|
Nick Beggs:
Født 15. desember 1961, Winslow, Buckinghamshire, England
Stuart Croxford Neale:
Født 5. august 1960, Leighton Buzzard, Bedfordshire, England
Limahl (Chris Hamill):
Født 19. desember 1958, Wigan, Lancashire, England
Jez (Jeremy) Strode:
Født
17. januar 1958, Luton, England
Steve Askew: Født 4.
desember 1957, London, England
Om man snakker
om 80-talls musikken, og klisjeene som gjorde tiåret så
beryktet. Med stylet image tilpasset MTV, lettfattelig synthpop,
og one-hit-wonders, står
Kajagoogoo
som en "god" representant..
De slo gjennom i
1983 med nr.1 låta
"Too Shy".
Pikerommene var i
en periode dekket med bilder av
Limahl
og co. Mens guttene hørte på bandet i skjul. Allerede samme år
ble bandet delt i to konstellasjoner som begge ga ut plater. Med
sanger Limahl på den ene siden, og
Nick Beggs
og co. på den
andre. Like etterpå gikk de i glemmeboka hos de fleste, en skjebne
de delte med de fleste glossy 80-talls band fra starten av tiåret.
Et tidlig bilde av det som
skulle bli Kajagoogoo. Til høyre ser vi Nick Beggs
Kajagoogoo
ble dannet i 1979 av
Nick Beggs (18),
Steve Askew (22),
Stuart Neale
(19) og Jez
Strode (21). De
traff hverandre en søndags kveld da de jammet sammen på
instrumentene sine. De fant tonen og ble enig om å danne et band
sammen. I starten var de et progressivt-instrumentalt band som kalte
seg Art Nouveau. Alle
4 guttene bodde i Leighton Buzzard, en vakker liten by nord for
London som har klart å ta vare på sitt Victorianske preg med mange
flotte bygninger. 
Leighton Buzzard en en hyggelig engelsk by der Kajagoogoo i sin tid
startet.
I sine første år sammen opptrådte bandet på lokale scener i området.
Nicholas Beggs var lederen av bandet. Han var opprinnelig fra
Winslow i Buckinghamshire, men flyttet til Leighton Buzzard sammen
med søsteren og foreldrene i ungdomsårene.
På skolen utmerket
Nick seg som en flink elev i engelsk og forming. Sitt første band
Johnny & The Martians
ble han medlem av som 10 åring, inspirert av progbandet
Yes. Nick
spilte trommer, mens to kamerater spilte trompet og gitar. Som 15
åring fikk Nick vite at moren
Joan hadde kreft, noe som gikk hardt innpå
ham. Faren Herby hadde i forveien flyttet ut, og det gjorde ikke
ting enklere. I 1978 begynte han på kunstskole på
Barnfield College
i Luton. Men
han fant seg ikke helt til rette, så han valgte å kutte ut skolen i
1979, og heller konsentrere seg om musikkarrieren. Ved siden av
jobbet han som feier.
I november 1979 døde
moren av kreft, uten at hun hadde fått sjansen til å se sønnen
opptre. Med både moren og faren ute av livet deres, måtte Nick
ta seg av søsteren
Jacqueline
på 15 år. 
Nick Beggs
I motsetning til Beggs var Stuart Neale født og oppvokst i Leighton
Buzzard, sammen med søsteren
Lorraine
og brødrene
Malcolm
og Adrian.
Som 12 åring begynte han på
The Royal College of
music. Her lærte
han seg å spille cello og piano. Som 14 åring fattet han interesse
for gitar. Samme år ble han med i sitt første band kalt
Lazy, et
rockeband inspirert av
Led Zeppelin, Black Sabbath
og Deep
Purple. 
Stuart Neale
Senere begynte han på
Cedars Grammar school.
Men til tross for gode karakterer valgte han å droppe ut av skolen
til foreldrenes store skuffelse. I tiden før han ble med i Art
Nouveau hadde han flere strøjobber, slik som hos Mother’s pride,
London Brick Co. og på en bilfabrikk. Som 17 åring fikk han seg jobb
på Kemble Yamaha der han stemte pianoer. Denne jobben hadde han i et
år, til han som 18 åring ble med i Art Nouveau.
Steve Askew flyttet til Leighton Buzzard i 1962. I barndommen gikk
han på Beaudesert
primary school, Pulford junior school
og Brooklands
School. I 1975
sluttet han på skolen for heller å konsentrere seg om musikken. 
Steve Askew Askew
skrev låter for andre artister, og var involvert i ulike
bandprosjekt. Som medlem av Art Nouveau traff han sin tilkomne kone
Anna Conti under
en konsert bandet hadde. Hun ga Askew komplimenter for Art Nouveaus
musikk, og dermed var det gjort. Conti er idag en svært kjent
glasskunstner, og fløytist.
På trommer hadde de Jez
Strode, eller Jeremy Strode som han egentlig het.
