Mark King: Født 20. oktober 1958, Cowes, Isle Of Wight, England

Michael David Lindup: Født 17. mars 1959, London, England

Philip Gabriel Gould: Født 28. februar 1957, Hong Kong

Rowland Charles 'Boon' Gould: Født 4. mars 1955, Shanklin, Isle Of Wight, England. Død 30. april 2019.

Alan Murphy: Født 18. november 1953, Islington, England. Død 19. oktober 1989

Waliou 'Wally' Jacques Daniel Isheola Badarou: Født 22. mars 1955, Paris, Frankrike

Nathan King: Født 29. august 1970,  Cowes, Isle Of Wight, England

Gary Husband: Født 14. juni 1960, Leeds, England

Sean Freeman: Født ? St. Albans, England

Lyndon John Connah: Født 6. februar 1955, London, England

Pete Ray Biggin: Født i Sheffield, 1980

80-tallet var et fargerikt tiår, både visuelt og musikalsk. Det dukket opp mange nye band som tok utgangspunkt i musikksjangerne fra tiårene forut, blandet det sammen, og skapte helt nye musikalske uttrykk. Musikk som både sprudlet av spilleglede og som var lettere tilgjengelig enn de gamle forbildene. Mens 70-tallet hadde vært et albumtiår ble 80-tallet i større grad singellåtenes tiår, mye takket være musikkanalene på TV, radiokanalene og diskotekene. De nye artistene, slik som O.M.D., Eurythmics, Shakatak, Linx, Madness, UB40 og Kid Creole & The Coconuts klarte å lage fengende popmusikk som nådde høyt på listene, inspirert av 70-talls electronica, reggae, soul, kalypso, funk og jazz. 

Et av bandene man gjerne framhever spesielt når det er snakk om 80-tallet og fusjon av ulike stilarter, er britiske Level 42. De startet opp som et litt grått 'flinkis'-band som blandet jazz og funk, noe de fikk mye ros for. Rundt 1985 bestemte de seg for å bli mer kommersiell i et ønske om å nå ut til flere platekjøpere, og for å få muligheten til å opptre for flere folk. Etter det kom melodilinjen og vokalen tydeligere fram i lydbildet, og de kom opp med fengende låter som "Something About You", "Lessons In Love", "Running In The Family", "It's Over" og "To Be With You Again". Hits som nådde høyt på hitlistene i de fleste europeiske land, og som jevnlig ble spilt på Sky Channel, Super Channel, MTV og de andre musikkanalene.

Det som muligens forhindret dem fra å ta steget helt opp i toppdivisjonen var bandmedlemmenes manglende image, og litt kjedelige framtoning. Under ledelse av Mark King, som på 80-tallet ble omtalt som verdens beste bassist, men med et utseende som kanskje ikke egnet seg like godt på posteren på gutterommet. Og britisk presse fant ikke noen skitne historier om dem som de kunne brette ut i avisene og bladene, noe som nesten ble brukt imot dem. 

Likefullt har Level 42 solgt over 30 millioner plater, noe som utvilsomt må kunne kalles en suksess.

Level 42 i 1982

Bandets salgsmessige høydepunkt kom med singelen "Lessons In Love" og albumet "Running In The Family" fra 1986/87. Etter det gikk det nedover, både salgsmessig og kvalitetsmessig, noe som har bidratt til å gitt Level 42 et kraftig 80-talls stempel. På de påfølgende albumene "Staring At The Sun" og "Guaranteed" forsøkte de igjen å lage popmusikk som kunne fenge massene, men resultatet var dessverre pregløst og kjedelig. Det var først på "Forever Now" fra 1994 at Mark og bandet gikk tilbake til utgangspunktet med fengende jazz-inspirert funk, men da var mye av interessen for Level 42 borte.

Der andre 80-talls band som Duran Duran, a-ha, Madness, Simple Minds og New Order har kommet tilbake, og oppnådd ny suksess på albumlistene, har ikke interessen for Level 42s reunion fra 2001 og utover vært like stor. Likefullt har album som "Level 42", "Standing In The Light", "True Colours" og "World Machine" tålt tidens tann godt, der de fortsatt mottar mye skryt som noen av de beste platene som ble laget på 80-tallet.

Historien om Level 42 starter på øya Isle Of Wight, helt sør i England, i den engelske kanal. Like innenfor på fastlandet ligger de store engelske byene Southampton og Portsmouth. Øya er kjent som et populært feriested, for sitt rike sjøliv, og for Isle Of Wight-festivalen. Særlig den lille byen Cowes er kjent for sitt båtliv, med stor havn for seilbåter og motorbåter. Det var her Mark King, og brødrene Boon og Phil Gould vokste opp. 

 Isle Of Wight, med Cowes, Northwood, Newport, og Shanklin

som er av betydning for historien om Level 42.

Mark King ble født på Isle Of Wight i 1958. Foreldrene Ray og Bridget hadde allerede døtrene Belinda Mary og Rachel Ann da han ble født. Senere fikk Mark en lillebror da Nathan ble født. I likhet med Mark kom Nathan også til å drive med musikk, og han ble senere også medlem av Level 42. Faren Ray jobbet som båtbygger og fengselsvakt på Camp Hill da Mark var liten, mens moren Bridget var hjemmeværende. Familen bodde først i landlige omgivelser ved Kingswell Diary nær Cowes. Foreldrene leide huset de bodde i av morens onkel, som bodde rett over gata. I 1962 flyttet familien til et hus rett ved fengselet der faren jobbet, i 15 Crossways, Camphill, i Newport. En by som ligger lenger inn på øya. 

Mark bodde bla. i Kingswell Diary og 15 Crossways da han var liten.

Som 5-åring begynte Mark på Parkhurst Infants & Primary School, der han gikk i 4 år. I tillegg til ordinær skole gikk Mark på søndagsskole. På hjemmebane var hobbyen kattene, hundene og kaninene han hadde. Da Mark var 9 år flyttet familien til 17 Argyle Road, da faren fikk jobb på Albany Prison. King familiens nye bolig lå rett utenfor fengselsmuren.

Det fins ytterligere et fengsel på Isle Of Wight, noe som har en naturlig forklaring, da det er vanskelig å rømme fra øya om man prøver på det, og gjennom årene er det få som har lyktes.

I 1967 begynte den da 9 år gamle Mark på nyåpnede Parkhurst County Junior School. Ved siden av skolen var fotball og boksing de store interessene. Mark framstod som en tøffing med barbert hode, og en som gjerne sparket de andre på leggen når de spilte fotball. Like før han fylte 10 år mistet Mark interessen for boksing, fotball og skole. Det eneste foreldrene kunne se at han hadde interesse for var å lage trommelyder med kasseroller, kakebokser, og sylteagurk glass. Så i et forsøk på å slippe å høre på støyen på kjøkkenet investerte foreldrene i et trommesett til 100 kr. (som var my penger da). Det var Mark selv som hadde sjekket litt rundt, og funnet ut at en av naboene i nærheten hadde et trommesett til salgs. 

Mark King: "I think because I had made the effort to go and look at it, dad said I could have it."

Innkjøpet av trommesettet markerte starten på Mark Kings karriere som musiker. For fra da av var det musikk som gjaldt. Hans første offentlige opptreden kom like etter, da han stilte opp i en skoleforestilling på Parkhurst Junior School. All fritid ble tilbrakt på gutterommet, der han hamret løs på trommene, til stor overbærenhet fra foreldrene og naboene. Faren Ray viste sin hengivenhet til sønnen ved å kjøpe et nytt og bedre trommesett like etter, da han innså at sønnen ikke hadde akademiske evner, men hadde talent for musikk som faren håpet han en dag kunne leve av. Faren ble ytterligere overbevist etter at Mark imponerte alle med sitt trommespill på et show som noen musikkforretninger på Isle Of Wight arrangerte. 

Et senere bilde av Marks far

Raymond King: "We always tried to get him the best and that's why it sounded good. It's money well spent."

Etter det gikk Mark og faren også til innkjøp av flere gitarer, bl.a. en Fender Stratocaster som ble importert fra U.S.A. Allerede på det tidspunktet var Mark opptatt av at han en dag skulle gjengjelde farens generøsitet.

Da Mark ble 11 begynte han på gitarkurs hos en Tom Taylor - en musiker som kom til å ha stor påvirkning på den musikken Mark kom til å spille i voksen alder. Taylor var en god bassist, men Mark kom ikke borti instrumentet på det tidspunktet. Takket vært Taylor ble Mark dyktig både på akustisk gitar og el-gitar, men fortsatt var det trommene som Mark brukte mest tid på. Til og med i friminuttene satt han og slo på et gammelt trommesett.

11. oktober 1969 skjedde det noe som kom til å følge Mark resten av livet - bokstavelig talt. Farens jobb som fengselsvokter førte til at han måtte anskaffe seg hund, en schäfer. Det var egentlig meningen at hunden skulle være på kennel inne i fengslet når den ikke var på jobb, men fordi alle i familien syntes at den var så søt endte de opp med å ha den hjemme. I en hundegård utenfor inngangsdøra. En kveld Mark skulle på do, valgte han å gå ut og klappe hunden, som lå og sov. Hunden skvatt til, og angrep Mark. Den bet ham først i ansiktet, deretter i armen, før Mark fikk jaget den bort. Like etter ble hunden avlivet. Selv om sårene i ansiktet etter hvert grodde, etterlot de et arr i ansiktet. Det var først meningen at Mark skulle sendes til en spesialist i Tyskland for å flytte hud, slik at arret ikke vistes. Men Mark valgte å takke nei, da han syntes det var litt tøft å ha arr i ansiktet, som om han hadde vært i slåsskamp med noen.

Da Mark var 12 ble han med i sitt første band - en duo - sammen med kameraten Colin Gibson. Mark spilte trommer mens Gibson sang og spilte gitar. I tillegg til rene sceneopptredener deltok de også i en talentkonkurranse på Barne-TV. Musikalsk inspirasjon hentet Mark fra The Rolling Stones og Cream, og da særlig bassisten Jack Bruce fra Cream.

I 1971 begynte Mark på Cowes High School, i nabobyen Cowes. Her fikk Mark muligheten til både å praktisere gitar og trommer. Samme år ble han med i cover-bandet Pseudo Foot, der han i tillegg til å spille trommer også måtte synge. Med dette bandet var Mark ute og opptrådte mot betaling flere ganger i uka, noe som gjorde at han som 13 åring tjente en liten formue i året. Mark King: "The taxman clobbered (slo) me for about £160 when I left school for earning, when I was a pupil (elev)." Etter en prat mellom lærerne på skolen og Marks foreldre ble han nødt til å slutte i Pseudo Foot. Men året etter var han tilbake i bandet igjen. I tillegg til at han spilte med band som The Savoyards og The Dunford Orchestra.

I 1972 bestemte Mark seg for å lære seg piano, da han mente at det ville være være nyttig å kunne som musiker. I tillegg var det et krav å kunne spille piano om han ønsket å starte på music college. Dessverre oppnådde han ikke høy nok grad innen pianospilling til å komme inn på colleget, og hans evner på trommer ble ikke vurdert, da det var piano som var kravet. I 1974 begynte Mark å jobbe på bensinstasjon, i tillegg til at reiste rundt og opptrådte med sine trommer. 

Inspirert av Marks mange opptredener i offisersklubben på Albany fengslet, dannet flere av offiserene sitt eget band i 1975. Det eneste de manglet var noen til å spille bassgitar i bandet, og Mark som aldri hadde spilt bassgitar før tok utfordringen på strak arm, og spilte som om han hadde spilt instrumentet i mange år.

Samme år skjedde det noe annet som gjorde det naturlig for Mark å bytte fra trommer til bassgitar. Den sommeren ble han invitert til å prøvespille for det lokale bandet Joe Bear fra Shanklin, et sted som ligger på den andre siden av øya. Il ikhet med bandene Mark spilte i tjente de noen kroner på å spille på lokale tilstelninger i helgene. Joe Bear hadde allerede en dyktig trommeslager, i Philip 'Phil' Gould, men tenkte det kunne vært tøft å ha to trommeslagere i bandet, slik at de kunne 'duellere' mot hverandre når de opptrådte live. Også Phils bror Boon (Rowland Gould) spilte i bandet, på bassgitar. Gould brødrene syntes Marks trommespill var manisk og merkelig. Phil Gould: "He was totally ridiculous. He was an agressive tyke." Og: "He brought his kit down and blew me off, blew me off the stage because he was so much faster than me."

Likefullt fant de tonen, og Mark ble med i Joe Bear. Like etter døde bandet ut, i takt med at sommergjestene forsvant fra øya. Året etter kom de sammen igjen i et nytt band, kalt XJB. Denne gang med Mark på bassgitar, mens Boon ble flyttet over til saksofon. 

Brødrene Boon og Phil Gould ble kjent med Mark King i 1975.

Brødrene Gould var fra Shanklin på Isle Of Wight, der de hadde bodd siden 1957, da Boon var 2 år og Phil nyfødt. Rowland Gould fikk tilnavnet Boon (fordel, velsignelse) fordi han var så rolig og snill som barn. Det var en av hans onkler som kom opp med navnet.

Foreldrene Joy og Rowland jobbet begge som skribenter, for henholdsvis medieselskapet NBC, og som filmkritiker. Fra før av hadde de også barna John, Paul og Gillian. Før de flyttet til Isle Of Wight hadde familien bodd i Vancouver, Tokyo, og Hong Kong (der Phil ble født). Phil Gould: "My dad was a journalist, he met my mum just after the war and they travelled all over the world and  had this quite exotic life."

Moren ønsket at barna skulle vokse opp i England, noe faren ikke var enig i. Så uten ham valgte hun å flytte hjem, til et hus hun fikk leie av sin far Percy Scott-Jackson. Moren fikk også god støtte fra sine 6 brødre så ungene alltid hadde det de trengte. Boon: "We grew up with the impression of wealth although we were not actually wealthy. The best thing was growing up in the on the island. It was a fabulous place for a child to grow up."

Shanklin er kjent for sine lange strender, strandpromenade,

feriehus og shoppingmuligheter. Som et Syden i England.

Selv om det var to år mellom Boon og Phil lekte de mye sammen og var gode venner. Nå og da kranglet de, og da hendte det at den to år eldre Boon dyttet Phil ned trappa. Skolegang fikk de først på katolske St. Wilfrid's Primary School i Ventnor, lenger sør på øya. Nonnene som drev skolen var ikke så from som de nok burde, for de brukte fysisk avstraffelse som virkemiddel for å få barna til å gjøre som de ønsket. En dag fikk Phil nok, og løp bort til politistasjonen for anmelde nonnene, uten at det hjalp.

St. Wilfrid's Primary School i Ventnor der Boon og Phil Gould var elever.

Det var på denne skolen brødrene fikk prøve seg innen musikk første gang, da de som 9 og 7 år gammel fikk spille piano. Men interessen falt raskt, da de ble slått på knokene hver gang de spilte en note feil. Som 11 åring forsøkte Phil seg på trompet, men det varte kun i 6 måneder. Boon forsøkte seg på blokkfløyte og fiolin, men heller ikke det gikk så bra. Boon ble også tatt ut til å være med i skolekoret, men ettersom han følte at han ikke hadde stemme valgte han å mime til sangene, uten at han ble avslørt. Videre skolegang fikk Phil på Fairway Secondary Modern, mens Boon som hadde gode karakterer begynte på Sandown Grammar.

Ved siden av skolen hadde begge fått interesse for rock, men fortsatt var talentet for piano og gitar begrenset. De nøyde seg med å høre på platene til deres bror John, som var mange år eldre enn dem. Favorittene var "Sgt. Peppers" og "The White Album" med The Beatles, og plater med The Beach Boys og The Rolling Stones. Det var først da Phil fikk et trommesett som 15 åring, og Boon fikk en klarinett at de begynte å jobbe målrettet med musikk. Boon visste at moren hadde dårlig råd, så da hun kjøpte en klarinett til ham følte han sterkt for å lære seg å spille på instrumentet.

Storebroren John  spilte også i band, jobbet litt som D.J., og hadde tilgang til det meste av musikk som ble gitt ut, noe guttene så opp til ham for. Og noe som bidro til å skape interesse for moderne musikk. Boon: "Through John we had access to all the latest releases and, coupled with his stories about being in a band, he helped fuel the fire that was to draw Phil and me into music. When we started flirting with different instruments he would always be there to encourage us."

I 1972 startet Phil og Boon sitt første band, sammen med kameraten Nigel Longhurst på keyboard. Et band de kalte Greyflood. Repertoaret bestod av coverversjoner av kjente folk-rock låter. Broder John hjalp dem med å få sin første spillejobb, på Eastcliff Club i Shanklin. Senere fikk de mange oppdrag på utestedene på Isle Of Wight. Phil Gould: "The following summer we were playing six nights a week.  We would play at the Oasis on Ryde sea front and have twelve hundred people come.  People loved gigs, so we weren’t short of places to get our chops together."

Etter å ha avsluttet skolegang i 1973 tok Boon og Phil ulike strøjobber. Phil leide ut solstoler på strendene i Shanklin, mens Boon fikk seg jobb i onkelens elektrofirma Transmetrix. Musikalsk ble de inspirert av festivalene som ble holdt på øya, der bl.a. Bob Dylan og Jimi Hendrix kom på besøk.

I 1974 gjorde Phil et nytt forsøk på å danne band, da han satte inn en annonse i den lokale avisa: "Fantastic young drummer seeks band." Han fik svar fra gitaristen John Wheeler, og sangeren Mike Jolliffe. Joliffe ga seg etter kort tid, noe som åpnet opp for Boon som medlem av bandet. En Rod Nicholls kom inn som keyboardist i bandet. Sin første spillejobb hadde de som oppvarmingsband for Bees Make Honey, i Shanklin Town Hall. Her spilte de låter med Steely Dan og The Doobie Brothers, i tillegg til egne komposisjoner, slik som Phils "Who's The Fool?". Etter noen spillejobber ble Nicholls byttet ut med nevnte Nigel Longhurst. Det var John Wheeler som sommeren 1975 foreslo at de burde få med Mark King i bandet, bandet de som nevnt kalte Joe Bear.

Mark King

I 1976 valgte Mark å avslutte skolegang for godt, med moderate karakterer. Flere av fagene ble avsluttet uten å ha tatt eksamen. I første omgang fikk han seg jobb på en lighterfabrikk. Etter det fulgte jobb som melkemann, og arbeid på gårder rundt om på Isle Of Wight. På fritiden dro han gjerne over til Shanklin med sin Ford Escort for å høre på de nyeste platene som broren til Phil og Boon hadde tatt med hjem.

På den tiden var Boon mer opptatt av kjæresten Sue James. De var kjærester noen måneder, men så ble det slutt. 4 måneder etter det igjen viste det seg at hun var gravid, noe som førte dem sammen igjen. Og like etter ble de også gift. Dessverre ble ekteskapet mellom de to kortvarig.

Våren 1977 opptrådte Mark, brødrene Gould, og sangeren Mike Jolliffe på veldedighetskonserten Save The Whale. Phil spilte trommer, mens Boon og Mark skiftet på å spille gitar og bass. Mens de andre artistene stort sett spilte folk, ga Mark og de andre publikum bakoversveis da de dro igang med punk-funk, eller jazz-fusion som de selv omtalte det som. Selv var Mark og Gould brødrene veldig fornøyd med de hadde spilt, men publikum var av en annen oppfatning. Etter dette skilte guttene lag.

Boon ble med i jazz-rock bandet Big Swifty, men det ble oppløst like etter. Etter en tur til London valgte han å bli med i et band som skulle til Midtøsten for å gjøre spillejobber, i desember 1977. Ønsket var å tjene litt penger, og få erfaring som musiker. Men etter 3 måneder, der de måtte spille 4 timer hver kveld på luselønn, var Boon tilbake i England, der han fikk seg jobb i plateforretningen Our Price i London. 

Også Mark følte for å komme seg bort fra Isle Of Wight for å kunne gjøre karriere som musiker. Å jobbe som melkemann på dagtid, og spille i danseband på kveldstid var ikke det han ønsket. Mark investerte derfor i en varevogn (samme bil som han hadde brukt til å kjøre rundt melk med), som han innredet med seng og forheng, slik at han kunne bo der om han ikke hadde annet sted å sove, samtidig som han fikk plass til trommesettet og gitarene sine i bilen. Deretter satte han kurs mot London i mars 1978, uten noen konkrete planer eller avtale om å treffe andre musikere. Etter noen dager i verdensmetropolen fikk han seg jobb i musikkforretningen Macaris, i 122 Charing Cross Road (i nr. 92 i dag), der han skulle demonstrere instrumentene til kundene.

Musikkinstrument-butikken Macaris eksisterer fortsatt, på nesten samme adresse som i 1975.

Med dette fikk han også råd til leie en leilighet i i Hammersmith, vest i London. Han måtte dele leiligheten med flere italienere og en colombianer. Daglig leder på Macaris - Martin Daley - var også musiker, og sammen spilte de to inn flere demoer, med tanke på å danne et band sammen. Mark spilte bassgitar, til tross for at han hadde liten erfaring med det. Men han hadde lang erfaring med det å lære seg å spille på nye instrumenter, og med sin bakgrunn fra gitar og trommer hadde han sin helt egen spesielle tilnærming til instrumentet, der han brukte tommelen til å slå på de øverste strengene, mens de andre fingrene ble brukt til å dra og slippe de nederste strengene, noe som skapte en trommeaktig, rytmisk lyd - eller slap bass/slapping som det også kalles. Mark ble også kjent med gitaristen Bill Liesgang, som jobbet i musikkforretningen Vox. Sammen dro de til Wien i Østerrike i 1978, da de hadde hørt det var muligheter for å bli med i et band der (et band som muligens het Axiom). Men etter flere måneder på 'loffen' i den østerrikske hovedstaden måtte Mark vende tilbake til London og Macari, desillusjonert, og om mulig, enda fattigere.

Ikke lenge etter gjorde han et nytt forsøk på å dra ut i verden for å oppnå suksess, denne gang til U.S.A. Larry Macari - eier av Macari - hjalp Mark med det økonomiske ved å  sørge for at han kunne jobbe litt for firmaet når han likevel var i Statene. Med seg på reisen over Atlanteren hadde Mark med seg Boon. Etter å ha kommet seg til New York satte de seg på en buss, da California og San Francisco var målet for turen. Etter 3 dager på harde busseter angret de på valg av framkomstmiddel. Møtet med feriebyen på U.S.A.s vestkyst ble litt skremmende, både pga. pågående transseksuelle, og pga. at de havnet opp i en krangel inne på en restaurant der både kniv og pistol ble tatt fram. Etter en tur til Los Angeles dro de videre til Las Vegas. Her kom Mark i kontakt med dop for første gang i sitt liv, noe som ga ham en sterk reaksjon. Det ble aldri noe av jobboppdraget for Macari, og ettter en stund gikk de tom for penger. Redningen ble Boons onkel og tante, som både ga dem husly, mat og drikke, og noen strøjobber så de kunne tjene noen dollar. Rett før de skulle hjem til England ble Boon sammen med en dame som het Linda. Han valgte å bli igjen og bo sammen med henne i San Diego. Mark valgte å bli med noen musikere til Italia, før han var tilbake i den britiske hovedstaden.

