som dukke som blir levende, til Johns glede. Videoen var så vågal at flere musikkanaler valgte å ikke vise den. En 'skjebne' Frankie Goes To Hollywood kom til å dele senere samme år. Den populære amerikanske musikkvideo-kanalen Night Flight valgte å vise den på nattestid, i et eget Hot Rocks program.

Etter utgivelsen av denne singelen ble Berlin gjerne omtalt som 'red-light synth-pop'.

Musikkvideoen til "Sex (I'm A...)"

Singelens åpenbare hitpotensiale og oppmerksomheten den fikk løftet "Sex (I'm A...)" opp på listene, både i U.S.A. og ellers i verden. I U.S.A. nådde singelen 62. plass (og 8. plass på dance-listen). I nabolandet Canada ble "Sex (I'm A...)" en stor hit med 4. plass. Den kom også inn på singellistene i Australia og på New Zealand.

B-siden av "Sex (I'm A...)" bestod av låta "Tell Me Why" - som dermed hadde vært B-side på 3 ulike Berlin-singler, i ulike versjoner.

Pga. suksessen med singelen valgte Geffen Records å gi ut albumet "Pleasure Victim" pånytt, med en sterk 30. plass i U.S.A. som resultat. Til sammen er det solgt over 900.000 eksemplarer av "Pleasure VIctim", med de inntektene det har gitt bandet og plateselskapene. Med tanke på at innspillingen av plata ikke kostet mer enn 30.000 kroner skulle det gi en pen fortjeneste.

"Pleasure Victim" er Berlin-albumet fansen setter størst pris på, med 3.44 i rating på Rateyourmusic.

I tiden etter utgivelsene av singlene, og albumet "Pleasure Victim" var Berlin ute på 10 ukers turne i U.S.A. 1. mai 1983 opptrådte de på Daytona Beach i Daytona, Florida, 19. mai gjorde de en konsert på ærverdige Savoy i New York, 20. mai på Hofstra University på Long Island,og 30. mai stod de på scenen på Glen Helen Regional Park i San Bernardino i California, på legendariske US Festival . Foran hele 200.000 mennesker. Festivalen gikk over 4 dager, der ulike musikksjangere ble presentert for hver dag. 28. mai var New Wave Day, men merkelig nok ble Berlin plassert sammen band som U2, David Bowie og Quarterflash på Rock Day. For John ble det en litt spesiell opplevelse, ettersom Bowie var hans store helt på 70-tallet, mens U2 var favorittene hans på 80-tallet.

I et senere intervju omtalte Terri det å få lov til å opptre foran så mange mennesker på US Festival som det beste øyeblikket i livet hennes. I forkan av opptredenen var hun så nervøs at hun glemte å ha på seg truse.. Og da hun under framføringen av "Sex (I'm A...)" lå på gulvet og sparket oppover mot John fikk en kameramann zoomet inn Terris underliv. Men opptakene ble slettet rett etterpå på ordre fra Berlins manager.

 Berlin på US Festival

På en annen av konsertene på turneen opptrådte Berlin foran 50.000 mennesker, sammen med kjente band som Thompson Twins, The Fixx og The Police. John Crawford ble aldri komfortabel med å opptre foran så mange mennesker, da han følte at han ikke hadde kontroll på lyden som gikk ut til publikum. Han likte best å opptre i mindre lokaler der han fikk mer nærkontakt med publikum. John Crawford: "I always enjoyed smaller venues where I could hear and feel the crowd, not only their energy, but also the sound of the band reverberating in the room."

Terri Nunn og John Crawford

Turnebandet bestod av Terri Nunn, John Crawford (bass), David Diamond (keyboard), Ric Olsen (gitar), Matt Reid (keyboard), og Rob Brill (trommer).

Rob Brill kom til å bli et sentralt medlem av Berlin. Både som trommeslager og låtskriver. På 70-tallet hadde han bodd i Japan, der han deltok på mange plateinnspillinger med japanske artister. 

En som ikke ble med på turneen var Daniel R. Van Patten, som hadde vært med og startet Berlin, og som sammen med John Crawford hadde vært bandets mest sentrale medlem. Bl.a. som produsent av Berlins 2. album. Han valgte å gi seg i Berlin på denne tiden, uten at det lå noen dramatikk i det. Joe Julian som hadde spilt keyboard på bandets debutplate bodde nå i England der han jobbet som musiker med artister om John Foxx, Adam & The Ants, og Harold Budd. Han ønsket å få Daniel over Atlanteren slik at de kunne fortsette samarbeidet, noe sistnevnte takket ja til. I England ble Daniel kjent med den legendariske låtskriveren og produsenten Nicky Chinn. Og sammen med ham tilbrakte Daniel de neste 5 årene i Europa, der han bl.a. jobbet med Blondie.

