Dave Stewart (David A. Stewart): Født 9. september 1952, Sunderland, Tyne & Wear, Storbritannia

Annie (Ann) Lennox: Født 25. desember 1954, Aberdeen, Skottland

Eurythmics var et av de mest nyskapende og spennende bandene på starten av 80-tallet. Og et band som også klarte å fornye seg og opprettholde populariteten på 2. halvdel av tiåret. Før de fortsatte med  suksessrike solokarrierer som sanger og produsent på 90-tallet. 

I starten var den endel av den britiske synthbølgen, med band som Ultravox, The Human League og Yazoo. Etterhvert fant de et fyldigere musikalsk uttrykk, med inspirasjon fra blant annet amerikansk R&B. Noe både platekjøpere og kritikere satte pris på. Flere av albumene deres regnes blant klassikerne fra 80-tallet.

Annie Lennox ble født 1. juledag 1954 i Aberdeen, som det eneste barnet til Dorothy og Thomas Lennox. Den lille familien bodde i en 2 roms leilighet i en leiegård, med utedo.

Hennes første minne fra hun var liten, var da hun som 2 åring satt ved siden av Mikke Mus dukken sin. Som liten lærte hun å spille piano og fløyte. Som 5-åring opptrådte hun for familien på en 'konsert' i familiens bakgård. Sin første offentlige opptreden hadde hun som 7 åring på en musikkfestival i Aberdeen. Det var en barnesang med teksten: "My banty hen has laid an egg, I'm having it for tea." Annie: "I don't think there'll ever be any reason for doing it again."

Den første plata hun gikk til innkjøp av, var "A Whiter Shade Of Pale" med Procol Harum - en låt hun selv gjorde en tolkning av på plate mange år senere. Før det haddde hun også filmmusikken til "Mary Poppins" i samlinga. Den første rockekonserten hun var på, var med progrock bandet Hawkwind.

Som liten ønsket hun å lære seg å danse den lokale highland fling, men pga. foreldrenes dårlige økonomi hadde de ikke råd. Annie: I wanted to get into dancing Higland dance, but my mum and dad couldn't afford the lessons. It wasn't very expensive, we were just very poor." I stedet danset Annie hjemme. Faren var også musikalsk, og underholdt familien med sekkepipespill.

Annie har også gode minner fra tiden hun og bestefaren tilbrakte sammen. Han var viltfogd, og Annie minnes fine turer i furuskogen og lyngheiene. Annie: "Han gikk alltid med tweed-jakke, nikkers og en stor filthatt." Dessverre døde bestefaren da Annie var 9 år gammel.

Skolegang fikk Annie bl.a. på Aberdeen High School, som var en jenteskole. Her gikk hun fra 1959 helt til 1972. I ungdommen følte Annie seg som en ensom sjel som ingen forstod. Ifølge henne selv gikk hun rundt i skolekorridorene med musikkvesken sin, uten noen å prate med.

Annie: "Jeg forsvant inn i min egen drømmeverden, og dette førte faktisk til at jeg jeg gikk rundt med et mindreverdighetskompleks. Jeg isolerte meg fra resten av omverdenen og søkte trøst og imaginært vennskap i mine dikt og dagdrømmer. Når man er enebarn, har man lett for å tro at man er verdens midtpunkt. På skolen ble jeg selvfølgelig stemplet som en uhelbredelig dagdrømmer fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg om det trivielle skolearbeidet."

Annie Lennox i skoledagene

I tenårene vant hun en plass på London's Royal Academy of Music. Her ble hovedinstrumentet fløyte, mens bi-instrumentet ble piano. Som 17 åring begynte hun der, men droppet ut etter tre år, like før hun fikk tatt avgangseksamen. Annie: "I was very frustrated, having exptected to be inspired but instead finding it to be so institutionalised and very dull and boring."

Annie Lennox (til norske Det Nye): "Jeg tilbrakte tre uutholdelige år der. Det eneste jeg tenkte på var: 'Hvordan skal jeg komme meg unna?'. Jeg jobbet virkelig hardt for å forstå mine medelever og lærere, men de var så stive og uinspirerende. Og jeg oppdaget at klassisk musikk, emosjonene til tross, var veldig lite fleksibel. Det var ingen plass for personlige uttrykk eller tolkninger. Jeg fikk en akutt klaustrofobi, og måtte bare rømme."

I stedet tok hun strøjobber rundt om i London. Slik som barnevakt, servitør, ekspeditør i en bokhandel, og en vegetarforretning. Hun drev også en butikk som solgte brukte klær. På kveldstid gjorde hun sangopptredener, og spilte med ulike band. Hun skrev også mange låter, låter som kunne minne om Joan Armatrading og Joni Mitchell. Annie: "Små hybelaktige klagesanger som jeg spilte på pianoet."

Annie visste ikke helt hva hun ville med sangkarrieren sin, før Annies romkamerat lot henne høre en plate med Stevie Wonder. Det ble et vendepunkt. Annie: "It made me realize that the person I was turning into liked that kind of music."

I 1976 traff hun musikeren David A. Stewart, som hun etter hvert ble kjæreste med.

David A. Stewart vokste opp i en velstående familie i Sunderland. Faren var regnskapsfører, mens moren var barnepsykolog. Som liten drømte han om å bli en profesjonell fotballspiller, og da helst på favorittlaget Sunderland. Men en fotballskade i kneet satte en stopper for den karrieren da han var 13 år gammel. Skaden medførte at David måtte tilbringe tid på sykehuset. Tiden på sykehuset brukte han til å lære seg å spille gitar.

I ungdommen var David også glad i å svømme.Skolegang fikk han bl.a. på Bede Grammar School For Boys.

David ble raskt en kløpper på gitaren. Så bra at han begynte å gi gitartimer til andre håpefulle. Problematisk må det ha vært at han ikke brukte de riktige navnene på akkordene. I stedet kalte han dem for 'squidge 1', 'neep 2' og 'widgery winks 3'.Musikalske forbilder, var Robert Johnson, Bob Dylan og T-Rex.

En ung David A. Stewart med sin gitar.

David flyttet ut av barndomshjemmet da han var 15 år gammel, på samme tid som foreldrene ble skilt fra hverandre. Unge David slo seg sammen med musikerne i bandet Amazing Blondel, og fulgte dem på deres turne. Under en konsert i Scunthorpe ble David oppdaget av en roadie, noe som i neste omgang ga ham muligheten til å opptre som (solo) oppvarmingsartist for folkmusikere som Magna Carta og Ralph McTell.

Innen han var 19 hadde han spilt med en lang rekke band, og bl.a. varmet opp for Elton John på en av hans konserter. Da han var 21 år gammel i 1973, giftet han seg med den 16 år gamle skoleeleven Pam. 