Mens Boon og Mark i lengre tid hadde vært på loffen, hadde Phil benyttet tiden til noe mer matnyttig, da han begynte på studier innen klassisk musikk på anerkjente Guildhall School Of Music i London. Etter det fulgte Royal Academy Of Music. Phil hadde ikke noe ønske om å drive med klassisk musikk, men utdaningen ga ham likefullt nyttig skolering, selv om han sterkt mislikte å bli fortalt hvordan man spiller på trommer, da han mente han fant det ut best på egen hånd. Phil Gould: "It wasn't until I went to the Royal Academy Of Music, in London, that I realized I couldn't be taught. I was a self-taught player, and I found that I didn't trust teachers."

Og han var i London - sentrum av verden når det kom til rock og pop. Og her kom Phil i 1979 i kontakt med den kjente musikeren Robin Scott, eller M som han kalte seg på den tiden. Scott hadde nettopp hatt en monsterhit med "Pop Muzik", som gikk til topps i land som Australia, Danmark, U.S.A., Sveits, Sverige, Tyskland og Sør-Afrika, samt 2. plass i Storbritannia. Låta regnes som en av de første new wave hitene, med et lydbilde som ble mer vanlig på 80-tallet.

 Robin Scott satte standarden for 80-tallets new wave og musikkvideoer med "Pop Muzik" i 1979.

Det var Phils bror John, som nå jobbet for MCA Records i London som satte lillebroren i kontakt med Scott. Phil fikk gleden av å spille trommer på Scotts album "New York * London * Paris * Munich", som inneholdt storhiten. Blant musikerne som deltok på innspillingen var saksofonisten Gary Barnacle og den franske keyboardisten Wally Badarou.

Barnacle kom med årene til å bli den mest brukte musikeren på plateinnspillinger i England, der han har deltatt på mange hundre plater med kjente artister, slik som Madness, Kim Wilde, Paul McCartney, Visage, Erasure, Ultravox, Dexys Midnight Runners, Simple Minds, Pet Shop Boys, for å nevne noen. Barnacle har også deltatt på plate med norske The September When. Han kom også til å bli en viktig musiker for Level 42, der han deltok på mange av platene deres, i tillegg til at han opptrådte live med dem. 

I en periode på 80-tallet virket det som at Gary Barnacle og hans

saksofon deltok på det som var av plateinnspillinger i England.

Badarou kom også til å bli en mye brukt studiomusiker, der han i tillegg til M og Level 42 deltok på plateinnspillinger med bl.a. Grace Jones, Black Uhuru, Gregory Isaacs, Jimmy Cliff, Talking Heads, Mick Jagger, Foreigner og Robert Palmer. Pga. sitt talent med tangentene ble han husmusiker hos Island Records, der de fleste av artistene han jobbet med ga ut platene sine. Badarou er nok ukjent for de fleste som liker Level 42, men han har deltatt på alle platene deres fram til 1993, både som låtskriver på mange av bandets største hits, produsent, og som tangentmann. Han var i mange år det '5' medlemmet av bandet, uten at han så ofte ble avbildet sammen med de andre.

Waliou Jacques Daniel Isheola Badarou var født i Paris i 1955, med opphav fra Vest-Afrika. Ønsket var å bli pilot da han vokste opp, men med årene ble interessen for keyboards og rock'n roll større. Han kom over til England første gang i forbindelse med innspillingen av Robin Scott sitt album.

Et sjeldent bilde av Willy Badarou sammen med de andre i Level 42.

Da Robin Scott/M skulle igang med innspillingen av sitt neste album, kalt "The Official Secrets Act" fra 1980, fikk Phil Gould delta også på det. Han klarte også å overtale Scott til å ta med Phils kamerat Mark King på innspillingen. Mark viste sine evne som multimusiker da han spilte både trommer, gitar og bass på albumet. Hans basspill kommer best fram på låta "Maniac". 

Phil Gould: "We had a fantastic time doing M's album 'Official Secrets'. There were no pressures." 

Mark King: "Making friends with Wally Badarou was the real bonus of these sessions for me."

At plata ble en salgsmessig fiasko er en annen historie.

4 av de musikerne som kom til å delta på Level 42 plater

møttes på innspillingen av "The Official Secrets Act" med M.

Mens Phil gikk på Guildhall ble han kamerat med en annen elev, ved navn Mike Lindup. Han var dyktig på tangent, i tillegg til at han sang bra. Lindup studerte piano, slagverk, komposisjon, og sang. 

Mike Lindup

Lindup var født i London i 1959. Moren Nadia Cattouse var fra Belize, eller Britisk Honduras som det het på den tiden hun vokste opp der. Hun kom til England under 2. verdenskrig som frivillig for å delta i en kvinnegruppe som skulle gjøre nødvendige oppgaver. For Nadia betydde det å jobbe som signal-operatør. Senere ble hun sendt tilbake til Britisk Honduras for å jobbe som lærer. I 1951 var hun tilbake i England, der hun livnærte seg som skuespiller og sanger. Hun fikk seg også jobb i TV. 

Som endel av en dramagruppe reiste hun rundt i England på midten av 50-tallet, og det var da hun traff Mikes far, film- og radio-komponisten David Lindup. De to ble gift i 1958. I I tillegg til Mike fikk de datteren Pepita, som er 3 år yngre enn Mike. Mike tilbrakte sin 3 første leveår i Southwark i London, før de flyttet til Wimbledon. Han vokste opp i et musikalsk hjem, der det ble spilt alt fra Tchaikovsky, Pete Seeger, Joni Mitchell, til Count Basie. Da 5 Mike var 5 år i 1964, flyttet foreldrene fra hverandre. Som 6-åring fikk han muligheten til å besøke morens hjemland Britisk Honduras for første gang. 

Da Mike kom hjem derfra begynte han på musikkundervisning ved siden av skolen, der han lærte seg piano og fiolin. Fiolinen mistet han raskt interessen for, men pianoet var noe annet. Mike hadde godt gehør, og likte å improvisere på pianoet de hadde hjemme i Wimbledon.

Skolegang fikk han først på Holly Mount Primary School, deretter på Wimbledon Chase Middle School. Etter to år her begynte han på Raynes Park High School.

Inspirert av ønsket om å drive med musikk, og morens tiltro til at Mike var talentfull, begynte Mike på  Chetham's School Of Music i Manchester da han var 14 år. Her studerte han sang og kammerkor, i tillegg til ordinær undervisning i matematikk,  fransk m.m. At dette var en kostskole (boarding school) der elevene både bodde og fikk undervisning, var ikke moren like begeistret for. 

Chetham's School Of Music i Manchester

I ungdommen var Mike veldig glad i naturen, særlig den skotske, der moren og barna tilbrakte mye tid. Han var også ofte i The Lake District mens han bodde i Manchester, og Richmond Park nær Wimbledon i London.

Mens han var på Chetham fikk han interesse for progbandet Emerson, Lake & Palmer, mye pga. deres klassisk-inspirerte komposisjoner, og komplekse tangentspill. I neste omgang førte inspirasjonen til at han og noen skolekamerater startet et band sammen som de kalte LAG (Lindup, Adams, Gregory). Mike spilte keyboard i bandet. Også Pink Floyd, Genesis og Stevie Wonder ble favoritter på den tiden. Det første elektroniske tangentinstrumentet Mike gikk til anskaffelse av, var en mini-Moog. 

Mikes første kjærlighet var Josephine Wells, som også gikk på Chetham. Dessverre var ikke interessen gjensidig. Hun kom senere til å oppnå en viss suksess selv, som sanger i popbandet Kissing The Pink. 

I 1976 ble Mike med skolens kammerkor til Basel i Sveits. Da Mike var 18 år i 1977 sluttet han på Chetham, og begynte deretter på Guildhall School Of Music, der han ble kjent med Phil Gould. På det tidspunktet var Mike interessert i å spille trommer. Og det var denne interessen som gjorde at han ble kjent med Phil, i sitt andre år på skolen. Det startet med at han gikk ned en korridor en dag og hørte lyden av trommer, og at han som spilte virkelig var dyktig. De ble umiddelbart venner, og begynte å henge sammen. Bla. brukte de å sitte i leligheten til Phil, der de spilte gjennom plater med Herbie Hancock og Miles Davis. De pleide også å lytte på jazzplatene i Guildhalls musikkbibliotek.

I samtalene de hadde ble ofte Isle Of Wight og bandene Phil spilte i der tema, og Phil fortalte om den talentfulle gitaristen og trommeslageren som han kjente, som het Mark King. Mark og Mike møttes første gang i Oxford Street i 1979, da Mike var ute og kjøpte nye trommestikker. I første omgang så den verdensvante Mark litt ned på Mike, som han ikke følte var 'kul' nok til at han ønsket å bruke for mye tid på å stå og prate med ham.

Og like etter var Mark på farten igjen. Til Italia igjen. Et nytt band var iferd med å settes sammen, som skulle på turne til Italia og Tyskland, og Mark som ikke hadde mistet troen på å slå gjennom som musiker ønsket å bli med. På repertoaret stod coverversjoner med Earth, Wind & Fire. Problemet var bare at bandet allerede hadde en trommeslager, og at det de egentlig trengte var en bassist. Mark løy litt, og sa at han var en dyktig bassist, og dermed var han med i bandet. Men heller ikke denne gang ble turen til Italia noen suksess, og på sin 21-årsdag i oktober 1979 satt han i Italia og deppet, og tenkte på å flytte hjem til Isle Of Wight. Det ble ikke noe av det, da han fikk tilbud om å bo i en leilighet i Walthamstow i London sammen med en kamerat som het Martin. Like etter flyttet også Boon inn her, da han kom hjem fra U.S.A. uten penger og uten planer for framtida. Leiligheten  var under oppussing - en oppussing som aldri ble ferdig, og det var ikke noe sentralvarme, slik at de holdt på å fryse ihjel da den kalde vinteren kom. Det var heller ikke ordentlig komfyr der, noe som gjorde matlaging vanskelig. Det som gjorde at de holdt ut var at det i etasjen over var et 8-spors lydstudio, i et lydtett rom, med trommesett, og gode høytalere. I tiden som fulgte ble dette øvingsstudioet for Mark, Boon og Phil. På det tidspunktet var det ikke bestemt hvem som skulle spille hva. Boon og Mark spilte gjerne både bass og gitar, mens Mark og Phil byttet på å spille trommer. I tillegg til å spille kjent materiale skrev Mark også nye låter, låter som kom til å ende opp på hans soloalbum "Influences" (1984). Et bassriff han kom opp med dannet senere utgangspunkt for hitlåta "Hot Water" (1984).

På denne tiden spilte både Phil og Mark trommer i det nystartede bandet Re-Flex. Musikerne var dyktige, og leder Paul Fishman var en person med et godt kontaktnett i Londons musikkmiljø. Men Mark ble lei av manglende progresjon i bandet, så han sluttet. Først i 1983 kom bandets debutalbum ut, som ga dem en internasjonal hit i "The Politics Of Dancing". Mens Phil og Mark var opptatt med Re-Flex og M brukte Boon tiden til å spille med heavy metal-bandet Xero. Men i likhet med Re-Flex var det lite som skjedde rundt bandet, annet enn endeløs rekke av liveopptredener. Det eneste de ga ut på plate var en singel, i 1983.

I februar 1980 foreslo Phil at han og Mark skulle slå seg sammen med hans kamerat Mike Lindup og spille sammen i øvingsrommet på Guildhall. Lindup hadde nettopp deltatt på en plateinnspilling for første gang, da han deltok med sin sang på plata "Seeta Aur Geeta" med den pakistanske artisten R. D. Burman. Mike spilte keyboard, Phil trommer, Mark bass, og med Boon i Xero fikk de med seg Dominic Miller på gitar. Dominic var i likhet med Phil og Mike elev ved Guildhall. De jammet og spilte noen coverlåter, uten noen ide om hva slags musikk de ønsket å spille. 

Phil Gould: "We just borrowed some equipment and mucked about and didn't think about what kind of music we were playing, or what it was called. It just 'was'."

Et sjeldent bilde med pre-Level 42, bestående av Dominic Miller, Mark King, Mike Lindup og Phil Gould.

De ble enig om å treffes igjen. På den neste øvingen dukket også Boon opp, slik at de hadde to gitarister. Boon (om Miller): "He was actually much better than me." Etter det dukket ikke Dominic opp noe mer, slik at 'bandet' ble redusert til en kvartett bestående av Phil Gould på trommer Boon Gould på gitar og saksofon, Mike Lindup på keyboard og Mark King på bass - den klassiske Level 42 besetningen.

Det var ikke gitt at Boon skulle spille gitar, eller at Phil skulle spille trommer. Men Mark hadde ikke noe imot å spille bassgitar, og med sin spesielle slap-bass teknikk skjønte han at kunne bidra med noe som gjorde at bandet skilte seg fra de andre på den tiden. Mark King: "The slap and tickle on the bass was becoming one of the noteworthy things about our music. It sounded different, whereas if I played the drums it sounded the same as anybody else."

Den klassiske Level 42 besetningen, med Boon, Phil, Mark og Mike.

Dominic Miller kom til å gjøre suksess som gitarist i årene etter, som Stings faste gitarist siden 1990, i tillegg til at han deltok på en lang rekke kjente plater, med Phil Collins, Paul Young, World Party, og Richard Wright fra Pink Floyd. Han kom også til å delta på flere av Level 42 album, og han har jobbet med Mark King og Mike Lindup på deres soloprosjekt.

På øvingene som fulgte gjorde de instrumentale versjoner av "Mr. Pink", "88" og "Love Meeting Love" - egenkomponerte låter som kom til å bli gitt ut på plate senere. Phil bodde hos storebror John, og etter en stund flyttet de øvingene dit. En dag de satt der og pratet kom Mark med en lovnad om at han skulle være millionær innen han var 30. 

Mark og Mike tok tidlig ansvar når det gjaldt låtskrivingen og arrangementene. Det var også Mike som sørget for bandets første spillejobb, i studentbaren på Guildhall School Of Music And Drama. På repertoaret stod 3 låter skrevet av Mark, samt en coverversjon av "Hanted House" med Lee Oscar. Politiet likte ikke musikken, ettersom de kom innom 2 ganger for å få dem til å skru ned lyden, før de tilslutt krevde at de avsluttet spillingen. Men publikum var veldig positiv til det Mark og co. hadde å presentere. Phil Gould: "it was all really tough then, but people responded to it. It was incredible they actually liked it. We had no confidence (selvtillit) then."

Som navn på bandet brukte de tallet 88, da de ikke ønsket at bandnavnet skulle gi referanser til noe. Men like etter oppdaget de at deres gamle helt Jack Bruce fra Cream, brukte (Rocket) 88 som navn på et prosjekt han hadde. De måtte derfor komme opp med noe nytt, men inntil videre klarte de seg uten et ordentlig bandnavn.

Mark King: "88 was the first name we all agreed on, but it turned out that there was already a band called 'Rocket 88' that had been around for a while so we kept looking. The 'number' thing seemed to work well because we were coming in on the tail end of the Punk movement and the previous four years had seen bands with very aggressive names that aligned themselves to it so we were looking for something that might suggest another style."

Broder John Gould var en god støttespiller å ha denne tiden, ikke minst pga. sine kontakter. Han sørget for at de fikk muligheten til å prøvespille for Andy Sojka i det lille plateselskapet Elite. På den tiden ga Elite ut plater med jazz-funk band som Atmosfear og Light Of The World. Boon og co. ble inspirert av disse bandene til å gjøre noe lignende, da de skjønte at det var i tiden. Boon Gould: "We started getting an inkling of what was happening in London at the time." Jazz-funk lå også ganske nær den musikken de selv hadde spilt fram til da.

I møtet med Sojka ønsket de fire og ha en demo og presentere for ham. Phil kontaktet da Robin Scott fra M for å høre om han kunne hjelpe dem med studiotid, noe han gjorde. En demo ble spilt inn i Hollywood Studios i London, og tatt med til møtet med Sojka. Sojka syntes de hørtes ut som nok et jazz-funk band, noe han egentlig var lei av, men han bet seg merke i instrumentalen "Love Meeting Love" som han likte godt. Men han var helt klar på at de måtte legge sang på låta. I første omgang lette de etter noen utenfra til å ta seg av syngingen, men tilslutt endte de opp med Mark som sanger. En tekst ble skrevet for å etterkomme Sojkas krav. Men før de gikk i studio ønsket de å gjøre endringer på kompet til låta, for å gjøre den mindre funkpreget. Uansett var de nødt til å låne instrumenter når de skulle igang med innspillingen, da de ikke hadde egne som var egnet, slik at dermed stod fritt til å velge.

De var ute etter å bruke instrumenter som kunne gi låta et sæpreg. Og ettersom man nå var kommet over på 80-tallet var det nærliggende å bruke synthesizere som endel av lydbildet. Problemet var at tangentmann Mike Lindup ikke hadde erfaring med synther. De skjønte da at de måtte hente inn ekstern ekspertise. Phil foreslo da at de burde kontakte Wally Badarou som hadde spilt synth på "Pop Muzik" og albumet "New York * London * Paris * Munich" med M. Og Badarou ville gjerne hjelpe dem. Penger ble samlet inn slik at de fikk hentet ham over fra Paris. På den tiden Badarou og Level 42 begynte samarbeidet ble det vurdert om han skulle tas med som 5. medlem av bandet, men fordi han var tilknyttet et fransk plateselskap var det ikke bare å bli med i et band som var på et annet selskap. Senere da det ikke lenger var noe problem fortsatte Badarou som Level 42s '5. medlem', både fordi man var vant til at det var sånn, i tillegg til at Badarou ønsket frihet til å gjøre andre ting. I 1980 var han bl.a. ute med sitt debutalbum.

Wally Badarou ble en viktig mann for Level 42 på 80-tallet, selv om de færreste visste hvem han var.

I starten var det helt tydelig at Mike Lindup var ubekvem med at bandet hentet inn en så dyktig musiker med en helt annen erfaring enn ham selv, men med årene fant de to ut av det med hverandre. Mike Lindup: "Right at first, when the idea came of getting another keyboard player, I suggested that maybe we also could get another bass player or vocalist! But I realised very quickly what Wally did. He was an orchestrater. He was adding colours and enhanced our sound. His French-African background was very important. Related to French impressionism. Wally didn’t came in and said that he could play a bigger solo than me. That’s not his thing. Wally and I naturally complemented and respected each other as keyboard players. Wally is truly a great guy in any kind of way."

Badarou på sin side var mektig imponert av basspillet til Mark King og bandets musikkstil. En stil som lignet hans egen.

Singelversjonen av "Love Meeting Love" ble spilt inn i Gateway Studios i Clapham, London. Det var var en laid-back poplåt med innslag av jazz, der Marks bass og Mikes tangenter var det man først og fremst la merke til. Wally krydret låta med et klarinettparti, mens en Dave Chambers spilte saksofon. Mike fikk også jobben med å synge på låta. 

I visse land ble også "Sandstorm" og "(Flying On The) Wings Of Love" gitt ut på singel.

Level 42 første plateutgivelse ble "Love Meeting Love" i april 1980, på selskapet Elite.

John Gould som hadde vært en viktig støttespiller ble også manager for bandet. Et band som fikk navnet Level 42. 42 er hentet fra boken "Hitchhiker's Guide To The Galaxy", der 42 er svaret på meningen med livet. Ordet 'Level' ble lagt til av Andy Sojka eller av advokaten til John Gould (det er uenighet om opprinnelsen), da de mente det passet bra sammen med tallet 42. Uansett var ikke bandet selv så opptatt av hva de ble kalt.

Gould brukte også sine kontakter til å sørge for at singelen fikk spilletid på radiostasjoner og omtale i musikkavisene. Bla. kom den inn på 'tung rotasjon' hos Radio Luxembourg. Singelen var så bra at det større plateselskapet Polydor umiddelbart fattet interesse, kjøpte rettighetene, og ga den ut pånytt. I august var den oppe på en fin 61. plass på den britiske singellisten. Mange av de som hørte "Love Meeting Love" var overrasket over at bandet bestod av 4 hvite britiske gutter. Lydbildet ga assosiasjoner til sort jazz og funk. Boon: "We never thought of ourselves as being a jazz-funk band. We just played how we wanted to play." De mente at funk-uttrykket kom fra det faktum at 3 av medlemmene av bandet (Phil, Mark og Mike) hadde bakgrunn fra slagverk, noe som bidro til å gi musikken deres et rytmisk preg.

Polydor ønsket flere Level 42 låter, så Mark, Phil, og Boon dro hjem til Isle Of Wight i juni 1980, der de skrev låter og øvde i Gould familiens garasje. Mike tilbrakte tiden hjemme hos moren i Wimbledon.

I august var det satt av 10 dager i Hillside Studios i Streatham, London til å spille inn Level 42s debutalbum. Opplevelsen ble ikke så god, da de mislikte de lange arbeidsdagene, den manglende erfaringen med studioteknikk, og kommentarer fra studioteknikerne som jobbet der om at de ikke holdt mål som musikere. Phil og Boon slet med å få til det mere sofistikerte, 'sorte' uttrykket som produsenten og Mark King ønsket. Det ble litt for mye rett fram rock'n roll. Boon: "I had no idea of what was expected, it was simply a question of finding the right balance."

Etter at de var ferdig med innspillingen skjedde det lite, og for å kunne livnære seg i London fikk Boon, Phil og Mark seg jobb på et lager, der de håndterte orientalske møbler. Bedre ble det da de fikk et forskudd på £5000 for låter de kom til å gi ut i framtiden. Penger som ble brukt på nye instrumenter, og litt mat. Bl.a. fikk Mark råd til drømme-bassgitaren, en Jaydee Supernatural fra 1978, med serienummer OO3A. Jaydee var et lite britisk selskap, startet i 1977 av John Diggins. Og med årene kom Jaydee og Mark King til å ha gjensidig glede av hverandre, der Mark ble en god ambassadør for selskapets bassgitarer. 

Faktisk var dette den første bassgitaren Mark eide, noe som er overraskende sent, med tanke på at han noen år senere (av mange) ble regnet som den beste bassisten i verden.

Mark Kings Jaydee Supernatural bassgitar fra 1978. Til høyre ser vi Mark med gitaren i 2014.

De fikk også råd til en bandbil - en Leyland - som de bygde om for å tilpasse den til bandets behov. Deres første offisielle konsert som Level 42 ble gjort hjemme på Isle of Wight, på La Babalu Club, 30. august 1980. De ble presentert som 'London's latest disco/soul band'. Som 'sceneshow' hadde Mark investert i en tigerstripet jakke, og stripete bukser. Etter det fulgte bl.a. Nottingham, Dartford, og flere spillesteder rundt London. Alle låtene de framførte var instrumentale, med unntak av "Love Meeting Love".

Britisk musikkpresse begynte å bli oppmerksomme på dem på denne tiden. Og der ble de presentert som jazz-funk band som lignet på Shakatak, Linx, Light Of The World, og Central Line. Som nevnt var de ikke enig i den sammenligningen. Boon: "There was quite a heavy element to what we played. Coupled with the fact that we used to play everything at twice the speed."

Fordi de ble ansett for å være jazz-funk var interessen for Level 42 liten nord for London, da musikkformen var en London-greie. Med årene opplevde bandet at det var lettere å slå gjennom i Fastlands-Europa enn i Nord-England.

1980 ble avsluttet med konserter i Southall White Hart, og Central Ballroom i Slough. Mark, Boon, Phil og Mike følte at de nå var på rett vei, og at 1981 kom til å bli et bra år for bandet.

Turnevirksomheten fortsatte fra første nyttårsdag 1981 og utover. Gjerne på samme plakat som band de ble sammenlignet med, slik som Linx, UK Players, Light Of the World og Freeez. Etter hvert fikk de også innpass i Manchester og andre nordengelske byer, da jazz-funk begynte å slå an også der. Med lokale band som Inversions. 

