Glenn Gregory: F. 16. mai 1958, Sheffield, Yorkshire, England

Martyn Ware: F. 19. mai 1956, Sheffield, Yorkshire, England

Ian Craig Marsh: F. 11. november 1956, Sheffield, Yorkshire, England

Heaven 17 er et av mange britiske popband som hadde sin storhetstid på første halvdel av 80-tallet. Med hits som "Temptation", "Come live with Me", "Sunset Now" og "(We don't need this) Fascist Groove Thang" var de en hyppig gjenganger på Top of the Pops i Storbritannia. Og på lister ellers i Europa.

Selv om de laget mange fengende poplåter hadde de også en annen side. Med komplekse komposisjoner i et syntetisk lydlanskap, og politiske tekster som ble lagt merke til. Slik som "(We don't nedd) this fascist groove thang". De var også en favoritt hos platekritikerne, der særlig albumet "Penthouse and Pavement" mottok mye skryt. Musikkbladet Melody Maker holdt plata som den beste som ble gitt ut i 1981.

Ellers vil de bli husket for sin tilknytning til The Human League, som Ian Craig Marsh og Martyn Ware startet i 1977 (som The dead Daughters). Og de vil bli husket for sitt prosjekt British electric foundation, der de fikk kjente artister som Tina Turner, Chaka Khan og Sandie Shaw til å synge på låtene de produserte. Heaven 17 startet faktisk som et underprosjekt av B.E.F. (som det ble forkortet til), men ble ganske snart hovedgeskjeften for de innovative guttene fra Sheffield.

Ian Craig Marsh, Glenn Gregory og Martyn Ware har i alle år utgjort Heaven 17.

I hele sin levetid har Heaven 17 bestått av keyboardistene Ian Craig Marsh og Martyn Ware, og sanger Glenn Gregory. Alle 3 vokste opp i Sheffield som ligger i Yorkshire i nord-England. En by som på slutten av 70-tallet opplevde en økonomisk depresjon, da flere av stålverkene byen var kjent for, ble lagt ned. "Sheffield steel" er et kjent begrep for de fleste briter. Fra å ha 70.000 industriarbeidere innen stålproduksjon gikk tallet på kort tid ned til 10.000, noe som førte mange ut i arbeidsledighet.

Ian, Martyn og Glenn ble kjent med hverandre i 1975, da de var tilknyttet teatergruppa Meatwhistle. I en tid der det var lite å ta seg til var det godt å kunne drømme seg bort med musikk og teater. På teateret improviserte og øvde de på en oppsetning som tilslutt ble framført på Crucible theater i Sheffield. Martyn Ware: "Sheffield engendered a certain desperation to get on with something different and creative, 'cause really there wasn't a lot happening. It was a place of great depression at the time, 'cause of all the factory closures."

I dette miljøet var også Adi Newton, som Marsh og Ware startet The Dead daughters sammen med i 1977, bandet som ble forløperen til The Human League. Den musikkinteresserte Martyn hadde lagt merke til Ian som stod borte i et hjørne i arbeidsrommet på teateret, og spilte på en hjemmelaget keyboard. Martyn: "I remember being quite amazed by all these rows of switches. Only 10% of them ever did anything."

Like etter startet de det Alice Cooper inspirerte rockebandet Musical Vomit. Også Glenn Gregory ble etter hvert med i bandet, på bassgitar. De gjorde seg bemerket ved å synge om masturbasjon og nekrofili, og ved å "kaste opp" suppe på publikum når de opptrådte.  På programmet stod låter som "Vomit Down the Toilet", "I Was a Teenage Necrophiliac" og "Denim Mind". Av de som så dem opptre ble de beskrevet som et av de første pønkinspirerte bandene i England. Høydepunktet var da de fikk lov til å opptre på den kjente Reading rock festivalen i 1976. De opptrådte også på Bath arths festival.  Parallelt med dette spilte Gregory og Marsh sammen i et annet band kalt Music of Honour.

Glenn Gregory

Glenn Gregory var to år yngre enn Martyn og Ian. Han vokste opp i Flower Council Estate i den belastede bydelen Shire Green i Sheffield. Foreldrene het Pauline og Howard Gregory. Faren jobbet i stålindustrien. Glenn: "My dad worked all his life in the steelworks. And to this day I don't know what he did." Fritiden tilbrakte faren gjerne på puber.

Pauline og Howard i 2010.

Skolegang fikk Glenn først på Shiregreen Infants i Sheffield. Her fikk han sitt første møte med et musikkinstrument, da han måtte spille blokkfløyte. Dette gikk ikke så bra, ettersom han ble buet på av klassekameratene. Den første plata han kjøpte seg var en samleplate med artister som hadde opptrådt på Top of the Pops. Da han ble større begynte han på Hinde house Comprehensive, som var en stor, overfylt skole. Her mistet Glenn interessen for undervisningen, og valgte heller å tilbringe dagene i sentrumsgatene, der han ifølge seg selv var en ordentlig bråkmaker.

Glenn hadde ikke ambisjoner om å utdanne seg til noe. Det eneste han ville var å bli skuespiller, slik som forbildet Jack Nicholson. Men studierådgiverne på skolen ønsket det annerledes. De sendte ham avgårde på arbeidsintervjuer, slik at han kunne bli metallarbeider eller smed. Men motvillig som han var ble det ikke noe ut av det. Han prøvde seg også som barnepasser på et kjøpesenter, og som kjøttskjærer på (engelsk) Coop uten at det heller ble noen suksess. I stedet dukket nevnte Meatwhistle opp som en mulighet. Og den teaterinteresserte Glenn fant seg fort til rette her. Den første dagen han var her stilte han opp med hvit bomullsbukse, belte inngravert med plastdiamanter, og 12 cm høye hæler på skoene. I beste glamrock stil.

Glenn Gregory likte å kle seg på en provoserende måte.

I 1975 farget Glenn håret blått. Og i årene etter farget han det stadig vekk, for det meste hvitt. En hårfarge han også ble kjent for.

Kommunen hadde latt teateret få disponere en 5 etasjes bygning som tidligere hadde vært brukt som laboratorium. Glenn og en kamerat ved navn Mick Billard innviet 5. etasjen i huset ved å knuse alle 50 vinduene som var der. Glenn Gregory: "We thought it was great. " Glenn lot seg fascinere av alle mulighetene teateret ga. Det var ingenting man ikke kunne gjøre. 

Crucible Theatre i Sheffield

Ian og Martyn hadde ønske om å få med seg Glenn i det nye bandprosjektet The Dead daughers. Og da Adi Newton sluttet i bandet ønsket de å få med seg Glenn som vokalist i bandet som hadde endret navn til The Future, og som like etterpå ble til The Human League. Men Glenn takket høflig nei, da han hadde andre planer. Først som rekvisitt ansvarlig på Crucible theatre i Sheffield, deretter som sceneansvarlig på ICA tearetet i London. Rett før Glenn dro til London, arrangerte Martyn og vennene en større fest for Glenn som de kalte "Glenn goes to London".

 Avskjedsfest for Glenn før han skulle flytte til London.

Dessverre smilte ikke lykken til Glenn så lenge. For like etterpå mistet han jobben ved teateret, og han stod der som arbeidsledig i London. Og etter å ha tilbrakt flere måneder i byen, klarte han ikke å skaffe seg en ny jobb. Istedet havnet han i en voldelig gjeng som stadig var ute for bråk. Etter en episode ved diskoteket Roxy der folk hadde kastet flasker i hodet på hverandre, fant Glenn ut at nok var nok, og at det var på tide å dra hjem til Sheffield.

I hjembyen valgte han å holde en lav profil. Likefullt deltok han på en konsert som i ettertid er regnet som legendarisk, da han sammen med folk fra The Future (Ian, Martyn & Adi), Cabaret Voltaire og 2:3 opptrådte under navnet The Studs på Psalter Lane Art college i Sheffield. Og her gikk det ifølge Glenn hardt for seg. Bla. ble publikum bombardert med griseører fra scenen. Glenn Gregory: "We played one fateful concert only ever which was at Psalter Lane Art College where our drummer splattered the audience with pigs ears, with him being a butcher and it was just slightly on the punk side."

5 dager etter konserten satte Glenn igjen kurs for London, og denne gang gikk ting bedre. Han flyttet inn i en leilighet sammen med kjæresten sin i en leilighet i Ladbroke Grove, London. Og han ble med som vokalist i popbandet 57 men våren 1979. Sammen med Jack Hues, Nick Feldman, Darren Costin og Leigh Gorman. Feldman og Hues hadde fram til dette vært med i et band kalt The Intellektuals. Glenn traff de to i Easy street studio i Øst-London. 16. juli 1979 opptrådte bandet på velrenommerte Marquee club i London, med låter som "I Wanna be an Object", "Disco Dave", "Don't React", "Cheap Emotions", og "Disco Dave's Dream". Men etter å ha spilt sammen i et og et halvt år ble 57 men oppløst, da de ikke klarte å skaffe seg platekontrakt. Leigh Gorman fortsatte da som bassist i Adam & the Ants, før han og resten av The Ants ble "headhunted" av Malcolm MacLaren til Bow Wow Wow, som opplevde suksess på starten av 80-tallet. Hues og Feldman fortsatte samarbeidet, og dannet like etterpå Huang Chung, som ble til Wang Chung. Et av de mest suksessrike popbandene på 80-tallet. Med to topp 10 hits i U.S.A.

57 men, med Jack Hues, Nick Feldman, Glenn Gregory og Leigh Gorman.

Glenn fikk seg deretter jobb som fotoassistent i et reklamebyrå, enda han ikke kunne noe om fotografering. Han jobbet også som sosialarbeider på Community Arts workshop, der han underviste unge i drama og fotografering. Han prøvde seg også som motefotograf, og han jobbet litt for musikkblader. Bla. tok han noen bilder av sine venner i The Human League for musikkbladet Sounds.

Om ikke det var nok, prøvde han seg også som driver av butikken La Boheme i Caledonian road i London.

Kjellerleiligheten han hadde Ladboke Grove ble et møtested for folk fra Sheffield, som var på besøk i London. Future/The Human League bodde her når bandet var i London for å prate med plateselskapene, eller når de gjorde konserter i byen. Gregory lot også en ung dame ved navn Fiona Russell Powell fra Sheffield bo i leiligheten, da hun var hjemløs og ikke hadde orden på livet sitt. Senere ble hun en av de mest kjente britiske journalistene, gjennom sitt arbeide i The Face magazine. Hun var også snartest innom som medlem av popbandet ABC (fra Sheffield), da under navnet Eden.

Mens Glenn var i London jobbet Ian og Martyn videre med sine musikkprosjekt. Begge to var blant de toneangivende musikerne i Sheffield på 70-tallet.

Ian Craig Marsh

Ian Craig ble født i Sheffield i 1956, i foreldrenes hjem. Foreldrene het Sheila og Bill. Han har også en lillebror ved navn Neil. Området av Sheffield som Ian vokste opp i, var preget av forfall. Ian :  "Our childhood was a very poor one. We lived in a poor part of town."

Skolegang fikk han bla. på Myers grove comprehensive. Den første plata han gikk til innkjøp av var "Purple Haze" med Deep Purple. Ellers likte han godt å høre på Ten years after i barndommen. I ungdommen ble Ian en frontfigur i ungdomsmiljøet i Sheffield. Både som medlem av ulike rockeband, og som den lykkelige eier av Ramones' første plate. Den hadde han kjøpt på import, noe de andre ungdommene misunte ham. Ganske tidlig ble Ian bevisst på at han en dag skulle livnære seg av musikken. Faren hans hadde jobbet på en stålfabrikk i 50 år, og han måtte førtidspensjonere seg pga. metallstøvet han hadde inhalert gjennom mange år. Istedet for en pensjon til å leve av fikk han en gullklokke. Ian bestemte seg for at han ikke skulle lide samme skjebne som faren. Og da så han på musikken som en mulighet til å velge en annen yrkesvei.

Parallelt med tilværelsen som lokal rockehelt prøvde han seg på andre ting for å skape seg inntektsgivende arbeid. Sitt første arbeid hadde han på et gatekjøkken, der han måtte stå utendørs og skrelle potetene som ble brukt i fish & chips. Noe som ifølge ham kunne være en kald opplevelse om vinteren.

Som 17 åring startet Ian opp sin egen virksomhet kalt "Aurora Astrological Analysis", der han skulle selge horoskop til godtroende briter. Han tok utgangspunkt i at det fantes 55 millioner briter, og om bare en liten brøkdel av dem kjøpte horoskopene has, kunne han pensjonere seg. Ian: "I’d figured that they were 55 million people in Britain and if they all gave me a quid I could retire. So how could I get everybody to give me a quid? I decided that people would pay a quid for a genuine personalised horoscope but not making them personalised at all, just wording the ad very carefully."

Ian prøvde seg også som fisker i en kort periode sammen med nevnte Adi Newton. De fikk for seg at de skulle livnære seg som fiskere i Cornwall, sør i England. Heldigvis kom de seg raskt hjem igjen. Som 20 åring jobbet Ian som dataoperatør hos delemakeren Spear & Jackson.

I 1976 opptrådte Musical Vomit som nevnt på populære Reading rock festival. Like etterpå valgte Ian å ta seg en liten pause fra bandet, da han hadde problemer med å spille på gitaren. Han ble aldri fortrolig med instrumentet, da han syntes det var for mange strenger på gitaren i forhold til fingrer på hendene. Marsh: "six strings, four fingers, one thumb. It makes no sense." Men etter å ha kjøpt seg enda en billig "gjør-det-selv" synthesizer som laget fine motorsykkellyder, ble han med i bandet igjen. Han hadde nettopp fått seg en jobb som gjorde at han hadde litt penger mellom hendene, og i bladet Practical Electronics magazine så han hvor han kunne bestille delene som måtte til for å sette sammen synthen.

Senere har Ian gjort seg "berømt" med uttalelser om at det var synd at man koblet tangentbord til synthesizerne, da det førte til at folk sluttet å programmere egne lyder. Noe som drepte endel av kreativiteten.

Martyn Ware

Martyn Ware ble også født i Sheffield i 1956. Foreldrene het Kitty og Jack. Han hadde tre søsken i Janet, Maureen og Stephen, som alle var gamlere enn ham. De vokste opp i bydelen Walkley i Sheffield. 

Faren jobbet som smed i et ingeniør firma, nyttet til stålindustrien i Sheffield. Han ønsket ikke å snakke så mye om det han gjorde, eller hvordan ting så ut der han jobbet. Men en dag fikk unge Martyn sjansen til å besøke farens arbeidsplass i smia, og det ble et sjokk for ham. Å stå oppe i den intense varmen, med forurensende gasser i rommet som var alt annet enn trivelig, tiltalte ikke Martyn. Martyn: "That was a seminal moment for me. I thought I'd never, in my life, ever, going to work in a place like that."

Fram til Martyn var 8 år måtte han sove i samme soverom som broren og foreldrene. Martyn: "It's embarrasing to talk about it, because people think you're exaggerating (overdriver)."

Sammen med bla. Philip Oakey gikk Martyn på King Edward VII school i Sheffield. Den første plata han gikk til innkjøp av var "Pretties for you" med Alice Cooper. Interesse for instrumenter som lager syntetisk lyd fikk han på 60-tallet da han hørte "Good vibrations" med Beach boys. Likefullt var det David Bowie som var den store helten i barndommen. Favorittplata ble etter hvert "Low", og David Bowie er en artist Ware alltid har drømt om å få lov til å produsere.

Som 16 åring i 1972 jobbet Martyn litt som DJ, da han hadde sitt eget "mobile diskotek" (som han kalte det). Med sin musikk opptrådte han både i bryllup og på ungdomsfester. Pga. dette ble han kalt "The Blitz Queen" av de andre ungdommene.

Martyn Ware sluttet på skolen som 16 åring, så for å livnære seg fikk han seg først jobb som lærling hos COOP, der han skjærte kjøtt. Glenn samme jobb, men det var først etter at Martyn hadde sluttet. Glenn: "I got the same job after Martyn left, without knowing until I saw his name on my locker (skap)."

Deretter jobbet Martyn som dataoperatør hos deledistributøren Lucas Service. En stilling også Philip Oakey søkte på. Foreldrene til Martyn og Ian var fattige, så begge måtte tidlig ut for å tjene penger selv. Martyn: "Ian’s and mine were very poor so we had to go out and earn money for the family."

