Michael Jackson - en norsk biografi

Når man skal fortelle historien om Michael Jackson, burde man egentlig gjøre det med store bokstaver. For få artister har skrevet seg inn i musikkhistorien på en måte som ham. Med et enormt platesalg og mange toppnoteringer rundt om i verden. Albumet "Thriller" fra 1982 er tidenes mest solgte album med hele 110 millioner eksemplarer. Han har oppnådd hele 13 1.plasser med singlene sine i U.S.A. Mens i Storbritannia har hele 9 av hans album gått til topps på albumlisten. Til sammen har Michael Jackson solgt hele 400 millioner plater, som den 3. mestselgende artisten i verden, bak The Beatles og Elvis Presley. Han har også også mottatt hele 13 Grammy awards (amerikanernes spellemannspris).

Michael Jackson har hatt en enorm betydning for det visuelle uttrykket til dagens artister, bl.a. gjennom sine musikkvideoer. Videoer hadde man laget siden 60-tallet. Men det var først med The Jacksons og Michael Jackson på 80-tallet at det ble storindustri, og noe man kunne bygge hele TV-kanaler rundt. Videoen til "Thriller" skapte en voldsom oppmerksomhet da den kom ut, på en måte musikkvideoer aldri hadde gjort verken før eller senere.

Fram til dette hadde musikkanalene kviet seg for å vise videoer med svarte artister. Men etter Jacksons "Bille Jean", hadde de ikke lenger noe valg. Noe som også åpnet dørene for andre svarte artister.

Alt med Michael Jackson skapte stor oppmerksomhet i en periode. Hans fenomenale dansetrinn - der særlig moonwalking ble et kjent begrep etter at han hadde demonstrert stegene under en framvisning av "Bille Jean" live. Hans klesdrakter, hans operasjoner, hans enorme forbruk av penger... Det var Michaelmania en periode. Ikke rart han etter hvert ble kalt "The king of Pop". Navnet "king of pop" var det hans venninne Elisabeth Taylor som første gang kom opp med, under "Artist of the Decade Award" i 1989. Her sa hun følgende: "I think he is one of the finest people to hit this planet, and, in my estimation, he is the true King of Pop, Rock and Soul."

Allerede fra han var 10 år gammel ble Michael vant til å være i rampelyset. Som sanger i søskengruppa Jackson 5 fikk han stor oppmerksomhet gjennom 70-tallet, der de hadde store hits som "ABC", "I want you Back", "Never can say Goodbye" m.m. En vanlig oppvekst slik som andre barn har hatt, fikk unge Michael aldri muligheten til. Noe som satte sine spor.

Det siste tiåret av hans liv kom musikken mer i bakgrunnen, selv om Michael fortsatt solgte bra med plater - til fordel for skandaleoppslag om hans befatning med barn. Enten det dreide seg om egne eller andres barn. Oppslag som kastet mørke skygger over fenomenet Michael Jackson. Man kan uansett ikke undervurdere den betydningen han har hatt for popmusikken, og den suksessen han oppnådde gjennom fem tiår. Der er han i samme klasse som de største navnene, slik som Elvis, The Beatles, Bob Dylan, Neil Young og Queen.

Michael Jackson ble født inn i en fattig, men etter hvert svært musikalsk familie. I byen Gary, i delstaten Indiana. Som 6. sønn av kranoperatøren Joseph Jackson, og Katherine Esther Scruse. Til sammen fikk Joseph og Kathrine 10 barn - 7 gutter og 3 jenter.

Brandon som var tvillingbror med Marion, døde kort tid etter at han ble født i 1957.

Michaels mor var fra Barbour County i Alabama, men som så mange andre svarte på den tiden flyttet familien hennes nordover da hun var 4 år, til Chicago i Indiana. Som ung hadde hun en drøm om å bli country sangerinne.

Michaels far Joseph var opprinnelig fra Fountain Hill i Arkansas, der han vokste opp som den eldste av 4 søsken. Etter å ha bodd i California en stund, flyttet han til Gary som 18 åring, for å være nærmere sin mor (foreldrene var skilt). I ungdommen livnærte han seg som bokser. Joseph traff Katherine i 1947 på et tidspunkt der Joseph fortsatt var gift med en annen dame. To år etter ble de gift i Crown Point, Indiana, den 5. november 1949. De slo seg ned i industribyen Gary, nærmere bestemt 2300 Jackson street. En adresse som i 1989 ble brukt som tittel på et album med The Jacksons.

På 50-tallet prøvde Joseph seg som musiker i bandet The Falcons, sammen med broren Luther. De gjorde endel konserter i og rundt byen Gary, uten å oppnå større suksess. Joseph hadde heller ikke tid og penger å bruke på musikken. Han måtte heller konsentrere seg om å jobbe på stålverket i Gary, slik at familien hadde noe å leve av. Men drømmen om å slå gjennom i musikkbransjen levde videre. Og da han etter hvert ble far til så mange gutter, fikk han ideen om å sette sammen et band som kunne videreføre drømmen. Det startet med at han oppmuntret de tre eldste guttene, Jermaine (født i 1954), Jackie (døpt Sigmund Esco, født i 1951) og Tito (døpt Toriano Adaryll, født i 1953) om å slå seg sammen med naboguttene Milford Hite (trommer), og Reynaud Jones (keyboard), og danne band. I 1964 var The Jackson brothers - som de kalte seg - en realitet. Deretter ble de satt til å øve mye, og etter hvert måtte de ut for å opptre.

Joseph brukte ondskapsfulle metoder for å få guttene til å prestere slik han ønsket. Han gjorde narr av dem, og han slo dem med knyttnevene sine. I tillegg slo han dem med pisk, kleshengere og belter. Flere ganger fryktet de at faren kom til å ta livet av dem. Noe Michael senere har fortalt om i intervjuer. Om ikke barna spilte eller sang rett, kunne de bli fysisk avstraffet. Det var ikke mye tid til å være barn og gå ut og leke. Øvingene kom foran alt.

I 1965 ble familien medlem av Jehovas Vitner. Fram til det hadde de vært baptister. Etter dette ble guttene enda mer ensomme, da Joseph og Katherine ikke likte at de lekte med barn som ikke hadde foreldre med samme overbevisning som de. Økonomisk hadde familien det svært tøft, med 9 barn å fø på. De fikk derfor klær og mat fra Frelsesarmeen jevnlig.

Faren oppmuntret ungene til å videreutvikle sine talenter ved å kjøpe instrumenter til dem, og gi dem sangundervisning. Planen hans var at dette med tiden kunne bli en innbringende virksomhet.

De tre brødrene viste tidlig et stort talent for dans og musikk. Og de ble raskt forbilder for de yngre søsknene, ikke minst for Michael.

Lille Michael var sur for at ikke han fikk være med. Allerede på den tiden hadde han i barnehagen gjort seg bemerket for sin flotte stemme, der han med stor innlevelse tolket Julie Andrews sanger. bl.a. under en juleavslutning i barnehagen hadde han sunget og danset til stor glede for de som var tilstede.

Allerede året etter - i 1965, ble den 6 år gamle Michael tatt med i bandet. I første omgang ble han satt til å spille tamburin og conga trommer. Men ikke lenge etter erstattet han Jermaine som vokalist.

Michael ble snart kjent som en sjarmerende og dyktig sceneartist. Særlig var han kjent for sine James Brown imitasjoner, der han kopierte dansestegene til soul legenden. Michael Jackson: "I think James Brown is a genius. when he was with the Famous Flames - Unbelievable. I used to watch him on the television, and I used to get angry at the cameraman because whenever he would really start do dance, they would be on a close-up, so I couldn't see his feet. I'd shout 'Show him! Show him!' so I could watch and learn. "

James Brown & The Famous Flames ble en stor inspirasjonskilde for Michael Jackson.

Den unge Michael studerte også syngingen til stjerner som Stevie Wonder, Diana Ross, Sam Cooke og Jackie Wilson.

Også Michaels et år eldre bror - Marlon - ble med i The Jackson Brothers i 1965. Også han måtte spille på trommer i starten. Men i motsetning til den talentfulle Michael, hadde ikke Marlon like lett for det. Og det var flere ganger at Joseph vurderte å kaste ham ut av bandet fordi han sang surt, og ikke fikk med seg dansestegene. Faktisk fikk han ikke sjansen til å synge med brødrene før i 1969. Med tiden ble han en god danser - og sammen med Michael - muligens den beste av Jackson brødrene.

Mens Michael var dyktig til å synge og danse, hadde Tito og Jermaine utviklet seg til å bli dyktig på sine instrumenter. Faren Joseph hadde først blitt iltrende forbannet på Tito fordi han hadde tjuvlånt hans elektriske gitar. Men da han hørte hvor dyktig Tito var til å spille, ble han straks mer positiv.

I 1965, da Michael var 7 år, vant The Jackson brothers en sang- og danse konkurranse på Roosevelt High School i Gary. Her framført de The Temptations' "My Girl". Guttene var kledd i smoking inspirerte klær som moren til Milford Hite hadde laget.

I en annen talentkonkurranse var også Deniece Williams med, hun kom senere til å bli kjent for sanger som "Free", "That's what friends are for" og "Let's hear it for the boy".

Tilstede på konkurransen på Roosevelt high school var også Titos lærer fra skoleorkesteret - Shirley Cartman. Hun likte det hun hørte, og kom med noen forslag til endringer. Hun mente de heller burde kalle seg Jackson 5. Og hun mente de burde bytte ut Jones og Hite med de mer skolerte musikerne Ronnie Rancifer på keyboard, og Johnny Jackson på trommer. Johnny Jackson og Rancifer ble presentert som søskenbarn av Jackson guttene. Men var det i virkeligheten ikke. Likefullt har det i senere år blitt spekulert i om Johnny Jackson var i slekt med dem likevel.

Rundt ham ser vi Marlon (nede til venstre), Tito, Jackie (bak), Jermaine og Michael.

På samme tid som de to kom inn i bandet, ble Tito flyttet til å spille sologitar, mens Jermaine ble omskolert til bassist, etter flere år som rytmegitarist.

Etter denne talentkonkurransen gjorde Jackson 5 flere konserter i Chicago, og området rundt. De gjorde også opptredener utenfor delstaten. Mange av dem ble gjort på litt lugubre nattklubber for svarte. De spilte også på rene strippeklubber. Michael minnes at han pleide å ligge på gulvet og samle opp pengene som ble kastet opp til de kvinnelige stripperne. Til det ikke var plass til flere mynter i lommene.

Selv om Michael var en dyktig sanger og sceneartist, slapp heller ikke han unna farens ondskapsfulle påfunn. En gang ble han holdt opp ned etter føttene av sin far, mens han ble klasket på rompa - gang på gang. Andre ganger ble han slengt i veggen. En natt mens Michael lå og sov, kom faren inn gjennom soveromsvinduet ikledd en skremmende maske. Michael ble vekt av et skrik, noe som naturlig nok skremte vettet av ham. Årsaken til at faren gjorde dette, var for å lære ham at han måtte ha vinduet lukket om natta.. I mange år etterpå hadde Michael mareritt om at han ble kidnappet mens han var på soverommet.

I august 1967 stablet Joseph guttene inn i en gammel Volkswagen van, og dro oppover til New York. Her deltok de i en amatørkonkurranse på den berømte konsertscenen Apollo Theatre i Harlem. Stedet der James Brown hadde fått sitt gjennombrudd, i 1962. Det var den berømte soulduoen Sam & Dave som hjalp guttene med å få plass på den berømte "Amateur Night competition ". Med sin dans og sang sjarmerte Jackson 5 dommerne, slik at de vant.

De sjarmerte også Motown artisten Gladys Knight, som satt i salen. Hun tipset Motown sjef Berry Gordy om de talentfulle brødrene. Men Gordy som allerede hadde tenåringen Stevie Wonder på selskapet, viste liten interesse for Jackson 5. Han var dessuten redd for å bli beskyldt for å drive med barnearbeid, ettersom guttene var så unge.

Det skulle derfor enda gå litt tid før Motown fikk øynene opp for Jackson 5. Istedet fortsatte de å reise rundt og opptre i Midtvesten. I 1967 ble de også profesjonelle, da Joseph sluttet i jobben på stålverket, og guttene sluttet på skolen. Også moren Katherine skjønte at Michael hadde et unikt talent, men hun var bekymret for hvor lenge folk ville være interessert i ham. Ettersom han snart ville komme i puberteten, med stemmeskifte, og endret utseende. Katherine Jackson: "Michael is cute now, but he won't stay that way forever. Then what do we do? They've got to get a record contract now!"

Shirley Cartman som fortsatt engasjerte seg i Jackson brødrene, sørget for at Jackson 5 fikk en platekontrakt med det lokale selskapet Steeltown, i 1967. I januar 1968 ble "Big Boy" gitt ut på singel, med "You've Changed" som B-side. I den anledning ble det tatt et bandbilde som Michael ikke var så fornøyd med. Ben Brown som drev Steeltown husket at Michael syntes bildet så ut som et alvorlig familiefoto: "Er ikke dette business?" Så Michael stilte opp bandet slik han mente det burde være, med seg selv foran. Og slik ble det.

Musikalsk var Jackson 5 på denne tiden påvirket av kjente navn som Sly & the Family stone, The Isley brothers og Marvin Gaye.

Deretter fulgte singlene "We Don't Have to Be Over 21 (To Fall in Love)" og "Let Me Carry Your School Books".

I 1968 var Jackson 5 et av bandene som stod på plakaten da Chicago restauranten "The Guys & Gals" arrangerte "All star floor show". Fra 12. til 27. august 1968 var Jackson 5 oppvarmingsband for Motown artistene Gladys Knight & the Pips, og Bobby Taylor & the Vancouvers. Igjen ble Gladys Knight imponert av de unge guttene fra Gary, så hun forsøkte å få Motown sjefene over til Chicago, slik at han kunne se dem opptre.

Gladys Knight var en viktig støttespiller da Jackson 5 fikk kontrakt med Motown records.

Også Bobby Taylor ble imponert av det han så og hørte, og ønsket å hjelpe Jackson 5 med å komme i kontakt med Motown. Så han tok ansvar for å bringe dem over til Detroit - der Motowns hovedkontor lå. 23. juli 1968 ble det arrangert en audition i Taylors leilighet i Detroit, der brødrene framførte James Browns hit "I got the Feelin'". Tilstede fra Motown var Suzanne de Passe. Motown sjef Berry Gordy var ikke tilstede, men det ble gjort et videoopptak som ble sendt til hans kontor i Los Angeles. Og da han fikk se det, ble han overbevist om at han måtte få dem over på Motown. Han ble særlig imponert av dansingen til Michael som var "alt for voksen" i forhold til alderen hans. Berry Gordy: "We could not believe this old man in this young kids body."

