|
Steve Bronski
(Steve Forrest):
Født 7. februar 1960, Scunthorpe, England
Jimmy Somerville
(James William Horsburgh Somerville):
Født 22.
juni 1961, Glasgow, Skottland
Larry
Steinbachek
( Lawrence Cole):
Født 6.
mai 1960, London, England. Død desember 2016
John
Jøn (John Andrew Foster):
Født
26. februar 1961 Jonathan Hellyer:
Født
27. september 1967 i Midlands, England 
Bronski
Beat vil nok for de fleste
være forbundet med
"Smalltown Boy". En låt som gjorde inntrykk med sitt
alvorlige emne om det å vokse opp som homofil i en britisk
småby. Den var bandets første singel, men også deres
største suksess, med en 3. plass i Storbritannia i juni 1984. Låta billedligjorde det mange unge
homofile følte. Om det å leve i skjul med sin legning.
Bandet ble
startet av
Steve Bronski,
Larry Steinbachek
og
Jimmy Somerville
i 1983. Og allerede året etter var de høyt opp på
listene. Foranledningen til at de tre startet et band sammen
berodde på tilfeldigheter. 
Jimmy
Sommerville, Larry Steinbachek og
Steve Bronski Jimmy
Somerville hadde flyttet fra Glasgow (Skottland) til London
i 1979. Årsaken til at han flyttet var at han ønsket forandringer etter
en vond oppvekst med sadistiske lærere og venner med dårlig
innflytelse. Som 15 åring sendte moren ham til psykolog, etter
at han hadde forsøkt å ta livet sitt. Jimmy Somerville: "Som ung var jeg så frustret at jeg pleide å skrive til
mor at jeg var et ulykkestilfelle. Jeg tror det er det verste du
kan si til moren din." Jimmy
hadde siden han var liten drømt om å komme
seg til London. I utgangspunktet tenkte han bare å være i byen
en liten periode, men endte opp med å slå seg ned der.
Han fikk seg etter hvert jobb i et bakeri der han laget loff på
dagtid, mens han danset til 3 om nettene på byens homsediscoer. 
En
ung Jimmy Somerville Våren
1983 bodde han sammen med venninnen Connie Giannaris I Coptic
street, i vest London. Men der hadde de blitt kastet ut, og i en
kort periode bodde han i samme leilighet som Chris Lowe
(som
senere kom til å gjøre det stort med Pet
Shop Boys). Deretter flyttet han og Connie inn i leiligheten
til en Jill Whisson i Lancaster house, Brixton. Her bodde også
Larry Steinbachek som i tillegg til en seng også hadde funnet
plass til et hjemmestudio. På dagtid jobbet Larry som
ingeniør hos British telecom. Larry var født i London, men
hadde vokst opp i Southend. Selv om han var homofil hadde han
datet et par jenter i oppveksten. Musikalsk var han i oppveksten
inspirert av sangeren
Anita Harris.
Larry: "I discovered her in my parent's record collection. That
first crush is still going on."
Også en
Anthony Kawalski
bodde i
leiligheten. I etasjen over bodde medlemmer av gothbandet Sex gang
children. 
Larry
Steinbachek På
søndagene pleide beboerne i leiligheten å dra på homsedisco
på The Bell. Her ble Steinbachek presentert for
Steve Bronski av Kawalski. Bronski var i likhet med Jimmy Somerville
oppvokst i Glasgow. Kawalski og Steinbachek hadde på den tiden
et forhold, men etter at Bronski og Steinbachek ble kjent med
hverandre, tok forholdet slutt. Istedet ble Larry og Steve
Bronski et par. Steve flyttet like etter inn i leiligheten i
Lancaster house. En leilighet som ikke hadde mer enn 3 soverom. 
Steve
Bronski Larry,
Jimmy og Steve ble raskt enig om å danne et synth basert band
sammen, da både Bronski og Steinbachek var dyktig på keyboard
og synthesizer. Først hadde de tenkt å kalle seg God
forbid, men
endret det etter hvert til Bronski Beat. Som et slags ordspill på
Roxy
Music, et band de alle likte godt. Dessuten het en av
karakterene i Günter
Grass' film
"The tin drum" Bronski. 