På denne tiden bodde Martyn i et av de mer tvilsomme bydelene i Sheffield. Likefullt tok han sjansen på å kle seg provoserende, med grønn juksepels som ikke nådde lenger ned enn til navlen. Av og til måtte Glenn og de andre komme ham til unnsetning, så han ikke fikk bank av den lokale mobben.

I likhet med Ian brukte Martyn pengene han tjente til å kjøpe seg en synthesizer. Martyn: "I'd just started working in a well-paid job and I've got some spare cash for the first time in my life... what shall I spend it on? The first commercial synthesizers - cheap ones - were just coming onto the market, and so I went and bought one." Han vurderte også å kjøre opp til bil. Men det ble droppet, og det var ikke før i 1983 at han hadde tid og råd til å kjøre opp. Synthen Martyn kjøpte var en Korg 770S som kostet 9000 kroner.

Tidligere på 70-tallet var det å kjøpe en egen synth, slik som de store gutta i Hawkwind, ELP, Kraftwerk, og Barclay James Harvest gjorde, bare en fjern drøm for håpefulle musikere. Men rundt midten av tiåret begynte prisene å gå nedover, slik at de ble tilgjengelig for flere. Og i 1977 skapte pønken troen på at man kunne spille i et band, selv om man ikke hadde råd til skikkelige instrumenter, eller helt visste hvordan man skulle spille på dem.

På samme tid som Ware og Marsh gikk til innkjøp av synther var de på fest hjemme hos Richard Kirk (Cabaret Voltaire). Og han presenterte dem for band som spilte synthbasert musikk, slik som Kraftwerk og Tangerine Dream. Martyn Ware: "He put on 'Trans-Europe Express' (Kraftwerk) and I'd never heard anything like it in my life. I was transfixed."

De skjønte da hvor kraftfull elektronisk musikk kunne være. Sammen med nevnte Adi Newton som Martyn og Ian kjente fra teatergruppa Meatwhistle startet de som nevnt The Dead daughters, i juni 1977. Også andre folk de kjente fra teatermiljøet ble med i The Dead daughters. Newton eide en Roland system 100 synthesizer, og han drev pønkmagasinet Gunrubber sammen med en Paul Bower.

	Adi Newton		Paul Bower

Iflølge Martyn Ware var det ikke tilfeldig at det oppstod en elektroscene i stålbyen Sheffield. Da alle som bodde der var omringet av merkelig lyder med et metallisk preg, som kom fra fabrikkene. Om natten hørte de hammerne som traff metallet i det fjerne, som om det var den naturligste ting i verden. Ware: "Literally, it was a natural environment for us - they sounded like very natural sounds... not alien at all. The sound of machinery is what we grew up with.

19. mai 1977 traff Martyn sin tilkomne kone Karen. På sin egen 21 års dag, som ble feiret i etasjen over Hallanshire pub i Sheffield. Senere fikk de barna Gabriel og Elena. Begge hadde en forkjærlighet for Italia og det italienske språket.

Sin første opptreden hadde The Dead daughters på 21 års dagen til en kamerat av seg. Blant låtene de framførte var "elektroversjoner" av "Louie Louie" og temaet fra Sci-fi serien "Doctor Who". Ian: "We played under the name of The Dead Daughters or something. Very strange. There was a guitar, a drummer, my synthesizer and loads of tape loops, all being put through various effects units. We did things like the Doctor Who theme tune and Louie Louie." De eksperimenterte også med et dataprogram kalt CARLOS, som konverterte ord (som ble matet inn) til ferdige tekster. Selv om dette i utgangspunktet hørtes merkelig ut, fungerte det iflølge Martyn Ware, svært bra. Martyn: "You come up with some amazing lyrics. It's a very interesting process, a very logical extension of mathematics."

Ian, Martyn og Adi bestemte seg for å droppe de andre i bandet, og heller fortsette som en trio under navnet The Future (fortsatt i juni 1977), som de mente beskrev bandets visjoner bedre. De gikk deretter igang med innspillingen av noen demoer som ønsket å bruke overfor plateselskapene i London, i et forsøk på å få seg platekontrakt. Innspillingen foregikk i et semi-profesjonelt studio som lå i huset til en lokal studiotekniker, da det ikke var andre studioer i området som de hadde råd til. De sendte brev til de største selskapene i London, der de skrøt av hvor lovende de var. Ian Craig Marsh: "We wrote off to record companies in London saying, ‘We are going to be huge and you should sign us. We are going to be in London for two days and you can make appointments to see us and out demo tapes."

Responsen fra selskapene i London var laber, både fordi låtene deres manglet de "obligatoriske" gitarene, og fordi de ikke hadde en skikkelig vokalist som kunne bidra til å gjøre musikken deres mer tilgjengelig. Enkelte av selskapene som hørte musikken deres trodde det hele var en spøk. Marsh: "They all thought we were total crap."

I desember 1977 valgte Adi Newton å slutte i The Future, til fordel for sitt eget band kalt Clock DVA (navnet var hentet fra kultfilmen "A clockwork orange"). Newton har oppgitt kunstnerisk uenighet som årsak til at han sluttet i The Future. Han følte at "vedtaket" om å ikke bruke akustiske instrumenter innebar en begrensning mot hans ønske om å utforske de muligheter de ga. Ware/Marsh har en annen versjon av det som skjedde. De mener at det var de som sparket Newton ut av bandet, da de ønsket en mer konvensjonell sanger. Ifølge dem brukte Newton stemmen sin som et våpen, noe som neppe ville være særlig salgsfremmende om de skulle nå ut til massene. Uansett kom Ware/Marsh til å ta opp samarbeidet med Newton noen år senere, da de spilte inn låter som British Electric Foundation.

Som en duo var noe av det første Ware og Marsh gjorde, å spille inn instrumentalen "Dancevision". Den ble senere å finne på Human League EPen "Holiday '80" fra april 1980. De var også på leting etter et nytt medlem til bandet, og vedkommende skulle være en vokalist. Både pga. rådene de hadde fått fra plateselskapene, og fordi de ikke hadde råd til enda en synthesizer. Førstevalget var som nevnt deres gamle venn Glenn Gregory. Men han var ikke innstilt på å flytte tilbake til Sheffield ennå. Valget falt istedet på Philip Oakey. En karismatisk skikkelse i Sheffields bymiljø, med sine særegne klær og lange hår. Ware tenkte han ville være perfekt som sanger, da han så ut som en popstjerne. Oakey som på den tiden jobbet som en portier på Fullwood Annex Hospital  (sykehus) hadde imidlertid ingen musikalsk erfaring. I et senere intervju har Oakey sagt at han sikkert hadde kommet til å blitt i jobben på sykehuset til han ble gammel, om det ikke hadde vært for Ian og Martyn. Han var helt uten ambisjoner da han fikk tilbudet fra dem.

Ian og Philip kjente ikke hverandre fra før. Riktignok hadde de truffet hverandre noen år tidligere, på en nattklubb. Den kvelden hadde Ian på seg damestrømpebukse, i tillegg til at han hadde en boks med bønner på hodet, og en strømledning rundt halsen. Noe Philip hadde kommentert på en litt nedlatende måte.

Da Glenn Gregory takket nei til tilbudet om å bli vokalist i

The Future (The Human league), ble Philip Oakey spurt istedet.

De første øvingene sammen i januar 1978, gikk litt trådt, da Philip var uvant med å synge. Vendepunktet kom da han fikk sjansen til å skrive en tekst til en instrumental låt Ware og Marsh hadde spilt inn. Og teksten han kom opp med ble genierklært både av Ware/Marsh, og av musikkritikere i årene etter. Ikke så mye for det kvasi pregede innholdet i teksten, med kritikk av silkefarmere, og omtale av orientalsk religion. Men mer for stilen, og ordsammensettingen. Låta fikk navnet "Being Boiled", og fungerte i tiden etterpå som en døråpner for Ware og co.

Fast bestemt på å lage popmusikk på en moderne måte, brukte de 20.000 kroner på nytt utstyr, i form av en to-spors kassettopptaker. Og en 100 system synthesizer, med sequenser modul. Martyn: "We love technology, and we love the idea that things are gonna become more involved with machines in the future." Selv om de brukte mye penger på utstyr som fikk dem til å høres proffe ut, ønsket de ikke å lage musikk som lignet på forbildene i Kraftwerk. Da tyskerne hadde tilgang til helt andre maskiner enn de, og en kopi av deres musikk uansett ville komme i The Futures disfavør. Også Walter Carlos' filmmusikk til "A Clockwork orange" var en inspirasjonskilde for de tre på denne tiden.

Med en ny besetning på plass følte bandet det var på tide med et nytt navn, for å distansere seg fra det som hadde vært. Først tenkte de på ABCD, som var nesten det samme navnet som et senere Sheffield band (ABC) hadde suksess med. Men de endte opp med The Human League etter et sci-fi brettspill kalt StarForce. Ifølge Martyn Ware var det i spillet flere scenarier for framtiden. Bla. en kamp mellom de to største maktgrupperingene, i 2180. Den ene grupperingen het The Pansantient Hegemony, mens den andre het The Human League. Scenariet het "The Rise Of The Human League". Og i spillet hadde The Human League tilholdssted på jorden. Martyn: "The Human League centred around Earth and the scenario was called The Rise Of The Human League. So we stole it."

Brettspillet StarForce, hvor The Human League hentet navnet sitt fra.

Selv om The Human League etter hvert begynte å få endel spennende låter å by på, var det de færreste som visste hva de holdt på med. Ihvertfall blant plateselskapene. Vendepunktet kom da Ware og Marsh' gamle venn fra 2:3 Paul Bower (som nå spilte i Clock DVA) lot plateselskap sjefen Bob Last høre Human Leagues demo, rundt februar 1978. Han var imponert over det han hørte, og tilbød dem umiddelbart platekontrakt. Last var sjef for Fast product records. Et selskap med base i Edinburgh, Skottland, som på den tiden hadde suksess med band som Gang of four og Mekons. Last ble også deres manager.

Selv om The Human League fikk kontrakt med Fast product, traff de ikke Bob Last før 3 måneder senere. I forbindelse med singelutgivelsen av "Being Boiled". Kontraktsinngåelsen foregikk pr. telefon.

Musikkbladet NME fikk en kopi av singelen. Og Johnny Rotten (Sex Pistols) som var gjesteanmelder omtalte The Human league som "trendy hippies". Noe de satte pris på. Senere kom Rotten til å bli en fan av Heaven 17, og Martyn Ware produserte en av hans plater. Mer positiv var Wares forbilde David Bowie. Han mente han hadde hørt framtidens musikk. Senere dukket han opp på bandets konsert på Nashville pub, i West Kensington, London.

I den første tiden fikk Human League kritikk for at konsertene deres var for statiske og kjedelige. De valgte derfor å innlemme kunststudenten Adrian Wright i bandet. Han hadde erfaring med bruk av lysbildeshow, og ble derfor tatt med i bandet som sceneansvarlig, eller 'Director of Visuals' som ble hans tittel. Dessuten hadde han førerkort, i motsetning til de andre i bandet. Men han ble ikke regnet som musiker, og på de første konsertene måtte han stå utenfor scenen og styre lysbildene sine.

Ian, Philip, Martyn og Adrian, slik de framstod på coveret av "Travelogue

I tiden som fulgte fikk The Human League mye skryt for sin elektromusikk, og ble av mange musikkaviser og artister tippet som det neste store innen britisk musikk. Og man forventet at den første store synthiten ville komme fra dem. Men etter å ha gitt ut albumene "Reproduction" (1979) og "Travelogue" (1980), og en rekke singler hadde de ennå ikke fått noe kommersielt gjennombrudd. Noe som slet på humøret til de 4. En 16. plass på de britiske listene for "Travelogue" var det beste de  oppnådde. Istedet ble det Gary Numan som kunne glede seg over å gå til topps med en synthlåt, da "Are friends electric?" toppet i mai 1979. Også The Buggles gikk til topps med noe som kan kalles en synthlåt, da "Video killed the radio star" toppet i september 1979. På den tiden Human League begynte å gjøre seg gjeldende med sin elektroniske musikk var Gary Numan en mislykket rocker, som i flere år hadde prøvd til å finne sin nisje uten å lykkes. Så de følte at det var urettferdig at han skulle lykkes med "deres musikk".

En turne de gjorde i Europa sommeren 1980 skulle vise seg å bli den siste de gjorde sammen. For etter det begynte ting å tårne seg opp for bandet. Hovedproblemet var at de var frustrert over å ikke ha fått et gjennombrudd etter to albumutgivelser og en rekke singelutgivelser. De fikk mye skryt, og de ble av andre artister nevnt som inspiratorer. Likefullt hadde de endt opp som 4 fattige musikere. Martyn Ware: "we were mentioned as being influential and everything, but in reality, we were poor. We weren't earning any money out of what we were doing."

Frustrasjonen over pengemangelen ga seg utslag i en generell mistemning i bandet. Martyn og Philip hadde alltid vært litt i tottene på hverandre, noe som allerede høsten 1979 hadde bidratt til å skape rykter om at bandet skulle oppløses. Men nå ble uenigheten mellom de to så uforsonlig at det var vanskelig å finne en vei ut av det. Mye av kranglingen dreide seg om hvorvidt de skulle være et rent synthband, eller om de skulle ta ibruk tradisjonelle instrumenter. Ware ønsket det siste, mens Oakey ønsket å holde fast ved bandets grunnide. De var igang med å skrive låter til et 3. album, og måtte bli enig om hvilken retning de skulle ta.

Uroen i bandet ble ikke bedre av at Philip Oakey prøvde å få Martyn Ware fjernet, bla. fordi han syntes Ware var for selvopptatt. Avskjedsmeldingen fra Oakey til Ware var at han var den uestetiske personen i bandet. Okaey: "You’re the unaesthetic part of the band." En kommentar som såret Ware. Samtidig fungerte det som en motivasjonsfaktor for Ware. Samme dag som han ble kastet ut av bandet skrev han et utkast til hiten "(We don't need this) Fascist groove thang". Som for å vise overfor Oakey at han kunne lage "estetisk musikk". Og ifølge Ware gikk det ikke mer enn 3 timer fra han ble kastet ut av bandet til han ringte sin gamle venn Glenn Gregory med spørsmål om han ønsket å starte et band sammen med ham.

Mørke skyer preget tilværelsen for Ware og de andre i 1980.

Martyn var i tillegg irritert på at Adrian Wright som ikke var musiker, ble kreditert som låtskriver på "Travelogue" albumet. På lik linje med ham og Marsh. For den "stolte og visjonære musikeren" Ware var dette mer enn det som kunne tåles. Martyn Ware: "We must be the only group in the world whose fourth member was a slide projectionist... who then went on to get writing credits! Excuse me? That was the point where I left the group, thank you very much!"

Manager Bob Last foreslo at de burde dele seg i to band, der ingen av dem het The Human League. Og istedet opprette selskapet Human League records, der de to bandene kunne gi ut platene sine. De 4 likte ideen, med Oakey/Wright på den ene side, og Ware på den andre. Ian Craig Marsh hadde et godt forhold til begge parter, og ønsket egentlig å delta i begge konstellasjonene. Oakey prøvde å få ham til å kun jobbe sammen med ham og Wright, men da han skjønte at det ikke gikk, valgte han å droppe Marsh i frykt for at han kom til å bringe ideene deres over til Ware.

The Human League noen måneder før bruddet. Fra venstre :

Philip Oakey, Adrian Wright, Ian Craig Marsh og Martyn Ware

Mange fans tok nyheten om oppløsningen av bandet svært tungt. Bla. Paul Bower som hadde spilt en viktig rolle da bandet fikk platekontrakt, og da de gjorde sin første livekonsert. Bower: "The Human League has split. That's like taking down the City Hall. I can't believe it."

Det var egentlig meningen at ingen av partene skulle bruke Human League navnet. Men pga. forpliktelser bandet hadde overfor konsertarrangører i mellom-Europa, ble det bestemt at Oakey skulle beholde navnet. Mot en økonomisk kompensasjon, som også inkluderte prosenter av framtidig platesalg. Oakey tok med seg Adrian Wright, gitaristen Ian Burden (på synthesizer), og jentene Susanne Sulley og Joanne Catherall på turneen, som ikke ble av de mest vellykkede. Etter det ga de ut en singel kalt "Boys & Girls" som ikke ga kritikerne noe særlig tro på at Human League uten Ware/Marsh hadde noen framtid.