Berry Gordy startet Motown records i Detroit i 1959, under navnet Tamla records. Motown var avledet av motor town - bilbyen. Da Detroit er kjent for sine mange bilfabrikker. Gjennom Motown fikk svarte artister mulighet til å slå seg opp i musikkbransjen - som tidligere hadde vært dominert av hvite artister og bransjefolk.

Kjente artister på Motown var Diana Ross and the Supremes, Marvin Gaye, Stevie Wonder, The Four Tops, Smokey Robinson and the Miracles, The Temptations, The Isley Brothers, Gladys Knight and the Pips, The Commodores, Lionel Richie, og Rick James.

25. november 1968 ble det arrangert en større fest på Motowns hovedkvarter i Detroit, slik at Michael og co. fikk hilse på ansatte og andre artister på selskapet.

Joseph Jackson sa ja til å skrive under kontakt med Motown på vegne av guttene. Til vill jubel fra Michael og brødrene. Men først måtte Motown kjøpe bandet ut av kontrakten de hadde med Steeltown records. I mars 1969 var The Jackson 5 som Motown artister å regne.

Gordy bestemte at guttene skulle bo i Los Angeles, California, der han selv holdt til. Pappa Joseph, Tito, Jermaine og Jackie ble innkvartert hjemme hos Gordy. Mens de to minste guttene - Michael og Marlon - fikk bo hos soul legenden Diana Ross. Et av de store navnene på Motown. Dette ble starten på et vennskap mellom Michael og Diana Ross som kom til å vare livet ut. Hun fungerte som en mentor og støttespiller for lille Michael, i møte med popbransjen, og eksponeringen han ble utsatt for.

Katherine og de andre Jackson barna ble igjen i Gary, i påvente av at man fant en egnet bolig for familien i Los Angeles.

Motown hadde store planer for Jackson 5, og de brukte mye tid på å bygge opp et image, og finne låter som passet for dem. Man ønsket å skape et eget Jackson 5 sound. Og til å gjøre det hentet de inn noen av de beste låtskriverne Motown hadde, med Freddie Perren, Deke Richards, Alphonzo Mizell. Og Berry Gordy selv. Når disse skrev låter for Jackson 5, kalte de seg "The Corporation". The Corporation kom til å skrive mange av The Jackson 5s største hits, slik som "I want you Back" "ABC", "The love you save", "Mama's pearl" og "Maybe tomorrow".

Gordy hentet også inn låtskriver trioen Holland-Dozier-Holland, som står bak kjente låter som "Where did our love go?", "Baby Love", "Stop! in the name of love", "You can't hurry love", og "You keep me hanging on". Til å produsere plata de skulle i gang med, brukte de nevnte Bobby Taylor.

Mens disse jobbet med plata, ble Michael og brødrene skolert innen Motowns etikk. Og de tilbrakte mange timer med å prøve ut ulike klær og hårfrisyrer. Markedsavdelingen til Motown laget presseskriv og annet promoteringsmateriale, slik at nyheten om de 5 talentfulle guttene fra Gary skulle nå ut til flest mulig.

Sommeren 1969 begynte innspillingen av debutalbumet deres. Plata var en blanding av Motown klassikere og nye låter. Lydbildet var umiskjennelig Motown R&B/soul.

I november 1969 ble den Corporation skrevne "I want you Back" gitt ut som første singel fra plata. Og det ble umiddelbart en megahit i U.S.A. med 1. plass på Billboard. Også ellers i verden ble den en hit, med bl.a. 2. plass i Storbritannia. Under innspillingen viste Michael en utrolig evne til å "ta" låta og gjøre den til sin. Mange har sunget "I want you back" senere, men ingen med samme snert og rytme, og sjarmerende stemme, som den 11 år gamle Michael Jackson.

"I want you back" har med årene blitt en ekte klassiker, som fortsatt spilles jevnlig. Den har med årene solgt i utrolige 6 millioner eksemplarer. Rockemagasinet Rolling Stone hadde den på en 120. plass over tidenes 500 beste låter.

Jackson 5s klassiske hit "I want you Back".

B-siden av singelen inneholdt låta "Who's loving you". I 2009 ble den en hit i Storbritannia, etter at 12 år gamle Shaheen Jafargholi framførte den på "Britain's got talent". Michael Jackson ble da så imponert av hans framføring, at han inviterte ham til å synge den på konsertene han skulle gjøre på O2 arena. Nå døde Michael før konsertene ble avholdt, men i stedet fikk Shaheen æren av å framføre "Who's loving you" på den store minnesmarkeringen for ham, 7. juli 2009.

19. desember 1969 fulgte Jackson 5s debutalbum. Plata fikk det litt merkelige navnet "Diana Ross presents The Jackson 5". Diana Ross hadde ikke hatt noen rolle under innspillingen av plata, og det var heller ikke hun som hadde oppdaget dem. Det eneste hun hadde gjort var å gi husrom for Michael Og Marlon. Årsaken til valget av navn, var at man ønsket at megastjernen Diana Ross skulle introdusere Jackson 5 til sine mange platekjøpere. Ettersom målgruppen stort sett var den samme.

Diana Ross fikk æren av å presentere Jackson 5 for allmennheten den 11. august 1969 på California klubben The Daisy. Samme måned var de også på TV for første gang, da de sang The Isley Brohers låt "It's your thing" på Miss Black America i Madison Square garden, New York. Og i oktober 1969 hadde hun dem som gjester i sitt Hollywood Palace TV show, noe som hjalp på interessen for "I want you back" som kom ut like etterpå.

"Diana Ross presents The Jackson 5" nådde 5. plass på albumlisten i U.S.A. Mens den gikk til topps på R&B listen. Med årene har plata solgt 5 millioner eksemplarer. Det ble ikke gitt ut flere singler fra plata.

Diana Ross med The Jackson 5 i 1969.

Suksessen med "I want you Back" - og den store interessen for Jackson 5 - gjorde at Motown og pappa Joseph ønsket å smi mens jernet var varmt. For det var ikke sikkert at folk syntes at guttene var like søte neste år.. Månedene og årene som fulgte ble en endeløs rekke av konserter, TV show og plateinnspillinger. Med liten tid til å gjøre de tingene barn pleier å gjøre når de er i tenårene.

Michael har i voksen alder omtalt barndommen sin som ensom, der han hele tiden lengtet etter å kunne leke med "vanlige" barn. En dag han var i Motowns studio, kikket han gjennom vinduet og så en lekepark på andre siden av gaten. Med barn uten en bekymring i verden - som lekte og lo. Han fikk da et intens ønske om å droppe ut av musikkbransjen, og heller være sånn som dem. Michael Jackson: "I'd just stare at them in wonder. I couldn't imagine such freedom, such a carefree life. And I wish more than anything I had the kind of freedom, that I could walk away and be just like them." Denne opplevelsen ble starten på hans drøm om å skape et sted der han kunne få utløp for sin barndoms drømmer. I 1988 ble dette en realitet, da han kjøpte godset som fikk navnet Neverland.

Michael og brødrene gikk ikke på ordinære skoler. Istedet hadde de en lærer som kom hjem til dem og underviste. For Michael betydde det 3 timer med skole hver dag, før han måtte i studio for å spille inn plater. Han var ikke hjemme før sent på kvelden. Så tid til å leke med andre barn, var det ikke. Michael Jackson: "I'd record for hours and hours. Until it was time to go to sleep. I didn't have friends when I was little. My brothers were my friends."

14. desember 1969 opptrådte Jackson 5 på Ed Sullivan show. Muligens det mest populære TV programmet i U.S.A. på den tiden. Noe som var en liten milepæl for bandet. De besøkte Ed Sullivan nok en gang den 10. mai 1970, der de framførte flere av sine hits.

På samme tid var de tilbake i studio for å spille inn et nytt studioalbum. The Corporation tok større kontroll over denne innspillingen, da de både produserte og skrev de fleste låtene på plata. Blant annet "ABC" som ble gitt ut på singel i februar 1970. Låta ble første gang presentert for folk i TV programmet The Bandstand. Og 25. april var den oppe på 1. plass på den amerikanske singellisten, der den dyttet Beatles klassikeren "Let it Be" ned til 2. plass. I likhet med "I want you back" har den R&B pregede gladlåta "ABC" blitt en klassiker, og en signaturlåt for både Jackson 5, og Michael Jackson.

Albumet "ABC" kom ut i mai 1970 med en 4. plass på albumlisten, og en ny 1. plass på R&B listen. Mange mener dette er det beste albumet Jackson 5 ga ut, med sin spontanitet og fengende låter.

1. plass på singellisten ble det også for 2. singelen "The Love you save". Den kunne minne om "ABC" og "I want you back". Dermed hadde Jackson 5 gitt ut 3 singler som alle gikk til topps i U.S.A. "Jacksonmania" var kommet til Amerika..

Bildet av Jackson brødrene som ble brukt på coveret av "The love you save".

2. mai 1970 hadde The Jackson 5 sin livedebut som Motown artist, på Philadelphia Convention Center. 6 uker senere dro Jackson 5 ut på sin første turne. Med start på The Forum i Inglewood, California den 20. juni 1970. Kvelden før - den 19. juni - hadde de opptrådt på Cow Palace i San Francisco, som oppvarmingsband for Ike & Tina Turner.

Konserten på The Forum ble en skremmende opplevelse for guttene. Publikum var så entusiastiske at ting kom ut av kontroll. 20.000 mennesker forsøkte å storme scenen. Noe som gjorde at arrangørene valgte å dra ned sceneteppet, og evakuere guttene fra scenen. Lignende tilstander hadde det vært i San Francisco, hvor flere hundre jenter holdt på å rive ned veggene.

Lille Michael ble i den anledning intervjuet av Soul Magazine. Her fortalte han om rutinene bandet hadde om scenen skulle bli stormet. Om det ble for ille skulle de bare slippe instrumentene, og ta føttene fatt. For om Jermaine slapp gitaren kunne man alltids erstatte den, mens det ville bli verre å erstatte Jermaine..

Michael Jackson: "We have to practice getting away too, so we're ready to drop everything and run. Jermaine dropped his guitar and took off at the Forum concert. We can always get a new guitar for him, but he'd be kinda hard to replace. It's too bad really, 'cause we can't finish the show the way we rehearsed. We always have to run off stage, and we can't thank the audience and stuff, you know the way we'd really like too, we just have to run away."

I oktober til desember 1970, gjorde Jackson 5 ytterligere 11 konserter i U.S.A. Turneen fortsatte inn i januar 1971 med 5 konserter, før de tok en pause.

5. august 1970 ble balladen "I'll be there" gitt ut som første singel fra Jackson 5s neste album. Og mens de tidligere singlene hadde vært det man kalte for "tyggegummi soul", var dette en mye mer voksen og ettertenksom låt. Man hadde vurdert å la en av de eldste guttene i bandet få synge den pga. temaet i låta, med ønske om at eks. kjæresten skal gi gutten en ny sjanse. Valget falt likevel på Michael, da det var ham fokuset skulle ligge på. Og han sang om ulykkelig kjærlighet med en intensitet og innlevelse som gjorde at man skulle tro at han hadde opplevd mye av det. Noe han naturligvis ikke hadde.

Michael var lite interessert i jenter på den tiden. På skolen opplevde han at jentene fulgte etter ham, noe han syntes var svært ubehagelig. Han mottok også tusen fanbrev i uken. Men helst likte han å tegne og legge puslespill.

"I'll be There" ble nok en nr. 1 hit for Jackson 5. Til høyre live på "Jim Nabors hour" i 1970.

"I'll be there" var skrevet av Motown sjef Berry Gordy, sammen med Hal Davis, Willie Hutch, og Bob West - altså ikke sammen med The Corporation. Singelen ble nok en nr. 1 hit for Jackson 5, der den toppet i hele 5 uker fra 17. oktober, med 3 millioner solgte eksemplarer. I 1992 gikk den nok en gang til topps i U.S.A. Denne gang i en coverversjon gjort av Mariah Carey og Trey Lorenz. "I'll be there" ble framført av Michael Jackson på mange av hans senere turneer . Bl.a. på "Bad world tour" i 1987.

Albumet "Third album" ble gitt ut 8. september 1970. Det ble nok en salgssuksess, med 4. plass på Billboard, og 1. plass på R&B listen. I tillegg til "I'll be there", inneholdt plata hits som "Mama's Pearl", den selvbiografiske "Goin' back to Indiana", og "Darling Dear". Sistnevnte inneholdt en basslinje fra James Jamerson som har blitt framhevet som svært imponerende, også mange år senere.

Selv om Jermaine og de andre kunne spille på instrumentene sine, ble det ofte brukt studiomusikere når de skulle spille inn en ny plate. Gjerne de legendariske session musikerne Motown brukte - kalt The Funk Brothers. Folk som Joe Hunter, Earl Van Dyke, Benny Benjamin, Richard Allen, og nevnte Jamerson var de som spilte instrumentene når Motowns mest kjente artister gikk i studio. Det er blitt hevdet av The Funk Brothers har deltatt på flere nr.1 plater enn The Beatles, Elvis og The Beach Boys.

Også "Third album" regnes som en av de bedre Jackson 5 ga ut. Berry Gordy var med og skrev mange av låtene på plata.

Jackson 5 var nå blitt Motowns mestselgende band, og et av de mest populære i verden. De var også blitt større enn Diana Ross' Supremes. Fokuset hos Motown lå derfor mer og mer på Jackson brødrene.

Motown og Jackson 5 var utrolig produktive på denne tiden. For i oktober var de ute med nok et album, som dermed ble det tredje som ble gitt ut i 1970. Denne gang hadde de spilt inn en juleplate, der Michael og co. tolket mange av de mest kjære amerikanske julesangene. Til plata hadde Gordy og hans menn også skrevet en ny låt, kalt "Give Love on Christmas Day". Den har senere blitt tolket av artister som The Temptations, New Edition og Faith Evans. "Santa Claus is coming to town" og "I saw mommy kissing Santa Claus" ble gitt ut som singler fra juleplata, uten å nå opp i U.S.A.

Mange mente at en juleplate ikke var det mest spennende Motown kunne komme opp med for guttene. Og at to plater i løpet av et år fikk holde.

