Boy George (George Alan O'Dowd): Født 14. juni 1961, Bexleyheath, Eltham, Kent, England

Mikey Craig: Født 15. februar 1960, Hammersmith, London, England

Roy Ernest Hay: Født 12. august 1961, Southend, Essex, England

Jon (Jonathan Aubrey) Moss: Født 11. september 1957, Wandsworth, London, England

Få new wave grupper var så populære på 80-tallet som Culture Club. Mellom 1982 og 1984 hadde de 7 singler som nådde topp 4 i Storbritannia. Hvorav to gikk til topps. I U.S.A. hadde de seks topp 10 singler i løpet av to hektiske år. Med sin fengende og glade popmusikk, inspirert av calypso, reggae og soul.

Foruten "Karma Chameleon" og "Do you really want to hurt me", som begge var blant 80-tallets absolutt mest populære låter, vil de bli husket for Boy Georges fargerike fremtoning. Han blir gjerne trukket fram for å illustrere det ekstreme og dekadente som preget 80-tallet. Han framstod som en tvekjønnet hybrid med fargerike klær og tung make-up. Navnet Boy George virket nesten bisarr i denne sammenhengen, da han så ut som alt annet enn en gutt.

Culture Club slo gjennom på samme tid som musikkvideoene begynte å gjøre seg gjeldende på begge sider av Atlanteren. Og det nye mediet var som skapt for bandet. Mens rockebandene ellers stod rett opp og ned og spilte i videoene, med sitt tradisjonelle utseende. Var Boy George provoserende og spennende på samme tid. Noe som skapte interesse for musikken til Culture Club. 

Culture Club var også flerkulturell på den måten at de 4 medlemmene hadde ulik etnisk bakgrunn. Boy George var av irsk herkomst, Mikey Craig var svart med foreldre fra Jamaica, Jon Moss var jøde, mens Roy Hay var engelsk. Mikey Craig: "I'd like to think of Culture Club as an example to the world. I'm black, Jon is jewish, George is Irish, Roy is English. I'd like the world to look at that and say ' This is how it should be'."

Interessen for bandet falmet etter noen få år. Og Boy Georges narkotikaproblem, og indre stridigheter i bandet, gjorde at Culture Club fikk en alt for tidlig sorti i 1987. Selv om de kom sammen igjen senere.

En ung Boy George. Til høyre et skolebilde fra da han var 10 år gammel.

Bandets frontfigur Boy George/George Alan O'Dowd var sønn av en bygningsarbeider med eget firma, av irsk herkomst, ved navn Jeremiah O'Dowd. Faren jobbet også som boksepromotor, og han drev en bokseklubb.

Pappa Jeremiah O'Dowd.

Moren het Dinah, og sammen med sine fire brødre (Richard, David, Kevin og Gerald) og en søster (Siobhan) vokste George opp i en grå 3. roms leilighet i Eltham, som ligger i sør-London. Barndommen var preget av psykisk og fysisk vold fra faren, både mot barna og moren Dinah. Moren hadde rømt fra Dublin, Irland på 50-tallet da hun som tenåring ble gravid utenfor ekteskap. Hun lot det lille barnet være igjen i Irland. I London tok hun seg jobb på en bar i Woolwich, sørøst i London. Her traff hun Boy Georges far (begge to hadde røtter fra Thurles i Tipperary). Det skulle bli starten på et 40 år langt helvete med undertrykking og vold. Faktisk ble sønnens gjennombrudd som popstjerne det som gjorde det mulig for henne å komme unna alt det vonde. Noe hun mange år senere fortalte om i boken "Cry salty tears".

Boy George og moren Dinah.

Faren var en hissig mann, og da det etter hvert ble dårligere tider i bygningsbransjen, og han fikk problemer med å forsørge kone og seks unger, ble ting verre. George og faren gikk spesielt dårlig overens. Kommunikasjonen de to imellom begrenset seg som regel til "Jeg hater deg". Og det toppet seg en dag da George var 14 år gammel. Han og faren hadde kranglet som vanlig, men denne gang mer høylytt enn tidligere. George låste seg da inn på badet og nektet å komme ut. Faren brøt seg inn og fikk et stygt kutt i foten i tumultene. Det endte med at George rømte, og heller flyttet inn hos en kamerat. Der ble han i to uker inntil moren ringte og ba ham pent om å komme hjem. George var svært glad i moren sin, og da faren også tryglet ham om å komme hjem, ga George etter. Også eldstebroren Richard var i opposisjon til foreldrene. Han var skinhead, og stadig involvert i bråk, og det endte med at også han rømte hjemmefra.

Senere ble ting lettere for familien, da moren sørget for at de fikk tildelt en større leilighet i bydelen Shooters Hill.

George hadde helt fra han var liten av et stort behov for å få oppmerksomhet fra foreldrene, enten det var gjennom krangel eller prat i det daglige. Mange år senere filosoferte han over dette, og kom til den konklusjon at alle barn trenger kjærlighet fra foreldrene, men at enkelte trenger det mer enn andre. Og med 5 søsken var det ikke så lett for George å få dekket behovet for oppmerksomhet. Dette behovet ble også noe av drivkraften hans for å bli lagt merke til på skolen, og senere i musikkbransjen.

 George med broren Gerald.

Da glamrocken slo gjennom på 70-tallet, ble unge George fascinert av artister som Marc Bolan & T. Rex og David Bowie. Særlig Bowie gjorde et dypt inntrykk på George, med sitt tokjønnete image. Han så Bowie for første gang på en konsert i 1973, og ble en stor beundrer. På det tidspunktet hadde Bowie valgt å tone ned denne stilen, men George plukket opp fenomenet, og dyrket det videre som sitt eget særpreg. Senere kom Bowie også til å bli et forbilde for New Romantic-bevegelsen, som George ble endel av. Boy George: "I was obsessed with David Bowie and would draw lots of pictures of him and Marc Bolan."

David Bowie, fra den tiden han likte å fremstå som en blanding av jente og gutt.

Som ung likte George å kle seg i morens klær. Noe som sjokkerte den maskulint orienterte faren. De andre fire brødrene drev med boksing slik som ham, hvorav den ene var champion i sør-London. Mens Boy altså gikk rundt i dameklær.. Han hadde få guttevenner, men kom desto bedre overens med jenter. Han var allerede i ungdommen åpen om sin legning, og gikk rundt på skolen og fortalte at han var homofil.

George likte også å bruke make-up. På gata kunne ikke folk unngå å legge merke til ham. Han farget håret oransje og spaserte rundt på skyhøye platåsko, iført vide bukser i de underligste fasonger. Boy George: "It didn't bother me to walk down the street and to be stared at. I loved it."

Også når han på søndagene gikk i kirken, valgte George å kle seg i fargerike klær.

Like glad var han ikke i skolen. Boy: "When I was fourteen I was having a really bad time at school. I didn't like it at all. I hated all the people, and didn't have any friends there. I had a really high voice, and people used to laught at me because they thought I was bit of a poof. They never hit me though, because I had four brothers."

Riktignok likte George poesi og forming, mens matematikk og andre realfag ikke falt i smak. Først og fremst hadde han motforestillinger mot skolesystemet, som etter hans mening prøvde å skape konservative roboter. Boy George: "It's a sad thing people with a love of certain subjects aren't encouraged to develop them for their full potential." Den manglende interessen for skolen gjorde at George utviklet seg til å bli en rebell som kjempet mot det skolen stod for. Han kledde seg også på en provoserende måte. Resultatet var at han ble utvist fra Bexleyheath comprehensive school, 29. september 1976. På sin siste dag på skolen hadde han på seg plastsandaler, og sekkebukse. Mens håret var farget oransje. Foreldrene var ikke overrasket da de mottok brevet som fortalte at sønnen var utvist av skolen for godt. Og de gjorde ikke noe for å forsøke å få ham tilbake igjen.

Så der stod han i tenårene, uten noen jobb og inntekter. Han måtte derfor ta det arbeidet som ble tilbudt, enten det var å plukke frukt på en gård i Kent, jobbe som syerske, som vindusvasker, eller som boktrykker. Han fikk også sjansen til å jobbe som make-up artist hos The Royal Shakespeare Company. Her lærte han mange av de teknikkene som han senere brukte som popstjerne. Han flyttet til Birmingham en periode for å jobbe i en klesbutikk. Her fikk han fikk muligheten til å designe klær. Så om han ikke hadde blitt popstjerne, er det en stor sjanse for at han hadde kommet til å blitt en kjent motedesigner. Han prøvde seg også som stylist i motemagasinet Hairdresser's Journal.

I Birmingham bodde George i et kollektiv, noe som ikke passet ham. Da han likte å ha det ryddig rundt seg, mens de andre ungdommene som bodde der ga blaffen i det. Like etter var han tilbake i London. Her fikk han seg jobb i en butikk som lå i Kings Road - Londons klesmekka. George likte jobben som ekspeditør, slik at han kunne følge med hva som var 'in og 'ut' i klesveien.

Alle brødrene til George jobbet i farens firma som bygningsarbeidere. Å begynne der var utenkelig for George. Boy George: "Their motto was 'We work to a standard – not a price!', which made me laugh."

Med sin androgyne framferd og interesse for mote, ble George tiltrukket av New romantic bevegelsen, da den dukket opp på slutten av 70-tallet. Pønkrocken som hadde vært den dominerende elementet innen ungdomskulturen i London på 70-tallet, var ikke noe for George. Da den hadde overtoner av vold i seg. Før det hadde George også vært endel av Teddy Boys bevegelsen i London (inspirert av ungdomskulturen på 50-tallet), som også framstod som en motvekt til pønkerne.

Selv om Boy George mislikte pønken hadde han en kort periode der han kledde seg som en.

Han begynte snart å vanke på Londons new romantic klubber. Sammen med Marilyn, Jeremy Healy (senere Haysi Fantayzee), Steve Strange (Visage) og Martin Degville (senere Sigue Sigue Sputnik) ble George en kjent skikkelse i Londons undergrunns miljø, med sin ekstravagante stil. Lenge før han ble popstjerne ga han intervjuer til nysgjerrige journalister, som ønsket å ta pulsen på new romantic bevegelsen.