Med Marsh og Ware ute av The Human League , stod bandet uten sine to opprinnelige medlemmer. Musikkpressen kunngjorde at bandets kreative talent nå var borte. Og at de heller ville følge Ware/Marsh i framtiden enn restene av The Human League. Så utsikten for bandet var på denne tiden alt annet enn lys. Heller ikke Ware/Marsh hadde særlig tro på at Oakey ville klare å drive bandet uten dem. Martyn: "We've got the talent. They haven't." I hele tatt var det mye skittkasting i media mellom de to leirene i den første tiden etter bruddet.

Nå skulle historien om The Human League ta en ny vending da de kom i kontakt med produsent Martin Rushent. Sammen med ham skapte de klassikeren "Dare" (1981), som i tillegg til å gå til topps i mange land, også ble kritikerrost, og omtalt som en klassiker innen elektromusikk. Hitlåta "Don't you want me" gikk til topps i både U.S.A. og Storbritannia, som den 25. mest solgte singelen i britisk historie. Ingen av platene Ware/Marsh spilte inn de neste årene var i nærheten av å oppnå slike tall.

Philip Oakey og The Human League fløy høyt de første årene etter bruddet med Marsh/Ware.

I november 1980 gikk Ware og Marsh ut med en pressemelding der de fortalte at Human League var splittet i to, og at de i framtiden kom til å jobbe under navnet British Electric foundation.

Formålet med "organisasjonen" var å engasjere seg med mer enn bare det å skrive musikk. De skulle selv styre hele prosessen med et musikkprosjekt. Fra det å lage musikk, til promoteringen av den. De skulle være et multimedia event som knyttet til seg kunstnere som hadde noe å tilføre organisasjonen. Motsatt skulle medlemmene stå fritt til å jobbe med prosjektet utenom organisasjonen. Ian Craig Marsh: "The individual members (of a group) can't contribute to other major projects, because they're tied down to the other people in the band. Whereas all of us can do what the hell we want. We're not tied to the group idea at all."

Nå skulle det vise seg at dett ble mer ord enn handling. Ian Craig Marsh jobbet aldri med noen prosjekter utenom B.E.F./Heaven 17. Og de endte opp som et relativt tradisjonelt band med årene.

B.E.F. som det ble forkortet til, var også økonomisk et selskap, med Ware, Marsh og manager Bob Last som aksjeeiere. Ware og Marsh hadde 42% hver, mens Last hadde 16%. Martyn: "I think there are going to be more organisations like this in the future, with more of a business ambience about them."

Forbildet for duoen var Johnny Rottens band Public Image Limited, som også opprinnelig var tenkt som en forretningsprosjekt. Men Ware var ikke imponert av det Rotten hadde fått til: "I don't think that P.I.L. have succeeded at all. They're stil just a group. Let's face it."

Logoen til British electric foundation

Både musikkavisene og plateselskapet Virgin var positiv til det Ware/Marsh holdt på med, selv om det fra utsiden virket litt pretensiøst. De hadde en avtale med Virgin som gjorde at de kunne tilby prosjektene sine til andre selskap, om Virgin ikke innen et bestemt antall måneder valgte å takke ja.

Den første utgivelsen Ware/Marsh gjorde som B.E.F. ble "Music for Stowaways" fra desember 1980. Det som var litt spesielt med den var at den kun ble gitt ut som kassett (i  Storbritannia). De var inspirert av Sonys suksess med kassettwalkman, og ønsket å lage noe tilpasset den. I Storbritannia ble kassetten promotert som "Sony stowaway". Den bestod av 8 instrumental låter, der deres gamle kollega Adi Newton fra Clck DVA var med og skrev "Uptown apocalypse". Kassetten ble kun trykket opp i 10.000 eksemplarer, og nådde da heller ikke de britiske listene. I 1981 ble de samme låtene minus "Decline of the west" gitt ut på plata "Music for listening to". Men kun som eksportartikkel i land utenom Storbritannia. Den ene siden het "Penthouse side", mens den andre het "Pavement side". Senere ble "Music for listening to" gitt ut som CD plate, i en mer omfattende innpakning.

 Kassetten "Music for Stowaways" ble Ware/Marsh' første utgivelse etter tiden med Human League.

Selv om Glenn Gregory ikke var endel av B.E.F. prosjektet, var han med på produksjonssiden. Han er også kreditert som låtskriver på "Groove Thang".

I mars 1981 ble en vokal versjon av "Groove thang", kalt "(We don't need this) Fascist groove thang" gitt ut som singel. Den var ment som en protest mot amerikansk politikk. Teksten var skrevet etter at Ware hadde lest en artikkel om den amerikanske valgkampen.  Ware: "'Fascist Groove Thang' is rapping about the USA rather than the UK. It's an anti-American song." Musikalsk var den inspirert av svart funkmusikk fra U.S.A. Med artister som Parliament og Funkadelic. "One nation undera groove" var en setning Ware kom opp med, som dannet utgangspunkt for tittelen på låta. Selv om det fortsatt dreide seg om elektromusikk, var "Fascist groove thang" langt mer funky og dansbar enn noe av det Human League hadde laget.

Istededet for å gi ut "Groove thang" under B.E.F. navnet, ble den istedet presentert som en Heaven 17 singel. B.E.F. skulle være "paraplyorganisasjonen", mens Heaven 17 skulle være et underprosjekt, og et navn de brukte når de spilte inn plater som et mer tradisjonelt band.

"(We don't need this) Fascist groove thang" ble den

første singelen Ware/Marsh/Gregory ga ut som Heaven 17.

Navnet var hentet fra Anthony Burgess novelle "A Clockwork Orange", som i 1971 ble filmatisert av kultprodusenten Stanley Kubrick. I alle år hadde filmen vært en favoritt hos både Ian Craig og Martyn. Og Wendy (født som Walter) Carlos' soundtrack til filmen hadde siden de to begynte å lage musikk sammen som The Future/The Human league, vært en viktig inspirasjonskilde. Noe de stadig vekk hadde gjort et nummer av intervjuer. Martyn Ware: "Hearing Walter Carlos' soundtrack to A Clockwork Orange totally launched us into it." Det var derfor naturlig for dem å hente navn fra filmen, slik så mange andre artister også har gjort.

I "A clcokwork orange" går filmens hovedperson Alex inn i en platebutikk hvor han sjekker opp to jenter. Ved siden av der jentene står og blar i platebunker, er det en liste som rangere de 10 mest populære låtene, og bandene bak låtene. Og blant de fiktive bandene på listen var Heaven 17, med låta "Inside". Noe som også en av jentene nevner til Alex. Andre band på listen var Johnny Zhivago, Cyclops og Goggly Gogol. Navn som alle ble seriøst vurdert av Ware og Marsh. Martyn Ware: "Goggly Gogol was one of the names we had on the short list. Funnily enough, I think Heaven 17 was slightly better."

Fra filmen "A Clockwork Orange". En av jentene kikker på topp 10 listen, der Heaven 17 er på 4. plass.

Også et canadisk band hadde dette navnet på den tiden, men Ware og co. hadde registrert det først, slik at det andre bandet måtte endre sitt til noe annet. Canadierne ble kjent over det meste av verden i 1982/83 med sin giganthit "The safety dance", da under navnet Men without Hats. Martyn Ware: "We got the name first, so they had to drop it. I don't think we'd change our name to Men without hats."

Scenen i filmen "A clockwork orange" der bandnavnet Heaven 17 dukket opp.

Teksten med linjene "Brothers, sisters, we don't need this fascist groove thang", ble sunget av Glenn Gregory, som dermed omsider valgte å takke ja til å bli med i band sammen med Ware og Marsh.

Glenn hadde et oppdrag i Sheffield, der han skulle fotografere musikeren Joe Jacksons opptreden på City Hall. Og Martyn og han fikk da sjansen til å sette seg ned og ta en prat sammen. Martyn stilte Glenn en rekke spørsmål, som om han var lykkelig i London, og om han hadde lyst til å bli med i et band igjen. Glenn syntes Martyn ble så nærgående at han begynte å lure på hva han egentlig ville. Glenn: "God, what do you want, do you want to marry me or something?"

Gregory som var gått lei av å jobbe i reklamebyrå slo til på tilbudet om å bli med i Martyns nye band. Glenn Gregory: "I didn't enjoy it because advertising is as booring as hell. When I got the chance of joining this group, I threw in my job straight away, without any hesitation."

Glenn Gregory

I den første tiden flyttet Glenn tilbake til Sheffield, hvor han bodde hos sine foreldre. Deretter flyttet alle tre til London. Her bosatte de seg i bydelen Notting Hill. Martyns huseier i Sheffield var nok neppe like fornøyd med at Martyn plutselig bestemte seg for å flytte, da han hadde 1200 kroner utestående i husleie som ikke ble betalt.

Glenn, Martyn og Ian hadde alltid vært gode venner, og hatt en god tone når de traff hverandre. Og det gode vennskapet tok de med seg inn i Heaven 17, der de etter hvert følte seg som brødre. Martyn Ware: "Myself, Glenn Gregory, and Ian Craig Marsh were very close, we were like brothers." De elsket å diskutere ting, og være uenig, uten at de ble uvenner av det. Journalister som møtte de tre kunne ikke unngå å legge merke til den gode kjemien i bandet, og ulikhetene mellom de tre. Glenn Gregory var lang og morsom, Ian Craig Marsh var liten og stille, mens Martyn Ware var pratsom, med meninger om det meste.

Martyn, Ian og Glenn

I tillegg til at Gregory passet bedre sammen med Ware/Marsh enn det Philip Oakey hadde gjort, mente de to også at Glenn hadde en mer spennende stemme enn det Oakey hadde. De mente Oakey sin var litt kjedelig. Ian Craig Marsh: "I never thought that Philip Oakey was improving. Over the two albums he never improved his style. He has got a good, strong voice, but I could never imagine him doing something like "Fascist groove thang". His voice always did sound so humourless."

Martyn: "I think Glenn's voice is unique. I think there's a sense of identity in his voice which is virtually unmatched in Britain today. It stands above most others."

Friendship made in Heaven (seventeen). Ian, Glenn og Martyn.

Ware og Marsh knyttet også til seg musikere som John Wilson (gitar og bass), og Nick Plytas (piano), som begge kom til å følge dem i mange år.

Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware, John Wilson og Nick Plytas.

Pga. den politisk ladede tittelen på "(We Don't Need This) Fascist Groove Thang", valgte BBCs radio DJ Mike Reid å forby låta spilt på BBC, da han var redd for at president Ronald Reagan skulle saksøke dem om de gjorde det. Låta inneholdt nemlig tekstlinja: "Reagan's president elect fascist God in motion..". Martyn og co. var ikke imponert av BBCs avgjørelse. Martyn Ware: "Everybody overreacted to 'Fascist groove thang', everybody nervously underreacts to everything else."

Forbudet på BBC gikk i neste omgang utover salget av singelen. Så til tross for at den fikk mye ros av musikkritikerne, og man gjerne framhever denne låta når man omtaler Heaven 17s musikk, ble det en litt skuffende 45. plass på singellisten i Storbritannia. Musikkbladet NME hadde "Fascist groove thang" på 5. plass over de beste singlene fra 1981. Mens bladet Sounds (Tyskland) hadde den på 4. plass i en lignende oversikt.

I mai 1981 ble den synthdrevne "I'm your money" gitt ut som Heaven 17s 2. singel. Låta var dansbar med et klart hitpotensiale. Teksten fulgte opp "Fascist groove thang", med kritikk av verdens økonomiske system, som de mente var ondskapsfullt. Likefullt var de kledd opp som forretningsmenn på coveret av singelen. Muligens for å uttrykke at de selv var forretningsmenn, som drev selskapet B.E.F.

Dessverre nådde ikke "I'm your money" opp på listene, og ble heller ikke å finne på noen av studioalbumene bandet etter hvert ga ut. I 2006 ble den å finne på den kjente musikkritikeren Simon Reynolds CD utgivelse "Rip it up and start again", som tok for seg post-punken på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet.

"I'm your money" er muligens den mest fengende låta Heaven 17 noen gang spilte inn (Webmaster).

I august 1981 ble "Play to win" gitt ut som en forsmak på studioalbumet de var iferd med å spille inn. I Storbritannia ble det 46. plass.

Albumet "Penthouse & Pavement" ble spilt inn i Monumental studios, og Maison Rouge studio i Sheffield sammen med den 18 år! gamle produsenten Peter Walsh (China Crisis, Simple Minds, Peter Gabriel, Alphaville). Også British electric foundation stod oppført som produsenter på plata. I samme studio holdt Philip Oakey og hans Human League til, noe som på det tidspunktet ikke var særlig sunt for noen av partene. Det endte med at League trakk seg ut av studioet, og fortsatte innspillingen i produsent Martin Rushents eget studio.

Et senere bilde av produsent Peter Walsh.

Plata var delt inn i to seksjoner. Der side 1 ble omtalt som "The Pavement side", med dance orienterte låter som "Play to win", "Fascist groove thang", "Penthouse & Pavement" og "Soul Warfare". Mens side 2 ble kalt "Penthouse side", og var musikk for sjelen. Likefullt var låter som "Geisha Boys and Temple Girls", "The height of the fighting" og "Let's All Make A Bomb" like dansbar som materialet på A-siden av plata. Glenn Gregory: "It's just as danceable. It's for mind, body and feet". De hadde først tenkt å kalle den "The electronic side".

Som på de foregående singlene var albumet en spennende miks av britisk synthpop og amerikansk funk/R&B. For å skape den rette stemningen hadde de hyret inn den svarte amerikanske sangeren Josie James, som tidligere hadde sunget med Stevie Wonder. Glenn Gregory: "She's got a great voice, and she looks good too."

Det tegnede coveret på albumet som fikk navnet "Penthouse & Pavement", ble laget av en Ray Smith. En mann som kom til å lage mange av bandets coverillustrasjoner de neste årene. På coveret framstod Glenn, Ian og Martyn igjen som "jappeaktige" forretningsmenn, stikk i strid med deres politiske overbevisning, som lå langt til venstre. Ideen til coveret hadde de fått etter å ha sett en annonse for OKI international i bladet Newsweek. Ian: "It was an ad for a multi-International American firm (OKI). It had a slogan about keeping ahead since 1888, and being ready to meet the challenge of yet another century. So I though that sounded like a good idea to use for a cover."

Innskriften på plata: Sheffield*Edinburgh*London, er heller ikke helt enkel å forstå. Men det kan være deres måte å fortelle om opphav og bosted. I tillegg til at manager Bob Last og hans selskap Fast product holdt til i Edinburgh..

Det "jappete" coveret på "Penthouse & Pavement".

"Penthouse & Pavement" ble lagt ut for salg i september 1981, uten at Virgin gjorde noe spesielt for å markedsføre plata. Heaven 17 dro heller ikke ut på noen turne for å markedsføre plata, noe som ville gjort dem mer synlig for platekjøperne. Istedet stilte de opp på nattklubber og diskoteker i Manchester, Liverpool, Glasgow m.m. der de mimet til låtene sine. Også diskoteker i Tyskland og New York, U.S.A. fikk besøk av Heaven 17 og backingtapene deres.

Årsaken til at de ikke opptrådte live var at de mislikte det, ikke hadde tid, og fordi Virgin records ikke stilte med pengene og personellet som måtte til for å få gjennomført en turne.

I et intervju med New sounds New styles fortalte Ware at de tilbrakte 10 måneder i studio i løpet av et år. Med arbeidstid fra 12.00 til 24.00. Martyn Ware: "Ultimately we aim to spend about ten months of the year in the studio. Not to become just a studio band. But because If you're working in music, it's the most creative place to be."

Albumet nådde derfor ikke høyere enn en 14. plass i Storbritannia i september 1981. Men svært hyggelige anmeldelser i musikkavisene, og anbefalinger fra folk som hadde kjøpt plata, gjorde at den holdt seg på topp 75 i hele 76 uker. Og da året var omme fikk den mange utmerkelser rundt om. Som nevnt hadde bladet Melody Maker plata som nr.1 over de beste platene fra 1981. Mens NME hadde den på 5. plass. Tyske Sound hadde den på 2. plass.

