I 1986 kom "Measure for Measure". På den tiden jobbet jeg i en elektroforretning som solgte LP - plater. Og en jeg jobbet sammen med, som var litt inne i platebransjen, pratet varmt om plata. Jeg spilte av noen av låtene til kassett, og de falt i smak.

Så det endte med at jeg kjøpte plata. Og den ble en behagelig overraskelse. Med flotte låter som "Angel street", "No Promises", "Spanish Gold" og "Cross the Border". Ingen av låtene var spektaktulære, men de fleste var godt håndverk. Jeg har til dags dato ikke skjønt hvorfor "Angel Street" ikke ble like populær som "Hey little Girl" og "Electric Blue". Vakrere sang fins det knapt. Men jeg følte meg rimelig alene om å like plata og bandet på denne tiden. 

Deretter ble "Primitive Man" kjøpt inn. Og igjen fikk jeg en flott lytteopplevelse. Plata er annerledes, med et mer typisk 80 - talls, elektrobasert lydbilde. Med sterke låter som har vokst over tid som "Uniform", "Trojan Blue", "Great Southern Land" og "Street Cafe". En plate å bli glad i. 

"Man of Colours" ble den tredje innertieren fra Icehouse i mine ører. En glattere produksjon. Og låtene kan muligens oppleves som overfladiske. Men plata er veldig behagelig å høre på. Stilfullt og vakkert er to ord som passer om plata. Særlig i låter som "Heartbreak Kid", "The Kingdom", "Crazy" og "Man of Colours". Til tross for de litt pompøse arrangementene, opplever jeg plata som lavmælt.

Når jeg skal plukke ut Icehoue`s beste album, er alle disse tre sterke kandidater. Og jeg blir aldri helt enig med meg selv om hvilken som er den beste. Men jeg detter som regel ned på "Man of Colours", pga. dens jevnhet, og alle de fine lytteopplevelsene den har gitt meg. Alle tre er blant mine favorittalbum uansett artist, og årsaken til at Icehouse er blant mine favorittband. Også idag.

Av de andre platene deres, er det debutplata "Icehouse" som skiller seg ut. Låtmaterialet er ikke like sterkt, men den kjølige stemningen fascinerer meg. Særlig i tittellåta "Icehouse". "Sidewalk", "Big Wheel" og "Code Blue" er greie nok , om ikke noe mer.

Icehouse er for meg et hyggelig minne fra 80 - tallet. Selv om jeg oppdaget dem lovlig sent. Albumene deres frekventer fortsatt platespilleren og cd - spilleren hyppig. Noe de kommer til å gjøre i mange år til.