I februar 1971 brukte Jackson familien noen av pengene de hadde tjent på suksessen, til å investere i et eget hjem for familien. Moren og døtrene hadde kommet ned til California i 1970. Fram til dette hadde de bodd i flere hus som de leide i Los Angeles. I Encino, San Fernando Valley, California fant de det de lette etter. Et stort hus som kunne romme hele familien. Fra å bo i et lite hus i Gary - til å bo på denne herregården - var forskjellen enorm. Her hadde de både svømmebasseng og tennisbane. 5. mai 1971 flyttet de inn i huset som fikk kallenavnet Hayvenhurst.

Michael bodde her helt til han flyttet inn på Neverland i 1988, mens Kaherine kom til å bo her til hun ble gammel. I alle år fungerte huset som et hovedkvarter for Jackson familien. Samtidig følte Michael at samholdet som hadde vært i familien, ikke ble det samme etter at de flyttet til Encino. Han følte også at Hayvenhurst fungerte som et fengsel, omgitt av høye murer, med voktere til å holde fansen unna.

Familien Jackson med pappa Joseph og mamma Katherine, i deres nye hjem i Encino.

I februar 1971 ble den Corporation skrevne "Mama's Pearl" gitt ut som 2. singel fra "The third album". I U.S.A. ble 2. plass, mens i Storbritannia ble det 25. plass. Teeniebop bandet The Osmonds som på mange måter var en kopi av The Jackson 5 - men med hvite barn - holdt 1. plassen med "One bad apple".

Som en kuriositet kan det nevnes at Jimmy Osmond - den yngste av Osmond brødrene - i 1987 var med Michael på hans "Bad tour" - som økonomiansvarlig.

16. mars 1971 ble "Never can say goodbye" gitt ut som 1. singel fra guttenes neste plate, "Maybe tomorrow". Igjen ble det 2. plass på Billboard, og 1. plass på R&B listen. Med årene har "Never can say goodbye" blitt en ekte R&B klassiker, som senere har blitt hits for Gloria Gaynor og britiske The Communards. Da i mer uptempo/discovennlige versjoner. Albumet "Maybe tomorrow" kom ut i april 1971, med en litt skuffende 11. plass på albumlisten som resultat. Inspirert av suksessen med "I'll be there" hadde the Corporation fokusert på balladene på dette albumet.

I juni 1971 ble den fengende tittellåta "Maybe tomorrow" gitt ut som 2. singel fra albumet. Med en skuffende 20. plass i U.S.A. som resultat. I 1987 ble "Maybe tomorrow" en hit for UB40, i en reggae versjon.

I 1971 ble det i tillegg til albumet "Maybe tomorrow", gitt ut to samleplater med Jackson 5. Den første her "Goin' back to Indiana", og var en liveplate, med opptak fra bandets konsert i hjembyen Gary, og opptak fra et show på ABC TV. I showet (og på plata) deltok kjente navn som Diana Ross, Bill Cosby, Bobby Darin, og noen kjente basket- og fotballspillere. I U.S.A. ble det 16. plass for albumet. I Norge fikk Jackson 5 sin første (og siste) notering på VG-lista, da tittellåta nådde 10. plass på singellisten.

I desember ble "Greatest hits" gitt ut. I den anledning hadde man spilt inn en ny låt, kalt "Sugar daddy" som ble en hit i U.S.A. med en 10. plass. Mange mente at Motown pøste ut plater for å melke interessen for Jackson 5, før ungjentene mistet interessen for dem. Bl.a. ble singelplater med "Sugar daddy" og "Goin' back to Indiana" lagt med i Kelloggs Cornflakes pakker. Noe som ble sett på som en desperat handling fra Motown.

I 1971 gjorde Jackson 5 hele 47 konserter rundt om i U.S.A. I tillegg til en lang rekke TV show og avisintervju. Michael var på den tiden en ung gutt på 13 år, og fortsatt uten den store interessen for jenter. Men de eldste brødrene som var i slutten av tenårene, så annerledes på det. Ifølge senere intervjuer med Michael var det ikke uvanlig at de hadde samleie med kvinnelige fans, samtidig som Michael befant seg i rommet. Han fikk da streng beskjed fra brødrene om å late som om han lå og sov. Noe han syntes var vanskelig.

Til tross for litt skuffende respons på de siste plateutgivelsene, hadde Motown fortsatt stor tro på Jackson 5. I et forsøk på å øke inntektene, ble det laget flere spin-off produkter som fansen kunne glede seg over. Man solgte klistremerker, buttons, merker som man kunne sy på klærne, postere, og bøker med mange bilder av guttene. I 1971 ble det startet et nytt ungdomsmagasin kalt "Right On!", som var spesielt rettet mot afroamerikansk ungdom. Fra januar 1972 til april 1974 hadde de bilde av Michael og de andre i Jackson 5 på forsiden av hvert eneste nummer, i tillegg til fyldige reportasjer om bandet. Magasinet gis ut fortsatt, og de har fortsatt fokus på fargede amerikanere som hevder seg innen musikkbransjen

Right on! magazine som på 70-tallet hadde fyldig omtale av Jackson brødrene.

Om ikke det var nok, ble det også laget en egen TV serie der Jackson brødrene hadde hovedrollene - kalt "Jackson 5ive - Saturday morning cartoon". Serien som gikk på ABC TV mellom september 1971 og september 1973, var animert, og kun unntaksvis deltok Michael og co. selv i serien. Stemmene i serien tilhørte noen skuespillere - og ikke Michael og brødrene - som det hørtes ut som. Likefullt fikk man gjennom serien et inntrykk av guttenes væremåte og interesser. Bl.a. var Michael opptatt av kjæledyr, noe som stemte med virkeligheten. Og det var Jackson 5s originallåter som ble brukt i serien. Animasjonene som ble laget til "I want you Back" og "ABC", ble i årene etter brukt som musikkvideoer til låtene. På 80-tallet ble tegneserien med Jackson 5 sendt pånytt på ABC, i en tid der verden igjen var rammet av Jacksonmania.

Jackson 5 fikk sin egen TV serie på starten av 70-tallet.

Et annet kjent ensemble som fikk sitt eget TV show på denne tiden, var Sonny & Cher. Kjent for "I got you Babe". Og 22. februar 1971 var Michael og brødrene på besøk i programmet. Her framførte de kjente låter. I tillegg til at de ikledde seg mange komiske kostymer.

Jackson 5 kledd ut som steinaldermennesker i Sonny & Chers TV program.

I 1971 ble det bestemt at Michael Jackson skulle promoteres som soloartist. Helt siden Jackson 5 slo gjennom hadde fokuset vært på ham, både som sanger og frontfigur. Motown hadde en tradisjon for å la stjernene i bandene de hadde i stallen få prøve seg som soloartister. Slik Diana Ross (The Supremes) og Smokey Robinson (The Miracles) hadde gjort med suksess. Men man ønsket at Michael fortsatt skulle være med i Jackson 5, ettersom man ikke så noen framtid for bandet uten ham. På den tiden hadde Donny Osmond fra The Osmonds stor suksess som soloartist ("Go away little girl" & "Puppy Love"). Samtidig som han fortsatt var med i søskenbandet. Dette ble en ledetråd for Motown når det gjaldt Michaels karriere.

Årene som fulgte ble derfor minst like hektisk som de foregående. Med hyppige plateutgivelser, både med Jackson 5 og som soloartist. I tillegg til mange turneer.

7. oktober 1971 ble balladen "Got to be There" gitt ut som hans første soloutgivelse. Singelen ble en topp 5 hit i både U.S.A. og Storbritannia. Det ble også en lovende start på en solokarriere som han 30 år senere kunne feire med stor fest, vel vitende om at han var den største av dem alle (ved siden av Elvis Presley).

"Got to be there" var Michael Jacksons første utgivelse som soloartist.

"Got to be There" var produsert av Hal Davis. En mann som allerede hadde produsert flere av Jackson 5 sine album og singler - bl.a. "Third album". I årene som fulgte kom han til å produsere de fleste platene til både Michael Jackson og The Jackson 5.

"Got to be there" ble i 1982 covret av Chaka Kahn, med (nok en) 5. plass i U.S.A.

Produsent Hal Davies ble en viktig mann for Jackson brødrene utover 70-tallet.

"Got to be There" var også navnet på Michael Jacksons debutalbum, som kom ut i januar 1972. Plata bestod av melodiøs R&B pop, framført på en sjarmerende måte av den 13 år gamle Michael Jackson. Coverversjoner av klassikere som "You've got a friend", "Rockin' Robin", "Ain't no Sunshine" og "Love is here, and now you're gone", var blandet med nyskrevne låter. Bl.a. "Girl Don't Take Your Love From Me", "I wanna be where you are" og "Wings of my love". I U.S.A. ble det 14. plass for albumet, mens i Storbritannia ble det 37. plass. Til sammen solgte albumet "Got to be there" hele 4.1 millioner eksemplarer, der 3 millioner av dem ble solgt i U.S.A.

Michael Jacksons debutalbum "Got to be There" fra 1972.

Tidlig i 1972 ble gladlåta "Rockin'Robin" gitt ut som 2. singel med Michael Jackson. Den hadde opprinnelig vært en topp 2 hit med Bobby Day i 1958. Også Michael oppnådde en sterk 2. plass med sin versjon, og en 3. plass i Storbritannia. Som 3. singel fra plata ble "I wanna be where you are" gitt ut som singel i mai 1972 (16.plass i U.S.A.), mens Bill Whiters' "Ain't no sunshine" fulgte som 4. og siste singel fra plata i september (8. plass i Storbritannia).

Også Michaels brødre Jermaine og Jackie forsøkte seg som soloartister i 1972. Jermaine oppnådde også suksess, med topp 10 singelen "Daddys home". Mens hans 6 albumutgivelser på 70-tallet ikke nådde opp i U.S.A. I 1973 ga Jackie Jackson ut et selvtitulert album som floppet. Deretter skulle det gå hele 16 år før han igjen gikk i platestudio for å spille inn en soloplate.

Ettersom 3 av Jackson brødrene var opptatt med soloprosjekt var det mange som trodde at Jackson 5 ikke lenger ville fortsette som band. Men i mai 1972 var brødrene tilbake med albumet "Lookin' though the windows". Dette var en plate som viste at guttene var blitt mer modne musikalsk. Michaels stemme hadde endret seg fra å være sopran, til å bli tenor. Salgsmessig gjorde plata det brukbart, med 7. plass på albumlisten i U.S.A. og 16. plass i Storbritannia. De fikk også topp 20 hits på singellisten i U.S.A. med "Little bity pretty one" og "Looking thorugh the windows". I Storbritannia ble sistnevnte singel - og "Doctor my eyes" - topp 10 hits.

En mer alvorstynget søskenflokk på coveret til "Lookin' though the windows"

"Lookin' though the windows" var produsert av The Corporation sammen med Hal Davies. Under innspillingen av plata kom det til gnisninger mellom Jackson familien og Motown. Michael var ikke lenger fornøyd med å synge teeniebop låter og gjøre coverversjoner av gamle låter. Noe han ga uttrykk for. Han kom også i klammeri med produsent Hal Davies, da de var uenig i utformingen av låtene de spilte inn.

En dag Michael nektet å etterkomme produsent Hal Davies ønsker i studio, ringte han "onkel" Gordy og klaget sin nød. Like etter var Berry Gordy i studio for å fortelle Davies at han skulle lystre Michaels ønsker. Og slik ble det.

Pappa Joseph Jackson, som fortsatt fungerte som manager for gutta, var heller ikke fornøyd med oppfølgingen fra Motown.

Motown hadde på denne tiden (juni 1972) flyttet hovedkvarteret fra Detroit, der de hadde sin opprinnelse og musikalske røtter - til Los Angeles - der Berry Gordy bodde. Årsaken som ble nevnt, var at selskapet ønsket å fokusere mer på filminnspillinger, bl.a. med Diana Ross. Flere av selskapets mest kjente artister valgte da å droppe Motown og heller bli igjen i Detroit, slik som Martha Reeves, The Four Tops, og Gladys Knight & the Pips.

Et senere bilde av Michael Jackson sammen med Berry Gordy (og apen Bubbles).

At ungdom kommer i puberteten er en naturlig ting. Michael merket dette ved at stemmen ble mørkere, han gikk opp i vekt, og han fikk kviser. For pappa Joseph Jackson ble det et problem. Han fryktet at folk ville miste interessen for Michael om han ikke lenger var den unge søte gutten med den lyse stemmen. Han mobbet derfor Michel med å si at han var tykk og kvisete.

Michael Jackson: "I had pimples (kviser) so badly it used to make me so shy. I used not to look at myself. I'd hide my face in the dark, I wouldn't want to look in the mirror. And my father teased (mobbet) me and I just hated it, and I cried every day."

Som et resultat av dette begynte Michael på en slankekur, som broren Jermaine hadde prøvd tidligere, for å motvirke kviser.

"Looking thorugh the windows" ble gitt ut i mai 1972, og allerede 4. august var Michael klar med sitt 2. soloalbum, kalt "Ben". Plata bestod av noen nye låter skrevet av Gordy og co. Og coverversjoner, av bl.a. Smokey Robinsons klassiker "My Girl", og Stevie Wonders "Shoo-Be-Doo-Be-Doo-Da-Day". Kritikerne mente at dette var en hyggelig popplate, men at den jevnt over inneholdt for svake låter. Unntaket var tittellåta "Ben". En vakker ballade som kan regnes på linje med "I'll be There" når det gjelder kvalitet og popularitet. "Ben" var tittellåta til horrorfilmen ved samme navn. Filmen handlet om en rotte som kunne manipulere tankene og handlingene til gutten som hadde den som kjæledyr. Rotta som fikk navnet Ben, var også leder av en stor flokk ondskapsfulle rotter som terroriserte menneskene.

At Michael sang om en ung gutt som hadde en rotte, passet egentlig bra, ettersom han selv var eier av flere rotter på den tiden. En dag ble han skremt av dem, da de begynte å angripe hverandre. Han valgte da å flytte buret utendørs, bare for å finne dem død av kulde dagen etter..

Skrekkfilmen "Ben".

Don Black og Walter Scharf som skrev "Ben", valgte å fokusere på det gode vennskapet mellom rotta og den lille gutten, framfor det ondskapsfulle i filmen. Noe som ble formidlet på en varm og sjarmerende måte av unge Michael. I USA ble "Ben" en kjempehit, med 1. plass på singellisten i oktober 1972 (7. plass i Storbritannia). Like hyggelig var det låta ble premiert med en Golden Globe, i tillegg til at den nominert til Oscar.

Interessen for singelen løftet også albumet "Ben" opp på en fin 5. plass i U.S.A.

"Ben" ble den første singelen med Michael Jackson som gikk til topps i U.S.A.