Mange år senere ble "Penthouse & Pavement" tatt med på listen over "1001 album du må høre før du dør", som for mange er en rettesnor for hva som er tidenes beste album.

Ian, Martyn og Glenn, slik de framstod på innercoveret til "Penthouse & Pavement".

Det labre platesalget slet på økonomien til de tre. Glenn måtte selge kameraet sitt for å ha råd til mat. Og han beklaget seg over at han tjente mindre som popstjerne enn som fotoassistent.

I november 1981 ble tittellåta "Penthouse & Pavement" gitt ut på singel (57. plass), mens i februar 1982 ble en nyinnspilling av "Height of the fighting" gitt ut på singel (nådde ikke opp).

B.E.F. jobbet også med å gi ut en plate med materialet fra The Future perioden, kalt "The Future tapes". I en tid der både Human League og Heaven 17 var blant de store bandene i Storbritannia ville en slik utgivelse blitt lagt merke til. Men Ware/Marsh, og Philip Oakey klarte ikke å bli enig om hvem som eide rettighetene til de låtene, så utgivelsen ble skrinlagt. Først i 2002 klarte man å komme til enighet, slik at "The Golden hour of the Future" kunne gis ut.

I 1981 produserte B.E.F. albumet "Geisha Boys & Temple Girls" for dansetrioen Hot Gossip. Et band som i 1978 hadde hatt en topp 10 hit sammen med Sarah Brightman. For League/Heaven 17 interesserte er plata av betydning, da den inneholdt coverlåter som "Morale", "The Word Before Last", "Circus Of Death" (Human League), "Soul Warfare", "Geisha Boys & Temple Girls" (Heaven 17), og "I don't depend on you" (The Men). The Men var et navn Ware/Oakey/Marsh/Wright brukte de de ga ut den discoinspirerte singelen "I don't depend on you" i 1979. Dessverre var ikke låtene tilpasset disco bandets sound eller stemmer, slik at utgivelsen falt igjennom.

Istedet for å gi ut nok en plate under Heaven 17 navnet, valgte Ware og Marsh igjen å profilere seg under B.E.F logoen, og gi ut en plate med coverversjoner, sunget av kjente artister. I utgangspunktet inkluderte ikke dette prosjektet Glenn Gregory, da hans engasjement i B.E.F. begrenset seg til Heaven 17. I intervjuer hadde han det morsomt med å fortelle at Heaven 17 nå kun var ham, og at han nå skulle hente inn andre instrumentalister til erstatte Ware og Marsh, og lage noe storslått. Glenn Gregory: "The New version of Heaven 17 is going to be big.. very big!"

Helt siden tiden med The Future/The Human League hadde Ware og Marsh likt å gjøre elektroversjoner av kjente låter. Slik som "You've lost that loving feeling" (Righteous brothers), "Nightclubbing" (Iggy Pop), og "Rock'n roll" (Gary Glitter). Ian Craig Marsh: "Essentially, In old days of Human League, we liked to do covers of our favorite songs."

I Sheffield der de vokste opp hadde "northern soul", som det ble kalt, vært et populært musikkfenomen på 60- og 70-tallet. Svart, amerikansk soulmusikk fylte danselokalene i byer som Liverpool, Manchester, Blackpool og Sheffield. Og denne type musikk ønsket Ware og Marsh å mikse med sin elektromusikk, for å skape noe nytt og spennende. Ikke ulikt det de hadde gjort på "Penthouse & Pavement, men denne gang med andre sangere involvert. Martyn Ware: "Imagine picking your favourite songs and then picking your favourite singers and mixing them up in a big bag and going: 'Right, we’re going to do an electronic Soul version of this.' That’s kind of where we came from."

Martyn Ware i studio.

I første omgang fikk de med seg Gary Glitter og Sandie Shaw (GP vinner fra 1967). Deretter fulgte Billy MacKenzie (Associates), Paul Jones (Manfred Mann), Bernie Nolan (The Nolans) og Paula Yates (TV kjendis). Billy MacKenzie og hans The Associates hadde ennå ikke fått sitt gjennombrudd på det tidspunktet plata ble spilt inn.

Paula Yates sang 60-talls hiten "These boorts are made for walking" med kjæresten Bob Geldof og Midge Ure (Ultravox) som korister.

Som musikere fikk de med seg Hank Marvin (The Monkees) og John Foxx. Sistnevnte på akustisk gitar. Foxx deltok også litt på produksjonssiden, og han lot Ware og Marsh få bruke hans Garden studios. De spurte også David Bowie, Dusty Springfield og Paul McCartney om de ville være med å synge på plata, og McCartney tok seg tid til å høre låtene deres, uten at det ble noe mer ut av det.

Ian og Martyn hadde også ønske om å få med seg selveste James Brown på plata, da de ønsket å få ham til å synge The Temptations' hit "Ball of Confusion" fra 1970. Og Brown var ikke motvillig til å stille opp. Men etter at Ware fikk en telefon fra hans advokater, der de de krevde en uforholdsmessig stor andel av inntektene fra platesalget, ble ideen droppet. Martyn Ware: "We’d love to work with you but we can’t do it on that basis." Dermed stod de uten en sanger til å framføre "Ball of Confusion", en låt de hadde tenkt å starte plata med.

Sandie Shaw og Billy MacKenzie deltok på B.E.F.s plate "Music of Quality & Distinction Vol.1".

Muligens var det skjebnen som spilte inn, men en dag Martyn gikk inn på hovedkontoret til Virgin, ble han tipset av en av sjefene om at 60-talls ikonet Tina Turner muligens kunne være interessert i å være med plata deres. Denne Virgin sjefen var en god venn av Tina, og var på vei over til Los Angeles for å møte henne. Og Martyn som i ungdommen hadde vært en stor fan av hennes tolkning av "Proud Mary", og hadde sett henne live i London, var positiv til å ha henne med. Sammen med sin ektemann Ike Turner hadde hun hatt store hits som "River deep, mountain high", "It's gonna work out fine" og "Nutbush city limits". På slutten av 70-tallet hadde karrieren hennes bortimot falt i grus, i tillegg til at hun ble skilt fra sin voldelige ektemann i 1978.

Tina Turner i 1981.

Tinas manager Roger Davis var positiv til å stille opp på B.E.F.s plate, og det var også Tina, etter å ha blitt tilbudt 10.000 kroner og en flybillett på 1. klasse til London. Like etterpå var Tina på plass i Garden studio, London, der plata ble spilt inn rundt juletider 1981/82. Da hun ankom studioet lurte hun på hvor bandet var, hvorpå Martyn pekte på fairlight synthesizeren. Martyn: "That's it". Tina var ikke helt fornøyd med å spille inn en elektrolåt, da det var rock hun likte best.

Tina trengte ikke å synge låta mer enn en gang for å få Martyn fornøyd. Mer forferdet var Martyn over at Tina helt tydelig ikke visste hvem The Temptations var, det kjente 60-talls R&B bandet som hadde mange store hits over hele verden. Martyn: "She said 'Who are The Temptations?' Yep! On my children’s lifes! I think she turned her back on Soul music after Ike slightly, if she didn’t know who The Temptations were. That’s absolutely true."

Singelutgaven av "Ball of Confusion". Med B.E.F. og Tina Turner.

"Ball of confusion" ble også gitt som singel, og til tross for Tinas flotte sangprestasjon ble den ikke noen hit. Likefullt bidro den til å skape blest rundt navnet hennes igjen. Ikke minst i Europa. Britiske EMI fattet interesse for henne på bakgrunn av denne plata, og gjennom det amerikanske selskapet Capitol records, som de eide, ble hun tilbudt platekontrakt. Martyn Ware og B.E.F. hadde dermed spilt en viktig rolle i arbeidet med å få igang Tina Turners karriere igjen.

B.E.F. og Tina Turner var en heldig kombinasjon.

Selv om Glenn Gregory ikke var endel av dette B.E.F. prosjektet, fikk han likevel 'lov' til å delta med sin stemme på to av låtene plata: Lou Reeds "Perfect day", og Glen Campbells "Wichita lineman". "Perfect day" var en låt Ware og Marsh hadde spilt live endel, som medlem av The Human League. Martyn Ware: "Glenn sounds like Lou Reed after he'd dried out a bit. He's getting into the Bing Crosby image at the moment. He fancies himself as a crooner." På denne tiden pratet Ware også om at man ønsket å hjelpe Glenn til å etablere seg som soloartist.

"Music of Quality and distinction" (musikk med kvalitet og motsetninger), ble lagt ut for salg i november 1981. Uten at den nådde opp på de britiske listene. Likefullt fikk Ware og Marsh mye omtale i media for denne litt spesielle utgivelsen. Mange likte den, mens noen mente den var usammenhengende, med et for tilfeldig utvalg av låter og artister. Ware og Marsh hadde egentlig tenkt å gi ut flere lignende plater på den tiden, med coverversjoner sunget av kjente artister. Men arbeidet med å overtale artistene, og deretter få dem frigitt fra plateselskapene deres, kostet mer enn det smakte.

"Music of Quality and distinction" ble også gitt ut som en singelboks, der platas 10 låter var fordelt på 5 singler. Tittelen på plata var inspirert av en reklame for T-skjorter.

Sandie Shaws "Anyone who had a heart" ble også gitt ut som ordinær singel fra plata.

"Music of Quality & Distinction vol.1". I LP utgave og som singelboks.

Deretter skulle det gå 10 år før Marsh og Ware igjen ga ut et eget album under B.E.F. logoen. For det neste prosjektet de to jobbet med skulle være som medlemmer av Heaven 17. Men før de kom så langt tok de seg en to måneders pause, da den siste plata hadde tappet dem for krefter. De var også blitt litt mismodig, da innspillingen hadde vært kostbar, uten at de på noen måte fikk refundert utgiftene gjennom salget av plata. Martyn Ware: "We went for broke with that album, and it didn't pay off." Heldigvis fikk de litt uventete inntekter gjennom avtalen de hadde gjort med Philip Oakey, der de skulle ha prosenter av salget på den neste Human Leauge plata. Og med 1. plass for "Dare" i Storbritannia og en rekke andre land, ble dette en viktig inntekstkilde for Ware og co. Noen av pengene de tjente brukte de på nytt studioutstyr.

I 1982 produserte B.E.F. (Ware & Marsh) albumet "Promises" for det belgiske bandet Allez Allez. Plata bestod av funky dansemusikk med afrikanske rytmer. Sanger i bandet var amerikanske Sarah Osbourne, som tidligere hadde spilt i det amerikanske bandet Repetition. Under innspillingen av plata var også Glenn Gregory tilstede. Og han ble kjæreste med denne Sarah. Første gang hun traff Glenn slo hun til ham i magen, noe som tydeligvis sjarmerte Glenn. Like etterpå sluttet hun i bandet, og ble med Glenn til London, hvor de to ble gift i 1. januar 1983. Etter at hun hadde fridd til ham. Her bodde de i 1. etasjen i en blokk. Glenn og Sarah fikk sønnen Gabriel sammen. I 1986 ble de skilt.

Også Ian fikk en kjæreste på denne tiden, hun het Jane, og jobbet som aromaterapeut. De to flyttet inn i en leilighet i sør-London.

Allez Allez med sanger Sarah Osbourne i midten, som senere ble gift med Glenn Gregory.

Høsten 1982 gikk Ian, Martyn og Glenn i studio for å spille inn låter til sitt neste album sammen med produsent Greg Walsh. Walsh var på den tiden et ubeskrevet blad som produsent. Senere kom han til å jobbe med navn som Tina Turner, Blancmange, Then Jerico og Mike Rutherford. Plata som fikk navnet "The Luxury Gap" ble spilt inn i Townhouse studios og Air studios i London. Som trommeslager hadde de en av de beste som var å oppdrive, i Simon Philips (Mike Oldfield, Toto, Big Country).

Som vanlig var alle låtene skrevet av Marsh, Ware og Gregory. I et intervju fortalte Martyn at han fikk de beste ideene til låter tidlig om morgenen. Så han pleide å ha en båndopptaker eller en notebok ved sengen, slik at han kunne jobbe med dem senere. Martyn: "I do think most of my most interesting ideas come to me at about 5 in the morning, and I try to write them down."

Glenn, Ian og Martyn. Slik de framstod på innercoveret til "The Luxury Gap".

 I oktober ble "Let me go" gitt ut som første singel fra den nye platen. Låta var teknisk komplisert, bla. med bruk av 128 spor på koringen. Martyn Ware: "There were no samples at that time so things like the drums had to be thrown in by hand, all the samples, all that shit." I flere intervjuer har Ware sagt at "Let me go" er favorittlåta hans med Heaven 17. Merkelig nok er det også en av favorittlåtene til John Lydon (The Sex Pistols). Kritikere har også hatt en tendens til å framheve den i bandets diskografi. I en avstemning som ble gjort blant fansen om beste Heaven 17 låt, ble "Let me go" nummer 1.

Dessverre ble ikke "Let me go" noen suksess salgsmessig, da den ikke nådde opp på topp 40 listen i Storbritannia. Bandet skyldte på Virgin, som de mente ikke gjorde noe for å markedsføre singelen. Ian Craig Marsh: "They were so convinced it would be a hit by itself, they didn't work on it."

 I U.S.A. ble dette bandets største suksess, da den nådde høyt opp på club-listene. Den ble også brukt i åpningen av 1. episode i TV-serien "That's 80's show".

Selv om ikke platesalget til Heaven 17/B.E.F. hadde vært så bra hittil, mistet ikke Virgin records troen på det Ware og co. holdt på med. Og de fikk pengene de trengte til å spille inn den nye plata. Når de ønsket en blåserrekke på en låt, sørget Virgin for at den beste blåserrekken som var å oppdrive i England ble gjort tilgjengelig for dem. Martyn Ware: "To the eternal credit of Virgin Records at the time.. It’s hard to imagine a record company that would support this idea. They just let us do what we want and so one day we’d go: 'Oh, we want some brass, we want to do a brass thing,' and they’d find the best brass section in Britain."

Og når de ønsket å bruke strykerorkester på låtene "Temptation", "Lady Ice and Mr. Hex" og "The best kept secret", klarte de å overtale kontaktpersonen de hadde i Virgin til å skaffe et orkester med 50 musikere. Inkludert en dirigent. Martyn Ware: "We rang up our friend Gemma, who was the production co-coordinator, and said: 'We’d like to book an orchestra next week, please.' And she said: 'How many people do you want?'. 'Oh, we want fifty." Og bruken av strykerorkester var helt nødvendig for å gi "Temptation" det trøkket og elegansen som den er kjent for. Martyn Ware: "Had it not been for the sound and the collaboration with the string arranger John Wesley Barker, that record would never have sounded anything like that."

Et annet viktig element på låta var den soulfylte stemmen til Carol Kenyon. En dame som fram til dette hadde sunget litt med Vangelis og Dexy's Midnight Runners. For henne ble "Temptation" et slags gjennombrudd. Senere har hun sunget med artister som Paul Hardcastle ("Don't waste my time"), Pink Floyd, Mike Oldfield, og Pet Shop boys. Heaven 17 hadde blitt kjent med henne gjennom Visages Rusty Egan. De ønsket å bruke henne som en motvekt til Glenn Gregorys baryton stemme.

Carol Kenyon i videoen til "Temptation".

"Temptation" ble gitt ut som singel i Storbritannia 8. april 1983. Og det skulle bli det store gjennombruddet for Heaven 17 i hjemlandet, med 2. plass i april. Også i andre land ble dette en hit, bla. med en 11. plass i Tyskland. Med årene har dette blitt Heaven 17s vignettlåt, som er brukt i mange sammenhenger, enten på film eller som et uttrykk for noe typisk 80-talls. I kultfilmen "Trainspotting" fra 1996 ble "Temptation" spilt i en scene på et diskotek. Låta er også å finne på et 40 talls samleplater, der de fleste er 80-talls kompilasjoner.

Fra videoen til "Temptation".

"We live so fast" ble gitt ut som 3. singel fra den nye plata, uten å markere seg.