Jez Strode
Art Nouveau ga i 1979 ut singelen
"Fear Machine"
som kun ble produsert i et opplag på hundre eksemplarer! Noe som har
gjort den til en ettertraktet plateutgivelse i årene etter at
Kajagoogoo slo gjennom. 
Art Nouveau (Kajagoogoo) i 1979, før Limahl ble medlem av bandet.
I tillegg til Art
Nouveau hadde de fire nok et band som spilte på puber og
arbeidsplasser. Det bandet kalte de
The Handstands, så
folk ikke skulle tro at låtene de spilte her var representativ for
Art Nouveau.
Art Nouveaus singel "Fear
machine". I 2000 ble det laget en ny versjon av låta.
Etterhvert prøvde de 4 å få seg platekontrakt, men opplevde da at
plateselskapene ikke var interessert i musikken deres. De bestemte
seg da for å innlemme et 5 medlem i bandet. En som kunne synge.
|
 |
|
 |
|
Art Nouveau fra en live opptreden på Heat Hall. |
|
Steve Askew og Stuart Neale fra tiden i Art Nouveau. |
Samtidig hadde
en Chris
Hamill
et ønske om
skaffe seg et band han kunne synge i. Han satte derfor inn en
annonse i
Melody Maker
med teksten: "Good looking, talented singer/songwriter/frontman,
looking for musicians to form what should be a successful band,
influences:
Japan,
Yazoo,
Soft Cell......no
Des O'
Connor
fans". 
En ung og håpefull Chris Hamill.
Chris Hamill var
født i Wigan i Nord-England. Familien hans bestod stort sett av
gruvearbeidere og fabrikkarbeidere. For unge Chris var det
utenkelig å gå de veier, han ville heller ut og opptre. Noe som
gjorde at han ble sett på som en drømmer av sine nærmeste.
Allerede da
Chris var 5 år gammel drømte han om å få lov til opptre en
dag. Like etter begynte han sin sangkarriere i den lokale
kirken, men her ble han kastet ut fordi han ikke kunne synge. I
årene som fulgte brukte han alle pengene sine på plater.
Limahl: "Vi hørte stort sett på Motown-musikk - slemme
saker. Og grupper som sluttet på 'lettes'."
Fra talentkonkurransen i Wigan.
Da Chris var
16 år gammel, vant han en talentkonkurranse i
The Wigan Casino.
Noe som ytterligere forsterket ønsket om å jobbe innen show
business. Som 18 åring flyttet han til
London for å lære seg mer om piano- og
sang. Han prøvde seg
også i forskjellige
band, uten suksess.
I et av de spilte han sammen med
Mike Nolan, som
senere kom til å ha suksess med
Buck's Fizz.
I en periode reiste han rundt for å prøvesynge med ulike band,
uten å finne noe som passet musikalsk. Limahl: "I
auditioned for all these heavy rock bands, and I just couldn't
find anything that was modern."
Sin første betalte jobb fikk han da ble med i oppsetningen
"Aladdin"
på The Grand
Theatre i
Swansea, Wales. Deretter fulgte rollen som
Benjamin
i musikalen
"Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat",
Lamar
i
"Godspell",
og
Dennis i
Agatha Christies "Murder at the Vicarage". 
Chris Hamill (nederst) i "Joseph and the Amazing Technicolor
Dreamcoat"
Hver krone han
tjente brukte han til låtskriving og demoinnspillinger. Han fikk
gitt ut singlene
"Angel" og
"It's
Christmas"
i sitt eget navn. Førstnevnte ble gitt ut av buksemerket
Blue Jeans,
som førsteprisen i en konkurranse de avholdte. Sistnevnte oppnådde
ikke annet enn å havne på en topp 20 liste over de verste
julesangene som er laget, som en avis satte opp.
I 1979 ble Chris valgt ut til å spille inn låta
"Strange Kinda Love"
sammen med
Christine
Panayi. Tanken
var at den skulle brukes som et bidrag til den engelske finalen i
Melodi Grand Prix. Men produsenten av låta syntes Hamill sang for
dramatisk og teatralsk til at den passet inn der, så prosjektet ble
droppet. 
Chris Hamill (Limahl) og Christine Panayi sang "Strange Kinda love"
sammen.
På bakgrunn
av Hamills annonse i Melody Maker som Beggs og co., svarte på,
ble de
i november 1981 enige om å møtes, for å se om de var de rette for
hverandre. Steve Askew sendte Limahl en kopi av Art Nouveaus
singel "Fear Machine", som umiddelbart falt i smak.
Limahl: "I was thrilled. It was so futuristic." Limahl
og de andre fant umiddelbart tonen, og bestemte seg for å
starte et band sammen. Et band de kalte Kajagoogoo.
Det var Nick Beggs som fant på det merkelige bandnavnet. For som
han sa: "
If you could market that you could market anything." Først
tenkte de å kalle bandet Gagagoogoo. Nick Beggs: "But we
didn't like the Gaga bit, so we changed it to 'Kaja'.
Chris
Hamill tok samtidig kunstnernavnet Limahl, som var en omfordeling av
bokstavene i Hamill. Limahl: "It's an anagram of my real
surname, which I've refused to tell anybody."