Hans første erfaring med musikkbransjen var med folkrock-bandet The Longdancer. De ga ut platene sine på Elton Johns plateselskap Rocket Records. I 1973 ga de ut debutalbumet "If It Was So Simple". Året etter fulgte "Trailer For A Good Life". Pga liten interesse hos platekjøperne ble bandet oppløst. Etter dette spilte han med forskjellige band, bl.a. Small Mercies, og han skrev låter sammen med vennen Peet Coombes. I likhet med David var også Coombes fra Sunderland.

David A. Stewart (til venstre) rakk å være med på albumet

"If It Was So Simple" før han ga seg i The Longdancer.

I 1975 fikk David sjansen til å prøve seg som produsent for første gang. Da han produserte den hippie-inspirerte plata "Gilgamesh", med bandet ved sammen navn.

"Gilgamesh"

1975 og 1976 ble tunge år for David. Først valgte kona Pam å forlate ham til fordel for et medlem av jentegruppa Sadista Sisters (de ble formelt skilt i 1976). Deretter ble han involvert i hele 3 bilulykker, han ble depotert fra Nederland til England etter å ha sneket på toget. Og han fikk store psykiske problemer etter å ha brukt amfetamin, kokain og LSD i lengre tid.

Etter dette startet han opp det soulinspirerte bandet Small Mercies. Uten at det ble noen suksess. Han valgte da å oppløse bandet, og heller åpne platebutikk i Kilburn, London - en butikk som også fikk navnet Small Mercies. Men heller ikke dette ble noen økonomisk suksess, så han valgte å legge ned butikken også.

På den tiden bodde han og Coombes i en grisebinge av en hybel, der de moret seg med å spille egne komposisjoner i stuen, eller ute på gaten. David: "Jeg levde i et høl. Jeg kravlet rundt på alle fire i en stadig jakt etter sigarettsneiper og matrester."

Vendepunktet i livet hans kom da han i oktober 1976 ble introdusert for Annie Lennox. På det tidspunktet søkte David etter kvinnelige vokalister til en ny popgruppe han tenkte å sette sammen. Da han hørte stemmen hennes ble han umiddelbart fascinert, og forelsket i henne. Han og Peet Coombes stakk innom restauranten Pippins i Hampstead som hun jobbet i på den tiden, for å bli kjent med henne.

Annie tenkte da at han var en førsteklasses tulling, men valgte likevel å invitere med seg de to på hybelen etter stengetid. Og synet av hybelen imponerte David og kameraten.

David (til norske 'Det Nye'): "På hybelen sin hadde hun et digert husorgel utskåret i tre. Hun visste ingenting om popgrupper. Men vi hørte henne synge, og begynte øyeblikkelig å feire."

David: "She had this big carved-wood harmonium in her one-room flat, and she sang these stunning songs for me. You know how normally when you meet somebody you fall in love with, you sort of go through tentative stages? Well, there was none of that. It was like I didn't know her one minute, and the next minute we were living together."

Annie var ikke like imponert av David da hun traff ham - hun syntes han at han så ut som en slusk. Annie: "Han så ut som han var trukket baklengs gjennom en hekk. Det første Dave sa til meg den natten var: 'Skal vi gifte oss?', jeg trodde han var spenna gær'n."

De to ble som nevnt kjærester, og startet bandet The  Catch sammen med Davids kamerat Peet Coombes. I 1977 ga The Catch ut singelen "Borderline".

Like etter at singelen ble gitt ut endret de navn til The Tourists. Den Singapore-fødte gitaristen Eddie Chin og trommeslageren Jim Toomey ble tatt inn som nye medlemmer av bandet. 

The Tourists: Peet Coombes, Annie Lennox, Eddie Chin, Jim Toomey, og David Stewart.

The Tourists skapte liten interesse hos kritikerne, med sin forutsigbare popmusikk. Kritikerne likte heller ikke Annies utseende, som de mente var for mye en britisk utgave av Deborah Harry, med Annies lyse lange hår og pene ansikt. 

Annie Lennox, fra tiden før hun ble kjent.

Men de gjorde det bra på listene med topp 10 singlene "I Only Wanna Be With You" (4. plass i 1979), og "So Good To Be Back Home Again" (8. plass i 1980). De rakk også å gi de tre albumene "The Tourists" (72. plass), "Reality Effect" (23. plass), og "Luminous Basement" (75. plass), de tre årene bandet eksisterte.

The Tourists med Annie Lennox og David A. Stewart til høyre. Peet Coombes til venstre for Annie.

The Tourists ble oppløst i 1980, på samme tid som forholdet mellom Lennox og Stewart tok slutt. Selve bruddet skjedde ved et svømmebasseng i Bankok. David: "Det var mye uenighet om hva vi skulle gjøre, og hva bandets image skulle være. Peet Coombes sa bare 'nå er jeg er lei', og vi sa 'vi er også luta lei', og dermed var det slutt."

Annie: "Det var som om skyene forsvant fra himmelen når vi ble enige om å gi oss med The Tourists."

Coombes startet opp et nytt band sammen med Eddie Chin, kalt Acid Drops. Det ble ikke noen suksess, og deretter forsvant Coombes ut av musikkbransjen. Han døde i 1997.

På det tidspunktet The Tourists ble oppløst, og forholdet mellom Annie og David tok slutt, bodde de fortsatt sammen. De valgte likevel å fortsette å bo under samme tak, og jobbe sammen som duo. 

David: "Annie and I were going off in our own direction. Even though our relationship was over, we were so creatively linked together that we never even considered splitting up musically. Although we did think about getting married once."

Ifølge David var det Annie som hadde gjort det slutt. Likefullt ble hun veldig sjalu når han gikk ut med andre jenter - også i lang tid etterpå. David: "Til tider har jeg følt meg relativt forvirret."

De tok navnet The Eurythmics som navn på det nye bandet de tenkte å starte opp. Senere ble 'The' fjernet fra bandnavnet.

Før de satte igang med sitt nye bandprosjekt, skrev de ned et manifesto der de definerte hva de ønsket å oppnå med The Eurythmics. David: "That way we'd be sure that if we got famous, it would be on our terms (ideer), doing something we enjoyed."

De var opptatt av å være en duo, da de begge var lei av å være medlemmer av band med flere medlemmer, da medførte mye 'diplomati'. Og de var nødt til å forholde seg til andre folks personligheter og ideer.