Daniel R. Van Patten ga seg i Berlin i 1983.

Etter at turneen var over begynte John og de andre å jobbe med låter til Berlins 3. album. Berlin bestod på denne tiden av Terri Nunn, John Crawford, Ric Olsen, Rob Brill, David Diamond og og Matt Reid.

Ric Olsen som var en rocker av en gitarist, med forkjærlighet for Mott the Hoople, Queen, Ian Hunter, og David Bowie hadde et øvingslokale som Berlin brukte. Og da de skulle holde audition der for å finne ny gitarist fant de raskt ut at den beste gitaristen til å prøve seg på låtene deres var eieren av lokalet. Olsen gjorde en overbevisende tolkning av "Tell Me Why" som både John og Terri likte, og like etter fikk han en forespørsel om å bli med i Berlin. Ric Olsen: "We did 'Tell Me Why' a few times and having no stake in this as someone auditioning, I played things my way – rocked it up, and made many suggestions to the song that John and Terri seemed to enjoy." I likhet med John var også Ric Olsen fra Orange County, og de kjente hverandre fra ungdomstiden.

Rod Learned som hadde spilt med Berlin i 1983 var ute av bandet. Han hadde plutselig forsvunnet fra studio under en plateinnspilling uten å varsle de andre, og siden var det ingen som så noe mer til ham. I et senere intervju har han forklart at han følte for å starte et helt nytt liv, med større fokus på sin kristne tro, og familien. I første omgang dro Learned tilbake til Midtvesten der han kom fra. 

 Berlin i 1984: David Diamond, Rob Brill, Terri Nunn, John Crawford, Matt Reid og Ric Olsen

Mens de tidligere hadde produsert platene sine selv fikk de denne gang hjelp fra en av de mest annerkjente produsentene i bransjen, Mike Howlett. Han hadde i sin tid introdusert Sting, Stewart Copeland og Andy Summers (The Police") for hverandre, og spilt med progrock-bandet Gong. På 80-tallet var Howlett mest kjent for å ha produsert band som Tears For Fears, Blancmange og A Flock Of Seagulls. I likhet med Berlin var Howlett interessert i elektronica og tysk eksperimentell musikk.

Innspillingen av albumet foregikk mellom oktober og desember 1983, i Baby-O Recorders Studio, i Hollywood, California.

Produsent Mike Howlett

Plata som fikk navnet "Love Life" ble likevel langt fra eksperimentell, og mye mer smooth i lydbildet enn "Information" og "Pleasure Victim". Noe av 'skylden' for det skal Howlett ha, med sin kunnskap om produksjonsteknikk, de mer melodiøse låtene som John Crawford denne gang hadde skrevet. Og bruken av moderne synther, slik som ARP Quadra, Memory Moog, Prophet 5, Pro-One, TR808, OBX-a, DX7 og Fairligh, som hadde en fyldigere mer detaljert lyd enn synthene Berlin brukte rundt 1981.

"Love Life" startet vakkert med den sensuelle, filmatiske "When We Make Love". Det filmatiske preget gikk igjen i flere av låtene på albumet. Noe som muligens forklarer coveret på plata, der Terri så ut som en filmstjerne fra 40-tallet.

"Love Life" fra 1984

"Touch" og "Beg, Steal Or Borrow" var småpenge poplåter på side A på albumet før den litt røffere og fengende "Now It's my Turn" fulgte.  "Now It's my Turn" ble senere også gitt ut som singel, med 74. plass i U.S.A. som resultat. Side A ble avsluttet med en ny versjon av "Dancing In Berlin" - låta John spilte inn med bandet Farenheit i 1981. Med Terri på vokal og et mer pyntelig komp ble dette en annen låt enn originalen, men med tilsvarende hitpotensiale.

I motsetning til resten av albumet ble "Dancing In Berlin" og "No More Words" på side B av albumet produsert av Giorgio Moroder. Terri og John var ikke helt fornøyd med jobben produsent Mike Howlett hadde gjort på de andre låtene, da de følte at de ikke var radiovennlige nok. Berlin ønsket å gi ut hitlåter som ble spilt på radio, og da følte de Giorgio Moroder kunne være rett mann til å hjelpe dem med det.