I mars 1981 ga Level 42 ut sin 2. singel (3. om man tar med "(Wings Of Love"), kalt "Love Games", på Polydor Records. Plata var produsert av Mike Vernon - en mann som på 60-tallet var en profilert produsent for navn som David Bowie, Fleetwood Mac, og John Mayall & the Bluesbreakers, men som på 70-tallet hadde forsvunnet litt, da han produserte mindre kjente band. Fram til 1980 hadde Vernon vært tilknyttet The Olympic Runners - et av de første britiske funk bandene. Singelen ble spilt inn i Vernons Chipping Norton Recording Studios i Chipping Norton. Et studio som ifølge Mark og Phil var hjemsøkt av spøkelser.

Mike Vernon

"Love Games" er en av de mest typiske låtene fra tidlig Level 42, med Marks slap-bass som går gjennom hele låta, og et markant keyboardriff fra Mike Lindup. At Mike hadde studert sang var lett å høre her, da hans soulfylte stemme kunne minne Michael Jackson fra samme tid. Salgmessig ble singelen en suksess, med en fin 38. plass i Storbritannia i april 1981. Også utenfor hjemlandet solgte singelen bra, med 4. plass i Nederland og 15. plass i Belgia. Det ble også gitt ut en 12" singel med låta, som noen omtalte som "Three-year coma recorded in seven minutes." 

Det flotte coveret på singelen, med damen/'prinsessen' som så ut som om hun kom fra den greske antikken, var laget av Joy Barling. Denne damen (eller 'The Princess' som hun også blir omtalt som) kom til å gå igjen på platecover og annet i årene som fulgte. 

"Love Games" singelen med det flotte coveret.

Den fine plasseringen på listen gjorde at Level 42 også fikk mulighet til å opptre på prestisjefylte Top Of The Pops på BBC TV med låta, 23. april 1981. Noe som var 'alle unge musikeres drøm' på 70- og 80-tallet. Mark King: "Top Of The Pops was the 'holy grail' for bands trying to make it into the charts, and we made it in 1981 with 'Love Games', our 3rd single. I remember calling up my parents and telling them, they were sooo excited!"

For å se proffe ut på scenen hadde de meg seg Leroy Williams på conga. Williams hadde deltatt i Hillside Studios, og han kom til å delta på bandets neste album.

 Level 42 på Top Of The Pops i 1981 i april 1981.

I juli 1981 ble "Turn It On"/"Beezer One" gitt ut på singel, med 57. plass på singellisten i Storbritannia som resultat. 

I august fulgte bandets debutalbum "Level 42". Igjen med Mike Vernon som produsent, og spilt inn i hans studio. Med seg på plata hadde bandet bl.a. Wally Badarou, Leroy Williams, Gary Barnacle, og Dave Chamber på tenor-saksofon. Badarou var også avbildet på baksiden av LP-coveret, og inni CD bookleten. 

Level 42 og Wally Badarou, slik de ble avbildet på "Level 42".

"Level 42" mottok hyggelig omtale i media som en entusiastisk, luftig, rytmisk plate, med stemningsfull vokal. Mange av låtene på plata var instrumentale, mes Mike og Mark delte jobben på de de vokale sporene. Salgsmessig ble plata en suksess, med 20. plass i Storbritannia, 4. plass i Nederland, og 43. plass i Sverige.

I 2015 ble Mike Lindup spurt om å plukke ut hans topp 5 Level 42 album, og da kom "Level 42" på 1. plass foran "World Machine".

"Level 42" som i tillegg til flott musikk også huskes for albumcoveret,

et cover som regnes som et av de flotteste som ble laget på 80-tallet.

På denne tiden var Phil og Mark også engasjert i Gary Barnacles band Leisure Process, der de begge spilte på låta "A Way You'll Never Be" (noe som er lett gjenkjennelig). Samarbeidet fungerte veldig bra. Så bra at Mark hadde lyst til forlate Level 42 og heller å bli med i Barnacles band. Men pga. kontrakten han var bundet av (Leisure Process var på CBS), og fordi Polydor kjempet med nebb og klør for å få Mark til å bli i Level 42, ble videre samarbeid stoppet. Mark fikk også et smigrende tilbud fra gitarlegenden Jeff Beck om å bli med i band sammen ham og trommeslager Simon Phillips (Toto, Mike Oldfield, Big Country). Men heller ikke det ble det noe ut av.

Parallelt med plateutgivelsene fortsatte Level 42 turnevirksomheten, med økende oppslutning fra publium. De fikk også mulighet til å turnere i Tyskland, som oppvarmingsband for The Police - et band alle 4 likte svært godt. I Tyskland ble de sjokkert over størrelsen på høytalerne, lysriggen, konsertlokalet, antallet publikummere. Og det store crewet Police hadde tilgjengelig til å hjelpe dem med utstyret. Level 42 hadde ingen til å hjelpe seg, og de hadde ikke mer utstyr med seg enn at de fikk plass til det i varevognen sin. Phil Gould: "Being out there on stage that first night was like another world to us."

På veien hjem gjorde Level 42 også 3 konserter i Nederland som ble en suksess, og som bidro til å skape interesse for albumet deres. 12. oktober opptrådte de på Paradiso i Amsterdam. Og denne kvelden traff Mark sin framtidige kone Pia for første gang. Hun jobbet som fotograf, og tok bilder av bandet. På den tiden var hun kjæreste med Level 42 nederlandske turne-arrangør. Mark King: "Jeg forelsket meg i venninnen til vår nederlandske turne-arrangør. Det var kjærlighet ved første blikk og jeg ba Pia bli med meg hjem til London. Siden det har vi skaffet oss ny turne-arrangør i Nederland."

Mark og Pia traff hverandre igjen flere ganger i tiden som fulgte.

På denne tiden syntes Mark, Paul og Boon at livet som rockestjerner var morsomt. De drakk mye, la seg sent, og sosialiserte med menneskene de traff på veien. Mike som verken røykte eller drakk var ikke interessert i å holde på sånn, så han gikk til sengs tidlig på kvelden for å være opplagt til neste dag.

Tilbake i England fortsatte de turnevirksomheten med ytterligere 22 konserter. En turne som ble avsluttet på Hammersmith Palais, 22. november 1981. Level 42 på plate og Level 42 live var to forskjellige ting. For det første spilte de låtene mye raskere enn på plate, og musikken framstod som enda mer rytmisk og dansbar enn på plate, noe som ble framhevet av flere musikkritikere. Veldig ofte var låtene totalt annerledes live enn de hadde vært på plate. Level 42 improviserte hele tiden, og studioversjonen ble bare brukt som utgangspunkt, noe som til tider forvirret publikum og konsertanmeldere.

23. oktober ble "Starchild"/"Foundation And Empire Parts 1 And 2" gitt ut som 3. og siste singel fra "Level  42". I Storbritannia ble det 47. plass, i Nederland 17. plass, og Belgia 35. plass. Det mest positive var at de kom seg inn på den amerikanske dance-listen med "Starchild", med en 60. plass. Låta var skrevet av Mark King, Phil Gould og Wally Badarou. Mike Lindup: " Beside his capability as a synth programmer Wally also brought some music with him. ‘Starchild’ is a demo that Wally played to us. Before we decided to work it out as a song, it was a pure instrumental piece."

I desember var Level 42 tilbake i Mellom-Europa, med konserter i Nederland, Belgia og Tyskland. De kjørte fortsatt rundt i varevognen sin, men hadde fått med seg folk til å ta seg av lys- og lydutstyret. Innimellom ble de også invitert til å stille opp i TV-show. Bl.a. opptrådte de på nederlendernes versjon av Top Of The Pops med "Love Games".

Tilbake i England var det meningen at Level 42 skulle gå i studio våren 1982 for å spille inn et nytt album. Men pga. de mange turneene i 1981 hadde de ikke hatt tid til å sette seg ned og skrive låter. Det eneste de visste var det ønsket å produsere plata selv. Tid ble satt av i London's Eden Studios med lydtekniker Nick Launay. Men av naturlige årsaker gikk arbeidet med plata tregt.

På samme tid valgte Polydor å gi ut opptakene som hadde blitt spilt inn i Gateway Studios og Hillside Studios i London i juli og i agust 1980, på plate. Fram til da hadde Andy Sojka sittet med rettighetene til låtene, og han hadde flere ganger forsøkt å gi dem ut som et Level 42 album, enten ved å tilby låtene til Virgin eller Polydor (selskapet Level 42 var på nå). Men enten var prisen for høy for Polydor eller sistnevnte satte foten ned når Sojka forsøkte å selge de til Virgin. Men tidlig i 1982 ble Polydor og Sojka enig om en pris på £25.000 for at Polydor skulle få rettighetene. Og i mars ble "The Early Tapes - July/Aug 1980" gitt ut. Sojka hadde fram til da omtalt opptakene som "Strategy", og han hadde også fått laget cover som skulle brukes på utgivelsen, men Polydor valgte å se bort fra både coveret og navnet han hadde brukt. 

Andy Sojka trykket opp 6 eksemplarer av albumet "Strategy", med hvit håndskrevet label.

I stedet brukte de en ny versjon av 'prinsessen' på forsiden av albumet. For de som hadde fulgt Level 42 en stund var både "Sandstorm", "Love Meeting Love", Wings Of Love","Mr. Pink" og "88" kjente låter. Vakre "Woman", "Theme To Margaret", og "Autumn" var muligens mer ukjent. "Theme to Margaret" var ment som en hyllest av Marks bestemor Margaret Flux som døde da Mark var 15 år gammel. Mark King: "Bless her. I came up with that tune when she passed away, and that particular tune would have been four years old when we laid it down."

Uansett var "Early Tapes" en flott plate, til tross for enkle forhold under innspillingen, og at de var uerfaren med å jobbe i studio på den tiden. Blant fans av Level 42 er den blant favorittene (jmf. Rateyourmusic).

"The Early Tapes - July/Aug 1980" fra 1982.

Salgsmessig gikk det brukbart, med 46. plass i Storbritannia.

I april begynte arbeidet i studio å vise resultater, da "Are You Hearing (What I Hear?)" ble gitt ut på singel. Låta hadde et røft preg med Marks 'agressive' basspill og Phils energiske trommespill. Mikes tangenter bidro til å skape et vennligere soulpreg. Selv om "Are You Hearing" var dansbar hadde den ikke noe fengende refreng eller melodi, noe som førte til at den ikke nådde høyere enn 49. plass i Storbritannia.

Låta var produsert av Mike Vernon. Å produsere det neste studioalbumet selv hadde ikke fungert, noe Mark og co. ikke hadde problemer med å innrømme. Når de satt for seg selv i studio hadde låtene en tendens til å bli for komplekse, med for mange detaljer. Det som i utgangspunktet hadde startet som en god ide endte opp som lite tilgjengelig for lytteren - noe flere av medlemmene av Level 42 egentlig syntes var OK, særlig Gould brødrene. Heller ikke samarbeidet med Laurnay hadde ikke fungert. Det eneste som kom ut av det var tittellåta "The Pursuit Of Accidents".

1. april 1982 fikk Phil Gould igjen gleden av å opptre på Top Of The Pops, denne gang sammen med legendene i Roxy Music, da de framførte 80-talls klassikeren "More Than This". Bandet hadde ikke egen trommeslager på den tiden, og var avhengig av å hente inn folk utenfra.

I april dro Level 42 ut på nok en turne. Det startet med 2 utsolgt-konserter på Hammersmith Odeon i London, før de dro over til Tyskland, Nederland, Belgia, og Frankrike. Noe som kjennetegnet Level 42s konserter var at folk ikke satt og hørte på musikken - de var ute gulvet og danset i stedet.

Med mindre pauser fortsatte turnevirksomheten ut året. En av disse pausene kom i august, da Mark giftet seg med sin nederlandske kjæreste Pia den 6. august, på Isle of Wight. Like etter ble de foreldre til Florrie. I november 1985 fikk de sønnen D'Arcy, og i 1988 fikk de datteren Jolie.

Mark og Mike tok seg også tid til å spille inn en singel under navnet Thunderthumbs And Toetsenman. Og med sitt latino/kalypso-preg var sommerlige "Freedom" et godt stykke unna det Level 42 holdt på med på den tiden. På singelen var det også lagt inn parti med rapping.

I et senere intervju med Record Collector fortalte Mark at årsaken til at han og Mike spilte inn singelen, var at han trengte litt ekstra penger på den tiden, for å få råd til et kjøpe seg et hus til ham og Pia. Og Polydor var villig til å gi ham 200.000 kr. om han og Mike spilte inn noe som de kunne gi ut på plate. Mark King: "The only way I could justify asking the record company for some money was If I did a solo thing. It was an accident. So they said, OK, and gave me £20.000, which was enough to buy my first house with."

Thunderthumbs And Toetsenman med "Freedom".

I september ble også "Weave Your Spell" gitt ut på singel, med 43. plass i Storbritannia. Selv om også det var en frisk, rytmisk låt, hadde den ikke potensiale til å nå opp på listene. På samme tid ble også albumet "The Pursuit Of Accidents" gitt ut. Den gjorde det langt bedre enn singlene, og bedre enn Level 42s tidligere albumutgivelser, med en fin 17. plass i Storbritannia. Plata hevdet seg ikke så bra i utlandet, da den kom inn på lista i kun to land. I Nederland med en 19. plass. Og i Norge! med en 31. plass på VG-lista, og 4 uker på topp 40. Enda Level  42 ikke hadde gjort konserter i Norge ennå på den tiden. I hjemlandet var den fine plasseringen et resultat av bandets mange konserter, og at de hadde fått mye fin omtale i media. For albumet i seg selv ble for teknisk, og voldsomt i forhold til tempo og detaljer. Med unntak av "The Chinese Way" var det heller ikke enkeltspor som var egnet til å skaffe bandet så mange nye lyttere. Likefullt var det nok mange som likte detaljrikdommen på plata, og følelsen av improvisasjon. I ettertid var heller ikke medlemmene av bandet så fornøyd med plata. 

Phil Gould: "In fact it's probably the most fragmented album we did because we just had bits of ideas."

Mike Lindup: "The record is too segmented. It was also recorded in about five different studios. The album didn't have the flow that 'Level 42' had."

Hos fansen er plata en av favorittene. På Rateyourmusic er den på 3. plass blant Level 42s album.

"The Pursuit Of Accidents" viste at Mark, Mike, Phil og Boon var blitt svært dyktige musikere, som følte seg mer hjemme i studioet. Men den viste samtidig at de ikke helt visste hvor de ville hen musikalsk. Og de manglet en leder som kunne ta styring når de ble uenige. Polydor ønsket at Mark skulle være denne personen. Plateselskapet ønsket også at de skulle bli mer kommersiell i lydbildet, men at det måtte skje på en måte som passet bandet.

Også bandet selv skjønte at de i større grad måtte bort fra de instrumentale numrene om de ønsket å nå opp på listene. Mike Lindup: "It became apparent that few instrumentals got into the charts, so we thought that if that is what it takes, we would write songs."

Mike Vernon produserte plata. Med seg hadde han de dyktige lydteknikerne Dave Bascombe og Gordon Milne. 

Dessverre var verken Level 42-logoen eller platecoveret til "The Pursuit Of Accidents" like stilfullt som "Level 42". Mike Lindup: "The cover was awful." Denne gang hadde de valgt å få hjelp fra Alwyn Clayden og Bruce Gill.

"The Pursuit Of Accidents" ble et steg til siden for Level 42.

"The Chinese Way" var et hederlig unntak på plata, som en av de beste låtene Level 42 noengang spilte inn. Vekslingen mellom Mark og Mikes stemmer fungerer veldig bra, med et luftig og fengende komp. Det er også en av bandets egne favoritter, og en låt de har framført live jevnlig i alle år.

Den ble også gitt ut som 3. og siste singel fra albumet, tidlig i 1983. I Storbritannia ble det en fin 24, i Belgia 35. plass, i Nederland 45. plass, og Irland 27. plass. Level 42 fikk også muligheten til å opptre på Top Of The Pops igjen, med "The Chinese Way". 27. januar 1983.

Også "You Can't Blame Louis" var et flott spor. Teksten var skrevet av Phil, og kjærsten hans på den tiden het Louis/Lois.

Etter albumtugivelsen fortsatte Level 42 turneen. Først med konserter i England, og deretter i Fastlands-Europa, med besøk i Frankrike, Italia, Sveits, Tyskland, Østerrike, Nederland, Sverige, og Norge - i det som ble bandets første konsert her til lands.

På konserten de gjorde 7. november på Hammersmith Odeon var musikkbladet Melody Maker til stede, og i anmeldelsen av konserten var superlativene mange: "They played fourteen numbers in all. Each was a winner, and never did the enthusiasm and vigour of audience or band flag Twenty minutes into the set and nearly everyone wa on their feet, unable to hold back from Mark King's legendary and captivating bass guitar work."

Underveis på turneen i Tyskland møtte Mark og co. medlemmer fra disco/R&B-bandet Earth, Wind & Fire, og da ble de skamrost for musikken de spilte. Keyboardist/produsent Larry Dunn og bassist Verdine White fra Earth, Wind & Fire forhørte seg senere med folk hos Polydor om muligheten for å jobbe med Level 42. Og rundt juletider 1982 ble Mark, Mike, Phil og Boon invitert over til Los Angeles og innspillingsstudioet Dunn og White hadde der. Med tanke på å produsere det neste Level 42 albumet i L.A., og for å hjelpe dem med å få fotfeste i U.S.A. Og lei av både produsent Mike Vernon og det britiske været takket de ja til tilbudet. Vernon kom i stedet til å jobbe med norske artister de neste årene, som produsent for Trond Granlund, Reidar Larsen, Aina, Vazelina Bilopphøggers, og New Jordal Swingers.

 Larry Dunn og Verdine White fra Earth, Wind & Fire ønsket å jobbe med Level 42.

6 uker før Level 42 reiste over til California, i mars 1983, ble det arrangert et møte i London mellom bandet og Dunn/White, der guttene fikk mulighet til å presentere det de hittil hadde av ideer for den neste plata. Og det de hadde å presentere var 3 bassriff.. Resten av plata tenkte de å skrive i studio, og kompet til låtene måtte de jo vente med å lage til Wally Badarou var tilgjengelig. Utenforstånde som jobbet med bandet ble overrasket over hvor mye franskmannen betydde for Level 42 i den skapende prosessen. Level 42 opplevdes om handlingslammet om ikke Wally var der. Man snakket om 'Wally factor', eller 'Waiting for Wally'-faktoren. Dette var arbeidsmetoder Dunn og White ikke forstod, og som de kom til å overse i arbeidet med plata. 

Bandet fant seg godt til rette i Los Angeles, der de bodde på et hotell nære Venice Beach. Dagen startet gjerne med en tur i bassenget, en god frokost, og en kaffe, før de dukket opp i The Complex Studios sånn i 2-tiden. Her jobbet de fram til 9 på kvelden. I samme studio som dem jobbet også artister som Styx, Air Supply, George Duke, og Herbie Hancock. Etter det var ut på byen for å utforske nattelivet i Los Angeles.

Rett før Level 42 dro over til USA var de i studio sammen med Wally Badarou for å spille inn låta "Out Of Sight, Out Of Mind". Låta var skrevet av bandet og produsert av Wally. Den ble gitt ut som første singel fra det nye albumet, og nådde en grei 41. plass i Storbritannia i april. "Out Of Sight, Out Of Mind" var en sval poplåt, med vokalen som det bærende elementet - et stykke unna den instrumentale jazz-funken de hadde slått gjennom med noen år tidligere. Det var Wally som inspirerte dem, og som kom opp med ideer til bruk av sang på låtene de laget.

"Out Of Sight, Out Of Mind"

Samarbeidet med Dunn og White gikk bra, og selv om Level 42 strittet imot klarte produsentene å få dem til å kombinere ønsket om å bevare bandets særegenhet og skape musikk egnet for listene. Verdine White: "At first they were afraid they were going to lose the essence of their music, which I don't think we did. It was the best project I had ever worked on."

Likefullt fornemmet man inspirasjonen fra amerikansk funk, og faktisk kunne musikken minne litt om Earth, Wind & Fire, særlig "The Sun Goes Down (Living It Up)". De klarte også å gjenskape livefølelsen på plata - en stemning som også hadde vært til stede i studio. 

White omtalte Phil som en intellektuell type som helst ville være produsent selv, Mark var intuitiv med god sans for musikk, og med god humor. Boon var en mer forsiktig, stillferdig type. Bak Boons stillferdige fasade skjulte det seg en usikker mann som ikke følte han nådde opp til talentet til de andre i bandet, han følte ikke rytmen i kroppen slik de andre gjorde, og han klarte ikke å bidra som låtskriver. Likefullt bestemte han seg for ikke å gi opp, men heller jobbe med svakhetene sine.

På slutten av plateinnspillingen kom Wally Badarou inn og la synth på låtene, slik han pleide, noe som fungerte bra. Verdine White: "It was unique."

Level 42 fikk også celeber hjelp fra perkusjonisten Paulinho da Costa. Han har deltatt på en lang rekke plater. På 80-tallet er han mest kjent for å ha bidratt på "Thriller" med Michael Jackson, "True Blue" med Madonna, og "Purple Rain" med Prince. Han hjalp også norske Fra Lippol Lippi senere på 80-tallet.

Etter at plata var ferdig innspilt ble den mikset av White og Dunn, uten at bandet var tilstede, noe som ga dem en liten overraskelse da de hørte det ferdige produktet. Mark King: "The problem of working with American producers is that you get a very American sound. Having said that, we had a good time and we didn't regret it at all. It was a great experience, and one of the most enjoyable albums to make for everyone."

Like før albumet - som fikk navnet "Standing In The Light" ble gitt ut - gjorde Level 42 en promoteringskonsert på Britain Salutes New York, i mai 1983. Mange av de store amerikanske avisene var tilstede, og de var positive til det Level 42 hadde å presentere. Samme kveld måtte de gjøre enda en konsert, for privatpersoner, og der var bla. Stevie Wonder, George Duke, og Marks favoritt Lenny White tilstede.

"Standing In The Light" fra oktober 1983, med bilde av bandet på forsiden av coveret.

I juli var Level 42 tilbake i Europa, da de opptrådte på Montreux Jazz Festival. Konserten var svært vellykket, noe som ble uttrykt i takkebrevet Mark fikk fra arrangøren, der de håpet å få dem på besøk flere ganger. Konserten ble også brukt som 'øving' for den kommende verdenssturneen som bandet skulle ut på.

Level 42 opptrådte på Montreux Jazz Festival i 1983.

I juli fikk også fansen en forsmak på hva samarbeidet mellom Level 42 og Earth, Wind & Fire gutta hadde resultert i, da den fengende og funky poplåta "The Sun Goes Down (Living It Up)" ble gitt ut på singel. For anledningen ble det også spilt inn en musikkvideo - den første som Level 42 deltok i. Opptakene ble gjort i et grustak i Norwich en solskinnsdag, noe som kunne gi inntrykk av at opptakene var gjort i en ørken. Musikkvideoen var av det enkle slaget, og kan ikke ha kostet mange pundene.

Salgsmessig gikk det veldig bra, med 10. plass i Storbritannia (deres første topp 10 hit). Singelen gjorde det også bra i Belgia og Irland.

Det ble laget en musikkvideo til "The Sun Goes Down (Living It Up)", noe som muligens hjalp på salget.

I august startet verdensturneen, med oppstart 29. august i Margate Winter Gardens. 18. september opptrådte Level 42 på Locarno i Glasgow. Konserten her ble tatt opp av den lokale radiostasjonen Clyde. I 2005 ble opptakene gjort tilgjengelig på CD-utgivelsen "The River Sessions".