Deretter brukte de alle sparepengene sine på studioutstyr som de installerte i en gammel lagerbygning. Med bare en åttespors miksepult, og en trommedatamaskin satte de igang med å utvikle lydbildet som Eurythmics kom til å bli kjent for. Begge elsket de soul og elektronisk musikk, så tanken dukket opp om å blande sammen de to stilartene. Det var på denne tiden at David for alvor begynte å la elektroniske instrumenter dominere lydbildet på låtene som ble spilt inn. Fram til da hadde Davids gitar vært det dominerende elementet. Noe av motivasjonen for skiftet var ønsket om å skape noe helt nytt. David: "I thought, 'If I play guitar, which I know, I'll do something regular. But if I play this instrument, I have no idea what I'm doing."

David og Annie ble også tidlig bevisst på bruken av musikkvideoer til å videreutvikle stemningen de skapte i musikken. 

I The Tourists var det Peet Coombes som skrev de fleste av låtene. Med ham ute måtte de selv ta ansvar for låtskrivingen. 

Deres plateselskap RCA hadde gjerne sett at de to giftet seg, i beste ABBA stil. For å skape publisitet rundt duoen. De lovte til og med å stille et skip til disposisjon om de giftet seg, og så fly journalister ut dit med helikopter. Men Annie og David valgte å takke nei til forslaget.

De dro til Conny Planks berømte studio i Køln, Tyskland for å spille inn debutplaten sin under det nye navnet (også The Tourists hadde spilt inn en plate hos Plank). De fikk her hjelp fra medlemmer av bandet Can, Robert Gorl fra D.A.F., og Blondies trommeslager Clem Burke. Dette resulterte i "In The Garden", som ble gitt ut 16. oktober 1981. Endel musikkjournalister likte plata, men den ga dem ikke noe større salg. Bl.a. nådde den ikke opp på den britiske topp 100 albumlisten. Det ble gitt ut 2 singler fra albumet, med "Never Gonna Cry Again"og "Belinda", der førstnevnte kom inn på den britiske singellisten, med 63. plass.

"In The Garden" var ikke noe mesterverk og den ble spilt inn i all hast i Tyskland, noe som gikk utover kvaliteten. Men plata viste at Annie og David hadde funnet en ny plattform, ganske så forskjellig fra musikken de laget med The Tourists.

Like etter utgivelsen av plata ble David dårlig igjen, med lungeproblemer som var relatert til bilulykkene han hadde vært ute for. Han ble derfor lagt inn på sykehus. Heller ikke Annie hadde det bra på denne tiden, da hun slet med depresjon. Hun valgte da å flytte hjem til foreldrene i Aberdeen en periode.

"In the Garden"

I desember 1981 dro Eurythmics ut på en mindre "In The Garden Tour" som ble avsluttet 23. desember, i Sheffield.

Bedre gikk det med albumet  "Sweet Dreams (Are Made Of This)" som ble gitt ut 4. januar 1983, som ble selve gjennombruddet for Eurythmics, med 3. plass på albumlisten i Storbritannia, 5. plass i Australia, 6. plass i Canada, 2. plass i New Zealand, 15. plass i U.S.A. og 6. plass i Tyskland.

Opptakten til plateutgivelsen var ikke den beste, da de to første singlene fra "Sweet Dreams" ; "This Is The House" (89. plass) og "The Walk" ikke nådde opp i Storbritannia. Bedre gikk det med 3. singelen "Love is a Stranger" som ble gitt ut i november 1982, med 6. plass i Storbritannia, 4. plass i Irland, 2. plass i Sør-Afrika, 15. plass i U.S.A. og 6. plass i Belgia.

Selv om "Love Is A Stranger" på mange måter ble gjennombruddet for Eurythmics, er det nok først og fremst 4. singelen "Sweet Dreams" som regnes som bandet gjennombrudd. Med 2. plass i Storbritannia, 1. plass i U.S.A. og Canada - godt hjulpet av en stilfull video med en "tvekjønnet" Annie Lennox i fokus.

På spørsmål fra pressen om hvorfor hun valgte å fremstå så maskulin, svarte Annie at det var for å få fram den ekte sensualiteten i henne. Annie: "Hvorfor jeg går i så maskuline klær, er fordi ved å tone ned det seksuelle, feminime på den visuelle siden, så lar jeg den ekte seksualiteten min komme fram. Hvis jeg skulle komme ut på scenen i en kjole, så ville ikke det være meg. Men i dress er jeg meg selv. Når jeg har på meg klær er det en del av en pakke. Det kunne være hva som helst - for de klærne jeg velger sier hva slags person jeg vil at folk skal tro jeg er. Det er et visuelt uttrykk."

Eurythmics fikk sitt gjennombrudd med singlene "Love Is A Stranger" og "Sweet Dreams"

"Sweet Dreams (Are Made Of This)" endte opp som en av de store hitene på 80-tallet, og en låt mange forbinder tiåret med. Likefullt brukte de ikke lang tid på å skrive den. David: "Det var det raskeste vi noensinne har laget. Annie bare sang teksten etter hvert som hun fant på den. Vi hadde kranglet, og satt i hver vår ende av rommet. Jeg sa noe om at jeg ville lage noe likevel, og begynte å mate inn et trommeprogram og en bass-sekvens. Annie syntes det hørtes bra ut, og begynte å spille på tangentene, og ble litt blidere. Da begynte det virkelig å høres bra ut. Annie begynte å synge, og teksten ble omtrent akkurat slik hun improviserte. En halvtime senere var alt klart."

Teksten i låta handlet om Annies egne erfaringer, om det å bli utnyttet i kjærlighet og i forretninger :

Some of them want to use you
Some of them want to get used by you
Some of them want to abuse you
Some of them want to be abused

Annie: "That line in 'Sweet Dreams' about 'being used and abused', refers directly to my own experiences. Not just in love, but in this business too."

Like spesielt var det at deler av videoen ble spilt inn på et jorde med kuer som beitet i bakgrunnen. De hadde også fått transportert en ku til studioet der resten av videoen ble spilt inn. Og sekvensen med kua som går rundt bordet, mens Annie og David ligger oppå, skapte en surrealistisk stemning som ga assosiasjoner til 60-tallets psykedeliske verden. David begrunnet valget av kyr som fokus i videoen med at kua ikke trenger å prestere noe utenom det vanlige for å føle at den har det bra. David: "It's a bit of the wall, but animals, no matter what happens, just go on eating the grass. They don't have to go flying off to the moon or make a million dollar deal to know they're OK."

Fra videoen til "Sweet dreams" der kyr stod i fokus. Noe som skapte et litt surrealistisk inntrykk.

Den ble spilt mye på MTV, som på denne tiden virkelig hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Etter dette ble første singelen "Love is a Stranger" gitt ut pånytt. Med en 6. plass i Storbritannia som resultat.

