Jeg er ikke noen stor Kajagoogoo fan. Til det hadde bandet for lite dybde og variasjon i musikken sin. Men et hyggelig minne fra det glamorøse 80 tallet er de. Og albumet "White Feathers" hadde kvaliteter innen den synth baserte popèn som ikke kom klart nok fram. Med gode melodier og fine synth arrangementer. Deres image som teenie band ødela nok mye for deres mulighet til å bli tatt på alvor. Og når de kastet ut Limahl og forsøkte å sette musikken i fokus, var det nok for sent. De ville ikke bli tatt på alvor uansett. 

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til bandet. Sikkert pga. imaget. Jeg hadde hørt "Too Shy" endel, og i underbevisstheten min likte jeg nok låta. På denne tiden var jeg veldig opptatt av synthmusikk, med artister som Howard Jones, Depeche Mode, The Human League m.fl. Plata "White Feathers" ble kjøpt inn på tilbud, i en av Trondheims platebutikker. Jeg husker jeg passet på at ingen skulle kunne se innholdet i posen på vei hjem. Limahl musikk stod ikke høyt på kredibilitets lista på midten av 80 - tallet ( og heller ikke senere). 

Men plata falt i smak. Jeg syntes det var en jevn og god plate, med et homogent lydbilde. Og fine låter som "White Feathers", "Hang on Now", "Oh to be Ah", og "Too Shy". Jeg måtte droppe fordommene, og innse at plata var bra. Også opppfølgeren "Islands" hadde mye av de samme fine synth arrangementene i seg. Med låter som "Big Apple" og "Turn your back on Me". 

3. plata "Crazy People`s right to speak" ble kjøpt for 10 kroner på tilbud, en stund etter at den ble gitt ut. Den var ikke bra, men likefullt en grei kuriositet å ha i samlinga. Det var kanskje like bra at bandet ga seg etter den plata.

"White Feathers" blir tatt fram med jevne mellomrom fortsatt. Og jeg kan fortsatt glede meg over den. Som et flott øyeblikk fra det gyldne tiår. Men noe comeback for bandet har jeg ikke tro på.