I mai 1983 ble albumet "The Luxury Gap" gitt ut, til blandet mottagelse i musikkpressen. Mange likte den, mens andre mente den var sjelløs, og ikke så bra som forgjengeren "Penthouse & Pavement". Mange påpekte også at de Earth, Wind & Fire inspirerte blåserne var den store forskjellen mellom de to albumene. Platetittelen var hentet fra låta "Key to the world": "Trying to fill the luxury gap has pushed me to the brink." Coveret med den sydlandske stemningen var ment å uttrykke det mange drømte om, i et land der mange knapt nok hadde penger til mat. Baksiden av LP coveret viste et skittent industriområde. Sammen uttrykte de "The luxury gap". Gapet mellom det folk ønsket seg, og det de faktisk så hver dag. De hadde også vært inne på å kalle plata "Penthouse & Pavement 2".

Godt hjulpet av storhiten "Temptation" ble plata likevel en salgssuksess med 4. plass i Storbritannia i mai. I U.S.A. ble det 72. plass, som den eneste Heaven 17 plata til å nå opp der. I Norge fikk Heaven 17 aldri noen plasseringer på VG-lista med sine utgivelser.

Glenn Gregory og Heaven 17 på Top of the Pops.

Bandet var selv godt fornøyd med "The Luxury Gap". Mange år senere framhevet Martyn Ware den som den beste plata Heaven 17 spilte inn. I tillegg til å være mer tilgjengelig enn "Penthouse & Pavement", var det også et mer rett fram popalbum. Der Kenyons sang, strykerne og bruken av piano, bidro til at Heaven 17 gikk mer bort fra det syntetiske uttrykket de var kjent for. "Lady Ice and Mr Hex" som er favorittlåta til både Ian og Glenn når det gjelder Heaven 17, hadde referanser til Walt Disneys filmer. I tillegg til at den minnet om det mer jazzete materialet på bandets neste utgivelse, "How men are". "The Best kept secret" var en strykerballade som ikke minnet om noe av det Heaven 17 hadde laget før. "We live so fast" var en mer rett fram synthpoplåt, som stemte med inntrykket folk hadde av bandet fra før. Mens "Who'll stop the rain" var jazz-funk som kunne minne om Shakatak og Imagination.

For foreldrene til Ian, Martyn og Glenn var det stort å oppleve at barna deres var blitt popstjerner, i stedet for fabrikkarbeidere som de selv. Faren til Glenn likte å gå sammen med sønnen i Sheffield sentrum, for å oppleve all viraken sønnen skapte, der småjentene sprang bort til Glenn for å få autografen hans. Mens moren hans likte å bla gjennom musikkbladene for å se bilder og omtale av sønnen. Hjemme hang de opp et stort maleri av sønnen på stueveggen.

The Luxury Gap" ble en svært dyr plate å produsere. Mye pga. av strykerorkesteret og messingblåserne de leide inn. Plata var så dyr at de ifølge bandet selv først i de siste årene (2006) har klart å nedbetale gjelden på lånene de måtte ta opp for å spille den inn. Heller ikke musikkvideoene de laget til "Temptation", "Come live with me" og "Let me go" var billige. Likefullt så de at videoene hadde en positiv side, da de slapp å turnere for å promotere platene sine. Martyn Ware: "We've never played live, and we don't want to. It's not economically feasible to tour, unless you're prepared to lose money, and be in dept to your record company." Tiden med Human League der de gjorde 150 konserter uten at det førte til noe salg av platene de spilte inn, hadde skremt dem fra å ta Heaven 17 ut på veien.

Likefullt savnet de tilbakemeldingene de fikk fra publikum når de framførte en låt. Martyn: "Playing a song live surely helps you to understand it's strengths and weaknesses." Istedet gikk de på nattklubber, der musikken deres ofte ble spilt, for å se reaksjonene fra folk der.

For å skape blest om "The Luxury Gap" dro bandet ut på en promoteringsturne i Europa og U.S.A. Der de også besøkte nattklubber, slik at de kunne mime til hitene sine.

"The Luxury Gap".

I juni 1983 ble den vakre synthballaden "Come live with me" gitt ut som singel. Og igjen fikk Heaven 17 en stor hit i hjemlandet, da den nådde 5. plass. Etter å ha strevd med å få en topp 40 hit i 3 år, hadde de plutselig oppnådd 2 topp 5 hits i løpet av 3 måneder. "Come live with me" var litt kontroversiell, da den handlet om "ulovlig" kjærlighet mellom en mann på 37 år, og en jente på 17 år. Suksessen med singelen bidro til at "The Luxury Gap" holdt seg høyt på listene i lang tid etter at den ble gitt ut.

Fra videoen til "Come live with me".

Også "Crushed by the wheels of Industry" ble gitt ut på singel. Med en grei 17. plass i september 1983 som resultat. Pga. det komplekse, funk inspirerte elektroniske lydbildet, kunne den minne om "Fascist groove thang". Også denne låta hadde tilsynelatende et politisk budskap. Men det lå ikke dypere enn at "Crushed.. " var en generell oppfordring til tankbilsjåfører, bankansatte, og arbeidere om å bryte ut av det daglige slitet, og heller ta en fest.. Noen trodde at "Crushed by the wheels of industry" handlet om det å jobbe i stålindustrien i Sheffield, noe den ikke gjorde. Likefullt hadde Martyn Ware sett flere bli "knust av industriens hjul". Martyn Ware: "I don't think of my father because he never let himself be crushed as it were, he's always ridden above it. But I've seen it happen. I go back to Sheffield and I see friends I used to go to school with, I see them in working men's clubs and they look,just like their fathers, it's very sad ..."

I 1983 ble det gitt ut en samleplate i U.S.A. med materiale fra "Penthouse & Pavement" og "The Luxury Gap". Den het "Heaven 17", og var ment som en introduksjon av bandet til amerikanerne. Av en eller annen grunn manglet essentielle låter som "Come Live With Me", "Temptation" og "Crushed by the Wheels of Industry". Likefullt oppnådde Heaven 17 sin beste plassering der borte, med 68. plass.

Samleplata "Heaven 17" som solgte brukbart i U.S.A. i 1983.

1983 ble et begivenhetsrikt år for Martyn og Ian. I tillegg til de fine listeplasseringene med Heaven 17, opplevde de også stor suksess som produsenter for Tina Turner. Tina og hennes manager Roger Davis ønsket å følge opp den nye interessen "Ball of Confusion" hadde skapt for Tina, og da mente de Ware/Marsh var de rette til å hjelpe henne. Martyn og Ian var begeistret over å bli spurt, og lovte å skrive en ny låt til henne. For å få råd til å dra over til England, slo hun det sammen med en opptreden i en fornøyelsespark i Stockholm! for å tjene noen kroner, da hun ikke hadde inntekter på den tiden.

Den B.E.F. produserte singelen "Let's  stay together" ble starten på Tinas store comeback på 80-tallet.

Da de skulle i Abbey road studio for å spille inn Wares låt, var den ennå ikke ferdigskrevet. Ware foreslo da at Tina kunne gjøre en coverversjon av Al Greens hit "Let's stay together", fra 1971/72. En låt som Martyn alltid hadde likt veldig godt, noe som han også brukte som et argument for å få henne til å synge den. Martyn: "Look, one of my favourite songs is ‘Let’s Stay Together’ by Al Green. Me and a million other people." Tina Turner hadde på den tiden sett og vis snudd ryggen til sin soul bakgrunn, og ønsket å spille inn en "hvit" rockelåt, noe Ware var imot.

Med Ware/Marsh og Greg Walsh som produsenter ble "Let's stay together" og David Bowies "1984" spilt inn.

I november 1983 ble "Let's stay together" gitt ut som singel i Storbritannia. Og samme måned nådde den en flott 6. plass. Noe som ble starten på et av de mest bemerkelsesverdige comebackene i musikkhistorien. Amerikanske Capitol var ikke så entusiastisk i forhold til singelen, og Tina samarbeid med B.E.F. Men da den plutselige lå på 26. plass på Billboard i mars 1984, uten noen form for markedsføring, våknet de. Ikke lenge etter lå hun på 1. plass på Billboard med singelen "What's love got to do with it", og på 5. plass med albumet "Private dancer". Plata inneholdt de B.E.F. produserte "Let's stay together" og "1984", og har med årene solgt i hele 10 millioner eksemplarer. Noe som bidro til å fjerne de økonomiske bekymringene Ware og Marsh måtte ha. Også Glenn Gregory tjente noen kroner på "Private dancer", da han var med og koret.

Tina Turners "Private Dancer" ble en pengemaskin for Martyn, Ian og tildels Glenn.

Ware/Marsh' betydning for Tinas karriere ble lagt merke til. Og ikke lenge etter fikk de tilbud om å produsere artister som Rod Stewart og Bette Midler. Begge disse fikk avslag, da de ikke ønsket å jobbe med eldre artister. Martyn Ware (endel år senere): "I wish that I’d done them now, I could have done with the money, I was young and arrogant and stupid at the time." Senere har Ware  jobbet med eldre artister som Chaka Khan, Marvis Staples og Mike Oldfield.

Som et av de hotteste navnene på den britiske pophimmelen, ble Ware og co. svært attraktive som intervjuobjekter i musikkblader som Smash Hits, No1, Flexipop, Melody Maker, Record Mirror, Sounds og NME. At de hadde interessante synspunkter om det som foregikk i musikkbransjen og i samfunnet forøvrig, hjalp nok også på interessen fra bladene.

I en periode på starten av 80-tallet var Heaven 17 noe av det hotteste som fantes i England.

I desember 1983 ble Heaven 17 spurt av musikkbladet Smash hits om å bidra med en julelåt til en julespesial som skulle selges gjennom Woolworths. De tre hadde ikke noe spesielt forhold til julebudskapet, så de matet ordene inn i en datamaskin, og brukt dem i tilfeldig sammenheng, sammen med et elektrokomp. Noe som ifølge de som hørte det ga et komisk resultat. Låta kom folk fra den engelske kirken for øret, og de likte ikke det de hørte. Så bladet måtte stoppes, men det først etter at hele opplaget var solgt ut.

I 1984 ble nok et medlem av familien Ware representert på en plateutgivelse. Martyns kone Karen ble da med i London bandet Kiss that, som trommeslager. Med David Bowies Mick Ronson som produsent ga de ut singelen "March out", og albumet "Kiss & tell". De fikk begge fikk mye omtale og skryt i musikkpressen. Men pga. skuffende platesalg ble bandet oppløst i 1987.

Kiss that, og singelen "March out".

I forkant av innspillingen av sitt neste album, kalt "How Men are", gikk Martyn og Ian til anskaffelse av en fairlight synthesizer. Et instrument som var svært populær hos mange artister på midten av 80-tallet. Bla. a-ha, Duran Duran og Peter Gabriel. Med den kunne man sample ulike lyder og skape sitt eget lydbilde. Martyn og Ian var nesten som entusiastiske barn når de skulle fortelle om instrumentet og hva det kunne gjøre med det. Martyn: "You can do anything you want with it. It sounds inconceivable (utenkelig), but it's true." Ian: "You're limited only by your imagination."

En utgave av fairlight synthesizeren, med skjerm og tangentbord.

Blant annet samplet de stemmen til Michael Jackson gjennom den. Martyn Ware: "We used a lot of acoustic things, a lot of weird percussion along with human sounds like Michael Jackson impersonations, screams, pops and clicks, and then treated them through the synthesizer." Også en Linn LM-1 trommemaskin ble brukt mye på den nye plata, som ble spilt inn i CBS og Air studios. Igjen med Greg Walsh som medprodusent. De tilbrakte 7 måneder i studio for å få plata slik de ville. Da de var ferdig hadde de brukt 2 millioner kroner på innspillingen. To år senere skyldte de fortsatt 800.000 kroner til Virgin.

Selv om Heaven 17 brukte mange elektroniske elementer på "How men are", framstod den likevel som mer konvensjonell enn de to foregående platene. Soul, og Frank Sinatra inspirert jazz, preget låter som "The skin I'm in", "Reputation", "The Fuse" og "And that's no lie". Glenn Gregory framstod i større grad som en crooner, med sin innsmigrende, vennlige barytonstemme. Mens jentetrioen Afrodiziak, som bestod av Caron Wheeler, Claudia Fontaine og Naomi Thompson, tilførte plata sjel med sin gospelaktige sang. Også en Earth, wind & Fire inspirert blåserrekke hadde de funnet plass til, noe man muligens best hørte på de stilfulle låtene "Sunset now" og "This is mine". Det slentrende pianospillet på flere av låtene ga plata et behagelig preg som mange syntes var tiltalende.

Albumet "How men are".

1. låta "Five minutes to midnight" var pulserende elektromusikk, slik man var blitt vant med fra låter som "I'm your money" og "Crushed by the wheels of industry". I teksten til låta ble også albumtittelen "How men are" nevnt: "You know how men are. We fell to the power. Stay with the money ’til five to midnight’s past."

Generelt handlet tekstene på plata om alle de tingene Ian, Martyn og Glenn hatet i samfunnet.

De tenkte egentlig å kalle plata "Heaven 17 live", som en ironisk kommentar til det faktum at de aldri opptrådte live. Glenn Gregory: "A pretty balssy (vågal) idea considering we've never played live and never intend to. But we bottled out at last minute."

Coveret der Ian, Glenn og Martyn tilsynelatende står på scenen i Royal Albert Hall, var (igjen) laget av Ray Davies. Mannen som også hadde laget coverne til "The Luxury gap" og "Penthouse & Pavement". Han  stod også bak den enkle videoen til "Sunset Now".

I august 1984 ble den sommerlige "Sunset Now" gitt ut som første singel fra "How men are". Til tross for at den hadde et godt refreng, og låta tildels kunne minne om det Wham laget på denne tiden, ble det en skuffende 24. plass på de britiske listene i september. At musikkritikerne ikke likte låta, hjalp nok neppe på salget.

Fra videoen til "Sunset Now".

Albumet "How men are" ble lagt ut for salg i september 1984. Og heller ikke den plata ble den suksessen bandet håpet på. I Storbritannia ble det 12. plass, mens i U.S.A. nådde den ikke opp. Ware og co. ga Virgin noe av skylden for den skuffende mottagelsen, da de (igjen) gjorde lite for å promotere plata.

Mange fans (webmastyer inkludert) mener dette er den beste plata Heaven 17 laget. Med sin spennende miks av electronica, soul og jazz. Lydbildet er rikt, mens Glenn Gregory gjør sine beste stemmeprestasjoner på denne plata. Ikke minst i balladen "The skin I'm in". Også Ian Craig Marsh har den som en favoritt.

I oktober 1984 ble den blåserdominerte "This is mine" gitt ut som 2. singel fra "How men are". Og det ble en plass opp i forhold til "Sunset now", med 23. plass. De fikk også sjansen til å opptre på BBCs Top of the Pops med låta. Året før hadde de også framført "Temptation" på det populære TV programmet.

Høsten 1984 var Heaven 17 aktuell også på en annen plate. Virgin records hadde opprettet et nytt selskap kalt Virgin films, og "Electric dreams" ble den første filmen de laget. Giorgio Moroder fikk hovedansvaret med å lage musikk til filmen, noe som bla. resulterte i topp 3 hiten "Together In Electric Dreams", sammen med Philip Oakey fra The Human league. Også artister som Culture Club, Jeff Lynne og Helen Terry deltok på plata. Heaven 17 stilte med instrumentalen "Chase Runner", som var den mest "synthete" låta de noensinne spilte inn.

25. november 1984 fikk Martyn og Glenn æren av å være med på innspillingen av veldedighetssingelen "Do they know it's Christmas?". Som ble 80-tallets mest omtalte, og mest solgte singel. Glenn fikk telefon fra Midge Ure en dag, hvor de ble spurt om å delta . Innspillingen som foregikk i ZTTs Sarm West studio lå like i nærheten av der Glenn bodde, så det var bare for ham og Martyn å tusle bortover den dagen. De fikk lettere sjokk da de så alle kjendisene og kameralinsene ved inngangsdøra. Glenn: "I had noe idead how big it was going to be. No one would tell me who was going to be there, or what was going to happen." Det er ikke kjent hvorfor Ian Craig Marsh ikke deltok på innspillingen. Glenn fikk æren av å synge "No rain nor rivers flow", alene. Mens han sang "Here's to you" og "here's to them", sammen med Martyn og to karer fra Status Quo. De sang også med på refrenget "Feed the world-do they know it's christmas time at all".