Bronski
Beat hentet både navnet og visuell inspirasjon fra
Günter
Grass' film "The Tin Drum".
De stod helt fra starten av fram som homofile.
Uvitende om betydningen de skulle komme til å få for homofile
over hele verden . Den
første låta de spilte inn het "Screaming", der Jimmy
imponerte de andre med sin spesielle stemme. Den ble spilt inn i
forbindelse med Framed youth video project, som var støttet av
de lokale myndighetene. Slik at unge homofile kunne få lage
sine egne videoer. Også en Richard Coles, som Jimmy noen år
senere kom til å danne The Communards sammen med var involvert
i dette prosjektet. Sin
første offentlige opptreden gjorde de på utestedet The Bell. Her spilte de låtene
"Cadillac
Car", "Screaming",
"Run From Love",
"Red Dance",
"Junk" og "Walking". De måtte spille
sangene sine to ganger fordi publikum ville høre mer av dem, og
de ikke hadde mer å by på enn disse 6 låtene. På den tiden
var bandet en kvartett da en bassist kalt Fred også var regnet
som medlem av bandet. Men han forsvant ut da de bestemte seg for
å være en trio. Deretter
gjorde de seg bemerket gjennom sin deltakelse på homofestivalen
Kissing The Pink, hvor også representanter fra plateselskapet
London Records var tilstede. De gjorde også en konsert i kirken
St. James i Picadilly der alteret fungerte som base for
lydsystemet deres. Alle tre hadde tidligere jobbet på kafeen
som var tilknyttet kirken. Men da de trådte opp i rosa og
sølvglinsende drakter, var det ikke alle som var like glad for
det. På
denne tiden flyttet bandet ut av Jills leilighet. Jimmy og
Connie flyttet sør vest i London, til Camberwell, mens Larry og Steve flyttet
sammen i en leilighet i samme område. Begge "parene"
søkte om offentlig støtte til husleien, men bare Connie og
Jimmy fikk det. Noe som ble oppfattet som homohets av andre
homofile. Det ble derfor arrangert en demonstrasjon utenfor
Peckham town hall der flere hundre mennesker stilte opp. Ting
løste seg like etter da Steve og Larry fikk bo i en leilighet
som venninnen Amanda Barnes eide. De
spilte inn "Close to the
Edge" i
Hans Zimmers studio i
London, som en gratis singel som ble lagt med bladet New Musical
Express. Låta ble senere å finne på raritets
albumet "Hundreds
and thousands". 
Bronski
Beat skrev platekontrakt med London records i 1984, etter kun å
ha gjort 9 konserter sammen.
Også RCA, Motown og Virgin
var interessert i å gi dem
platekontrakt. Deretter
gikk de i studio for å spille inn sin "Smalltown
boy", som første singel. Den ble spilt inn i ex. Ultravox
sanger John
Foxx'
Garden studio i London. Bandet
ble raskt lagt merke til av platekjøperne og DJene, for
singelen nådde en sterk 3. plass i Storbritannia da den ble gitt ut på singel
i juni 1984. I U.S.A. ble det 48. plass for singelen, mens i
Australia ble det 7. plass. Også i Tyskland nådde singelen en
fin 3. plass. 
Fra
videoen til klassikeren "Smalltown Boy".
Det ble laget
en god video til låta, der Jimmy spilte rollen som den
ulykkelige gutten som blir avvist både av foreldre og av
klassekamerater fordi han er homofil. Den var laget av Bernard
Rose, en mann som også stod bak videoene til
"Relax"
og "Two tribes"
med Frankie
goes to Hollywood. På
coveret til 12" versjonen av "Smalltown boy"
hadde de skrevet telefonnummeret til hjelpetjenesten for
homofile i London. Coveret til plata var laget av Jill Whisson,
damen de bodde hos da de traff hverandre. Som manager valgte de
å bruke Anthony
Kawalski, som også hadde bodd sammen med
dem. 
