Colin Vearncombe : Født 26. mai 1962, West Derby, Liverpool, England. Død 26. januar 2016

På 80-tallet kom det mange fine band fra Liverpool. Frankie Goes To Hollywood, China Crisis, A Flock Of Seagulls, O.M.D., It's Immaterial, The Christians, Freeze Frame, og The Teardrop Explodes, for å nevne noen. I 1987 var det tid for nok et Liverpool band til å slå gjennom. Black hadde da stor suksess med de melankolske perlene "Wonderful Life" og "The Sweetest Smile", der særlig førstnevnte i ettertid regnes som en ekte 80-talls klassiker.

Black bestod hovedsaklig av sanger og låtskriver Colin Vearncombe, selv om det gjennom årene også var andre medlemmer av bandet. Black, eller bare Colin Vearncombe som han etter hvert endret navn til, holdt det gående helt fram til sin død i 2016, der han jevnlig ga ut plater og var ute og turnerte.

Colin Vearncombe fikk interesse for musikk da han som liten så Elvis Presley opptre i filmen "Jailhouse Rock". Den første platen han kjøpte var soundtracket til "That'll Be The Day" (fra 1973).

Et balltre fikk 'jobben' som gitar da han etter hvert fattet interesse for instrumentet, der han stor foran speilet og agerte rockestjerne. Litt senere fikk han seg en skikkelig gitar. Han brukte lang tid på å lære seg å spille, men da han var 14 år gammel, satt det.

Colin vokste opp som en av tre brødre i Liverpool. Foreldrene het Sylvia og Alan. Pappa Alan var glad i filmmusikk, med Ennio Morricone og John Barry, noe som påvirket unge Colins musikksmak.

Skolegang fikk han bla. på Prescot Grammar school, og Liverpool Polytechnic (kunstskole).

Oppveksten i hjembyen Liverpool har Colin omtalt som tøff, der det nesten var en kamp for å overleve. Colin : "The only thing which matters for people from Liverpool it’s to have enough eating, because the unemployment is rife. The foot (fotball) and the pop music are the two ways to pull through, that’s why we take so much seriously the music."

Da Colin var 13 år gammel var han på sin første konsert, med rockerne i Queen. Mange år senere fikk Colin muligheten til å fortelle Roger Taylor og Brian May fra Queen om opplevelsen.

Siden han var 14 år var Colin fast bestemt på å bli musiker, et valg foreldrene ikke støttet. Noen år senere da Colin hadde flyttet hjemmefra valgte de å endre mening, og støtte ham fullt ut i hans valg. Bla. var moren Sylvia tilstede på alle konsertene Colin gjorde i Liverpool.

Eric's i Liverpool var stedet der alle de store bandene opptrådte, og i mange år drømte Colin om å en dag få muligheten til å oppleve stemningen der. Og som 15 åring klarte Colin å lure seg forbi dørvakta, slik at han kom innenfor. Den kvelden opptrådte de lokale heltene i Deaf School på Eric's.

Colin Vearncombe (i et senere intervju): "I would have loved to have been a part of the Eric's scene in Liverpool, but I wasn't. I got to know a lot of people slightly during that time. Echo & The Bunnymen were probably the first band after Queen that made my jaw drop and pointed me in the direction of what I wanted to do."

Historien om bandet Black startet i Liverpool i 1978, da pønkbandet The Epileptic Tits ble dannet. Den 16 år gamle Colin spilte gitar i bandet. Litt senere valgte vokalisten i bandet å slutte, og Colin som gikk i den villfarelsen at han kunne synge tok over som vokalist i bandet. Etter hvert som han fikk trening ble stemmen bedre. Bandnavnet ble etter en stund endret til Tilt - og i 1981 til det vi kjenner som Black. Black ble valgt, da Colin ikke hadde tro på 'Colin Vearncombe' som artistnavn, da han fryktet at folk 'ble dyslektikere' av å lese det.

Colin Vearncombe: "I think no one would have ever remembered me ... People just look at that number of letters and it makes them go dyslexic."

En ung Colin Vearncombe

Sin første opptreden hadde de 1. januar 1981. Bandet bestod på den tiden av Colin, Jimmy Sangster, og Dave Dickie (Dix).  Dix som også var fra Liverpool hadde tidligere spilt i bandet The Last Chant, der han sang og spilte gitar. Colin kom i kontakt med Dave gjennom Liverpool musikeren Pete Wylie og hans manager Pete Fulwell. Fulwell var også manager for The Last Chant.

Colin Vearncombe: "Pete Wylie was everywhere. He had his own label. That led me to Pete Fulwell, who was managing Pete Wylie. I met Dave Dix through Fulwell. Dave had been in The Last Chant - a hi-life juju inlfuenced Fela-Kuti-cum-Velvet Underground outfit. Dave was an inveterate (inngrodd) button pusher, so Pete had the bright idea of putting us together."

Dix ble en viktig støttespiller for Colin med sitt talent til å spille på ulike instrumenter. Med tiden ble han også en dyktig produsent. Colin Vearncombe: "We began a year or two of working nights in the studio and trying to get things from out of my head through him onto tape."

Den første utgaven av Black, med Colin Vearncombe til venstre.

Bandets debut på vinyl, ble singelen "Human Features" fra 1981, som ble gitt ut på et lokalt selskap kalt Rox Records. Låta var skrevet av Colin Vearncombe. Bandet hadde fått tildelt et studio i 4 timer, men endte opp med å spille inn låta på to timer. Noe som gjorde at de fikk refundert betalingen for de 2 timene de ikke brukte.

Blacks første singel "Human Features".

De 1000 eksemplarene av singelen som ble laget ble raskt revet unna - til bandets store glede. At låta også ble spilt på britisk radio ble en voldsomt tilfredstillende for de tre.

Litt senere fikk de kontrakt med Eternal hvor de ga ut den Vearncombe-skrevne singelen "More Than The Sun". Eternal som distribuerte platene sine gjennom WEA Records, var drevet av nevnte Pete Wylie.

"More Than The Sun".

I 1982 ble trioen splittet, og Vearncombe fortsatte under Black navnet sammen med Dave Dix.

I 1982 dro Vearncombe og Dix ut på turne som oppvarmingsband for Thompson Twins.

4. juli 1983 opptrådte Black hos John Peel på hans John Peel show. Her framførte Colin og Dix "Fast Car", synthpop-låta "Widemouth", It's Easy" og "Would I Lie To You".

Colin Vearncombe i 1984.