Utsnitt av bildet med artistene som deltok på Band Aid. Vi ser Glenn og Martyn

sammen med artister som Paul Young, Tony Hadley, Gary Kemp og John Keeble.

Etter dette virket det som Heaven 17 mistet fotfeste i den britiske musikkbransjen. Noe også mange andre elektroband opplevde på 2. halvdel av 80-tallet. Utgivelsene til bandet ble sjeldnere, og fikk også mindre omtale enn de tre første platene deres. Delvis fordi de framstod som mindre interessante og nyskapende. Martyn Ware brukte også mer tid som produsent, en geskjeft som også ga ham langt større inntekter enn platene med Heaven 17 gjorde.

I januar 1985 ble "And that's no lie" gitt ut som 3. og siste singel fra "How men are". På albumet var låta en 10 minutts musikalsk reise innen electronica, slentrende jazz, og soul. På single ble dette kuttet ned til 3.25 minutt, noe som gjorde at mye av sjarmen forsvant. Den klarte heller ikke å nå opp på de britiske listene (52. plass). Singelcoveret hadde et sakralt preg, med bilde av Jesus.

Ellers var 1985 et litt rolig år der B.E.F. benyttet sjansen til å tjene seg noen ekstra kroner ved å lage reklamesnutter for bla. Capital radio og Kelloggs Corn flakes. Enkelte betalte opp mot 250.000 kroner for en ukes arbeid. Glenn: "It's so easy. The clients don't want anything too original. As long as it sounds like everything else, they're happy." En snutt som var tiltenkt et ølmerke, ble avvist. Den endte istedet opp som låta "Somebody" på bandets neste album.

I 1985 avsluttet de også samarbeidet med manager Bob Last, som hadde fulgt Ian og Martyn siden Human League tiden, og som var medeier i B.E.F.

I 1985 deltok Glenn Gregory som korist på tyske Propagandas storslåtte album "A secret wish". Her ble han kjent med bandets sanger Claudia Brücken. Like etterpå forsøkte Claudias selskap ZTT å skape en solokarriere for henne, og da var en duett med Glenn en passende start. Balladen "When your heart runs out of time" ble spilt inn og gitt ut på singel (i 1985). Uten at den ble noen salgssuksess. Men en hyggelig låt var det uansett.

"When your heart runs out of time", Glenns duett med Claudia Brücken fra Propaganda.

Glenn deltok også som korist på Grace Jones album "Slave to the rhythm", og Midge Ures album "The Gift".

21. november 1985 deltok Ian, Martyn og Glenn på åpningen av Red wedge. En bevegelse ledet av Billy Bragg og Paul Weller som ønsket å bidra til å skape interesse for politikk blant unge. Og da særlig Labour partiet. Utover 80-tallet ble det arrangert flere turneer hvor mange av de mest kjente (sosialistiske) britiske artistene deltok. Sakene de appellerte for under konsertene ble også flere. Bandet opptrådte på en av de første Red wedge konsertene, i Bradford, med "(We don't need this) Fascist Groove thang". Dette ble dermed bandets første liveopptreden. Glenn Gregory: "It was really weird. Our one and only live gig."

Martyn og Glenn sammen med Paul Weller, skuespilleren

Robbie Coltrane og Billy Bragg under åpningen av Red wedge.

I 1986 produserte B.E.F. albumet "Who likes Jazz?" med Nick Plytas, en eminent pianist som hadde deltatt på både "The Luxury Gap" og "How men are". Hans slentrende pianospill ga sistnevnte album en ekstra dimensjon. Ikke minst i låter som "Reputation" og "And that's no lie".

"Who likes Jazz?" med Nick Plytas.

I april 1986 gjorde Ian, Martyn og Glenn et overraskende samarbeid med 60/70-talls artisten Jimmy Ruffin. En mann som huskes for store hits som "What becomes of the broken hearted" og "It's wonderful". Sammen spilte de inn låtene "The foolish thing to do" og "My sensitivity". Førstnevnte som var skrevet av B.E.F. ble også gitt ut på singel. Den var skrevet for en fransk film i 1985, men jenta som egentlig skulle framføre den klarte ikke å synge den slik Martyn ønsket. Istedet ble den gitt til Jimmy Ruffin, som Martyn kjente fra innspillingen av Paul Wellers veldedighetssingel "Soul deep thing" (som Martyn  produserte). Ruffin falt for 60-talls følelsen i låta. Ruffin: "I just hear it as a big classical song from the past. Kind of Billie Holidayish." Nå ble det aldri noe ut av filmprosjektet, men Heaven 17 (og Ruffin) syntes låta var for fin til at man bare kunne droppe den. Så den ble gitt ut på singel istedet.

Rundt midten av 80-tallet var det flere slike overraskende samarbeid mellom gamle og nye artister, innen ulike sjangere. Slik som Art of Noise & Duane Eddy, Yello & Shirley Bassey, og George Michael & Aretha Franklin. Dessverre ble ikke "The Foolish thing to do" noen hit. Den ble heller ikke å finne på det neste Heaven 17 albumet.

Heaven 17 og Jimmy Ruffin.

For å jobbe med filmprosjektet hadde de tre dratt over til Paris, der de tilbrakte 4 måneder. Da de skjønte at det ikke ble noe ut av det, ble de mismodig. Da de følte at de mistet verdifull tid som de heller kunne brukt på det neste Heaven 17 albumet.

Da de kom tilbake til England gikk de igang med innspillingen av albumet, som fikk navnet "Pleasure one". Innspillingen av plata kostet under en million kroner, noe som bare var halvparten av det "How men are" hadde kostet. Hovedårsaken til dette var at de valgte å innrede sitt eget studio istedet for å bruke dyre studio som Air studios og CBS. De leide rimelige Red bus studios i tre dager for å spille inn "live" partiene på plata. Her fikk de hjelp fra produsent Brian Tench. 

Wares ønske for "Pleasure one" var at den skulle høres ut som David Bowies "Young Americans". Han hentet derfor inn musikere som Tim Cansfield på gitar, Phil Spalding på bass, og Steve Nieve på keyboard, da de behersket Philadelphia soul stilen. Under opptakene ble Ware slått av hvor effektive og bra musikerne var. Skulle han gjort det samme på fairlight synthesizeren, ville det tatt to år å programmere det. Også Carol Kenyon fra "Temptation" innspillingen, og Nick Plytas ble med på plata.

I ettertid kunne de stolt fortelle til pressen at det meste av plata var spilt inn live, selv om verken Ian, Glenn eller Martyn hadde bidratt til disse liveopptakene.

Glenn: "We've actually put down most of the tracks live, like a real band."
Martyn: "When he says 'we', it's not actually any of us."
Glenn: "Of course not."

Ware dro også over til USA for å gjøre opptak av det amerikanske blåserensemblet The Phoenix horns. Noen av opptakene her tenkte han å bruke på en framtidig Tina Turner plate.

Da innspillingen av "Pleasure" var ferdig hadde de så mange låter å velge blant at de likegodt kunne gitt ut et album til, kalt "Pleasure 2".

Heaven 17 albumet "Pleasure one".

I oktober 1986 ble den lett slentrende "Contenders" (kandidater) gitt ut som førstesingel fra "Pleasure one". Låta hadde et politisk innhold om forholdet mellom supermaktene. Glenn: "It's about the way the superpowers are constantly squaring off against each other." Mange forventet en "Two tribes" lignende musikkvideo, med verdensledere som slåss. Istedet fikk folk se 50 fargede dansere, et sted i California.

Dessverre kunne "Contenders" oppleves som intetsigende, uten noe refreng å feste seg ved. Og salgsmessig ble den en stor skuffelse, da den ikke nådde opp på topp 40 listen i Storbritannia. I U.S.A. oppnådde den en overraskende 6. plass på dance listene.

I forbindelse med lanseringen av singelen, gjorde Heaven 17 sin første liveopptreden noensinne, da de opptrådte på TV programmet  The Tube. Men med fairlight synthen, og en Revox reel-to-reel kassettopptaker på scenen til å danne bakgrunnskomp, var det bortimot bare Glenns stemme som var "live".

"Pleasure one" ble gitt ut i november 1986, til liten interesse fra media og platekjøpere. Noen ga dem kredit for det Nile Rodgers lignende lydbildet, og Tim Cansfields gitarspill. Salgsmessig ble det fullstendig fiasko, med 78. plass i hjemlandet. Noe Martyn og co. tok svært tungt. I U.S.A. ble det 177. plass, noe som var en framgang i forhold til "How men are".

I 1986 ga Heaven 17 også ut samleplata "Endless", som inneholdt en "Heaven 17 megamix", i tillegg til alternative versjoner av de kjente låtene. I Storbritannia ble det kun 70. plass for plata.

De spilte også inn 12" singelen "Steel city" under navnet Hillsboro Crew. Som en hyllest til favorittlaget Sheffield Wednesday. Også senere kom Martyn, som den mest ivrige supporteren av de tre, til å spille inn fotballsanger dedisert til favorittlaget.

Fotballåta "Steel city", en hyllest til Sheffield Wednesday.

I januar 1987 ble "Trouble" gitt ut som 2. singel fra "Pleasure one". En låt som musikkpressen hadde trukket fram som et hederlig unntak på albumet. I Storbritannia ble det 51. plass. Mens i Tyskland ble det en fin 17. plass.

På et tidspunkt der Heaven 17 og B.E.F. lå nede med "brukket rygg", opplevde Martyn Ware enorm suksess som plateprodusent.

Det startet med at han fikk en demo tilsendt av en ansatt i Sony records. På kassetten stod navnet "Terence Trent D'Arby". Martyn som egentlig hadde planer om å produsere en annen artist ble umiddelbart imponert av låtene og D'Arbys stemme. Martyn: "This is absolutely fantastic! A bit rough, but the songs were incredible and the voice is incredible." Han overtalte Columbia records, som satt med rettighetene, til å la ham få produsere D'Arbys plate. Ware hadde med seg Nick Plytas (keyboard, hammond orgel) og Glenn Gregory (koring) på plata. Albumet "Introducing the hardline acccording to Terence Trent D' Arby" ble et av de mest kritikerroste og mest omtalte platene i 1987. Salgsmessig ble den også en stor suksess, med bla. 1. plass i Storbritannia, Sveits og Australia, og 4. plass i U.S.A. og Norge. Singelen "Wishing well" gikk til topps på singellisten i U.S.A. mens "Sign your name" nådde 2. plass i Storbritannia. Wares flotte produksjon økte hans renommé som produsent. Samtidig som det fylte opp kontoen hans. Ware var stolt over å få lov til å jobbe med et slikt talent, selv om han følte seg oversett når han gikk sammen med D' Arby. Martyn: "I used to walk down the street with I’m in London and the girls would look straight through me at him, which pissed me off, and it literally was one of those things where he was just a god at that time, a young god."

Terence Trent D'Arby og albumet "Introducing the hardline

acccording to Terence Trent D'Arby", som Martyn Ware produserte.

Ware ønsket å hjelpe D' Arby på hans neste plate også, men han ble avvist. Istedet ønsket D' Arby å gjøre alt selv på "Neither fish nor flesh". Noe som ble en salgsmessig nedtur, og starten på slutten for ham som artist.

Istedet tok Martyn opp tråden med Ian og Glenn, og laget et nytt Heaven 17 album kalt "Teddy Bear, Duke & Psycho". Tittelen tok de fra kallenavnene Terence Trent DÀrby hadde gitt de tre, i forbindelse med innspillingen av "Introducing.. ". Ifølge DÀrby var Martyn Teddy Bear, Glenn var Duke, mens Ian var Psycho. Tim Cansfield spilte en viktig rolle på plata, både pga. gitarspillet som fikk større plass enn tidligere, og som medprodusent på arrangementene. Strykerarrangementene ble spilt inn med hjelp fra en Richard Niles. På innercoveret ble det gjort et nummer av at lytteren neppe kunne høre hvilke strykerarrangement som var spilt inn med orkester, og hvilke som kun var syntetiske: "If you can figure out which are the real ones".

"Teddybear.. " ble spilt inn i bandets eget studio, noe som gjorde den til en billig plate. Den siste miksen ble gjort i Red bus og Air studios. Selv om de i forbindelse med "Pleasure one" hadde gjort et nummer av at de ønsket å gå bort fra det syntetiske uttrykket, var den nye plata elektronisk, slik man var vant til fra den kanten.

"Teddy Bear, Duke & Psycho" var en salig blanding av ulike sjangere, slik som techno pop, Motown, og western ("Go go Brown"). "Responsibility" minnet mest om The Blow Monkeys, med sin innsmigrende Motown inspirasjon. Ellers var det lite her som hadde noen form for hitpotensiale. Selv om både singlene "Go go Brown" og "Train of love and motion" var fengende. Coveret med de tre kledd opp som cowboyer stemte med inntrykket av plata, som en litt smakløs greie med intern humor. I intervjuer måtte de innrømme at plata var litt rar. Likefullt var de svært stolt av den, og omtalte den som plata som burde vært gitt ut mellom "Penthouse and pavement" og "The Luxury gap".

"Teddy Bear, Duke & Psycho" ble en fiasko for Heaven 17.

Salgsmessig ble det full fiasko på de britiske listene da den kom ut i september 1988, der verken albumet eller singlene nådde opp. Heller ikke kritikerne var nådig i sin vurdering av plata. For å prøve å skape blest om plata hadde Ian, Martyn og Glenn vurdert å gjøre en promoteringsturne. Men etter å ha brukt 3 hele dager på å øve til en opptreden på TV programmet The Tube, mistet de lysten på å opptre live. Noe de uttrykte (nok en gang) i forbindelse med lanseringen av plata. Martyn Ware: "We don't really think we'd enjoy playing live, so we just don't do it."

Tedy Bear (Martyn), Duke (Glenn) & Psycho (Ian).

Etter denne plata bestemte de tre seg for å ta en pause fra hverandre, og heller jobbe med andre prosjekt. Det startet med at Glenn ringte Martyn med spørsmål om de ikke skulle ta en pause. Martyn var på den tiden opptatt med å lage demoer som han tenkte å legge fram for selskapene ZTT og EMI. Glenn: "Shall we pack it in?", og Martyn var ikke uenig i at det var en god ide. Ingen vonde følelser, bare en logisk konsekvens av den manglende interessen for bandet. De bestemte seg for å ta en pause til tiden igjen var inne for å spille inn en Heaven 17 plate. Glenn Gregory: "We never really split up. After 'Teddy Bear, Duke & Psycho' we just decided not to do any recording for a bit." Den lille pausen kom til å vare hele 8 år.

I denne pausen jobbet Martyn med artister som Mike Oldfield og Sarah Jane Morris (The Communards). Glenn slo seg etter hvert sammen med kompisene Martin Fry (ABC) og Keith Lowndes, og dannet bandet The Magic Skulls. I 1995 spilte de inn en rekke technolåter, som ikke ble gitt ut på plate. Samarbeidet mellom de tre dannet opptakten til innspillingen av ABC albumet "Skyscraping" fra 1997, der alle de tre deltok. Gregory var med og skrev alle låtene på ABC albumet.

Martin Fry og Glenn Gregory på scenen sammen.

Glenn var også med i et band kalt Ugly som ga ut en singel i 1993. Ellers tilbrakte han årene med å gå ut på byen, og generelt leve livet og ha det morsomt.

Ian var ikke så aktiv i denne perioden, men bidro på innspillingen av Right said Freds suksessalbum "Up" fra 1991, og låta "I'm too sexy".

Martyn hadde til tross for sin suksess som produsent, hele tiden tenkt å vende tilbake til Heaven 17. Men i 1991 fikk han den dårlige nyheten om at Virgin records hadde droppet Heaven 17, en skjebne de delte med The Human League. Martyn satt i et studio i München da han fikk høre om det. Han lurte på hva han nå skulle gjøre, da en kamerat av ham foreslo at han og Ian burde gi ut et nytt B.E.F. album. I første omgang var Martyn skeptisk til ideen. Martyn: "Don't be ridiculous! Because it was incredibly hard work last time, and the business has become even more cynical since then."