Deretter
bar det i studio for å spille inn den neste singelen, kalt
"Why?". Denne gang i
RPM studios i New York. Produsent
var som på 1. singelen Mike
Thorne. En mann som hadde
produsert Soft
Cells mest kjente plater. Soft Cell og Marc
Almond var forbilder for medlemmene av Bronski Beat. Særlig
Jimmy Somerville var en stor fan av Marc Almond. Igjen
hadde de valgt et alvorlig tema som utgangspunkt for
innspillingen. I 1984 ble en Drew Griffiths
drept av en
annen mann fordi han var
homofil, noe som opprørte Somerville og andre homofile.
Somerville skrev alle tekstene til bandets låter, mens
melodiene og arrangementene ble skapt i fellesskap. På
"Why?" hadde de igjen hentet inspirasjon fra Günther
Grass' film
"The tin drum", der Oskars skarpe hyl som kunne knuse
glass ble gjenskapt i Jimmy Somervilles falsett lignende stemme
i starten av låta, etterfulgt av lyden av knust glass. "Why?"
ble en stor hit i Storbritannia med en 6. plass i
september 1984. I Tyskland ble det 5. plass, mens i Australia
ble det topp 10. 
Videoen
til "Why?", der de brukte venner av bandet som
statister. Deretter
var det tid for å gi ut studioalbumet "The age of consent".
Tittelen hadde de i lengre tid planlagt, etter en ide Jimmy
hadde. Det var også han som mente de burde "krydre"
innercoveret med informasjon om lovlig alder (age of
consent) for homofil aktivitet i ulike land, bl.a. Norge. Cover
illustrasjonene var igjen laget av Jill Whisson. 
Fra
innersleevet på plata, der de ulike lands aldersbestemmelser
for homofil aktivitet var listet opp. Plata
var spilt inn i New York og London, med Mike Thorne som
produsent. Lydbildet var preget av Steve og Larrys kjølige
elektropop, blandet med Jimmys melankolske falsettsang. Det var kun
"Heatwave" som kan karakteriseres som en glad sang.
Resten var alvorsbetont, der levekårene for de homofile
gikk igjen som tema i tekstene. Plata
ble en stor suksess i mange land, ikke minst i hjemlandet der
den nådde 4. plass i oktober 1984. I
U.S.A. nådde den 36. plass på Billboard, mens i Australia
ble det 12. plass. 
Fra
innersleevet på "The Age of Consent"
Det store platesalget gjorde at Jimmy endelig fikk penger mellom
hendene, noe han aldri hadde hatt tidligere i livet. Han hadde
stor glede av å gå i elektroforretningen og bare peke på
de tingene han ville ha, og så betale kontant for dem.
Somerville: "I was able to go out and buy a washing machine and
a tumble-dryer (tørketrommel) and pay cash!" Men selv om han nå
hadde penger, valgte han å fortsette å bo i en offentlig
leilighet i Camberwell. Somerville: "I still stay in Camberwell,
it's fab." Likefullt ønsket han seg et lite hus med
blomsterhage.
Bronski Beat gjorde kun to turneer sammen i den tiden da Jimmy
Somerville fortsatt var medlem. Turneen de gjorde i England fikk
mye skryt både av fans og kritikere. Under en konsert de gjorde
i en kirke ved Piccadilly Circus i London var en journalist fra
Smash hits
tilstede, og han berømmet Jimmys sjelfulle sang, som han mente
passet bra i den gamle kirken. Han mente Jimmy kunne synge om
innholdet på en handleliste, og likevel gjøre lytteren rørt: "This
man could sing his shopping list and make it sound moving."