I 1984 ga Colin og David ut singlene "Hey Presto", og en symfonisk versjon av "More Than The Sun". Etter det ble Black droppet fra Eternal pga. skuffende salg. Noe som ble en frustrerende opplevelse for de to. Dave Dix fortsatte som produsent uten Colin i månedene som fulgte.

I 1985 fikk Colin kontrakt med selskapet Tiny Ugly Man. Her ga han ut singelen "Wonderful Life" i 1986, som ble en mindre hit (72. plass i Storbritannia). Dix som ikke var medlem av Black på den tiden, produserte låta. Innspillingen ble finansiert av Colins manager Steve Baker, noe Colin satte pris på. 1985 versjonen av "Wonderful Life" ble spilt på Jonathan Kings TV show, og Radio One spilte den i et av sine program, noe som hjalp på interessen for singelen.

Det ble også gitt ut en 12" singel, med låtene "Wonderful Life", "Birthday Night", og "Everything's Coming Up Roses", der særlig sistnevnte er en kjent låt for fans av Black.

Også en dobbeltsingel ble gitt ut, og i tillegg til nevnte låter ble også "Sometimes For The Asking" å finne her.

"Wonderful Life" ble første gang gitt ut i 1986.

1984 og 1985 hadde vært tøffe år for Colin, og "Wonderful Life" og "The Sweetest Smile" uttrykte hans mørke tanker på den tiden. Begge låtene ble ifølge Colin skrevet i løpet av 5 minutter. Colin Vearncombe: "The two songs were written in a matter of minutes, my life dictated the words."

Colin har i ettertid omtalt 1985 som et råttent år, der han opplevde kjærlighetssorg da hans kone forlot ham. Moren var svært syk, han ble droppet fra plateselskapet sitt, venner av ham hadde store problemer, og han var hjemløs.  Alt dette gikk sterkt innpå ham.  

Colin Vearncombe : "1985 was an awful year, all went wrong, at the end that went so much bad that i laughed hysterically all the time, life reached a such degree of absurdity!"

Colin Vearncombe : "I had been in a couple of car crashes, my mother had had a serious illness, I had been dropped by a record company, my first marriage went belly-up and I was homeless. Then I sat down and wrote this song called 'Wonderful Life'. I was being sarcastic."

I 1985 gjorde Colin flere opptredener som Black. Bla. på The Empire Theatre i Liverpool, i  september, sammen med The Icicle Works.

Det lå ikke noen dramatikk i at Black gikk fra å være en duo til å bli et 'band' med kun et kun et medlem. Dix hadde ønske om å prøve seg som produsent for andre artister. Han har senere bidratt på plater med bla. Alison Moyet, Annabel Lamb, The Senators, Eddie Reader, BB MACK og Melanie Garside.

Dave Dickie/Dave Dix

De vakre låtene "Wonderful Life" og "The Sweetest Smile" bidro til at større plateselskap fattet interesse for Black. Og plutselig kunne han velge mellom kjente selskap som A&M og RCA. Han endte opp hos A&M, da han likte Chris Biggs som jobbet der. Colin Vearncombe: "The phone started ringing with offers from record companies. It was between Korda Marshall at RCA, who offered a two-album dealm and A&M. We said if Chris Briggs at A&M matched it, we'd go with them. And they did. Chris is just a music man to the bone. He's deeply passionate no matter what impression he tries to give."

Den første singelen på A&M ble "Everything's Coming Up Roses" (78. plass), som senere ble å finne på debutalbumet hans.

Fra videoen til "Everything's Coming Up Roses".

I 1987 slo Black igjennom i Storbritannia med "The Sweetest Smile". Låta ble en topp 10 hit med en 8. plass i juni. Den nådde også 8. plass i Irland.

Like etter fikk Colin sin andre topp 10 hit med "Wonderful Life".  Låta ble en stor hit også ellers i verden, med høye plasseringer i mange land. I Østerrike og Polen gikk den til topps, mens i Tyskland, Frankrike og Sveits nådde singelen 2. plass. I Belgia ble det 5. plass, i Australia, Irland, Spania og Nederland ble det 7. plass. I Norge nådde ikke "Wonderful Life" opp på VG-lista, dessverre, noe heller ikke senere utgivelser med Black/Colin Vearncombe gjorde.

"Wonderful Life" endte opp som en av de store 80-talls hitene.

Pga. de fine listeplasseringene i mange av Europas største platemarkeder, og hyppig visning på Super Channel og Sky Channel for musikkvideoen, blir "Wonderful Life" gjerne husket som en av de store hitene fra 80-tallet. Musikalsk var det en spesiell låt, der Colins melankolske sang ble blandet med et sydlansk keyboard-komp, som for å uttrykke at det fins noe å glede seg over i alt det dystre, noe også teksten formidlet : "No need to run and hide. It's a wonderful wonderful life."

I ettertid så Colin ironien i at skilsmissen fra kona, og de vonde opplevelsene det medførte, var den direkte årsaken til at han fikk sitt gjennombrudd som artist.

Colin Vearncombe : "It's another one of life's rich ironies that because my first marriage messed up in a very big way, I ended up writing a couple of songs that were the most successful I've ever written. My ex-wife is indirectly responsible for me having a hit, It makes me smile."

Videoen til "Wonderful Life" fikk også flere priser som den beste musikkvideoen i 1987. Bla. på New York Film Festival i 1988. Den ble spilt inn i nærheten av Liverpool, i Southport og Wallasey. Der New Brighton Lighthouse utgjorde en sentral del av videoen.

Fra den stilfulle videoen til "Wonderful Life".

Colin opptrådte i mange TV-show rundtom i Europa på denne tiden. Bla. på Top Of The Pops i England, og på Diamond Music Awards.

31. august 1987 var Colin klar med albumet "Wonderful Life". Med unntak av "I'm Not Afraid" var alle låtene produsert av Dave Dix. A&M hadde tilgang til kjente produsenter, men de mente at Colin og Dave klarte jobben selv uten ekstern hjelp, så 5 måneder satt de to i studio og jobbet med låtene som de planla å ha med på debutalbumet. Dix bidro også som låtskriver på flere av låtene, sammen med Colin. Dix spilte også keyboard, og tok seg av programmeringen. De to hadde hatt stor glede av å spille inn plata. Colin Vearncombe : "You’re completely self-obsessed, in a self-contained world. Recording the first album was a blissful period, joyful."

