Jeg hadde tidlig fått et forhold til The Human League (rundt 1981). Så jeg antar at jeg også etter hvert hadde hørt om Heaven 17, som hadde sitt utspring fra The Human League. I hvert fall kjøpte jeg "How Men Are" på tilbud rundt 1985. Og det ble umiddelbart en plate jeg falt for. Jeg hadde følelsen av å ha gjort et røverkjøp. Det var rett og slett god popmusikk, med innslag av jazz og funk. Den ble raskt en av mine absolutte favorittplater. Låter som "Sunset Now", "And that`s no lie", "This is Mine" og "Five minutes to Midnight" var utrolig flotte i mine ører. Det er denne type plater som gjør at jeg ser tilbake på 80-tallet med musikalsk glede.

På bakgrunn av "How men are" fattet jeg interesse for de andre platene til Heaven 17. Jeg hadde etter hvert også hørt deres andre hits, slik som "Come live with me" og "Temptation". Og albumene "Penthouse and Pavement", "The Luxury Gap" og "Music of Quality & Distinction" ble kjøpt i tiden etter. Alle platene hadde minnerike øyeblikk, men de var ikke i nærheten av "How men Are". Men det er artig å høre de ulike artistene Heaven 17 hadde hyret inn på "Quality". Bla. Billy MacKenzie fra The Associates. Og "Penthouse & Pavement" har et driv i seg som fascinerer.

Men så lå interessen for bandet bortimot brakk en stund. Albumene "Pleasure One" og "Teddy Bear, Duke & Psycho" var litt intetsigende. Men i 1996 kom "Bigger than America". Og det var en god 80-talls plate - laget på 90-tallet. Med fengende synth, og gode låter. I tillegg har jeg etter hvert kommet i kontakt med andre 80-talls fans som liker Heaven 17, noe jeg setter pris på. Og jeg tar stadig vekk fram "How Men Are". For ennå i dag holder jeg den som en av de beste platene jeg har i samlingen.

Tilbake