Parallelt med de mange plateutgivelsene med Jackson 5/Michael Jackson i 1972, var året også preget av hyppig turnevirksomhet. Det startet allerede 1. januar med konsert i Nashville. 12. januar stod de på scenen sammen med The Supremes i Atlanta, i forbindelse med feiringen av fødselsdagen til Martin Luther King Jr. Fram til oktober gjorde Michael og brødrene hele 42 konserter i U.S.A. I november dro de over til Europa for ytterligere 8 konserter. Interessen for bandet var ikke den samme her, selv om Jackson 5 og Michael Jackson hadde hatt noen topp 10 singler i Storbritannia. 2. november 1972 stod de på scenen i Concertbouw i Amsterdam, Nederland. I England deltok de også på en konsert for de kongelige, med bl.a. den engelske Dronningmoren tilstede. Tilstede på konserten var også Elton John. Et av Michaels forbilder.

Med på turneen var også den yngste av Jackson guttene - Randy Jackson. Han var 11 år på den tiden, og hadde i forveien blitt fotografert sammen med de andre Jackson brødrene på flere bandbilder. Selv om Randy kunne spille piano, hadde han ikke noen rolle som musiker på Europa turneen, annet enn at han slo på noen bongo trommer. Det var Berry Gordy som hadde sørget for at Randy kom fram i lyset, da han så på ham som en arvtager for Michael, om han skulle velge å droppe Jackson 5 til fordel for solokarrieren. At Randy var like ung og søt som Michael hadde vært da Jackson 5 slo gjennom i 1969, telte også med i vurderingen.

Våren 1973 var både Michael Jackson og Jackson 5 ute med nye album og singelutgivelser.

Jackson 5 ga ut albumet "Skywriter" i mars 1973. For å promotere albumet ga de ut singlene "Hallelujah day" og "Skywriter". Sistnevnte låt ble gitt ut pånytt i 2009, i en remix gjort av norske Stargate - da med et mer 80-talls inspirert komp. Ingen av singlene fra albumet nådde opp i U.S.A. eller Storbritannia. Albumet nådde kun en 44. plass i U.S.A. noe som viste at interessen for Jackson 5 var sterkt nedadgående. Noe av årsaken til det dårlige salget, var at plata nesten ikke ble promotert, ettersom guttene var opptatt med turnevirksomhet på denne tiden.

Underveis hadde Michael og co. vært svært misfornøyd med nok en gang måtte spille inn "tyggegummi soul/pop", istedet for musikken som ellers var populært blant svarte på den tiden, nemlig disco (selv om denne plata inneholdt låter som viste at lydbildet var i endring). Brødrene hadde begynt å skrive egne låter, men de ble ikke tatt med på plata. Hele 11 produsenter var involvert i innspillingen av "Skywriter". Noe som gjorde at det ble en litt rotete plate.

Låta "Touch" som opprinnelig hadde vært sunget av The Supremes, handlet om det å tilfredsstille en kvinne i senga, noe som ble regnet som uanstendig å synge om, ihvertfall når man kun var 15 år gammel. "Corner of the Sky" var hentet fra Broadway musikalen "Pippin'".

Michael ga ut albumet "Music and me" i april 1973. Og i likhet med "Skywriter" ble dette en skuffende utgivelse for Michael, der han ikke fikk gehør for ditt ønske om å bruke egne komposisjoner på plata. Han var på denne tiden inspirert av Stevie Wonder og Marvin Gaye, men måtte istedet synge musikallåtene "All the things you are" ("Very warm for may", 1939), "Happy" ("Lady sings the blues"), og for 2. gang - "Morning glow" ("Pippin'"). "With a child's heart", "Music and me" og "Happy" var blant singlene som ble gitt ut fra albumet. Men ingen av dem nådde opp i Statene, eller noe annet sted. Albumet "Music & Me" fikk en katastrofal mottagelse i U.S.A. med en 92. plass.

Michael var svært misfornøyd med Motown på den tiden, et syn han som nevnt delte med pappa Joseph. De mente at det synkende platesalget skyldtes at Motown ikke var villig til å oppdatere imaget og lydbildet de hadde. Hjemme hadde de innredet sitt eget innspillingsstudio, der de skrev og spilte inn egne låter.

Uten at Motown visste det jobbet Joseph med å finne et annet plateselskap for guttene.

Hyggeligere enn det skuffende platesalget, var det at Tito og Jermaine ble gift på denne tiden. Tito med sin kjæreste Dolores i 1972, og Jermaine med Hazel Gordy i 1973. Hazel var datteren til Berry Gordy, sjefen for Motown records.

I 1973 innledet faren Joseph et forhold til en annen dame. Med henne fikk han et barn, som ble holdt hemmelig, helt til 1980. Da han fortalte de andre i familien om affæren og barnet.

I 1973 dro Michael og brødrene ut på sin første verdensturne, med hele 51 konserter i land som New Zealand, Australia, Japan og Senegal. Turneen ble avsluttet i februar 1974, med to konserter i Dakar, Senegal, Afrika. Å komme til Vest-Afrika der Jackson familiens forfedre hadde kommet fra, opplevdes som å komme hjem. Da Michael gikk av flyet og ble møtt av afrikanske dansere, ble han svært entusiastisk over det han så. Michael: "All right! They got the rhythm... This is it. This is where I come from. The origin."

Like fornøyd var ikke guttene med maten de spiste, og vannet de drakk - da det førte til magetrøbbel.

I Japan ble det gitt ut en liveplate fra turneen kalt "The Jackson 5 in Japan". Her fikk man høre Jackson 5 største hits, samt sololåter fra Jermaine og Michael.

i september 1973 ga The Jackson 5 ut en 3. plate for året, kalt "Get it together" ("GIT"). Det var også bandets 8. studioalbum på 5 år. "GIT" var mye mer funky, og discoinspirert enn de tidligere platene som var preget av 60-talls Motown. Mange sammenlignet plata med samtidige utgivelser med The Temptations. En av de beste sporene på plata var da også en Temptations klassiker kalt "Hum along and dance". En låt som i årene som fulgte ble en livefavoritt for Jackson 5/The Jacksons.

Tittellåta "Get it together" ble gitt ut som første singel fra "G.I.T.", uten å nå høyere enn 28. plass i U.S.A. Albumet nådde 100. plass. Noe som ble en ny bunnotering for Jackson 5. Det virket som om bandet som kun et par år tidligere var blant de "hotteste" i U.S.A., nå nesten var glemt.

Jackson 5 opplevde et slags vendepunkt, da "Dancing Machine" ble gitt ut som 2. singel, i februar 1974. Den rytmiske og blåserdominerte låta var skrevet og produsert av Hal Davies. Mannen som hadde produsert det meste Jackson brødrene hadde gitt ut. Men som ikke hadde utmerket seg som låtskriver før dette.

Like mye som den fengende låta ble folk fascinert av den forrykende robotdansen som særlig Michael demonsterte når de framførte "Dancing Machine" i TV show som Soul Train og Merv Griffin. Denne robotdansen ble på 80-tallet et varemerke for Michael. Og den ble en viktig del av hip hop dansen i samme tiår.

Hos Merv Griffin viste den 15 år gamle Michael også sine evner som showmann da han gikk rundt blant publikum i salen, for å få dem til å synge med på låta.

Salgsmessig ble "Dancing Machine" en kjempesuksess, med en flott 2. plass i U.S.A. og nr. 1 på R&B listen, med hele 3 millioner solgte eksemplarer. Den største hiten de hadde hatt siden 1971. De ble også nominert til Grammy, for beste R&B opptreden. Med årene har "Dancing Machine" blitt covret av artister som M.C. Hammer og Vanilla Ice.

En som ikke fikk oppleve suksessen med "Dancing Machine", var Johnny Jackson - Jackson 5s faste trommeslager helt siden de slo gjennom på slutten av 60-tallet. Han hadde for det meste levd i skyggen av Jackson brødrene, men likefullt vært med dem på plateinnspillinger og turneer. Han hadde også levd hjemme hos dem i perioder. Tidlig i 1974 ble han sparket ut av bandet, etter en krangel med Joseph Jackson. Han møtte opp på øving en dag, og fikk beskjed om at han var blitt erstattet med en annen trommeslager. "OK, I'll see you later", var hans siste ord til Jackson brødrene - og siden så de ikke mer til ham. Johnny flyttet hjem til Gary hvor han spilte med ulike band. I årene som fulgte slet han med alkoholproblemer. I slåsskamper i beruset tilstand mistet han synet på det ene øyet, og han fikk ødelagt den ene fingeren sin. I 2006 ble han drept av sin samboer under en slåsskamp - også det i beruset tilstand. Alle Jackson brødrene minus Michael møtte opp i begravelsen hans i mars 2006.

Johnny Jackson som hadde vært med i Jackson 5 siden starten, fikk en trist avslutning på livet.

Også Ronnie Rancifer hadde spilt med Jackson 5 siden 60-tallet. Og i likhet med J. Jackson havnet han mer og mer i bakgrunnen utover 70-tallet. Rancifer sluttet i Jackson 5 i 1975. I tiden etter spilte han med andre Motown artister, slik som Smokey Robinson.

For å bygge oppunder suksessen med "Dancing Machine", ble det gitt ut et album i september 1974 med samme navn. Enda låta egentlig hørte hjemme på bandets forrige album - "G.I.T.". Det nye albumet kom med en remix versjon av "Dancing Machine". I tillegg til singler som "Whatever you got, I want", "The Life of the party" og "I am Love". Den siste ble en topp 20 hit, til tross for at den varte i 7 1/2 minutt. "Dancing Machine" som var et disco dominert album, nådde 16. plass i U.S.A.

Suksessen med "Dancing Machine" førte til at det ble gitt ut et album med samme navn også.

I likhet med flere av albumene Jackson 5 ga ut på starten av 70-tallet, ble det også denne gang liten tid til å promotere plata, ettersom guttene var opptatt med konsertvirksomhet. Mellom 7. april og 3. desember 1974, gjorde Jackson 5 hele 44 show i Las Vegas. I tillegg til 44 opptredener i andre deler av U.S.A. Om ikke det var nok, gjorde de en mindre turne i Hong Kong, Australia, New Zealand, Filippinene, og Japan, mellom 7. oktober og 1. november. Med seg på scenen hadde Jackson 5 også søstrene Rebbie, LaToya, Janet, og lillebror Randy.

I likhet med storebror Michael (bak), ble også Janet og Randy tidlig vant med å opptre.

Det ble heller ikke gitt ut flere album med Jackson 5 eller Michael Jackson dette året. Det var egentlig meningen at det skulle gis ut et Michael Jackson album i 1974. Låter til albumet var spilt inn i 1973, men pga. suksessen med "Dancing Machine" ble utgivelsen utsatt på ubestemt tid. Først i 1984 ble låtene gitt ut på plate - under navnet "Farewell my summerlove". Årsaken til at plata ble gitt ut akkurat da, var at Motown ønsket skumme fløten av den enorme interessen som var for Michael etter at han ga ut "Thriller". Både albumet og tittellåta "Farewell my Summerlove" ble topp 10 hits i Storbritannia.

I november 1974 fikk Jackson 5 pånytt oppmerksomhet, da de koret på Stevie Wonders nr.1 hit "You haven't done Nothin'". Låta hadde et politisk innhold, med skarp kritikk av den negerfiendtlige presidenten Richard Nixon. Noe sånt var ikke Jackson 5 nærheten av å gjøre på sine plater. Stevie Wonder hadde også vært profilert som barnestjerne hos Motown. Men han hadde vært sterk og krevd full artistisk frihet. Han både skrev og produserte platene sine, noe Michael også kunne tenkt seg å gjøre. I 1974 var Stevie Wonder en av de mest populære og anerkjente artistene i U.S.A. Med flere kritikerroste album på samvittigheten. I første omgang måtte Michael bare se og lære av sitt forbilde.

1975 fortsatte som årene forut, med nye album fra både Jackson 5, og Michael Jackson som soloartist. Forskjellen lå i at de ikke gjorde like mange konserter som i tidligere år. I januar gjorde de en liten turne på de Vest Indiske øyer. De følgende 11 månedene gjorde de kun 6 konserter.

I januar 1975 ble Michael Jacksons 4. studioalbum, kalt "Forever Michael" - gitt ut. Plata var igjen en rett fram popplate, med fokus på ballader og gamle Motown favoritter. Singler fra plata var "We're almost there" og "Just a little bit of you". Ingen av dem nådde opp i U.S.A., mens albumet "Forever Michael" ikke nådde høyere enn 101. plass.

En låt som ble spilt inn i 1975 - men ikke gitt ut på singel - var den vakre balladen "One day in your life". I 1981 ble det gitt ut en samleplate med Michael kalt "One day in your life". Også låta ble gitt ut på singel. I Storbritannia gikk den da helt til topps, noe den også gjorde i land som Irland og Nederland. I U.S.A. ble det bare 144. plass.

15. mai 1975 var Jackson 5 ute med albumet "Moving Violation". Her hadde de videreført suksessformularet med disco, og lagt til litt Philadelphia soul. Uten at det løftet plata opp på listene (36. plass).

"Moving Violation" skulle vise seg å bli den siste plata Jackson 5 ga ut på Motown. For like etter utgivelsen av denne plata, valgte Joseph Jackson å takke ja til CBS records - på vegne av brødrene. Det var ikke vanskelig å forstå at de ønsket en endring, etter flere år med uenighet og frustrasjon i forhold til Motown. Hos CBS fikk de hele 20% royalty av platesalget, mens hos Motown fikk de kun 2,8%. Like viktig var det at Jackson 5 fikk kunstnerisk frihet, med tillatelse til å produsere, og spille instrumentene på sine egne plater.

Da Motown skjønte at de ikke ville klare å overtale Jackson familien til å bli, valgte de å saksøke dem for kontraktsbrudd - en rettstvist som ikke ble løst før i 1980. I første omgang måtte Jackson 5 endre navn til The Jacksons, ettersom Motown eide rettighetene til Jackson 5 navnet.

I 1975 ble samleplata "The best of Michael Jackson" gitt ut. Med 44. plass, og 2,2 millioner solgte eksemplarer. Med årene kom Motown til å gi ut en lang rekke samleplater med Michael Jackson/Jackson 5, med materiale de hadde rettighetene til.

I februar 1976 var brødrene ute på en siste turne som Jackson 5, da de gjorde 6 konserter på Filippinene.