Moroder var en av de store låtskriverne og produsentene på 70- og 80-tallet, der han bl.a. stod bak hitlåtene til Donna Summer, "Call Me" med Blondie, "Flashdance" med Irene Cara, "Neverending Story" med Limahl og "Cat People" med David Bowie. At en slik størrelse ønsket å jobbe med Berlin var en fjær i hatten for bandet. Moroder hadde tilknytning til Geffen Records som Berlin ga ut platene sine på, noe som kan være årsaken til at de ble koblet sammen. Med seg på innspillingen hadde Moroder sin faste gitartist Richie Zito. Under innspillingen fikk særlig Terri Nunn god kjemi med Moroder.

Også John var fornøyd med bidraget fra Moroder, og egen innsats på "No More Words". John Crawford: "It was fun writing this song and collaborating with the great Giorgio Moroder. Actually it took me 10 minutes to write this and Giorgio Moroder came in for 5 minutes to add his brilliance and came up with this song."

Giorgio Moroder i 1984

"Dancing In Berlin" ble gitt ut som 3. singel fra "Love Life", og nådde opp på listene i Australia og på New Zealand.

Side B åpnet med den Kim Wilde-aktige "Pictures of You". Etter den litt intentsigende "In My Dreams" fulgte nevnte "No More Words". "No More Words" var en svært fengende låt, som også gjorde det bra på listene da den ble gitt ut som førstesingel fra albumet, med 23. plass på singellisten i U.S.A. i mai 1984, 5. plass på New Zealand, og 23. plass i Australia. Låta ble også brukt i filmen "Vision Quest".

Det ble laget en flott musikkvideo til "No More Words", der handlingen var lagt til depresjonstiden på 30-tallet, med unge mennesker (som medlemmene av Berlin) som ranet banker og postkontor for å skaffe seg penger. Det var hyret inn mange skuespillere og brukt dyre kulisser, slik at videoen fikk preg av å være en ordentlig spillefilm.

Musikkvideoen til "No More Words", der Terri og John framstod som a Bonnie & Clyde.

Både "For All Tomorrow's Lies" og "Fall" som avsluttet plata var yndige og fine poplåter. Låter som musikalsk lå langt unna synthpopen Berlin hadde gjort seg kjent gjennom litt tidligere. 

Det lett tilgjengelige og radiovennlige lydbildet på "Love Life" må sees i sammenheng med påvirkningen MTV hadde på amerikansk ungdom på denne tiden, og viktigheten av å få musikken spilt her for å nå ut til platekjøperne.

På senere CD-utgaver av "Love Life" er også "Rumour Of Love" og "Lost In The Crowd" med.

Albumet "Love Life" ble lagt ut for salg 12. mars 1984, og etter hvert som singlene ble spilt på radio klatret albumet oppover på listene rundt om i verden. I USA ble det 28. plass, på New Zealand en sterk 3. plass, i Australia 55. plass og i Canada 85. plass. 

Høsten 1984 var Berlin ute på turne i U.S.A., bl.a. i byer som Boulder og Denver. De reiste også over til Europa for å promotere "Love Life", noe som bl.a. brakte dem til England og deltakelse i musikkprogrammet Razzamatazz.

I 1984 opptrådte Berlin også i flere TV-show, bl.a. det svært populære TV-programmet American Bandstand. Her fortalte Terri og John om prosessen bak innspillingen av låta "No More Words", og de fortalte om merkelige ting som hadde skjedd da de i forkant av American Bandstand hadde opptrådt på tysk TV.

John, Terri, David og Ric på besøk hos Dick Clark på American Bandstand

Mens 1984 ble et aktivt år med flere plateutgivelser og turne skjedde det svært lite i 1985. Annet enn at Berlin ble redusert fra å være et band bestående av 6 medlemmer til å bli en trio. Ric Olsen, David Diamond og Matt Reid valgte å gi seg i bandet av ulike årsaker. Ric Olsen ønsket å jobbe som produsent for lokale artister, og spille med artister som Mike Botts (Bread), Nicolette Larson, og Waddy Wachtel. David Diamond ga seg pga. konflikter innad i bandet. Han hadde mer lyst til å jobbe med egne prosjekt. David Diamond: "I left Berlin soon after recording the Love Life album. Things were going places that I didn't want to go, and I figured that I could better benefit humanity on my own, free from the bondage of being Berlin's 'middle guy' always caught somewhere between the 'John & Terri' front end and the 'other guys' back end." Matt Reid ga seg uten å ønske å fortelle for mye om hvorfor.

