Musikken har innslag av irsk folk. Og man hører også påvirkningen fra forbildet Van Morrison. En skikkelig gladlåt. En kompis av meg hadde singelen, og den ble kopiert og spilt mye på den tiden. Jeg husker jeg så albumet "Too-Rye-Ay" i platebutikken, og jeg ønsket meg den veldig. Men det skulle likevel gå 7 år før jeg kjøpte plata, på cd. "Don`t stand me Down" fulgte like etter. Jeg husker hvor rare jeg syntes de så ut på coveret på sistnevnte. Ennå idag skjønner jeg ikke hva de ønsket å oppnå med coveret. 

Musikken på "Too-Rye-Ay" var veldig fin. En skikkelig godplate. Der flere av låtene har den samme stemningen i seg som "Come on Eileen". Særlig "The Celtic Soul Brothers". Jeg fikk skikkelig kick på irsk musikk pga. denne og The Pogues` plater. Jeg gikk i mange år i den villfarelsen at begge bandene var irske, noe de ikke er. Men Kevin Rowland og Shane MacGowan er etniske irer. Og rebeller, med en trist skjebne. Slik sett har de mye til felles. Albumet er spilt hyppig i årene som er gått. Og jeg blir i like godt humør av plata hver gang.

Noe av det som er mest sjarmerende med Dexy`s musikk, er deres bruk av tradisjonelle instrumenter. I en tid der de fleste britiske band var fascinert av de nye synthesizerne, spilte Dexy`s på banjo, fioliner, og ulike blåseinstrumenter.

Også "Geno" er en låt jeg tidlig ble klar over. Selv om det skjedde etter "Too-Rye-Ay". Det tok litt tid før jeg fikk sansen for den. Men nå sitter den. Albumet "Search of the young soul rebels" ble først kjøpt inn på 2000 - tallet. Uvisst av hvilken grunn. For jeg hadde jo lest de gode omtalene plata fikk. Som bandets mesterverk. Den har et annet lydbilde som ikke er så folk preget. Men mer likt det som ellers ble laget på new wave fronten rundt 1980. Jmf. Madness, The Specials, og The Jam. Men en god plate er det. Og den engasjerer pga. sine politiske tekster. 

Dexy`s Midnight Runners var i all hovedsak Kevin Rowland. Og det er rart å tenke på at han noen år i forveien ikke hadde tatt i et instrument. Ute på de skrå bredder, i narkorus som han var. Han viser at det er håp for alle med et iboende talent og pågangsmot. At han på slutten av 80 - tallet returnerte til renneteinene er bare trist. De platene han ga ut viser at han var i stand til å gjøre utrolige ting.

Men musikken hans lever videre. Ihvertfall hos meg. Jeg har fortsatt stor glede av å sette dem på, og mimre tilbake til den tiden på starten av 80 - tallet. Da man virkelig evnet å lage flott musikk, slik som Dexy`s gjorde.