Men etter å ha tenkt seg litt om fant Martyn ut at en ny "Music of quality and distinction" plate ville være en god ide. Siden han og Ian laget den første B.E.F. plata, hadde han blitt kjent med en lang rekke kjente artister, som han kunne spørre om å delta på en slik plate. Dessuten var han blitt dyktigere som produsent siden 1982. Martyn: "Then it occured to me that I knew a lot more people, so I'd got a larger pool of people to approach." Tina Turner og Billy MacKenzie var de eneste artistene som fikk gleden av å være med på begge innspillingene.

Martyn med noen av sine gjester som deltok på "Music of Quality and distinction, vol. 2".

Martyn tok utgangspunkt i sin egen platesamling da han skulle velge ut låter til plata. Og endte opp med 50 som kunne være aktuell.

Han inviterte Green Gartside (Scritti Politti) til å delta på plata, en artist han lenge hadde drømt om å jobbe sammen med, da han så på ham som et musikalsk geni. Martyn Ware (2007): "Green Gartside, who I regard now as being to this day the only actual genius that I've ever worked with."

Også Chaka Khan, Richard Darbyshire (Living in a Box), soul legendene Billy Preston og Mavis Staples, og Terence Trent D'Arby ble invitert. Sistnevnte gjorde den beste tolkningen på plata, med en opprocket versjon av Bob Dylans "It's alright Ma, I'm only bleeding". Ware og musikerne han hadde med seg, spilte inn alt kompet på forhånd før sangerne kom inn, noe som nok begrenset muligheten for improvisasjon.

Mens den første "Music of quality.." plata kunne fremstå som kald og keitete i forhold til de flotte låtene som ble covret, var denne plata fyldigere og mer funky. Uten det elektroniske lydbildet som hadde preget den første plata. Ware og hans sangere tilførte originallåtene et frisk og spennende sound som man lett ble glad i. Ikke ulikt det Ware hadde skapt for Terence Trent DÀrby på hans "Introducing the hardline according to..".

Innspillingen av "Music of Quality and distinction, vol. 2" tok et år, og kostet 700.000 kroner. Penger Martyn måtte betale selv, da B.E.F. på den tiden ikke hadde noe plateselskap å støtte seg til. Plata ble gitt ut på hans eget Ten records, og distribuert gjennom Virgin records. I tillegg tapte han penger på å ikke produsere mer innbringende plater enn det dette skulle vise seg seg å bli.

"Music of Quality and distinction, vol. 2"

Ian Craig Marsh programmerte noen av låtene, mens Glenn Gregory koret på Tina Turners "A change is gonna come". Martyn fikk også hjelp fra Tim Cansfield og Nick Plytas, i tillegg til Mike Oldield gitarist Phil Spalding.

Dessverre fikk ikke Martyn dekket så mye av utgiftene han hadde hatt i forbindelse med innspillingen av "Music of Quality and distinction, vol. 2", da den ble gitt ut i september 1991. Albumet nådde ikke topp 40 listen i Storbritannia, og fikk heller ikke så mye omtale. Til tross for sine kvaliteter, og de mange kjente artistene som deltok. Heller ikke singelen "I don't know why I love you" med Green Gartside på vokal nådde opp. Bedre gikk det med singelutgivelsen "Family Affair", som opprinnelig hadde vært en Sly & the family Stone låt. Den nådde 37. plass i Storbritannia i juli 1991. Vokalist på låta var Lalah Hathaway, som Martyn hadde kommet over da han en dag besøkte kontoret til Virgin records. Han tok sjansen på å bruke henne enda han ikke hadde hørt henne synge. Lalahy var datter av soul-låtskriveren Donny Hathaway.

Selv om Ware tapte mange penger på plata, syntes han det hadde vært en morsom opplevelse. Der han fikk sjansen til å jobbe med mange av sine favorittartister. I 1998 ble det gitt ut en samle CD med det beste fra "Music of Quality & Distinction" Vol.1 & 2.

I november 1992, på et tidspunkt der Heaven 17 som band lå brakk, kom "Temptation" igjen inn på den britiske singellisten med en sterk 4. plass. Da i en remixet versjon tilpasset 90-tallets lydbilde. Miksen var gjort av house duoen Brothers in Rhythm.

I 1993 nådde samlealbumet "Higher and higher-The best of Heaven 17" 31. plass i Storbritannia. Noe som var en langt bedre plassering enn hva "Endless", deres forrige samleplate, hadde oppnådd. I den forbindelse ble "Fascist groove thang" og "Penthouse and Pavement" gitt ut på singel pånytt, i remixede versjoner. I 1996 nådde "Fascist groove thang" 40. plass i Storbritannia, i en nyutgivelse.

Etter "Music of.. Vol.2" produserte Martyn albumet "I say I say I say" for 80-talls synthbandet Erasure. En plate som forøvrig gikk til topps i Storbritannia. Martyn ble hyret inn pga. sin erfaring med analoge synthesizere. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom ham og Vince Clarke, låtskriver og leder av Erasure. I 1996 produserte Martyn også låter for Marc Almond.

Martyn Ware

I 1996 overrasket Glenn, Ian og Martyn fansen ved å komme tilbake som Heaven 17. Foranledningen til at de tre bestemte seg for å spille inn en ny plate, var at Martyn var blitt inspirert (og imponert) av Vince Clarkes store samling av analoge synthesizere( blant de største i verden). Han ble nostalgisk ved tanken på at det fortsatt gikk an å spille inn musikk ved hjelp av analoge synthesizere, istedet for digitale som han hadde jobbet med siden midten av 80-tallet. Martyn: "Working with analogue synths for nine months awakened my realisation that we'd been led down the wrong path with digital synthesis."

Glenn Gregory og Ian Craig Marsh

Den nye plata ble derfor spilt inn utelukkende ved hjelp av analoge synthesizere. Noe som naturlig nok gjorde at den minnet om bandets første plater. "The analogue gap" kunne vært et passende navn på plata, istedet ble den hetende "Bigger than America", etter en av låtene på plata.

En annen viktig årsak til at de gikk igang med innspilling av en ny plate, for første gang på 8 år, var at de fikk platekontrakt med det tyske selskapet Eye of the storm. Det var ledet av Luca Anzilotti og Michael Münzing, mennene bak dance suksessen Snap ("The Power", "Rhythm is a dancer" m.m.). Tyskerne hadde fått et større pengebeløp fra Warner for å gi ut plater med 3 ulike artister, og Heaven 17s plate ble den første av disse.

Ian, Martyn og Glenn syntes det var morsomt å få muligheten til å jobbe sammen igjen. Og Martyn som kun hadde produsert andre artister plater de senere årene, syntes det var morsomt å få sjansen til å skrive egne låter igjen. Plata ble spilt inn på The Institute of Sonology, Primrose Hill, og på Red Bus studios i London. Alle låtene var skrevet og produsert av B.E.F. Dvs. bandet selv.

"Bigger than America" var deres beste utgivelse siden "How men are", med et frisk elektronisk lydbilde, slik de behersket best. Og låtmaterialet var også bedre enn på lenge, med fine ting som "Dive", "Designing Heaven", "We blame love" og "Freak!". Mange kritikere vendte tommelen ned for dem, av gammel vane. Mens andre fant fram superlativene og ga plata toppkarakter.

Albumet "Bigger than America".

"Bigger than America" ble lagt ut for salg 20. september 1996. I første omgang kun i Tyskland. Og som så ofte tidligere i karrieren ble Heaven 17 rammet av utenforstående hendelser som fikk negative konsekvenser for dem. For deres tyske selskap Eye of the storm ble slått konkurs 3 uker etter at "Bigger than America" ble gitt ut. Og dermed hadde Heaven 17 ingen til å promotere den. Riktignok overtok Warner ansvaret for plata. Men de hadde ikke noe forhold til den eller bandet, og gjorde derfor lite for å promotere den. Den nådde derfor ikke de britiske listene, da den ble gitt ut der i mars 1997.

"Designing heaven" ble gitt ut som 1. singel fra plata i september 1996, mens platas beste spor, "We blame love", ble gitt ut som singel i 1997.

3 aldrende herrer i 1996.

I et litt desperat forsøk på å skape blest om plata, bestemte de seg for å gjøre noe de ikke hadde gjort før. Nemlig å dra ut på en turne. For å få en myk start som liveband valgte de å bli med sine venner i Erasure på en turne kalt  "Cowboy concerts tour". Showet de presenterte som oppvarmingsband varte i 40 minutt.  24. til 28. mars øvde de på The Joint i London. Deretter fulgte noen "prøvekonserter" på Waterfront i Norwich, Wedgewoods i Portsmouth, og Heaven i London. Ilddåpen fikk Glenn og co. foran 14.000 mennesker på NEC i Birmingham. Mottagelsen de fikk hos publikum var over all forventing, noe Glenn Gregory satte stor pris på. Glenn: "They seemed to enjoy it almost as much as I did." Også musikkritikerne var positive til konserten i Birmingham. Blant låtene de framførte var en drivende god versjon av Human Leagues "Being Boiled", som Ian og Martyn i sin tid skrev sammen med Philip Oakey. Heaven 17 gjorde 10 konserter sammen med Erasure. Opplevelsen med å opptre live ga dem mersmak, så sommeren og høsten 1997 opptrådte Heaven 17 på flere festivaler, i tillegg til at de gjorde en egen turne. Bla. opptrådte de på London Gay festival, som hadde 300.000 besøkende.

Glenn Gregory satte pris på å endelig få sjansen til å opptre live.

Konserten de gjorde sammen med Erasure 15. april 1997 på NECC i Glasgow ble spilt inn, og gitt ut på CDen "Live at Last" i juni 1999. Den ble kun trykket opp i 1000 eksemplarer, og solgt gjennom Heaven 17s fanklubb. En egen versjon av plata kalt "How live is" ble solgt via vanlige CD butikker. Også en tredje versjon, kalt "Absolutely the Best.. Live" ble gitt ut, med de samme låtene.

Heaven 17s liveplate. Den originale til venstre, og de som er kommet til i ettertid.

Med stryker arrangementer og kvinnelige korister, stod ikke låtene noe tilbake fra studioversjonene. Muligens med et mer dynamisk, tidsriktig lydbilde.

Heaven 17 fortsatte turnevirksomheten inn i 1998 og 1999, med enkeltkonserter, og opptredener på festivaler. Bla. opptrådte de på Mardi Gras i Manchester, og Gay Pride festival i Brighton.

I juni 1998 dukket det doble Heaven 17 albumet "Retox/Detox" opp på markedet. Tittelen var som Heaven 17 navnet, hentet fra filmen "A Clockwork orange". Heaven 17 deltok ikke direkte selv på platene. Istedet hadde de invitert noen av sine favoritt produsenter til å gjøre tolkninger/remixer av deres mest kjente låter. For folk flest var nok navn som Tinman, Freddie Fresh, Rob Playford, og Ben Mitchell rimelig ukjent. Mens Giorgio Moroder (Donna Summer, Irene Cara, David Bowie m.m.) var et mer kjent navn. Mange av disse produsentene var vant til å lage dance remixer, og versjonene de kom opp med av "Geisha boys & temple girls", "Let me go" og "Let's all make a bomb", lå rimelig langt unna originalene.

Remix plata "Retox/Detox".

14. juli 1998 arrangerte Heaven 17 en eksklusiv fest på Aquarium club i London, der flere av artistene presenterte sine versjoner. Plata ble gitt ut på selskapet Eagle records. "Retox/detox" nådde ikke opp på listene.

Gjennom samarbeidet med Vince Clarke på Erasure albumet "I say I say I say" i 1994, og turneen Erasure og Heaven 17 gjorde i 1997, utviklet Martyn og Vince et godt vennskap. Og et ønske om å skape elektronisk musikk brukt i et større perspektiv enn det deltagelsen i Erasure og Heaven 17 ga rom for. De to dannet derfor selskapet Illustrious som skulle skape musikk for TV og film, i tillegg ønsket de også å skape lydcollager brukt i utstillinger, offentlige bygninger m.m. Martyn: "I turned around to Vince Clarke, my friend from Erasure. I did an album with them in 1994 and we became very good friends, and said: 'Look, why don’t we try and get back to what made us excited about this shit in the first place and do some stuff for purely artistic reasons.' So we formed a company called Illustrious."

Ved hjelp av nytt teknisk utstyr som Animix 3D visualisation software, og Lake Huron 3D audio processor, var de istand til å lage 360 graders sorround lyd. I 1999 ga de ut albumet "Pretensious" under navnet The Clarke & Ware experiment. Problemer lytteren hadde med å gjenskape 3D lyden på et vanlig stereoanlegg, de merkelige lydene, og mangelen på vokal og melodier, gjorde plata til en prøvelse for lytteren. Hyggeligere var muligens det utbrettbare CD coveret med 3D bilder. Musikken på plata var laget for det nasjonale musikksenteret i Sheffield, der den kan nytes i 3D auditoriet.

Martyn Ware & Vince Clarkes nyskapende 3D lyd.

Dette ble starten på en lang rekke oppdrag for de to, der de laget lydinstallasjoner rundt om i verden, for museer, og arkitekter som skulle presentere sine bygg. I Mexico City laget de en lyd collage som varer i 11 timer. Martyn: "It's eleven hours long. You can’t fit that on an album, you know?"

Martyn Ware har også med årene dannet et selskap kalt Future of sound, som reiser rundt og presenterer 3D lyd. Wares engasjement i lyd collager har på 2000-tallet vært hans primære interesse, noe som har gått på bekostning av arbeidet som plateprodusent.

I 2001 var Ware og Clarke tilbake med en ny plate kalt "Spectrum Pursuit Vehicle". Den var på 74 minutt, og fungerte som ambient/stemningsmusikk. Fuglekvitter og andre behagelige lyder gjorde "Spectrum.." til den perfekte plata å ha i CD spilleren om man ønsket å slappe av og samle krefter. Om man ønsket å lytte aktiv til plata, fungerte den dårlig.

 Ware & Clarkes plate "Spectrum Pursuit Vehicle" fra 2001.

Ved siden av samarbeidet med Clarke, fant Ware også tid til å turnere sammen med Heaven 17. I desember 1999 gjorde de 13 konserter på en retro turne, sammen med Culture Club, Belinda Carlisle og Bananarama. Heaven 17 fikk 40 minutt til rådighet til å presentere sine hits.

I 1999 deltok Heaven 17 på hele tre tribute plater. På Prince hyllesten "Party of the times" spilte de inn en cover av "Sign o'the times". På "Virgin voices: A Tribute to Madonna", gjorde de en "innsmigrende" versjon av "Holiday". På "We will follow: Tribute to U2" fikk Glenn Gregory vist at hans stemme passet godt til U2 klassikeren  "With or without you".

I 1999 ble Ian Craig Marsh og Martyn Ware intervjuet i BBCs program "Young guns" sammen med Philip Oakey, for første gang siden 1980. Programmet tok for seg musikkmiljøet i Sheffield rundt 1980, og historien om The Human League.

Ian, Philip og Martyn sammen for første gang siden 1980, med sin gamle kassettopptaker

foran Psalter Lane Art College. Stedet der de fikk sin debut, den 12. juni 1978

I 2000 gjorde Heaven 17 igjen endel enkeltkonserter. Mens i 2001 dro de ut på en turne kalt "Here & Now" sammen med kjente 80-talls navn som Paul Young, Kim Wilde, Curiosity killed the Cat, Nick Heyward, T'Pau og Go West. I 2003 dro de pånytt ut på en "Here & Now" turne. Bla. sammen med sine venner i ABC.

I 2001 var Martyn, Ian og Glenn i studio for å spille inn et nytt album. Denne gang bestemte de seg for "ta den helt ut" ved å lage et rent dance album med technorytmer, istedet for melodiøs popmusikk. Som om det var en naturlig fortsettelse av gjennombruddslåta "Fascist groove thang", som i sin tid var en favoritt på dansegulvet.

De spilte inn 30 låter uten vokal, som ble kuttet ned til 12. Innspillingen ble gjort i New York, der den ble avsluttet 11. september 2001. Samme dag som tvillingtårnene raste sammen i nabolaget..