Både Ric Olsen og Matt Reid var med og skrev låter som ble å finne på Berlins neste album.

Berlin bestod dermed av John Crawford, Terri Nunn og Rob Brill.

I 1985 sang Terri låta "Dancing In Isolation" for filmen "Better Of Dead". Samme år hadde hun en romanse med sanger Michael Hutchence fra rockebandet INXS som fikk endel oppmerksomhet i media.

I 1985 ble Berlin redusert til en trio, bestående av Terri Nunn, Rob Brill, og John Crawford.

Selv med Ric Olsen, David Diamond og Matt Reid ute av bandet fortsatte krangelen - mellom Terri og John. De klarte ikke å bli enig om veien videre. John ønsket å fortsette å lage elektronisk musikk, mens Terri i større grad ønsket å utforske andre musikksjangere. Likefullt klarte de å bli enig om å gå igang med innspillingen av et nytt Berlin-album, med god støtte fra David Geffen som fortsatt hadde tro på bandet. Ifølge Terri ble en kostbar produsent hyret inn (Andy Richards?), og låter spilt, uten at resultatet ble slik de håpet. Terri Nunn: "We finished the whole record with him, and threw away $300,000 worth of material that was not working."

Produsenten fikk sparken, og Bob Ezrin, kjent fra produksjoner med Alice Cooper ("School's Out"), Kiss ("Destroyer"), Peter Gabriel ("1") og Pink Floyd ("The Wall") ble tilbudt jobben i stedet. Ezrin var et av de store navnene i bransjen, med et bredt kontaktnett, noe han utnyttet på denne innspillingen. Slik at store navn som David Gilmour (Pink Floyd), Ted Nugent, Elliot Easton (The Cars), Alan Murphy (Level 42) ble hentet inn for å hjelpe til. 

Bob Ezrin

Berlin var i utgangspunktet et elektroband, og alle disse kjente musikerne var gitarister... noe som naturlig nok bidro til at albumet "Count Three & Pray" fikk et helt annet musikalsk uttrykk enn de foregående albumene - til stor glede for Terri. Terri Nunn: " Working with these huge personalities from the rock world was a career highlight."

Til sammen deltok hele 8 gitarister, 6 keyboardister, 2 trommeslagere, og en lang rekke korister og lydteknikere på plata. Det ble også brukt hele 6 studioer for å spille inn "Count Three & Pray", både i U.S.A. og England. John skrev 6 av 10 låter på albumet, men bidro ellers lite musikalsk, noe som frustrerte ham.

De mange gitaristene involvert og Ezrins bakgrunn fra rock gjorde "Count Three & Pray" til en helt annen plate enn "Pleasure Victim" og "Love Life". Fengende låter som "Will I Ever Understand You", "Like Flames", "When Love Goes To War" og "Trash" var rene rockere, med røffe gitarsoloer lagt inn, og sing-a-long refreng. Særlig "Like Flames" var en svært fengende låt med stort hitpotensiale.

Vakre "You Don't Know", "Hideaway" og "Pink And Velvet" var de eneste rolige låtene på plata.

Mens innspillingen ble en nedtur for John ble den som nevnt en tilsvarende opptur for Terri, både pga. endringen i musikkstil, musikerne som deltok på plata, men også fordi hun her fikk vist at hun har en flott stemme som også egner seg godt til å framføre røffere låter, som om hun var rockesanger, slik som jentene i Heart.

David Gilmour regnes som en av tidenes største gitarister, og for særlig Terri var det stort at han ønsket å bidra på plata deres, og få lov til se på mens han spilte inn gitarpartiet på låta "Pink And Velvet". Terri Nunn: "It was pretty amazing, especially David Gilmour. He’s my favourite guitar player of all time. I have never had, to this day, an experience like I did listening to him play that day. He had, obviously, Ezrin had done Pink Floyd’s The Wall with him, so that’s why he even bothered to come play on our record. He didn’t know me at all or any of the guys. I sat there, my mouth dropped open. I was like, ‘I’ll have your children – I will do anything for you if you will just stay in my life and do this forever!’."

