|
Crowded House slo
gjennom med sin Beatles-lignende
gitarpop i en tid der musikkscenen
var preget av band som hadde forkjærlighet for synthesizere og annet
moderne produksjonsutstyr. De ble for mange en påminnelse om at ting
kan gjøres enkelt med gitar, vokal, trommer, orgel, og likevel slå an hos platekjøperne. Slik deres
"Don't Dream It's Over" gjorde over det meste av verden i 1987. En
låt som senere har gått inn i klassikernes rekker, og som mange artister gjør
sin coverversjon
av. Slik Paul Young gjorde
med suksess i 1991.
I U.S.A. ser man
gjerne på bandet som et slags one-hit-wonder, da det kun var
"Don't Dream It's Over" og "Something so Strong"
som markerte seg på Billboard. Mens i Europa opplevde de en økende
suksess med de påfølgende albumene.
Neil Finn var hele
tiden den skapende kraften i bandet, i tillegg til at han var sangeren
og lederen. For de fleste som kjenner Crowded House er det Neil
Finn man først og fremst forbinder de med.
Neil ble født på
den andre siden av jordkloden, på New Zealand. I
Te Awamutu som ligger på den
nordligste øya vokste han opp med
sin eldre bror Tim.
Tim kom til å bli en musikalsk kompanjong også i
voksen alder. Da de var små opptrådte de for foreldrene, der de sang sammen tostemt. Noe de også kom til å
gjøre lykke med senere i livet. Neil lærte seg tidlig å
spille piano, hvor særlig Beatles' låter ble pugget. Han
begynte å skrive egne låter i ung alder. Det første han skrev
var en melodi til en tekst som befant seg på inner coveret i en
Donovan plate. Senere lærte han mye av platene til Elton John,
Cat Stevens, Neil Young og
David Bowie. Og ikke minst ble
storebror Tims suksess med det New Zealandske bandet Split Enz
en viktig motivasjonsfaktor. Split Enz ble dannet i 1972 da Neil
var 14 år gammel. Dette opplevde suksess i hjemlandet,
og fra 1975 ble de store også i Australia. Et platemarked det
var viktig å slå gjennom på om man var fra New Zeland.
Neil fikk lov
til å være oppvarmingsartist for Split Enz ved en del
anledninger. I 1976 dannet han sitt eget band kalt The After
Hours. Bandet hans ble regnet som lovende, men da Phil Judd
sluttet i Split Enz i 1977, ble den ledige plassen i bandet
tilbudt Neil, som slo til. Han var da bare 19
år, og måtte lære seg å spille el. gitar for å kunne ta jobben.
Fram til da hadde han nemlig kun spilt kassegitar.
Og på mange måter
ble Neil bandets redning. For etter skuffende albumsalg på slutten
av 70-tallet, tok han kommandoen når det gjaldt låtskriving på
"True Colours" fra 1979. Ikke minst med låta "I got
You" som han også sang. Dette ble bandets store hit, med høye
plasseringer mange steder i verden. Bla. 12. plass i Storbritannia, og topp 60
i U.S.A. I hjemlandene Australia og New Zealand solgte plata 200.000.
Noe som tilsa at hvert 10. hjem der nede hadde plata i huset.
Split
Enz med Paul Hester til venstre, Neil Finn og Tim Finn er lengst
til høyre.
Før dette hadde
motløshet preget bandet, og man snakket om å oppløsning. Men
etter denne suksessen gikk ting bedre. Ikke minst i U.S.A. der de fikk
3 album på rad inn på Billboard topp 60. I 1983 ble Paul Hester med
i bandet på trommer. Han hadde tidligere spilt i bandet
Cheks, og
hadde blitt anbefalt av Rob Hirst
fra Midnight
Oil om å prøvespille for Split
Enz. Han
skulle senere bli med Neil over i Crowded House. På samme tid valgte
broder Tim å gi seg i bandet, noe som plasserte Neil som leder av
bandet. Men etter et album i 1984 bestemte man seg får legge inn
årene med en avskjedsturne. På denne ble også Tim Finn med.
Deretter satset broren Tim på en solokarriere.