Sin første konsert utenfor
Storbritannia hadde de på
Melk Weg
i Amsterdam, Nederland. Og i
U.S.A. hvor de solgte bra med plater, gjorde de kun en konsert
sammen, på
The Pyramid
i New York. Når de var ute og turnerte
pleide Jimmy å ha med seg sykkelen sin, slik at han kunne trene
og se seg om samtidig. Det hendte at han syklet så langt at han
ikke rakk tilbake til konserten i tide. De var også
oppvarmingsband for
Tina Turner
på en konsert hun gjorde på
Londons Victoria teater. Deretter sa de nei til flere
supportjobber, da Jimmy mente at Bronski Beat ikke var noe
supportband. Bl.a. takket de nei til en supportjobb for Elton
John, enda han stilte med limousin for å hente dem der de
bodde. 
Bronski
Beat fikk mye oppmerksomhet i media en periode. Som
3. singel fra albumet ble den gamle George & Ra Geshwin
klassikeren "It
ain't Necessarily so" gitt ut. Med
sitt klarinett-drevne lydbilde skilte den seg ut fra de synthbaserte låtene bandet ellers gjorde seg bemerket med.
Det var Jimmy Somervilles framtidige partner i
The Communards
- Richard
Coles - som
spilte klarinett på "It Ain't Necessarily So". "It ain't necessarily so" kunne minne om en gospel-låt, men teksten var alt annet enn kristelig, der det ble stilt
spørsmål ved hendelser i bibelen. I Storbritannia nådde
singelen 16. plass, mens i Tyskland ble det 20. plass. 
Det
ble laget en litt morsom video til "It ain't necessarily
so". I
april 1985 ble "I
Feel Love/Johnny Remember Me"
gitt
ut på singel. Låta var også å finne på "Age of consent"
albumet. Den var en miks av
Donna Summers' discolåt
"I Feel Love" og
60-talls slageren "Johnny
Remember Me".
Den var
også en
duett mellom Somerville og Marc
Almond. Almond var en profilert homofil sanger, som
nylig hadde hatt suksess med Soft Cell,
i tillegg var han Jimmy Somervilles og Steve Bronskis favorittartist på denne tiden.
Steve måtte mase på Marc Almond for å få ham med. Mike
Thorne produserte singelen, og for Marc Almond var det en
merkelig opplevelse å jobbe med mannen Soft Cell hadde
vraket etter de første platene, fordi han ikke klarte å skape det
lydbildet de ønsket.
Bronski Beat og Marc
Almond
Almond som
hadde fått hard medfart for sin legning i media i forkant, var
skeptisk til å stille opp i en homoduett. Og media raskt ute
med å døpe singelen "The gayest record ever made".
Ellers huskes singelen for at Almond ikke hadde pugget teksten
til låta skikkelig, slik at "Falling free, falling free,
falling free" istedet ble "What'll it be, what'll it
be, you and me". Singelen
ble en stor hit i Storbritannia, med 3. plass på listene. I
Tyskland ble det 16. plass. Videoen
til låta ble produsert av Jimmys venninne Connie Giannaris. Og
saksofon spillet på låta ble gjort av Richard Coles.
Somervilles kompanjong i duoen The Communards. Somerville
og Almond har framført låta sammen flere ganger i årene etter.
Bl.a. på homokonserten
"Pride
in the park" i
London, 2003.
|
 |
|
 |
|
Jimmy
Somerville og Marc Almond sang
"I Feel Love/Johnny Remember Me" |
|
En
nyere utgave av Marc Almond og Jimmy Somerville. |
Etter suksessen med albumet og singlene lå verden åpen for
Bronski Beat, bl.a. var det planer om en turne sammen med Madonna. Men i stedet valgte sangeren Jimmy Somerville å
gi seg i bandet våren 1985.
Årsaken
til at han sluttet var at Somerville ønsket et sterkere politisk
engasjement i bandet. Men også kjemien mellom Jimmy og de to andre i bandet var
blitt dårligere med tiden. Jimmy syntes bl.a. de tette relasjonene
mellom Steve og Larry (de var et par) ble vanskelig å forholde seg til. Og
sosialisten Jimmy mislikte at de fokuserte så mye på å tjene
penger.