David Gilmour

John var frustrert i forkant av innspillingen, og ble ikke mindre frustrert underveis. Og midtveis i innspillingen skjedde det som for ettertiden fremstår som hovedårsaken til at Berlin ble oppløst året etter. I 1984 hadde Giorgio Moroder produsert to låter for Berlin. Som nevnt fant Terri og Moroder tonen. Og da Moroder i 1986 trengte noen til å framføre hans siste komposisjon "Take My Breath Away" hadde han Terri og Berlin i tankene. Det vil si låta ble først tilbudt The Motels og to andre artister som takket nei før Berlin ble tilbudt den. Moroder tok kontakt med Terri for å få henne til å gjøre et opptak av låta, og Terris mer sensuelle tolkning av låta falt i smak hos Moroder. Nunn: "I was like the fourth or fifth choice, nowhere close to being the first choice. Berlin weren’t big yet. Giorgio hadn’t told me Martha (Motels) or these other amazing people had already sung it, of course. They really liked my version, I got lucky."

"Take My Breath Away" ble skrevet av Moroder og Tom Whitlock for filmen "Top Gun", med Tom Cruise i hovedrollen. Og var ment som en romantisk låt som skulle spilles i en scene i filmen der Tom Cruise og Kelly McGillis forelsker seg i hverandre. 

John ble aldri spurt om han ønsket at Berlin skulle framføre "Take My Breath Away", og han hatet den da han fikk høre den. Han ønsket ikke å spille den inn, både fordi han mislikte den, og fordi den ikke hørtes ut som en Berlin-låt. Men presset av Geffen Records og Terri måtte John gi etter. Terri Nunn: "I was happy to go ahead, but John Crawford hated it - he kept saying it just wasn't our sound or the right direction for us as a band, and that if we didn't write it we shouldn't record it. But our label insisted it wouldn't hurt us, so we went ahead."

Singelen "Take My Breath Away"

Til tross for hva John mente hadde "Take My Breath Away" opplagte kvaliterer som hitlåt, med en fengslende melodi, særegent bassriff, og flott komp. Den ble gitt ut som singel 15. juni 1986, uten å bli noen hit i første omgang. Det var først etter plateselskapet hadde pushet den i markedet, og låta ble godt eksponert i "Top Gun" - en av 80-tallets mest populære filmer - at den ble en hit. I U.S.A. gikk den til topps i september 1986. Etter det gikk den også til topps i Storbritannia der den lå som nr. 1 i hele 4 uker. Til topps gikk den også i land som Belgia, Irland og Nederland. I Norge ble det 4. plass. I ettertid er dette blitt en låt som mange forbinder 80-tallet med. Låta ble også belønnet med Oscar og Golden Globe for "Best Original Song".

På Oscar-utdelingen var det meningen at Terri skule framføre "Take My Breath Away" live. Men fordi arrangørene kun ønsket låta som endel av en medley sammen med de andre nominerte låtene takket hun nei til å opptre. Noe hun angret på i ettertid.

Giorgio Moroder og Tom Whitlock mottok bl.a. Oscar for "Take My Breath Away".

David Diamond som hadde gitt seg i Berlin før "Take My Breath Away" ble spilt inn, var stolt av det hans tidligere kolleger hadde fått til, og 'stolt' over at han ikke var med på låta. David Diamond: "But I just felt proud. Proud that my old band mates were number one, and proud that I hadn't played on that absolutely terrible track."

13. oktober 1986 ble albumet "Count Three & Pray" lagt ut for salg. Med på plata hadde Geffen presset inn "Take My Breath Away" til store protester fra John. Til tross for at låta ble en stor hit var han fortsatt negativ til den. 

Dessverre for alle parter ble salget av plata en skuffelse, noe som var overraskende i forhold til at "Take My Breath Away" var med, plata inneholdt flere fengende låter, slik som "Like Flames", "You Don't Know" og "Pink And Velvet". Og at mange dyktige musikere hadde gitt sitt bidrag på den. I hjemlandet USA ble det bare 61. plass, noe som var langt dårligere enn de to foregående albumene. Det positive var at Berlin gjennom "Take My Breath Away" hadde fått oppmerksomhet de ellers ikke ville fått, og som brakte albumet inn på listene i land som Storbritannia (32. plass), Sverige (40. plass), New Zealand (20. plass), Tyskland (61. plass), Australia (38. plass), og Canada (85. plass). 

Terri Nunn: "Before 'Take My Breath Away' we were only known in America, Australia and Japan. Nobody else gave a shit. We couldn’t get arrested anywhere else in the world and then 'Take My Breath Away' came along and it was an international number one hit. So for the first time, we were invited to play in many different countries that we’d never even been in before. So that was amazing."