Limahl valgte også å flytte ut av sitt kjære London opp til
Bedforshire
for å være nær de andre i bandet: "I think it was a real commitment on my part to leave London which I
adored and move to Leighton Buzzard to be closer to the group and
concentrate on the music. I remember ringing my agent in London and
saying 'don't call me with any more auditions, I'm joining a group
and leaving London'. To which he must have thought 'that'll be the
last we'll hear of him', but thankfully he would have been
wrong!!" De
skrev låter sammen på Jez Strodes soverom, og de øvde i et
lokale like ved. 
Kajagoogoo i 1982: Limahl, Nick Beggs, Steve Askew, Stuart
Neale og Jez Strode.
Etter å ha jobbet sammen i lengre tid og spilt inn flere demoer sammen,
flyttet Limahl tilbake til London for å promotere låtene. Etter
hvert kom resten av bandet nedover. De fikk da muligheten til å
opptre utenfor
Rusty Egans
og
Steve Stranges
nattklubb
Camden Palace, og
de opptrådte på
The Embassy Club,
med folk fra EMI til
stede, uten at det førte til noen platekontrakt. For å ha
penger til livsopphold tok Limahl seg en deltidsjobb på nevnte
The Embassy Club.
Her jobbet han som kelner og bartender.
Etter bare å ha vært i jobben i 4 dager traff han på
Nick Rhodes
fra
Duran Duran. Limahl benyttet da anledningen til å prate om
bandet sitt, og demoene de hadde laget. Rhodes var tross alt et av de
heteste navnene innen britisk musikk på den tiden. 
Møtet mellom Limahl og Nick Rhodes fikk stor betydning for
Kajagoogoo.
Limahl sendte
deretter en demo til Rhodes. En demo Duran Duran keyboardisten likte
så godt at han tok den med seg til plateselskapet sitt,
EMI. EMI hadde
nettopp avvist bandet, men med Rhodes' anbefalinger ga de Kajagoogoo
en ny sjanse. Og med deres support gikk bandet i studio sammen med
Rhodes og Duran Duran produsent
Colin Thurston. 
Kajagoogoo signerte kontrakt med EMI våren 1982. Som manager hadde
de
Terry Slater (med skjegg bakerst). Han gikk senere over til å bli manager
for a-ha.
EMI gjorde på sin
side en god jobb i markedsføringen av bandet. De ble sendt på turne
med et annet lovende band kalt
Fashion, og de
fikk opptre på radiostasjoner og TV program. De fikk også sjansen
til å være med i et større program på Channel
4 kalt
"The Other Side of the Tracks",
hvor de var hovedattraksjonen sammen med
Phil Collins.
Programmet ble sendt to dager før
"Too Shy" ble
lagt ut for salg. Limahl :"The final twenty minutes of the
programme focused on the struggle to launch a brand new band,
enter 'Kajagoogoo'. As if that wasn't enough,
the programme was also scheduled to broadcast on the Saturday
night before the Monday release of our first single 'Too
Shy' ." Deretter
ble den spilt på "Saturday
Superstore".
Og etter det begynte BBC Radio 1 å spille den jevnlig.
Resultatet var en storm av etterspørsler etter låta i Englands
platebutikker. Limahl: "We heard from EMI salesmen that
nearly every shop they'd been into, there were orders, people
had been asking for it." Selv
om låta var eterspurt, torde ikke bandet å ha for store
forhåpninger til at den ville nå opp på singellisten. Limahl:
"Some of us got a bit over-optimistic thinking, like, we
might go in the chart at 50. Stor var derfor gleden da EMI
ringte gutta mens de var i Chipping Norton Studio for å
fortelle at "Too Shy" hadde debutert på en sterk 33.
plass (i januar 1983), og at de skulle opptre på det populære
TV programmet 'Top
of the pops'
på BBC. Limahl: "It was like - unreal - really,
really wonderful! I mean, I couldn't eat my breakfast, I was so
excited!." 
Kajagoogoo
på Top of the Pops på BBC. I
sin 5 uke på listen gikk "Too shy" til topps i
Storbritannia 19. februar, og holdt seg som nummer en i to uker
før den ble dyttet ned av
"Billie Jean"
med Michael
Jackson. 
Singelen
"Too shy"
Kajagoogoo framstod på
mange måter som en kopi av Duran Duran. Med 5 medlemmer, poster-pene
gutter, og listevennlig pop. Beggs og de andre mislikte denne
sammenligningen, ettersom de mente at Kajagoogoos musikk var totalt
annerledes enn den Duran Duran spilte. De ble raskt en favoritt i
musikkbladene og på musikkanalene. Særlig bladene som henvendte seg til de
yngre platekjøperne, var snare til å trykke opp postere med Kajagoogoo. Limahl:
"I must say, though, we only get the young audience
because of the way we look, not because of the sound of the
music."