Jimmy Sangster som hadde vært medlem av den første utgaven av Black, spilte elektrisk bassgitar på plata. Ellers ble det brukt mange lokale Liverpool-musikere på plata.

"Wonderful Life" ble for det meste spilt inn i Robin Millars Power Plant Studios i Nord-London. Millar bidro også som produsent på låta "I'm Not Afraid". Colin og Millar ble gode venner, og starten på et mangeårig samarbeid.

Albumet "Wonderful Life" mottok fine kritiker fra musikkpressen da det ble lagt ut for salg, og gjorde det veldig bra på listene rundtom. Med 3. plass i Storbritannia, 5. plass i Sveits, 6. plass i Østerrike, 9. plass i Tyskland, og 11. plass i Nederland. Med årene har albumet solgt rundt 1,5 millioner eksemplarer.

Albumet "Wonderful Life". Bildene på coveret og innercoveret var tatt i Dock Road i Liverpool.

På samme tid ble albumet "Black" gitt ut. Det bestod av låtene som ble spilt inn på WEA Records i 1984, og var vel selskapets forsøk på å melke suksessen Colin opplevde nå. 

"Black" fra 1987 som bestod av låtene Colin spilte inn før suksessen med "Wonderful Life".

I januar 1988 ble 3. singelen "Paradise" en topp 40 hit i Storbritannia. Også "I'm Not Afraid" ble gitt ut som singel fra "Wonderful Life". Med det hadde Black hele 4 singler ute i markedet. Og alle hevdet seg på listene rundt om i Europa, men ikke nødvendigvis i samme land. Bla. nådde "Everything's Coming Up Roses" 8. plass i Østerrike og 11. plass i Tyskland. 

Når Black var ute på turne i Europa for å promotere singlene og albumet, måtte han derfor framføre ulike låter etter hvilket land han var i. Colin Vearncombe : "I've got four different singles out in Europe at the same time. You never know which song you are going to have to perform."

Uansett ble han lei av å framføre "Wonderful Life", ettersom han hadde sunget den så mye allerede. COlin Vearncombe: "I was tortured by 'Wonderful Life' for a while. It dominated everything, but you got to come to terms with it."

Det spørs om han ble mindre lei av låta senere, ettersom det for all tid vil være den folk forbinder ham med. Colin var også litt lei seg for at han ikke fikk sjansen til å utforske alle de spennende stedene han besøkte. For når han var ferdig med dagens gjøremål, var han så klar at han bare ville gå på rommet og slappe av.

Med sin melankolske stil, og enkle sceneopptreden, ble Black/Colin Vearncombe en motvekt til alt det andre hippe på listene. Colin var svært ukomfortabel i rollen som popstjerne, og han visste heller ikke helt hvordan han skulle kle seg eller opptre på scenen. Colin Vearncombe: "I was terribly uncomfortable; I didn't know what to do with myself. It was the 80's. I did, however, manage to duck the poodle hair and the jackets with with the sleeves pushed up and all that sort of stuff."

Colin på Terry Wogan Show på BBC TV i 1989, der han framførte "Paradise".

I april 1988 opptrådte Black med sitt band på Tokyo Power Station, der han framførte låtene "Ravel In The Rain", "All We Need Is The Money", "Sixteens" og "Wonderful Life". I stedet for å mime til låtene slik de fleste andre artister gjorde, både da og senere, valgte han å framføre låtene live. I 2014 ble denne innspillingen gjort tilgjengelig i begrenset opplag på CDen "Live At The Tokyo Power Station EP".

Om Colin var lei av å framføre "Wonderful Life", må man kunne anta at han satte pris på å få lov til å framføre den 6. juni 1988 i ærverdige Royal Albert Hall i London, med bla. Howard Jones på keyboard, og Brian May fra Queen på gitar. Anledningen var veldedighetskonserten Prince's Trust.

 Colin fikk hjelp fra Brian May og Howard Jones til å framføre "Wonderful Life".

I 1988 dro Colin ut på en lengre turne med opptredener rundt om i verden. Med seg på scenen hadde han leid inn musikere fra Liverpool-band som Here's Johnny, Grown Up Stranger, The Balcony og Foundation. Colin Vearncombe : "My band is a bit of a Frankenstein's monster. Because they are all people who are in other bands."

Når Colin ikke var ute på turne eller i studio slappet han gjerne av på utestedet Alberts i Lark Lane i Liverpool, sammen med John Campbell og Jarvis Whitehead fra bandet It's Immaterial. På den tiden bodde Colin like i nærheten.

Selv om Colin likte å omgi seg med folk fra hjembyen Liverpool, valgte han å flytte derifra i 1988, til fordel for London. Muligens for å kunne være nærmere musikkbransjen i hovedstaden.

I oktober 1988 kom Blacks oppfølgeralbum "Comedy". En plate som spilte videre på det melankolsk, vakre (navnet på albumet skulle spille på uttrykket "svart komedie"). Samtidig var plata et uttrykk for Vearncombes negative holdning til livet på den tiden. Låta "I Just Grew Tired" ble skrevet etter at Colin hadde hørt "Take My Breath Away" med Berlin på radioen.

"Comedy" var en god plate men manglet dessverre en umiddelbar hit slik "Wonderful Life" hadde vært. "The Big One" som var en ettertenksom låt ble gitt ut som 1. singel, men klarte dessverre ikke å fenge radiostasjonene og platekjøperne. I Storbritannia ble det 54. plass for singelen. Albumet nådde 32. plass på den britiske albumlisten i oktober 1988. Og dette skulle bli siste gang Black var inne på topp 40 listene i Storbritannia, med et album eller singel. Også vakre "You're A Big Girl Now" ble gitt ut på singel (86. plass).

Det ble gitt ut ytterligere to singler fra "Comedy", i "I Can Laugh About It Now" og "Now You're Gone". Sistnevnte var en symfonisk perle av en låt, der Colin fikk vist sin stemmeprakt. Og som absolutt hadde fortjent bedre enn 66. plassen den nådde i Storbritannia.

Mange av de samme musikerne som hadde hjulpet Colin på "Wonderful Life", bidro også her. Slik som altmuligmannen Dave Dix, og saksofonisten Martin Green.

Dette skulle bli det siste albumet Dix produserte for kameraten Colin, før han konsentrerte seg om andre artister. Endel vil nok si at utgivelsene i årene etter manglet detaljrikdommen i lydbildet som hadde preget "Wonderful Life" og "Comedy". Og bruken av tangentinstrumenter/electronica ble nedtonet.