Albumet "Count Three & Pray" ble ikke den salgssuksessen man hadde forventet.

Om John hadde fått viljen sin og laget et synthbasert album er det stor sjanse for at også det ville blitt en flopp - i en tid der new wave/synthpop var på vei ut.

I mars 1987 ble den svært fengende gitarlåta "Like Flames" gitt ut som singel fra albumet. Musikkvideoen til låta ble tatt opp på toppen av et fjell, i Red Rock Canyon i Nevada.

Musikkvideoen til "Like Flames"

"Like Flames"  ble en hit rundtom, med greie plasseringer i Australia, Belgia, Nederland, New Zealand, Tyskland og Storbritannia. Men en 82. plass i U.S.A. var langt dårligere enn plateselskapet og Berlin selv hadde forventet. "You Don't Know" og "Pink & Velvet" ble også gitt ut som singler, uten å nå opp noe sted. Terri Nunn: "took us to Europe and England in a huge stadium tour. It was amazing for us because we’d never done anything that big before."

Berlin besøkte også barneprogrammet Saturday Superstore på BBC TV da de var i England.

Som vanlig dro Berlin ut på en turne for å promotere bandet og det siste albumet. Turneen brakte dem bl.a. til Japan, for første gang. Det ble gjort opptak av konsertene i Japan, som i ettertid ble å finne både på plate og VHS. Berlin turnerte også Europa, sammen med britiske Frankie Goes To Hollywood.

Berlin opptrådte i Japan i 1987.

All reisingen, og allerede dårlig stemning innad i bandet der John og Terri nesten ikke pratet sammen, førte til at medlemmene av Berlin valgte å avslutte samarbeidet da de kom tilbake til California. Terri Nunn: "We were so tired by the third tour, we hated each other. We hated everything. We hated the fans, we hated ourselves, we hated our lives."

I 'voksen alder' måtte John Crawford innrømme at han hadde oppført seg som en idiot på 80-tallet da han var så negativ til å spille "Take My Breath Away" og at han lot bandet gå i oppløsning pga. det.

For utenforstående som ikke kjente problemene bandet slet med virket det merkelig at Berlin valgte å gi seg kun et år etter at de lå som nr.1 over hele verden. 

I 1988 ble det gitt ut en samleplate kalt "Best of Berlin 1979-1988". Den inneholdt de mest kjente Berlin-låtene, samt "Blowin' Sky High" som ikke hadde vært ute på plate tidligere.

Etter at Berlin ble oppløst valgte John Crawford og Rob Brill å slå seg sammen med gitaristen Mark Christian, og starte bandet Big F. Musikalsk lå de langt unna Berlin, med rufsete gitarrock som kunne minne om Soundgarden og andre grunge-band. John Crawford: "The Big F was the ultimate anti-synthesizer band. We tried to make our music as raw and pure as possible. So, no, we never had any interest in keyboards for The Big F."

I 1989 var de ute med albumet "The Big F". Tekstene på plata omhandlet Johns frustrasjon over at det var slutt mellom han og modellkjæresten Julie. I 1993 ga de ut EPen "Patience Peregrine" og albumet "Is". Uten at noen av platene solgte noe særlig.

The Big F ga ut 3 plater mellom 1989 og 1993.

Terri valgte å forsøke seg som soloartist etter at Berlin ble oppløst. I 1991 var hun ute med albumet "Moment Of Truth". Med seg på plata fikk hun stjerneprodusenten David Z. (Prince, Fine Young Cannibals). På samme tid sang hun låta "Romance" sammen Paul Carrack for filmen "Sing", og hun var med som sanger på plate og turne sammen The Sisters Of Mercy.

"Moment Of Truth" med Terri Nunn

Etter at Big F ble oppløst forsøkte John og Terri å sette seg ned og skrive låter for et kommende Berlin album, men begge manglet gnisten, og de opplevde at omgivelsene heller ikke var så interessert i det de holdt på med. Desillusjonert valgte John å forlate musikkbusinessen helt, for heller bruke tiden på familien (han har tre barn) og firmaet Mad Science som solgte leker med et vitenskapelig innhold. Han ble også sterkt engasjert i religiøst arbeid.