Han fikk også prøve seg som D.J. på ulike klubber sammen med Jeremy Healy. Bl.a. på The Planet i London. Healy var en god venn av George, og faktisk valgte Healy å ta 'kunstnernavnet' Jeremiah, inspirert av navnet til Georges far Jeremiah O'Dowd.

Boy George og Jeremiah Healy i Blitz-tiden.

Steve Strange ordnet med jobb til George i garderoben på Stranges in-steder Billy's, og Blitz. Men etter at han flere ganger ble tatt for stjeling fra klærne i garderoben, mistet han jobben. Steve Strange: "George started to get Culture Club together. So you could say getting sacked from Blitz was the best thing that ever happened to Boy George."

Etter å ha blitt kastet ut av Blitz startet Boy George og vennen Philip Sallon nattklubben Planets i februar 1981. Men etter kort tid ble den stengt.

På denne tiden var Boy visstnok kjæreste med Kirk Brandon fra bandet Theatre Of Hate (senere Spear of Destiny). Og visstnok skal de ha blitt samboere, da Kirk flyttet inn i Boys leilighet i London.

I en periode bodde George også sammen med Martin Degville (senere vokalist i Sigue Sigue Sputnik).

George O'Dowd i 1979.

George var også kamerat med gitaristen Matthew Ashman (som senere kom til bli kjent som medlem av Adam & the Ants og Bow Wow Wow). Sammen med ham fikk George sjansen til å utvikle stemmen sin, da de covret låter med Ella Fitzgerald, Shirley Bassey og Pearl Bailey. Resultatet ble spilt inn på kassett.

Sex Pistols manager Malcolm McLaren oppdaget George gjennom Matthew, og ville ha ham med i en tidlig utgave av Bow Wow Wow. McLaren ønsket at George skulle styrke sceneshowet til Bow Wow Wow, ettersom sanger Annabelle Lwin hadde for tynn stemme. Det hadde også vært snakk om å bytte henne ut, da hun etter bandets mening sa dumme ting i intervjuer. Som at hun ønsket å bli flyvertinne, eller jobbe i en godteri butikk.

Under navnet  Lieutenant Lush opptrådte Boy George sammen med  Bow Wow Wow på noen konserter. Til god mottagelse fra publikum. Men friksjoner både i forhold til Annabelle som var sjalu på ham, og McLaren som mente George var for gal, gjorde at han sluttet i bandet. I ettertid har han skjønt at han egentlig ble brukt av McLaren for å få Annabelle til å skjerpe seg.

I stedet ønsket han å danne sitt eget band. Boy George: "I wanted something more enduring and original."

Like etter startet han bandet In Praise of Lemmings sammen med senere Culture Club bassist Mikey Craig. De to hadde møttes på en nattklubb noen år i forveien. Mikey syntes George var en interessant person som han gjerne ville bli bedre kjent med. Mikey: "When you meet someone like that, you want to get to know them, and find out more about them."

Craig kom fra en stor familie, der han vokste opp med to brødre og 4 søstre i nord-London. Musikk var en viktig del av hverdagen hjemme hos Craig. Storebroren Greg ble senere med i bandet Funkapolitan. Denne Greg ble også å se i videoen til "Do you really want to hurt me", da Mikey ikke hadde anledning til å være med, og de trengte noen som lignet.

Unge Mikey var fascinert av det amerikanske bandet The Monkees, og ønsket selv å bli medlem av et band en dag. Han hørte også på northern soul og reggae. Mikey hadde et stort talent for fotball i ungdommen, og ble fulgt av mange av de største fotballklubbene i London. Av foreldrene ble han overtalt til heller å satse på skolen, da en framtid innen fotballen kunne være usikker. Mikey Craig: "It was impressed upon me that it was much more important for me to get a full education."

Mikey Craig i voksen alder, kledd i skoleuniform.

Men selv om han kuttet fotballen betydde ikke det at skolen fikk all oppmerksomheten. Istedet brukte Mikey mye tid på Londons nattklubber. Han prøvde seg etter hvert som DJ, noe han likte svært godt. Etter avsluttet skolegang tok han seg ulike strøjobber, samtidig som han jobbet som DJ på kveldene. Han lærte seg også å spille på bassgitar, og så seg om etter et band å bli med i. Da han hørte at Boy George tenkte å starte et nytt band, gjorde han det han kunne for å fange oppmerksomheten hans. Mikey var fascinert av Georges utseende, bl.a. etter å ha sett ham avbildet i et magasin. Etter en audition var han med i In Praise of Lemmings. Som grunnlegger av bandet sammen med Boy George. Som medlem av Culture Club var han med og skrev låter som "Do you really want to hurt me", "Church of the Poison mind", "Karma Chameleon", og "It's a miracle".

Boy George har senere sagt at han på et tidspunkt hadde et ønske om at alle de andre medlemmene av Culture Club skulle være svarte. Boy George: "I originally wanted an all-black band."

Craig ble gjerne omtalt som "Family Man Craig", da han likte best å være hjemme sammen med familien når bandet ikke var ute og opptrådte, eller var i studio. Dessverre ble han skilt fra Cleo Scott, moren til barna Amber og Keita på midten av 80-tallet.

Mikey Craig sammen med barna Amber og Keita,

i forbindelse med et oppdrag for et motemagasin.

Da også gitaristen Jon Suede ble med i In Praise of Lemmings, endret de navn til Sex Gang Children. Et par måneder senere ble også Jon Moss med i bandet. Han var sønn av en kleshandler, og hadde tidligere spilt med kjente band som The Damned, The Clash, og Adam & the Ants. Moss hadde også bidratt på plate og turne med kritikerfavoritten Kirsty MacColl.

Moss som ble født 11. september 1957, vokste opp i Wandsworth, London. Sine biologiske foreldre har Jon aldri møtt, ettersom han ble adoptert bort av sin jødiske mor (fra Middlesbrough) da han var liten. Han har ikke senere hatt ønske om å møte dem. Moss familien var velstående, med egen butikkjede kalt Alkit, som solgte klær.

Skolegang fikk Jon på Highgate school. I ungdommen var han fascinert av sport, og da særlig boksing. Men han ønsket ikke å drive profesjonelt med det. Også musikk var en viktig hobby i barndommen. Jon pleide å spille kjente poplåter på familiens piano. Da han var 13 år begynte han å spille trommer. Broren David hadde et Wayward trommesett som han fikk låne.

I skoletiden dannet han sitt første band kalt Pig Williams, sammen med kameraten Nick Feldman. Feldman kom senere til å bli stor poptjerne som medlem av bandet Wang Chung (to topp 10 hits i U.S.A.). Sammen opptrådte de på flere skoletilstelninger. Etter å ha gjort seg ferdig med obligatorisk skolegang, valgte Jon å jobbe som innkjøper i farens klesskjede.  Han hadde ikke planer om å være der over lengre tid, bare inntil han fant ut at hva han skulle bruke livet sitt til. Dessuten var det greit å tjene noen kroner ekstra. Å gå på universitet anså han som bortkastet tid. Det var egentlig meningen at han skulle begynne ved universitetet i Cambridge og studere gresk, men det ble det aldri noe av.

En ung Jon Moss bak trommene.

Selv om Pig Williams ble er kortlivet band, fortsatte Jon og Nick å spille sammen. Først i bandet Phone Bone Boulevard, deretter i Pastrami Barmy, og så i Eskimo Nobert. Med sistnevnte band opptrådte Jon på St. Pauls skolekonsert, som oppvarmer for Thomas Dolby. Etter dette var Jon på audition for "hundrevis" av andre band, uten å få napp. I tiden før pønken var det vanskelig å få en fot innenfor musikkindustrien. Jon Moss: "There was no way in. All the 60's musicians had grown up and formed a fortress that was impenetrable for young musicians... unless you were a genius."

En liten fot innenfor musikkbransjen fikk Jon likevel, da han fikk jobb som lydtekniker i Marquee studios. Men han kom dårlig overens med de arrogante produsentene her. Og etter å ha blitt slått av sjefen sin en dag, sluttet Jon. Deretter fulgte en omflakkende periode med ulike strøjobber. Bl.a. som kakeselger, og som lastebilsjåfør i farens firma. Lastebilen var godt egnet til å flyttet instrumenter når han var ute og spilte. Og til å hygge seg med damene i.

Jon var blant de første til å se The Sex Pistols opptre. Han syntes de var elendige, men like etterpå var han selv hektet på pønkrock. Jon: "When I first saw The Sex Pistols I thought they were a load of rubbish. And then one day the penny dropped. Something was happening, and you could really feel it."

I 1976 svarte Jon på en annonse i en musikkavis, med "drummer wanted". Bandet het The Clash, og de var iferd med å skrive sin første platekontrakt, med CBS. At de het The Clash skulle på den tiden være en hemmelighet. Så da Joe Strummer introduserte Jon til de andre i bandet, ville han ikke si hva det het. Men ettersom det stod "The Clash" på jakka til Strummer, var det ikke vanskelig for Jon å gjette hva navnet på bandet var.

Joe Strummer: "I can't tell you what's the name of the band. Jon Moss: "You're The Clash." Joe Strummer: "How do you know?"  Jon Moss: "Because it's written on your jacket."

Jon fikk jobben, men måtte klippe av seg det lange hippiehåret for å kunne bli med i pønkbandet. Han spilte med Joe Strummer og co. i to måneder før han sluttet. Årsaken var at han ikke fikk noen bekreftelse på at han hadde en framtid i bandet. Det hadde også vært mange krangler mellom Jon og de andre om politisk ståsted, og om målene de ønsket å nå. Jon mente deres sterke sosialpolitiske meninger ikke stod i stil med ønsket om å tjene mest mulig penger.