"Comedy" fra 1988

I 1989 skrev Colin og produsent Robin Millar tittellåta "Rich And Poor" for Randy Crawfords album fra samme år. Han dro også på en nok en turne dette året.

Vearncombe tok deretter en 3 års pause hvor han bl.a. giftet seg med svenske Camilla Griehsel i 1990. Griehsel er nok mest kjent for oss nordmenn som endel av Dag Kolsruds band One 2 Many, der hun bla. sang hiten "Downtown". Vearncombe traff henne på en fest som plateselskapet A&M Records arrangerte. I ettertid omtalte Camilla Colin som en romantisk og snill mann. Camilla Griehsel : "He was romantic, kind and gentle, and I’d never felt so loved by anyone."

Med årene fikk han og Camilla 3 barn sammen. Guttene Max, Marius og Milan.

I årene etter One 2 Many har Camilla hatt suksess som soprano operasanger på scener i London, New York og Israel. 

One 2 Many med Camilla Griehsel til venstre på bildet.

I 1991 var Colin tilbake med albumet "Black.". Her hadde han fått hjelp av kjente navn som Sam Brown og Robert Palmer. Og med Robin Millar (Sade, Everything But The Girl, Fine Young Cannibals) som produsent. Colin hadde jobbet med Palmer i 1990, på sistnevntes låt "Oh Yeah".

"Black." fra 1991.

"I Feel Like Change" ble gitt ut på singel, men med liten respons (56. plass). Colin har i ettertid hevdet at A&M bevisst sørget for at denne singelutgivelsen floppet, slik at de i ettertid kunne si til Colin at han valgte feil låt som singel. De ønsket nemlig å gi ut en annen låt som 1. singel. "Here It Comes Again" ble gitt ut som 2. singel (70. plass), og muligens var det denne låta A&M ønsket å gi ut som førstesingel.

Som 3. singel ble den utsøkt vakre duetten "Fly Up To The Moon" gitt ut. Med seg på vokal hadde Colin nevnte Sam Brown. Det ble også laget en morsom musikkvideo til låta.

 Musikkvideoen til "Fly Up To The Moon"

Også "Black." solgte dårlig, selv om den mottok fine kritiker. Stemningsmessig var plata mer positiv enn de to foregående platene, der han hyllet de lyse sidene av livet. Camilla hadde utvilsomt hatt en positiv innvirkning på ham.

Etter denne plata forlot Colin A&M. 

Han dro så til landsbygda i Normandie i Frankrike sammen med produsent Mike Hedges (Beautiful South, Marc Almond, The Associates) for å spille inn albumet "Are We Having Fun Yet?". Den ble i 1993 gitt ut på det nystartede selskapet Chaos Reins, som Colin selv stod bak. Denne, og de påfølgende albumene ble distribuert gjennom Polydor Records. 

"Are We Having Fun Yet?"

Heller ikke denne platen solgte noe særlig i Storbritannia. Til tross for en fengende gladlåt i førstesingelen "Don't Take The Silence Too Hard", og stemningsfulle "Swingtime". Muligens pga. liten aktivitet fra Polydor sin side.

På samme tid måtte Vearncombe droppe navnet Chaos Reins på selskapet sitt pga. konflikt med et lignende Sony-domene. Han endret da navn på selskapet til Nero Schwartz. 

Den skuffende mottagelsen av plata, og Vearncombes frustrasjon over musikkscenen på 90-tallet, med dance og grunge-rock som det mest populære, gjorde sitt til at han ønsket å forlate musikkbransjen og heller gjøre noe annet. Han tenkte på å begynne på kunstskole, og han tenkte på å begynne som forfatter. Men han endte opp med å gjøre ingenting.. Riktignok fortsatte han å skrive låter i årene som fulgte. I tiden mellom 1993 og 1999 slet han med depresjon, uten at han helt var klar over det da. 

Colin Vearncombe : "I was depressed without realising I was."

Colin Vearncombe : "I have to say I lost my way during that period…..didn’t really know what to do but I WAS working the whole time."

I 1994 kunne Colin glede seg over at "Wonderful Life" ble en hit igjen i Storbritannia (42. plass på singellisten), etter at forsikringsselskapet Standard Life brukte låta i en TV-reklame. Med årene har svært mange artister gjort coverversjon av "Wonderful Life" på plate. Bla. Aled Jones, Zucchero, Tina Cousins (58. plass i Storbritannia), Mathilde Santing (5. plass i Nederland), Kim Wilde, Tony Hadley fra Spandau Ballet, og Katie Melua, for å nevne noen. I tillegg har "Wonderful Life" vært å finne på svært mange hitsplater gjennom årene. Alt dette har bidratt til at Colin som opphavsmann har tjent gode penger, og neppe har hatt økonomiske bekymringer.

Colin Vearncombe : "Other people now have a far more intense relationship with the song than I could ever have."

I 1996 ble samleplaten "Master Series" gitt ut av A&M der hans mest kjente låter var med. Også endel B-sider fra singelutgivelsene var tatt med, noe som gjorde plata mer interessant for fansen.

I 1996 ble Colin Vearncombes "Not A World" å finne på Robert Palmers suksessalbum "Don't Explain".

I 1998 dro Colin på et ukes opphold i Devon for å hente inspirasjon til låtskrivingen sin. Chris Difford fra popbandet Squeeze arrangerte 'workshop' for å bevisstgjøre Colin på det han holdt på med. Muligens hjalp oppholdet, for i 1999 var han klar med albumet "The Accused" - 6 år etter sitt forrige studioalbum. Colin skrev plata først og fremst for sin egen del, uten tanke på om også andre ville like den. Destod større ble gleden da han skjønte at fansen satte pris på plata. På nettet var det mye positivt å lese om "The Accused", fra fans som har gjort en vurdering av plata. Men igjen, uten noen hitsingel var det vanskelig å få radiostasjonene til å spille noe fra "The Accused".

Colin valgte denne gang å gi ut plata under sitt eget navn, og ikke Black navnet som han hadde brukt i alle år fram til da. Delvis fordi det viste seg å være bortimot umulig å søke ham opp på internett (Black kan jo være så mye). Likefullt likte han fortsatt å bli titulert som Black. Særlig i Frankrike fikk plata endel oppmerksomhet, i tillegg til at den solgte brukbart der.

