Årsaken til det heter nok "The Nylon Curtain". Et utrolig bra album som jeg fikk øynene opp for allerede i 1982. På den tiden min musikksmak for alvor tok form. Jeg fikk den på kassett like etter at den ble gitt ut. Og kassetten, og senere cd`en har blitt spilt utallige ganger. Det er noe ekte og ujålete over plata som jeg liker godt. I tillegg til sterke låter som "Allentown", "Pressure", "Scandinavian Skies" og "Where`s the Orchestra?". 

Og like etter kom "An Innocent Man" som gjorde ham til allemannseie i Norge. Mange mente den var dårlig. Men jeg lot meg fenge av låter som "Uptown Girl", "Tell her about it" og "An Innocent Man". Likefullt tok det mange år før jeg gikk til anskaffelse av plata. Før det kjøpte jeg LPène med "Streetlife Serenade", "Piano Man", "Turnstiles" med flere. Jeg må innrømme at det tok noen år før jeg tok meg tid til å sette meg inn i dem. "The Bridge" ble også kjøpt inn, men der spilte jeg bare låta "A matter of trust" om og om igjen til det kjedsommelige. Også videoen til den låta var lenge en favoritt.

"Storm Front" og "River of Dreams" ble kjøpt inn da de kom, og de ble spilt mye. På "Storm Front" gikk det mye på "We didn`t start the Fire" i starten. Men ettervert ble jeg veldig glad i låtene "Leningrad" og "The Downeaster Alexa". Jeg levde meg inn i historiene Joel der fortalte. "River of Dreams" var ikke av samme kvalitet, men en helt grei plate likevel. Joel skjønte vel selv også at han nå var iferd med å gå på tomgang. Tittellåta er en favoritt hos de fleste. Ihvertfall virker det slik når man setter den på med andre tilstede.

I de senere årene har jeg funnet større glede i 70 - talls platene til Joel. Jeg synes alle sammen holder høy kvalitet. Man føler alltid at det er den gode melodien som står i fokus hos Joel. Som regel kompet av vakkert pianospill. 

Jeg har vanskelig for å skjønne all den negative omtalen som er blitt Joel til del. For det er ingen tvil om at han har ubestridte kvaliteter når det gjelder pianospill og sang. Og låter som "Piano Man", "Honesty", "Just the way you are", "New York State of Mind", "Allentown" og "Still rock`n roll to me" er ekte klassikere i mine ører. Kanskje er han for flink, og platene for velproduserte til at kritikerne klarer å like ham? Ikke vet jeg.

Platene hans har gitt meg mange hyggelige stunder opp gjennom årene. Noe de med sikkerhet kommer til å gjøre også i årene som kommer. Enten han gir ut flere plater eller ikke.