Like etterpå dannet han istedet sitt eget pønkband, kalt London, sammen med kameraten Riff Regan. De fikk æren av å dra på turne sammen med det etablerte pønkbandet The Stranglers, og de fikk platekontrakt. Slik at de fikk gitt ut singelen "Everyone's a winner". Jon Moss: "It was the greatest period of my life. I'd done it. Touring with one of the greatest groups, having a record out that was actually played on the radio. It was like WOW! A brilliant feeling." I 1978 ga de også ut albumet "Animal Games", der Jon var med og skrev flere av låtene. I tillegg til at han spilte trommer.

London albumet "Animal games". Og EPen "Summer of love", der Jon er avbildet på forsiden av coveret.

Pønken ble etter hvert dekant, og Jons band London mistet humoren som hadde preget dem. Jon bestemte seg derfor for å slutte, og heller prøve seg trommeslager i et annet kjent pønkband. Nemlig The Damned. Her kom han inn som erstatning for Rat Scabies som hadde sluttet i bandet. Men heller ikke her trvides Jon. Han syntes pønken var blitt en parodi. Han så ikke sjarmen med å få kastet flasker etter seg når han stod på scenen. Den endelige beslutningen om å slutte i The Damned ble tatt etter at han kom ut for en bilulykke, der han måtte sy 300 sting! og ligge en uke på sykehus. Ingen av medlemmene fra bandet dukket opp for å se hvordan det stod til med ham.

Han holdt kontakten med gitaristen Lu Edmunds fra The Damned, og tidlig i 1979 dannet de bandet The Edge. De dro først opp til Norfolk for å skrive låter i et studio Lu hadde bygd opp i kjelleren i morens hus. Deretter dro de tilbake til London for å skaffe musikere. På denne tiden bodde Jon sammen med andre venner i et forlatt hus. Noen kroner tjente han ved å kjøre lastebil for farens firma. Selv om han var fattig på den tiden, var Jon fornøyd. The Edge utviklet seg nemlig til å bli et svært bra band. Jon: "The Edge was a great band. Really manic and powerful."

Jon Moss (til venstre) som medlem av The Edge i 1979.

Dessuten begynte de å tjene penger, da de tok seg jobb som session band for andre artister. Bl.a. en Jane Aire. Problematisk ble det da Jon hadde en affære med denne Jane, mens han samtidig var sammen med en annen dame.. Det endte med at han mistet både dama, og jobben som trommeslager i The Edge. Deretter gikk han inn i en depresjon som varte i 4 måneder. Der han bare satt på rommet sitt og kikket i veggen. Sine siste 3000 kroner brukte han på et personlighetsseminar kalt Exegesis. Det samme kurset som Mike Oldfield tok på den tiden, noe som skapte endel oppmerksomhet i media for sistnevnte.

Men selv om Jon følte seg uovervinnelig etter å ha gjennomført kurset, ble det nok en nedtur for ham. Jon: "I came out of it zapping things, thinking I could change the colour of traffic lights. But it did me a lot of good, because it made me realise what a lot of crap everything was. How stupid it was to think there was an answer to everything."

Han fikk seg så en jobb i et videofirma, der han lærte seg å lage musikkvideoer. Noe som kom til å bli nyttig senere i karrieren. Jon tok også opp spillingen igjen, da han ble med som trommeslager i Shane MacGowans band The Nipple Erectors (som senere ble til The Pogues). Og han spilte litt med Jona Lewie. Like etter ble han med i Adam & the Ants, etter at en venninne av ham hadde introdusert ham for Adam Ant. Jon og Adam møttes første gang hjemme hos foreldrene til Marco Pirroni, der moren hans svinset rundt mellom dem, og serverte te og kaker. Jon: "Do you want some more tea? It shattered Adams cool image. You know, this 'pure sex' fiend eating a cupcake.." Jon rakk å prøve ut burundi trommespillet, som Ants skulle bli så kjent for, på "Kick" og "Car trouble". Deretter sluttet han, pga. samarbeidsproblemer med Adam. Jon: "I didn't really get on with Adam. He seemed like a robot. Very mechanical. And with serious megalomaniac (stormannsgal) tendencies."

Etter å ha hatt en fot innenfor hos 4 av de mest markante bandene i Storbritannia på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, var det endelig tid for Jon til å lykkes med sitt eget band. Sammen med Boy George. De to hadde blitt kjent med hverandre allerede på midten av 70-tallet, men det var først etter å ha blitt introdusert for hverandre av deres felles venn Kirk Brandon, at de ble mer bevisst på hverandre. Boy George og Brandon var som nevnt nære venner på den tiden. Brandon var selv blitt en kjent musiker, som leder av det kjente post-pønk bandet Theatre of Hate. Kirk hadde også vært involvert i Georges band In Praise of Lemmings.

Jon kjente Brandon fra en konsert som ble holdt i huset Jon bodde i. Og det var Brandon som foreslo for Boy George at han burde ta med Jon Moss i Sex gang Childen, da de var på utkikk etter en trommeslager.

Kirk Brandon (Theatre of Hate) brakte Jon Moss og Boy George sammen.

Jon og Boy fikk umiddelbart den rette kjemien. Jon var på utkikk etter noen som han kunne ha det morsomt sammen med, og som hadde talent. Og i Boy fant han dette, til tross for at han så ut som en klovn. Jon: "In George I found that. He looked like a clown, but there was something very attractive about him. I almost found him sexy. And he actually listened to what I was saying."

Som personer var de ulike: Boy George, pratsom og impulsiv. Jon, strukturert og målbevisst. Og denne ulikheten tiltalte Jon. Jon Moss: "I saw in George something that was lacking in me, but something that I could add to. I'm quite a conservative person, I can take his chaos and put it into order. But without his chaos I can sink to a very low level."

Jon Moss

Jon Moss var i utgangspunktet heterofil, men George hadde allerede før Moss ble medlem av bandet bestemt seg for å legge an på ham. I starten var Moss negativ til Georges framstøt, men etter hvert lot han seg rive med. Forholdet mellom de to ble holdt hemmelig i mange år.

Musikalsk ble Jon en viktig person i Culture Club, da han var systematisk og hadde et øre for de gode melodiene. Med han i bandet ble låtene de framførte mer helhetlige og tilgjengelige. Boy George: "When we first started the band, and Jon came along. It was ridiculous, there was no structure, no songs, nothing. No ideas."

I april 1981 fant Jon Moss ut at de heller burde hete Culture Club. Sex gang children navnet ble istedet brukt av et goth band med tilknytning til Boy George. Moss var den mest erfarne musikeren av de fire, med kjennskap til musikkbusinessen. Han hadde også klare ideer om hva slags type musikk de burde spille, for å prøve å nå ut til flest mulig folk, med ulik kulturell bakgrunn. Jon Moss og Boy George kom til å bli den kreative kraften i Culture Club, der de sammen skapte mange av de mest kjente låtene.

På samme tid ble Suede byttet ut med Roy Hay, da Jon mente Suede ikke kunne fortsette i bandet. Jon: "He (Suede) was a nice bloke, really nice, but he just wasn't right."

Roy Hay kom fra en fiskerfamilie i Southend, en by som ligger øst for London. I barndommen lyttet Hay til artister som Led Zeppelin og The Isley Brothers, og ellers det som storebroren hørte på. Han tok også pianotimer. I ungdommen ble han med i et band som het Russian Bouquet. En kamerat ved navn Keith Giddons introduserte Hay til Boy George og Culture Club. På det tidspunktet jobbet Hay som frisør, han hadde tidligere også vært innom forsikringsbransjen. Hay har senere sagt at han snart  skjønte at Culture Club ville gjøre det stort. 

Boy George fikk raskt sans for den fåmælte gitaristen fra Southend. Boy George: "I really liked Roy as soon as I met him. He was quiet, didn't have a big mouth."

På den tiden Hay ble med i Culture Club, traff han også sin tilkomne Alison Green. De to ble gift julaften i 1982. Ettersom Roy var frisør, fikk han jobben med å klippe de andre i bandet. Med unntak av Boy George, som han ikke torde å klippe. Roy: "He (George) asked me to do things for it, but I was too scared that I might muck it up."

En hårfin Roy Hay, med sitt påskjøtete hår.

Selv om Roy var en dyktig gitarist (og frisør), var det hans evner som låtskriver som kom til å bli det viktigste bidraget til suksessen Culture Club opplevde på 80-tallet. Han var med og skrev de fleste av bandets låter.

Når Culture Club komponerte en låt, startet det som regel med at Boy George nynnet på et refreng eller vers som han hadde kommet på. Disse ideene ble videreutviklet til ferdige melodier av Roy og hans gitar. Jon laget deretter arrangement til låtene. Både Roy og Jon benyttet seg av synthesizere og datamaskiner når de skapte et komp rundt melodiene. Tilslutt ble Jons trommer og Mikeys basspill lagt til låta.

Boy George: "The songs evolved mainly from Roys guitar from my basic ideas, because I had no clear idea of what I wanted them to sound like. So the band just used to riff about until they'd built up the idea into a full song." Bl.a. ble "White boy" til på den måten.

Boy George var svært fornøyd med å være i samme band som Roy, Jon og Mikey, da han følte at han lærte mye av dem. Boy George: "They were real musicians and taught me a lot."

Culture Club, slik de framstod på 80-tallet, med Roy Hay, Mikey Craig, Boy George og Jon Moss.

Et annet av Boy Georges kjærlighetsforhold som fikk mye omtale i media, var det han hadde med den androgyne popstjernen Marilyn. De to møtte hverandre på slutten av 70-tallet i miljøet rundt nattklubben The Blitz. Rundt 1980 flyttet de to sammen i en leilighet i Kentish town, en forstad til London. Her bodde de helt til en gal nabo prøvde å bryte seg inn hos dem med øks, da han var forelsket i Marilyn, som han trodde var en dame. Forholdet mellom de to var stormfullt gjennom 80-tallet, til medias store glede.

Et tidlig bilde av Marilyn og Boy George.