Pengene de tjente på "Sweet Dreams (Are made Of This)" pløyde de tilbake inn i bandet igjen, i stedet for å bruke det på ting til seg selv. De delte likevel inntektene halvt om halvt, da de begge bidro med sitt til bandet. David skrev de fleste melodiene, og arrangerte låtene. Mens Annie skrev tekstene.

På denne tiden var Annie sammen med den kjente fotografen Peter Asworth, en mann som selv hadde spilt i The The, og som hadde tatt bildene til mange platecover og musikkblader. Bl.a. Soft Cell, Depeche Mode og Frankie goes to Hollywood.

Love is a Stranger

Også kritikerne elsket plata, og hyllet den som en av tiårets store utgivelser. De kunne ikke tro at dette var de samme folka som noen år tidligere hadde laget intetsigende musikk i The Tourists.

I et intervju med musikmagasinet Smash 3. mars 1983 fortalte Annie og David om det å endelig få en hitsingel etter mange år i bransjen, og de uttrykte begeistring for musikkscenen i tiden, med band som Yazoo, The Associates, Culture Club og Malcolm MacLaren. David: We do like Yazoo's stuff. In fact we like a lot of stuff at the moment." David snakket også om ønsket om å kombinere den gamle og den nye teknologien på en naturlig måte i bandets låter.

For å promotere plata dro Eurythmics ut på en "Sweet Dreams Tour" med oppstart 16. februar 1983, i Hull, Storbritannia. De gjorde et tyvetalls konserter i hjemlandet, samt enkeltkonserter i land som Belgia, Frankrike, Irland og U.S.A. Med seg på turneen hadde de Clem Burke fra Blondie, Eddie Reader (senere Fairground Attraction) og Mickey Gallagher fra Ian Dury  & The Blockheads.

Noen av pengene fra "Sweet Dreams" ble brukt til å kjøpe en gammel kirke i Nord-London. Denne ble bygd om til platestudio, der låtene til det neste albumet ble skrevet og produsert.

I oktober 1983 kom oppfølgeralbumet "Touch" ut. Og den ble en like stor suksess med 1. plass på albumlistene i Storbritannia, og med 3. topp 10 singler i "Who's that Girl" (3.plass), "Here comes the rain again" (8.plass) og "Right by your Side" (10.plass).

Den stemningsfulle musikkvideoen som ble laget til "Here Comes The Rain Again" ble spilt i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 31. januar 1984, mens videoen til "Right By Your Side" ble vist i samme program 31. desember 1983.

Annie Lennox i musikkvideoen til "Here Comes The Rain Again".

I Norge fikk Eurythmics sin første plassering på albumlisten med "Touch", da den nådde 8. plass.

Musikkmagasinet Melody Maker som nesten av prinsipp ikke omtalte popband på den tiden, kåret "Touch" til beste album i 1983. Og på Brit Awards (britenes spellemannspris) fikk Annie prisen som beste kvinnelige artist.

Plata var i likhet med "Sweet dreams" bygd opp rundt elektroniske lydbilder. Men "Touch" framstod likevel som en varmere plata, med et fyldigere lydbilde. Og muligens med bedre enkeltlåter. "Here comes the rain" er etter de flestes mening platas beste spor. En flott melodi, Annies uttrykksfulle sang, og et behagelig strykerkomp, skapt av synthesizere. Teksten til "Here comes the rain again" var av det underfundige slaget, om en person som ønsker å bli elsket, og pratet til slik vedkommende innbiller seg at kjærester gjør. Annie Lennox om tekstlinjen "Talk to me like lovers do": "Lover's talk isn't real. But what it's saying is give it to me anyway, as long as you say something."

Like etter ble det også gitt ut et remix album med låter fra "Touch", kalt "Touch Dance". Her var hitene fra plata utelatt. Miksene var gjort av de kjente New York produsentene François Kevorkian og John "Jellybean" Benitez. Slike remix-plater er som regel best egnet for dansegulvet, men denne plata hadde også andre bruksområder, til fansens glede. Bl.a. var det laget spennende mikser av låter som "Paint a rumor" og "Cool blue".

Samtidig med at albumet "Touch" ble gitt ut, dro David og Annie ut på en "Touch Tour", med oppstart i Aylesbury i Storbritannia, og ble først avsluttet sommeren året etter, i U.S.A. I mellomtiden hadde de besøkt Australia, New Zealand, Japan og flere europeiske land.

2. februar 1984 opptrådte Eurythmics i Stuttgart, Tyskland. Etter konserten ble de overumplet av en fan som hadde klart å komme seg bak scenen. I stedet for å være ekkel, gledet han Annie med noe vegetarkost han hadde laget. Annie ble så begeistret at hun ansatte mannen som sin personlige kokk. Den tyske fanen het Radha Raman. Han var tilhenger av den indiske religionen Krishna, og i tillegg til å lage mat for Annie brukte han tiden til å fortelle om sin religion. Etter tre uker ble de kjærester. De dro deretter sammen til en liten sveitisk by oppe i fjellene, der Krisha tilhengerne hadde bygd et tempel. David fikk Annie til å slutte å drikke alkohol og kaffe, og spise kjøtt - en forandring som gjorde foreldrene hennes bekymret. Til media fortalte Annie hvor lykkelig hun nå var: "Radha has changed my life. He taught me how to be happy. Before we met, I was terribly confused about what I wanted."

Annie Lennox sammen med Radha Raman

Norge fikk også besøk av David og Annie, 8. mars 1984, da de opptrådte på Chateau Neuf i Oslo. Ungdomsmagasinet Det Nye var tilstede på konserten, og skamroste den: "Vidunderlige Annie Lennox. Og perfekte Eurythmics! Hjertet svulmer, og kinnene er brennende hete etter halvannen time i favnen til det engelske superparet. Når det hele er over, er du fortapt. I den svingende, følelsesmessige musikkpakken til Eurythmics. Og i Annie Lennox' fremføring. Få gjør det bedre i 1984."

David og Annie besøkte Chateau Neuf i 1984.

Det Nye fikk også muligheten til å gjøre et intervju med Eurythmics, på en vegetarbar i Oslo. Her fortalte Annie om psykisk smerte som en viktig inspirasjonskilde for å kunne skrive bra låter. Og at hun i en periode var så deprimert at hun måtte oppsøke psykolog. Det Nyes representant var mer opptatt av å gi Annie komplimenter for utseendet, noe hun ble litt brydd av.

 Eurythmics ble intervjuet av Det Nye, og vist et tidligere nummer av bladet.

Noen få dager etter konserten i Norge - 14. mars 1984 - ble Annie gift med sin tyske fan. En ekteskapsinngåelse som partner David hadde liten sans for. 