Etter 28 konserter i Storbritannia dro de over til Nederland, Belgia, Tyskland, Frankrike og Sveits, med ytterligere 24 konserter fram til 8. november. Det tette programmet gikk til slutt ut over stemmen til Mark, noe som gjorde at de måtte kansellere noen av konsertene. 

På Hilton hotel i München fant Mark ut at han skulle ha det litt moro med personalet i resepsjonen. Så han slang ut et tau fra hotellrommet sitt, som rakk ned de 11 etasjene til gateplanet, og firte seg ned. Deretter gikk han forbi hotellresepsjonen. Dette gjentok han 9 ganger, til personalets store undring. Den 10. gangen var han ikke like heldig, da doskåla som tauet var festet til løsnet fra veggen, og han ble hengende i løse lufta 2 etasjer over bakkenivå. Han ble da berget av noen av roadiene som fulgte bandet på turneen. Mark King: "I was getting ready to die."

Etter det fulgte land som Belgia, Nederland, Sverige, Danmark, Finland og Norge. I desember 1983 opptrådte Level 42 på Ratz som lå i Studio 26 i Univesitetsgata i Oslo. I den anledning ble konserten anmeldt, og Level 42 intervjuet av det populære norske ungdomsbladet Det Nye. Et intervju som ble å finne i magasinets utgave 17. januar 1984 - som en av de første artiklene om bandet i Norge. 

Det Nye om konserten: "Musikken på plate er stilisert og litt kald. I levende live på Studio 26, blir det en eksplosjon à la McLaughlin, Average White Band, Earth, Wind & Fire. Folk gynger med, synger tekstene på "Sun Goes Down (Living It Up)", og krever ekstranummer."

Det var 4 slitne gutter som ble intervjuet av Det Nye. Phil Gould: "Vi har vært ute siden august: England, Frankrike, Tyskland, Sveits og de skandinaviske hovedstedene."

Intervjueren la merke til at Phil var betraktelig mer taletrengt enn sin bror Boon. Det ble også kommentert at gutta var løsslupne, avslappet og fulle av energi, til tross for det som hadde blitt sagt om at de var sliten etter alle konsertene.

De fortalte også om ønsket om å slå gjennom i U.S.A. og Japan. Men at de muligens ikke hadde utseendet som måtte til for å slå gjennom. Mark King: "Vi er ikke verdens peneste gutter, og ikke kan vi lage musikkvideoer heller."

 Rundt juletider 1983/84 var Level 42 på besøk i Norge. De ble da intervjuet av Det Nye.

Etter konsertene i Skandinavia reiste Level 42 videre til Japan, Australia og Nord-Amerika.

Til tross for amerikanske produsenter som ønsket å hjelpe Level 42 med å slå gjennom i U.S.A., en god plate, gode anmeldelser, og et plateselskap som tilsynelatende ønsket å promotere dem, nådde ikke "Standing In The Light" opp i U.S.A. Litt av problemet var at plateselskapet ikke visste hvordan de skulle promotere plata - som pop, R&B, jazz, eller rock? På den tiden var de veldig opptatt av å kategorisere musikken før de forsøkte å selge den inn til platekjøperne.

I Europa gikk det bedre. Anmelderne var positive til at Level 42 hadde gått bort fra instrumental jazz-funk til mer tilgjengelig vokal musikk og kortere låter. Låtene som ble framhevet var "I Want Eyes" (Phil Goulds favorittlåt med Level 42), "The Sun Goes Down", "Micro-Kid", og "People". Også platekjøperne var positive, da "Standing In The Light" ble gitt ut i oktober 1983. I Storbritannia fikk Level 42 sitt endelige gjennombrudd med en sterk 9. plass. Ellers gikk det sånn passe, med 27. plass i Tyskland, 34. plass i Nederland, og 25. plass i Norge.

Også "Micro-Kid" ble gitt ut som singel fra "Standing In The Light", med 37. plass i Storbritannia som resultat. Låta kom også inn på den amerikanske dance-listen med en fin 25. plass.

Level 42 på forsiden av Melody Maker i 1983.

I desember var Level 42 tilbake i England, der de gjorde konserter i Kent, Reading, Dunstable, Croydon, Swansea, Stoke og Brighton. Etter det tok de en lengre pause fram til mars 1984. 11. mars opptrådte de på Hippodrome i London i forbindelse med at de var kåret til beste britiske funk band, og mottok en utmerkelse for det.

Mark brukte den ledige tiden til å spille inn soloplata han lenge hadde drømt om å gjøre, kalt "Influences". Selv om musikken på plata var inspirert av navn som Chick Corea, Stanley Clarke og Miles Davis var låtene skrevet av Mark selv (og Boon). Noen så langt tilbake som 70-tallet. Med unntak av "I Feel Free", som var en gammel Jack Bruce låt. Mark fikk hjelp fra Mike Lindup på koring og keyboard. "Influences" var en til tider eksperimentell jazzplate der Mark lekte med bassgitaren.

Mark Kings plate "Influences" fra 1984.

Polydor var positiv til at Mark spilte inn en soloplate, da de syntes han fortjente sjansen, og fordi de ønsket at han skulle utvide horisonten og se hva han var i stand til å få til på egen hånd. Salgsmessig ble det fiasko, med kun 77. plass på albumlisten i Storbritannia i juli 1984, noe Mark King tok tungt. Han la skylden på Polydor for den dårlige markedsføringen plata hadde fått.

Mens Mark var opptatt med soloplaten sin, begynte Mike, Phil og Wally arbeidet med den neste Level 42 platen. De ble tidlig enig om at de ønsket å spille inn platen i England, og de ønsket å få med Ken Scott som produsent. Scott var en av veteranene i bransjen, med en lang, lang rekke produksjoner på samvittigheten. Mest kjent er han for å ha produsert klassikerne "Hunky Dory", "Ziggy Stardust" og "Aladdin Sane" med David Bowie. Scott var bosatt i Los Angeles, men han kom over til London for å ha et møte med Level 42 over 3 dager, der han fikk høre materialet de hittil hadde klart, og diskutere prosjektet. Like etter var han tilbake i England for å starte innspillingen. 

Ken Scott har produsert bl.a. David Bowie, Stanley Clarke, og Supertramp.

Første del av innspillingen foregikk i Martin Rushents moderne Genetic Sound Studio i nærheten av Reading, der The Human League og Visage hadde spilt inn plater. Kontrollrommet var større enn selve studioet, pga. alt det tekniske utstyret Rushent mente var nødvendig for å skape en moderne plate. I fritiden spilte Mark og co. tennis med bl.a. Billy Mackenzie fra The Associates. Deretter forflyttet bandet og produsent seg til Parkgate Studio i Battle, helt sør i England, ikke langt fra Isle Of Wight.

Etter fiaskoen med soloalbumet sitt var Mark King fast bestemt på at Level 42s neste album skulle bli en suksess, og var villig til å fremstå som mer strømlinjeformet enn før for å oppnå det. 

En av de første låtene de begynte å jobbe med i studio var "Hot Water". Mark hadde skrevet bassriffet til låta allerede i 1979, og etter at bandet hadde 'jammet' et kvarters tid hadde de en skisse til hvordan den kunne høres ut. Resten av arbeidet med låta ble gjort i studio. Også teksten ble skrevet i studio - i full fart - en tekst som på en fin måte uttrykte den lekne og 'rebeleske' kompet i "Hot Water : "Sons and daughters (Don't fall in) In hot water. Sons and daughters (They don't do) What they oughta."

Det var Phil Gould som skrev teksten til "Hot Water", en tekst som delvis var selvbiografisk. Phil Gould: "Until I got into music I was really lost at school, a lone wolf. Music hit me. It totally changed my life. Gave me a channel for how I felt. 'Hot Water' is about this youth: Always being in trouble. The lack of communication, confusion."

"Hot Water" er muligens den beste låta Level 42 noen gang spilte inn. Som en mye mer rockete vital låt enn noe de tidligere hadde laget. Gary Barnacles saksofonspill, Mike og Wallys keyboardriff, trommene,  gitaren, og Marks basspill - sammen ble det en tett og spennende låt som man umiddelbart får lyst til å danse til, og som man blir i godt humør av å høre på.

Level 42 ble avbildet på innercoveret til "True Colours", noe også Wally Badarou ble.

Også "The Chant Has Begun" hadde noe av det samme rockete i seg, med trommerytmer som kunne gi assosiasjoner til noe etnisk. Resten av plata var mer typisk Level 42, men muligens med flere rolige låter, slik som "Kansas City Milkman", "Kouyate", "Seven Days" og "Hours by The Window". Plata som fikk navnet "True Colours" var en gjennomført spennende plate, som kanskje den beste Level 42 ga ut noensinne.

I bookleten til albumet benyttet de anledningen til å hylle Wally for hans viktige bidrag: "A very special thank-you to Wally Badarou for his essential contribution."

Innimellom tiden i studio var de også ute på veien og opptrådte, bla. på flere sommerfestivaler, og en mindre turne i U.S.A.

I september 1984 ble albumet "True Colours" og singelen "Hot Waters" lagt ut for salg. Og til tross for fin omtale, og en svært fengende låt til å skape interesse for Level 42s nyeste plate, ble det en litt skuffende 14. plass i hjemlandet for albumet. I Tyskland ble det 23. plass, i Sveits 14. plass, i Nederland 9. plass, i Sverige 29. plass og på New Zealand 17. plass.

Albumet "True Colours" fra 1984

Heller ikke "Hot Water" gjorde det så bra på singellisten i Storbritannia, med kun en 18. plass. Bedre gikk det i Nederland med 4. plass, og Belgia 5. plass. I U.S.A. fikk de sin første plassering på Billboard top 100, med en 87. plass. Og i Norge ble "Hot Water" den første singelen til å nå opp på VGs singelliste, med en 10. plass. 

At "Hot Water" ikke nådde høyere i Storbritannia ble en stor skuffelse for bandet. De synes den hadde fortjent å nå høyere. Skuffelsen lot de gå utover Polydor og manager John Gould som de følte ikke hadde gjort en god nok jobb for bandet. 

Fra musikkvideoen til "Hot Water"

Mellom 19. august og 2. september gjorde Level 42 konserter i Hong Kong og Japan, sammen med det japanske jazz-funk bandet Casiopea. I Hong Kong kom de midt i monsunregnet, noe som la en demper på oppholdet, mens i Japan var ikke interessen for bandet den de hadde håpet på. Japanerne hadde sett for seg en kloning av Shakatak, noe Level 42 anno 1984 ikke var. Bedre uttelling hadde de på en promoteringsturne de gjorde i Nederland, Belgia, Tyskland og Spania etterpå, der de stilte opp i TV show, og gjorde noen konserter. Bl.a. opptrådte de foran 50.000 mennesker i Barcelona.

I Nederland stilte de opp i hit-programmet "Countdown", og de ble intervjuet av Radio Veronica. I radioprogrammet opptrådte de også live. Bandet ble mange timer forsinket til TV-studioet i Hilversum fordi flyet deres ikke kunne lande i Amsterdam pga. tåke.

Mark King ble intervjuet av Radio Veronica.

I september hadde også det populære musikkmagasinet Smash Hits en større artikkel om Level 42, der bandets historie ble presentert.

13. oktober opptrådte Level 42 live i det store TV-showet Rockpalast i Tyskland. Programmet ble kringkastet til 50 millioner mennesker. 

Level 42 var nå iferd med å tjene gode penger på sine utgivelser og turnevirksomhet, noe som ble synliggjort da Mark gikk til innkjøp av herskapsboligen Westwood House på Isle Of Wight, med historie tilbake til 1910. Med på kjøpet fikk Mark 25 dekar, som for det meste bestod av en vakker hage. Mark innredet flere av rommene til et 48-spors musikkstudio. Selv om Mark gikk til innkjøp av dette huset fortsatte han å bo i London.

Westwood House som Mark kjøpte i 1984.

21. oktober dro Level 42 ut på "True Colours Tour", med oppstart i Norwich. Etter flere konserter i hjemlandet dro de over til Nederland, Sveits, Danmark, Sverige, Belgia, og Frankrike. 10. desember avsluttet de turneen på Maison de la Mutualité i Paris.

Turneplakta fra konserten Level 42 gjorde i Mannheim, 21. november 1984.

Turneen var en suksess, men samtidig forsterket den problemer innad i bandet, med gnisninger ved det å bo så tett sammen over tid. Og uenighet om veivalg, og hvem som skulle bestemme hva. Phil følte han var bandets samvittighet, og at Mark ikke tok signalene som han sendte ut. Phil som også skrev tekstene til bandets låter følte at Mark som stod for det meste av musikken ikke var flink nok til å lytte til det Phil ønsket å få fram. Mark og Phil var også de verbale i bandet, mens Mike og Boon i større grad ønsket å unngå konflikter. Knivingen mellom Phil og Mark var stort sett produktiv, da begge hadde et sterkt ønske om å lage god musikk. Men med tiden ble den også ødeleggende for bandet.

Et annet stort problem var at Boons mangel på selvtillit gjorde at han drakk mye alkohol i et forsøk på å roe nervene. Dagene de skulle opptre drakk han gjerne en helflaske whisky. Han skjønte at han hadde et alkoholproblem, og ønsket å prøve å gjøre noe med det.

Innimellom plateinnspilling og turneer rakk Mark også å delta på Nik Kershaws album "The Riddle", der han spilte bass på "Easy", og han produserte funk-bandet The Nightcatchers.

I januar-mars 1985 tilbrakte Level 42 mye tid i Frankrike, Italia, Østerrike, Spania og Tyskland. Både for å gjøre konserter og for stille opp i intervjuer. I Frankrike gjorde de hele 6 konserter, som de selv følte gikk veldig bra.

I slutten av mars/starten på april gjorde de konserter i London, Reading og Cippenham, med tanke på en liveplate de tenkte å spille inn. Innspillingen ble gjort med hjelp fra Rolling Stones' berømte Mobile Studio - et studio på hjul som gjorde at man kunne få fine opptak ute på konsertarenaene. Bussen ble brukt til å spille inn mange av de klassiske albumene med The Rolling Stones, Led Zeppelin, Uriah Heep og Deep Purple på 70-tallet. Som produsent brukte de Gregg Jackman, i tillegg til at de gjorde mye av jobben selv.

Mark, Boon, Mike og Phil avbildet på innercoveret til "A Physical Presence".

Den doble liveplata "A Physical Presence" ble gitt ut 19. juni 1985. Tittelen 'en fysisk tilstedeværelse' passet bra på hvordan Level 42 framstod live, som et vitalt og tilstedeværende band, i motsetning til flere av elektrobandene på denne tiden. Ingen av låtene på platene hadde det navnet, men det dukket opp en låt ved navn "Physical Presence" på Level 42s neste album.

Det ble også gitt ut en EP kalt "A Physical Presence", med låtene "Follow Me", "Turn It On", og "Kansas City Milkman".

Dessverre ble heller ikke dette den salgssuksessen bandet hadde håpet på - med tanke på de mange konsertene de hadde gjørt de seneste årene, og ryktet de hadde som et veldig bra liveband. I Storbritannia ble det 28. plass for dobbeltalbumet, i Sveits 21. plass, i Tyskland 45. plass, i Nederland 32. plass.

Det var egentlig ikke meningen at "A Physical Presence" skulle være et dobbeltalbum, men ingen klarte å ta ansvar og velge bort låter slik at det ble plass til alle på en LP. På CD-utgaven som bestod av en plate valgte de å ta bort de 3 låtene "88", "Turn It On" og "Mr. Pink". Først i 2000 ble "A Physical Presence" gitt ut som en dobbel Live-CD, der alle de opprinnelige låtene var med.

"Follow Me" var en helt ny låt, mens "Foundation & Empire" var rimelig ukjent for fansen, da den tidligere kun hadde vært på B-siden av singelen "Starchild".

Liveplata "A Physical Presence"

Bare 10 dager etter at "A Physical Presence" var ferdig mikset i studio var Level 42 tilbake i studio.. for å begynne arbeidet med det neste studioalbumet. Denne gang ønsket de i større grad å gjøre ting selv, gjennom å bruke det '5. medlemmet' Wally Badarou som produsent.

Level 42s 5. medlem Wally Badarou fikk jobben med å produsere "World Machine".

I tillegg hentet de inn hjelp fra australieren Julian Mendelsohn som Mark hadde truffet i forbindelse med Nik Kershaw plata. I likhet med Gary Barnacle (som også denne gangen deltok på Level 42s plate) bidro Mendelsohn på veldig mange av de mest kjente platene fra 80-tallet og senere. Bl.a. Pet Shop Boys, Paul McCartney og Elton John.

Mark deltok også på innspillingen av Midge Ures soloalbum "The Gift" på denne tiden, der han bl.a. spilte bassgitar på nr. 1 låta "If I Was".

Til tross for slitasje innad i bandet gikk innspillingen av det nye albumet "World Machine" greit. Phil og Mark var enige om hvilken retning de ønsket å gå denne gangen. De hadde også rukket å forberede seg bedre, og skrive låter og spille inn demoer før de gikk i studio. Wally Badarou: "Even before we went into the studio, just by listening to the demoes there were already four or five singles we could see. That had never been the case before."

Med årene hadde de også lært seg å bruke moderne elektroniske istrumenter uten å høres ut som Kraftwerk, The Human League eller Jean-Michel Jarre. De var opptatt av at musikken fortsatt skulle høres organisk ut - at det skulle høres at den ble spilt av mennesker. Likefullt var både Mike, Mark og Wally fascinert av hva de nye instrumentene kunne skape av lydbilder, noe som irriterte mindretallet Phil og Boon.

"World Machine" ble spilt inn i Maison Rouge Studios, i Fulham, London. Underveis i innspillingen ble det klart at dette kom til å ende opp som en ren popplate, med få innslag av jazz og funk. Bruken av bassgitar og trommer ble nedtonet, mens elektroniske lyder kom mer i forgrunnen.

Det var deres felles ønske å skrive hitlåter som kunne løfte dem høyere opp på listen, og gi dem tilgang til større konsertarenaer å opptre på, og skape musikk tilpasset det amerikanske markedet, som motiverte dem til å lage poplåter. Mark King: "It was time for a change, and we also neede one that woyuld translate to the American market. Phil wasn't happy about this idea, but because everyone else wanted to go along with it, he came along for the ride. We set about writing the most commercial album we could."

Level 42 på den tiden "World Machine " ble spilt inn.

Kontrakten med Polydor var kommet til veis ende med dette albumet, og så var også samarbeidet med storebror John Gould. De senere årene hadde ikke bandet vært fornøyd med oppfølgingen, og ønsket å prøve noe nytt. Bedre ble det ikke da John Gould tidlig vendte tommelen ned for låtene på "World Machine", og pratet de ned til folk på plateselskapet, før de hadde fått sjansen til å gjøre seg opp en uavhengig mening om musikken. Mark King: "As far as I was concerned, when John did that, it was the biggest nail in the coffin (kista), as it seemed that this kind of negative approach wasn't doing us any good at all."

Heldigvis var ikke de andre enig med John Gould. Bl.a. fordi flere mente "Something About You" var en låt med hitpotensiale. Etter det var det lange samarbeidet mellom Level 42 og John Gould over. Også hans brødre Phil og Boon ønsket å si opp avtalen. Lillebror Phil fikk oppgaven med å si det til John, og det gikk dessverre ikke så veldig bra, da både han og broren var noen hissigpropper. Det endte med slåsskamp, og to brødre som ikke var på talefot på et år. Boon (3. bror): "It was one of the worst days of my life. Phil as a child always had this anger inside him, and tended to get a loggerheads (i tottene) with John."

Inn Johns sted kom Sara Silver, som de hadde jobbet med i ulike sammenhenger tidligere. 

Phil var irritert på broren, men han var fortsatt også irritert på Mark King som ikke ville høre på det han hadde å komme med av musikalske forslag. På slutten av innspillingen av "World Machine" ble Phil og Boon holdt utenfor, da Mark, Mike, Wally og Julian Mendelsohn skulle legge siste hånd på plata. Mark så reaksjonen fra Phil, men var fast bestemt på å la ønsket om å få "World Machine" til å bli mest mulig slik han ønsket, gå foran. Å gjøre "World Machine" til en større salgssuksess en de foregående platene var målet. Å lage nok en plate som havnet litt ned på listen, og som ville medført at de fortsatt måtte spille på små arenaer fristet ham ikke. Da er det stor sjanse for at han ville gått lei og sluttet i bandet, for heller å bli med i et annet musikalsk prosjekt.

Phil bestemte seg for å gi seg i Level 42 etter utgivelsen av den neste plata, og den påfølgende turneen. På et tidspunkt forlot han studioet i sinne og kom ikke tilbake igjen. Mark, Mike og Wally tok følgen av dette og skaffet til veie en annen trommeslager i Gary Husband. Husband ble forespeilet at det kunne bli flere oppdrag med bandet. Mark ønsket å sparke Phil, mens Mike ønsket å beholde ham, så temaet ble lagt på is. Litt av årsaken til at flere av låtene ble mer synthete enn tenkt, var at de måtte bruke trommemaskiner når Phil ikke ønsket å være i studio. Mike og Mark som begge hadde bakgrunn som trommeslagere bidro også så godt de kunne.

Singelen "Something About You" og albumet "World Machine" ble gitt ut omtrent på samme tid, i september 1985. Singelen viste på en god måte at lydbildet til Level 42 hadde endret seg, bort fra jazz-funk med slap-bass, gitar og trommer i forgrunnen, til mer tradisjonell popmusikk der de nye synthesizerne tok større plass i lydbildet.

Å tone ned det hurtige bassgitar-spillet, som på mange måter var Level 42s kjennemerke, var et bevisst valg. Mark King: "Jeg spilte fort for å imponere folk. Men så oppdaget jeg at jeg var iferd med å bli en parodi på meg selv."

 "Something About You" bidro til å gi Level 42 det endelige gjennombruddet.

Platekjøperne likte endringen i musikkstil, noe som resulterte i bedre salg enn noen gang før. "Something About You" nådde en imponerende 6. plass i Storbritannia. Enda mer gledelig var det at også amerikanerne hadde fått interesse for Level 42, der singelen nådde en sterk 7. plass på Billboard. Noe som i alle år etter har ført at amerikanerne forbinder Level 42 med den låta.

Interessen i U.S.A. var godt hjulpet av en påkostet musikkvideo der Mark var utkledd som en klovn - en ide han selv hadde hatt.

Mark King som klovn.

Albumet "World Machine" bestod av 10 poplåter, som hver for seg stod godt på egne ben. Det startet maskinaktig og synthete med tittellåta "World Machine", og fortsatte med vakre låter som "Physical Presence", "Leaving Me Now" og "Lying Still". "I Sleep On My Heart" og "Dream Crazy" minnet om tidlig Level 42, med innslag av jazz-funk. En av de beste låtene på plata var "Good Man In A Storm", som omhandlet Phil og Boons barndom sammen med moren: "There was a vision, flashing by, of a summer's day I spent with you, with a child who never learnt how to cry."

I U.S.A. ble også "Hot Water" og "The Chant Has Begun" tatt med på utgivelsen av "World Machine", i et forsøk på å promotere tidligere materiale med Level 42.

Albumet "World Machine" fra 1985.