I 1996 ønsket Terri å fortsette som artist under Berlin-navnet. John som eide 50% av rettighetene til navnet motsatte seg dette. Men etter en bitter rettssak vant Terri retten til navnet. Hun satte sammen en ny besetning av Berlin, med kun seg selv som opprinnelig medlem. I 1999 ga de ut EPene "Fall Into Heaven" og "Fall Into Heaven 2". I 2000 fulgte liveplata "Sacred and Profane" som for det meste inneholdt gamle Berlin-låter.

Terri begynte å gi ut plater under Berlin-navnet i 1999.

I 2002 ga hun ut studioalbumet "Voyeur" under Berlin-navnet. En plate som verken salgsmessig eller kunstnerisk var noen suksess.

På 2000-tallet var VH1 en av de mest populære TV-kanalene. Kanalen var særlig populær blant musikkinteresserte som likte 70- og 80-talls musikk, da musikkvideoene de spilte for det meste var fra den tiden. I 2003 hadde de suksess med serien "Bands Reunited", der de forsøkte å samle 80-talls band som hadde blitt oppløst, for å få dem til å opptre sammen for en kveld. Blant bandene som ble forsøkt gjenforent var Kajagoogoo, Frankie Goes To Hollywood, ABC*, A Flock Of Seagulls, og Berlin. Forsøket på å få John til å opptre sammen med Terri og de andre ble et av de mest sette programmene på kanalen, og noe som førte til mye omtale på internett.

Programleder Aamer Haleem kontaktet først tidligere Berlin-manager Perry Watts-Russell for å råd og hjelp til å finne de tidligere medlemmene av bandet. VH1 tok utgangspunkt i besetningen som spilte inn albumet "Love Life" i 1984.

Watts-Russell hadde ikke tro på at VH1 ville klare å samle Terri og co. Han mente også at John ville bli den vanskeligste å overtale, så derfor valgte Haleem å oppsøke ham først - i Orange County, der John fortsatt bodde. John var skeptisk til tanken på en gjenforening, da han fryktet at han kom til å se 'dum ut' på en scene etter å ha vært borte fra musikkbransjen i så mange år. Men han lovte å stille opp om også David Diamond gjorde det.

TV-teamet reiste videre til Nashville, der Ric Olsen nå bodde og jobbet hos gitarprodusenten Gibson. Ric likte ideen om å samle bandet og sa ja umiddelbart: "I'll do it, I'll do it". 3. mann på listen var David Diamond, som jobbet som flyver og illustratør i San Francisco. Da han fikk forelagt ideen om å samle bandet sa han ja umiddelbart. Diamond ringte også til John Crawford for å få ham til å gi et endelig ja.

Både Ric Olsen og David Diamond sa ja til å delta på VH1s Band Reunion

Nestemann Haleem måtte få ja fra var Matt Reid, som i dag livnærte seg på spille og underholde i brylluper og i barer på Long Beach i California. Han var også en ivrig fotograf som har hatt flere utstillinger i Los Angeles. Matt ville gjerne treffe igjen sine gamle bandkolleger, og sa ja til å opptre så lenge han ikke måtte stå på scenen alene. 

Deretter gikk turen til Los Angeles, der Berlins trommeslager på første del av innspillingen av "Love Life" - Rod Learned - bodde og jobbet som limo sjåfør. Han hadde ikke spilt trommer siden han forlot Berlin helt plutselig, og hadde forlengst solgt trommesettet sitt. Ungene hans visste ikke engang at han hadde vært 'popstjerne' i sin ungdom. Men også han likte ideen om en gjenforeningskonsert, og takket ja til tilbudet.

 Også Matt Reid og Rod Learned syntes at en gjenforeningskonsert med Berlin hørtes morsomt ut.

Det som stod igjen da var å få ja fra det mest sentrale medlemmet av Berlin - sanger Terri Nunn. Å bli spurt om å opptre med John og de andre ble en følelsesmessig sterk opplevelse, men etter å ha fortalt om hyggelige opplevelser fra tiden sammen, og problemene de opplevde under innspillingen av "Count Three & Pray" sa hun ja: "This is soo cool." På det tidspunktet hadde hun ikke pratet med John på syv år.

Terri Nunn

Å treffe hverandre igjen etter så mange år ble en sterk opplevelse for alle seks. De fikk god tid til å sette seg ned sammen og mimre tilbake til 80-tallet. Da de etter hvert gikk igang med øvingene ble det veldig tydelig at de fleste av dem ikke hadde spilt i band på mange år. Men med god vilje og hjelp fikk de låter som "The Metro" og "Masquerade" til å høres bra ut. Selve gjenforeningskonserten ble holdt på The Roxy i Hollywood foran flere hundre (voksne) fans av bandet. Konserten ble svært vellykket. David Diamond: "There were no reason that this should have worked as well as it did. And it just did."