Mot slutten av 1981 spilte Culture Club inn endel demoer for EMI, men plateselskapet avslo å gi dem kontrakt. Men tidlig i 1982 fikk de istedet kontrakt med Virgin Records. Mye takket være den store oppmerksomheten konsertene til Culture Club fikk ,da de opptrådte på de trendy nattklubbene i London. Der publikum gjerne var folk George kjente fra Blitz/Billy's tiden. De opptrådte også i Brighton og Southampton.

Virgin var ikke selskapet som tilbød mest penger. Men George og co. valgte dem fordi de likte holdningen til de som jobbet deres, og policyen til selskapet.

I motsetning til andre band som får platekontrakt, stod ikke Boy George med lua i hånda. Istedet for å la Virgin ta styringen når det gjaldt promoteringen av bandet, hadde George klare instrukser til Virgin mann Ronnie Gurr om hvem som burde kontaktes, og hvordan en massemønstring med media tilstede skulle gjennomføres.

De skaffet seg også en manager i Tony Gordon. Han kom til å følge Culture Club i hele deres levetid, senest i 2007 da det igjen var snakk om en gjenforening.

Deretter gikk bandet i studio i Goldhawk road for å spille inn l plate. Boy George som sliter med astma og problemer med å puste, klarte ikke å synge de dagene "White boy" og "I'm afraid of me" skulle spilles inn. Man valgte derfor å bruke vokalen fra demoene de hadde laget litt tidligere på de to låtene.

Singelen "White Boy" ble gitt ut samme vår. Verken "White Boy" (114.plass) eller 2. singelen "I'M afraid of Me" (100.plass) nådde opp på listene. Noe som fikk Boy George til å "frike ut". Jon forholdt seg mer rolig, da han skjønte at de kom til å lykkes tilslutt. Jon: "I said look, all you've got to do is keep releasing records until you do get a hit. It's quite logical."

Engelsk musikkpresse og motemiljø fattet interesse for Boy George, og hans Smokey Robinson lignende stemme. På høsten ga bandet ut låta som skulle gi dem det store gjennombruddet: Den reggae inspirerte "Do you really want to hurt me".

Allerede da de skrev den skjønte de at låta hadde kvaliteter som kunne gjøre den til en hit. Boy George: "It's probably the only proper song we've got with proper chord sequences and keyboard changes in it. It's just very musical. I think it's a very well constructed song."

"Do you really want to hurt me" gikk til topps i Storbritannia i september 1982. Mye takket være en grensesprengende musikkvideo med Boy George vandrende rundt i et konservativt, engelsk overklassemiljø, med sin tvekjønnede framtoning. Man kunne ikke unngå å legge merke til den. 

"Do you really want to hurt me" gikk til topps i hele 23 land, deriblant Tyskland, Sveits, Østerrike og Sverige og Australia. I Australia toppet den listen i hele 6 uker rundt juletider 1982. I Norge lå den på VG-lista i 14 uker, med 2.plass som høyeste plassering, da F.R. Davids "Words" lå som nr. 1 i samme periode.

Boy George og bandet var naturlig nok veldig stolte av å gå til topps i hjemlandet og så mange andre land. Men pga. turnevirksomhet og plateinnspillinger fikk de ikke tid til å glede seg over suksessen. Boy George (til Record Mirror): "We haven't really had time to take it in. It's been hard work since then, so we haven't sat down and said 'aren't we successful?'"

Musikkvideoen til "Do You Really Want To Hurt Me" ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 8. februar 1983. På det tidspunktet hadde den allerede vært en hit i Norge en stund, etter at den kom inn på VG-lista i desember året før.

Fra den morsomme, men for noen, provoserende videoen til "Do you really want to hurt me".

Både bestemødre og unger likte Boy George. Han hadde en rar framtoning, men var ikke skremmende. Kanskje mer som en rar dukke.

På samme tid som Culture Club toppet i Storbritannia, var låter som "Annie I'm not your daddy" med Kid Creole & the Coconuts, "I don't wanna dance" med Eddy Grant, og "Pass the Dutchie" med Musical Youth, høyt oppe på singellisten. Alle disse hadde klare referanser til Karibien og kalypso-musikken der. Så selv om Culture Club ble omtalt som et new wave band og new romantic band, var de også endel av en kalypso/reggae bølge på denne tiden.

Boy George sammen med Steve Strange fra nattklubben Blitz,

og August Darnell fra Kid Creole & the coconuts (midten).

Like etter at "Do you really want to hurt me?" toppet listene ble debutalbumet "Kissing to be Clever" gitt ut. Også den ble en suksess med en 5. plass i oktober i Storbritannia, godt hjulpet av singelsuksessen forut. I Norge gikk det enda bedre med 3. plass, noe det også ble i Sverige. I U.S.A. ble det 14.plass. Plata fikk en varm velkomst hos platekritikerne som likte bandets spennende fusjon av pop, kalypso og reggae. Det renommerte musikkmagasinet NME hadde "Kissing to be clever" på en 7.plass over de beste utgivelsene i 1983.

Plata var produsert av amerikaneren Steve Levine, en mann som også kom til å produsere bandets neste to album.

Coveret til "Kissing to be clever" var av det litt provoserende slaget, da det for en utenforstående nesten var umulig å se at den "søte jenta" på coveret ikke var en jente, men derimot Boy George. Naturlig nok skapte det en del debatt rundt om, noe Boy George syntes var morsomt: "A lot of people are really frightened about the LP cover, because a lot of people just think I'm a girl. Of course, I enjoy that, I love it!"

Coveret til "Kissing to be clever"

I november fikk de en 3. plass på den britiske singellisten med den kritikerroste singelen "Time (clock of my Heart)". I USA ble det en sterk 2. plass, bak "Flashdance" med Irene Cara. Låta var overraskende nok ikke med på den  europeiske utgaven av "Kissing To Be Clever", men var å finne på den amerikanske utgaven. I Europa ble den dermed en godbit på senere samlealbum med bandet. 

Kritikere som hadde vært skeptisk til Culture Clubs lettfattelige pop måtte innrømme at "Time" hadde et tidløst preg, og en tekst med et dypere innhold.

Melodiene deres var iørefallende, med en touch av reggae og kalypso, fusjonert med engelsk pop på en spennende måte. Men hva tekstene handlet om var det få som skjønte. Ronnie Gurr (Virgin) som jobbet tett med Culture Club på denne tiden har i ettertid sagt at alle låtene handlet om Boy Georges turbulente forhold til Jon Moss. "Victims": "We love and we never tell".

Moss benyttet anledningen til å utøve sin heterofile side når anledningen bød seg, til Boy Georges grenseløse sjalusi. Bl.a. prøvde George å begrense antallet kvinner på bandets turneer, slik at Moss ikke hadde noen å legge an på. 

Fra og med sommeren 1982 var Culture Club ute på turne parallelt med at de spilte inn, og ga ut plater. De første opptredene fikk blandet mottagelse i musikkpressen. Men de fleste var enig i at Boy George hadde en stemme utenom det vanlige. Musikkbladet NME oppsummerte det slik: "Culture Club are stand up drums and white dungareed guitar, a hard-handed bass that never gets heavy-handed and.. Boy! That George can sing. George is a wonderful thing, alright!"

I desember 1982 var Culture Club på besøk i New York, for å promotere bandet til amerikanerne. Bl.a. gjennom et par mindre konserter på The Ritz. Representanter for deres amerikanske selskap var også tilstede på konsertene, og de likte det de hørte. Boy George fant seg til rette i den multikulturelle byen, som etter hans mening var som en stor kulturklubb. Boy George: "The whole city is one big culture club." I New York fikk bandet nyttige tips fra Coati Mundi fra Kid Creole & the Coconuts.

Culture Club var på besøk i New York i desember 1982. Der de bl.a. besøkte Empire state building.

Ikke overraskende vakte det stor oppsikt da Boy George og bandet gikk nedover 5th Avenue,  på vei til Empire state building. Overalt fikk George kommentarer fra forbipasserende. Noen positive, og noen negative.

Tidlig i 1983 begynte ting å skje i U.S.A. Men i en annen rekkefølge enn i Storbritannia. Her var det "Church Of The Poison Mind" som ble deres gjennombrudd med en 10. plass på Billboard tidlig i 1983. Den Motown-inspirerte singelen gjorde det på samme tid bra også i Storbritannia med en 2. plass i april 1983. Senere i 1983 fikk bandet 3 topp 10 singler i U.S.A. med "Do you really want to hurt me" (2. plass), "I'll tumble 4 ya" (9. plass), og som nevnt, "Time" (2. plass). Men albumet "Kissing to be Clever" gjorde seg ikke gjeldende i U.S.A. før i 1984.

Boy George og Culture Club var nå et like het navn på begge sider av Atlanteren. Men der engelskmennene så humoren i Georges framtoning, lot de mer konservative amerikanerne seg irritere. Det var faktisk så ille at da Culture Club holdt konserter der borte, var der flere fans som nektet å se ham med egne øyne. Så de brukte bind for øynene.. Likefullt oppnådde Boy George stor respekt hos amerikanerne for stemmen, og de likte bandets musikk. Jon Moss: "In America it was wonderful, people were really listening, they were looking at George, but they liked him because he is a great singer."

"Do you really want to hurt me" lå som nr.1 i 23 land, og ifølge bandet besøkte Culture Club de fleste av disse landene i 1983. Når de kom til oktober tok de seg en dag fri, den første de hadde hatt i løpet av året. Og en dag de ikke hadde krefter til å glede seg over. Boy George: "Mikey just sat around shaking. Too tired to enjoy it." Likefullt syntes de det var spennende å besøkte eksotiske steder som Japan og Hong Kong. I Japan gledet de seg over arkitekturen, og fansen som overstrødde dem med gaver. Enda de ikke klarte å ta med seg alt, hadde de likevel så mye overvekt at de måtte betale 7000 kroner ekstra for bagasjen. I Hong Kong fikk Boy George oppslag pga. sitt sminkede ansikt. Boy George: "It was 7.30 in the morning and I had no make-up on. I looked like a potato! And the papers still said I was heavily made-up'. I lloked like a pig! In fact I looked like two pigs!" I Tyskland ble de møtt både av Boy George lookalikes, og plagsom mobb.