Etter at Split Enz
ble oppløst ønsket Neil Finn å danne et nytt band. Han ønsket
også å endre musikkstil, fra new wave-stilen Split Enz hadde på
slutten, til et enklere, mer klassisk lydbilde. Han dro så til
Melbourne på jakt etter dyktige musikere som kunne bli med i hans nye
band. Den første han tok med i bandet var sin gamle venn Paul Hester
som hadde vært med i Split Enz. Han var forøvrig fra Melbourne. Han
fant også fram til Nick
Seymour, en selvlært bassist som var
utdannet innen film. Seymour som var yngre bror av Mark Seymour fra
Hunters & Collectors hadde tidligere vært medlem av band som Marionettes, Bang,
og The Horla.
En Craig Hooper ble også med i
bandet, men han
ble droppet etter kort tid. Men han var innom lenge nok til å bli
kreditert for låta "Recurring Dream"
- riktignok sammen de
andre i bandet. Navnet for det nye bandet var i starten Mullanes,
etter mellomnavnet til Neil. Deres første opptreden sammen var
11. juni 1985.
Deretter dro bandet
ut på en miniturne i Australia, før de deretter satte kurs for
Amerika der de fortsatte turneen. Her ble de oppdaget av det amerikanske
selskapet Capitol
records. Like etter
gikk de igang med innspillingen av
debutalbumet sitt. Trioen ble koblet opp mot
produsenten Mitchell
Froom - en person som skulle få stor betydning
for bandet, der han produserte deres 3 første, suksessrike album. Han
hadde fram til da produsert album med Rick
Springfield, Elvis Costello, Janet Jackson,
Narada Michael Walden, og Stan Ridgway
(The Big
Heat).
Mitchell
Froom produserte 3 av Crowded Houses album.
Samarbeidet
skulle også bli fruktbart på den måten at Froom ga bandet et mer 'amerikansk'
lydbilde, og han var veldig klar i sine
innvendinger underveis i produksjonen. Motsatt ga de tre
plateproduksjonene med bandet Froom rykte som en av de beste i
bransjen.
Samtidig som de
produserte låter, opptrådte de på klubber i L.A. området. Under
navn som Krakatoa
Chorus, Barbara Stanwyckae's Chest
og The Largest
Living Things. Sistnevnte navn tok Paul Hester med seg da han mange
år senere dannet sitt eget lokale band i Melbourne.
Det var Capitol som
stilte krav til at de måtte komme opp med et nytt bandnavn, i stedet
for Mullanes. De landet
da på Crowded House, som illustrerte forholdene de levde under, i det
gamle, nedslitte huset de leide i L.A.
Debutalbumet deres
kom allerede i 1986, og het "Crowded House". Plata hadde et
litt nostalgisk lydbilde som kunne gi assosiasjoner til The Beatles, og
andre klassiske gitarband fra 60-tallet. Neil Finns sterke melodier,
slik som "Don't Dream It's Over", ble aldri kvalt av Frooms
produksjon.
"World
where you Live" var den første singelen
fra
albumet, uten at den skapte interesse noe sted.
Derimot gjorde "Don't Dream It's Over"
markedsføringsjobben for bandet, da den sjarmerte
alle som hørte den. Imidlertid gjorde den seg ikke gjeldende på
listene i U.S.A. og Storbritannia før i 1987. I Australia gikk den til topps
i juni 1987. Mye av skylden for at det tok lang tid før den nådde ut
til folket, fikk Capitol Records som gjorde lite for å promotere plata da den var ferdig.
I U.S.A. ble "Don't Dream It's Over" en stor hit
med en 2. plass på Billboard. Mye takket være en hyggelig,
state-of-the-art musikkvideo som fulgte låta. I U.S.A. ble "Something
so Strong" også en stor hit med en 7. plass.
Fra
videoen til "Don't Dream It's Over".
I hjemlandene
Australia og New Zealand solgte "Crowded House" til multi-platinum.
Albumet ble fulgt av
en turne, hvor også det tidligere Split Enz medlemmet Eddie Raynor
var med. Dette var på samme tid som "Don't Dream It's Over"
begynte å gjøre seg gjeldende på listene rundt om. Et
lykkelig sammentreff skulle det vise seg.
