Jeg husker at jeg hørte "Do you really want to hurt me" på radio omtrent på den tiden den toppet listene i England. Radioprateren mente at dette var det store der borte for øyeblikket, og at bandet nok snart hadde sitt gjennombrudd også i Norge. Av en eller annen grunn så jeg for meg et tradisjonelt rockeband med noen streite fyrer. Jeg så også coveret til "Do you really want to hurt me" i platebutikken, og tenkte at det var da en søt dame på platecoveret. Hun lignet litt på Brooke Shields. jeg koblet ikke at dette var to sider av samme sak. 

Det var nok da jeg så videoen til "Do you really want to hurt me" på NRK, at lyset gikk opp for meg. Jeg syntes videoen var tøff, og låta fengende. Så det gikk ikke lang tid før "Kissing to be Clever" rullet på platespilleren. Og plata var fin den, med sommervennlig, calypso inspirert popmusikk. Plata var uten svake spor, og med fengende låter som "White Boy", "I`ll tumble 4 ya", "Do you really want to hurt me" og "I`m afraid of Me". Rett og slett en god debut utgivelse. Det har i ettertid vært en plate jeg stadig vender tilbake til. Og som fortsatt fenger.

Men oppfølgeren "Colour by Numbers" var likevel av en annen klasse. Som en av 80 - tallet`s store utgivelser. Og en av mine personlige favoritter. Plata var mer "voksen" med Helen Terry`s kraftfulle soulstemme, og stemningsfulle låter som "That`s the Way". Men først og fremst er plata preget av godt pop håndverk. Låter som "Karma Chameleon", "Victims" og "Church of the poison mind" fortjente all den suksess de fikk. 

Deretter mistet jeg litt interesse for bandet med albumet "Waking up with the house on Fire". Plata var småpen med fine låter som "The Medal Song" og "The Dive". Men det ble for intetsigende i forhold til de fine platene forut. Verre ble det på deres siste plate fra 80 - tallet : "From Luxury to Heartache". Den var rett og slett kjedelig. Innimellom hadde Culture Club laget fine låter som "Time", og "Love is Love" fra filmen "Electric Dreams" som jeg likte godt. 

Jeg synes Culture Club var et fargerikt lyspunkt på 80 - tallet, både for musikken og framtoningen. Mange lot seg irritere, men jeg lot meg sjarmere. Deres to første plater hadde fortjent bedre omtale enn det de fikk. Selv om salget stod i stil med kvalitetene.