I U.S.A. nådde "Too shy" en sterk 5. plass, mens i Tyskland gikk den
til topps. Tyskland ble raskt bandets største marked. Tenåringene
der borte kunne ikke få nok av bandet. Det største musikkmagasinet i
Europa - tyske
Bravo - hadde
bandet på
forsiden av bladet omtrent hver eneste uke en periode. 
Noen av forsidene på tyske Bravo i 1983. Limahl og Kajagoogoo
var det hotteste som fantes en periode.
Det ble også
laget full størrelses plakater som jentene (og guttene) kunne
dekorere veggene med.
Over 31 nummer av det tyske bladet Bravo, kunne fansen samle sammen deler til denne
plakaten av bandet i full
størrelse.
Kajagoogoo var STORE i Tyskland i noen hektiske år.
Til sammen solgte "Too Shy" utrolige 4,5 million kopier. Noe som i en
periode gjorde at EMI ikke klarte å trykke opp nok eksemplarer. Bandets
"læremestre" Duran Duran hadde ennå ikke hatt noen nr.1 hit i
Storbritannia det tidspunktet Kajagoogoo herjet listene, noe som
var et lite paradoks.
Bandet
fulgte opp med
"Oh to be Ah"
som nådde 7. plass i Storbritannia i april 1983. Samme måned ga
de ut debutalbumet
"White Feathers".
Albumet "White Feathers"
Plata var produsert av bandet sammen med Nick Rhodes,
Tim Palmer
(Mark
Knopfler,
Dead or Alive),
og Duran Duran produsent Colin
Thurston.
Tittelen henspilte på fjærene som ble gitt til pasifister i
England under 1. verdenskrig. Mange vil nok si at dette var et
naivt forsøk fra bandet på å fremstå som politisk engasjert. Men
Limahl var likevel fornøyd. Limahl: "it's nice to have a little
bit of depth (dybde). People think we're a thin pop band but we're not that at all."
Plata var typisk for den
tiden den ble gitt ut i, da mange popband eksperimenterte med de
nye synthesizerne som kom på markedet. Lydbildet var behagelig,
med fengende låter som "Too shy",
"This car is fast", "White
feathers", "Ooh to be
ah" og "Hang on Now".
Det var Stuart Neale som styrte synthene på plata. De fleste av
låtene var skrevet av Beggs og Limahl, der Beggs skrev melodien,
mens Limahl skrev teksten.
I
"Fayo"
presenterte de en politisk låt som omhandlet Polen.
"White feathers" ble
en suksess med en 5. plass på de britiske albumlistene. Plata toppet
de tyske listene i april 1984. Også
"Hang on Now"
ble en hit med en 13. plass i Storbritannia. I U.S.A. oppnådde
albumet en grei 38. plass. 
Suksessen kom
plutselig på bandet. Etter opptredenen på
Top of the Pops,
ble de nærmest fritt vilt. Limahl: "I
couldn't walk down the street. I remember the day after the show
was broadcast I popped out to my local store to get some milk or
something (as I had done many times before) and I was signing
autographs at the cheese counter!! I hadn't even brushed my hair
or teeth and I looked like crap and I remember thinking...this
is absurd".
I 1983 dro Kajagoogoo på en
"White feathers tour"
som ble svært vellykket.
Overalt der de spilte ble de møtt av hylende jenter. For anledningen hadde de leid en
luksuriøs turnebuss med TV og videospiller innebygd. Noe de satte
pris på.
| |
 |
|
 |
| |
Steve og Stuart
spiller gitar og keyboard. |
|
Mens Limahl tar seg
av hylende jenter ved scenekanten. |
Til tross for
den store suksessen, var ikke bandet fornøyd med tingenes
tilstand. De fire opprinnelige medlemmene følte Limahl tok for
mye plass, og at han bidro til å gi bandet et "fjortis" preg de
ikke var komfortabel med. Tross alt hadde de startet som et
progband. Så de bestemte seg for å gi Limahl sparken. På telefon
til Limahl sa de :"Limahl we are all here, we have just had a
meeting and we have decided to carry on without you". 
Slike bilder av Limahl ble det etter hvert mange av. Til de andres
store
fortvilelse, da Kajagoogoo ønsket å fremstå som seriøse
musikere.
Limahl var i
sjokk, for selv om han hadde merket at samarbeidsklimaet var
blitt dårligere i det siste, var han ikke foreberedt på dette.
Dette skjedd rett før de skulle på scenen foran 40.000 mennesker
i Finland. Det ble bandets siste konsert sammen.
Limahl skjønte ikke hvordan de andre kunne gjøre dette
mot ham. Limahl: "I still feel as though I've been slapped in the
face. I've been betrayed. I think It's a suicidal gesture of the
band to get rid of me. I can't believe it. The record company can't
believe it. The publishers can't believe it. The public can't
believe it. The radio people can't believe it. But they did it." Også
til norske 'Det Nye' uttrykte Limahl sin misnøye med å ha bli
vraket fra Kajagoogoo. Limahl: "Tar du stemmen fra et
band, så kan du ikke høre forskjellen på det og et halvt
dusin andre. Jeg var stemmen i Kajagoogoo og det folk forbandt
med gruppa."