Etter dette ble
Crowded House et populært band å invitere til talkshows og
musikkprogram. Både fordi de var fra "down under", og fordi
de
hadde mye humor og vennlighet i seg som slo an blant folk. Humoren til
bandet er viden kjent. Men sammen med deres ofte triste låter, kan
resultatet bli litt feil. Som når de står på scenen og slår en
skrøne, for deretter å synge "Hole in the River". Om tanta
som ligger død i et hull i elva. Senere har "Crowded House"
dukket opp på flere lister over noen av tidenes beste plater. Og
flere kjente musikere har nevnt den blant de 10 beste albumene i
platesamlingen sin.
Etter at turneen var
ferdig gikk Crowded House i studio for å produsere sin neste plate.
Neil hadde "Mediocre Follow-up" som arbeidstittel på plata.
Men den endte opp med med "Temple of Low Men"
- en tittel som
refererte til noen kjente evangelister som skapte storm på den tiden
da albumet
ble gitt ut. Platecoveret med de tre medlemmene, var tegnet av
Nick Seymour fra bandet. Han fikk dermed nytte av sin bakgrunn som
kunsttegner. Også de andre Crowded House albumcoverne er tegnet av
ham. Noe som ble et kjennemerke på Crowded House. Plata ble gitt ut i
juli 1988.
"Temple of Low Men"
"Temple of Low Men"
fikk et litt
annet lydbilde enn forgjengeren. Litt mørkere, litt mer melankolsk,
og den hadde ingen hitlåter a' la' "Don't Dream It's Over".
Kritikerne mente at dette var en mer voksen, helstøpt plate.
Men salget ble svært skuffende. En 12. plass med det forrige albumet,
ble nå til en 40. plass i U.S.A. med dette albumet. I Storbritannia nådde verken singlene
eller albumet listene. I Norge hadde "Don't Dream It's Over"
vært en brukbar hit, men ingen av de første albumene til Crowded
House slo an. Det var flere låter på plata som burde blitt hits,
slik som
"Better be Home soon", "Into temptation" og
"I feel Possessed". Og igjen gjorde Capitol en slett jobb
med promoteringen av albumet. Bandet selv følte de hadde laget en
bedre plate enn den forrige, mer helstøpt og tidløst. Så for de var
det dårlige platesalget en stor skuffelse. Et paradoks var det at
når musikkbladene og avisene skulle regne opp de beste albumene fra
1988, var denne med på mange av listene. Uten at det hjalp så mye.
Bandet hadde planer
om en større U.S.A. turne, men dette ble droppet. I stedet
konsentrerte de seg om Canada og Australia, hvor de ble tatt vel imot.
Sommeren 1989 så de
ikke lenger noen framtid for bandet, så det ble oppløst. Noe av
grunnen var at de savnet familiene sine. Neil hadde på MTV sendt en
hilsen til familien sin der hjemme med ordene 'Better be Home
soon'. Og han ønsket å gjennomføre det løftet. I tillegg var
Neil og Nick uenig om hvordan bandet skulle framstå overfor publikum.
Bla. var Neil lei av å se seg selv på forsiden av platecoverne,
cover som Nick hadde laget. Det gikk så langt at Neil på et tidspunkt
kastet Seymour ut av bandet, men etter en måneds tid tok Seymour
kontakt med Finn, og de la uenigheten bak seg.
I bakhodet hadde
Neil likevel tanker om et tredje Crowded House album. Så han
fortsatte å skrive nye låter. Men han slo det så fra seg, da han
syntes de var for dårlige. I stedet hadde han funnet tilbake til sin
eldre bror Tim. I Split Enz hadde han hele tiden følt seg
mindreverdig i forhold til Tim, pga. alderen. Men når de nå satte seg
ned for å skrive låter, kunne de gjøre det sammen, som to
likeverdige musikere. Tanken var at de skulle gi ut låtene under navnet The
Finn Brothers. Men Neil foreslo at de kunne bruke disse låtene, sammen med
det beste av det han hadde skrevet i forkant, og gi det ut som Crowded
House. Det betydde at Tim Finn måtte bli det 4. medlemmet av bandet.
Tim og Neil dro så
til Los Angeles hvor de møtte Nick, Paul, og produsent Mitchell
Froom. De spilte både Neils egne låter, og de skrevet i felleskap
med Tim. De andre likte best Finn/Finn låtene. Og den neste plata
endte da også opp med 9 Finn/Finn låter, 4 med Neil Finn, og en av
Paul Hester (Plastic
Italian). Nick og Paul var i utgangspunktet litt
skeptisk til å få Tim inn som medlem av bandet, men det gikk seg
fort til.