Bruddet med Motown ble vondt på mange måter. Tross alt var det i stor grad Motowns fortjeneste at Jackson 5 var blitt så suksessrik. Ekstra ille var det for Jermaine Jackson som ble dratt mellom sin nye familie (Gordy), og søsknene. Det endte med at han valgte å bli igjen hos Motown, og dermed si farvel til brødrene sine - i musikksammenheng. Jermaine ble umiddelbart erstattet av yngstemann Randy, som siden 1972 hadde vært assosiert medlem av Jackson 5. For Motown som selskap ble bruddet med Jackson 5 starten på slutten, ettersom de i årene som fulgte ikke klarte å komme opp med en ny artist som hadde samme tiltrekningskraft.

Jackson 5 (bildet til venstre) endret navn til The Jacksons (bildet til høyre) i 1975.

Selve kontrakten mellom The Jacksons - som de nå het - og CBS, ble ikke signert før sommeren 1976. Også søstrene Rebbie, LaToya og Janet ble endel av avtalen med CBS. I første omgang var det ikke snakk om noen soloutgivelser med Michael.

CBS som også var et TV selskap, produserte TV programmet "The Jacksons", hvor alle medlemmene av Jackson familien - minus Jermaine - var med. For de tre jentene som fram til da hadde levd i skyggen av sine mer berømte brødre, ble muligens dette starten på dere karriere som artister. LaToya ga ut sin første plate i 1980, Janet i 1982, mens storesøster Rebbie debuterte i 1984. "Jacksons" serien varte kun i et år, til tross for at den var populær blant TV seerne.

I november 1976 kom den første utgivelsen med The Jacksons, med det selvtitulerte albumet "The Jacksons". CBS hadde på den tiden en distribusjonsavtale med Philadelphia International Records. Selskapet var startet av Kenneth Gamble og Leron Huff i 1971. To av de mest sentrale personene bak Philadelphia-soul sjangeren. "The Jacksons" ble gitt ut på dette selskapet, med Gamble og Huff som produsenter. Det var også de to som skrev de fleste låtene på plata, inkludert hitene "Enjoy Yourself" og "Show you the way to go". Førstnevnte singel nådde 6. plass i USA, mens den andre gikk helt til topps i Storbritannia. Begge låtene hadde et lydbilde som lignet på det Michael kom til å oppleve suksess med på "Off the Wall". Med Philadelphia soul/ disco inspirert lydbilde. Låtene har senere blitt hentet fram når man skal presentere Michael Jacksons musikk. Selve albumet solgte ikke all verden, med 36. plass i U.S.A.

"The Jacksons" ble det første albumet Michael og co. ga ut etter at de forlot Motown.

I oktober 1977 fulgte de opp med albumet "Goin' Places". Selve innspillingen var en positiv opplevelse for Michael og co. Der de lærte mye av Gamble og Huff når det gjaldt innspillingsteknikk. De fikk også sjansen til å skrive egne låter som ble tatt med på plata. Slik som "Different kind of Lady" (som også ble gitt ut som singel). Verre var det at verken albumet eller singlene som ble gitt ut, solgte noe særlig. For albumet ble det 63. plass i U.S.A.

Mens de var på Motown var Jackson brødrene nesten konstant ute og opptrådte. Og muligens så CBS annerledes på det. For mellom 1976 og 1978 gjorde de ikke nesten ikke noen konserter for å promotere platene de ga ut. I mai 1977 gjorde de imidlertid en 2 ukers turne i Europa, med bl.a. opptreden for Dronningen av England på en "Royal Command Performance".

Siden de ikke tilbrakte tiden ute på turne, fikk de bedre tid til å skrive låter, og forberede innspillingen av sitt neste album kalt "Destiny". En plate de også produserte selv - for første gang.

I 1978 tok Michael en liten pause fra The Jacksons da han takket ja til å være med i filmversjonen av "The Wiz", eller "Trollmannen fra Oz" som vi kjenner historien som i Norge. I 1975 hadde man satt opp en musikal på Broadway i New York, der handlingen var lagt til mer urbane strøk enn i William F. Browns bok. Med svarte skuespillere til å ikle rollene som Dorothy Gale, Tin Man, Scarecrow, Munchkins og Addaperle. Musikalen ble en stor suksess, så Motown og Universal pictures bestemte seg for filmatisere historien. Michael var på audition som Scarecrow i 1977, og i 1978 begynte filminnspillingen. Også hans venn fra Motown tiden - Diana Ross - var med i filmen, som Dorothy Gale.

Fra filmen "The Wizard of Oz. Med Michael 'Scarecrow' Jackson helt til venstre i bildet.

Michael øvde hardt for å gjøre rollen som Scarecrow så god som mulig. Historien om en jente som plutselig havner i et merkelig land fylt av hekser, trollmenn, flyvende aper, syngende kuer og dverger, fascinerte Michael. Og samarbeidet mellom ham og Diana Ross ble et av høydepunktene i filmen. Også den kjente skuespilleren Richard Pryor var med.

Filmen startet med at Scarecrow Michael blir terget av kråkene, og også hakket på mens han står der ute av stand til å forsvare se på pålen. Han blir bedt om å synge 'kråkelåta' "You Can't Win", før Dorothy kommer og redder ham.

Dessverre vendte kritikerne tommelen ned for filmen da den kom ut i oktober 1978. Den ble også en flopp på kinoene rundt om.

Like viktig som handlingen i filmen, var musikken som var skrevet til den. I forbindelse med lanseringen av filmen, ble det også gitt ut et dobbelt soundtrack album. Av de vokale låtene var Diana Ross og Michael representert på de fleste av dem. Bl.a. "Ease down the road" som ble gitt ut som singel. Både albumet og singelen nådde 40. plass i U.S.A. I tillegg til at Diana og Michael ble nomiert til en Grammy award for: "Best R&B performance".

En annen som fikk en Grammy nominasjon for sin innsats på soundtracket, var Quincy Jones. Han hadde fått oppdraget med å produsere musikken til filmen. I 1978 var Quincy Jones et av de store navnene i amerikansk musikkbransje. Siden 60-tallet hadde han produsert kjente navn som Lesley Gore ("It's my Party"), Frank Sinatra, Ella Fitzgerald, Peggy Lee og Dinah Washington. I tillegg til at han skrev filmmusikk til mange av de mest populære filmene på 60-tallet. I 1968 ble han nominert til en Oscar for sin musikk, som første svarte musiker. Han var også kjent som en dyktig jazztrompetist.

Quincy og Michael kjente hverandre litt fra før, ettersom de hadde truffet hverandre hjemme hos Sammy Davis Jr., da Michael var 12 år gammel. De to kom i prat da Quincy Irriterte seg litt over at Michael la trykket på andre stavelse når han skulle uttale Socrates, og ikke første stavelse som Quincy mente var rett. Quincy Jones: "Unnskyld meg Michael, men du må nok legge trykket på første stavelse!' Vi målte hverandre med blikket, og siden den gang har det vært et spesielt samarbeide mellom oss."

Quincy og Michael jobbet mye sammen under innspillingen av "The Wiz". Og Quincy la raskt merke til at Michael var et talent helt utenom det vanlige. Med stor profesjonalitet og engasjement. De to fant tonen, og utviklet på kort tid et godt vennskap. Michael som fram til da ikke hadde så mange andre venner enn søsknene sine, satte pris på Quincy. Ikke minst fordi han i Quincy fant en person med stor kunnskap om musikk og studioteknikk, og en person han kunne diskutere sine ideer med, og få gode innspill fra. Quincy kalte Michael for "Smelly". Ikke fordi han luktet vondt, men fordi Michael gang på gang sa "smelly jelly" når han hørte musikk eller riff han likte.

Med årene kom samarbeidet mellom Michael og Quincy til å bli et av de mest suksessrike som har vært innen moderne musikk. Så selv om "The Wiz" floppet på listene, var den likevel en suksess - ettersom filmen brakte Quincy Jones og Michael Jackson sammen.

Quincy Jones ble etter hvert en viktig støttespiller for Michael. Som venn og som produsent.

Quincy Jones ønsket å hjelpe Michael med å spille inn et nytt soloalbum, det første på mange år. Men først måtte Michael gjøre ferdig innspillingen av "Destiny" albumet, med brødrene i The Jacksons.

I tillegg til å produsere albumet selv, skrev Michael og brødrene alle låtene på albumet. Med unntak av gladlåta "Blame it on the boogie", som var skrevet av engelskmannen Mick Jackson! (som til tross for navnet ikke var i slekt med Jackson brødrene). "Blame it on the Boogie" ble også gitt ut som første singel fra "Destiny" i september 1978. På samme tid som denne Mick Jackson ga ut sin versjon. Og begge ble på samme tid store hits i Storbritannia. Jacksons med 8. plass, og Mick Jackson med 15. plass. Navnelikheten og det faktum at de sang samme låt, gjorde at britisk presse omtalte "krigen" som "Battle of the boogie". Musikkavisene valgte side i "konflikten", og pekte ut den versjonen de likte best. Mens radiostasjoner gjerne spilte kun en av låtene. I U.S.A. var det Jacksons versjon som gjorde det best, selv om 54. plass var dårligere enn det låta fortjente.

Mick Jackson hadde suksess med sin selvkomponerte låt "Blame it on the Boogie" i 1978.

På samme tid som navnebrødrene i The Jacksons hadde suksess med sin tolkning av låta.

Større suksess hadde Jackson med 2. singelen "Shake your body (down to the ground)" i desember 1978. Låta som var som skapt for dansegulvet, ble en stor hit rundt om, med 7. plass i U.S.A. (2 millioner solgte eksemplarer) og 4. plass i Storbritannia. "Shake your body" kunne minne om Michaels senere hit "Off the Wall".

Det som var ekstra morsomt var at "Shake your body" var skrevet av Michael Jackson, sammen med lillebroren Randy. Som den første hiten Michael hadde med en egenkomponert låt. Også tittellåta "Destiny" ble gitt ut som singel uten å nå opp.

Albumet "Destiny" ble lagt ut for salg 17. desember 1978, og ble en moderat suksess med 11. plass i U.S.A. Det høyeste de hadde vært der med et album siden 1972. I Storbritannia ble det 33. plass. I Norge nådde den ikke VG-lista.

Selv om Michael og co. hadde skrevet det meste av låtene, og produsert plata, var den ikke for noe hjemmesnekret" album å regne. Selv om mye av materialet faktisk ble spilt inn i studioet de hadde hjemme i Hayvenhurst. For med seg på plata hadde The Jacksons mange av Los Angeles' fremste studiomusikere. Slik som Michael Sembello (hadde "Flashdance" hiten "Maniac"), Paul Jackson Jr., Rick Marotta, Thomas "Tom Tom 84" Washington, og Greg Phillinganes. Sistnevnte kom til å bli en følgesvenn for Michael Jackson i årene som fulgte, der han deltok på albumene "Off the Wall", "Thriller", "Bad" og "Dangerous", med sitt keyboardspill. I tillegg til at han deltok på turneer med Michael.

Albumet "Destiny" kunne minne om "Off the Wall" fra året etter. Som om det var et varsel om hva fansen hadde i vente. Med fengende disco og pop - et flott lydbilde, og en leken produksjon. Blant låtene som ble framhevet, var "Bless his soul" og "Push me away". Sistnevnte en ballade som kunne minne om senere hits som "I can't help it" og "Human Nature".

Det som også var verd å legge merke til, var at "Destiny" ble gitt ut på Epic records. Et annet plateselskap CBS eide, og hadde distribusjonsavtale med. Alle platene Michael Jackson/The Jacksons ga ut fram til 1988 ble gitt ut på Epic records. Noe som løftet det lille selskapet opp som en av de største plateselskapene i U.S.A. Og navnet Epic records ble kjent for ungdom over hele verden, ettersom det stod skrevet på gigantselgere som "Off the Wall", "Thriller" og "Bad".

Epic records fikk et kraftig løft etter at Michael Jackson begynte å gi ut plater på selskapet.

I januar 1979 dro The Jacksons ut på sin første verdensturne siden de forlot Motown. "The Destiny World tour" startet i Bremen i Tyskland, og fortsatte i land som Frankrike, Nederland, Sveits, Storbritannia, og Kenya. 14. april 1979 startet den amerikanske delen av turneen, med besøk i 80 amerikanske byer. De startet opp i Cleveland, og avsluttet i Washington D.C. i desember samme år. Flere av konsertene ble avlyst fordi Michael var influensasyk.

I 1979 kunne Michael og brødrene glede seg over å få en stjerne i asfalten på Hollywood walk of Fame.

Samme år valgte Michael å avslutte samarbeidet med faren. En person han ikke hadde noe til overs for, etter mange vonde opplevelser gjennom årene. I august 1979 - da Michael var 21 år - valgte han istedet John Branca som sin manager. Ved avtaleinngåelsen med Branca fortalte Michael at han ønsket å bli den største og rikeste stjernen i show business.

Selv om Michael var opptatt med "Destiny tour" i 1979, jobbet han og kameraten Quincy Jones med et nytt soloalbum for Michael. Det første på 4 år. Allerede i desember 1978 begynte innspillingen av plata i Allen Zentz Recording studio i Hollywood. Der også det meste av plata ble spilt inn. Med seg på innspillingen hadde de noen av største navnene innen amerikansk plateproduksjon. Slik som tangentmannen David Foster (skrev hits som "Winter games", "Hard to say I'm sorry", "St. Elmos Fire", og "It's the falling in Love", sistnevnte på Jacksons plate), Steve Porcaro (Toto), søsknene Randy og Janet, sangeren Patti Austin, gitaristen David Williams, (Madonna, Pointer Sisters, Whitney Houston, Aretha Franklin) og lydteknikeren Bruce Swedien.

Swedien hadde fram til dette vært Quincy Jones høyre hånd, der han deltok på mange av hans soloplater, og produksjoner for andre artister. Swedien kom til å bli en viktig mann for Michael, der han kom til å sette sitt preg på alle platene Michael Jackson ga ut mellom 1979 og 2001. Som den eneste til å delta på samtlige album Michael ga ut i den perioden.

En annen person som deltok på plata som fikk navnet "Off the Wall" - var den lille engelskmannen Rod Temperton, fra Cleethorpes i Øst-England. På midten av 70-tallet var han medlem av det tysk-amerikanske discobandet Heatwave. I 1976 nådde de 2. plass i både U.S.A. og Storbritannia, med den Temperton-skrevne "Boogie Nights". Jones besøkte Temperton i Worms i Tyskland - der Temperton da bodde - og spurte om han ville bli med i produksjonsteamet til hans. Noe Temperton takket ja til. I 1978 produserte Jones, Swedien og Temperton Rufus & Chaka Khans album "Masterjam". Temperton skrev to av låtene på plata.