En hel popverden ble svært overrasket da de hørte om bruddet. For fra
utsiden virket avgjørelsen meningløs. Kajagoogoo var for de fleste =
Limahl. Fansen viste med tydelighet sin misnøye med at Limahl var
blitt sparket. Mens Beggs og co. fikk mye kjeft, fikk Limahl
tusenvis av trøstende brev fra fansen. Noe han naturlig nok
satte pris på.
Limahl med noen av de
mange brevene han mottok fra fansen etter at han måtte slutte i
Kajagoogoo.
Limahl var nok ikke den enkleste personen å omgås. Bla. kom
han med krav overfor de andre om at han skulle ha en større andel
av platesalget enn det reglene ga rom for. Bandet var veldig lei av
personen Limahl, så for de var det ikke noen vei utenom. Nick Beggs:
"It was a business decision and not one we took slightly. He
wanted the band to go in a different direction to the rest of us.
Eventually we realised we were on a different planet to Limahl."
Steve Askew var enig i det Beggs sa, og utdypet: "We did
everything possible to make Limahl feel part of the furniture but,
you know, his lifestyle is so different from ours. We're very normal
people whereas Limahl likes the bright lights." Begge måtte de
imidlertid innrømme at det nok var Limahl som satte igjen med
sympatien hos folk.
Limahl fortsatte deretter som soloartist. Og det med stor suksess i
den første tiden. Hovedårsaken til det var den
Giorgio Moroder
skrevne låta
"The NeverEnding Story"
som ble brukt i filmen ved samme navn. Den ble en stor hit mange
steder i verden. Med 4. plass i Storbritannia, 17. plass i U.S.A.,
2. plass i Tyskland, og 1. plass i Norge. Også albumet
"Don't Suppose"
gikk til topps i Norge. Kajagoogoo fikk aldri noen plasseringer på
VG-lista, verken før eller etter Limahls avgang.
Deretter forsvant Limahl ut av medias søkelys for en stund.
Limahl med de 3 albumene han har gitt ut etter tiden med
Kajagoogoo :
"Don't suppose" (1984), "Colour all my
days" (1986), og "Love is Blind (1992). Kajagoogoo
fortsatte deretter med Nick Beggs som vokalist. Og allerede i
september 1983 hadde de sin første singel klar.
"Big Apple"
ble en hit i Storbritannia med en 8.plass i Storbritannia
(13.plass i Tyskland). Videoen til låta ble "naturligvis" spilt
inn i The Big Apple: New York. Det var også her Nick hadde fått
ideen til låta etter å ha vært der på promoteringsoppdrag året
før sammen med Limahl. Nick Beggs: "When you look around this
place (N.Y.) The atrocities (grusomhetene) that both man and
beast go through are really terrible. In some parts you'll see
lame horses and people just lying in the street."
I New York ble de hentet på flyplassen av to store cadillacer,
noe de satte pris på. Verre var det da kom inn på hotellrommet, og
oppdaget av det ikke var hårfønere der. Innimellom innspillingen av
videoen fikk de også tid til å se Frihetsgudinnen, World trade
center og Empire state building.
Kajagoogoo i The Big Apple
for å spille inn videoen til "The Big Apple".
De neste utgivelsene deres slo ikke an.
"The Lion's Mouth"
nådde 25. plass i mars 1984.
I juni 1984 ble albumet
"Islands"
gitt ut. Som på forrige album var det Colin Thurston som hadde
ansvaret for produksjonen. Låtene ble spilt inn i mange av de mest
kjente studioene i London området. Slik som
Townhouse, Abbey Road, The
Manor og
Farmyards studios.
Ettersom Nick Beggs' stemme ikke var så ulik Limahl sin, og
synthkomp igjen var det bærende elementet plata, virket den som en
naturlig fortsettelse av "White feathers" albumet. Tidligere hadde Limahl skrevet tekstene, og med ham ute måtte Beggs
overta ansvaret. Singelutgivelsene og
"On a plane"
var høydepunktene på plata.
Salgmessig ble
"Islands" en
nedtur, med
35. plass i Storbritannia. 3. singelen
"Turn your back on me"
nådde ikke høyere enn 47.plass i Storbritannia da den ble gitt
ut like etterpå. 
Kajagoogoo som en kvartett etter at Limahl ga seg i bandet.
Hyggeligere var det for Nick Beggs som i april 1984 flyttet inn
i ny leilighet. Han dekorerte den i japansk stil, og han gikk til
innkjøp av et enormt akvarie til leiligheten. Her hadde han både
krabber, tropiske fisker, hummer, koraller, klovnetrykkere (fisk),
og abbor, noe som sikkert var et spennende syn.
Hyggelig var det også for
Stuart Neale, som ble gift med sin
Katherine Anne
på denne tiden. Vielsen
foregikk i Hockliffe
Baptist Church i
hjembyen Leighton Buzzard. Nick Beggs leste fra Bibelen i
kirken. Paret dro deretter på en kort bryllupsreise i
hjemlandet.