Culture Club i Japan.

Men om bandet var blitt store på kort tid gjennom debutalbumet, tok de steget opp blant de største med 2. albumet "Colour by Numbers". Plata gikk helt til topps i Storbritannia og Japan, og nådde en sterk 2. plass i U.S.A. Også i Norge ble det 2. plass for albumet, mens i Sverige ble det 3.plass. I hele tatt ble dette en storselger i de fleste vestlige land. Noe som bidro til å gjøre Culture Club til en av de største bandene i verden.

Med årene har salget av "Colour by numbers" kommet opp i hele 16 millioner eksemplarer. Og i ettertid har medlemmene av bandet vært enig om at plata var deres kunstneriske høydepunkt.

"Colour by numbers" var en mer gjennomført plate enn "Kissing to be clever". Låtene var bedre, Boy George hadde fått en større varme i stemmen som han uttrykte på en fin måte. I tillegg fikk låtene deres en ekstra dimensjon i form av Helen Terrys kraftfulle soul stemme. De flotte låtene "Black money" og "That's the way" hadde et gospelaktig preg, takket være Terrys stemme.

Helen Terry

Helen Terry hadde fram til dette bl.a. bidratt på plater med Phil Collins ("Hello... I must be going"), Lou Reed, og Mott the Hoople. Den 27 år gamle Helen var fra Maldon (øst for London), hadde i ungdommen spilt med band som The Jack Trap band. På den tiden hun traff Boy George sang hun i en kabaret kalt The Neo-naturists. På "Do you really want to hurt me" var det hun som koret i bakgrunnen. Terry kom også til å bidra på bandets neste to album, samt Boy Georges soloalbum "High hat" og "Martyr mantras". Hun ble lenge regnet som det 5. medlemmet av Culture Club, og deltok også på bandets turneer. I 1986 ga hun ut soloalbumet "Blue notes", der Boy George og Roy Hay fra Culture Club bidro som låtskrivere.

I nyere tid har hun markert seg som TV produsent. Hun har bl.a. annet hatt ansvaret for prestisjefylte Brit Awards.

Helen Terry hadde en kraftfull stemme som Boy George og fansen satte pris på.

Kalypso-popen fra 1. albumet ble videreført i låter som "Church of the poison mind", "It's a Miracle" og "Mister Man". Likevel er det popklassikerne "Karma Chameleon" og "Victims" bandet først og fremst vil bli husket for på denne plata.

Karma Chameleon skulle egentlig hete "Cameo Chameleon". Den var skrevet av Culture Club sammen med Phil Pickett fra 70-talls bandet Sailor ("Girls girls girls"). Mens Judd Lander fra 60-talls bandet The Hideaways spilte munnspill i starten på låta. Sistnevnte spilte også munnspill på  "Church of the poison mind".

Pickett bidro i tillegg som keyboardist på "Colour by numbers". Noe han også gjorde på Culture Clubs neste to album. I likhet med Terry var han nesten å regne som medlem av Culture Club.

Låtskriver og keyboardist Phil Pickett avbildet på innercoveret av "Colour by numbers".

Singelen "Karma Chameleon" gikk til topps både i U.S.A. Sveits, Sverige, Storbritannia, Norge, Irland, Danmark, New Zealand, Canada, Belgia og Australia. I sistnevnte land toppen den singellisten i 5 uker i oktober/november 1983. Den ble med det en av tiårets mest populære låter. "Karma Chameleon" ble fulgt av en fin video med bandet kledd i 1800-talls kostymer på en elvebåt på Mississippi. En video som nordmenn fikk sansen for etter å ha sett den i ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 15. november 1983.

Culture Club og "Karma Chameleon" på Zikk Zakk på NRK.

Litt komisk er det å tenke på at både Boy George og Helen Terry først var litt skeptisk til å spille inn "Karma Chameleon" på plate, da de syntes refrenget var for umiddelbart.

"Karma Chameleon" gikk også til topps i det populære norske radioprogrammet "Ti i skuddet", i januar 1984.

Også andre låter fra plata gjorde det bra. "Church Of The Poison Mind" nådde topp 10 i Storbritannia. "Miss me Blind" nådde 5. plass i U.S.A, mens "It's a Miracle" og "Victims" ble topp 5 hits i Storbritannia. I Japan ble "Miss me blind" brukt i en Nissan reklame, for på den måten å nå ut til flere platekjøpere.

Mange av Culture Clubs singler ble kun gitt ut i bestemte land og verdensdeler. Bl.a. ble ikke "Miss me blind" gitt ut i Storbritannia, men stort sett overalt ellers i verden. I Japan ble det gitt ut singler som "Mystery boy" og "Don't go down that street", som ikke ble gitt ut noe annet sted.

Culture Club var en hyppig gjenganger på "Top of the Pops" en periode.

I januar 1984 hadde det populære norske ungdomsmagasinet 'Det Nye' en kåring der leserne kunne stemme fram artistene og platene de likte best i musikkåret 1983. Og her gjorde Culture Club det svært bra. "Karma Chameleon" ble kåret til beste singel, mens Culture Club ble kåret til beste band. Boy George fikk også prisen for 'Beste frisyre'. Albumet "Colour By Numbers" kom på 3. plass, bak David Bowie og Paul McCartney.

I 1984 bidro Culture Club med låtene "Love is Love" og "The Dream" på soundtracket til den britiske filmen "Electric Dreams". Hvor også Heaven 17, The Human League, Helen Terry, og Jeff Lynne deltok. "Love is Love" ble senere å finne på flere av samleplatene deres. Låta ble også gitt ut som singel uten å nå opp noe sted.

"Love is Love" gikk aldri til topps, selv om den gjorde det i musikkvideoen til låta.

Bandet var med det på toppen av sin karriere. Elsket og hatet av en hel musikkverden. Alle visste om dem, og hadde en mening om dem. 

I mai 1984 fikk Culture Club oppslag verden over, bl.a. i Aftenposten i Norge (uten at de hadde gjort noe som helst), da en ishockeykamp i U.S.A. stoppet helt opp, etter at en fyr som lignet Boy George viste seg på tribunen.

Britiske aviser hadde like mange oppslag om Boy George som om Prinsesse Diana en periode, noe førstnevnte satte pris på. Boy George: "På mange måter ligner jeg Prinsesse Diana. Hun, som jeg, må lære spillet fra begynnelsen av."

Sommeren 1984 turnerte Culture Club i Østen. Og om de var populær i Europa og U.S.A. var det ingenting i forhold til heltedyrkelsen de opplevde i Japan. Mange unge japanere så opp til Boy George som en som torde å gå egne veier. Og ikke kle seg slik det var forventet av ham. Det ga dem selvtillit til å gjøre det samme, i et samfunn der man ikke dyrket individualisme. I hvert fall ikke i klesveien (dette har nok endret seg siden). Culture Club var også populære fordi de etter japanernes mening respekterte japanske kultur mer enn mange andre artister. De brukte japanske klessplagg og japanske symboler på scenen. Bl.a. hadde Boy George kledd seg ut som en geisha. På senere konserter kom også flere japanske jenter kledd som geisha.

Boy George kledd ut som geisha, til stor glede for bandets japanske fans.

På turneen hadde de med seg mange av de musikerne som hadde hjulpet dem på "Colour by numbers" plata. Slik som Helen Terry og trompetist Ron Williams. Culture Club klarte å fylle massive stadioner med fans, bl.a. den kjente stadionen/konsertarenanen Budokan i Tokyo. Nå ble det ikke gitt ut noe "Live at Budokan" livealbum derfra, slik kjente artister som Bob Dylan og Ozzy Osbourne tidligere har gjort.

Japanske fans er høflige og klapper i stedet for å hyle. Noe Boy George satte pris på. Likevel syntes han det var merkelig at de også klappet under ballader som "Black money" og "Victims". Når de bodde hotell torde de ikke å gå ut. Det ble i stedet til at de gikk 'på besøk' på rommene til hverandre for å drikke te, prate, og spille brettspillet Nagora Tatake. Boy George: "We all pop in to see each other and have a cup of tea." Ellers brukte George mye av tiden til å skrive brev til de hjemme i England.

Culture Club under konserten i Nagoya, Japan.

Da de kom hjem dro George hjem til foreldrene for å finne ro og for å komme unna alt oppstyret suksessen hadde medført. I et intervju fra 1984 fortalte George at han var lei av oppmerksomheten han fikk, og at han foretrakk å være alene. Boy George: "Jeg er allerede blitt ensom. En einstøing. For få år siden elsket jeg å gå på klubber og alt det der. Nå vi jeg heller ha det rolig i en beskjeden restaurant."

Når han var alene lekte han gjerne med dukkene sine, eller han gikk rundt i kimono.

Boy George og moren Dinah

I et intervju med norske 'Det Nye' i 1984 ble Boy George spurt om hva han syntes om de androgyne 'kopiene' som hadde dukket opp i musikkbransjen siden Culture Club slo gjennom. Med Marilyn, og Pete Burns fra Dead Or Alive. Boy George: "Så lenge de ikke gjør noe originalt vil de alltid være kopier av meg. Vil alltid være i skyggen. Jeg har ikke noe galt å si om dem, men jeg ser fram til den dagen de gjør noe nytt, noe som får meg til å miste pusten."

Til engelske Smash Hits sa Boy George dette om de to. Boy George: "I think Pete Burns has got a lot more talent than Marilyn, but, by the same token, he's not a very pleasant person."

 Pete Burns og Marilyn kunne minne om Boy George, med sitt androgyne utseende.

I 1984 valgte Boy George å stille opp i en reklame for MTV. Muligens følte han og bandet behov for å gi noe tilbake til musikkanalen som nok skal ha sin del av æren for at singlene deres slo an så godt - særlig i Amerika der MTV var store på 80-tallet. Også artister som David Bowie, Cyndi Lauper, Billy Idol, og Def Leppard, stilte opp i reklamefilmen.

Boy George reklamerte for MTV i 1984.