Jimmy
Somerville (til norske Det
Nye): "Da jeg var i Bronski Beat kom suksessen for fort. Jeg ble
så forvirret over alt oppstyret og endte som en nevrotisk
arbeidsnarkoman. Som sosialist følte jeg skyldfølelse over
plutselig å tjene masse penger. Det var fantastisk å gå fra
å være arbeidsløs til å bli nummer tre på hitlistene.
Problemet var at vi Bronskiene var så forskjellige. Larry og
Steve var ikke politisk bevisste. De ville kun bli popstjerner
og tjene penger. Derfor har vi ikke lenger noen kontakt.
Jimmy Somerville:
"A lack of understanding of
each others needs and the realisations, well for me anyway, that
to work. So intimately our friendships had to be strong plus
there was to much intimate history between the others".
Jimmy Somerville valgte å
forlate Bronski Beat i 1985. Mai 1985 ble siste gang Somerville spilte sammen med
de andre, på The Montreux Music Festival. Om man ser
bort fra en reunion opptreden på "International AIDS day"
på Brixton Academy, i 1987. Somerville hadde senere en
suksessrik karriere med The
Communards sammen
med Richard Coles,
og deretter som soloartist. Det gikk endel rykter om at Marc
Almond skulle ta over som vokalist i Bronski Beat, men det ble
med ryktene. Da det aldri var noen kontakt mellom partene
vedrørende dette.
Jimmy
Somerville nådde nye høyder sammen med Richard Coles
(til venstre) i The Communards. For
å holde interessen for bandet oppe i denne turbulente perioden
ga man i 1985 ut EPen "Hundreds and Thousands". Den
inneholdt endel nye låter, samt remikser av gamle låter. Bl.a.
"Run from love" som ble gitt ut på singel på samme
tid. John
Jøn
(John
Andrew Foster)
tok plassen som sanger i bandet etter at Jimmy sluttet. Foster
var en gammel venn av Larry. Og han ble
introdusert for Steve da han kom på besøk til parets leilighet
i Brixton, like før Bronski Beat fikk sitt gjennombrudd. John
bodde på den tiden i Newcastle, der han spilte i bandet The
yellow Jellys.
Tidligere hadde John jobbet i et offentlig ungdomsprosjekt, der
han måtte være med å bygge en mur rundt en park. Noe som
overhodet ikke passet ham.
Steve likte John umiddelbart:
"I was in awe at this person, what a great guy, so full of joy, fun and
enthusiam". 
John
Jøn bak sammen med Steve og Larry. John
kom jevnlig på besøk, og da bandet skulle spille opptre på
Wogan show på
BBC sammen med Marc Almond, var Somerville ute
på en av sine sykkelturer, noe som betydde at han møtte opp
for sent igjen. Så under øvingene før opptredenen stilte John
opp som vokalist på scenen sammen med Marc Almond. Så
da Somerville sluttet var det naturlig å spørre John om han
ville overta som vokalist i bandet. Noe han gjerne ville. Bandet
fikk problemer med London records da de selv fortalte at John
Jøn var den som skulle overta som sanger etter Somerville.
Plateselskapet hadde nemlig planlagt en større happening med
media tilstede når nyheten om den nye vokalisten skulle gjøres
kjent. John
flyttet ned til London for å komme nærmere de andre i
bandet. Sammen dro de til Jumbo rehearsal studios
hvor de bl.a. fikk ideen til "Hit that perfect beat".
En demo ble deretter spilt inn i Berry street og så presentert
for London records. Selskapet likte det de hørte. Deretter bar det
til New York sammen med produsent Mike Thorne.
Men verken bandet eller London records var fornøyd med resultatet .
Bl.a.
manglet "Hit that Perfect Beat"
elementet av energi som de ønsket. Så de dro
tilbake til England og hentet fram den originale demoèn for å
jobbe med den. De fikk også inn en ny produsent i Andy
Williams som tidligere hadde jobbet med Eurythmics. I
hele tatt ble det brukt mye tid på innspillingen av "Hit
that perfect beat". Med besøk i 6 ulike studioer før de
var fornøyd. Låta
var kjapp, dansevennlig, og dominert av et elektronisk lydbilde.