Stuart Neale ble gift med
sin Katherine Anne, våren 1984.
I U.S.A. endret
bandet navn til
Kaja. De
endret også navn på albumet "Islands" til
"Extra play",
med litt annerledes versjoner av enkelte av låtene på plata. Noe
som ga dem 185. plass på
Billboard
listen.
Den alternative utgaven av
"Islands".
Etter dette
forlot også Jez Strode bandet. Dermed var de skrumpet inn
til en trio.
Jez Strode
Jez Strode var en dyktig trommeslager, men som låtskriver hadde han
klare begrensninger. Noe Kajagogoo albumet "Islands" ble et eksempel
på. Han bestemte seg derfor for å slutte som utøvende musiker, og
heller starte en butikk i London som driver med utleie av
instrumenter. Han valgte også å selge alle rettighetene han hadde
til Kajagoogoos låter. Han holder en lav profil, og gjør sjelden
intervjuer, men er visstnok fortsatt gift med sine kone
Sabina. Og har
tre barn sammen med henne.
| |
 |
|
 |
|
 |
|
Stuart Neale |
|
Steve Askew |
|
Nick Beggs |
I 1985 ga de gjenværende tre ut albumet
"Crazy People's Right to Speak",
og singelen
"Shouldn't do that"
(63.plass). Med seg på innspillingen av albumet hadde de
trommeslagerne
Dave Mattacks,
Louis Jardine
og gitaristen
Michael Thompson.
De brukte Kaja
navnet som de tidligere hadde brukt i U.S.A. Men plata ble en
fiasko, så i 1986 bestemte de seg for å legge bandet på hylla. Nick Beggs
valgte da å bruke tiden på å skrive låter for andre artister.
Samme år ble Nick gift med kjæresten
Boo. En dame
som var kjent for britene fra TV kanalen
ITV. Sammen
fikk de tre barn sammen.
Nick Beggs ble gift med
Boo i juni 1985.
I 1987 dannet
Nick bandet
Ellis Beggs & Howard
sammen med keyboardisten
Simon Ellis
og sangeren
Austin Howard.
De fikk en mindre hit i 1988 med
"Big Bubbles No Troubles",
men albumet
"Homelands"
fra samme år ble en
salgsmessig fiasko. De spilte også inn et nr. 2 album som aldri
ble gitt ut. 
Trioen
Ellis Beggs & Howard ga ut albumet "Homelands".
I 1990 ble Nick i stedet med i bandet
Iona
som ga ut albumene
"The Book Of Kells"
og "Beyond
these shores". I
1991 ble han far til
Lula.
Senere ble han også far til tvillingene
Jasmine
og Sarai.
I 1994
ble han skilt fra Boo, mor til de tre barna. På slutten av 90-tallet
jobbet han med ulike artister som
Alphaville,
Belinda
Carlisle, Right said Fred, Tina Turner, John Paul Jones (Led
Zeppelin), ABC og
Howard Jones. Både på plate og på turne.
Nick Beggs (nr.2 fra
venstre) ute på turne sammen med Martin Fry og ABC (til høyre) i
2004.
Samarbeidet med
Howard Jones varte helt fram til 2007. Beggs har også vært fast skribent i
gitarmagasinet
Bass guitar magazine.
I 2002 og 2004 ga han ut sine første soloalbum kalt
"Stick Insect"
og "The
Maverick Helsman".
Nick Beggs
valgte å bruke mer tid på familien etter at Kajagoogoo
ble oppløst.
I 2003 ble han gift pånytt, med
Ann
fra Merseyside. Hun hadde som 12 åring på 80-tallet vært stor fan av Kajagoogoo og
"Too shy". Hun var også fan av Howard Jones, så da Nick i 1999 var
ute på turne sammen med Howard, traff han Ann som han ble kjæreste
med. Nick: "I
had just split up with
somebody and there was this beautiful woman staring at me but there
was this bloke with her, who turned out to be her brother." Også Ann
hadde (3) barn fra før. Sammen fikk de
Willow, noe som gjør
at de til sammen har 7 barn. Som
en gest til paret hadde Howard Jones skrevet en ny sang - kalt "For
Nick & Ann's wedding",
som ble framført i bryllupet.
Nick Beggs med kona Ann i
2004.
Stuart Neale prøvde å etablere seg som
soloartist etter tioden med Kajagooo, med opptredener i Storbritannia og U.S.A. Han samarbeidet
også med andre artister, slik som
Helen Shapiro.
Han utviklet også sitt gitarspill i denne perioden, (han var
keyboardist i Kajagoogoo). Men generelt hadde han problemer med å
bli lagt merke til. Samtidig hadde han en stor familie å ta seg av.
I 1991 flyttet han hjem til Leighton Buzzard,
her ble han kort tid etterpå skilt fra sin kone. Heldigvis gikk ting
bedre for ham like etterpå da han begynte i spill industrien. Med
årene steg han i gradene slik at han i dag er Business development
manager hos dataselskapet
ReadSoft
som holder
til i Milton Keynes, ikke langt fra Leighton Buzzard. I 1992 traff
han sin 2. kone
Clare
i Belfast, Nord-Irland. Clare jobbet på den tiden som barnepike
hos Malcolm Neale,
Stuarts bror. Sammen fikk de barna
Shannon, Ciara-Beth
og
Niamh.