"The Accused" fra 1999

"The Accused" ble gjort tilgjengelig for platekjøperne gjennom hans hjemmeside http://www.colinvearncombe.com. Det er også gjennom denne siden han solgte det meste av platene sine de senere årene. Colin så denne distribusjonsmuligheten som en stor fordel - ikke minst økonomisk. Da han slapp å dele overskuddet med et plateselskap og platebutikkene, slik han ellers måtte ha gjort. Også flere andre 80-talls artister har fått øynene opp for denne muligheten. Colin mente han kunne selge en fjerdedel så mange plater og likevel sitte igjen med like mye i fortjeneste. I tillegg til at han kom nærmere de som kjøpte platene hans. 

I 1999 ga han også ut den akustiske plata "Abbey Road Live". Med kun seg selv, en akustisk gitar, og Lady Black (hans kone Camilla) til å spille inn sine gamle låter i det berømte Abbey Road studioet. Han hadde også skrevet to nye låter til albumet kalt "Alive" og "I'll Give You Something To Cry About". Plata gjenspeilte en turne Colin hadde gjort i forkant der han også hadde framførte sine kjente låter i akustiske versjoner. 

Den akustiske plata "Abbey Road live".

I 2000 dro Colin ut på nok en mindre turne i England, med kun seg selv og gitaren. Han hadde ikke råd til å hyre et band til å spille sammen med seg, så han valgte å dra alene. I begynnelsen var det skremmende å stå alene foran publikum. Han måtte se for seg hvordan Neil Young ville gjort det når han dro rundt med sin akustiske gitar. Opptredenene gikk bra, og han fikk etter hvert større selvtillit, og trivdes bedre med situasjonen. Han fikk mange hyggelige tilbakemeldinger fra folk om at stemmen hans kom tydeligere fram i de akustiske versjonene, og at tekstene ble lettere å forstå.

Samme år ga Colin ut albumet "Water On Snow", som også ble gjort tilgjengelig gjennom internett, og Townsend Records. Albumet ble gitt ut i et antall på 2000, der alle var signert av Colin selv. Plata hadde et akustisk preg der gitar, piano og Colins stemme var de viktigste ingrediensene.

"Water On Snow" fra 2000.

I 2001 ga han ut sin første liveplate noensinne, kalt "Live At The Bassline". Den var spilt inn på Bassline, Johannesburg i Sør-Afrika. Her hadde han fått med seg sør-afrikanske musikere, og kona Camilla (alias lady Black), på koring. Disse musikerne deltok også på senere album med Colin.

"Live At The Bassline Johannesburg"

Tidlig i 2002 satte Colin seg et merkelig mål : Å skrive og spille inn 30 låter i løpet av 3 måneder. Låtene skulle bli stående slik de ble spilt inn i første forsøk, og det skulle ikke brukes flere spor oppå hverandre. Alle instrumentene skulle spilles inn under ett sammen med vokalen. Da han var ferdig, var han usikker på hva han skulle gjøre med låtene. Spille dem inn pånytt, og fordele dem utover flere plateutgivelser. Eller bare gi dem ut slik de var. Han endte opp med det siste. Resultatet ble den doble CDen "Smoke Close Up" fra 2002. Prosjektet var interessant, selv om resultatet ikke ble overbevisende. 

 "Smoke Close Up" fra 2002

Deretter fulgte nok en periode der Colin var ute og turnerte, med ulike band-besetninger. To CDer kalt "Blackleg", Vol. 1 og 2 ble gitt ut med materiale fra disse opptredenene, i 2003 og 2004. I 2005 kom "Blackleg Vol. 3", med opptak fra de seneste opptredenene.

Samtidig som Colin ga ut disse platene ble de beste låtene fra hans backkatalog gitt ut gang på på gang på ulike samleplater som Universal (tidligere A&M, Polygram) fant det for godt å gi ut.

Colin Vearncombe i 2005

I 2003 valgte Colin å ta med seg kona Camilla og de tre ungene og flytte fra London til Skull, Cork i Irland. Helt sør på den grønne øya. Han var lei av London og ønsket en forandring. 

I november 2005 var Colin klar med et nytt album, kalt "Between Two Churches". Mange av sangene her hadde han allerede framført for fansen på konsertene sine. Plata var dominert av gitarspill inspirert av 60-tallet. Noe man kan høre på låter som "Come Out Of The Rain" og "Cold Chicken Skin". Tempoet på låtene var også høyere enn det har vært på de foregående platene. 

"Between Two Churches" var spilt inn i Johannesburg og London i 2004. Plata ble spilt inn sammen med Calum MacColl (Ronan Keating, Natalie Imbruglia) og noen talentfulle musikere, slik som Eddi Reader, Brian Kennedy, Boo Hewerdine, og Christie Hennessy.  I Johannesburg brukte han de samme musikerne som hadde deltatt på "Bassline" albumet. Da Colin var ferdig med plata følte han at musikken minnet om det han hadde laget på sin første plate. Colin Vearncombe : "I feel like I’m back at the beginning again." Han valgte derfor å presentere plata under Black navnet igjen, noe han ikke hadde gjort siden "Are We Having Fun Yet?" fra 1993.

Colin beskrev "Between Two Churches" som en personlig reise, der musikken reflekterte hans inntrykk de siste 5 årene. Colin følte at han hadde kommet tilbake til sine røtter, der han i større grad enn før klarte å glede seg over små ting i livet. Både han og produsent og kamerat Robin Millar var svært fornøyd med resultatet. 

Colin Vearncombe : "This is the one I’ve been working towards: the best one since the first one."

Robin Millar : "I am deeply moved. This is a coming of age record with a difference."

"Between Two Churches" ble tatt vel imot av fansen som noe av det bedre han hadde laget.

"Between Two Churches" fra 2005 ble gitt ut under Black navnet.

En av låtene på plata het "Are You Having A Wonderful Life?". Den handlet om den forbannelsen "Wonderful Life" på mange måter hadde vært for Colin, der han hele tiden ble knyttet til den låta. Og der han ofte hadde den i hodet når han prøvde å skrive en ny låt. 

"History Of Rock 'N' Roll Part 1" var muligens en hyllest til 50-talls rocken som i sin tid hadde skapt interesse for musikk hos Colin.

I tittellåta "Two Churches" sang Colin om seg selv : "Born in nineteen sixty two. Born with eyes of a distant blue. Good luck charm was number one and playing on the radio."

I 2007 var Vearncombe ute på en britisk turne med et annet 80-talls band fra Liverpool, nemlig The Christians. Som en hyllest til den vellykkede turneen ble det etterpå gitt ut en samleplate kalt "Black:CV", og en liveplate fra turneen kalt "Road To Nowhere".