 Om
de brukte lang tid på innspillingen av låta, brukte de nesten
like lang tid på å spille inn musikkvideoen. De laget en video
som de var fornøyd med. Men så ble det bestemt at låta skulle
brukes i filmen
"Letter
To Brezhnev", hvor handlingen foregikk i Liverpool. Så
derfor dro de opp til Liverpool og laget en ny video i det samme
område som filmen var spilt inn i. Det
skulle heldigvis vise seg at alt arbeidet ble belønnet med gode
listeplasseringer. I hjemlandet ble det en sterk 3. plass i
november 1985. Det samme som "Smalltown boy" hadde
oppnådd, men "Hit that perfect beat" lå lengre på
listene, noe som var en fin fjær i hatten for Steve og Larry
etter at de ble vraket av Somerville. I Tyskland ble det 4.
plass, mens i U.S.A. nådde singelen høyt på dance listene. 
Fra
videoen til "Hit that perfect beat", med John
Jøn på vokal. Som
2. singel fra det neste studioalbumet ble "C'mon
C'mon"
gitt ut i mars 1986. Dessverre ble ikke den gospelinspirerte
gladlåta like stor hit som forgjengeren, selv om 20. plass i
Storbritannia var greit nok. Videoen til "C'mon C'mon"
ble laget av Tim
Pope, en mann
som ellers er mest kjent for sitt
samarbeid med The
Cure. Og resultatet ble av det dristige slaget, noe som
førte til at den raskt ble omtalt som "the gayest video
ever made". Amerikanske MCA
nektet å presentere videoen
for sine platekjøpere, så der borte ble det laget en video som
presenterte ulike danseformer, uten at bandet var med i den.
Larry og Steve var godt
fornøyd med valget av John som ny sanger i bandet. Larry mente
han hadde levd opp til forventingene de hadde, og mere til.
Larry: "He's totally lived uo to our expectations and surpassed
them. Being friends beforehand we already knew we could get on
with each other, and he's been marvellous on all counts." Steve
var kjempefornøyd, og mente at det var positivt at stemmen hans
ikke var like lys som Jimmy Somerville sin. Steve: "One hundred
percent. He's the man for us. I think it's a healthy thing that
he doesn't have the high voice like Jimmy's." Deretter
dro de for å spille inn albumet "Truthdare
doubledare" i Glen Matlocks studio. Tidligere hadde
The Sex
Pistols brukt studioet til å øve på sine låter. Det meste
av albumet ble skrevet her, i tillegg til at det ble
laget demoer. Selve plata ble spilt inn i Studio
studio sammen
med Andy Williams. Miksingen ble gjort i Hansa by the Wall,
Berlin. Der David
Bowie i sin tid hadde spilt inn albumet "Heroes". Etter
at plateinnspillingen var gjort unna dro de til Paris for å
opptre i et TV show med Elton John. På kvelden ble de invitert
på fest i Eltons leilighet på Hilton hotellet. Her endte alle
opp på badet der de sniffet noe ulovlig pulver. Steve Bronski
lot seg imponere av kranene på badet som var
gullforgylt. De
var også med på en Montreux-festival, der John Jøn endte opp
på en festbåt på Genevesjøen sammen med Freddie Mercury fra
Queen. Dessverre
skulle ikke fortsettelsen bli like rosenrød for Bronski Beat.
Albumet "Truthdare doubledare" kom ut i mai 1986, og
oppnådde en litt skuffende 18. plass i Storbritannia. Plata
hadde åpenbare kvaliteter som en frisk og fengende plate, med
fine låter som "Truthdare doubledare", "We know
how it feels" og
"Punishment Of Love". I tillegg
til de to singlene. Det virket som interessen for
bandet hadde sunket dramatisk på noen måneder. I mellom Europa
var interessen for albumet større. De planla derfor å dra på en
større promoterings turne da plateselskapet la press på Steve
og Larry om at de skulle droppe John Jøn. Så i
1987 sluttet han da også i bandet. Han fortsatte i stedet
karrieren i U.S.A. innen techno musikk (I 1993 var han tilbake i
bandet). Etter
det ble Bronski Beat også droppet av plateselskapet London
records, som istedet ønsket å satse på The Communards og Fine
Young Cannibals.