På turneen spilte de låter fra alle de tre albumene de hittil hadde gitt ut. På den amerikanske delen av turneen var den svært populære musikeren Howard Jones oppvarmingsartist. Jones og Eurythmics gjorde også noen nummer sammen, til stor glede for publikum.

Eurythmics og Howard Jones sammen på scenen i U.S.A.

Turnebandet til Eurythmics bestod av (se under): den svenske trommeslageren Olle Romo, saksofonist Molly Duncan, bassist Dean Garcia, saksofonist Dave Plews, korist Jilly O'Donovan, keyboardist Pat Seymour, Annies personlige assistent Sandra Turnbull, korist Sarah Fisher, og korist Suzie O'List.

Underveis på turneen hadde Annie store problemer med stemmen. 

Eurythmics med sitt turneband.

I november 1984 ble Annies personlige assistent Sandra gift med John Turnbull. Sistnevnte var en kamerat av David, gitarist på flere Eurythmics plater, og tidligere medlem av Ian Durys backingband The Blockheads. David var forlover til John Turnbull i bryllupet.

Annie Lennox framstod med sin framtoning i både utseende og væremåte, som en av de mest markante personlighetene på 80-tallet. På linje med Boy George og Michael Jackson. I likhet med Boy George ble hun sett på som tvekjønnet i sitt uttrykk, pga. sitt korte hår og bruk av herreklær. Årsaken til at hun valgte å bruke herreklær, var at hun ikke ønsket å bli assosiert med noen bestemt mote. Dessuten ønsket hun å fremstå som en hvit utgave av Grace Jones. Annie: "I din't watn to be part of somebody's fashion movement. So I looked for something simple, yet classic, clear and easy to wear. Secondly, I wanted to look like a white Grace Jones."

Annie Lennox var lett synlig i det musikalske landskapet på 80-tallet.

I november 1984 ga Eurythmics ut soundtrack plata "1984", som salgsmessig og kritikermessig ble en fiasko (23.plass i Storbritannia). Men den ga dem nok en topp 10 hit i "Sex Crime" (4. plass i Storbritannia). Den kom også inn på VG-lista i Norge, med en 9. plass.

Selv om den regnes som en soundtrack plate ble den ikke brukt i filmen "1984". Filmprodusent Michael Radford hadde ikke ønske om å få et soundtrack fra Eurythmics, og da han hørte musikken vendte han tommelen ned. I stedet brukte han orkestral musikk skrevet av en Dominic Muldowney. Det var Virgin som uten Radfords godkjennelse hadde bedt Eurythmics skrive musikken. Og da han ikke valgte å bruke den, satt Eurythmics der med en plate de ikke helt visste hva de skulle gjøre med. David: "We were asked to write the music for '1984'. We delievered the music, and we heard that the producer  didn't want to put our music on the film. We then heard that this other guy had already written the soundtrack for it 9 months before and we thought, oh well, we'd rather not have the music on the film if somebody doesn't want it. We'll keep it for ourselves."

Til norske Det Nye: "De lurte oss med '1984'. Her trodde vi at vi skulle skrive musikken til filmen, så viser det seg at fyren har engasjert enda en komponist bak ryggen vår. Greit nok om de bare hadde brukt vår musikk, men vi skjønte at noe var galt da '1984' hadde premiere i London. De unngikk behendig å sende billetter til oss. Jeg skulle ønske at vi aldri hadde sagt ja, vi trengte overhodet ikke all den dritten. Og det er jævlig, for vi fikk flere tilbud samtidig, blant annet ville de ha oss til å skrive musikken til 'The Company Of Wolves'. Men vi tente på '1984' fordi hele prosjektet i utgangspunktet virket perfekt."

Riktignok ble musikken deres brukt i en alternativ versjon av filmen, uten at Annie og David var så begeistret for det. Selv har de beskrevet "1984" plata som en blanding av Kraftwerk og afrikansk stammemusikk. De fleste av låtene på plata var instrumental.

Fra videoen til "Sex Crime" hvor Annie hadde en hårfrisyre som var inspirert av filmen.

Annie fikk en liten rolle i selve filmen ("1984"). Og det ble på en måte starten på hennes karriere som filmskuespiller. Året etter, i 1985 fikk hun en større rolle i storsatingen "Revolution 1776", med kjente skuespillere som Al Pacino, Donald Sutherland og Nastassja Kinski. Men heller ikke dette ble noen suksess for Annie, da filmen endte opp som en gedigen nedtur, som en av de store 'filmkalkunene' fra 80-tallet. Også senere har Annie hatt mindre roller på film.

Annie som 'Liberty woman' i "Revolution 1776".

Da Band Aid singelen "Do They Know It's Christmas?" ble spilt inn 25. november 1984, var Annie invitetert til å bli med. Men pga. turnevirksomhet måtte hun takke nei til Bob Geldof og Midge Ure.

Mange begynte nå å stille spørsmålstegn om Eurythmics var iferd med å gå tom for kreativitet, som så mange andre av de tidlige 80-talls bandene. Samtidig var synthpopèn Eurythmics hadde stått for iferd med å gå av moten i Storbritannia. Og i likhet med Boy George var Annies ansikt "brukt opp" i media, folk var begynt å bli lei av å se henne på forsiden av de kulørte magasinene.

Men Lennox og Stewart kom voldsomt tilbake i 1985 med "Be Yourself Tonight". En plate som viste at bandet hadde beveget seg bort fra synthen over til mer amerikansk R&B inspirert musikk. De hadde også fått kjente navn som Aretha Franklin, Michael Kamen, Elvis Costello, og Stevie Wonder til å delta på plata. Den var spilt inn i løpet i Paris våren 1985, med David Stewart som produsent. Studioet de hadde leid var knøttlite, så for å gjøre det mer hjemmekoselig, hengte Annie opp postere på alle veggene. De var også innom studioer i Detroit (for å spille inn Arethe Franklin), og Los Angeles (for å spille inn Stevie Wonders munnspill på "There must be an angel"), før de var ferdig.

Først hadde David tenkt å la en synth spille munnspillet, som uansett var ment å høres ut som Stevie Wonder. Men så fant de ut at de ville ta seg bryet med å få originalen til å spille istedet. David: "We could have said 'Oh it'll be nice to get Stevie Wonder on this track, but let's lay down a synth instead' But we made the effort to go and get Stevie."