"Black:CV"

Dette var den første samleplata der Colin selv fikk sjansen til å velge ut låtene. Og i motsetning til andre samleplater hadde denne i større grad fokus på det han hadde gitt ut etter 1995. Med låter fra "Accused", "Water On Snow", "Smoke Up Close" og "Between Two Churches". "Road To Nowhere" var tatt opp under turneen, noe som ga lytteren et fint innblikk i Colin Vearncombe live anno 2007.

Link til Colin Vearncombes offisielle side :

I 2005 ble Youtube åpnet, og en av musikkvideoene som naturlig nok fant veien dit var "Wonderful Life". Med årene har den blitt vist over 10 millioner ganger, i ulike opplastninger. I mai 2009 etablerte Colin sin egen Colin Vearncombe kanal på Youtube, for å kunne nå ut til fansen med musikkvideoer og liveopptak.

4. juli 2009 var Colin ute med et nytt studioalbum, kalt "The Given". I første omgang var den kun tilgjengelig som nedlasting. I en periode kunne fansen laste ned plata gratis. De som ønsket det kunne gi en donasjon til Colin, noe det det viste seg at svært mange gjorde. I 2010 ble "The Given" gitt ut på CD i et begrenset opplag.

Colin Vearncombe : "While we gave it away, we also set up a voluntary ‘give back’ button for those who wanted to make a contribution. We are very grateful for the generous response from many of you and we’re happy to say that this worked out very well so we will undoubtedly be doing this again."

Albumet "The Given" var kun tilgjengelig via nedlasting.

"The Given" var spilt inn i studioer rundt om i verden, bla. i Nord-Wales, Florida, Frankrike, og England. Colin produserte plata selv, sammen med Andy Patterson. Patterson bidro også med koring, strykere, orgel, piano, og gitar. I tillegg til at han var lydtekniker.

Colin Vearncombe og Andy Patterson

I 2009 var Colin ute med nok et studioalbum, da "Water On Stone" ble gitt ut 17. november 2009. Mens "The Given" ble gitt ut under Colins eget navn, var "Water On Stone" en Black utgivelse. Dette ble også navnet han brukte på utgivelsene i årene som fulgte. 

"Water On Stone" var en mer forseggjort utgivelse, ikke minst i forhold til hva platekjøperen fikk med i CD-utgaven, der det bla. var lagt ved en CD-rom med ekstramateriale. Igjen var utgivelsen et resultat av samarbeid mellom Colin og Andy Patterson.

I forbindelse med innspillingen av plata ble det også spilt inn en film, kalt "Water On Stone - The Film", som første gang ble presentert på Corona Fastnet Short Film Festival. Den ble også gjort tilgjengelig for gratis nedlasting via Colins nettside.

"Water On Stone" ble gitt ut under Black-navnet.

I 2009 rakk Colin også å gjennomføre en turne sammen med kona Camilla og 3 andre musikere, under navnet Dog Tail Soup. Bandnavnet var hentet fra låta "Cold Chicken Skin" fra "Between Two Churches". De turnerte Irland og mange andre land i Europa med sin strykerdominerte - folkinspirerte pop.

Camilla og Colin som medlem av Dog Tail Soup.

Med årene har Facebook blitt den viktigste areanen for svært mange artister til å kunne kommunisere med fansen, og i juni 2010 tok Colin steget og etablerte en profil her. Og uten noe større plateselskap i ryggen til å promotere kommende turneer og utgivelser valgte Colin å bruke Facebook aktivt, der han gjerne kommuniserte direkte med folk.

I 2010 var Colin ute med en boks kalt "Blackatalog", der utgivelsene "The Given", "Smoke Up Close", "Abbey Road Live", "The Accused", og "Are We Having Fun Yet?" var med. Flere av disse platene var ikke lenger tilgjengelig på CD.

I 2010 ble det også spilt inn en mini-dokumentar om Colin Vearncombe, der også Robin Millar og Calum MacColl ble intervjuet. Her fortalte Colin om den irske sentimentaliteten som en av grunnene til at han flyttet til Irland, og at han ikke følte seg som en scouser, selv om han var fra Liverpool.

Intervju med Colin Vearncombe i mini-dokumentarren som ble laget, og sendt på britisk TV.

I november 2010 viste Colin en ny side av seg selv, da han gjennom sin nettside presenterte billedkunst som han hadde laget. Colin Vearncombe : "As well as making music another outlet for my creativity is through my artwork."

Colin stilte ut bildene han hadde laget på gallerier, bla. på lokale Grove House i Skull, og han solgte dem gjennom sin nettside. 

Colin Vearncombe uttrykte sin kreativitet på ulike måter.

Mens Colin dedikerte tiden sin til maling passet det bra å gi ut nok en samleplate. Denne gang satt sammen av fansen selv. Låtene de kunne velge blant var de som var gitt ut på Colins eget selskap Nero Schwarz. Også "Wonderful Life" og "The Sweetest Smile" var blant kandidatene, i 2002 og 2011 utgavene. Blant de 16 låtene som endte opp på samleplata "Any Colur You Like" fra 2011, var "Where The River Bends". I 2011 ble sistnevnte også å finne som endel av soundtracket til filmen "The Pier", der handlingen var lagt til Cork - Colins nye hjemtrakter.

I februar 2013 ble "Any Colur You Like" gitt ut som dobbel-LP, til glede for fans av Colin som foretrekker utgivelser på vinyl. Det ble kun trykket opp 300 eksemplarer av dobbel-LPen.

Samleplata "Any Colur You Like" fra 2011.

Colin fikk muligheten til å promotere musikk fra "Any Colur You Like" i ulike medier rundt om i Europa. Bla. da han deltok på Chart Show på tysk TV i februar 2012. 22. mars gjorde han en konsert i Istanbul, Tyrkia.

I mai 2012 deltok Colin i kameraten David Bickleys kortfilm "The Deep".

Hva stiller man ikke opp på for å glede kameraten som er filmfotograf.

I 2012 var Colin klar med en ny utgivelse. Men denne gang dreide det seg ikke om et album. I stedet var det en bok, kalt "I Am Not The Same Person". De som kjøpte boka kunne glede seg over 60 sider med dikt og illustrasjoner som Colin stod bak. Det ble også gitt ut 7 håndlagde utgaver av boka, som kostet over 3000 kroner pr. stk.