3. plata "Woodface"
med Tim Finn som medlem, ble gitt ut sommeren 1991. Og om forgjengeren
var dyster og melankolsk, var dette en samling med svært fengende
låter man lett kunne nynne med på. I tillegg til flotte melodier,
sang de to brødrene tostemt på mange av låtene, på en måte som
selv Simon & Garfunkel ville vært stolt av.
På coveret av plata
hadde Nick valgt å avbilde et treansikt, som illustrerte
platetittelen. Noe man må anta at Neil var fornøyd med. Bandet var
litt uheldig med valg av 1. singel, da "Chocolate Cake" som
forsåvidt var en grei låt, og som omhandlet amerikanernes
forkjærlighet for søtsaker, ikke hadde det samme hit potensialet som
de neste singlene. En følge av det var at U.S.A. igjen mistet
interesse for bandet. For verken albumet eller de påfølgende
singlene som ellers gjorde det bra i Europa og Australia, hevdet seg i
U.S.A.
"Woodface" klarte bare en 83. plass der. Noe som var 43.
plasser ned i forhold til den forrige platen.
"Woodface"
Også i Europa var
man lunken til albumet da "Chokolate Cake" kom ut. Albumet
nådde en 34. plass i Storbritannia. Så kom "Fall at your Feet"
som nådde topp 40 med en 17. plass. Som "Don't Dream It's Over" gjorde det i 1987, var det "Weather with you" som bidro til å
løfte albumsalget i Europa. Den sommerlige allsang-låta nådde 7.
plass i Storbritannia i februar 1992. På samme tid kom "Woodface"
inn på listene igjen med en 6. plass. Også singler som "It'only
Natural", "Four seasons in one day" nådde topp 30 i
Storbritannia. Sistnevnte som minnet mye om The Beatles, handlet om New
Zealands største by Auckland.
Crowded
House ble etter hvert en gjenganger på Top of the Pops.
Også i Norge ble
"Woodface" bandets egentlige gjennombrudd, med en 13. plass.
Slik det var så mange plasser rundt om i verden. På New Zealand gikk
plata helt til topps, mens i Australia ble det 2. plass.
Bandet
opplevde nå fortjente solskinnsdager med stort platesalg,
opptredener på Wembley, og utmerkelser fra den engelske dronningen
for deres bidrag til kunsten.
I november 1991
forlot Tim bandet midtveis i turneen de var ute på, uten at det lå noe dramatikk idet. Muligens følte
han seg ikke som et ekte medlem av Crowded House, og derfor
heller ikke ønsket å fortsette i bandet. I 1993 var han tilbake med
sitt eget "Before & After" album.
I 1993 fikk Tim og Neil
utmerkelsen "Order of the
British Empire" fra
Dronning Elisabeth for sitt bidrag til New Zealands musikkliv.
I 1993 ble amerikanske
Mark Hart tatt inn som medlem av bandet. Han hadde
tidligere vært såvidt innom Supertramp, og spilt med Crowded House
på den tiden de laget "Temple of Low Men". Da de skulle i
gang med nytt album, valgte de å droppe Mitchell Froom som
produsent, til fordel for det tidligere Killing Joke, The Orb
medlemmet Youth.
Youth heter egentlig Martin
Glover, og hadde
base på New Zealand. Plata ble også spilt inn på New Zealand, på
Karekare Beach, der Neil hadde noen venner med et hus som de kunne
låne. Noe som forklarer tittelen på åpningslåta "Kare
Kare".
Resultatet
var at 4. plata "Together Alone"
ble en mer variert plate enn de foregående. Den inneholdt typiske
Neil Finn ting som "Distant Sun" og "Locked Out".
I tillegg til mer røffe el. gitarlåter, og elementer fra australsk
maori musikk. Plata ble en stor suksess over det meste av verden da den kom i oktober
1993, utenom U.S.A. I Storbritannia debuterte den på 4. plass på albumlisten, en liste hvor "Woodface" fortsatt befant
seg. I Norge nådde den 14. plass.