Salgsmessig ble også albumet "World Machine" en stor suksess, med 3. plass i Storbritannia, 4. plass i Nederland, 18. plass i U.S.A., 12. plass i Tyskland, 39. plass i Norge, 14. plass i Sveits, og 14. plass i Østerrike. Level 42 var nå blitt en 'verdensmaskin', og den maskinen ble nå styrt av Mark King.

Også den vakre balladen "Leaving Me Now" ble en hit i Storbritannia med en 15. plass, da den ble gitt ut på singel 31. oktober.

Med ett var Level 42 et av de virkelig store bandene i popbransjen, og de kulørte ungdomsmagasinene begynte å lage reportasjer om dem, med postere av Mark og co. inni bladene.

I 1985 ble Mark 'medlem' av en supergruppe bestående av ham, Stewart Copeland (The Police), Nik Kershaw, Mark Brzezicki (Big Country), og Mr. Bean!! Sammen framførte de den Copeland-skrevne låta "Love Lessons" på BBC TV. I et show som skulle fronte BBCs eget "Children In Need". Målet var å samle inn mest mulig penger, som deretter ble gitt til veldedige organisasjoner.

Høsten 1985 inngikk Level 42 avtale med management-firmat Outlaw Concerts, drevet av Paul Crockford. Level 42 hadde jobbet med dem tidligere, så de visste litt hva de gikk til. Crockford var også manager for Tears For Fears, og var kjent for å ha gjort en god jobb for dem. Crockford og bandet gjorde en muntlig avtale om at alt de tjente skulle deles i to. Sara Silver fortsatte å være en støttespiller for Level 42 også etter dette. 

Noe av det første Crockford gjorde var å sette seg ned sammen med Mark, Mike, Phil og Boon, for å fortelle dem hvordan de skulle fremstå overfor pressen, på scenen, på TV. Og hvordan de skulle kle seg m.m. Crockford syntes bandets sceneshow var kjedelig, og foreslo at de burde bruke mer penger på sceneeffekter. Bl.a. hadde media hatt det artig på Boons bekostning, der de omtalte ham som veggpryd når Level 42 stod på scenen.

Paul Crockford sørget for at Level 42s konserter ble mer sirkus enn det hadde vært før.

Noe av de første de gjorde var å bruke penger på dyre klær, slik at de så 'vellykket' ut på de mange bandbildene som nå ble tatt av dem.

24. oktober 1985 dro Level 42 ut på "World Machine Tour", med oppstart på Loughborough University, deretter fulgte Leeds, Sheffield, Manchester, Liverpool, Edinburgh, Glasgow, Newcastle, Oxford, Portsmouth, Cardiff, Norwich, Birmingham, og Hammersmith Odeon i London (2 utsolgte konserter). 14. november dro de over til fastlands-Europa for flere konserter der fram til jul.

Selv om Phil nøt suksessen med den siste utgivelsen og turneen, snakket han ikke med Mark. Mange av Phils problemer handlet om han selv, og om hvordan han klarte å håndtere ting. I sitt eget hode hadde han en forestilling om at Mark var sint på ham fordi Phil hadde stått i veien for at Level 42 kunne blitt en suksess på et tidligere tidspunkt. Både Mike og Mark forsøkte å prate med Phil, men det ble ikke noe varig bedring ut av det.

Phil Gould: "I was in a terrible state and close to having a breakdown, having internalized everything and believed it was all my fault, I went totally into myself. Mike spoke to me later and we talked it through and I carried on, but it had changed. It was over. The chemistry had gone. It was a real shame, bloody stupid really."

Boon var ikke sint på noen, men slet psykisk. Et samlivsbrudd gjorde ikke ting enklere for ham.

Phil, de andre i bandet, og managementet ble enig om at Phil skulle holde ut til de hadde fått gjort ferdig turneen - i respekt for fansen som hadde kjøpt billetter.

1986 startet med TV-oppdrag og noen konserter i Irland, før Mark og bandet satte seg ned og begynte å skrive låter for det neste albumet. En av ideene Mark tidlig hadde het "Lessons In Love", og alle som hørte utkastet sa at dette kom til å bli en hit. Og det ble det også, da den ble gitt ut som singel i april 1986.

"Lessons In Love" ble Level 42s største suksess.

"Lessons In Love" var en klassisk poplåt med en flott oppbygning. Den startet pent med en el-gitar før Marks bassgitar og et keyboardriff kom inn. Deretter fulgte verset med Mark på vokal, før Mike kom inn med refrenget 2.20 inn i låta: "Lessons in love, When will you ever learn. Lessons in love, When there's nowhere left to turn. Lessons in love, Don't let your spirit burn. Lessons in love, I'll wait 'till you return."

Refrenget ble avløst av en vennlig gitarlyd og noen riff som hørtes ut som kirkeklokker. På veldig mange av Level 42 låter delte Mark og Mike på vokalen, men ingen steder ble det gjort så vakkert som på "Lessons In Love".

Det ble laget en flott musikkvideo til "Lessons In Love" der også Phil Gould deltok.

I Storbritannia ble dette Level 42s største hit noensinne, med en fin 3. plass i april. Enda bedre gikk det i Tyskland, Spania, Sør-Afrika, Danmark, Finland, og Sveits der "Lessons In Love" gikk helt til topps. Den kom inn på topp 10 i de fleste land der den ble gitt ut, også i Norge. I U.S.A. ble det en fin 12. plass. Visstnok var "Lessons In Love" den nest mest solgte singelen i Europa i 1986.

Level 42 var på en klubbturne i U.S.A. og Canada for å promotere "World Machine" da de fikk vite om 3. plassen i hjemlandet. De hadde mest lyst til å dra hjem for å prøve å bidra til at den gikk helt til topps. Bl.a. gjennom å opptre på Top Of The Pops, men de lot det være. Etter Amerika-turneen var det rett i studio for å spille inn det nye albumet, for å følge opp suksessen med "Lessons In Love". Innspillingen foregikk i Sarm West Studios i London, der mange av 80-tallets mest kjente plater ble spilt inn, bl.a. "Do They Know It's Christmas?" med Band Aid. Igjen valgte man å la Willy Badarou og Julian Mendelsohn få produsere plata, sammen med bandet selv.

Julian Mendelsohn

Phil og Boon var minimalt involvert i det kreative, på albumet som fikk navnet "Running In The Family". Det var kun på "Children Say" at Phil fikk muligheten til å bidra musikalsk. Likefullt skrev han de fleste av tekstene til låtene, også den fornøyelige teksten til "Running In The Family" - en låt som neppe kan sies å være selvbiografisk: "Our dad would send us to our room. He'd be the voice of doom. He said that we would thank him later. All day, he was solid as a rock. But by eight o'clock. We'd be crumbling." 

I låta synges det også om søstrene Josephine og Emily. Og flere trodde det handlet om to søstre fra det virkelige liv, men det stemte ikke. Mark King: "In 'Running in the Family' there’s this Josephine and Emily, these sisters, and it’s become a part of folklore in people’s minds. I did an interview where some guy said he was speaking to a lady the other day who said she knew who Emily was, she had met Emily. Lies! She never existed! It just worked well!"

Phil skrev også teksten til "Two Solitudes", som omhandlet Phils følelser overfor Mark og Mike: "Love is lost, I've found, when trust breaks down." Phil Gould: "I was trying to get a message through, but they weren't listening."

Phil følte at "Running In The Family" ble nok et steg bort fra den musikken han ønsket å lage, og endte opp som en plate han ikke var stolt av. Han så rundt seg, på artister som Sting, Peter Gabriel og Kate Bush som klarte å kombinere kunstnerisk kvalitet med kommersiell suksess.

5. april 1986 tok de en pause fra innspillingen, da Level 42 fikk muligheten til å opptre på Bree festivalen i Tyskland, sammen med Queen, Marillion og Gary Moore. En uke senere kunne Phil også glede seg over at han ble gift med sin Lois, etter 8 år som kjærester. De ble gift i en enkel seremoni i København med kun deres mødre og deres felles sønn Alex tilstede. København ble valgt fordi Level 42 gjorde en konsert der på sammed tid. 

23. april 1986 hadde Smash Hits en artikkel om Level 42 der de fokuserte på det faktum at Marks fingre nettopp var blitt forsikret for 12 millioner kroner - et faktum også norske VG hadde omtale av. Mark King: "It's them (plateselskapet) who insured (forsikringsselskapet), I'd much rather not worry about it."

20. juni fikk Level 42 'bekreftelsen' på at de nå var i rockens 1. divisjon, da de ble invitert til å delta på veldedighetskonserten Prince's Trust (Prins Charles) på Wembley Arena. Her framførte de hiten "Something About You". Andre navn som deltok på konserten var Elton John, Mark Knopfler, Phil Collins, Eric Clapton, Tina Turner, Big Country, Sting og Rod Stewart. Mark King fikk også æren av å delta i 'All Star Band' med Paul McCartney på vokal, der de avsluttet konserten med "Long Tall Sally". Konserten innbrakte hele 10 millioner kroner, som den største konserten i England siden Live Aid.

Mark King i celebert selskap sommeren 1986.

Under konserten kom Level 42 i kontakt med konsertarrangøren Roger Searle. De trengte en turnemanager, og lurte på om han var interessert, noe han var. Samarbeidet mellom Searle og Boon fikk en dårlig start da førstnevnte kastet ut Boon fra veldedighetskonserten, da han ikke kjente ham igjen. Det første Searle gjorde var å sørge for at Level 42 fikk flere jobber som oppvarmingsband for Queen på deres Europa-turne. Noe som gjorde at de fikk muligheten til å opptre på store stadioner foran mange tusen mennesker. Level 42 opptrådte også på flere festivaler sommeren 1986, bl.a. Glastonbury.

Mens de tidligere reiste rundt i en minibuss med alt utstyret, musikerne og roadiene i, kjørte de nå 4 busser. En for bandet, en for roadiene, og to for sceneutstyret. I 1988 økte dette antallet til 8! busser. Det var nettopp slik luksus Mark hadde for øye da han bestemte seg for å skrive hitlåter i stedet for kritikerrost jazz-funk.

I 1986 ble "Love Games" brukt i den irsk-britiske filmen "The Fantasist". Også Mark, Mike, Boon og Phil fikk delta i filmen, i en scene fra en nattklubb. Mark King: "All the other bits of music in the film look really convincing, but we look as If we don't know what we're doing."

7. september 1986 stilte Boon opp for "The Anti-Heroin Project", da han deltok på dobbeltalbumet "It's A Live-In World" med låta "Head Full Of Shadows". Prosjektet som var ledet av musikkprodusent Charley Foskett fikk også støtte fra arister som Paul McCartney, Holly Johnson, Elvis Costello, og Bonnie Tyler. Boon var en av få artister som stilte med en helt ny låt på plata.

Prosjektet fikk også omtale i VG den 24. november, på den tiden "It's A Live-In World" ble gitt ut.

Boon  deltok med låta "Head Full Of Shadows" på "It's A Live-In World" albumet.

I oktober dro Level 42 over til USA for flere konserter. På noen av dem var de oppvarmingsband for Steve Windood. Etter konserten i Maple Leaf Gardens fikk de skamskryt i avisen The Globe And Mail: "Steve Winwood literally (bokstavelig) got blown off stage by the opening act. This wasn't supposed to happen. Level 42 brought an incredible power and urgency to such dance-floor smashes as 'Something About You' and 'Leaving Me Now'."

Når de ikke opptrådte hadde bandet det morsomt med å konkurrere mot hverandre med radiobiler de hadde kjøpt. 'Arena' var parkeringskjellere de fant uten for mange biler i. De fikk også gleden av å prøvekjøre Ferrari og de andre sportsbiler, noe som inspirerte Mike Lindup til å investere i en Lotus Elan da han kom hjem til England.

30. november, og 1., 2., og 3 desember opptrådte Level 42 på Wembley Arena i London. Etter det bar det tilbake til studio for å gjøre ferdig innspillingen av albumet "Running In The Family".

I februar 1987 ble tittellåta fra det nye albumet gitt ut som singel. Og det ble nok en salgssuksess, med høye plasseringer i svært mange land. I Storbritannia nådde den keyboard-drevne poplåta 6. plass på singellisten. I Norge ble det 7. plass, i Nederland og Belgia 3. plass, i Irland 4. plass, i Sveits 5. plass, og i U.S.A. 83. plass.

Den store interessen for "Running In The Family" og Level 42 fra hele Europa gjorde at bandet måtte dra ut på en promoteringsturne for å prate om plata. 

I mars tok Mark en liten pause fra reisingen, da han stilte opp på veldedighetsprosjektet Ferry Aid, der kjente britiske artister gjorde en coverversjon av Beatles' "Let It Be". Inntektene fra singelen gikk til ofrene etter Zeebrugge fergekatastrofen. Det var Pete Waterman fra produksjons-teamet Stock, Aitken & Waterman som stod bak prosjektet. "Let It Be" med Mark King på bassgitar gikk til topps i Storbritannia, Norge og Sveits.

Mark King på forsiden av "Let It Be" singelen med Ferry Aid.

Wally Badarou var en teknofrik og i 1987 overtalte han Mark til å gå til innkjøp av en hardddisk som etter dagens pengeverdi (2016) ville kostet 20.00 kroner. Fram til da var det kun floppydisker som var tilgjengelig på markedet. Den fantastiske harddisken kunne lagre hele 80 megabyte (MB) med informasjon..

I mars 1987 ble også albumet "Running In The Family" gitt ut, til stor interesse fra media og platekjøpere. Plata var en parade av hitlåter, med en smakfull produksjon i bunn. Slik som "Children Say", "It's Over", "To Be With You Again", "Running In The Family", "Lessons In Love" og "Two Solitudes". Utover våren, sommeren og høsten 1987 ble flere av disse låtene gitt ut på singel med godt resultat, noe som bidro til at albumet solgte i store antall gjennom hele 1987. Det endte opp som et av de 10 mest solgte platene i Storbritannia det året.

Albumet "Running In The Family" ble det karrieremessige høydepunktet for Level 42.

I Storbritannia ble det en fin 2. plass i mars. I Nederland 3. plass, i Tyskland, Sveits og Østerrike 4. plass, i New Zealand og Sverige 6. plass.

I Norge ble det en flott 4. plass på VG-lista i april, med 12 uker inne på topp 20. I mai var Level 42 tilbake i Norge, da de stilte opp til intervju med norsk presse, bl.a. VG. På det tidspunktet hadde 40.000 nordmenn kjøpt "Running In The Family" albumet. I intervjuet fortalte Mike at forestillingen de hatt hatt om det å være popstjerne ikke stemte med realiteten.

VG hadde en artikkel om Level 42 7. mai 1987.

Parallelt med promoteringen av albumet dro Level 42 ut på en "Running In The Family Tour" som kom til å vare ut året, med besøk i mange europeiske land og Nord-Amerika. Turneen startet 24. mars i Birmingham, og ble fulgt opp med 4 konserter på Wembley Arena. Med seg i turnebandet hadde Level 42 sangeren Annie McCraig. Hun hadde tidligere jobbet med bl.a. Kaja og Tears For Fears. McCraig hadde en kraftig stemme, så for å ikke å bli overdøvet av henne måtte Mike Lindup synge høyt for å bli hørt, noe som i neste omgang førte til at han fikk problemer med stemmen. For å spare stemmen sin måtte han prøve å snakke minst mulig mellom konsertene. Mike Lindup: "Basically I knew that I had to just shut up." På saksofon hadde de meg seg Krys Mach som hadde deltatt på låta "Running In The Family".

I Zürich klarte de å samle hele 12.00 mennesker. De besøkte også Norge på turneen, der de klarte å fylle opp Skedsmohallen utenfor Oslo, noe som ble et bevis på bandets store popularitet i Norge. Den europeiske delen av turneen ble avsluttet i Valencia i Spania 31. mai. 

Før Level 42 gikk igang med den amerikanske delen av turneen stilte de (Mike og Mark) nok en gang opp for Prince's Trust, da de framførte "Running In The Family" 5. juni 1987 på Wembley Arena. Med seg på låta fikk de Princes Trust All Star Band, som for anledningen bestod av eminente musikere som Eric Clapton, Jools Holland og Midge Ure. I forkant av konserten merket Mark at interessen for å spile "Running In The Family" var lunken hos de tre kjente musikerne. Han foreslo da at de kunne spille en annen låt i stedet, men det ville de ikke høre snakk om. Eric Clapton: "Fuck off, I've been learning this for two weeks. We're playing it!"

31. august ble denne konserten vist på NRK TV. I forkant ble den også vist på BBC TV og spilt på BBC Radio One.

I april 1987 ble "To Be With You Again" gitt ut på singel, med 10. plass i Storbritannia som resultat. I september ble den vakre balladen "It's Over" gitt ut, med nok en 10. plass i hjemlandet. Med dette hadde Level 42 hatt hele 4 singler inne på topp 10 i Storbritannia fra det siste albumet. "Children Say", der Mike Lindup igjen fikk vist fram sin flotte stemme, ble den 5. og siste singelutgivelsen fra albumet, med en 22. plass i Storbritannia i desember. I Nederland nådde singelen 8. plass.

Inntektene fra salget av "Children Say" singelen ble gitt til Great Ormond Street Children's Hospital.

I 1987 hadde Level 42 stor suksess med singlene "Running In The Family",

"To Be With You Again", "It's Over", og "Children Say".

28. juli 1987 hadde Det Nye et intervju med Mark King i bladet. Her fortalte han om hvordan Level 42 kom sammen, og hvordan Mark endte opp som vokalist i bandet. Mark King: "Det ble jeg som åpnet nebbet, selv om jeg aldri hadde sunget før. Men den slags bekymrer meg lite, jeg hadde aldri spilt bass heller før jeg begynte i bandet. Trommer var min greie."

Mark skrøt også av samholdet i bandet - noe som i ettertid fremstår som merkelig, med tanke på motsetningene mellom Phil Gould og Mark på den tiden. Mark King: "Jeg tror vi fungerer så bra som gruppe fordi i løpet av de syv årene vi har jobbet sammen har vi opplevd alt.. på godt og vondt."

Samtidig fortalte Mark at Level 42 ikke kom til å vare evig, og at de kanskje ikke kom til å gi ut mer enn to album til.

 Mark King ble intervjuet av Det Nye i juli 1987.

På den amerikanske delen av "Running In The Family Tour" var Level 42 flere steder oppvarmingsband for Madonna, og for Tina Turner. Å være oppvarmer for Madonna var ikke bare enkelt, ettersom publikum ikke var tilstede i salen når Mark og co. spilte. Enten hadde de ikke kommet enda, eller de var mer opptatt av å kjøpe suvenirer. Selv om de kun møtte Madonna noen få ganger mottok Mark en hyggelig takkehilsen fra henne i etterkant av turneen.

Mark ble også invitert til en fest i New York som Madonna stod bak, der også Def Leppard var invitert. Og Mark som i lengre tid hadde slitt med at han drakk for mye, og kunne bli kranglete i fylla, gjorde seg veldig upopulær hos gjestene denne kvelden da han hadde morsomt med å kakke folk med gåstokken som han hadde med seg (pga. problemer med en fot). Etter det bestemte han seg for å slutte å drikke alkohol. Mark King: "Every day I was having a drink, I was getting right out of hand. I decided to stop it altogether after the Madonna party."

En som ikke klarte å kutte ut alkolen var Boon, og med nok en lang og slitsom turne gikk det nedover med ham. Han slet med å få i seg nok mat, han drakk for mye, han slet med kjærlighetssorg, og han mislikte å opptre. I første omgang forsøkte Roger Searle å få orden på Boon ved å ta ham med til doktoren for å få tatt en helsjekk av ham. Men legen fant ikke noe alvorlig feil ved ham. Det ble tydelig både for Boon og for bandet at førstnevnte ikke hadde godt av livet på veien. Hans tid i Level 42 var kommet til veis ende. Boon hadde sett for seg at bandet kunne ta en pause, og så komme sammen igjen på nyåret 1988. Men dette var ikke en løsning de andre var interessert i. 4. september 1987 opptrådte Level 42 på Wogan Show på BBC TV, med låta "It's Over".. Og det skulle vise seg å bli siste gang Boon opptrådte offentlig som medlem av Level 42. Etter det kom han likevel til å fortsette å bidra som låtskriver for bandet. For fansen var Boons avgang et bevis på at ting ikke var som de skulle i Level 42, og at de med ham hadde mistet en viktig bidragsyter til bandets musikk.

Boon: "Performing 'It's Over' on Wogan was a prophetic end to it all. It was a good one to go on."

Boon Gould sluttet i Level 42 i september 1987.

Med Boon ute av bandet midt i den amerikanske turneen var de i beita for en gitarist. Redningen kom med Paul Gendler som ellers var Phil Saatchis gitarist, og som før det hadde vært medlem av popbandet Modern Romance. Saatchi og Gendler hadde nettopp vært oppvarmingsband for Level 42 på deres Europa-turne, så Gendler kjente til låtene. Og etter å ha lyttet (om og om igjen) til en kassett med materialet de skulle framføre på de neste konsertene, var han klar. Mike Lindup: "He (Gendler) did a brilliant job when we went back on the road in Canada."

Like etter - i desember - var det også slutt for broder Phil. Han hadde i flere år vært i opposisjon mot Mark, men i den seneste tiden hadde ting gått bedre - muligens overveldet av suksessen de opplevde med "Running In The Family". I likhet med Boon hadde han ikke tatt vare på kroppen sin, noe som begynte å få følger. Han hadde lavt blodsukker, og under en konsert i Maple Lef Gardens i Toronto fikk han et angstanfall. Han hypterventilerte, og måtte kjøres med ambulanse til et sykehus. I et forsøk på å bedre situasjonen sluttet han med alkohol og røyk, men tre dager senere fikk han et nytt angstanfall. Legene skjønte ikke hva som feilte ham, og skrev ut medikamenter som ikke gjorde ham bedre. Phil skjønte at hans tid i Level 42 nærmet seg slutten, og fortalte de andre at han ønsket å slutte til jul. 

Dessverre holdt ikke kroppen hans ut til da, for under en konsert i Dallas hyperventilerte Phil pånytt - overbevist om at han kom til å dø. Phil Gould: "This is it. I'm Going To Die." Heldigvis overlevde han konserten, men dessverre var også hans tid i Level 42 over. Kun to måneder etter at broren måtte takke for seg. Tilbake i England ble Phil lagt inn på en klinikk, slik at spesialister fikk mulighet til å se på ham.

Mens han lå på klinikken hadde han fortsatt et ønske om å bli med i Level 42 igjen, men legene frarådet ham å prøve. Og etter hvert innså Phil at det kanskje var like greit at han ga seg - at det fantes et liv utenom bandet. Phil Gould: "It took me 1987 to make me wake up to the fact that there is life after Level 42."

Da Phil litt senere fikk ting på avstand fikk han tid til å tenke over hva han hadde vært med på, og at han var stolt over det han hadde fått til.

Phil Gould måtte gi seg i desember 1987.

Pga. Phils avgang ble den japanske delen av turneen utsatt en uke. I mellomtiden fikk Mark og Roger Searle muligheten til å finne og trene opp en ny trommeslager som kunne ta over for Phil. Valget falt på Prefab Sprouts Neil Conti som hadde ledig tid. Conti hadde parallelt med Prefab Sprout også vært David Bowies trommeslager, og deltatt på innspillingen av bl.a. "Dancing In The Street" og "Absolute Beginners". Mark så for seg at Phil og Boon ville bli erstattet med andre musikere når turneen var ferdig. På trommer hadde han ønske om å få med seg Gary Husband som hadde deltatt på innspillingen av "World Machine".