I 1984 var Culture Club også opptatt med å skrive låter til et nytt album. Som vanlig ble låtene til ved at Boy George hadde en ide, som Moss, Hay og Craig jobbet videre med. Ofte kunne ideen ende opp i noe helt annet enn det George hadde forestilt seg. Noe som kunne føre til reaksjoner som "That doesn't inspire me", eller "What do you think you're doing?".

Den nye plata kalt "Waking Up With The House On Fire" var i likhet med forgjengeren en blanding av soul, kalypso og pop. Men av langt dårligere kvalitet. Selv om "The Medal song" og "The Dive" var fine låter. Heller ikke bandet selv var i ettertid fornøyd med hvordan plata ble. De mente den var preget av hastverksarbeid og at den ikke hadde noe sjel. Boy George: "When I listen to the third album I think it's really rubbish. I didn't sing great on the album. I didn't put any affort into it at all. I just didn't work, and I was really lazy." (Smash hits 1985).

Igjen var plata produsert av Steve Levine, som det 3. Culture Club albumet han hadde ansvar for. I årene etter kom han til å produsere plater for artister som America, Beach Boys og Deniece Williams.

Amerikaneren Steve Levine produserte Culture Clubs 3 første album.

Tittelen "Waking up with the house on fire" var en videreføring av ordtaket "An Englishman's home is his castle". Der dette huset tar fyr, og man er nødt til å springe ut naken - eksponert for alle naboene. Kanskje var det sånn Boy George følte det på den tiden. For å forsterke tittelen på plata hadde Boy George valgt å farge håret ildrødt. Noe som gjorde at coveret lyste opp i platebutikkene rundt om. Og noe som gjorde at Boy George igjen klarte å irritere mange. Boy George: "The reason I wanted to dye (farge) it red, was because the album is called 'Waking up with the house on fire".

Boy George hyllet tilsynelatende sine keltiske røtter ved å farge håret rødt..

"The War Song" ble gitt ut som første singel fra "Waking Up With The House On Fire", med en fin 2.plass i Storbritannia i oktober 1984, 17.plass i U.S.A. 3.plass i Canada, og 5.plass i Norge. Til tross for den alvorlige tittelen, var dette en gladlåt, med et positivt budskap ifølge Boy George: "The War song' is a really happy song, a positive song. A singalong song with a really different approach to the subject."

Også albumet "Waking up with the house on fire" nådde 2. plass i Storbritannia da det kom ut i november 1984, men falt ut av listene etter kort tid. I U.S.A. ble det 26.plass, i Japan 4.plass, mens i Norge nådde albumet 9.plass.

2. singelen "The Medal Song" nådde kun en 32.plass i desember 1984. I U.S.A. ble "Mistake no.3" gitt ut som singel, med 33.plass som resultat. De litt skuffende plasseringene til singlene fra albumet, viste at interessen for Culture Club var dalende.

6. oktober 1984 fikk Boy George oppmerksomhet i Norge, da han ble intervjuet i det populære TV-programmet Lørdagssirkuset i forbindelse med en Frank Sinatra konsert i London. George hadde vokst opp med Frank Sinatra gjennom foreldrenes mange plater med ham, og mente han hadde mye å lære av en som hadde vært i gamet i så mange år. Boy George: "Sinatra er en legende, og jeg er ung. Det blir moro å se." Etter konserten var ikke George like positiv, da han mente at Sinatra beveget seg for lite, og at det var for lite som foregikk på scenen.

Boy George ble intervjuet av Nils Rykken fra Lørdagssirkuset i oktober 1984.

Vinteren 1984/85 gjorde Culture Club en turne med besøk i bl.a. Nord-Amerika. På samme tid som "The war song" ble gitt ut som singel. Og allerede på første konserten de gjorde, i Dallas, kunne de merke at interessen for bandet ikke var slik den hadde vært året før. 15.000 mennesker var langt ifra nok til å fylle salen. Men det hindret ikke bandet i å gi alt de hadde, og hygge seg på scenen. Den lunkne mottagelsen bandet fikk på konsertene gjorde at media kom med flere kritiske spørsmål til Boy George. Men selv tok han det hele med stor ro. Han var mer bekymret for at han ikke hadde tatt med seg nok klær til U.S.A. Boy George: "I don't feel my popularity is threatened by some of the things that have happened. I just wish I'd taken more dresses with me."

Turneen ble avbrutt i november av at Boy George måtte tilbake til England, for å delta på Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid. I utgangspunktet hadde ikke George vært motivert til å stille opp, ettersom han og bandet hadde andre planer på den tiden. Men han klarte ikke å stå imot Bobs "argumentasjonsteknikk", og sa derfor ja til å bli med. Bob Geldof: "I'll tell the world that you've fucking turned it down, that you're not doing it because you can't be fucking arsed."

Kl. 12.00 25. november 1984 hadde de fleste som var invitert til innspillingen funnet veien til studioet. Med et unntak, Boy George. Og da innspillingen skulle finne sted var hans bandkollega Jon Moss på plass, men ikke George. Bob Geldof hev seg på telefonen og brukte strengstemmen på Boy George. Bob Geldof: "Everybody is here... except you!" George fikk beskjed om å hive seg på neste concorde som skulle til London, og innfinne seg i Sarm West studio. Samme kveld kl.18.00 var han på plass, slik at han fikk sunget sin del av låta. Boy George: "My God! It's so trippy (kult) seeing all these faces in one tiny (lite) room!"

En småtrøtt George som for anledningen stilte med oransje hår, måtte hive i seg en flaske med brandy før stemmen ble slik han ønsket. På singelen "Do they know it's Christmas?" sang han ordene: "And in our world of plenty, we can spread a smile of joy. Throw your arms around the world, at Christmas time." Låta endte opp som den mest solgte singelen i Storbritannia på 80-tallet. Og gikk til topps også i en lang rekke andre land, bl.a. Norge.

Fordi George ankom studioet så sent ble han ikke med på bandbildet som ble tatt, med de mange celebritetene innen britisk pop.

Boy George under innspillingen av "Do they know it's Christmas?".

På forhånd var pressen spent på hvordan det ville gå når Simon Le Bon (Duran Duran) og Boy George skulle opptre sammen. George hadde nemlig uttalt seg lite fordelaktig om Le Bon i forkant. Men under innspillingen var de gode venner.

Simon Le Bon og Boy George på vei opp trappa til innspillingsstudioet.

Etter turneen tok Culture Club en pause i 1985, hvor medlemmene involverte seg i andre prosjekt. Roy, Boy George og Mike valgte å flytte til mellom-Europa av skattemessige årsaker, mens Jon ble igjen i London for å jobbe med egne prosjekt, blant annet gruppa Wow Yeh Yeh. Roy hadde også et prosjekt han holdt på med, sammen med den kvinnelige sangeren Eugenie.

13. juli 1985 fant 80-tallets store konsert, Live Aid, sted i London og Philadelphia. Culture Club ble spurt om de ville delta. George som var positiv til ideen fortalte Geldof at det kunne bli vanskelig å samle alle 4 medlemmene av bandet den dagen, da Roy og Mikey ikke var i England da. Boy George: "I said ' Mikey and Roy are out of the country, so it would be a bit difficult, but I can do it'. And Bob never called me back. And that was it." I stedet fikk George tilbud om å være med på finalenummeret, der alle sang "Let it be" sammen med Paul McCartney. Noe George avslo. I ettertid angret både han og de andre i bandet på at de ikke klarte å bli enig om å si ja tidligere.

En annen versjon av historien sier at det var bandets management som var for sen med å takke ja til innbydelsen fra Geldof. Innen fristen for påmelding gikk ut.

Og en tredje versjon er at Culture Club ikke ble med fordi arrangørene ikke ville la dem opptre sammen som band, men kun ha Boy George på scenen.. Boy George (til norske Det Nye): "De ville at jeg skulle opptre alene, og jeg følte at jeg måtte være lojal overfor Culture Club. De lot andre band spille sammen, så hvorfor ikke oss?"

Selve Live Aid konserten falt i smak hos George, der særlig Paul Young og Queen var favorittene. Boy: "Freddie Mercury to me was like the star of the show. I was sitting there screaming when Freddie came on. He was unbelievable."

I 1985 ble Boy George observert mens han kjøpte narkotika. Han erklærte senere at han var avhengig av heroin.

1985 var også året da pressen for alvor vendte seg mot bandet. Tidligere hadde de framhevet musikken og de gode plasseringene de hadde på listene. Mens nå var det narkotikamisbruk, dårlig oppslutning på konsertene i U.S.A. og Boy Georges kjærlighetsaffærer som fikk oppmerksomhet. Bl.a. hadde George et kort forhold til modellen og syklisten Alice Temple som ble behørig omtalt i tabloidpressen. Avisene mente at Boy gikk ut med henne fordi hun lignet på en mann. Folk som stod ham nær fikk tilbud om penger for å komme med negativ informasjon om George. Faren fikk en telefon fra en journalist som sa at de skulle "korsfeste" sønnen hans fordi han ikke ville stille opp i et intervju. Da han dro til Jamaica på ferie ble han tett fulgt av kameramenn og journalister.

Avisene kom opp med historier som ikke var sanne, slik som at Prinsesse Margrethe av England skulle ha sagt at Boy George var en oversminket gatejente. Gjennom hennes sønn Viscount Linley fikk Boy høre at hun aldri hadde sagt noe slikt. Og at hun også var lei seg for at slike historier oppstod.

Boy George som siden han var liten hadde elsket oppmerksomhet, var iferd med å få nok. Boy George: "I'm fed up with this business. I don't mean music. I love music. I'm just sick of being a celebrity. I'm sick of being a pop star. Like on tour when we were really successful, I was almost scared not to wear that hat and dreadlocks. I felt I was cheating people If I didn't. You kind of end up playing a role, if you like it or not."

George følte britisk musikkpresse var alt for kritisk mot ham, alt for ofte uten en god grunn. Han følte de istedet burde skrive om Prince og hans arrogante oppførsel. Boy: "English press is the most critical in the world, but sometimes that criticism is used for all the wrong reasons. For instance, Prince is praised for all the wrong reasons. I think he's a brilliant musician, but he's the worst prima donna that ever set foot on the planet. They just miss what's good about you, and talk about all the rubbish."