Enda Bronski Beat hadde skrevet låter til et nytt album, der en
låt kalt "The
final spin"
var pekt ut som singel. Den ble aldri gitt ut. Mange
plateselskaper ønsket å skrive kontrakt med bandet, men
istedet valgte Steve og Larry å dra ut på en turne, da det var
noe de lenge hadde ønsket å gjøre igjen. I
1987 turnerte Steve og Larry som en duo med konserter i
Storbritannia, Europa og U.S.A. med Steve som
vokalist. Også i årene 1988-1991 turnerte bandet hyppig rundt om i
verden bl.a. med den talentfulle
Jonathan Hellyer
fra Midlands,
England. Han hadde noe av den samme falsett stemmen som
Somerville hadde. I 1989 turnerte han med bandet i U.S.A. der
også
Annie Conway
var med som
sanger.
Jonathan Hellyer
Sammen med
Hellyer spilte
de inn to singler på plateselskapet
Zomba. En coverversjon av den gamle Motown
klassikeren
"I'm gonna run away from you", og
"One more
Chance". I 1989 hentet de fram gamle
Eartha Kitt, og spilte
inn
"Cha Cha Heels". Låta var
egentlig skrevet for den nå avdøde
Divine. Ingen av singlene
nådde listene. Også "What more can
I say"
ble gitt ut på
singel på denne tiden. Deretter
droppet de Zomba records, da de følte at selskapet ikke gjorde
nok for å promotere platene deres.
Bronski
Beat sammen med Earth Kitt I 1991
bestemte Larry og Steve seg for å gå sine egne veier for en
stund. Jonathan Hellyer dro til U.S.A. for å utvikle sitt
talent som skuespiller. I 1993 ble det laget en ny versjon av
"Why" på det tyske selskapet ZYX music.
Og i 1994 kom en akustisk
versjon av "Smalltown Boy", samme år ble Jonathan med
i bandet igjen.
Like etter takket Larry Steinbachek
for seg. Han flyttet deretter til Nederland, der han i mange år
var endel av teatergruppen Remote
Control.
Dermed var Steve Bronski det eneste
opprinnelige medlemmet i bandet. Inn kom Ian Donaldson, som var
en dataprogrammer og keyboardist. Disse tre ga i 1995 ut det
foreløpig siste albumet med Bronski Beat kalt "Rainbow
Nation"
på XYZ.
Plata ble spilt inn i Bronskis hjemmestudio i Skottland, der han
tok fram demoer som var blitt spilt inn gjennom årene. Deretter
dro Bronski til Verona, Italia der Hellyer la vokal på
låtene. 
I
1995 opptrådte bandet på flere Gay Pride-konserter i
California. Men før de kom så langt valgte Hellyer å takke
for seg, slik at Steve Bronski måtte ta over mikrofonen og
synge. Med hjelp fra medlemmer av andre band. Deretter gikk
bandet over i historien. Noen
år senere flyttet Steve Bronski til Thailand, etter å ha blitt
fascinert av landet på en ferietur. Han bodde først på øya
Samui, men flyttet senere inn til Bankok der han fortsatt bor.
Parallelt med dette har han også produsert artister som Europeanboys,
Karel Restless, Lori Madison
og Jill
Dreski. I
2005 spilte han inn en ny versjon av "Smalltown boy"
sammen med Lori Madison. 
Steve Bronski,
Jimmy Somerville og Larry Steinbachek I
desember 2016 døde Larry Steinbachek
av kreft, 56 år gammel. Ifølge hans søster
Louise Jones
var Larry omgitt av venner og familie den siste tiden. Hans
dødsfall ble ikke kjent i media før i midten av januar 2017,
noe som førte til oppslag hos mange av de store nettstedene,
bl.a. BBC.
|