Mark var fornøyd med jobben Neil Conti og Paul Gendler gjorde, men følte de manglet magien og energien som hadde preget bandet med Phil og Boon tilstede. Mark King: "You couldn't say it was the greatest thing you had ever heard, but it was still a band, and it was up and running."

Conti og Gendler deltok også på Top Of The Pops som endel av Level 42.

I noen måneder bestod Level 42 av Neil Conti, Paul Gendler, 

saksofonisten Krys Mach, Mark King og Mike Lindup.

Da pressen spurte om hvorfor Boon og Phil hadde sluttet i Level 42 forklarte Mark at det var pga. sykdomsbildet deres, og at det hadde vært en minnelig løsning til alles beste, noe som irriterte Phil som fortsatt var bitter for hvordan ting hadde utviklet seg i Level 42 de seneste årene.

Neil Conti og Paul Gendler sammen med Mark og Mike på Top Of The Pops.

Gary Husband hadde ikke muligheten til å stille opp for Mike og Mark i desember da Phil måtte gi seg, ettersom han var opptatt med andre prosjekt, først og fremst jazz-fusion artisten Allan Holdsworth. Men 3. januar 1988 stilte han seg til rådighet, som den nye trommeslageren i Level 42. Ifølge Husband selv fikk han en telefon fra Mark allerede i september 1987, med spørsmål om å ta over som trommeslager i Level 42 - flere måneder før Phil måtte kaste inn håndkleet pga. sykdom.

Gary Husband på den tiden han ble med i Level 42.

Gary Husband var fra Leeds i Yorkshire. I barndommen hadde han blitt undervist i klassisk piano, inspirert av sine musikalske foreldre. Gary Husband: "One of the first things I remember was being completely drawn to the piano and, since I was born into this wonderful musical environment through my parents, I felt it was the most natural thing in the world. My father was an incredible musician, and my mother was on stage dancing, so I could safely say I was wery lucky."

Med årene utviklet han sin egen stil, med blanding av jazz og klassisk. Interessen for trommer kom senere, og han er for det meste selvlært på instrumentet. Som 13 åring ble han profesjonell trommeslager og pianist. Som 16 åring ble han med som trommeslager i The Syd Lawrence Orchestra. Som 18 åring flyttet han til London, der han ble med i band som Mike Carr Trio, Barbara Thompson's Paraphernalia, Gary Boyle Trio, The Morrissey–Mullen Band, og Jeff Clyne's Turning Point. Mellom 1982 og 1987 deltok han på plater med kameraten Allan Holdsworth. Musikalske favoritter var Scritti Politti, Heart, Frank Sinatra og Madonna.

I tillegg til Husband ønsket Mark å ha med seg gitaristen Steve Topping. Topping var fra Liverpool og en bekjent av Husband. De to hadde spilt i band sammen i yngre år (Girl By The Stream), og i likhet med Husband hadde Topping spilt med Allan Holdsworth. Det var Gary som hadde anbefalt Topping for Mark. Rett før Topping ble med Level 42 hadde han deltatt på det pretensiøse bandprosjektet Esquire sammen bl.a. Trevor Horn og Chris Squire - begge med fortid fra Yes. Steves musikalske favoritter var Scritti Politti, Siouxsie & The Banshees, The Pretenders og Mahavishnu Orchestra.

Steve Topping

3. januar 1988 møttes Mark King, Mike Lindup, Steve Topping og Gary Husband i The Warehouse, Lotts Lane i Dublin, Irland. Mark var svært fornøyd med få med seg Husband i bandet, da det endelig ble litt liv bak trommene igjen. Mark King: "Suddenly there was somebody thundering behind."

20. januar var låtene innøvd, og den nye utgaven av Level 42 var klar for verden. Første stoppested var Tel Aviv i Israel der de gjorde en konsert. Etter det fulgte konserter og TV-opptredener i flere europeiske land. I februar gjorde de et nytt forsøk på å gjennomføre en større turne i Japan. Etter det fulgte land som Singapore og Indonesia. På den tiden var det få vestlige rockeband som tok turen til Indonesia, og myndighetene der var ikke spesielt positive til besøket fra London og la flere hindringer i veien før de kunne entre scenen i Djakarta. Det var egentlig meningen at Level 42 skulle opptre i Sovjet, og myndighetene der var langt mer hjelpsom, men dessverre var ikke interessen for billettene som ble lagt ut stor nok til at det var noe poeng å dra dit.

Level 42 tidlig i 1988, med Steve Topping, Mike Lindup, Mark King og Gary Husband.

Etter at turneen var ferdig dro Mike, Mark, Gary, Steve og Wally til Dublin for å begynne arbeidet med det neste albumet. På den tiden bodde både Mike og Mark i Irland av skattemessige årsaker - i likhet med en lang rekke andre britiske artister. Etter å ha brukt tiden i Dublin til å skrive låter dro bandet over til Miraval i den franske innlandet. Med seg som co-produsent hadde de igjen Julian Mendelsohn. Det var vakkert i Miraval, men de opplevde problemer da strømforsyningen var ustabil.

Innspillingen ble gjort unna på kun 3 1/2 uke. Mark King: "Mike and I were living in Dublin when we were writing songs for the album, and so much pre-production went into the sequening and songwriting, that we were able to record the LP at Mirabel Studios in France in three weeks. It seemed really fast, but it was because we'd really done all the work in Dublin."

Mark skrev de fleste låtene på plata, med unntak av "Silence" som Mike Lindup skrev. Boon hadde brukt mye av tiden etter at han sluttet i bandet til å skrive tekster, og 7 av dem ble brukt sammen låter til plata. En plate som fikk navnet "Staring At The Sun". 

Gitaristen Dominic Miller som hadde spilt med Level 42 i 1980 gjorde en gjesteopptreden på plata. Steve Topping som hadde deltatt på verdensturneen de nettopp hadde avsluttet deltok ikke på "Staring At The Sun". Årsaken var muligens en miks av manglende kjemi med de andre, og at han ikke klarte å engasjere seg i Level 42s musikk. 

Steve Topping: "This didn't work out ... I've got to admit it wasn't really for me musically, and I should've known it, but I'd planned on being there longer than I was!"

Inn i hans sted kom Alan Murphy, som i likhet med Topping og Husband hadde bakgrunn fra jazz-fusion. Murphy hadde fram til han ble med i Level 42 vært medlem av det populære bandet Go West, som i 1985 hadde en stor hit over hele Europa med "We Close Our Eyes".

Alan Murphy ble medlem av Level 42 våren 1988.

34 år gamle Murphy var fra Islington i London, og hadde siden han var liten vært interessert i musikk. Hans første band het Blackmass, og var en tribute til Ritchie Blackmore. Senere ble han med i jazz-fusion bandet SFX. I 1974 ble han med i Fusion Orchestra, men bandet ble oppløst året etter. I årene etter ble Murphy en mye brukt studiomusiker, der han deltok med sin gitar på album med Ami Stewart ("Knock On Wood"), Kate Bush ("Never For Ever", "The Dreaming", "Hounds Of Love"), Long John Baldry, Sally Oldfield, Scritti Politti, Mike & The Mechanics og Joan Armatrading. Faktisk deltok han også på norske The Monroes' svært populære album "Face Another Day" fra 1985.

I et intervju har Mark innrømmet at kjemien mellom bandet og Steve Topping ikke stemte, og at man derfor hentet inn rutinerte Murphy da den nye plata skulle spilles inn. Mark King: "Steve's guitar playing was fantastic but the personality side was a bit lacking, so we tried a couple of other guitarists out before bringing in Alan Murphy."

Den 2. utgaven av Level 42 i 1988, med Mike Lindup, Alan Murphy, Mark King og Gary Husband.

(Fotograf: Linda McCartney)

I forkant av utgivelsen av den første singelen fra "Staring At The Sun" tok Mark en måned ferie hjemme på Isle Of Wight. Likefullt rakk han og resten av bandet å gjøre noen konserter denne sommeren, slik som da Level 42 gjestet den populære Momarkedet-konserten i Norge i juli.

22. august ble "Heaven In My Hands" gitt ut på singel, og den fengende poplåta med den fanfare-lignende introen ble umiddelbart en hit rundtom i Europa. Men kanskje nådde den ikke så høyt opp på listene som forventet. I Storbritannia ble det 12. plass, i Nederland 4. plass, i Belgia 6. plass, i Irland 9. plass, i Norge 10. plass og Tyskland 22. plass, som de beste plasseringene. I ettertid har låta likevel endt opp som en av Level 42s mest kjente, og 'fanfare-introen' ar blitt brukt som vignett i Wimbledon (tennis) i 1989, og i TV-programmet "Wheel Of Fortune".

 Det ble laget en påkostet musikkvideo til "Heaven In My Hands", med opptak i New Orleans.

I september fulgte albumet "Staring At The Sun", og det ble en langt større suksess salgsmessig, med 2. plass i Storbritannia, 8. plass i Tyskland, 6. plass i Sveits, 10. plass i Sverige, 128. plass i U.S.A. og en fin 5. plass i Norge.

Albumet var en pyntelig plate med lettbent pop uten noen teknisk dybde slik man var blitt vant til fra Level 42. Det var tydelig at Marks ønske om skrive låter egnet for radio og hitlistene igjen var det som betydde noe. Men selv radiostasjonene ønsket man mer spennende musikk enn dette. De gode salgstallene skjulte det faktum at både fans og kritikere slaktet "Staring At The Sun" som en elendig plate. Lydbildet var flatt og med tynn syntetisk lyd.

Kritikken ble så ille at Mark King senere oppfordret fansen til å kaste plata.

"Staring At The Sun" ble en kvalitetsmessig nedtur for Level 42.

Etter en måned med promotering av singelen og albumet dro Level 42 ut på turne, med oppstart i Rotterdam, Nederland 3. oktober 1988. Etter 3 konserter her dro de videre til Belgia, Tyskland, Sverige, Danmark og Norge. 24. oktober 1988 stod de på scenen i Drammenshallen. Dessverre var oppmøtet dårlig og anmeldelsen i VG dagen etter heller ikke mye å skryte av. VG: "Den siste LPen lider svært under mangelen på gode melodier, det samme kan sies om gårsdagens konsert. Når Level 42 ikke klarer å frembringe annet enn den velkjente, duvende popfunken, ispedd flinke bassriff, er de helt ulidelig kjedelig."

Avisen mente likefullt at publikum så ut til å kose seg, og at de rolige, melankolske låtene fungerte bra. Og at Mark King fortsatt var et råskinn på bass.

Som oppvarmingsband hadde Level 42 invitert med seg jentene i rockebandet Vixen.

VGs anmeldelse av konserten Level 42 gjorde i Drammenshallen i oktober 1988.

I forkant av konserten fikk Level 42 oppmerksomhet i Norge i en sak de ikke var involvert i selv. Frøken Norge arrangør Geir Hamnes hadde reklamert med at Level 42 og Olivia Newton-John ville opptre på et show på Lillehammer som han arrangerte 20. august. I ettertid viste det seg at Hamnes ikke hadde skriftlig kontrakt med verken Level 42 eller Newton-John, og ikke dukket de opp på showet heller. Audun Korsvold i forbrukerrådet mente annonsen for showet var et brudd på markedsføringsloven.

Etter konserten i Norge fulgte Østerrike, Sveits, Italia og Spania og Storbritannia før bandet tok juleferie. Mark var svært fornøyd med nyervervelsene i bandet, som han mente var svært gode musikere. Mark King: "Musically, Alan and Gary are better musicians than Boon and Phil. That's a benefit for a start, in that being in a famous group, you can call on great players to come and join you."

Det ble gitt ut ytterligere to singler fra "Staring At The Sun", med "Take A Look" (32. plass i Storbritannia), og "Tracie" (25. plass i Storbritannia").

I 1988 valgte Mark å flytte tilbake til Isle Of Wight, og den storslåtte eiendommen Westwood House. Like etter ble det slutt mellom han og kona Pia.

Turnevirksomheten fortsatte inn i 1989. I januar gjorde de 6 konserter på Wembley Arena, som alle var solgt ut. Det ble gjort opptak fra konsertene, noe som i 1996 resulterte i den glimrende Live-CDen "Live At Wembley". Både kritikere og fans (Rateyourmusic) har hyllet utgivelsen som noe av det beste Level 42 ga ut. Plata gir også et fint innblikk i hvordan bandet framstod live på denne tiden.

 "Live At Wembley" som ble gitt ut i 1996.

20. april 1989 fikk Level 42 igjen mulighet til å støtte den gode sak, og samtidig få litt oppmerksomhet da de stilte opp på den 3 Prince's Trust konserten, på London Palladium. Med Prinsesse Diana og Prince Charles tilstede framførte de hitlåtene "Heaven In My Hands" og "Lessons In Love". 

Mark King og Alan Murphy på Prince's Trust konserten i 1989.

Level 42 fungerte også som endel av 'husbandet' den kvelden, der de spilte med på låtene til bl.a. Spandau Ballet, Mike & The Mechanics, Andy Bell fra Erasure og Alexander O'Neal.

Mike og Mark fikk gleden av å hilse på Prinsesse Diana på Prince's Trust konserten.

Med 8 albumutgivelser på 8 år, og en rekke hitsingler var det i 1989 på tide å gi ut en samleplate der mye av det beste Level 42 hadde spilt inn på plate ble gitt ut. Låtene på "Level Best" var hentet fra hele bandets karriere, med unntak av de tidligste låtene. For anledningen var det også spilt inn en ny låt, kalt "Take Care Of Yourself" (39. plass i Storbritannia, 14. plass i Nederland).

"Level Best" ble gitt ut i passende tid før julesalget, med en hyggelig 5. plass i Storbritannia. 5. plass i Nederland, og 44. plass i Tyskland.

"Take Care Of Yourself" skulle vise seg å bli den siste innspillingen Alan Murphy deltok på, da han 19. oktober 1989 døde av AIDS. Han hadde hatt sykdommen en god stund, uten å fortelle noe om den til de andre i bandet. Til sine nærmeste hadde Murphy fortalt at årsaken til at han sluttet i Go West for å bli med i Level 42 var at han ønsket å spille musikk som han likte i den tiden han hadde igjen.

Kate Bush som hadde jobbet med Murphy i mange år hyllet ham i musikkvideoen til topp 20 hiten "Rocket Man" fra 1991, der en stol med en gitar og et lys oppå var tatt med til minne om ham.

Etter Alan Murphys død ble det opprettet en organisasjon kalt "Terence Higgins and Alan Murphy's Trust Funds" som ønsket å samle inn penger til AIDS-forskningen.

Alan Murphy, 1953-1989

For Mark, Mike og Gary ble Alans dødsfall et sjokk. Mark King: "Losing Al was a huge blow to us, you know, just when it seemed we were about to take the band to the next stage we lost him, and he was such good fun to be around."

De ble enig om å ta en lengre pause fra Level 42 for å tenke gjennom ting og finne ut hva de ønsket å gjøre i framtiden. 

Gary Husband valgte å slå seg sammen med kameraten Allan Holdsworth og dra ut på en turne i 1989. Han deltok også på Steve Whites album "Jazz Warriors".

I 1990 fikk Mike muligheten til å gi ut sin første soloutgivelse, med albumet "Changes". På plata gjorde Mike det meste selv, der han skrev låtene, produserte, spilte keyboard og trommer. Med seg hadde han kjente folk som Dominic Miller, bassisten Pino Palladino, og den franske trommeslageren Manu Katché. Dessverre solgte "Changes" dårlig, og den nådde ikke topp 200 albumlisten i Storbritannia.

"Changes" med Mike Lindup.

Mark brukte tiden til å ytterligere forbedre hjemmestudioet i Westwood House. Han jobbet også sammen med artister som Nik Kershaw, Rick Astley, George Greene, Gary Barnacle, Daryl Hall og Gary Husband.

I februar 1990 deltok Mark sammen med en lang rekke kjente artister på veldedighetsplata "Rock Against Repatriation". Det var eks. Genesis gitarist Steve Hackett som stod bak prosjektet.

I 1990 ble Mark kåret til beste bassist for 4. gang på rad, i musikernes eget magasin "Making Music".

15. juni 1990 åpnet Mark sin egen bar i Ryde på Isle Of Wight. Baren fikk navnet Joe Daflo's. Navnet var en sammensetting av navnene på barna hans Jolie, Darcy og Florrie. Stilen på puben var inspirert av kazzkafeene Mark hadde besøkt i New Orleans, da de var der for å spille inn musikkvideoen til "Heaven In My Hands". På åpningsdagen hadde han invitert mange av sine venner. Mark håpet at baren ville bli et treffsted for fans av Level 42.

 Mark Kings pub Joe Daflo's i Ryder, Isle Of Wight.

Høsten 1990 dro Level 42 pånytt ut på turne, denne gang for å markere at det var gått 10 år siden bandet ble startet. Som erstatter for avdøde Alan Murphy ble Jakko Jakszyk hentet inn. Engelskmannen med det polske etternavnet hadde lang erfaring, først og fremst fra jazzmusikk, men også fra mer poporienterte band som Stewart & Gaskin, Swing Out Sister, Sam Brown, og Tom Robinson. Det var Jakko Jakszyks samarbeid med Tom Robinson, bl.a. på plata "We Never Had It So Good" som gjorde at Mark King fattet interesse for ham, og som gjorde at han ble spurt om å bli med på turneen. En turne som brakte dem til mange europeiske land og Statene. Mark King: "I saw Jakko Jakszyk playing with Tom Robinson. He was programming everything in, playing rhythm, lead guitar, and I thought: 'This guy's fantastic'."

Andre som deltok på turneen var Garys kamerat Allan Holdsworth (deltok på flere konserter på Hammersmith Odeon), keyboardisten Lyndon Connah, og en blåserrekke med John Thirkell og Gary Barnacle.

 Jakko Jakszyk (øverst til venstre) som medlem av Level 42.

Etter at turneen var avsluttet gikk de igang med innspillingen av sitt neste album, kalt "Guaranteed". Areidet med plata hadde startet allerede i august. Jakko Jakszyk som hadde deltatt på turneen deltok også på innspillingen av plata, men det er uklart om han var som medlem av bandet å regne. På promo-bilder var det kun Lindup, King og Husband som ble avbildet, og på albumet var det først og fremst Allan Holdsworth, og Marks kamerat Dominic Miller som bidro på gitar. Visstnok spilte Jakszyk kun gitar på "At This Great Distance" og "As Years Go By".

Gary Husband og Allan Holdsworth har spilt sammen i mange år.

I mangel av en til å skrive tekster til låtene etter at Boon og Phil Gould ga seg i bandet, ble Drew Barfield og George M. Green hentet inn. Amerikaneren Green som Mark nettopp hadde samarbeidet med hadde tidligere skrever låter for John Mellencamp.

Plata ble som vanlig produsert av Wally Badarou, og folk som Gary Barnacle (saksofon), Annie McCraig (sang), Tom Lord-Alge (tekniker) og John Thirkell (trompet) bidro på innspillingen.

Av ukjent årsak var heller ikke Mike Lindup fullt ut engasjert på "Guaranteed", noe som førte til at Mark og Gary måtte ta det meste av ansvaret for innspillingen. Gary som var skolert pianist fikk sjansen til å bidra på tangent på flere av låtene, bl.a. med en pianosolo på "Her Big Day". Gary Husband: "With the new material on 'Guaranteed', I am as much involved with the writing as anybody else in the band. I'm very proud of that. Collectively it is our baby."

"Her Big Day" var en funky låt med et lekent jazzpreg som minnet om det Level 42 holdt på med i tiden rundt "The Pursuit Of Accidents".

Blant låtene Husband bidro med ellers var "If You Were Mine", der kameraten Allan Holdsworth bidro med en glitrende gitarsolo. Særlig avslutningen av låta ble lagt merke til av musikkblader og fans. Også på "A Kinder Eye" viste Holdsworth at han er en svært dyktig gitarist.

Mark King bidro bl.a. med melankolske "Seven Years" som føyet seg inn i rekken av lignende låter, slik som "Leaving Me Now", "Kansas City Milkman", og "Hours by The Window".

Gary Husband gjorde mer enn å spille trommer på "Guaranteed".

Da Mark og co. var ferdig med innspillingen av "Guaranteed" var de svært fornøyd med resultatet. Men Polydor vendte tommelen ned for plata da de fikk høre den, da de mente det var for få hitsingler blant låtene. Resultatet ble at bandet valgte å avslutte samarbeidet med Polydor, og heller gi ut "Guaranteed" på RCA Records i stedet.

Mark King: "They weren't so happy. They said they needed more singles, and then we became unhappy, because we came to the point where we had to decide who had artistic control."

Selv om Level 42 med utgivelsen av samleplata "Level Best" hadde sluttført avtalen de hadde forpliktet seg til med Polydor, ble bruddet 'advokatmat'. Mark King: "As soon you start quoting the contract the lawyers are brought in, and start yakking away and running up huge bills."

Av låtene på plata var det tittellåta "Guaranteed" som hadde størst hit-potensial, og den ble gitt ut som første singel fra albumet i august 1991, med en litt skuffende 17. plass i Storbritannia som resultat. Lignende plasseringer oppnådde den elllers i Europa også, med 13. plass i Nederland, 17. plass i Belgia, 25. plass i Irland, og 51. plass i Tyskland.

På "Guaranteed" singelen ble Level 42 avbildet som en trio, noe de nok også var på den tiden.

Også "Overtime" (62. plass i UK) og latin-inspirerte "My Father's Shoes" (55. plass i UK) ble gitt ut på singel fra albumet, uten å nå opp noe sted.

B-sidene til singlene fra albumet ble spilt inn lenge etter resten av plata, med kun Jakko, Mark, Mike og Gary i studio. Resultatet ble uhøytidelig og mer rett fram funk-rock som minnet om tidlig 80-tall, slik som i "As Years Go By", "At This Great Distance" og "All She Wants". De fire var svært fornøyd med resultatet, og følte låtene var sterke nok til å danne grunnlag for et helt nytt album. Mark King: "When we heard the results souding so fresh and inspired, we though of putting them on the album too, so it came out that the album sounded like a return to the spirit we had in the early days."

Bedre gikk det med albumet "Guaranteed" da det ble gitt ut i september 1991. I hjemlandet ble det en flott 3. plass, noe som viste at folk fortsatt satte pris på Level 42, selv om det hadde vært stille fra dem på en stund. Ellers i Europa havnet albumet litt ned på listen. I U.S.A. ble det 80. plass.

Selv om fans og kritikere var mer positive til dette albumet enn de hadde vært til "Staring At The Sun" var mottagelsen litt lunken. Problemet var at Level 42 fortsatt var for opptatt med å lage rett fram popmusikk, som for mange ble litt uengasjerende. Marks slap-bass spill var mer framtredende her enn på lenge, og Allan Holdsworths lek med gitaren ga lydbildet en dimensjon den ikke hadde hatt før. 

Men med så mange dyktige musikere tilgjengelig, som alle hadde bakgrunn fra jazz-fusion kunne de laget et helt annet album enn dette. Et album med mer teknisk dybde som ville vært mer engasjerende å høre på.

Albumet "Guaranteed" fra 1991.

Parallelt med innspillingen av "Guaranteed" og utgivelsen av plata var Level 42 opptatt på scenefronten også. 12. mai 1991 deltok de på Kurd-Aid på Wembley Arena. Med seg på scenen hadde Mark: Mike Lindup, Jakko Jakszyk, Gary Barnacle, gitarlegenden Jeff Beck, og Simon Philips (Toto m.m) på trommer.  Philips stilte opp, da Gary Husband var ute på turne med Allan Holdsworth på den tiden.

