Fra jeg første gang hørte låtene "Why" og "Smalltown Boy", til plata var i samlingen min, gikk det ikke lang tid. For dette var musikk midt i blinken for en synthpopèr som meg, midt på 80 - tallet. Jeg husker at jeg på denne tiden syntes "Why" var finere. Men nå er jeg nok blitt medlem av den gemene hop, og stemmer på "Smalltown Boy" i stedet. Men begge var flotte låter med et meningsfullt budskap. 

Og plata "The Age of Consent" ble snart en favoritt. Med fine låter som "It Ain`t necessary so", "Junk" og "Heat Wave". En låt som "I feel love / Johnny remember me" kom mere til sin rett i singelversjonen sammen med en annen av mine favorittartister, nemlig Marc Almond. 

Somerville`s sjelfulle sang, og det litt kalde elektroniske lydbildet, tiltalte meg. 

Det neste jeg kjøpte med dem var EPèn "Hundreds and Thousands" hvor remixen av "Heat Wave" var verd prisen alene. Deretter ble det deres 2. album "Truthdare Doubledare" som fant veien til samlingen. Jeg husker mange hadde avskrevet bandet da den kom. Noe jeg syntes var urettferdig, for plata var veldig bra den. Men lydbildet var riktignok et helt annet. Mye gladere, og mainstream. Og John Jøn`s stemme var veldig annerledes enn Somerville sin. Hele 1. siden hadde sterke låter, som singelhiten "Hit that perfect Beat", "C`mon `mon", "We know how it feels" og "Truthdare Doubledare". 2. siden hadde discolåta "Dr. John" som fenget.

Deretter gikk vel Bronski Beat over i historien for de fleste. Jeg skaffet meg ettervert singlene "One More Chance", "I`m gonna run away from your Love" (fin låt) og "Cha Cha Heels" (med Eartha Kitt), uten at de gjorde noe fra eller til med interessen.

Men i alle år har jeg spilt albumene "The Age of Consent" og "Truthdare Doubledare" jevnlig, da det er flott musikk. Og de gjør at jeg i 2004 fortsatt føler tilknytning til Bronski Beat.