Så til sammen med Stuarts tre andre barn har de til tider 6 barn i
husholdningen.
I en periode pendlet Stuart mellom Belfast og Leighton Buzzard. Han
spilte også i hobbybandet
Malachi, i
tillegg til å holde kontakten med Nick Beggs og Steve Askew. Senere
flyttet han til Lisburn i Nord-Irland.
Steve Askew startet i 1986 bandet
Smalltown Elephants.
Det var også han som skrev alle låtene og bestemte bandets
musikalske og kunstneriske uttrykk. De fikk platekontrakt med
Polydor records i
1988 og dro deretter på turne som oppvarmingsband for norske
a-ha. De ga ut singelen
"Walking on Ice",
men pga. liten oppfølging fra plateselskapet og skuffende platesalg
ble bandet oppløst. Senere er det blitt satt sammen en CD med låtene
de spilte inn mellom 1986 og 1988. 
I 1990 startet Askew istedet bandet
Christmas Island.
I 1992 fikk han og kona Anna Conti tvillingene
Felix
og Anna.
I 1994 startet han sitt eget innspillings og produksjonsselskap kalt
Protec music. I
1995 ble han far for 3. gang til
Courtney.
Det var gjennom årene stadig snakk om at bandet som ga ut "White
Feathers" skulle komme sammen igjen. I 1998 møttes de 5 for å prøve å
bli enig om den økonomiske siden av saken. Uten at det førte til
annet enn at Limahl og de andre ble enda mer uvenner enn det de
hadde vært på 80-tallet.
I 2003 ble den opprinnelige besetningen på 5 samlet av
VH1
i deres
reunion serie, der 80-talls band møtes for å spille sammen en
kveld. Dessverre førte ikke dette til noe videre samarbeid, selv om
noe av poenget med kvelden var at bandet skulle samles igjen for å
gi ut nye plater.
|
 |
|
 |
|
20 år eldre men fortsatt ikke enig om betingelsene for å
spille sammen igjen.. |
|
Programlederen i VH1 øverst til venstre sammen med
Kajagoogoo. |
I 2004 ble det
via Kajagoogoos hjemmeside
kajagoogoo.co.uk
gjort et
nummer av at bandet var samlet igjen. Og at de var ute og
spilte. Men dette dreide seg om besetningen fra 3. albumet
"Crazy People's right to Speak". Dvs. Beggs, Neale og Askew.
Altså ikke det Kajagoogoo som fansen egentlig ønsket seg, med
Limahl på vokal.
Limahl på sin side hadde på 2000-tallet jobbet som plateprodusent,
og dannet et nytt band kalt
Jupiter. Bandet
var en duo bestående av ham og en
Guy Phethean. 
Limahl og Guy Phethean i bandet Jupiter
Sammen
ga de ut singelen
"Destiny". De
har også produsert låter for artister som
Kim Appleby, Tony Di Bart, Livin Joy, Kim
Wilde, Peter Andre
og
Worlds Apart.
Limahl har også i alle år reist rundt og spilt rollen som
80-talls ikonet Limahl, der han har sunget de gamle slagerne
foran godt voksne fjortisjenter, med påskjøtet 80-talls frisyre.
I Norge har
opptrådt mange ganger, på mindre og større arenaer. Mest
oppmerksomhet fikk han muligens da han dukket opp i reality
programmet
Big Brother
på
TVNorge i
2002. Her sang han bursta sangen til en
Espen
som bodde i huset. 
Limahl i Big Brother huset. Et sikkert tegn på at karrieren er
nedadgående.
Limahl deltok også på retro turneen
Here & Now
i 2004.
Sammen bla.
Midge Ure (Ultravox),
Belinda
Carlise,
Nik Kershaw,
Bucks Fizz,
og Living in a
Box. En turneform
som har vart i noen år, der gamle 80-talls stjerner stiller opp
sammen. Faktisk har konsertene vært en suksess i Storbritannia. 
Limahl sammen med gamle kjente i Buck's Fizz. Et annet band med
suksess på 80-tallet.
I flere år hadde det
som nevnt vært snakk om at Nick, Stuart og Steve skulle gjøre et
større comeback som Kajagoogoo. Og i juni 2007 ga de ut singelen
"Rocket boy", som var en
langt røffere låt enn det fansen tidligere hadde hørt fra Beggs og
co.
Kajagoogos singel "Rocket Boy".
Riktignok hadde de
tre allerede spilt inn låta
"Tears"
som var å finne på 80-talls samleren
"This is not retro",
og Steve og Nick hadde jobbet sammen siden 2004 med jentebandet
Industrial Salt.
