Albumet "Wonderful Life" var et godt kjøp. For plata inneholdt mye fin musikk. Noen raske låter, men flere melankolske, rolige låter. "The Sweetest Smile", "I just grew Tired", "Leave yourself Alone" og "Paradise" var noen av de mange fine låtene her. Det var og er en veldig ren og fin lyd på plata. Noe som den gangen gjorde det lettere å forstå at CDer nok var framtiden. Ennå i dag er plata fullt spillbar, med like fin lyd. 30 år etter at jeg kjøpte den. Noe som gir meg troen på at holdbarheten på CDene er bedre enn sitt rykte.

Etter det fortsatte jeg å kjøpe platene hans etter hvert som de kom ut. "Comedy" fra 1988 ble først en stor skuffelse. Da den var en tam opplevelse. Men jeg spilte den likevel veldig mye, og etter hvert fant jeg ut av skjønnheten til dette albumet også. Som var enda mer lavmælt enn "Wonderful Life". "You`re a big girl now" tror jeg gjorde inntrykk på en dame jeg var sammen med på den tiden. I hele tatt blir det til at man lyttet til det Vearncombe hadde på hjertet. Han sang ordene langsomt og tydelig med sin dype, rene stemme. Nesten litt crooner aktig. 

Jeg er glad i alle platene jeg har med Black. Selv om han av og til kan være litt intetsigende, er det likevel vakkert å høre på. Og man kommer i rett stemning. Musikken er ekte og ujålete. Gjerne kun med Vearncombes stemme og en kontrabass. Hans "Blind Faith" fra 2015 var en kvalitetsmessig opptur, med flotte låter og fyldige arrangement. Det var derfor trist at Colin ikke fikk sjansen til å følge opp plata med flere fine utgivelser, da han døde så alt for ung i 2016.