Boy George i en Japansk TV reklame for Lager øl. Opptakene ble gjort i Death Valley, U.S.A.

Det paradoksale var at Boy George fram til dette hadde vært veldig mot dop, der han stadig vekk var fremme med pekefingeren til de som brukte det. Men i 1985 hadde kokain og ecstasy blitt populært på de britiske nattklubbene, og George prøvde kokain i januar 1985.  Like etter ble han tilbudt heroin på et moteshow i Paris. Valget han gjorde den dagen ble skjebnesvangert. Og ettersom forholdet til Moss gikk dårligere og dårligere, søkte George trøst i narkotikaen. Han søkte også trøst hos Marilyn, som siden starten på 80-tallet hadde skapt seg sin egen karriere, bl.a. med topp 5 låta "Calling Your Name". George tok også over som manager for Marilyn, da han ble droppet av plateselskapet sitt. Marilyn på sin side hadde et mer kynisk forhold til George, der han utnyttet Georges hengivenhet til å skaffe seg materielle goder.

Boy George og Marilyn.

Musikken havnet mer og mer i bakgrunnen. Bandet utviklet seg til en dårlig såpeopera. Avisa The Sun slo til med en forside der de proklamerte at Boy George kun hadde 8 uker igjen å leve. Bakgrunnen var foreldrenes bekymring for at  levesettet hans ville ta livet ham. De ba derfor broren David om å gå til pressen med sannheten om George, i et håp om at det ville få ham til å våkne. Resultatet ble den etter hvert berømte forsiden: "Junkie George has 8 weeks to live".  

Også Virgin var sterkt bekymret for at gullkalven deres var iferd med å ta livet av seg selv. Virgin eier Richard Branson skrev derfor et personlig brev til George med ønske om at han endret livstil: "It's beginning to become plain to everyone around you that you have a problem (which you are not willing to aknowledge). So clear that one newspaper now is willing to offer 50.000 pound to anyone who can prove it". Brevet gjorde imidlertid lite inntrykk på George, som kastet det i søpla. 

27. desember 1985 opptrådte  Culture Club sammen med Duran Duran på en megakonsert på Anaheim stadium i Los Angeles. Konserten ble kringkastet via satellitt til mange land i verden. Ifølge medier som omtalte konserten fikk de godt betalt for opptredenen. Høsten 1985 opptrådte de også i land som Israel, Hellas, Puerto Rico

 Culture Club og Duran Duran i forbindelse med konserten i Los Angeles, 27. desember 1985.

Til tross for de indre problemene, var de våren 1986 tilbake med albumet "From Luxury to Heartache". Plata fikk dårlig kritikk, men solgte brukbart. Med 10.plass i Storbritannia, 32.plass i U.S.A. og 18.plass i Norge.

Albumet var denne gang produsert av legendariske Arif Mardin, som på 60- og 70-tallet produserte plater med stjerner som Dusty Springfield, George Benson, Aretha Franklin, David Bowie, og Queen. Ønsket var at han skulle revitalisere Culture Clubs sound fra 2.albumet. Det kostet hele 6 millioner kroner å produsere "From Luxury to Heartache". Mye av innspillingen ble gjort i et studio i Sveits, og stemningen innad i bandet var positiv på den tiden. Boy: "The atmosphere in the band in Switzerland was brilliant. Everyone got on so well. I don't think I spoke to Mikey for a year. It was like 'who's Mikey?' And I got on with him really well. Roy and myself, we used to really hate each other. We wouldn't speak. We just wouldn't compromise, and now I hang out with Roy. I had a really good time with him."

Første singelen "Move Away" nådde 7. plass i Storbritannia i mars 1986, og 12. plass i U.S.A. Noe som var imponerende, forholdene tatt i betraktning. Låta var i god Culture Club tradisjon. Med innslag av northern soul. Etter dette ga de ut singelen "God thank you Woman" som nådde 31. plass i mai 1986. 

I 1986 var Boy George også med i den populære amerikanske TV serien "The A- Team". Han ble her presentert som Cowboy George. Noe som var en morsom opplevelse for George.

"Cowboy George" I TV serien "The A - team".

I juli 1986 ble Boy George arrestert av britisk politi for besittelse av cannabis. Noen dager etter ble Michael Rudetsky, keyboardist på "From Luxury to Heartache", funnet død i Georges leilighet etter en overdose heroin. Familien til Rudetsky prøvde å gjøre George ansvarlig for dødsfallet, uten at det førte til noe. George og Rudetsky hadde sittet sammen i leiligheten til George, der de hadde i seg valium og andre piller. Like etter hadde Rudetsky sovnet på sofaen. George valgte da å dra på byen alene. Imens våknet Rudetsky til, og forsynte seg av det George hadde liggende av piller og stoff. Samme kveld ble han funnet død av Georges bror Kevin.

Våren 1987 kom bandet med en uttalelse om at de var oppløst.

Deretter gikk medlemmene hvert til sitt. Craig hoppet av musikk businessen for en stund, mens Moss startet bandet Heartbeat UK som hadde begrenset suksess.

Jon Moss med bandet Heartbeat UK, og singelen "Jump to it", som ikke nådde opp.

Også Roy Hay startet et nytt band i 1987, kalt This way up. De ga ut 3 singler, og albumet "Feeling good about it", før de ble oppløst. Senere opplevde Hay suksess som filmkomponist, der han sammen med kjente Hans Zimmer skrev musikk for filmer som "Fitz" og "The dead zone" (Stephen King). Hay var av den oppfatning at det var nødvendig å oppløse Culture Club. Ikke minst fordi Jon Moss og Boy George ikke lenger klarte å samarbeide. De trengte å være borte fra hverandre noen år, for å kunne legge det vonde bak seg.

Mange forventet at oppløsningen av Culture Club ville bety den endelige slutten på Boy George. Men til alles overraskelse var han allerede i mai 1987 tilbake med nr. 1 hiten "Everything I own". Også låta "To be Reborn" ble en hit i Storbritannia. 

22. august 1987 var det egentlig meningen at Boy George skulle opptre foran 30.000 mennesker på Momarkedet (og enda flere foran TV skjermene). Men det ble aldri noe ut opptredenen ettersom han meldte avbud. Årsaken som ble gitt var at George var 'deprimert i kjølvannet av sine stoffproblemer', som Aftenposten skrev i avisen samme dag.

Boy George var en markant skikkelse i britisk musikkliv også på 90 - tallet.

Gjennom 90-tallet var Boy George høyest oppegående og tilsynelatende livsglad. Der han prøvde seg på ulike ting innen musikken. Albumet "Sold" fikk relativt god kritikk da det kom. Og han fortsatte med å gi ut mange album utover 90-tallet. Bl.a. den Hare Krishna inspirerte plata "Martyr Mantras", med hitène "Bow down Mister" og "Generations of Love". I 1992 sang han også låta "The Crying Game" fra filmen med samme navn. Låta som var produsert av Pet Shop Boys, var en stilfull poplåt som ble en liten hit. 

På 90-tallet var Jon Moss opptatt med bandet Promised land, hvor også hans gamle kamerat Nick Feldman fra Wang Chung var med. De ga ut noen singler, og albumet "Promised land" i 1991.

2. mai 1998 ble Culture Club gjenforent i anledning TV kanalen VH1s program Storytellers. Her gjorde de en konsert til glede for bandets mange fans. Blant annet framførte de den nye låta "I just wanna be loved". Konserten ble gitt ut på en dobbel cd kalt "Greatest moments" (15.plass i UK), sammen med bandets hits fra 80-tallet. Deretter fulgte en verdensturne for de 4 aldrende karene. Singelen "I just wanna be loved" nådde en sterk 4.plass i Storbritannia i oktober 1998.

I 1998 var de også opptatt med å spille inn et helt nytt studioalbum kalt "Don't mind if I do". Plata var påkostet, med svært mange musikere involvert. Roy Hay produserte den sammen med Paul Staveley O'Duffy (Swing out Sister) og John Themis. Det ble også brukt mange penger på å promotere albumet. Gode kritiker fra musikkpressen skulle også tilsi at mottagelsen ville bli bra. Men da den kom ut i desember 1999, ble den en salgsmessig flopp med 64.plass i Storbritannia.

"Don't mind if I do" fulgte opp lydbildet fra tidligere plater, med inspirasjon fra kalypso, pop og reggae.

4 aldrende herrer i 2002

Også låta "Your kisses are charity" ble gitt ut på singel, med en grei 25. plass som resultat. Her hadde de fått med seg country divaen Dolly Parton i en vakker duett. Ikke alle i country miljøet var like glad for Partons medvirkning. Som 3. singel ble "Cold shoulder" gitt ut, uten å nå opp.

Culture Club og Dolly Parton gjorde en overraskende duett på "Your kisses are charity

I 2000 fikk Boy George og Culture Club endel omtale i media da deltok i en konkurranse som ble avholdt i regi av veldedighetsorganisasjonen National missing Persons helpline. Målet var å få savnede/ungdom som hadde rømt, til å ta en telefon for å varsle familien eller organisasjonen om at de var i live. Konkurransen gikk ut på at folk skulle synge inn en selvvalgt låt via telefon. De 100 beste fikk muligheten til å gå i studio sammen med Culture Club og synge inn en millennium versjon av "Karma Chameleon". Det ble ikke gitt ut noen offisiell plate med denne versjonen. Men det ble likevel trykket opp et visst antall CD-singler som de involverte kunne ha som minne. Denne plata har i ettertid blitt en svært etterspurt singel blant Culture Club fansen. Låta er også å finne på Youtube.