"I Am Not The Same Person"

I oktober 2012 gjorde Colin seks konserter i Skottland og England, på en turne han kalte "Autumn Acoustic Tour". Med seg på scenen hadde han Calum MacColl. Calum hadde fram til da produsert "Between Two Churches" med Colin. Men med årene hadde de to utviklet et nært vennskap som gjorde det naturlig for dem å dra ut på turne sammen.

30. oktober stod Colin på scenen på The Kazimier i hjembyen Liverpool, noe som førte til at lokalavisa Liverpool Echo gjorde et intervju med ham som de publiserte 24. august. Her fortalte han om hvilken type musikk han likte (favorittplatene var med artister som Eg And Alice, Mick Flannery og Beach Boys), og at han var stolt over at 'lille' Liverpool hadde to av de beste fotballagene i Europa.

 Calum MacColl og Colin Vearncombe på scenen på Kazimier i Liverpool.

I november dro Colin over til fastlands-Europa for å gjøre konserter i Polen, Tyskland og Nederland.

"Autumn Acoustic Tour" i 2012 ble i 2013 avløst av en "Spring Tour", med konserter i England og Skottland. Etter det fulgte "Wonderful Life - 25th Anniversary Tour", fra april og utover.

I desember 2012 var Colin ute med nytt materiale, for første gang siden 2009, da han ga ut EPen "EP : I". Plata bestod av de tre låtene "Heart Of The Matter", "Child's Play", og "Lost Hymn". Colin fikk hjelp med produksjonen fra Calum MacColl, Andy Patterson, og Maurice Seezer.

Seezer er ellers mest kjent for å ha laget musikk til flere filmer. Sammen med ham øvde Colin på klassikere med Frank Sinatra, Jacques Brel og Cole Porter, uten at det ble noen "American Songbook" innspilling ut av det. 

I mars 2013 ble albumet "Wonderful Life" fra 1987 gitt ut pånytt, som dobbelt-CD. I tillegg til den ordinære utgivelsen var det lagt til 11 ekstraspor, bla. versjonen av "Wonderful Life" som ble gitt ut av Tiny Ugly Man i 1986. På CD2 var det også ukjente spor som "Birthday Night", "Dagger Reel", "Have It Your Own Way", "My Love", "Life Calls", "Had Enough", og "All We Need Is The Money".

Colin var positiv til re-utgivelsen, men syntes det var litt merkelig å høre igjen plata 25 år etter at den ble gitt ut. Colin Vearncombe : "It’s a long time ago. I can hear what’s wrong with it…..and also what’s right with it. All part of growing up and older I'd say."

I mars 2013 ble det også gitt ut nok en EP med nytt materiale, kalt "EP : II". Denne gang med låtene "Water's Edge", "Someone New", og "Happy To Go".

I løpet av 4 måneder i desember 2012 og mars 2013 ga Colin ut to EPer med nytt materiale.

I mai 2013 spilte Colin inn 3 akustiske låter for The Shed i Somerset, i forbindelse med konserten han gjorde i Bristol. "Songs From The Shed" er blitt et konsept mange kjente britiske artister har vært med og bidratt til.

5. oktober 2013 stilte Colin opp for Music V Cancer i Hartlepool. Samme kveld opptrådte også 80-talls heltene i The Blow Monkeys.

17. april 2014 gjorde Colin det kjent via sin nettside og Facebook-side at han planla å gi ut et nytt studioalbum. Men i mangel av finansiering av innspillingen henvendte Colin seg til fansen, med forslag til at de kunne kjøpe sitt eksemplar på forhånd, slik at plata kunne gis ut raskere.

Colin Vearncombe : "I would be honoured if you’d like to get involved by becoming one of the album’s ‘patrons’ – it’s a bit of an old-fashioned word but it seems to describe the relationship that I hope you and I will develop as we go through this process together. You can pre-order or ʻpledgeʼ for the new album on either digital or CD, which will be sent to you a week ahead of the general release date."

Colin hadde et håp om å få 350 forhåndsbestillinger, og de kom på plass etter kort tid. Noe han satte stor pris på. Colin Vearncombe : "I decided to thank everyone personally by e-mail, no copy and pasting. I just hadn’t realised there would be 350 of them!"

Via Facebook og Colins nettside kunne man følge innspillingen, og få nye låter presentert. 

Parallelt med innspillingen av den nye plata var Colin og Calum MacColl ute på en vårturne, med konserter i Storbritannia.

Som tidligere bidro MacColl også på plateinnspillingen. Colin Vearncombe : "I approached Calum MacColl. We’ve known each other for some time and I had noticed that he always improves a song I bring him."

Forhåndssalget bidro også til at Colin kunne hyre flere musikere til å bidra på innspillingen av albumet "Blind Faith". Slik som trommeslageren Liam Bradley, keyboardisten Mikey Rowe, bassisten Simon Edwards, fiolinistene Laura Comini, Robert McFall, og Sijie Chen, cellistene Donald Dillan og Su-a Lee, og Mark Braithwaite, Rachel Smith og Stephen A King på bratsj.

Colin Vearncombe : "Of course, it’s possible to make a certain kind of record in the bedroom, but this time I really wanted to do it like the old days with a full team. More labour and money intense at the beginning, but much quicker on the whole as a a result."

Colin med mange av musikerne som hjalp ham på "Blind Faith".

Som produsent fikk Colin med seg 'stjerneprodusenten Calum Malcolm, som tidligere hadde jobbet med kjente artister som Wet Wet Wet,The Blue Nile, It's Immaterial, Prefab Sprout, Simple Minds m.m. Malcolm er kjent for sine lavmælte, stemingsfulle produksjoner, der stillheten kan fornemmes. Og dette var et utgangspunkt som stemte bra med det lydbildet Colin var blitt kjent for gjennom årene. 

Colin Vearncombe : "Calum MacColl and I are admirers of the Blue Nile. It took Kerry, my manager, to suggest the obvious and ask Calum Malcolm if he’d be interested in the project and I’m very happy we did. He’s brought an extra level of rigour to the record."

Bidraget fra disse musikerne bidro til å gjøre "Blind Faith" til den beste og mest gjennomførte plata Colin noen gang ga ut, og blant de som har fått best tilbakemelding fra fansen (jmf. Rateyourmusic). 

Plata ble spilt inn i Rockfield Studios i Monmouth, Voom! Studio i New Malden, North Berwick, og  Studio Moricone i Italia.