"Together Alone"
Deretter dro de nok
en gang ut på turne. Denne gang i Europa. De var akkurat dratt ut på
en Australia turne da Paul Hester bestemte seg for å gi
seg i bandet, 15. april 1994. Årsaken til at han sluttet var at snart
skulle bli far for første gang, og ønsket å bruke mer tid sammen med familien i
Melbourne. Paul var senere med i ulike TV show i Australia, som medlem
av barnemusikk bandet The
Wiggles, der han
var 'Paul the Cook'. Og han startet sin egen restaurant i Melbourne. I tillegg til at han
ble medlem av hobbybandet The Largest Living
Things.
Crowded House
fortsatte Australia turneen med en Peter Jones på trommer. Høsten
1994 følte Neil Finn at de hadde turnert nok, og valgte heller å
produsere en plate for Dave Dobbyn,
i 1995. Samme år kom også den
lenge etterlengtede plata fra brødrene Finn, kalt "Finn". Men
verken den eller de senere solo albumene fra brødrene ble noen
større suksesser i Europa eller U.S.A. Likevel offentliggjorde Neil
Finn at Crowded House var historie i 1996.
24. november 1996
holdt bandet en avslutningskonsert foran 120.000 mennesker utenfor
Sydney Opera house, som en av de største konsertene som er holdt i
Australia. Som oppvarmingsband hadde de
Custard, Powderfinger og
You am I.
Overskuddet fra konserten gikk til Sydneys barnehospital. Det ble i
2006 også gitt ut en CD og en DVD fra denne konserten.
Avslutningskonsetren
til Crowded House ble
foreviget på "Farewell to the World".
Som en verdig avslutning
på et flott band, ble samleplata "Recurring
Dream-The Very
best of Crowded House" gitt ut samme år. Og med den fikk bandet
sin første listetopper i Storbritannia. Den gikk også til topps på
New Zealand og i Australia. I Norge nådde den 5. plass. Plasseringer som viser at folk likte bandet godt,
i hvert fall når de fikk alle
perlene deres på en CD (eller to, da det også ble gitt ut en dobbel
CD av samleplata).
Samleplata inneholdt
også 3 nye låter, med
"Everything Is Good for You",
"Instinct"
og "Not the
Girl You Think You Are".
Til innspillingen av disse 3 låtene var Paul Hester for anledningen
tilbake bak trommene i Crowded House.
I 2000 ble det gitt ut en fin
CD kalt "Afterglow"
som samlet noen av de mange låtene som ikke hadde blitt med på
noen av de foregående platene. Bla.
"Recurring Dream",
som hadde vært tittel på den forrige samleplata, men ikke tatt med
der. Og som var spilt inn på den tiden da de fortsatt het
The Mullanes, med Craig Cooper på gitar.
"Afterglow"
nådde 18. plass i Storbritannia.
Samleplatene
"Recurring Dream-The Very
best of Crowded House" og "Afterglow".
I 2003 kom Paul Hester og
Nick Seymour sammen igjen, da de spilte med Melbourne bandet Tarmac
Adam.
I 2004 kom også
Neil og Tim sammen
igjen, nesten 10 år etter den forrige Finn Brothers plata. Og "Everyone
is here" ble en stor suksess med en 8. plass i
Storbritannia, og
plasseringer på Billboard. Noe som kan sees på som en happy ending.
Etter flere år med dårlig salg.
Brødrene Finn. Tim og Neil.
Nick Seymour flyttet
til Irland etter at Crowded House ble oppløst. Hvor han bla. var med
i bandet Deadstar, og produsert plate for bandet Bell X
1. Mens Mark Hart
ble med i Supertramp igjen.
I 2005 ble
Crowded/Split Enz hyllet på coverplata
"She Will Have Her Way",
som var spilt inn av ulike kvinnelige artister fra Australia. Den
nådde topp 5 på albumlisten både i Australia og New Zealand. I 2010
ble denne fulgt opp med plata "He
Will Have His Way",
der mannlige artister fra 'down under' tolket Crowded Houses mest
kjente låter.