På "Off the Wall" fikk Temperton ansvaret for vokal- og rytme arrangementene. Men mest vil han bli husket for å ha skrevet 3 av låtene på plata: Tittellåta (og singelen) "Off the Wall", singelhiten "Rock with you", og "Burn this disco out". Jones oppfordret Temperton til å skrive 3 låter for Michael, så skulle Michael selv velge ut hvilken av dem han ville bruke. Men Michael likte dem alle, så han endte opp med å ta med alle 3 låtene på plata. Temperton hadde gjort hjemmeleksen sin grundig, og satt seg inn i Jacksons musikalske bakgrunn, for å skape låter tilpasset hans "aggressive" og lekende stil.

Michael fikk også celeber hjelp på låtskriversiden fra Beatles legenden Paul McCartney. De to hadde møttes på en fest i Hollywood, der McCartney tilbød ham låta "Girlfriend", som han nettopp hadde skrevet. I første omgang skjedde det ingenting, så McCartney endte opp med å gi den ut selv - på Wings album "London town" fra 1978. Quincy Jones likte "Girlfriend" og foreslo at Michael burde ta den med på "Off the Wall" - på et tidspunkt hvor han ikke visste at låta opprinnelig var skrevet for Michaels album. Den lett banale poplåta ble gitt ut som 5. og siste singel fra "Off the Wall" i 1980. Men kun i Storbritannia (41. plass).

Også Stevie Wonder bidro med en låt spesialskrevet for Michael Jackson - R&B balladen "I can't help it" - et av høydepunktene på "Off the Wall". Michael og Quincy hadde flere hundre låter å velge mellom til "Off the Wall". Og endte opp med 10, der 3 av dem var skrevet av Michael selv. Bl.a. storhiten "Don't stop till' you get enough". Sistnevnte fikk Michael ideen til på kjøkkenet, hjemme i Hayvenhurst. Han fikk den ikke ut av hodet, og måtte ha hjelp fra broren Randy for å kunne gjengi den på piano, ettersom Michael ikke kunne spille piano.

28. juli 1979 ble "Don't stop till' you get enough" gitt ut som første singel fra "Off the Wall". Og den svært fengende discolåta med det symfoniske arrangementet ble umiddelbart en stor hit rundt om. Den gikk til topps i land som U.S.A. Australia, New Zealand og Norge. Jackson 5/The Jacksons hadde ikke klart å fenge nordmenn med sin musikk, men denne gang ble også vi overbevist. 2. plass ble det i Storbritannia, Nederland, Spania, og Canada.

Like hyggelig var det at Michael fikk en Grammy Award, og en American music award for "Don't stop till' you get enough". For Michael ble dette den endelige anerkjennelsen av hans talent som sanger og låtskriver. Michael Jackson: "It means a lot to me. Because it was the first song I wrote as a whole."

Albumet "Off the Wall" fulgte like etter - 10. august 1979. Umiddelbart ble den hyllet av musikkritikere på begge sider av Atlanteren, for de mange gode låtene, og musikkgleden Michael framviste på plata. Flere påpekte at han nå var blitt voksen som artist. Med større selvtillit og tro på egne ferdigheter. Det anerkjente musikkbladet NME har senere plassert "Off the Wall" på sin topp 100 liste over de beste platene som er gitt ut. Michael mottok også ytterligere to priser for plata på American Music awards, i 1980. Som beste R&B album, og som beste mannlige R&B artist.

Plata startet med 4 feiende discolåter, før Michael roet det ned med smooth R&B pop ("Off the Wall", "I can't help it") og ballader ("She's out of my life").

Coveret på "Off the Wall" viste med all tydelighet at Michael var klar for dansegulvet.

Og det var nok de færreste som klarte å holde føttene i ro etter å ha hørt plata.

Dessverre gikk ikke albumet "Off the Wall" til topps i U.S.A. da den ble gitt ut, selv om en 3. plass på Billboard var det beste han hadde oppnådd som soloartist/medlem av The Jackson 5. Topp 5 ble det også i Storbritannia, Canada og Norge. I Australia gikk den helt til topps, i 2 uker i mars 1980.

I forbindelse med lanseringen av plata, skulle Michael dra ut på en promoteringsturne. I den anledning var det meningen at Michael skulle gjøre noen komplekse dansesteg. Under treningen i forkant av dette, var han uheldig å brekke nesen. Han måtte derfor gjennomgå en operasjon for å rette på skaden, og for å pynte på utseendet. Dessverre ble ikke operasjonen helt vellykket, og i årene etter slet Michael med pusteproblemer pga. ulykken.

3. november 1979 ble "Rock with you" gitt ut som 2. singel fra "Off the Wall". Og igjen kunne Michael glede seg over 1. plass på singellisten i U.S.A. (4 uker i januar 1980), i tillegg til 1. plass på R&B listen. Den gikk også til topps i Spania, mens det ble 7. plass i Storbritannia. I Norge nådde den ikke opp.

2. februar 1980 fulgte tittellåta "Off the Wall" på singel. Med topp 10 plassering i U.S.A. Storbritannia, Norge, Sverige, og Canada.

Topp 10 i U.S.A. ble det også for den 4. singelen fra albumet, balladen "She's out of my life" (3. plass i Storbritannia). Den svært følelsesladede sangen handlet om et par som går fra hverandre - med en jeg-person som angrer bittert på at han ikke gjorde mer for å uttrykke sin kjærlighet til den andre, mens de fortsatt var sammen. "She's out of my life" var skrevet i 1976 av musikeren og låtskriveren Tom Bahler, som skrev låta som en reaksjon på samlivsbruddet han og den kjente sangeren Karen Carpenter (The Carpenters) nettopp hadde vært gjennom.

Da Quincy Jones foreslo for Michael at han burde spille inn balladen, visste han at Michael ikke hadde vært i nærheten av å oppleve en slik smerte og sorg over tapt kjærlighet som låta uttrykte. Likefullt sang Michael "She's out of my life" med innlevelse og følelsesreaksjon, som ikke etterlot noen tvil om at Michael levde seg inn i teksten. Faktisk begynte han å gråte underveis i låta, hver gang de skulle spille den inn. Etter ca. 10 forsøk bestemte man seg for å spille inn låta - med en gråtende Michael på opptaket.

Quincy Jones: "When we recorded it with Michael, I know it was an experience he'd never even thought about to sing in a song, 'cause it's a very mature emotion. And he cried at the end of every take, you know. We recorded about—I don't know—8-11 takes, and every one at the end, he just cried, and I said 'hey - that's supposed to be, leave it on there."

Den smerten som ble uttrykt i "She's out of my life", ble visualisert i videoen til låta.

Med 4 singler fra "Off the Wall" satte Michael Jackson en rekord i U.S.A. Som første artist til å ha 4 singler inne på topp 10 på Billboard. Denne ble rekorden ble i 1986 slått av Huey Lewis and the News, og albumet "Fore". Som inneholdt hele 5 topp 10 hits.

Totalt solgte "Off the Wall" over 7 millioner eksemplarer verden over, noe som med årene har økt til 20 millioner. Med bakgrunn i disse oppsiktsvekkende salgstallene krevde Michael en ny og bedre avtale med CBS/Epic. Resultatet ble at han i 1980 kunne glede seg over en avtale som ga ham hele 37% prosent av inntektene fra platesalget. Dvs. av det beløpet som kunden i butikken betalte for platene hans. Så om plata kostet 100 kr. ville Michael sitte igjen med 37 kroner. Dette vakte oppsikt, da ingen andre artister hadde en så god platekontrakt.

På Grammy Awards i 1980 mottok Michael prisen som beste mannlige R&B artist. Likefullt var han ikke fornøyd. Han mente han også burde hatt prisen for beste album, som istedet gikk til "52nd Street" med Billy Joel. Michael Jackson: "It was totally unfair that it didn't get 'Record of the Year' and it can never happen again."

Der og da bestemte han seg for å lage en ny plate med enda større gjennomslagskraft.

Selv om Michael nå opplevde stor suksess, både salgsmessig og kunstnerisk. Var ikke ting helt som de burde på det personlige plan. Den store interessen for Michael og brødrene gjorde det vanskelig for dem å bevege seg utendørs. Deres hjem i Hayvenhurst, San Fernando Valley, California fungerte mer som et fengsel - omgitt av vakter og sikkerhetssystemer. Michael skapte istedet sin egen drømmeverden, omgitt av eksotiske dyr og kostbare leker. På Hayvenhurst hadde man innredet egen kino til guttene, et "gamer" rom, et galleri med statuer, en liten dyrehage, og nesten samtlige Disney statuer i "full" størrelse plassert ute i hagen.

Michael: "Jeg er på mange måter svært barnslig. Jeg har ikke lekt fra meg ennå, og Disney World i Florida er det herligste stedet jeg vet om. Dit drar jeg flere ganger i året."

Og om han pratet med en jente ble det slått opp stort i pressen, med antydninger om at giftemål stod for døren. Gjennom årene ble han giftet bort til kjente navn som Tatum O'Neal, Brooke Shields, Jodie Foster og Stephanie Mills. Avisene spekulerte også om Michael hadde et forhold til den 14 år eldre Diana Ross, som hadde vært som en mor for ham. Noe som var svært sårende. Overfor kunstlegenden Andy Warhol betrodde Michael at han aldri hadde vært på en ordentlig date med en jente.

Diana Ross var først og fremst en god venn og en mentor for Michael. Michael: "Hun er min aller beste venn og min rådgiver. Og har jeg noen problemer, er det helst henne jeg henvender meg til. Men vi er mye på farten begge to, og treffes ikke så ofte som jeg skulle ønske. I stedet bruker vi telefonen flittig."

I et intervju med ITVs Martin Bashir i 2003 kunne han fortelle at Tatum O'Neal hadde ønsket å elske med ham de var kjærester, men at han hadde avvist tilbudet, fordi han var så sjenert. O'Neal på sin side mente at de to hadde vært småkjærester da hun var 12 år, og han 17. Og at det var Michael som var ivrig etter å gå til sengs, noe hun ikke ville. Ifølge Tatum O'Neals selvbiografi kom det aldri lengre enn til litt småkyssing. I likhet med Michael, hadde også hun vært barnestjerne. I 1973 fikk hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. I en alder av 10 år.

Men istedet for å fortsette med nok en soloplate, gikk han tilbake til brødrene i The Jacksons for å gi ut et nytt album sammen med dem. "Triumph" fra 1980 fortsatte der "Destiny" slapp, med dansevennlig soul/pop. Igjen hadde brødrene skrevet alle låtene, i tillegg til å produsere den. Litt hjelp med produksjonen fikk de fra Michaels tangentmann Greg Phillinganes. Plata var fylt med flere perler, slik som den funky "Lovely One", den mystiske "Heartbreak hotel" (en slags forløper til "Thriller" låta), "Can you feel it" og den vakre balladen "Time waits for no one".

Det ble gitt ut 4 singler fra plata, med "Lovely one" (12. plass i USA), "Can you feel it" (77. plass), "Heartbreak hotel" (22. plass) og "Walk right now" (73. plass). Albumet "Triumph" nådde en fin 10. plass i U.S.A. og 13. plass i Storbritannia. Den gikk til topps på den amerikanske R&B listen, en plassering de ikke hadde oppnådd siden 1971.

"Triumph" har gjerne blitt litt avglemt i Jacksons store diskografi, til tross for sine kvaliteter. Og det er de færreste Jackson fans som kjenner til låtene - med unntak av "Can you feel it". I 1980 ble det laget en "state-of-the-art" video til den fengende låta. Spesialeffektene som ble brukt var forut for sin tid, og noe man aldri hadde sett i en musikkvideo før. Jackson brødrene framstod som giganter med magiske evner, der de kunne få vann og flammer til å reise seg mot himmelen. Tankene kunne gå til "Star Wars" filmene som ble laget på den tiden. Det var Michael som hadde ideen til konseptet for videoen , og antrekkene de hadde på seg.

I videoæraen på 80-tallet ble "Can you feel it" spilt om og om igjen på MTV, Sky Channel, og de andre musikkanalene. Så sent som i 2001 kom videoen til "Can you feel it" inn på topp 100 lista til MTV over tidenes beste musikkvideoer. I en kåring de hadde.

Det var derfor merkelig at "Can you feel it" ikke nådde høyere enn 77. plass i USA da den kom ut. I Storbritannia ble det en hyggelig 6. plass, mens i Nederland ble det 3. plass. I 1998 ble "Can you feel it" samplet inn i låta "Feel it" med Tamperer fest. Maya. En låt som gikk til topps i Storbritannia.

Videoen til "Can you feel it" fra 1980 som teknisk sett var langt forut for sin tid.

Navnet på låta "Heartbreak hotel", ble senere endret til "This place hotel", for å unngå navnelikhet med Elvis Presleys store slager fra 1956.

En låt som ble spilt inn i forbindelse med "Triumph" - men som ikke ble med på plata - var "This is it". 29 år senere ble den gitt ut som singel fra albumet ved samme navn. I tillegg til at det var navnet på den siste Michael Jackson turneen - som det aldri ble noe ut av.

Fra 9. juli 1981 til 26. september dro The Jacksons ut på en amerikansk turne kalt "Triumph tour". I løpet av de tre månedene gjorde de 39 konserter. I Los Angeles klarte de å fylle The Forum hele 4 kvelder, noe som var rekord.

Det var Michael som hadde ansvaret for koreografien på showene de gjorde. Inspirert av bl.a. Earth, Wind & Fire. Han designet kostymene de hadde på seg, dansestegene, og scenedesignen. Blinkende discolys rettet mot de 5 på scenen, var en av effektene som ble brukt.

Turneen ble svært vellykket, med strålende omtale i amerikansk media. Rolling Stone magazin hadde "Triumph tour" på sin topp 25 liste over de beste turneene som hadde vært i U.S.A. i perioden 1957 til 1987. På den negative siden kan det nevnes at Michael slet med helsa under turneen. Han kollapset flere ganger, noe som skyldtes at han var utslitt.

For å følge opp suksessen med turneen ble det høsten 1981 gitt ut en plate kalt "The Jacksons live!". Den var spilt inn under konsertene de gjorde i Memphis, New York og Atlanta. Av de 14 låtene fra turneen, var hele 7 av dem hentet fra Michaels soloplater. I U.S.A. ble det 30. plass for liveplata.

Etter "Triumph" albumet og denne turneen, ønsket Michael å droppe The Jacksons til fordel for sin egen solokarriere.