Boy George i en BT telefonkiosk. I en reklame for National missing Persons helpline

I 2002 ble Culture Club igjen samlet. Denne gang for å feire at det var gått 20 år siden de slo gjennom. Begivenheten ble feiret med en konsert i selveste Royal Albert Hall, foran mange tusen Culture Club fans. Konserten åpnet med at en purung Boy George anno 1982 entret scenen til publikums store forbløffelse. Det viste seg snart at det dreide seg om en lookalike, for like etterpå kom den ekte Boy George på scenen. I en litt mer fyldig utgave enn 1982 utgaven. Konserten ble en stor suksess, og den høstet mange lovord i pressen etterpå. Det ble også gitt ut en DVD med opptak fra konserten.

DVDen "Live at Royal Albert Hall" fra 2003.

I 2004 døde Boy Georges far Jeremiah O'Dowd etter at han hadde fått et hjerteinfarkt på ferie i Egypt. Selv om han og George aldri hadde hatt noe nært forhold ønsket Boy å vise ham den siste respekt, og være tilstede under begravelsen. Boys foreldre ble skilt i 2000, og to år senere giftet Jeremiah seg med en ny dame. For Boys mor Dinah ble dette starten på en skriveprosess som i 2007 resulterte i boken "Cry salty tears", der hun fortalte om de vonde årene i ekteskapet med Jeremiah.

Dinah O'Dowd i 2007, i forbindelse med utgivelsen av boken "Cry salty tears".

I oktober 2005 kom Boy George i politiets søkelys. Fra sin leilighet i Little Italy i New York hadde han ifølge politiet ringt politiet gjentatte ganger for å fortelle om et innbrudd. Men da de ankom leiligheten ble de møtt av en overrasket Boy George som ikke kjente til oppringingene. Istedet fant politiet mindre mengder av kokain i leiligheten. Han ble deretter tatt med til politistasjonen anklaget for ulovlig  besittelse av kokain, og for falsk politianmeldelse. Gjennom sin advokat Lou Freeman nektet Boy George det hele. Med den begrunnelse at han ikke ville hatt noen interesse av å ringe inn falske anmeldelser. Lou Freeman nektet Boy George det hele. Med den begrunnelse at han ikke ville hatt noen interesse av å ringe inn falske anmeldelser.

En sliten Boy George i 2005.

Saken endte med at George ble arrestert, da politiet hadde funnet 13 poser kokain i hjemmet hans. Han måtte også senere innrømme at han uten grunn hadde ringt inn den falske anklagen om innbrudd. Han ble dømt til 5 dagers fengsel og 8000 kr. i bot. Narkotika anklagen mot ham ble frafalt, da han sa ja til et opphold på en avrusningsanstalt.  

Hyggeligere var det for Boy George å bli invitert med på innspillingen av den vakre Antony & the Johnsons låta "You are my sister". Antony Hegarty og hans band The Johnsons var en av de store sensasjonene innen musikkverdenen i 2005/2006. Med sin såre, vakre stemme sang han seg rett inn i hjertene til mange mennesker. Ikke minst i Norge der hans album "I am a Bird Now" nådde en sterk 4. plass på VG lista. 

Boy George og Antony Hegarty sang sammen på den vakre "You are my sister" i 2005.

Låta ble også gitt ut som en julesingel i desember 2005, noe bl.a. britene satte pris på. Antony var i ungdommen en stor fan av Boy George. Og det var gjennom musikken til Culture Club at Antony bestemte seg for å bli sanger. Antony: "George was really the first reflection I saw of myself in the world," he explains. "I saw him and thought, 'Okay, that's what we do when we're like this: We become singers".

I 2005 ble Roy Hay og kona Alison Green skilt, etter å ha vært gift i 23 år. Sammen har de datteren Sunny.

I juli 2006 fikk Boy George endel oppmerksom i pressen, da han måtte gjennomføre sin 5 dagers samfunnstjeneste som straff for at han ringte opp politiet med den falske anklagen om innbrudd. Tjenesten ble gjennomført  hos renholdsdepartementet i New York, der han fikk oppgaven med å koste ren noen av byens gater. Til et rekordstort medieoppbud. Den store interessen fra pressen irriterte Boy George, som ba dem om å dra slik at han kunne få utføre arbeidet sitt. Uten at det hjalp.

Boy George som gatefeier.

I 2006 prøvde Jon Moss og Mikey Craig å samle Culture Club for nok en turne. Men verken Boy George eller Roy Hay var lysten på å bli med. Moss/Craig bestemte seg da for å dra på turne uten de to andre. Med seg fikk de keyboardisten Phil Pickett, som på mange måter var det 5. Culture Club medlemmet på 80-tallet. Og mannen som skrev "Karma Chameleon" sammen med Culture Club. Men først måtte de ha en ny sanger. Det ble derfor satt inn en annonse, der de søkte etter en. Etter en audition falt valget på 29 år gamle Sam Butcher. En mann like androgyn, og fargerik i sitt ytre som Boy George.

Konsertplakat med Sam Butcher som vokalist i Culture Club.

George mislikte sterkt at en annen skulle ta hans posisjon i bandet, og synge låtene han hadde skrevet. Boy George: "They're my gay love songs about my boyfriend. He can't sing them, can he?" Nå fikk ikke Butcher sjansen til å gjøre mer enn to opptredener som sanger i bandet før prosjektet ble skrinlagt. En turne som var planlagt for 2007 ble satt på vent uten at noe mer skjedde. Butcher er dag korist for bandet Paleday.

I april 2007 fikk Boy George igjen mye omtale i pressen verden over, da nordmannen Audun Carlsen hevdet at Boy George hadde holdt ham fanget i sin leilighet i øst-London. 28. april 2007 hadde de to hatt en erotisk fotoseanse i Boy Georges leilighet, som hadde utviklet seg i en uønsket retning. Nordmannen jobbet på den tiden som eskorte og modell. Det hele hadde endt med at Carlsen måtte rømme leiligheten, etter først å ha blitt lenket til veggen.

Britiske aviser la ordene "Do you really want to hurt me?" i munnen på Audun Carlsen. Slik at Boy Georges egen sangtittel på en måte ble brukt mot ham.

5. desember 2008 ble Boy George funnet skyldig i frihetsberøvelse i Snaresbrook Crown Court i London. Noe som er et svært alvorlig lovbrudd etter britisk rett. 16. januar 2009 ble dom avsagt i saken. Boy George ble da dømt til fengsel i 15 måneder, noe både han og familien som satt i rettssalen tok svært tungt. Georges advokat argumenterte med at Georges helsetilstand ikke var bra, og at et lengre fengselsopphold kunne være farlig for ham. Boy George var på denne tiden svært overvektig. Dette argumentet hadde ikke dommeren forståelse for. Istedet omtalte han Boy Georges handlinger i svært krasse ordelag, og sa at det å ha blitt holdt fanget hadde vært nedverdigende og traumatiserende for nordmannen. Ifølge dommeren var Culture Club sangeren skyldig i ubegrunnet vold.

Det spørs om det er noen som kan redde Boy George ut av fengselet denne gangen.

Slik han ble i videoen til "Do you really want to hurt me".

Etter at dommen var avsagt fant Carlsen det tryggest å flytte tilbake til Norge, etter å ha mottatt flere trusler fra fans av bandet. Også Boy George uttrykte frykt for sikkerheten sin etter at han ankom fengselet. Til sin cellekamerat Richard Lyttle fortalte George at han trodde at han kom til å bli drept. Lyttle kom da med noen gode råd til George om hvordan han burde oppføre seg mens han satt i fengselet. Samtidig kunne han ikke garantere at George ikke kom til å bli banket opp, ettersom han var berømt, og homoseksuell.

Richard Lyttle til The Mirror: "Jeg kom inn i cellen og så en feit, skallet mann som satt i hjørnet og gråt som en baby. Han skalv som et løv og var et fullstendig vrak."

Dermed så det dessverre ut til at historien om Culture Club hadde fått en litt trist ende. Men Boy George er ikke den som gir seg så lett. Han kom seg gjennom fengselsoppholdet, og 11. mai 2009 var han en fri mann, etter å ha sittet 4 måneder i fengsel. 

I slutten av desember 2009 var Boy George tilbake på scenen da gjorde flere konserter på Leicester Square Theatre i Londons West End.

I 2010 var han ute med nytt soloalbum, kalt "Ordinary Alien", og han deltok på albumet "Record Collection" med Mark Ronson (2. plass på albumlisten i Storbritannia). 

"Ordinary Alien"

I 2010 var han og de andre i Culture Club kommet på talefot igjen, noe som i neste omgang førte til at de pratet om muligheten for å opptre sammen igjen. I januar 2011 snakket de om å gjøre en turne i forbindelse med 30 års jubileet for Culture Club. 27. januar var Boy George i studio hos BBC TV der han pratet om den nye platen sin, og muligheten for en gjenforening av Culture Club. 29. januar 2011 hadde også Dagbladet i Norge et oppslag om muligheten for en gjenforening av bandet: "Husker du denne mannen? Neste år kan du oppleve Boy George og Culture club live - 26 år etter."

Boy George på BBC TV i januar 2011.

Roy Hay og de andre hadde også lyst til å spille inn en ny plate sammen. Men det eneste konkrete som skjedde var to konserter, i Dubai og Sydney. Sistnevnte var en nyttårskonsert. Dessverre hadde ikke Jon Moss muligheten til å opptre pga en ryggskade.

Også i mars 2012 var det snakk om at et nytt Culture Club album, men noen dato for utgivelsen ble ikke nevnt.

I februar 2013 fikk Boy George oppmerksomhet i media verden over da han framstod i 'ny drakt' under en prisutdeling for Whatsonstage.com i London. Mens han siden midten av 80-tallet hadde vært lettere overvektig, var det en slank 51 åring som viste seg fram, og som stolt kunne fortelle hvordan han var blitt så slank: "Porsjonskontroll. Fem timer mellom måltidene. Ingen kaffe eller te, bortsett fra til måltidene. Ellers drikker jeg vann mellom måltidene. Jeg elsker at størrelsen på rumpe mi snakkes om over hele verden."

En slank og stolt Boy George i 2013 (sammen med Davis Markham).

Culture Club billedgalleri (79 bilder):

Studioalbum

Singelutgivelser