26. mars 2005 fikk verden
den triste beskjeden om at Crowded Houses trommeslager gjennom mange
år, Paul Hester, var død. Han ble funnet hengende i et tre i en park
i Melbourne, Australia, i nærheten av der han bodde. Politiet utelukket at det lå noe kriminelt
bak dødsfallet, noe som pekte i retning av selvmord. Hester hadde i
tiden forut slitt med depresjon. Han etterlot
seg samboer og to barn. Hester som bare ble 46 år hadde i de senere årene jobbet innen
media.
Litt senere ble det
arrangert en minnekonsert for Paul Hester, der Finn brødrene og Nick
Seymour stod på scenen sammen, i Royal Albert Hall i London. Helt
forrest på scenen stod det en skarptromme, med en hatt oppå, til
minne om Paul.
Neil Finn: "When we lost Paul it was like someone pulled the rug out from
underneath everything, a terrible jolt out of the dark blue. He was
the best drummer I had ever played with and for many years, my closest
friend."
Paul Hester
8. januar 1959 - 26. mars 2005
I januar 2007
overrasket Neil Finn en hel musikkverden med nyheten om at han og Nick
Seymour planla å dra ut på turne som Crowded House. Også et
nytt album kalt "Time
on Earth" var
under innspilling. Gjenforeningen var overraskende på
bakgrunn av uttalelser Neil kom med etter selvmordet til trommeslager
Paul Hester i 2005, der han avviste at Crowded House kunne komme
sammen igjen. Men nå hadde han og Nick kommet på andre tanker. Til
stor glede for de mange Crowded House fans verden over som gjerne vil
ha flere plater fra bandet.
Paul
Hester
Bakgrunnen for det
overraskende comebacket var at Nick Seymour ble invitert til å bidra
på Neil Finns neste soloplate. Underveis i innspillingen fant de
tonen så bra at de ønsket å gjøre noe mer ut av det. Og da ble en
gjenforening av Crowded House et naturlig ønske. Neil Finn: "After spending most of last year making music and hanging
out with my friend Nick Seymour
we are now announcing our intention to reform Crowded
House with a new record entitled 'Time
On Earth'."
Også tidligere C.H.
medlem Mark Hart ble med på plata, og en etterfølgende
turne. Bandet var også på leting etter en trommeslager
til å ta over etter Paul Hester. Finn: "We are conscious that
Paul
Hester was above all a great drummer and we are currently
auditioning to find someone special to take that role".
I februar 2007 fant
de denne trommeslageren i Matt
Sherrod, som
tidligere hadde spilt i Beck.
Han har også gjort seg bemerket som låtskriver for flere kjente
artister. Neil Finn: "It's
a go with Matt Sherrod for the drumming chair". Interessen for
trommene hadde Sherrod fått da han var 9 år gammel. Han hadde
også bakgrunn som aktivist der han kjempet for rettighetene til
sorte amerikanere.
Matt
Sherrod fikk det ærefulle ansvaret med å ta over plassen bak
trommene i Crowded House.
Ettersom plata i
utgangspunktet var tenkt som en soloplate, og ble spilt inn over en
lengre periode, var det mange studiomusikere som bidro på plata.
Finn, Seymour, Hart og Sherrod spilte kun
sammen på 4 av platas låter.
Gjenforeningen av
Crowded House, og deres jakt på ny trommeslager ble behørig
omtalt i media verden over. Noe som viste at interessen for bandet
fortsatt var stor.
17. mars 2007
opptrådte Crowded House foran 50 fans i deres øvingsstudio, nær
Bath i England. I et
studio som ellers tilhører Peter
Gabriel. Konserten ble kringkastet via internett, der de
framførte låter fra det kommende albumet, i tillegg til gamle hits.
To dager senere opptrådte de i Bristol, England. Og 29. april
opptrådte de på
Coachella valley music and arts festival
i Indio, California.
Finn, Hart,
Seymour og Sherrod i 2007.
Albumet "Time
on Earth" var ute i butikkene 2. juli 2007. Med seg på plata
hadde de fått Ethan
Jones og Steve
Lillywhite (U2,
Big
Country, The
Pogues) som
produsenter. Og Johnny
Marr (fra The
Smiths) til å spille gitar på to låter. Marr skrev også
"Even a child"
sammen med Neil. 25. juni ble uptempo låta "Don't
stop now" gitt
ut på singel for å promotere albumet. Den klarte ikke å markere seg
på listene. Bedre gikk det for "Time on Earth" som nådde 1. plass i
Australia, 2. plass på New Zealand, 3.plass i Storbritannia, og 46.
plass i U.S.A. Ellers var det så som så med plasseringene rundt om.