Calum Malcolm

I november 2014 ble Colin intervjuet av Gigslutz, og der gjorde han det kjent at han og Camilla ikke lenger var et par, men likevel valgte å bo sammen av hensyn til barna. Og at det fungerte fint. Colin Vearncombe : It works surprisingly well. Of course if either of us become involved with a serious partner, it would seriously alter the dynamic."

28. november 2014 opptrådte Colin med låta "Wonderful Life" i Vecherny Urgant's TV show - den russiske varianten av "Saturday Night Live". Også tidligere hadde Colin vært i Russland og spilt denne og andre låter, til stor interesse fra musikkinteresserte russere.

Etter flere utsettelser ble det i mars 2015 klart at "Blind Faith" ville bli lagt ut for salg 13. april 2015. Plata bestod av 13 låter vakre låter som falt i smak hos kritikerne.

The Ringmaster : "Listening to Blind Faith brings back some of the same emotions felt listening to Wonderful Life way back in time and ever since, and that realising tingle of something special having just seduced ears and more. Colin Vearncombe’s first album is still the unrivalled Black album for us but Blind Faith is right there by its side as an essential proposition for all melodic rock/pop fans."

The Guardian : "Blind Faith is an album by a man very much in control of his gifts."

Chartchat : "Colin Vearncombe still sings as he did at the start of his career, and while there is a nod to the past there can be no doubt to the listener that this is a brand new Black album. Making the initial step to partner with Pledge Music was a brave one, but one which paid off and one which I hope he may visit again in the future."

Platas kanskje fineste øyeblikk var den tango-inspirerte "Womanly Panther". Den ble også gitt ut som singel fra albumet, sammen med "When It's Over".

I tillegg til flotte låter og arrangement, var tekstene på "Blind Faith" noe av det bedre Colin hadde skrevet. Tema var kjærlighetssorg, knuste hjerter og lengsler. 

"Blind Faith" fra april 2015.

I april og mai 2015 var Colin og kameraten Calum MacColl ute på en britisk turne for å promotere albumet "Blind Faith". I november fortsatt de turneen i Tyskland og Belgia, før de avsluttet året 2015 med noen flere konserter i hjemlandet. Underveis på turneen ble albumet "Live2015" spilt inn. Den ble gjort tilgjengelig for salg via Colins nettside, og på konsertene han gjorde i Tyskland og Belgia. Naturlig nok var de fleste av låtene hentet fra det siste albumet "Blind Faith".

18. november 2015 ble Colin intervjuet av den tyske organisasjonen Animus Klub, som jobber med aktiviteter for barn og familie. Det var også barn som intervjuet Colin, der han svarte på spørsmål om privatlivet sitt, hans innerste tanker, og om hva som ga ham kreativ inspirasjon. Dette skulle vise seg å bli det siste intervjuet Colin kom til å gjøre.

Det siste intervjuet.

12. januar 2016 fikk fans av Colin den triste nyheten om at han var stygt skadet i en billulykke nær Cork flyplass, dit Colin var på vei for å rekke et fly som skulle bringe ham til Edinburgh i Skottland. Med store hodeskader ble Colin lagt inn på Cork Universitetssykehus. Her lå han i koma i dagene som fulgte, med familien ved sin side. På Colins Facebook-side uttrykte fansen sin sorg, bekymringer, og ønsker om at han skulle bli bra igjen. På samme side ble det gitt oppdateringer om hans tilstand. 20. januar ble det kjent at hodeskadene var verre enn man hadde fryktet, og at familien nå var innstilt på å ta farvel med Colin. 

Svært mange mennesker over hele verden var opptatt hvordan det gikk med ham. På Liverpool F.C.s hjemmebane Anfield ble "Wonderful Life" spilt i pausen av kampen som ble spilt der 21. januar. Colin var moderat interessert i fotball, men Liverpool var favorittlaget hans.

26. januar døde Colin Vearncombe. 

På hans Facebook side ble det lagt ut denne kunngjøringen :

"We’re deeply saddened to announce the death of Colin Vearncombe (aka Black) earlier today, Tuesday 26th January 2016. Colin never regained consciousness following a road traffic accident sixteen days ago. He died peacefully surrounded by his family who were singing him on his way.

His wife Camilla and his three sons paid tribute to the staff at the Intensive Treatment Unit of Cork University Hospital saying; “Colin received the best possible care from the expert and highly p...rofessional staff there and we are deeply grateful for everything they did”.

The funeral will be a private one, but we will be holding a memorial service for him in Liverpool in the near future as we know there are many, many people who will want to celebrate Colin’s life and work. The date and time will be announced in due course, along with details of a charity to which any donations in memory of Colin can be made.

No need to laugh or cry

It’s a wonderful, wonderful life."

Colin Vearncombe : 1962-2016

Selv om Colin Vearncombe/Black forsvant ut av rampelyset etter 80-tallet var det tydelig at mange fortsatt husket ham, noe som ble uttrykt gjennom medias omtale av dødsfallet. De fleste store britiske aviser hadde oppslag om hans liv og død. Noe også norske Dagbladet og VG hadde.

I 2005 sang Colin låta "Two Churches" : "When I have to go before St Peter I’ll knock on his neon door and say. Look at what came to be my journey. Between Two Churches." Og denne teksten ble brukt som utgangspunkt for hans begravelse den 4. februar. Der familie og venner gikk i prosesjon mellom de to kirkene i Colins hjemby Skull. Noe som bidro til å skape en stemningsfull ramme rundt begravelsen.

Between Two Churches

I intervjuet med Liverpool Echo fra 2012 fortalte Colin at han ønsket at "After The Flood" med Talk Talk skulle spilles i begravelsen. Om det ønsket ble innfridd vites ikke (webmaster).

I tillegg til begravelsen i Skull ble det også arrangert en større minnestund i Liverpool katedralen, i Colins fødeby, slik at flest mulig skulle få mulighet til å takke farvel. Til tross for størrelsen ble den fylt av folk som hadde et forhold til Colin og hans musikk. Det ble holdt flere flotte taler fra Colins nærmeste, blant annet hans far Alan, som fortalte hvor stolt han alltid hadde vært over hva sønnen hadde fått til. Og vakker sang fra Camilla og sønnen Max, med "Fly Up To The Moon" (fra albumet "Black" fra 1991). 

Minnestunden i Liverpool-katedralen.

Det ble også avspilt en video i kirken, med bilder og opptak av Colin, til tonene av "Wonderful Life". Minnestunden ble avsluttet med at alle i katedralen sang Liverpool-sangen "You'll Never Walk Alone".