I juni gjorde Level 42 tre konserter i Danmark. Deretter fulgte Portugal og Andorra. Rundt utgivelsen av albumet og førstesingelen i august og september tok de det litt roligere, mens i oktober var det igjen fullt kjør, med hele 23 konserter i England og Skottland. Året ble avsluttet med utrolige 15 konserter på rad i Hammersmith Odeon. Noe som var rekord der. Elton John hadde den forrige rekorden med 14 kvelder på rad.

I 1991 hadde musikkmagasinet Record Collector en artikkel om Mark King og hans imponerende hjemmestudio i Westwood House på Isle Of Wight. Mark King: "You can be more experimental in your own studio." Ifølge Mark bestod studioet av mye Yamaha DX og TX utstyr.

Imponerende utstyr og fin utsikt i Mark Kings studio på Isle Of Wight.

Etter promotering av albumet fulgte nok en turne, med besøk i land som Nederland, Tyskland, Irland, Spania, Italia, Sveits, Portugal og Østerrike. Etter at den europeiske delen av turneen ble avsluttet i mars 1992 fulgte U.S.A. og Canada.

Etter det returnerte Jakko, Mark, Mike og Gary til studio for å ta opp tråden fra innspillingen av B-sidene fra høsten 1991. Det resulterte i minst to låter: "Fire" og "Free Your Soul", men av en eller annen grunn ble ikke samarbeidet videreført etter dette, og de fire gikk hvert til sitt.  Det skulle deretter gå flere år før Level 42 igjen var aktuell med et studioalbum.

I sesember 1992 fikk manager Paul Crockford overlevert en demo som Mark hadde spilt inn i sitt hjemmestudio, med 4 helt nye låter. En av dem het "Billy's Gone". Billy var kallenavnet på Phil Gould, og manageren tolket låta som et hint om at Phil var på vei tilbake i bandet. 

I februar 1993 mottok Crockford ytterligere to låter fra Mark. Bl.a. den vakre balladen "Love In A Peaceful World".

I juni samme år ble Level 42 innlosjert i Sarm Studios sammen med Julian Mendelsohn og Wally Badarou, der 13 låter ble spilt inn. Arbeidstittelen på plata var "Trial Album Compilation".

På samme tid ble det klart at Gary Husband takket for seg for denne gangen, og overlot strommestikkene til Phil Gould. Det var Marks ide å 'børste støvet' av sin gamle trommeslager. Han spurte først Mike Lindup om det var greit for ham om Phil ble med, og det var det. Mark King: "I asked Mike if he'd have a problem with it, and he said no, he'd like it."

Phil var glad for å være tilbake, selv om han ikke kunne love noe videre engasjement i bandet ettersom han var opptatt med andre prosjekt, bl.a. et sammen med Stephen 'Tin Tin' Duffy, og et sammen med Talbot & White. Etter at Phil ga seg i Level 42 i desember 1987 hadde han tatt det med ro i endel år, og ikke deltatt på noen plateutgivelser. I første omgang hadde han kuttet ut alt som hadde med musikk å gjøre. Senere når han følte seg bedre begynte han å jobbe med ideer og låter som det ikke ble noe ut av, men rundt 1993 var han igang igjen. 

I 1993 var Phil Gould tilbake bak trommene i Level 42 igjen.

I tillegg til å spille trommer skrev Phil også de fleste av tekstene til de nye låtene. Tittellåta "Forever Now" ble skrevet av Mark, sammen med Frank Musker - kjent for å ha skrevet "Too Much Love Will Kill You" sammen med Brian May. Og Richard Darbyshire, kjent fra Living In A Box.

'Forever Now' handlet om gleden over øyeblikket - at Phil var tilbake igjen i bandet. Mike Lindup: "Phil Gould came back. It was a great time working with him, again! Finally, everyone was happy."

Selv om Mark og Mike var fornøyd med det hittil hadde spilt inn, valgte de å sette seg ned og skrive fire nye låter, bl.a. Marks favoritt "Model Friend". Disse ble deretter mikset av Steve Anderson.

Med 17 gode låter å velge mellom følte Mark at den nye plata kom til å bli bra. Mark King: "I am quite pleased with the results."

Til tross for Phils bidrag på plata var Level 42 i realiteten en duo på denne tiden, bestående av Mike og Mark. Amerikaneren Danny Blume (feilaktig omtalt som Danny Bloome) spilte gitar på alle låtene, mens Gary Barnacle bidro med sin saksofon. Under forarbeidet til plata hadde Dominic Miller spilt gitar, for å hjelpe sine gamle venner i Level 42. Hovedårsaken til at Jakko Jakszyk ikke deltok på plateinnspillingen var at han på den tiden var opptatt med andre artister, slik som Mica Paris, Akiko Kobayashi og Franco Battiato.

9. til 11. juli 1993 tok bandet en pause fra innspillingen av albumet "Forever Now" for å opptre på The International Istanbul Music Contest, sammen med andre britiske artister, slik som Bananarama, Lisa Stansfield, Midge Ure, Bob Geldof, Undercover m.m. Showet var lagt opp som en Melodi Grand Prix, med Level 42 og de andre stjernene som underholdning før og etter konkurransen. Med til Tyrkia var Mark, Mike, Phil, og Jakko.

Media var naturlig nok tilstede, og mange bilder ble tatt av Level 42. Biler som tilsynelatende viste at Level 42 var en kvartett bestående av de fire. Men da "Forever Now" ble gitt ut året etter var kun Mark og Mike avbildet i platecoveret.

I utgangspunktet hadde Phil et ønske om å bli med i Level 42 igjen, og ifølge ham ble Phil, Mike, Mark og Boon tilbudt ekstra penger fra plateselskapet om originalbesetningen ble gjenforent, men etter kort tid ble det klart for Phil at han heller ikke denne gangen klarte å samarbeide med Mark. Phil Gould: "We were offered a lot of money to re-form, the original line up, but after four days it was just completely back to 1987. It wasn’t gonna be the collective, it was always gonna be a one man (Mark King) band."

I tiden etter innspillingen av "Forever Now" gikk Phil tilbake til college, for å studere musikk. Han startet også et samarbeid med musikeren Roy Bradby, og han samarbeidet med ulike band. Senere har han også deltatt på plate med Diana Winter. Likefullt tok han det for det meste tatt det med ro i årene etter "Forever Now", der han fortsatt måtte jobbe med seg selv. Bedre ble det ikke da det ble slutt med kona, og han fikk ansvaret for barna (han har tre barn). I samme periode døde også moren til Phil og Boon.

I 2012 var Phil tilbake på Isle Of Wight der han jobbet som rådgiver for musikkstudioet Chale Abbey. I 2016 bodde han i London.

I 1993 framstod Level 42 som en kvartett utad.

Tittellåta "Forever Now" ble gitt ut som en forsmak på det nye albumet i februar 1994, og den gjorde det brukbart på singellisten i Storbritannia med en 19. plass, noe Mark var fornøyd med. Mark King: The new single 'Forever Now' has got a lot of airplay, which suits me just fine. With singles sale being so low, it's not really about selling singles, it's about letting people know you're back and around."

Mark og co. fikk også muligheten til å opptre på Top Of The Pops med låta, 24. februar 1994.

"Forever Now" viste at Mark og bandet ønsket å gå tilbake til lydbildet de hadde på tidlig 80-tall, med jazz-inspirert funk, og en blåserrekke som ga assosiasjoner til 70-talls Earth, Wind & Fire - i hele tatt en gladlåt som det var lett å like.

Også ellers i Europa gjorde singelen det bra, med topp 10 i Sveits, New Zealand og Sverige.

14. mars 1994 fulgte albumet "Forever Now", og fans og kritikere var enig i at dette var det beste albumet Level 42 hadde laget siden midten av 80-tallet. Med sin blanding av popmusikk og jazz-funk, og bruk av blåsere minnet det til tider om det Dunn/White produserte albumet "Standing In The Light". Plata bestod av mange sterke spor, slik som "Forever Now", "Model Friend, "Learn To Say No", "All Over You", og den Hall & Oates-lignende "Love In A Peaceful World".

Level 42 ble presentert som en duo på "Forever Now", med Mark King og Mike Lindup.

I Storbritannia ble "Forever Now" en storselger, med en fin 8. plass, men ellers i Europa virket det som interessen for Level 42 var mer lunken, i en tid med brit-pop, dance og trash-metal som populære musiksjangere. I noen land nådde albumet topp 10. "All Over You" og "Love In A Peaceful World" ble også gitt ut som singler fra albumet, og begge nådde topp 40 i Storbriannia.

I 1995 ble "Forever Now" lansert pånytt, på selskapet Resurgence. Med nytt cover, to ekstra låter, og annen rekkefølge på tracklista. "The Bends" og "Heart On The Line" hadde tidligere vært ute på plate som B-sider på "Love In A Peaceful World" og "Forever Now", men ble nå å finne på selve albumet.

1994 og 1995 utgaven av "Forever Now".

1994 gikk med til promotering av "Forever Now" på turneen "Forever Now Tour". Dessverre uten mye støtte fra RCA som på dette tidspunktet hadde mistet ineressen for Level 42. 

Phil Gould var ikke lenger med, og ble erstattet av eminente Gavin Harrison, som tidligere hadde spilt med Porcupine Tree og King Crimson. En som derimot var med var Jakko Jakszyk, som fant plass til Level 42 i en ellers tettpakket timeplan. I 1994 var Jakko ute med hele 2 soloalbum, med "Mustard Gas And Roses" og "Kingdom Of Dust". Senere på turneen ble Harrison avløst av en Frank Tontoh på trommer. 

Turnelista for september 1994, med konsertene i England.

Høsten 1994 gikk Level 42 igang med 2. del av turneen, med oppstart 29. september, i Guildhall i Portsmouth. 7. oktober 1994 opptrådte de på Apollo i Manchester. Samme dag offentliggjorde Mark og Mike at de kom til å gi seg så snart turneen var over. Noe som kanskje ikke var så sjokkerende med tanke på den synkende interessen for Level 42, og endringene som skjedde i musikkbransjen, der Brit-pop band og boyband var plateselskapenes satsningsområde. Det var ikke plass til Level 42, og Mark og Mike var lei hele greia.

Mark King: "By the time we got into the early nineties it just seemed really apparent that the whole musical landscape was changing. Blur and Oasis were banging it out at the top of the charts, and there was no doubt that where we’d come in from as serious jazz fusion musicians who were sort of crossing into the pop field, by 1994 we were writing out and out pop songs and the fusion element of it had been left back some years ago. You had this boy band doing this thing on the same label as us, RCA, and we had just delivered this 'Forever Now album', which I thought was a good album, but they weren’t taking very much notice of it at the record company because this new phenomenon Take That were there."

Mike Lindup: "There was no promotion done for the album. We became invited by a German radio station to promote, but RCA rejected that. They said we didn’t need to promote. Can you believe this? It was utterly crazy! We discovered that they were more interested in bands that brought them a lot of money instead of us. Things worked out extremely difficult and it wasn’t enjoyable anymore."

For Mike og Mark selv handlet det også om slitasje etter mange år på veien, og omveltninger privat som gjorde at de måtte prioritere annerledes.

Level 42 ble første gang oppløst i 1994.

Fra 18. til 27. september opptrådte Level 42 også i Japan, der de gjorde 10 konserter. Tilbake i England fortsatte turnevirksomheten. Fredag 14. oktober 1994 står som en merkedag i historien om Level 42. Da gjorde de sin siste konsert sammen, og det i ærverdige Royal Albert Hall. Som oppvarmingsband på konserten spilte Nathan Kings (bror til Mark) band Skinny Bo Gil. Med seg på scenen hadde Mark og Mike: Jakko Jakszyk (gitar), Gary Barnacle (saksofon), John Thirkell (trompet) og Gavin Harrison (gitar). 

Den siste konserten ble en emosjonell opplevelse for publikum, og bandet selv. Jakko Jakszyk: "I remember my guitar filling the venue as we played "It's Over" one last time. As we took our final bow, Mark lent over and said: 'You're all fired!'. Such was his gallows humour. It was a joy to be in the band."

Blant gjestene på konserten var foreldrene til Mark, moren og søsteren (Pepita) til Mike, og Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer. Dessverre var ikke Phil og Boon Gould tilstede, eller Gary Husband.

Årsaken til at Gary Husband ikke var tilstede var muligens fordi han selv var ute på turne i 1994, med sitt eget Gary Husband Band, der eks. Level 42 medlem Steve Topping var med som gitartist.

En som ganske sikkert var lei seg for at Level 42 ble oppløst var briten Anthony Hicks, eller Ant Level Forty Two The Pursuit Of Accidents The Early Tapes Standing In The Light True Coulors A Physical Presence World Machine Running In The Family Platinum Edition Staring At The Sun Level Best Guaranteed The Remixes Forever Now Influences Changes Mark King Mike Lindup Phil Gould Boon Gould Wally Badarou Lindup-Badarou, Of Truro, Cornwall, som han nå heter. I 1994 endret han navn, som en hyllest til sitt favorittband. Noe som også førte til oppslag i norske VG.

Uten Level 42 å tenke på valgte Mark å bruke det første året som 'arbeidsledig' til å stelle i den store hagen han hadde på Isle Of Wight. Mark King: "I went and worked in the garden for a year." Å jobbe i hagen høres koselig ut, men ambisiøse Mark bestemte seg for å gjøre om åkrene som omkranset huset til en enda større hage. Men det ble langt mere arbeidsomt enn han hadde forestilt seg. Og da faren ikke lenger hadde krefter til å hjelpe ham, måtte han skrinlegge prosjektet.

Mark valgte også å si opp avtalen med manager Paul Crockford på vegne av bandet, uten at det lå noen dramatikk i det. Mark og Paul fortsatte å være gode venner i årene etter.

En dag fikk Mark litt avveksling i hagearbeidet, da Brian May fra Queen, Midge Ure fra Ultravox, Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer og Paul Young dukket opp. Mark hadde invitert dem til å jamme på noen låter han hadde skrevet. Tanken var å starte opp et superband, med noen av de beste musikerne som fantes på den tiden, på bass, gitar, keyboard, synth og vokal. Men magien var ikke tilstede, så prosjektet ble skrinlagt. 

Selv om Level 42 var oppløst betydde ikke det roligere dager for Mike Lindup. Foruten soloalbumet i 1990 hadde han ikke gjort noe på den musikalske fronten utenom Level 42, fram til 1994. Men etter at de ble oppløst startet  han et samarbeid med det brasilianske bandet Da Lata. Han ønsket også å finne ut mer om seg selv, og reise rundt i verden for å oppleve nye ting. Mike Lindup: "I did some self development courses to find out what makes up a human being and what makes up a personality. I also did some travelling during that time."

I 1996 laget Mike musikk til en reklamefilm for Audio Sport, kalt "Return Of The Four Rings". I årene 1994-1998 spilte han også med Latin-jazz bandet Negrocan. Og han spilte med Post Pop Federation.

I 1995 bidro Mark på soloplata til Boon Gould, kalt "Tin Man". Siden sist hadde Boon tilbrakt tiden i et kloster! og han hadde reist rundt i den amerikanske ørkenen. På starten av 90-tallet ble Boon gift med en dame, og litt senere fikk de sønnen Solomon. Fra før hadde Boon datteren Chani.

Boon Gould soloalbum fra 1995, kalt "Tin Man".

Boons soloplate inspirerte Mark til å gjøre noe lignende selv, og med seg fikk han Boon til å skrive tekster til låtene han skrev. I 1998 ble disse å finne på hans soloalbum "One Man" - en plate som var langt mer tilgjengelig enn hans forrige soloplate fra 1984. Fra plata fikk han en mindre hit med "Bitter Moon".

Mark Kings soloalbum "One Man" fra 1998.

I forkant av utgivelsen av denne plata ble Mark far for 4. gang, da Marlee ble født. Moren til barnet het Ria - en dame som Mark hadde vært kjæreste med siden starten av 90-tallet. I 1995 solgte Mark sitt herskapshus Westwood på Isle Of Wight, til fordel for et mindre prangende hus på øya. Med årene har Mark også fått tittelen 'turistambasadør' for Isle Of Wight.

Årsaken til at han valgte å selge huset var at det ble for arbeidsomt å holde det ved like. Da også hans kjæreste syntes det var en god ide å selge var det bare å sette igang. Det største problemet var musikkstudioet han hadde bygd opp i huset og den store lagerplassen de hadde. Etter mange år på veien hadde Level 42 bygd seg opp et enormt antall instrumenter og sceneutstyr, noe som krevde mye plass. Det meste av instrumentene Mark hadde liggende ble solgt unna gjennom Bass Centre i London.

Det paradoksale er at Mark valgte å bygge ut huset han kjøpte etterpå flere ganger, og han kjøpte opp tomtene rundt slik at han i dag har større areal enn der han bodde før. Mark King: "I've extended the house a lot and bought all the land around it, so now I got more land than the old place."

I 1998 opptrådte Mark på Night Of The Proms, sammen med artister som Wet Wet Wet, Lisa Stansfield, og vår egen Ole Edvard Antonsen. Ifølge Antonsen var det hele 500.000 mennesker tilstede på promenadekonsertene i Belgia, Nederland og Tyskland. Og ifølge Antonsen var det mulig at han og Mark kom til å gjøre noe sammen på scenen. Ole Edvard Antonsen (til VG): "Det er snakk om å gjøre noe med Mark King. Vi fant iallfall tonen umiddelbart i løpet av runden med pressekonferanser."

I 1999 var Mark ute på en "One Man Tour", en turne som også brakte ham til Oslo og Rockefeller, der han opptrådte 9. februar. Med seg i bandet hadde Mark broren Nathan på gitar, Trevor Smith (kamerat av Nathan) på trommer, og Lyndon Connah på keyboard og vokal. 

Å få med broren Nathan i bandet var viktig for Mark. Mark King: "He was just about to throw the towel in, which I though was a shame because he's so talented. I wanted him to be a part of the new chapter."

Nathan hadde allerede jobbet for Mark med ulike oppgaver, i 15 år.

44 år gamle Connah som var fra London hadde tidligere spilt med Jakko Jakszyk i 64 Spoons, og deltatt på Kings soloalbum. Han hadde også opptrådt på Night Of The Proms turneen i 1996.

Jakko Jakszyk og Lyndon Connah fra den tiden de spilte sammen i 64 Spoons.

Nathan var et mer  ubeskrevet blad på denne tiden, selv om han hadde spilt med band som Frost og It Bites. Han er 12 år yngre enn Mark, og hadde dermed ikke fått mulighet til å dele brorens store interesse for trommer og gitar da han var ung. Annet enn at han delte rom med Mark fram til han var ca. 2 år gammel, og dermed ufrivillig måtte lytte til Mark mens han dundret løs på trommene, eller ble offer for hans pek.

Mark og lillebroren Nathan fikk mulighet til å opptre sammen offentlig i 1999.

I 1999 var Mark også ute med uoffisiell plate kalt "Trash". Den bestod av uferdige låter som Mark hadde 'hatt på hjernen' i lengre tid, og som 'hjemsøkte' ham hver gang han var i studio. Den eneste måten han kunne klare å bli kvitt dem var å gi dem ut på plate. Mark King: "I put out another album of demos and songs I’d never finished, that I was desperate to do something with because the bloody things wouldn’t leave me alone – everytime I went into the studios they were lurking, and I’d keep fannying around with them but you want to move on."

Mark valgte å gi ut plata selv, på en helt basic hjemmelaget måte, med bruk av CD-R plater, CD-brenner, og label-sett. Disse ble solgt via Level 42s nettside rett hjem til de som ønsket å kjøpe "Trash". Interessen for plata var stor, og i løpet av kort tid hadde han solgt 1000 eksemplarer (noe som sikkert medførte at CD-brenneren hjemme hos Mark gikk varm).

Mark Kings uoffisielle utgivelse "Trash"

Mark King Group turnerte gjennom hele 1999. Konserten de gjorde på Jazz Café, i Camden, London, i november 1999 ble gitt ut på liveplata "Live At The Jazz Café". Også den ble gitt ut av Mark selv via Level 42s nettside. På det tidspunktet var Gary Husband og Jakko Jakszyk tilbake i bandet, mens Trevor Smith hadde sluttet.

I 2000 opptrådte Mark King Group på Ryde Theatre på Isle Of Wight. Samme år valgte han å selge rockekafeen Joe Daflo's i Ryde, til en landsdekkende kjede som ønsket å videreføre Marks konsept for stedet.

I 2000 ga Boon Gould ut sitt 2. soloalbum, kalt "Love Kills Overtime". Denne gang under pseudonymet Zen gangsters.

Boon Goulds 2. soloalbum fra 2000.

I august 2000 var 3 av 4 av de opprinnelige medlemmene av Level 42 samlet, da Boon, Mike Lindup og Phil hadde en musikalsk sammenkomst hjemme hos Phil. Her spilte de bl.a. den gamle jazz-favoritten "Haunted House", og Level 42 låtene "Something About You" og "The Sun Goes Down".

Mark Kings turnevirksomheten fortsatte inn i 2001, der han framførte en blanding av gamle Level 42 hits og egne låter. Denne gang opptrådte Mark under Level 42 navnet i stedet for Mark King Group, noe som naturlig nok førte til økt interesse for konsertene. Allerede i 1999 hadde Mark pratet med Mike Lindup som han delte rettighetene til navnet med, om mulighetene for at han kunne få kjøpe ut hans andel , men Mike var ikke interessert i det da. Heller ikke 2. gang Mark spurte fikk han et positivt svar fra Mike, men den 3. gangen valgte Mike å gi etter. 

Mike var ikke interessert i å bli med selv på det tidspunktet, men tillot at Mark brukte navnet (mest sannsynlig mot en økonomisk kompensasjon). Mike Lindup: "Mark wanted to start Level 42 again in 1999. At that time I wasn’t really interested in joining, because I was doing my solo things. We made an agreement of using the bandname so Mark went on."

På det tidspunktet Mark spurte Mike hadde de ikke sett hverandre på flere år, uten at det lå noen dramatikk i det. Mark King: "There had never been any animosity (fiendlighet), we were just off doing our own things."

På denne tiden opptrådte Mark under forskjellige navn, slik som Grupo Mark King, Level 42's Mark King, Mark King's Level 42, og Level 42. Høsten 2001 var Mark klar med nok en liveplate, kalt "Live 2001 Reading UK". Denne gang som Level 42.

For første gang på 7 år var Level 42 ute med et album: "Live 2001 Reading UK".

Høsten 2002 dro Level 42 ut på en "Greatest Hits Tour". Med seg hadde Mark Gary Husband, Lyndon Connah, Nathan King, og saksofonisten Sean Freeman. Freeman fulgte dermed i fotsporene til glimrende saksofonister som Gary Barnacle og Krys Mach. Sean som var fra St. Alban, nord for London, kom til å følge Mark og Level 42 i årene som fulgte som medlem av bandet.

Freeman var på ferietur i Nord-England da han fikk en telefon fra Lyndon Connah, der han ble fortalt at Level 42 trengte en saksofonist for noen konserter de skulle gjøre. Sean måtte først gjennom en audition, der Mark vurderte hans evne til å spille flere av de vanskelige partiene på bandets låter. Heldigvis for Sean gikk det bra. Sean Freeman: "Mark asked 'so would you like to join the band?' After spilling my tea on my hand, I said 'Yes! … Great!' … that was it – I’ve been there ever since."

Sean fikk kun få dager på å lære seg låtene de skulle framføre på turneen. Sean Freeman: "Then I found out that they were almost to the end of their two weeks of rehearsals."

Sean hadde vokst opp med Level 42 gjennom brorens platesamling. Det var særlig liveplata "A Physical Presence" han likte godt.