Videoen til "Rocket Boy"
var av det enkle slaget, der Nick Beggs mimet til låta foran et
webkamera. Med langt pistrete hår og cowboyhatt var han like 'stilfull' som Dag
Ingebrigtsen i
The Kids
var på 80-tallet. Muligens
var det derfor BBC2
valgte å gi låta
spilletid i sitt program. 
En Dag Ingebrigtsen lignende Nick Beggs i videoen til "Rocket Boy"
Med støtte fra et
amerikansk plateselskap gikk Kajagoogoo igang med innspillingen
av et nytt studioalbum. For første gang på 23 år.
Ny manager hadde de
også fått, i
Bradley Snelling.
Nick, Stuart og Steve jobbet med plata gjennom det meste av
2007. 1. september 2007 fikk de 3 æren av å åpne 80-talls
konserten
Retrofest på
Culzean castle i Carrick, Skottland. Deres manager Bradley
Snelling var også ansvarlig for konserten som ellers inneholdt
navn som
Howard Jones, Kajagoogoo, Go West, Imagination, The Beat, Jimmy
Somerville, Curiosity Killed the Cat, Hazel O'Connor, The
Silencers, Kid Creole and the
Coconuts, Nick Heyward, Hue & Cry, Tony Hadley, The Blockheads,
og Four Good
Men.
I
mars 2008 var
"Gone to the Moon"
som det nye albumet het, ferdig innspilt. Med seg på plata hadde
de tre trommeslageren
Jonathan Atkinson,
som Nick kjente fra Howard Jones' turneband. Og fløytisten Anna
Conti, som er Steve Askews kone.
I første omgang ble plata gjort tilgjengelig gratis via nedlasting
fra bandets
offisielle
hjemmeside. Deretter ble den også gjort tilgjengelig mot
betaling på ITunes.
Man hadde som ventet også tenkt å gi ut "Gone to the moon" i CD
versjon. Men pga. en overraskende gjenforening med Limahl og Jez
Strode, ble det prosjektet satt på vent til 2009.
Manager
Bradley Snelling er en driftig kar, for i 2008 klarte han det
kunststykket ingen andre hadde klart på nesten 25 år, nemlig å
samle det opprinnelige Kajagoogoo, med Stuart Neale, Steve Askew,
Nick Beggs, Limahl og
Jez Strode. Snelling gikk rett på sak og snakket om en turne og
plateinnspilling for de 5, uten å gi Jez og Limahl sjansen til å
komme med innsigelser. Limahl: "I was resigned to the fact that
it would probably never happen, especially after the false
starts in 1998 and 2003."
Bradley Snelling var den som klarte å samle de 5 opprinnelige
medlemmene av Kajagoogoo.
Jez drev med sitt helt til
Snelling plukket ham opp, og plutselig var han sammen med de 4 andre i Kajagoogoo. Jez:
"What a surprise! I didn't think that this would
ever come about."
Alle 5 var enig om at manager
Snelling med sin entusiasme og resolutte væremåte er den som skal ha
æren for gjenforeningen.
Og alle 5 følte at de hadde blitt mer
voksen siden sist, og bedre hadde evnen til å glede seg over
hverandre, etter så mange år borte fra hverandre. Stuart Neale: "I feel like I wish we had done it sooner. It was really good fun,
and a lot to catch up on." Både Jez og Steve hadde rukket å
runde de 50 da dette skjedde. Så noen ungdommer var de absolutt
ikke.
Noe av det første de 5 gjorde
var å gjennomføre en fotosession, noe de ikke hadde gjort siden de
prydet barneromsveggene over hele Europa.
5 voksne karer på
fotosession i 2008. Noe de syntes var stor stas.
Deretter dro de ut på
turne sammen. 1. september 2008 opptrådte de igjen på Retrofest,
som Kajagoogoo & Limahl. Andre kjente navn var Howard Jones,
The
Blow
Monkeys, Paul
Young, The Christians
m.m. Senere fulgte flere konserter på kontinentet. Til glede for
gamle og nye fans. Under mange av disse konsertene solgte de en
ny EP de hadde spilt inn, kalt
"Death Defying Headlines".
Plata inneholdt låtene
"Death Defying Headlines", "Space Cadet Dreaming Of The Same Thing",
og "High Life".
I 2009 ble det gitt ut en ny versjon av plata, med dance remixer.
Den nye EPen "Death
Defying Headlines" 17.
september 2009 dro Kajagoogoo ut på en ny turne, kalt "Space
cadet tour". Til
turneen hadde de skrevet flere nye låter som de stolt kunne
presentere. Turneen ble avsluttet i Southampton i oktober.
Etter dette gjorde de flere enkeltkonserter, før de tok seg en
fortjent juleferie. I
2011 ble "Death Defying Headlines"
gitt ut pånytt, som ordinær singel. Dessverre nådde den ikke
opp på topp 100 i Storbritannia. Kajagoogoo har planer om å gi ut ny plate sammen, og de
planlegger en større turne med besøk i Skandinavia. Så før vi
vet ordet av det er de både å se i
Gullfisken
og på den neste Gylne
tider turneen..
 |