I 1981 ga Motown som nevnt ut albumet "One Day in your Life", i et forsøk på å høste av suksessen Michael nå opplevde. Singelversjonen av "One Day in your Life" gikk helt til topps på de britiske listene i juli 1981.

Moren Katherine og faren Joseph ble separert rundt 1982, men de ble aldri formelt skilt. Årsaken til bruddet var Josephs mange affærer med andre damer.

I oktober 1982 fikk Diana Ross en topp 10 hit i U.S.A. med den Michael Jackson skrevne låta "Muscles". Det var Michael som produserte singelen. Muscles var også navnet på Michaels kjæledyr - pytonslangen Muscles.

Allerede i april 1981- rett før Jacksons dro ut på turne - begynte Michael og Quincy Jones arbeidet med oppfølgeren til storselgeren "Off the Wall". En formidabel oppgave som for de fleste vil endt i en nedtur, med bakgrunn i de enorme forventingene som var stilt fra fans og presse.

Men de to gikk til oppgaven med en ambisiøs målsetting. Michael ønsket å skape en plate der alle låtene hadde stort hit-potensial. Budsjettet for innspillingen var på hele 750.000 dollar. Bl.a. fikk de med seg eliten av amerikanske musikere på plata. "Flinkisene" i Toto (Jeff Porcaro, Steve Porcaro, David Paich og Steve Lukather), gitarlegenden Eddie Van Halen, pianokongen David Foster, søster Janet Jackson, soullegenden James Ingram, og eks. Beatle Paul McCartney (på duetten "The Girl is mine"). Det siste for å gjøre plata mer interessant for hvite platekjøpere.

Rett i forkant av dette hadde Quincy Jones produsert Donna Summers selvtitulerte album "Donna Summer". Og veldig mange av de musikerne som hjalpe Michael på innspillingen av "Thriller" deltok også her. Slik som Paulinho da Costa, David Foster, Steve Lukather, Bruce Swedien, Jeff Porcaro, Steve Porcaro og Rod Temperton.

I 1982 lå Rod Temperton som nr. 1 på den amerikanske singellisten, med låta "Baby, Come To Me", framført av Patti Austin og James Ingram.

Selv om dette A-laget av musikere og låtskrivere var med og skape tidenes album med "Thriller", ble ikke "Donna Summer" noen større suksess da det ble gitt ut i juli 1982. I U.S.A. ble det 20. plass, mens i Storbritannia ble det 13. plass (i Norge ble det 3. plass).

Quincy Jones produserte albumet "Donna Summer" før han produserte "Thriller".

Quincy og Michael hadde hele 300 låter å velge mellom, noe som ble kuttet ned til 9. Blant de som ikke ble funnet god nok, var "Carousel". En låt som istedet ble å finne på senere versjoner av "Thriller". Det ble også laget en demo av "Nightlife", som Randy Crawford senere hadde en stor hit med. En annen låt som Michael skrev, som ikke ble med på plata, var "Love never feel so good". I 1984 ble den å finne på en plate med Johnny Mathis.

Innspillingen av "Thriller" foregikk mellom april 1981 og november 1982, i Westlake recording studios i Los Angeles. Jackson og Temperton skrev de fleste låtene på plata, men Quincy Jones var ikke fornøyd med dem, så han sendte Michael hjem for å skrive flere låter. Han kom da tilbake med "Billie Jean" og "Beat It". To av rockehistoriens mest populære låter. Michael brukte ikke å skrive ned låtene han skrev på papir. Istedet sang han dem inn på en diktafon. Og når han skulle spille inn låtene i studio, sang han dem han slik han husket at dem, istedet for å bruke noter.

Plata inneholdt noe for enhver smak. Man bygde videre på lydbildet fra "Off the Wall", men la på mer funk ("Wanna be startin' Something"), hard rock ("Beat it"), softere ballader ("The Lady in my Life", og mer soulfylt ("Human Nature"). Sistnevnte var skrevet av Totos Steve Porcaro med tanke på å bruke den på det neste Toto albumet. Men de andre i bandet ønsket noe som var mer rockete, så den ble ikke med på Toto albumet. Istedet endte den opp på "Thriller". Noe både Porcaro, M. Jackson og fansen kan være glade for i dag. Teksten til "Human Nature" var skrevet av John Bettis, som tidligere hadde skrevet tekster for The Carpenters. Han hadde også skrevet teksten til "Crazy for You" med Madonna.

"The Girl is Mine" ble gitt ut som førstesingel fra albumet, den 18. oktober 1982. Mange syntes nok valget av førstesingel var litt merkelig, da låta ikke representerte det R&B/dansevennlige lydbildet som preget plata. Årsaken til at Michael valgte "The Girl is Mine", var at han skjønte at en duett med ham og megastjernen Paul McCartney, ville føre til stor oppmerksomhet i pressen. Han måtte på en måte gjøre seg ferdig med den.. Michael Jackson: "It has to come out first, or it get's overexposed. We had to get it out of the way."

"The Girls is mine" mottok ikke den helt store oppmerksomheten da den ble gitt ut. Men den ble en hit rundt om. Med 2. plass i U.S.A. 6. plass i Canada, 4. plass i Australia, og 8. plass i Storbritannia. Norge var et av landene der "The Girls is mine" solgte best, med 2. plass på VG-lista i november 1982.

Noen kritikere mente at balladen var kjedelig og banal, og at Michael burde latt være å ta med seg McCartney på låta.

Som nevnt hadde Michael sunget Paul McCartneys låt "Girlfriend" på "Off the Wall". Og han fikk lyst til skrive en låt som skulle minne om den, noe som ble til "The Girls is Mine". Han ringte da McCartney og spurte om han ville synge den sammen med ham, noe han ville. De to hadde truffet hverandre like i forveien da Michael besøkte Paul i Storbritannia. Her spilte de også inn noen låter sammen i et studio. Den siste finishen på låta ble ifølge Michael gjort mens han satt og kikket på barne TV sammen med Paul McCartney.

Det var Quincy Jones som oppfordret Michael til å skrive en låt om to gutter

Albumet "Thriller" ble lagt ut for salg 30. november 1982. Men det vil være løgn å si at plata ble en kjempesuksess med en gang den kom ut. I U.S.A. var Men at Works album "Business as Usual" nr.1 på albumlisten fra 13. november 1982 til 19. februar 1983. Først 26. februar 1983 gikk "Thriller" til topps i U.S.A. I Storbritannia gikk den til topps i mars 1983. "Thriller" lå på topp 10 i U.S.A. i hele 78 uker på rad, med 37 av dem som nr.1. Kun "West side story" fra 1961 hadde ligget lenger som nr.1 på Billboard.

Men etter hvert som plata leverte den ene storhiten etter den andre, gikk "Thriller" til topps i en lang rekke land. Slik som Italia, Tyskland, Canada, Frankrike, Japan, og Sverige.

"Thriller" solgte 29 millioner eksemplarer i U.S.A. og 20 millioner i resten av verden. Noe som skapte en uslåelig rekord. Med årene har det tallet økt til utrolige 110 millioner eksemplarer.

Som et paradoks kan det nevnes at verken albumet eller noen singlene fant veien til toppen av VG-lista på den tiden platene kom ut. Det var først i 2008 at "Thriller" gikk til topps i Norge.

I en leseravstemning mange år senere hos det prestisjetunge bladet Rolling Stone, ble "Thriller" kåret til en av de 15 beste som er laget. Også andre musikkblader har hyllet "Thriller" som en av de store utgivelsene i Det 20. år hundre. Selv om noen av dem var litt skeptisk til plata i starten.

Det var med utgivelsen av 2. singelen "Billie Jean" at interessen for Michael Jackson og "Thriller" albumet, tok av. Den rytmisk dansbare låta var så fengende at "alle" som hørte den ble revet med. I årene som fulgte var den å høre overalt. På radio, TV, nærbutikken, stranda, ungdomsdiscoen.. "Billie Jean" definerte på mange måter 80-talls popen. Som noe av det fineste tiåret hadde å by på. Og den bidro til å løfte Michael Jackson fra å være en stor popstjerne, til å bli et fenomen alle hadde et forhold til.

I første omgang var ikke Quincy så begeistret for "Billie Jean". Det var særlig basslinjen i starten han ikke likte. Så Bruce Swedien ble sendt i mikserommet, for å komme opp med en bedre versjon av låta. Men de endte opp med en versjon som lå tett opp til Michaels demoversjon, med en basslinje Swedien skapte. Michael tviholdt på basslinjen, og at navnet på låta skulle være "Billie Jean", og ikke "Not my lover". Jones fryktet at folk kom til å få assosiasjoner til tennisspilleren Billie Jean King.

"Billie Jean" ble gitt ut som singel 2. januar 1983, og gikk deretter til topps i de fleste land den ble gjort tilgjengelig i. Slik som U.S.A. (7 uker på topp), Storbritannia, Spania, Sveits, Canada, Australia, Belgia, Island, og Italia. I Norge ble det "bare" 5. plass. "Billie Jean" lå som nr.1 i U.S.A. og Storbritannia samtidig, noe som gjorde den til en sjelden transatlantisk nr.1 hit.

"Billie Jean" er Michael Jacksons mest solgte singel, med 10 millioner eksemplarer. Med det er den inne på topp 20 listen over tidenes mest solgte singler - verden over.

Bakgrunnen for den litt spesielle teksten i "Billie Jean", om en jente som hevder at Michael er faren til barnet hennes - var relatert til flere tilfeller der kvinnelige fans av Michael og brødrene hevdet at de var far til barna dere, uten at det hadde rot i virkeligheten. Bl.a. hadde Michael opplevd at en kvinnelig fan ønsket at han skulle ta livet sitt! Noe også hun tenkte å gjøre, etter først å ha tatt livet av deres felles barn.. Senere fikk Michael vite at damen hadde havnet på et psykiatrisk sykehus.

Den fengende låta kom med en stilfull musikkvideo som vakte stor oppmerksomhet. Arkitekten bak videoen var iren Steve Barron. For nordmenn er han mest kjent som mannen som produserte "Take on Me" videoen for a-ha. Barron kan nok med rette regnes som 80-tallets store videoprodusent. Med "Don't you want me": The Human League, "Do you really want to hurt me: Culture Club, "Money for nothing": Dire Straits, og "Burning up": Madonna på samvittigheten.

Mange vil nok si at det var den videoen som gjorde at MTV ble interessant for en hel ungdomsgenerasjon. Før det var videoene ganske så kjedelige, med rockeband som stod rett opp og ned og spilte. Det var også den første videoen som ble spilt på MTV, med en svart soul artist.

Som 3. singel fra "Thriller", ble den mer rockete "Beat it" gitt ut 14. februar 1983. Eddie van Halens gitarriff var sammen med det tøffe refrenget, og Michaels intensitet i stemmen, det som gjorde låta så fengende.

Van Halens gitarriff på "Beat it" er blitt legendarisk. Det var også en av de første låtene som fusjonerte elementer fra pop og heavyrock i en låt. Qunicy Jones ringte og spurte Van Halen om han ville delta. Sistnevnte fikk frie tøyler når det gjaldt utformingen av gitarsoloen. Quincy Jones: "I said, 'I'm not going to tell you what to play, the reason you're here is because of what you do play…' So that's what he did. He played his ass off."

Van Halens gitarspill ble imidlertid litt for røft for produsent Quincy Jones, så Totos Steve Lukather fikk i oppgave å få det til å høres litt "penere" ut.

Van Halen var i ettertid full av lovord om samarbeidet med Michael. Eddie Van Halen: "Det er et av de beste minnene fra karrieren min." Det hører med til historien at han spilte på plata uten å få noe betaling for jobben. Han gjorde det som en ren vennetjeneste. Noe han er blitt "mobbet" for i ettertid av bandkollegaer og andre.

Michael ble som nevnt oppfordret av Quincy til å skrive flere låter enn de han først hadde kommet opp med. Han ble også oppfordret til å skrive en rockeorientert låt som kunne minne om "My Sharona" med The Knack. En av de store hitene i 1979, med 6 uker på toppen av Billboard. Resultatet ble "Beat it". Teksten til "Beat it" omhandler gategjenger som kjemper mot hverandre. En virkelighet for mange svarte unge i U.S.A. men fjernt for Michael i hans oppvekst. Teksten var også inspirert av "West End story", med en musikalsk innfalsvinkel for denne kampen.

Den profilerte musikkvideoen som ble laget til "Beat it", tok også utgangspunkt i denne gatekampen, som endte opp med at gjengene står og danser istedet for å slåss.

Salgsmessig ble som de fleste vet "Beat it" en enorm suksess. Med 1. plass i U.S.A. (3 uker), Canada, Frankrike, Nederland, Spania, Belgia, Island, og New Zealand. I Storbritannia ble det 3. plass, mens i Norge ble det 8. plass. "Beat it" er også en slags signaturlåt for Michael, som man gjerne forbinder ham med. Også den røde skinnjakken jakken han brukte i videoen har blitt noe man gjerne forbinder ham og 80-tallet med.

I et intervju rundt 1983 ble Michael Jackson spurt om hvilke artister han så mest opp til, og som han likte best. Michael: "I like early McCartney solo material, 60's Motown, Simon & Garfunkel, Elton John and Adam Ant's dums." Adam Ant som på tidlig 80-tall hadde suksess med sin punk/pop - iblandet afrikanske tam-tam rytmer - imponerte Michael. Selv om Michael aldri hadde truffet Adam Ant, regnet han engelskmannen som en venn av seg. Michael: "We're phone friends. We talk about how to record that drum sound on "Ant Music" and stuff. He talks about my dancing, and I talk about his dressing." Muligens var det Ants musikk som mange år senere inspirerte Michael til å spille inn den trommebaserte "They don't care about us".

En låt som var inspirert av afrikanske rytmer, var "Wanna be startin' Something" - låta som åpnet "Thriller" albumet. Den var utvilsomt en av platas beste spor, med sin lekenhet, Michaels sterke vokalprestasjon, og rytmer. Mange mener at "Wanna be startin' Something" er den mest undervurderte perlen på "Thriller", om man kan bruke det adjektivet om noen av låtene på plata.

"Wanna be startin' Something" ble avsluttet med afrikansk stammesang, som bidro til å gi låta et etnisk preg som den kledde.

En som ikke var like glad i bruken av de stammesangen, var "opphavsmannen" Manu Dibango. I 1973 hadde den kamerunske popartisten en hit i U.S.A. med "Soul Makossa", der denne sangen var et sentralt element i låta (i et lavere tempo). Dibango mente Jacksons låt lignet for mye på hans (det kan diskuteres: webmaster), og gikk derfor til sak mot ham. Etter flere år med rettsmøter kom Dibango og Jacksons advokater til enighet utenfor rettslokalet.