Høydepunktet på opptredenen var en nedstrippet akustisk versjon av "No More Words".

Berlins opptreden i Bands Reunited på VH1 ble svært vellykket både emosjonelt og musikalsk.

Dessverre førte ikke konserten til at David, Matt, John, Terri, Ric og Rod fortsatte samarbeidet i tiden etterpå med flere opptredener eller plateutgivelse. Men John og David holdt kontakte via telefon, og konserten inspirerte John til å  begynne å skrive låter igjen. John Crawford: "I just had a lot of fun talking to him about music, talking to him on the phone a little bit afterwards, and it just kind of perked me up a little bit. I just decided to try doing, just to write some stuff for myself, just to see what it was like."

Inspirert av David og sin kristne tro gikk John igang med innspillingen av sitt første soloalbum. John spilte både gitar, bass og keyboard på plata som fikk navnet "Surrender" (2005). I 2006 fulgte hans 2. soloalbum "8 Days". Deretter skulle det gå 9 år før John igjen gikk i studio, for å spille inn albumet "After Berlin".

John Crawford har gitt ut 3 soloalbum. Bl.a. "After Berlin" fra 2015.

En som kanskje burde fått bli med på gjenforeningskonserten i 2003, men som ikke ble spurt, var trommeslager Rob Brill. Etter tiden med Berlin og Big F sammen med John Crawford spilte han med artister som Pete Droge, Crowded House (1994), Noah Stone (1995),  Kelly Clarkson (1997), Nicola Graham (1998), Alex Woodard (2005), og Garth Reeves (2006). Etter det har han vært trommeslager i Gary Yerkins Band.

Terri fortsatte å opptre og gi ut plater under Berlin-navnet i årene etter Band Reunion-konserten. I 2005 var hun og bandet hennes ute med albumet "4play". Det bestod av coverlåter av bl.a. "Fashion" (David Bowie), "Never Let Me Down Again" (Depeche Mode) og "For What It's Worth" (Buffalo Springfield). Høydepunktet på plata var opptak av "No More Words" fra Berlins Band Reunion-konsert. i 2013 fulgte albumet "Animal". Ingen av disse platene solgte noe særlig og fikk lite oppmerksomhet da de ble gitt ut.

"Voyeur", "4play" og "Animal" ble gitt ut av Terri Nunn under Berlin-navnet mellom 2002-2013.

Daniel Van Patten som var med og starte Berlin døde 2. juli 2013, 60 år gammel. De seneste årene hadde han bodd i Belize, der han jobbet som musiker. Han etterlot seg kone og et barn. 

I foerbindelse med Thanksgiving i november 2015 kom Terri Nunn med familie på besøk til Ric Olsen med familie for å feire dagen sammen. Over middagsbordet bestemte de to seg for å gjøre en opptreden sammen. Og like etter stod de på scenen  på The Basement East, der de framførte " No More Words" med hjelp fra det lokale coverbandet Guilty Pleasures.

Opptredenen ga mersmak, og like etter ble John Crawford, David Diamond og Matt Reid kontaktet for å høre om de også kunne tenkt seg å gjøre et lite comeback, noe de takket ja til. 19. desember 2015 kunne en stolt Terri Nunn ønske Ric, John, David, John og Matt velkommen opp på scenen, i forbindelse med en Berlin-konsert. Sammen framførte de "Now It's My Turn" fra 1984.

Terri fikk med seg John Crawford, Matt Reid, David Diamond og Ric Olsen på scenen i desember 2015.

Like etter, i januar 2016 fikk Terri igjen besøk av noen av sine gamle bandkolleger, da David og John spilte med på "Now It's My Turn", på The Rose i Pasadena, California.

I august 2016 opptrådte Ric Olsen sammen med Terri og Berlin på Nashvilles City Winery, der de bl.a. framførte "Take My Breath Away". 

Gjesteopptredene ga håp om at Terri og John kunne samarbeide igjen, og i august 2016 ble det kjent at Terri, John og David jobbet med låter til et nytt album, et album som muligens ville bli gitt ut i 2017. Og som deretter ville bli fulgt opp med en turne. 

David Diamond, Terri Nunn og John Crawford sammen i 2016.

I desember 2017 var albumet ennå ikke klar for utgivelse.