Sean Freeman ble medlem av Level 42 i 2002.

Mens Level 42 tidligere hadde vært et 'demokratisk' band der alle hadde lik rett til å bestemme - selv om Phil nok ikke vil være enig i det - var den nye utgaven Marks band. Han var musikalsk leder som bestemte hvordan låtene skulle høres ut, og han var den som hadde kontakt med media, agenter og plateselskap. Administrasjonen av bandet tok flere timer daglig, ifølge Mark. 

Parallelt med "Greatest Hits Tour" ble det gitt ut en samleplate, kalt "Ultimate Collection". Gjennom årene har det blitt ut mange samleplater med Level 42. I 2006 nådde bandet 20. plass i Storbritannia med "The Definitive Collection". Som regel er samleplater nr. 3, 4 og 5.. lite spennende - uansett artist. Unntaket er muligens "The Very Best Of Level 42" fra 1997, som om ikke annet hadde et morsomt platecover.

 Samleplatene "The Very Best Of Level 42" og "The Ultimate Collection".

Turnevirksomheten fortsatte inn i 2003 med "Ultimate Tour", noe som bl.a. brakte bandet til Indonesia. Også i 2004 gjorde Level 42 konserter. Bl.a. med to konserter i Dubai.

I 2003 var også Mike Lindup ute med sitt 2. soloalbum, kalt "Conversations With Silence". Som tittelen muligens indikerte var dette en instrumental plate. Mikes smakfulle pianospill, og strykere bidro til å gjøre plata behagelig og stemningsfull. "Conversations With Silence" har mottatt mye skryt både fra musikkritikere og Level 42 fans.

Mike Lindups 2. soloalbum, "Conversations With Silence".

I august 2003 fikk Mike litt oppmerksomhet da han deltok i underholdningsprogrammet Banzai på Fox TV i U.S.A. Her ble han satt opp i en duell mot tangent-legenden Rick Wakeman, der det var om å gjøre å spille raskest på keyboard. Muligens litt overraskende gikk Mike seirende ut av den duellen.

I 2004 var Mike ute på turne med sitt eget Mike Lindup Quartet, der også Tristan Banks, Andy Lafone og Miles Bould deltok.

I 2004 gikk det rykter om at den originale besetningen av Level 42 med Phil, Boon, Mark og Mike var iferd med å spille inn en plate sammen, og på flere nettsteder, bl.a. hjemmesiden til Boon, ble det bekreftet at en gjenforening var på gang. Dessverre ble den kortvarig, og noen ny plate ble det ikke noe ut av.

13. februar 2005 opptrådte Level 42 på The Forum i London med Mike Lindup som endel av bandet. For Mike var gjesteopptredenen ment som en takk til fansen som lenge hadde etterlyst hans tilstedeværelse på scenen. Mike Lindup: "I came on as a sort of treat for the fans. It was really thrilling to be on stage with Mark, again."

I januar 2006 fortalte Mark at et nytt Level 42 album var under innspilling, og at Boon hadde skrevet tekstene til alle låtene, mens Mark selv hadde laget melodiene. 18. september 2006 var plata klar for utgivelse, på W14 (et underselskap av Universal). W14 har spesialisert seg på å gi ut plater med artister som hadde sin storhetstid på 80-tallet, slik som Paul Heaton (The Housemartins) og Alison Moyet.

Musikerne på plata var de samme som hadde deltatt på de seneste turneene, med Mark King, Gary Husband, Nathan King, Lyndon Connah, og Sean Freeman. Også Mike Lindup deltok med sin EVP88 (elektrisk piano), i tillegg til at han sang. Mike Lindup: "He asked me for some performance on the 'Retroglide'-album, and if I would join the band on tour. That was a fantastic experience. The fact the we actually had something new to play, and not just playing the back catalogue, brought me back to the band."

Også Boon Gould var tilbake, da han gjorde en gjesteopptreden med sin gitar på "Ship". Phil Gould hjalp broren med arrangementet på "Ship".

Coveret til plata som fikk navnet "Retroglide" var laget av Alan Brooks - mannen som i sin tid laget coverne til singlene "The Chinese Way" og "Out Of Sight, Out Of Mind".

I 2006 var Level 42 klar med albumet "Retroglide".

"Retroglide" var et klassisk Level 42 album i stilen, med innslag av jazz-funk, blandet med rock og pop. Selv om lydbildet var oppgradert, noe som bidro til at plata fikk et særpreg i forhold til tidligere utgivelser. 

Blant flere gode spor var "All I Need", "Rooted", "Ship", og "Sleeptalking" de beste på plata.

"Retroglide" var produsert av Mark/bandet selv, noe som gjorde plata til den første der Wally Badarou ikke har deltatt. 

"Retroglide" fikk ikke så mye oppmerksomhet i pressen da den ble gitt ut, og solgte dessverre også dårlig. I Storbritannia ble det en 78. plass. Men for Mark var det morsomt å kunne gi ut en ny plate under Level 42 navnet. Og han var svært glad for at Mike var tilbake i bandet igjen, noe han ga uttrykk for i innercoveret på CD-plata. Mark King: "It's good having Mike back in the saddle too, welcome home."

Mark fulgte opp skryten av Mike i intervjuer som ble gjort i tiden rundt utgivelsen av "Retroglide". Mark King: "You only get that through time, and you don’t get a chance to work 30 years with someone very often. Mike is a far more rounded player than me, he’s always out, he’s always working, he’s in about 15 bands, he’s just a real strong player and I think that’s what he loves to do and what he does."

Mark skrøt også av Boon, og hans evner som en dyktig låtskriver: "We’ve spent such a lot of time with each other I think part of the pleasure of working together again is the fact that you really don’t have to explain anything, you know."

Albumutgivelsen ble fulgt opp med en "Retroglide Tour" der også Mike Lindup ble med, mens keyboardisten Lyndon Connah tok seg en pause fra Level 42. På turneen besøkte de land som Sveits, Nederland, Tyskland og England. I 2007 ble det gitt ut en dobbel live-CD fra turneen, kalt "Retroglide Tour 2006-2007".

I 2007 var Jakko Jakszyk ute med dobbelt-CDen "The Bruised Romantic Glee Club". Med seg på plata fikk han musikervennene Mark og Nathan King, Gavin Harrison, Gary Barnacle. Alle folk som også hadde deltatt på Level 42s plater eller turneer.

"The Bruised Romantic Glee Club" med Jakko Jakszyk.

29. oktober 2007 opptrådte Mark sammen med stjerner som Nik Kershaw (gitar), Stewart Copeland fra The Police (trommer), og skuespilleren Rowan Atkinson (kazoo, tamburin) i TV-programmet for Comic Relief (en veldedighetsorganisasjon), der de sammen framførte en låt. Mest sannsynlig "Love Lessons", som de hadde framført sammen i 1985 for et lignende formål.

I 2008 ble Mike Lindup gift. Og blant gjestene var Mark King, Phil Gould, Dominic Miller, og Wally Badarou. Utpå kvelden tok de fram instrumentene sine og framførte bl.a. "Sun Goes Down (Living It Up)". For anledningen stilte Mark med sin LED bassgitar.

"Retroglide Tour" fortsatte i 2007 og i 2008. Våren 2008 besøkte Level 42 Danmark, Tyskland og Nederland. I oktober samme år gjorde de hele 20 konserter i Storbritannia. Bandet bestod av Mark King, Nathan King, Mike Lindup, Gary Husband, og Sean Freeman.

2009 ble et roligere år, der Level 42 kun gjorde noen få konserter, i Nederland, Storbritannia og Frankrike. Lilefullt ble det tid til en konsert i Norge, og Oslo konserthus 3. mars 2009. For de som var tilstede denne kvelden ble konserten en fin opplevelse der bandets hitlåter kom på rekke og rad. 

Bildet til venstre: Mike Lindup var med på konserten i Oslo Konserthus 3. mars (Foto: Odd Inge Rand)

Bilde til høyre: Level 42 konserten på Indigo2 i London 7. mars.

Siden Phil sluttet i Level 42 i 1987 hadde han strengt tatt gjort lite ut av seg musikalsk, i hvert fall når det kom til plateutgivelser. Men i 2009 var han tilbake med to plater. Den ene var et samarbeid med Rupert Brown og Neil Black, i noe de kalte Gould, Brown & Black. Sammen ga de ut albumet "Terraforming". Også Mike Lindup og Boon Gould deltok på plata.

Enda mer interessant var albumet "Watertight", som var Phils første soloalbum - i en alder av 52 år. Og ut fra reaksjonene blant de som kjøpte plata burde han ha gitt ut langt flere. For dette var smakfull ettertenksom musikk, med elementer av jazz, rhythm og pop, og egentlig med en del likhetstrekk med Mark Kings album "One Man" fra 1998. Med seg på soloplata fikk Phil: Mike Lindup, Wally Badarou, Boon Gould. I tillegg til Rupert Brown og Neil Black.

Phil Goulds første, og foreløpig siste soloalbum, "Watertight" fra 2009.

I 2009 døde Marks far Raymond Edgar King, i en alder av 75 år. Som nevnt hadde han vært en svært viktig støttespiller for Mark i tenårene, der han oppmuntret ham og kjøpte inn instrumenter til ham. Han etterlot seg barna Mark, Nathan, Belinda og Rachel, og 9 barnebarn.

I 2010 var det gått 30 år siden Level 42 ble startet, og det var naturligvis en god unnskyldning for å dra ut på nok en turne. På "30th Anniversary Tour" valgte Gary Husband å gi seg i bandet - for 2. gang i karrieren. Årsaken var at han valgte å prioritere en turne med legendariske John McLaughlin fra Mahavishnu Orchestra. Mark King måtte derfor ut på markedet for å finne seg en ny trommeslager. Valget falt på 30 år gamle Pete Ray Biggin fra Sheffield. Biggin var selvlært på trommer, og regner Mark King som en av sine musikalske forbilder da han var liten. 

Det var et agentbyrå for trommeslagere som tipset Mark om Biggin, og ba ham om å kikke på en Youtube-video av ham som lå ute på nett. 

Mark King: "The drumming agency told me to have a look at this clip of this guy Pete on YouTube, so I gave him a call and he said he was a big fan of the band, so I said that’s very nice of you to say that mate, do you fancy coming along and having a crack because we’ve got a load of shows coming up, and he said he’d love to. So we got together in London and ran through some stuff, and he really does know it inside and out, the guy fits in a treat."

Fra baksiden av DVDen som ble gitt ut etter "30th Anniversary Tour", med bilde av

Nathan King, Mike Lindup, Mark King (foran), Sean Freeman, og nykommeren Pete Ray Biggin.

Faktisk hadde Mark møtt Biggin mange år tidligere, da sistnevnte var 11 år gammel, og stor fan av Level 42. I 1990 da Level 42 besøkte Sheffield fikk Biggin lov til å komme opp på scenen før konserten og spille 3 låter sammen Mark - noe som ble et uforglemmelig minne for ham. Biggin er en av de mest etterspurte trommeslagerne i Storbritannia i dag, der han også spiller med suksessartisten Mark Ronson og Incognito.

På turneen i 2010 besøkte Level 42 land som Nederland, USA, Storbritannia, Belgia, og Tyskland. I 2011 var de også innom Italia, og England (5 konserter tilsammen). Mens de var ute på turne skrev de også noen nye låter, med tanke på neste studioalbum med Level 42.

I forbindelse med jubileet ble det gitt ut en boks med 4 CDer, kalt "Living It Up". Boksen bestod av alle bandets 34 singler, samt rariteter, liveopptak, demoer og annet materiale som ikke hadde vært ute på plate tidligere. For fansen var spesielt CD nr 4 av stor interesse, da den inneholdt Level 42s 'lost album' - en akustisk plate med versjoner av bandets mest kjente låter. Det hadde gått rykter om at Level 42 hadde spilt inn en slik plate i en 5 års tid før den nå ble gitt ut. 

Bakgrunnen for at Mike, Mark, Nathan og Gary - som deltok på plata - valgte å gjøre akustiske versjoner av bandets kjente låter, var at radiostasjonene ofte maste på at de måtte komme i studio og framføre hitene live, noe som ikke var så enkelt for Mark med sin elektriske slap-bass gitar. Men med litt kreativitet fikk de det til. Mark King: "They were always saying bring a couple of guitars and play some songs for us. I explained that there’s no slap bass involved in acoustic music and this was something completely alien to us - I think a couple of times I said we can’t do really that and they went well leave it then, so we lost the promotion. So the third time round I got a bit smarter and said ‘yeah right, we’ll bring the guitars in’, so I brought a guitar along, and Mike brought his electric piano and off we went."

Level 42s "Acoustic Album" som ble tilgjengelig på plate i 2010.

I 2010 og 2011 deltok Mark King igjen på veldedigetsarrangementet Prince's Trust, i Royal Albert Hall. Denne gang som scenemusiker, der han med sin bassgitar spilte sammen med artister som Nik Kershaw, Julian Lennon, Boy George, Midge Ure, Alison Moyet og Ringo Starr.

 Mark King på scenen sammen med Alison Moyet på Prince's Trust i 2011.

I 2012 var det igjen tid for å feire et jubileum, nemlig at det var gått 25 år siden storselgeren "Running In The Family" ble gitt ut. I tillegg til at plata ble gitt ut pånytt i en "Running In The Family - 25th Anniversary Deluxe Edition", med demo-opptak av låtene på platene spilt inn hjemme hos Mark i forkant av selve plateinnspillingen. Samt liveopptak fra Wembley i 1987, dro Level 42 også ut på en "Running In The Family Tour" der hele plata ble framført. Det ble også framført andre låter fra samme tidsperiode på turneen, samt akustiske låter. 

På konserten Level 42 gjorde på Colston Hall, Bristol 20. oktober 2012 dukket også Boon Gould opp på scenen, til publikums store glede. Her bidro han med sin gitar på låtene "Heathrow" og "Love Games". På det tidspunktet hadde ikke Boon stått på scenen sammen med Level 42 på 25 år. Mulig at dette var Boons fødselsdagsgave til Mark, for sistnevnt fylte 53 år denne dagen.

De senere årene hadde Boon trukket seg litt tilbake fra offentligheten og det sosiale liv, og flyttet til Dorset, sørvest i England. Heller ikke broren Phil hadde så mye kontakt med Boon.

 Boon Gould gjorde en gjesteopptreden sammen med Level 42 i oktober 2012.

I tillegg til Nederland og England, fant Mark og bandet veien til Norge og Sentrum Scene, 2. november 2012. 4 dager tidligere hadde de stått på scenen i Royal Albert Hall, og to dager etter (4. november) opptrådte de i Nøtterøy kulturhus i Vestfold. Kontrastene kan ikke være stort større enn det. Åge Aleksandersen sang at det er langt fra Namsos til Royal Albert Hall, og den musikalske avstanden fra Nøtterøy til London er nok like lang.

 Mark King og Mike Lindup spilte kassegitar og trekkspill under en av

de akustiske nummer på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Øyvind Blankvandsbråten.

I 2013 fortsatte turnevirksomheten, med besøk i Nederland og Mexico, i tillegg til England. På de to konsertene de gjorde i Indigo2 i september framførte de tre nye låter, kalt "Where's Yo' Head At", "Too Much Time", og "Sirens". 

I oktober var de ute med EPen "Sirens", der disse tre låtene samt "Mind On You", "My Independence Day", og "Build Myself A Rocket" var med. Plata ble gitt ut på bandets eget Level42 Records. Den ble spilt inn i The SummerHouse Studio i Manchester, med John Morales som produsent.

Mark selv mente plata hadde mye James Brown i seg, og den ble spilt inn live i studio for å få til det rette soundet. Mark King: "We’ve got these six songs that are very much in the direction of James Brown – and then it’s party time around the UK."

Selv om plata bare bestod av 6 spor, og den ble presentert som en EP, var spilletiden på over 40 minutter, noe som ville blitt kalt en Long Play i 'gamle dager'. Fansen likte plata svært godt, da de mente den musikalsk minnet om Level 42s første plater, da de spilte jazz-funk og ikke popmusikk. Bruken av trommemaskiner og moderne elektroniske tagenter viste likefullt at plata var av nyere dato. Lydbildet var tett og dynamisk, spilt av dyktige musikere som kunne faget sitt. Flere pekte ut "My Independence Day" som den beste låta på plata. Mens "Where's Yo' Head At?" var noe av det mest funky og energiske Level 42 har gitt ut på plate - og en låt som kan minne om "Hot Water" (Webmaster).

I tillegg til at Mark hadde med seg broren Nathan på gitar deltok også hans datter Marlee på plata, der hun var med og koret på "Build Myself A Rocket".

Level 42s EP "Sirens" fra 2013.

Plateutgivelsen ble fulgt opp med en "The Sirens Tour", med oppstart i oktober 2014. Før det gjorde Level 42 noen enkeltkonserter i Sør-Afrika (Cape Town International Jazz Festival) og Emmen i Nederland, på våren.

Sommeren 2014 deltok bandet på flere festivaler, slik som Let's Rock Bristol og Southern & Northern Rewind Festivals. På Bournemouth Air Festival gjorde Gary Husband et lite comeback da han vikarierte bak trommesettet fordi Pete Ray Biggin var opptatt med et annet engasjement den dagen.

 Etter 18 konserter i Storbritannia i oktober, fulgte 10 konserter i Nederland og Tyskland i november. Innimellom der opptrådte de på Cintermex i Monterrey i Mexico.

7. mars 2015 deltok Mark King på London Bass Guitar Show. Det var musikkbladet Bass Guitar Magazine som stod bak arrangementet, som de har avholdt i en årrekke. Mark King har flere ganger vært intervjuet av magasinet, der han har pratet om sin spesielle spilleteknikk og om Level 42 generelt.

21. mars opptrådte Level 42 på "Night Of The Proms - Classic Meets Pop 2015", i Łódź i Polen. Og lørdag 9. mai var Level 42 tilbake i Norge, da de fant veien opp til Trondheim, i forbindelse med Jazzfest på Clarion Hotel & Congress. Samme kveld opptrådte også saksofonisten Candy Dulfer. Lokalavisen Adressa var tilstede på konserten, og de likte det de så og hørte: "Level 42 viste seg som en velsmurt funkmaskin og leverte god underholdning for alle dem som var ute på en løssluppen lørdagskveld." Avisa lot seg særlig imponere av trommeslager Pete Ray Biggin. Adressa: "Den som imponerte mest i mine ører var Pete Ray Biggin, som er et fyrverkeri av en trommeslager."

Mark King og resten av Level 42 besøkte Trondheim i mai 2015 (foto: Adressa).

Ifølge Mark King selv gjorde han en enmannskonsert også mens han var i Norge, som ble vist på NRK TV (kan ikke bekrefte det: Webmaster).

16. mai deltok Level 42 på "Let's Rock The Moor" på Marsh Meadow i Cookham - vest for London. 26. juni opptrådte de på Drakenboot Festival i Nederland. Dagen etter var de gjester på Zoks Festival, også det i Nederland.

Tilbake i England deltok Mark King på 25 års jubileet for The Jazz Cafe i Camden, London, 2. juli. Her opptrådte han sammen med Graham Central Station.

Utover sommeren og høsten gjorde Level 42 en rekke konserter i England. bl.a. to på Indigo2 i London, 4. og 5. september. På disse konsertene, og de følgende ble besetningen utvidet med Dan Carpenter på trompet og Nicol Thomson på trombone, noe som sammen med Sean Freemans saksofon skapte en kraftfull blåserreke.

Bandet som stod på scenen på Indigo2 (og senere): Pete Ray Biggin, Nathan King,

Nicol Thomson, Dan Carpenter, Sean Freeman, Mike Lindup og Mark King.

De senere årene har Mark King og Level 42 blitt de reneste norgesvennene med sine mange besøk her i landet. 13. juli 2015 var Mark tilbake i Norge, da han opptrådte med klassikeren "Running In The Family" i TV2s populære TV-program "Allsang på grensen" i Halden. Med seg på scenen hadde han norske musikere, uten at man la merke til at den faste besetningen ikke var med.

Folk så til å kose seg i "Allsang på grensen" når Mark dro igang "Running In The Family".

2016 startet med at Level 42 gjorde en rekke enkeltkonserter i Singapore, Chile, England og Spania. I oktober dro de ut på en "Sirens II Tour", med oppstart i Llandudno i Nord-Wales, 3. oktober. Etter 20 konserter i hjemlandet i oktober, reiste de over til Tyskland. Og etter en konsert på Trans4Jazz Festival i Ravensburg 12. november, satte de kurs mot Skandinavia. Her gjorde de 4 konserter i Danmark, og en i Norge.

Bandet som opptrer i Norge i november.

Onsdag 16. november 2016 var Level 42 tilbake i Norge, da de opptrådte på Rockfeller i Oslo. Og som tidligere leverte Mark og de andre musikerne et bra show som publikum satte pris på. Det vekslet mellom 80-talls klassikerne og mer nytt materiale. Førstnevnte låter ble framført på en autentisk måte som bidro til at man glemte at det var gått 30 år siden de først ble framført. Det nyere materialet var dessverre mer ukjent hos de frammøtte.

Level 42 var tilbake i Norge 16. november 2016, da de opptrådte på Rockefeller i Oslo.

6. juli 2017 var Level 42 nok engang tilbake i Norge, da de opptrådte på Kongsberg Jazzfestival sammen med den kjente amerikanske jazzrock-gruppa Blood, Sweat & Tears.

I 2018 dro Level 42 ut på en "Eternity Tour" med over 40 konserter i Europa. Med seg som oppvarmingsband på 19 av konsertene hadde de 80-talls bandet The Blow Monkeys. 19. mars opptrådte de på Rockefeller i Oslo, og 18. august var de på Bakgården i Harstad. På det som muligens er den nordligste konsertarenaen Level 42 har opptrådt på.

2019 ble et roligere år, der opptreden på festivaler i St. Petersburg i Russland og Quebeq i Canada var det mest markante Level 42 gjorde det året.

1. mai 2019 fikk musikkinteresserte og fans av Level 42 den triste nyheten om at Boon Gould var død, 64 år gammel. Han ble funnet død i sitt hjem i Dorset av det lokale politiet dagen før, 30. april. På det tidspunktet var dødsårsaken ennå ikke kjent. 

Boon Gould som var en av de opprinnelige medlemmene av Level 42, og som spilte med bandet fram til 1987, jobbet med Mark King til det aller siste, der de fortsatte å skrive låter sammen. På Level 42s Facebook-side uttrykte Mark sorg over tapet av kameraten: "It is with the heaviest of hearts that I have to tell you of the passing of our dear friend and brother Boon Gould. You are at peace now Boon, no more pain mate. Thank you for everything."

Boons bror Phil uttrykte også sin sorg: "My heart is beyond broken. RIP Roland Charles 'Boon' Gould, my brother."

På Facebook-siden var det flere tusen fans som skrev en siste hilsen til Boon. Mange hadde også hyggelige historier å fortelle fra personlige møter med Boon.

I desember samme år ble det kjent at Boon hadde tatt sitt eget liv. Han hadde i mange år slitt med psykiske problemer og han var diagnosert med bipolar lidelse. Rettslegen Deborah Archer omtalte sykdommen hans slik: "Boon had a difficult and complex history, which I find adversely affected his mental health. He had coped with these issues sometimes without being completely open and honest with family and friends about the degree of suffering that he was going through."

Roland Charles 'Boon' Gould 

1955-2019

Pga. koronasituasjonen i England og resten av verden ble det ikke gjort noen konserter i 2020.