"Be Yourself Tonight" fra 1985

Kritikerne tok imot "Be Yourself Tonight" med åpne armer, der den ble skamrost i mange aviser, bl.a. i VG. Da året 1985 skulle gjøres opp havnet den høyt på listen over årets beste plater. Allerede før den ble gitt ut skjønte David og Annie at plata kom til å bli en storselger. Pga. kvalitetene den hadde. Anne Lennox: "I feel it's the best bit of work we've done. I feel a mixture of surprise at the quality of the work, and immense pride. It's great. It's a real mixture of modern synth, and old blues and soul."

På Brit Awards i 1986 (for 1985) ble Annie kåret til beste kvinnelige artist, mens David fikk prisen som beste produsent.

Salgmessig tok de likevel et steg tilbake i Storbritannia med en 3.plass på albumlisten. Derimot hadde de større suksess med singlene. Hvor "There Must Be An Angel" ble deres første nr.1 hit i Storbritannia. Også i Norge gikk denne låta til topps. I tillegg nådde "Sisters Are Doin' It For Themselves" topp 10 i Storbritannia.

"Sisters Are Doin' It For Themselves" ble spilt inn med tre av musikerne til Tom Pettys Heartbreakers, på trommer, tangent og gitar. Det var egentlig meningen at låta skulle være en duett mellom Annie og Tina Turner, men Tina hadde ikke mulighet til å stille på det tidspunktet låta ble spilt inn, så forespørselen gikk videre til Aretha Franklin, som takket ja.

"Sisters Are Doin' It For Themselves" har i ettertid blitt en kampsang for kvinner over hele verden, pga tittelen, og tekstlinjer som "Now this is a song to celebrate. The conscious liberation of the female state. Mothers, daughters and their daughters too." Men ifølge Annie var den ikke ment som en feminim anthem sang. Annie: "Låta er ikke ment som et innlegg i kjønnsrolledebatten. Den er enkelt og greit en sang om jenter. Jeg synes at jenter er flotte, og at menn er flotte, og jeg synes mennesker stort sett er vidunderlige - bortsett fra når de dreper hverandre."

Det ble laget fire ulike cover til singelen "Sisters Are Doin' It For Themselves",

med bilde av sterke kvinner i ulike roller.

Plata inneholdt også andre sterke spor som "It's Alright", "Would I Lie To You?" og "Better To Have Lost In Love".

I U.S.A. ble både albumet og singelen "Would I Lie to You?" topp 10 hitèr. Mens i Norge nådde albumet 2.plass. "There must be an angel" gikk til topps på VG-lista, mens i Australia gikk "Would I lie to you" til topps.

 VG hadde et større oppslag om Eurythmics, 29. august 1985.

På bakgrunn av denne og de foregående suksessene, kunne Annie og David glede seg over at bankkontoene deres ble fylt opp. David kjøpte seg et hus i Maida Vale i London, i tillegg til en leilighet i Paris. Noe av årsaken til sistnevnte var at Davids mor nettopp hadde giftet seg med en franskmann. Annie kjøpte seg en leilighet i London, og et hus i Sveits ettersom ektemannen Radha Raman bodde i Sveits. 

Raman og Annie ble skilt, etter kun å ha vært gift i et år. Han krevde en million kroner av Annie for ikke å publisere private bilder av dem sammen, noe hun gikk med på. I ettertid har Annie vært lite glad i å snakke om tiden med Raman.

Annie ble litt etter kjæreste med danseren Billy Poveda. Han deltok bl.a. i musikkvideoen til "Would I Lie To You". Men også det forholdet ble avsluttet etter kort tid.

David Stewart (om Annie): "Annie er så sexy at om hun gikk inn for det, ville hun med letthet feid Madonna av banen. Etter at forholdet vårt sprakk, har Annies kjærlighetsliv vært meget stormfullt og dramatisk. Mens jeg liksom har rollen som storebroren hennes."

Eurythmics fikk tilbud om å lage flere soundtracks. Og mange artister ønsket at David skulle produsere platene deres. Noe som var hyggelig. Det eneste negative de kunne komme på var at mange folk, både kjente og ukjente, hadde problemer med å forholde seg til dem etter at de ble popstjerner. Når David skulle inn på den lokale baren for å ta seg en øl endte det ofte om med at fremmede kom bort for å fortelle ham hvor bra de syntes musikken hans var, noe som kunne oppleves som en intervju situasjon. Ellers kunne folk være negativ, og si ufine ting til ham. David: "You get people in the bar saying 'Oh, who's a superstar now?"

13. juli 1985 gikk 80-tallets store konsert, Live Aid, av stabelen. Uten Eurythmics.. De var invitert til å delta, men pga. halsproblemene Annie hadde på den tiden måtte de droppe konserten. Legene anbefalte henne å ta ferie, og holde seg borte fra musikken en lengre periode. Noe hun gjorde, etter beste evne. Hun prøvde også å unngå å prate for mye med folk, for å spare stemmen, med det resultat at hun ble oppfattet som arrogant. 

Annie Lennox (til Det Nye): "Jeg var glad for endelig å få en velfortjent ferie, men det var verre å holde kjeft. Jeg snakket minst mulig, og folk rundt meg oppfattet meg som arrogant og hoven. Det var ganske forferdelig, og ikke minst drepende kjedelig."

Annie Lennox (til Smash Hits Magazine): "I had to go away, and pretend not to be Annie Lennox."

Også David forsøkte å ta ferie på denne tiden, men heller ikke det gikk så bra. Etter et par dager begynte han 'å klatre oppover veggene' i ren kjedsomhet. Han ville heller jobbe. Så han produserte plater for Bob Dylan ("Knocked out loaded"), naboen Feargal Sharkey, Tom Petty ("Southern accent"), Mick Jagger & Daryl Hall (tittellåta for "Ruthless people"), Aretha Franklin ("Who's zooming who?"). I tillegg til at han hadde spilt endel med Bob Geldof, og skrevet en låt for Eight Wonder.

Selv var David strålende fornøyd med livet, selv om det ble liten tid til hvile. Han illustrerte det med en tenkt situasjon i barndommen. Der læreren går fra elev til elev i klasserommet, og forteller dem hva de kommer til å jobbe med når de blir stor. David: "You're going to work in this factory, you're going to work in that factory. Dave!, you're going to go round the world and make a fortune and play music.. " Han tenkte med skrekk om det var ham som måtte ha jobbet i en fabrikk.

I mai 1986 var Annie og David på plass i Sveits for å delta på Montreux pop festival. Tilstede var også navn som Pet Shop Boys, a-ha, Inxs, Bonnie Tyler, O.M.D., Billy Ocean og Big Country. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet på TV rundtom i verden.

I et intervju med Smash hits magazine fortalte de to om den nye plata de var iferd med å spille inn. Annie: "It's pretty sordid (enkel, røff), and very personal." 

Annie og David i Montreux, Sveits.