I Norge nådde den ikke opp på VG-lista.
"Time on
Earth" fra 2007
Pressen skal ikke ha
skylden for den variable mottagelsen til plata. For selv om den ikke
ble utropt til noen klassiker, var de fleste positive. Forsiktig,
vakkert, bittersøt, varm, melankolsk var noen av adjektivene som ble
brukt om plata. Samtidig mente mange at den med sine 60 minutt var
for lang, og at det var for mange mid-tempo låter som man ikke
festet seg ved.
Coveret på plata var som
vanlig laget av Nick Seymour. Inspirasjon til bildet med mannen som
blir spist av en slange fikk han fra boken
"Historien om de nordiske
folkene" (1555) skrevet av den svenske historikeren
Olaus Magnus.
Boken
"Historien om de nordiske folkene" (1555) som inspirerte Seymour.
Fredag 3. august 2007 dro
bandet ut på en større verdensturne for å promotere albumet. De
startet opp i Mashantucket i U.S.A. Etter 25
konserter i Nord-Amerika fortsatte de turneen i Europa. Torsdag 11.
oktober stod de på Sentrum scene i Oslo. Tracklista på konserten var
denne :
Mean to me
World where you live
Say that again
Fall at your feet
Don't stop now
Pour le monde
Love you till the day
Hole in the river
People are like suns
Not the girl
Nobody
Even a child
In my command
Distant sun
.Private universe
Fingers of love
Weather
Something/Pinapple/There goes God her
Don't dream it's over
4 seasons in one day
De gamle låtene som
publikum kjente til best fikk naturlig nok best mottagelse. Noe som
gjorde at Neil mumlet noe om at de kastet bort tiden ved å spille
"People are like suns"
fra den nye plata. Likefullt var det en hyggelig kveld der både
publikum og bandet koste seg.
De fortsatte turneen 'down
under' den 28. oktober, til glede for sine mange lokale fans i
Australia og New Zealand. 11.
desember ble turneen avsluttet i Royal Albert Hall, London.
De som ikke fikk med seg
noen av konsertene har mulighet til å laste de ned via
crowdedhouselive.com. Der mange av de konsertene de
gjorde i U.S.A. er tilgjengelig for nedlasting i sin helhet, i både
MP3 og FLAC format. Bootlegs ble dermed ikke like
interessant for fansen, da de på denne måten kunne lage sine egne
live CDer.
17. september 2007 ble den
Neil Finn skrevne låta "She
called up" gitt ut på
singel.
I april 2009 startet Crowded
House arbeidet med en oppfølger til "Time on Earth", I Neil
Finns eget Roundhead
Studios. Plata ble
produsert av Jim
Scott, som
tidligere hadde samarbeidet med Neil. Noe av innspillingen ble også
gjort i Scotts studio i Los Angeles. I juni 2010 var "Intriguer",
som plata ble kalt, klar for utgivelse. I den anledning fortalte Neil
at plata inneholdt 'unexpected
twists and turns, and some songs that sound like nothing we've done
before'.
Dagbladet
i Norge tok seg tid til å anmelde plata, og omtalte den slik: "Låtvalget
er mer variert, og arrangementene rommer musikalske detaljer som
beriker lydbildet." Også ellers i verden var omtalen av
"Intriguer" stort sett positiv. Og salgsmessig gjorde den
det bra, med 1. plass i Australia, 3. plass på New Zealand, 12. plass
i Storbritannia, 7. plass i Hellas, og 10. plass i Belgia.
"Intriguer"
fra 2010.
Plateutgivelsen ble
fulgt opp med en større verdensturne i 2010 for å promotere den nye
plata. Etter konsertene kunne folk kjøpe musikken fra konserten de nettopp hadde
hørt, på USB minnepenner. 15.
juni 2010 var Crowded House tilbake i Norge igjen, da de stod på Sentrum
Scene.
I oktober 2010 ble
det igjen gitt ut en samleplata med Crowded House, kalt "The
Very Very Best of Crowded House".
18. mai 2012 døde
tidligere Crowded House trommeslager Peter Jones av kreft, kun 49 år
gammel.
|