Selv var de godt fornøyd med det de spilte inn. Men da de lot venner og kjente i bransjen få lytte til låtene, var ikke responsen slik de hadde håpet. I ren skuffelse valgte de å droppe alle låtene og begynne pånytt. Martyn: "We kind of gave this CD to our manager at the time and to various people who were interested in what we were doing, and the general reaction was kind of lacklustre, kind of like non-commital. We got very disheartened and threw the whole lot in the bin, and started again."

I 2004 deltok Ian, Glenn og Martyn i dokumentaren "Made in Sheffield", som tok for seg den spennende musikkscenen i Sheffield på slutten av 70-tallet. Opptakene ble senere gitt ut som DVD.

Det skulle det gå hele 3 år (etter 2001) før de igjen tok opp tråden og fortsatte innspillingen av den nye plata. De skrev endel nye låter, samtidig som de valgte å beholde noen av de gamle. Da de var ferdig sendte de ut en demo til ulike plateselskap, uten at det førte til noen avtale som de kunne gå med på. Vendepunktet for dem ble da kom i kontakt med lydteknikeren Mike Nielsen som holdt til i studioet The Strong room. Han remixet låtene deres på en måte som gjorde at de hørtes mye bedre ut. Glenn, Martyn og Ian var svært entusiastisk over resultatet, og kunne nå presentere en ferdig plate til plateselskapene. Martyn: "Now, we actually had the finished product, as it were, in our hands and we liked it a lot more." De endte opp med å git ut plata "Before/After" på det lille selskapet Ninthwave, ledet av en David Richards som Martyn kjente fra før.

"Before/After" ble lagt ut for salg i september 2005. CDen bestod av et dobbelt utbrettbart cover i papp, med stilfullt artwork laget av Malcolm Garrett. Mannen bak coverne til mange av de mest kjente 80-talls platene, slik som "Rio" med Duran Duran, og "New gold dream" med Simple Minds.

Studioalbumet "Before/After" fra 2005.

Plata startet med de tre dansegulv vennlige  låtene "I'm Gonna Make You Fall in Love With Me", "Hands Up to Heaven,", og "The Way It Is", der særlig "Hands up to heaven" hadde fortjent en bedre skjebne. Bandet gjorde også en vellykket coverversjon av klassikeren "Don't fear the reaper" med Blue Öyster Cult. Heaven 17 var svært fornøyd med det de hadde fått til, ikke minst fordi de mente "Before/After" var en tidsriktig plate. Martyn: "I think it's the best thing we've done since 'How Men Are'." De mottok også mange hyggelige tilbakemeldinger fra fans og musikkritikere. Dessverre nådde ikke albumet de britiske listene, noe Martyn mente skyldtes manglende promotering. Martyn: "It needs a lot of internet marketing. And therein lays the problem for just about any band, of medium sales to low sales." Det ble ikke gitt ut noen singler fra plata.

29. november 2005 opptrådte Heaven 17 på Scala i King's Cross, London for å promotere plata. Også mange av bandets gamle hits ble presentert. 10 minutt etter at konserten var ferdig var konserten tilgjengelig for nedlasting via nettstedet Live Here now. Senere ble den gjort tilgjengelig på DVDen "Live at Scala".

DVDen "Live at Scala", med musikk fra "Before/After" albumet.

Etter dette valgte Ian å takke for seg i Heaven 17. Av ukjente årsaker. Han droppet også kontakten med Martyn og Glenn. Glenn Gregory: "Ian is doing something else. He's disappeared to do whatever he wants to do. And that's fine."

Ian Craig Marsh

I 2006 ble det laget en remix plate med 7 ulike versjoner av "Hands up to heaven", som nådde 6. plass på Billboards club play liste i mai.

Glenn Gregory hadde tidligere jobbet sammen med Keith Lowndes i The Magic Skulls og ABC. Rundt 2004 var de to på ferie sammen på Ibiza. Og her ble de fascinert av den vakre øya, og discomusikken som fylte nattelivet der. Da de dro hjem var de fast bestemt på å prøve å gjenskape stemningen ved å lage sin egen danseorienterte musikk. På samme måte som Mike Oldfield i sin tid ble inspirert til å spille inn "Tubular Bells III" etter å ha bodd på den spanske Middelhavsøya. Resultatet ble "Sound echo location" fra 2005. I 2007 ble denne fulgt opp med  albumet "Sun will come". De to kalte seg Honeyroots, og oppnådde endel omtale i britisk media.

Honeyroots, med Glenn Gregory og Keith Lowndes.

Platene ble delvis spilt inn i Glenns eget studio som han hadde hjemme i huset sitt. Men da han ble far til Louis Earl ble hjemmestudioet gjort om til barnerom, og Glenn og Keith måtte flytte ned i kjelleren for å fortsette arbeidet..

28. mars 2007 opptrådte Glenn og Martyn under navnet B.E.F. på tribute konserten til avdøde Billy MacKenzie. På Shepherds Bush Empire opptrådte de sammen med artister som Apollo 440, Electric Soft Parade, Mower & The Subterraneans. MacKenzie deltok som nevnt på begge B.E.F. albumene.

I 2008 var de igjen mer aktiv på konsertfronten og deltok på flere turneer under Heaven 17 navnet.

12. juli 2008 opptrådte Heaven 17 som endel av "Here & Now" turneen i Shrewsbury, mens 19.juli opptrådete de i Norwich, England, sammen med 80-talls artister som Kim Wilde, Howard Jones, Paul Young, China Crisis, Curiosity Killed The Cat, Kid Creole and The Coconuts, Nik Kershaw, Altered Images og Doctor And The Medics.

Større oppmerksomhet fikk de da de i november 2008 dro ut på en "Steel City tour" sammen med andre Sheffield band som ABC og The Human League. Turneen startet på Carling Academy i Glasgow den 30. november, og ble "naturligvis" avsluttet på Arena i hjembyen Sheffield. Etter å ha gjort unna 10 konserter.

"Steel City tour" i 2008.

Egentlig var det planlagt en slik turne allerede i 1998, og Ware og co. var positive til å dra ut på veien sammen med ABC og Oakeys Human League. Men arrangøren droppet Heaven 17 til fordel for Culture Club. Noe de var bitre for i langt tid etterpå.

Med Martyn Ware og Philip Oakey ute på den samme turneen, begynte ryktene å gå om en mulig gjenforening av den originale utgaven av League. Ware og Oakey hadde forlengst gravlagt stridsøksa, og pratet jevnlig. Ware ville ikke avvise muligheten for en gjenforening av de to i samme band, da han gjerne kunne tenkt seg å jobbe sammen med Oakey igjen. Framtiden vil vise om det blir noe ut av det.

Martin Fry (ABC) sammen med Joanne Catherall, Philip Oakey, Susanne Sulley

(Human League) og Martyn Ware, Glenn Gregory (Heaven 17).

I november 2008 gjorde Glenn og Martyn nok en opptreden som Heaven 17, da de deltok på hyllestkonserten til samleplateserien "Now that's what I call music". Den første platen kom i 1983, og på den var bla. "Temptation" med Heaven 17. Med årene har det blitt 68 plater i serien (2008).

Sammen med andre artister som Howard Jones, Nik Kershaw, Nick Heyward og Paul Young , som også var representert på denne første platen, deltok Heaven 17 på et TV show på TV kanalen ITV. Med seg på scenen hadde de Billie Godfrey.

Heaven 17 på forsiden av den første "Now! that's what I call music".

I november 2008 kunne fansen også glede seg over en ny plate fra Heaven 17, riktignok en samleplate. Men "Naked As Advertised - Versions '08" var mer enn en standard samleplate, da den inneholdt en ny låt kalt "Don't Fall". Nye versjoner av Human League låter som "Being Boiled" og "Empire state human". Og nye innspillinger av Heaven 17s egne "Geisha Boys And Temple Girls", "Temptation (med Billie Godfrey), "Penthouse And Pavement", "(We Don’t Need This) Fascist Groove Thang", og "We Live So Fast". De hadde også funnet plass til en coverversjon - av Associates' hit "Party Fears Two".

Tracklista på plata var denne :

1. Being Boiled
2. Geisha Boys And Temple Girls
3. Temptation (featuring Billie Godfrey)
4. Penthouse And Pavement
5. Party Fears Two
6. Don’t Fall
7. (We Don’t Need This) Fascist Groove Thang
8. We Live So Fast
9. Empire State Human

"Naked as Advertised - Versions '08"

I 2009 var Heaven 17 ute på turne igjen. Som endel av konseptet "Nokia Night of the Proms". Med strykerorkester og stort kor opptrådte de for mange tusen mennesker i Tyskland, med pomp og prakt. Inspirert av britenes "Last night of the Proms". Andre artister som var med på turneen, var Roxette, Alan Parsons og John Miles.

I februar 2010 stod Heaven 17 på scenen sammen med den svært populære elektroduoen La Roux i BBCs TV program Red Button. La Roux toppet den britiske singellisten i juli 2009 med "Bullletproof". På samme tid nådde deres selvtitulerte album 2. plass på albumlisten. Lydbildet deres lå nært det Heaven 17 var kjent for på starten av 80-tallet. I TV programmet framførte de bla. "Temptation" sammen.

Glenn Gregory sammen med Eleanor Jackson fra La Roux.

I februar 2010 opptrådte Glenn Gregory sammen med La Roux på War Child Brit Awards, og i juni 2010 opptrådtepå Glastonbury festivalen. La Roux har i intervjuer hyllet Heaven 17 som et av sine forbilder, og et band de hørte mye på da de var ung. Eleanor Jackson: "They sounded really fresh and exciting."

I mars 2010 stilte Glenn og Martyn opp i BBCs TV program "The Story of Penthouse And Pavement TV documentary". Her fikk se man se gamle bilder av medlemmene av Heaven 17, i tillegg til at historien om bandet ble fortalt av de to. Også folk som hadde vært knyttet til Glenn og Martyn på 70- og 80-tallet, ble intervjuet - slik som Bob Last og Paul Bower. Også Philip Oakey ble intervjuet sammen med Glenn og Martyn.

Martyn Ware og Philip Oakey sammen i 2010.

I forbindelse med at det var gått 20 år siden Heaven 17 ble dannet (1980), annonserte bandet at de kom til å dra ut på en jubileumsturne i november og desember 2010, med 8 konserter. På konsertene ble albumet  "Penthouse & Pavement" fra 1981 bli framført i sin helhet.

Med på turneen hadde de Billie Godfrey (koring), Asa Bennett (gitar), Joel Farland (elektroniske trommer) og Julian Crampton (bass). Og i likhet med i The Human League hadde de en lysdesigner med på turneen (Pip Rhodes). Lysbildene som ble vist var designet av kjente kunstnere som Chris Bird (United Visual Artists), Malcolm Garrett, Mike Faulkner (D-Fuse), Tim Head, og Ian Anderson (Designers Republic).  Garrett var på 80-tallet kjent for å ha laget coverne til plater med Duran Duran og Simple Minds. LED skjermen på scenen viste også bilder fra BEF utgivelsene "Music For Stowaways'" og "Music Of Quality And Distinction Vol. 1". Fra samme tid som "Penthouse & Pavement".

Årsaken til at de valgte ut debutalbumet, var at mange av låtene derfra aldri var blitt framført live. Som nevnt var Heaven 17 negativ til å gjøre konserter på starten av 80-tallet. De følte derfor at en "Penthouse & Pavement tour" i 2010 ville være en måte å gjøre det godt igjen. Glenn Gregory: "To play the album live in it's entirety, cous we've never done that. We should do it now, as if it was then."

Heaven 17 live i 2010.

Den første konserten på turneen ble lagt til Sheffield, flere måneder før de andre konsertene på turneen ble gjennomført. Konserten i Sheffield ble filmet, og vist på BBC2 16. mai 2010. Dagen etter ble det sendt en dokumentar om Heaven 17 og andre Sheffield band i "Music In Sheffield". 

I oktober 2010 opptrådte Heaven 17 på Later... with Jools Holland, med låtene "(We Don't Need This) Fascist Groove Thang" og "Temptation". I november opptrådte de på BBCs "Children In Need".

Turneplakat for Heaven 17-turneen.

I 1991 var B.E.F. ute med "Music of Quality and distinction, Vol. 2". Og ikke lenge etter det begynte Martyn arbeidet med en tredje plate i serien. Men av ulike årsaker skulle  det drøye helt til 2013 før plata ble en realitet. Andre prosjekt, samt misnøye med musikkscenen rundt 2000 gjorde at han satte prosjektet på vent. 

Inspirert av den glade stemningen i 70-talls Northen Soul og 80-talls pop, bestemte Martyn seg for å ta utgangspunkt i de låtene, og gi dem et nytt mørkere uttrykk. Som for å ytterligere poengtere transformasjonen fra gladpop til dyster elektronica, inviterte han sangere som var kjent for 'happy' popmusikk. Slik som Kim Wilde, Boy George, Sandie Shaw og Andy Bell (Erasure). Plata som fikk navnet "Music of Quality and distinction, Vol. 3 - Dark" inneholdt coverversjoner av kjente låter som "Picture This" (Blondie), "I Wanna Be Your Dog" (The Stooges), "Smalltown Boy" (Bronski Beat), "Breathing" (Kate Bush), og "Party Fears Two" (The Associates). Særlig sistnevnte var en stemningsfull og flott tolkning av 80-talls klassikeren. Som nevnt hadde Heaven 17 gjort en versjon av låta i 2008, som var lik den som var å finne på denne plata.

"Music Of Quality And Distinction, Vol. 3 - Dark" fra 2013.

"Music Of Quality And Distinction, Vol. 3 - Dark" endte opp som en glimrende plate (som absolutt er å anbefale: Webmaster), som den beste plata B.E.F. har gitt ut. "Every Time I See You I Go Wild" med Kim Wilde på vokal ble gitt ut som singel fra plata. Det ble også laget en fornøyelig video til låta, der Kim framstod som en gotisk fristerinne.

Martyn Ware: "We've got some fantastic names, Kim Wilde, Andy Bell, Sarah Jane Morris, Boy George doing a couple of tracks; Glenn doing a couple of tracks; David J Roch from Sheffield, Polly Scattergood, a Russian pop star called Max Pokrovsky, Kelly Barnes and Billie Godfrey, who are our two Heaven 17 backing vocalists, and Shingai Shoniwa from the Noisettes."

I april 2015 gjorde bandet to konserter på Jazz Cafe i Camden, London. Opptak fra disse konsertene ble gjort tilgjengelig på liveplata "Live At The Jazz Cafe" fra samme år. På konsertene og plata framførte de også låter fra Human League tiden, og coverversjonen av "Party Fears Two".

 "Live At The Jazz Cafe" 

I november 2015 gjorde Heaven 17 en coverversjon av "Elton Johns "Rocket Man", i forbindelse med en samleplate som ble gitt ut.

I desember 2015 deltok Heaven 17 på Kim Wildes julekonserter, kalt "Christmas Party With Special Guests".

Fra 2015 og utover har Glenn Gregory og Heaven 17s keyboardist Berenice Scott også vært opptatt som medlem av tribute-bandet Holy Holy, som har reist rundt og framført David Bowies kjente låter. Med i bandet var også Tony Visconti og Woody Woodmansey som begge spilte og jobbet med Bowie i mange år.

I 2015 ble det også tid til å gjøre flere Heaven 17 konserter i Storbritannia, i noe som framstod som en "Greatest Hits Tour".

I 2016 var Heaven 17 ute på en "Penthouse & Pavement 35th Anniversary Tour". Det som var mer spesielt var at British Electric Foundation var med som oppvarminsband - som den første turneen noensinne for Heaven 17s sideprosjekt. På turneen bestod B.E.F. av Glenn Gregory, Glen Matlock (The Sex Pistols), Mari Wilson, og Peter Hooton (The Farm).

Penthouse & Pavement 35th Anniversary Tour

Selv om Heaven 17 mistet kritikernes interesse etter førsteplata, og platekjøperne tilsynelatende fikk nok etter 3. plata "How Men are", har Heaven 17 i alle år vært et fascinerende band å følge. Martyn Ware er utvilsomt en av de mest begavede og innovative musikerne i popbransjen. Og nå og da har han kommet opp med en godbit i form av en god plate med Heaven 17/B.E.F. eller som produsent. At han i 2012 er blitt 56 år gammel, forhindrer ikke at man fortsatt kan forvente spennende ting fra ham.

Studioalbum