I juli 1986 kom nok et kritikerrost album, i "Revenge". Tittelen henspilte på den tøffe tiden både Annie og David hadde vært gjennom i følelseslivet, med kjæresteforhold som hadde blitt avsluttet på en vond måte. Men i stedet for å ta igjen på ekskjærestene verbalt eller fysisk, ønsket de å 'hevne seg' ved å vise at de fortsatt var sterk, og i stand til å gå videre i livet rakrygget. 

Annie Lennox (til Det Nye): "Både Dave og jeg fikk noen stygge skrammer i våre følelsesliv, men vi er for hyggelige til å hevne oss. Så den beste måten å kanalisere hevnen på, var å snu opp ned på den, og gjøre den om til noe positivt. Den nye platen er vår form for hevn."

"Revenge" viste at Eurythmics ytterligere hadde beveget seg i retning mainstream rock. Men at de fortsatt hadde teft for å lage gode poplåter, der både "The Miracle Of Love", "Thorn In My Side", "When Tomorrow Comes" og "Missionary Man" ble hyppig spilt på radio.

Til å kore på låtene hadde de denne gangen fått med seg den glimrende sangeren Joniece Jamison. En dame som av utseende kunne ligne på Aretha Franklin. På arrangementene fikk de hjelp av den kjente filmusikkprodusenten Michael Kamen.  

Plata ble en salgsmessig nedtur i U.S.A. med en 18. plass. I Norge derimot ble plata en suksess, da den ga dem deres første topplassering på VG-lista. Den gikk også til topps i Sverige og New Zealand. I Storbritannia klarte de nok en 3.plass. I tillegg til at "Thorn In My Side" nådde topp 10 på singellisten. 

Aretha Franklin og Joniece Jamison i videoen til "Thorn in my Side".

Plateutgivelsen ble fulgt med en "Revenge Tour", med oppstart 28. juli i Vancouver, Canada. 

6. oktober 1986 var turen igjen kommet til Norge, da Annie og David opptrådte i Drammenshallen. Som oppvarmingsband hadde de hentet inn skotske Hipsway, som på den tiden var inne på topp 20 listen i Storbritannia med  låta "The Honeythief". Det populære ungdomsbladet Det Nye var tilstede på konserten, og de var ikke imponert av det Annie og David presenterte for sine norske fans. Annie hadde store stemmeproblemer, og overlot mye av syngingen til koristen Joniece Jamison. David hadde problemer med ryggen, og framstod svært statisk. Det Nye: "Ikke engang hit'er som 'It's Alright' og 'There Must Be An Angel' fikk folket i ekstase. Det beste med sistnevnte låt var kordamens sang og energisk munnspillsolo."

Annie ble også irritert på en vaktene som skulle passe på henne, da hun følte at han var for hardhent med publikum. Annie til (en annen vakt): "Get him out of here, get him out."

Bladet gjorde også et nummer av at David ikke var sykere enn at han kvelden før hadde vært på Van Morrison konsert på Rockefeller, og at han samme kveld som Eurythmics konserten ble observert på et av Oslos in-steder.

22. oktober 1986 opptrådte Eurythmics i Frankfurt, Tyskland. Her fikk de besøk bak scenen av popstjernen Paul Young. I tillegg til at Young var en stor fan av bandet hadde han og Eurythmics felles fortid, der Pauls gamle band The Streetband og Annie og Davids The Tourists begge var på det lille selskapet Logo Records.

 Annie Lennox med Paul Young i Frankfurt.

Nøyaktig et år og 77 konserter etter at "Revenge Tour" ble startet, ble den avsluttet i München, Tyskland.

Etter dette tok Annie og David en kort pause fra hverandre for å jobbe med andre ting. David jobbet i denne perioden med artister som Mick Jagger, Daryl Hall, Strangeways, Vanessa Williams, og London Beat. I tillegg til at han produserte soundtracket til 80-talls klassikeren "9 1/2 weeks".

Han fant også tid til å gifte seg, med Siobhan Fahey fra det populære jentebandet Bananarama. De to bodde på den tiden i Frankrike, og giftet seg i Normandie i august 1987. Bananarama var på den tiden omtrent like store som Eurythmics i platesalg, med 9 topp 10 hits i Storbritannia på 80-tallet, og førsteplass i U.S.A. med "Venus". Sammen fikk David og Siobhan barna Sam og Django James.

 Siobhan Fahey (Eurythmics) og David A. Stewart giftet seg i 1987.

I 1987 var Eurythmics tilbake med albumet "Savage". Her hadde de pånytt gitt plass til synthesizerne - ikke minst i 1. singelen "Beethoven (I Love To Listen To)". Men plata ble en fiasko både kvalitetsmessig og salgsmessig. Selv om en 7. plass i Storbritannia, og en 10. plass i Norge var brukbart. Låtene var ikke av samme kvalitet som tidligere, og de hadde ikke den brede apell som kunne bidra til å løfte albumsalget.

"Savage"

11. juni 1988 opptrådte Eurythmics på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA),UB40, Whitney Houston, Paul Young og Simple Minds på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

Igjen tok de seg en kort pause hvor de jobbet med andre ting. Annie Lennox ga ut singelen "Put a Little love in your heart" sammen med Al Green, mens Stewart produserte platene til Shakespears Sister. Hvor hans kone Siobhan Fahey var medlem. Faheys band nådde 1. plass i Storbritannia i 1992, med den vakre låta "Stay".

I 1988 ble Annie gift for 2. gang, med den israelske plateprodusenten Uri Frutmann. Med ham fikk hun barna Lola og Tali. 

I september 1989 kom de sterkt tilbake med albumet "We Two Are One". Plata var muligens ikke det beste de hadde laget. Men to år borte var tydeligvis nok til å skape et sug blant fansen. For plata gikk til topps i Storbritannia. Og ga dem fire mindre hits med singlene "Revival", "Don't Ask Me Why", "Angel" og "The King And Queen Of America". I Norge nådde plata en fin 3.plass. I Sverige ble det også 1. plass, mens i Tyskland ble det 4. plass.

"We Two Are One"

23. august 1989 dro Eurythmics ut på en "World Revival Tour" (oppkalt etter en av låtene på plata), med oppstart på Juan les Pins i Frankrike. Etter over 70 konserter ble turneen avsluttet i 16. desember 1990, i Australia.

Det skulle vise seg at dette også ble en avskjedsturne for Eurythmics. For ikke lenge etter utgivelsen av "We Two Are One", kunngjorde Annie og David at Eurythmics var oppløst. Albumtittelen fikk med det et litt ironisk preg.

