Eurythmics gikk meg hus forbi da de ga ut sine to første album. Alt jeg husker fra den perioden er et bilde av Lennox og Stewart, som ble presentert i et ukeblad som Yazoo.. Jeg oppdaget dem heller ikke da de ga ut sin første singel fra "Touch", nemlig "Who`s that Girl". 

Det var først med "Right by Your side" og "Here comes the rain again", at jeg ble klar over deres kvaliteter. Sistnevnte syntes jeg var voldsomt fin, etter å ha hørt den noen ganger. Så da min kjære bestemor skulle på London tur, og spurte hva lillegutt ønsket seg i gave fra verdensmetropolen, var svaret klart. Jeg ble overrasket da hun kom hjem med rett plate. Tippet hun kom til å kjøpe Julio Iglesias eller noe i den dur. Og plata ble spilt om og om igjen. Jeg digget Eurythmics særegne miks av kjølig synth, og Lennox` kraftfulle, soul inspirerte stemme. Ikke ulikt "Upstair`s at Erics" med Yazoo fra året før. "Here comes the Rain again" var en himmelsk låt med Lennox`s lengselsfulle stemme, og de flotte syntetiske strykerne. 

Samtidig hadde jeg fått øynene opp for deres mesterverk "Sweet dreams (are made of this)". Tittellåta ble spilt i det uendelige. Og har i all ettertid vært en av mine absolutte favorittlåter. Til sammen gjorde dette Eurythmics til et band jeg likte svært godt. En liten nedtur fikk interessen med albumet "1984". Selv om jeg ikke kjøpte den før flere år senere. 

Men da "Be yourself Tonight" kom, ble interessen på topp igjen. Jeg syntes det i utgangspunktet var trist at de hadde beveget seg bort fra synthpopèn som jeg likte så godt. Men med låter som "It`s Alright", "Better to have lost in Love", "Adrian" og "There must be an Angel", ble den sørgestunden kort. Det var en gjennomført god poprock plate, som sjarmerte både meg og mange andre musikkelskere. 

"Revenge" tok det meg litt tid å få taket på. I utgangspunktet syntes jeg den var litt "flat" og kjedelig. Men også den vokste ettervert som jeg hørte på den. Låter som "The Miracle of Love" og "Thorn in my Side" er noe av det ypperste Eurythmics har laget.

Men deretter var det bortimot slutt. "Savage" og "We two are one" ble kjøpt inn og spilt, uten at de gjorde noe særlig inntrykk på meg. De ble en ufrivillig bekreftelse på at "Sweet Dreams", "Touch" og "Be yourself Tonight" hadde kvaliteter det tydeligvis var vanskelig å gjenskape. Dog kunne jeg like den monotone synthlåta "Beethoven" fra "Savage".

Jeg kjøpte også Lennox` og Stewart`s soloplater ettervert som de ble gitt ut. Og de inneholdt fine ting. Jeg ble likevel ikke overbegeistret over at de skulle gi ut ny plate igjen. Og "Peace" fra 1999 er en småpen, men likevel litt kjedelig affære. "I saved the world today" er likevel en stilfull, laid back låt som kler de to ettervert voksne menneskene. 

Når jeg hører ordet Euryhmics, ønsker jeg å tenke på det de skapte til og med 1986. Da de utgjorde noen av det fineste og mest nyskapende innen engelsk 80 - talls pop. En sjanger som har betydd mye for meg, og som har gitt meg mange fine musikkopplevelser.