Samlealbumet "Greatest Hits" ble en verdig avslutning for dette fine bandet. Den viste hvor mange flotte poplåter de hadde rukket å lage i løpet av et knapt tiår. Plata gikk til topps i Storbritannia. Og ble med det deres tredje topplassering på albumlisten. I Norge gikk den ikke til topps, men var innom VG-lista både i 1991, 1999, 2000,2002, og 2002. Til topps gikk den derimot i land som Australia, Østerrike, Nederland, Frankrike, Tyskland og New Zealand.

"Greatest Hits" fra 1991.

I tiden etter jobbet Lennox og Stewart på hver sin kant med soloprosjekter som var suksessrike. Annie Lennox ga ut to solo album som begge gikk til topps i Storbritannia. Albumet "Diva" solgte alene 2 millioner kopier. Mens Stewart dannet bandet Dave Stewart & the Spiritual Cowboys. Det ble en moderat suksess. Større suksess hadde han med singelen "Lily Was Here", sammen med Candy Dulfer. Den har oppnådd bortimot klassikerstatus i ettertid. 

David Stewart sammen med den nederlandske saksofonisten

Candy Dulfer på singelen "Lily was here".

I 1995 droppet han The Cowboys og ga ut sin første egentlige solo plate med "Greetings From The Gutter". Heller ikke den ble noen storselger.

Suksess har Stewart først og fremst opplevd gjennom sine kvaliteter som produsent og låtskriver. Han har deltatt på album med navn som The Ramones, Marc Anthony, Jon Bon Jovi, Aretha Franklin, Texas, og Sinead O'Connor, for å nevne noen. 

I 1996 ble David skilt fra Siobhan Fahey.

Stewart og Lennox har hele tiden beholdt vennskapet. Så i 1999, 10 år etter deres siste album, var de tilbake med et nytt album kalt "Peace". Plata viste to voksne mennesker med større ro, og et ønske om å se tilbake på livet. Ikke minst i låta "17 again". Til tross for en lunken mottagelse nådde plata en grei 4 plass i Storbritannia, 2. plass i Sveits og Tyskland, 25. plass i U.S.A. og 22. plass i Norge. Noe som viste at folk ikke hadde glemt dem. 

Plata ble fulgt opp med "Peacetour" i 1999 og "Festivals Tour" i 2000.

På Brit Awards i 1999 fikk Eurythmics en pris for sitt enestående bidrag til musikkbransjen. Noe de begge satte stor pris på. Med dette hadde Annie vunnet hele 8 Brit awards, som den personen med nest mest priser i utdelingens historie.

I 2000 ble Annie skilt for 2. gang i sitt liv, da hun og Uri Frutmann gikk hvert til sitt. Hun uttalte da at hun aldri kom til å gifte seg igjen.

Bedre gikk det med David, som 4. august 2001 giftet seg med den nederlandske fotografen Anoushka Fisz. Med henne fikk han barna Kaya og Indya. I 2004 flyttet de fra England til Hollywood i California, så David kunne bruke mer tid på å skrive filmmusikk.

I 2003 ga Annie ut soloplata "Bare". Den solgte bra, med 3. plass i Storbritannia, 4. plass i U.S.A. Og topp 10 plasseringer i land som Australia, Canada, Tyskland, Italia og Sveits. I Norge ble det 16. plass på VG-lista.

I 2003 deltok Annie og David sammen på Nelson Mandelas støttekonsert for AIDS ofre i Sør Afrika. 

 

	Annie og David samlet for å delta på Nelson Mandelas AIDS konsert.		Annie sammen med Nelson Mandela. Beyonce Knowles fra Destiny's Child i bakgrunnen.

I november 2005 var Eurythmics tilbake med en ny singel kalt "I've Got A Life". Sammen med "Was It Just Another Love Affair" bidro disse til at samleplaten "Ultimate Collection" ble en mer interessant affære enn den ellers ville vært.

Singelen "I've Got A Life" og samleplaten "Ultimate collection"

viste at Annie og David fortsatt finner glede i å jobbe sammen. 

I Storbritannia nådde singelen 14. plass, mens albumet klarte en sterk 5. plass. Noe som viser at mange fortsatt finner glede i bandets musikk.

I et intervju med avisen Top News i 2009 fortalte Annie Lennox at hun ikke så for seg noen ny gjenforening av Eurythmics. Til det var hun og David for opptatt på hver sin kant, i tillegg til at de bodde langt fra hverandre. Annie: "Dave and I talk to each other only rarely these days, and I can't see another reunion. He lives in America and I'm over here (Britain). We're both working on our own things."

I 2010 var Annie ute med juleplata "A Christmas Cornucopia".

 juli 2012 ble Eurythmics' 80-talls hit "Sweet Dreams" kringkastet til milliarder av mennesker, da den ble spilt under åpningsseremonien til OL i London, som endel av en kavalkade over britisk musikk.

15. september 2012 ble Annie gift for 3. gang, med den sør-afrikanske gyneokolgen Mitch Besser. De traff hverandre i 2009 i forbindelse med Bessers arbeid med AIDS ofre. Lennox samarbeidet med hans organisasjon Mothers2Mothers. De ble gift i en enkel seremoni på Themsen i London. David Stewart ble ikke invitert til bryllupet, noe han var fornærmet over. David: "'Why not? Why wasn't I invited? Why wasn't I there?' I certainly would have gone if she'd asked me."

Annie med ektemannen Mitch Besser.

I 2014 var Annie klar med sitt 6. studioalbum, kalt "Nostalgia". I likhet med "Medusa" bestod plata av coverversjoner av kjente låter, slik som "I Put A Spell On You". Salgsmessig gikk det bra, med 9. plass i Storbritannia, 10. plass i U.S.A., og 25. plass i Norge.

Også David har gitt ut soloplater etter tiden med Eurythmics og The Spiritial Cowboys: "Sly-Fi" (1998), "The Dave Stewart Songbook Volume 1" (2008), "The Blackbird Diaries" (2011), "The Ringmaster General" (2102) og "Lucky Numbers" (2013). I tillegg skrev han soundtracket til "Cookies Fortune" fra 1998, og "Alfie" fra 2004. Sistnevnte sammen med Mick Jagger.

Mange av platene David har gitt ut etter tiden med Eurythmics, og Spiritual Cowboys.

Til tross for motsetninger mellom Annie og David og uttalselser om at de ikke kom til å jobbe sammen igjen, overrasket de fansen ved å opptre som Eurythmics på tribute-konserten "The Night That Changed America: A Grammy Salute to The Beatles." Her framførte Annie og David Beatles-låta "The Fool On The Hill". Gjenforeningen førte til spekulasjoner om de to kom til å fortsette samarbeidet.

Eurytmics billedgalleri (85 bilder):