Michael hadde skrevet "Wanna be startin' Something" så tidlig som i 1978, og hadde egentlig tenkt å bruke den på "Off the Wall" albumet. 8. mai 1983 ble den gitt ut på singel, som den 4. fra "Thriller". Det ble ikke laget noen video for singelutgivelsen, noe som sikkert gikk utover salget. Likevel oppnådde Michael en fin 5. plass i U.S.A. med 1. plass på R&B listen. Ellers gikk den kun til topps i Nederland, mens det ble topp 5 i mange andre land.

Deretter fulgte den smoothe "Human Nature" på singel (3. juli 1983) og den funky "P.Y.T. (pretty young thing)" (19. september 1983). Begge nådde topp 10 i U.S.A. Mens de ikke klarte å markere seg på listene ellers i verden.

I liket med "Wanna be startin' Something", ble det ikke laget musikkvideoer til å promotere singelutgivelsene. Noe som i ettertid framstår som litt merkelig, da de andre videoene som ble laget til "Thriller" albumet var blant de mest markante på 80-tallet.

Video ble det imidlertid laget til den 7. og siste singelen fra "Thriller" - tittellåta "Thriller". Og det skulle bli den mest spektakulære og populære videoen som noensinne er laget.

Det var Rod Temperton som skrev "Thriller". Han hadde opprinnelig tenkt å kalle den "Starlight sun" eller "Midnight Man", men endte opp med "Thriller" - da han trodde det ville gjøre låta mer salgbar. "Thriller" er en dance/discolåt av høy klasse. I tillegg fornemmer man det litt truende/skumle. Mye pga. teksten, og måten Michael framførte den.

På slutten gikk "Thriller" over i ren horror stil, med Vincent Price til å framføre de berømte ordene: "Darkness falls across the land. The midnite hour is close at hand. Creatures crawl in search of blood. To terrorize yawls neighbourhood.."

Price hadde en distingvert stemme som hadde vært brukt i mange skrekkfilmer på 70-tallet. Ordene han framførte var inspirert av boken "Sherlock Homes: Hunden fra Baskerville".

Så da John Landis og George Folsey Jr. skulle lage video til "Thriller", var temaet satt. De tok utgangspunkt i horror stemningen i låta, og laget en video der Michael framstod både som varulv og zombie. Damen som Michael spilte mot i videoen, og som han "skremte vettet av", het Ola Ray. En dame som fram til da var mest kjent for å være "Playmate of the month" i Playboy.

Videoen til "Thriller" var på hele 14 minutt, og kostet 6 millioner kroner å lage. Som den desidert dyreste videoen som hadde vært laget fram til da.

Filmen/videoen hadde lansering den 2. desember 1983 (nesten to måneder før singelen ble gitt ut, i 23. januar 1984), til stor omtale i media. Den var så omtalt at nyhetsprogram over hele verden hadde deler av videoen med i sine sendinger. MTV viste den 14 minutt lange videoen hele 2 ganger i timen, for å imøtekomme den store etterspørselen fra TV seerne. Mange år senere kåret MTV "Thriller" til den beste videoen som er laget.

Norske TV seere fikk se videoen på Sky Channel - som hadde et eget TV program viet til premieren. Også NRKs nyhetssending på TV viste deler av videoen i beste sendetid.

Belønningen for å ha laget den fantastiske musikkvideoen var 2 Grammy awards (Amerikanernes spellemannspris), og 4 MTV awards. I tillegg ble videokassetten/DVDen solgt i 9 millioner eksemplarer. Noe som førte den inn i Guinness world of records, som den mest solgte videoen noensinne.

Singelen "Thriller" nådde "bare" 4. plass i U.S.A. tidlig i 1984. I Storbritannia der singelen hadde vært gitt ut allerede i november 1983, ble det 10. plass. Til topps gikk "Thriller" i land som Frankrike, Spania og Belgia. I Norge ble det 7. plass. Når man tenker på hvilken stor betydning låta har hatt både i samtid og ettertid, kan man si at det var litt skuffende at den ikke gikk til topps i flere land. Samtidig var det på denne tiden at "Michaelmania" virkelig nådde de store høydene - og flere og flere platekjøpere endelig rotet seg til butikken for å handle albumet "Thriller". Noe som muligens gikk utover salget av singelen.

Med dette hadde hele 7 av albumets 9 låter vært inne på topp 10 i U.S.A. - en sensasjonelt sterk prestasjon. Og nok et uttrykk for hvor enormt populær Michael Jackson var på denne tiden.

Parallelt med innspillingen av "Thriller" jobbet Quincy og Michael med historien om E.T. Som var en av de store filmene i 1982. Michael leste inn historien på plate som lydbok. Quincy Jones kunne senere fortelle at man hadde problemer med opptak av de triste partiene - da Michael stadig vekk begynte å gråte. Med på plata var låta "Someone in the dark". Michaels "E.T. the Extra-Terrestrial" oppnådde en Grammy som beste barneplate, på prisutdelingen i 1984.

Det var Michael selv som tok initiativ til å delta på plateprosjektet, da han var fascinert av E.T. Og kunne identifisere seg med ham, da også han følte seg som en ensom sjel fra en annen planet. Michael: "I love E.T. cos' it reminds me of me. Someone from another world coming down and you becoming friends with them, and this person is like 800 years old, and he's filling you with all kind of wisdom and he can teach you how to fly. That whole fantasy thing which I think is great. I mean, who don't wanna fly?".

Og: "When I was doing that recording (the E.T. storybook), I really felt that I was E.T., and it was because his story is the story of my life in so many ways. He's in a strange place and wants to be accepted - which is a situation that I've found myself in many times when traveling from city to city all over the world. He's most comfortable with children, and I have a great love for kids. He gives love and wants love in return, which is me. And he has that super power which lets him lift off and fly whenever he wants to get away from things on Earth, and I can identify with that. He and I are alike in many ways."

I sitt hjem i Hayvenhurst hadde han en 32 seters kinosal, og der var "E.T." filmen som ble spilt oftest.

16. mai 1983 imponerte Michael en hel TV verden med sine "moonwalk"-danse steg, i forbindelse med 25 års jubileet for Motown records - som ble sett av 47 millioner amerikanere på TV. Han har i ettertid innrømmet at det ikke var han som oppfant dansesteget (hip hopèrne i New York hadde allerede gjort dem endel år), likefullt var Michael og brødrene blant de første til å gjøre robotdans - i 1974, i forbindelse med "Dancing Machine" singelen.

Stegene ble i ettertid en slags signatur for ham. På samme måte som de hvite hanskene, og "Beat it" m.m.

På det samme TV showet opptrådte Michael med brødrene sine i The Jacksons - for første gang i et TV program på 7 år. Også Jermaine var med på scenen.

Jermaine Jackson som i likhet med brødrene hadde levd litt i skyggen av Michael, opplevde stor suksess året etter, da han toppet listene i land som Tyskland, Frankrike, Nederland og Sveits, med låta "When the rain begins to fall" (duett med Pia Zadora).

I juli 1983 gikk Michael Jackson pånytt til topps i Storbritannia med en albumutgivelse. Plata het "Michael Jackson + Jackson 5: 18 Greatest Hits". Ingen av låtene på plata var av nyere dato enn 1975. Uten at det plaget britene som tydeligvis satte pris på låtene fra Motown tiden (eller de trodde det dreide seg om en ny Jackson plate).

Høsten 1983 gikk Michael Jackson pånytt til topps på listene rundt om. Denne gang med singelen "Say Say Say", som var nok en duett mellom ham og Paul McCartney. Låta var skrevet av McCartney og Michael sammen, og den ble spilt inn i Abbey Road studios i London i 1981, samtidig som McCartney drev og spilte inn albumet "Tug of War" (kom ut i 1982). Michael bodde hjemme hos McCartney mens innspillingen av låta pågikk.

"Say Say Say" ble å finne på McCartney albumet "Pipes of Peace" (1983), hvor også duetten "The Man" (mellom de to) var med. "Say Say Say" ble en stor hit i Norge med 5 uker på toppen av VG-lista. Til topps gikk den også i U.S.A. i hele 6 uker, samt Finland, Italia, Sverige. I Storbritannia ble det 2. plass.

Det gode forholdet mellom Michael Jackson og McCartney fikk en brå slutt i 1985 da Jackson kjøpte Beatles katalogen for 350 millioner kroner, av den australske forretningsmannen Robert Holmes. Med det fikk han rettighetene til 200 låter komponert av McCartney og John Lennon. McCartney og Yoko Ono var også med i budrunden. Allerede i 1969 hadde Lennon og McCartney forsøkt å kjøpe tilbake låtene sine, uten å lykkes. I 1995 ble katalogen delvis overdratt til Sony, som dermed eide den sammen med Jackson. Verdien ble da anslått til å være over 4 milliarder kr.

Historien skal ha det til at Michael fattet interesse for Beatles katalogen mens han bodde hjemme hos McCartney, i forbindelse med innspillingen av "Say Say Say". McCartney dro da fram en katalog som viste alle låtene han hadde skrevet, og som han eide publisitetsrettighetene til. Han fortalte da hvor mye han tjente hver gang noen covret, eller spilte en av låtene på radio.

Paul McCartney: "This is the way to make big money". Every time someone records one of these songs, I get paid. Every time someone plays these songs on the radio, or in live performances, I get paid."

1984 startet på verst tenkelig måte for Michael. Med en ulykke, der følgene av den kom til å plage ham for resten av livet..

27. januar 1984 skulle Michael og brødrene opptre i en reklame for Pepsi Cola - regissert av Bob Giraldi. Ideen var å skape en følelse av at opptakene var gjort under en livekonsert med Michael mens han sang "Billie Jean". Man hadde derfor fylt opp Shrine Auditorium med Michael Jackson fans. I tillegg tok man i bruk fyrverkeri for å skape mer action. Fyrverkeriet fungerte ikke som det skulle under det 6. opptaket, og bare sekunder etter at Michael begynte å danse - tok håret hans fyr da gnister traff ham. Alle de som stod rundt så hva som skjedde, men ikke Michael selv. Han danset videre, mens flammene stod opp fra hodet hans. Det var først etter at folkene rundt ham fikk kastet seg over ham, lagt ham i bakken og slukket flammene, at Michael skjønte hva som hadde skjedd.

Michael: "Bomber smalt på begge sider av hodet mitt, og gnistene satte fyr på håret mitt. Jeg danset videre uten å vite at håret mitt brant. Plutselig merket jeg at hendene mine automatisk gikk mot hodet mitt for å slukke flammene."

Bilder fra de katastrofale opptakene til Pepsi reklamen. Da Michaels hår begynte å brenne.

Like etterpå kjente Michael de forferdelige smertene fra hodebunnen, der han var utsatt for 2. grads forbrenning. I første omgang måtte han fjerne alt håret, og gjennomgå en rekke smertefulle operasjoner. Han tok også plastiske operasjoner i et forsøk på å dekke over arrene. Mange mener at Michaels trang til å stadig vekk endre på utseendet, startet med denne ulykken.

Like ille var det at han slet med smerter pga. ulykken i årene etter. Smerter som han dempet ved å ha i seg ulike smertestillende legemidler. Med tiden ble Michael pilleavhengig, og forbruket økte jevnt og trutt med årene, både i antall og effekt. Noe som tilslutt skulle vise seg å bli hans bane. Da Michael døde 25. juni 2009 pga. misbruk av stimuli, var det mange aviser som mente at det hele hadde startet i 1984, med ulykken under innspillingen av denne Pepsi reklamen.

I et intervju Michael gjorde med Oprah Winfrey i 1993, fortalte han at det var denne ulykken som gjorde at han begynte med smertestillende midler.

Pepsi cola ble saksøkt av Jackson. Men istedet for å gå til rettsapparatet med saken, ble partene enig om at Jackson skulle ha 10 millioner kroner i erstatning (noe som i ettertid må sies å ha vært en beskjeden sum). Pengene valgte Michael å donere til Brotman Medical center i Culver City, California, som bygde opp et eget Michael Jackson burn center med pengene.

Mer positivt var det at President Ronald Reagan viste sine omtanke for Michael, ved å sende ham et brev der han ønsket Michael god bedring. Dette brevet ble naturlig nok rammet inn, og hengt på veggen.

14. mai 1984 ble Michael også invitert til Det Hvite hus av President Ronald Reagan. Her ble han overrekt en pris som takk for Michaels bidrag til kampen mot alkohol og narkotika misbruk. Det ble også tatt en lang rekke bilder av Michael sammen med Reagan og kona Nancy.

28. februar 1984 ble Grammy awards avholdt på Shrine Auditorium i Los Angeles. Og her gjorde Michael Jackson bortimot rent bord, der hans plater tok hjem hele 10 priser : "Record od the year" ("Beat it"), "Album of the year" ("Thriller"), "Best recording for children" ("E.T. The Extra-Terrestial"), "Best video album" ("Thriller"), "Best Pop vocal performance, male" ("Beat it"), Best engineered recording ("Bruce Swedien for "Thriller"), "Producer of the year" (Michael Jackson & Quincy Jones), "Best R&B vocal performance, male" ("Billie Jean"), "Best rhythm & blues song ("Billie Jean"), og "Best rock vocal performance, male" ("Beat it"). Av alle disse prisene var det nok prisen for "Album of the year" han gledet seg mest over. En pris han ikke fikk for albumet "Off the Wall".

I februar 1984 var Michael høyt oppe på listene rundt om i verden. Men ikke under eget navn. Istedet bidro han til at kameraten Kennedy Gordy - eller Rockwell som han kalte seg - hadde suksess med singelen "Somebody's watching me". Låta nådde 2. plass på den amerikanske singellisten, og nådde topp 10 i land som Storbritannia, Norge, Nederland, Tyskland (2. plass), Sverige og Sveits. Rockwell var sønn av Motown sjef Berry Gordy, som hadde tatt seg av Michael da han flyttet til California som liten. Selv om det var 6 år mellom dem, hadde Rockwell og Michael lekt mye sammen i barndommen.

Michaels bidrag på "Somebody's watching me" var ikke større enn at han sang refrenget, sammen med sin bror Jermaine.

Gjennom årene har Michael også bidratt med sin stemme på plateutgivelser med kjente artister som Donna Summer ("State of Independence"), Kenny Loggins, Kenny Rogers, broren Jermaine, søstrene Debbie, LaToya og Janet, Greg Philinganes, Stevie Wonder, Deniece Williams, Eddie Murphy, 3T, og Brandy. For å nevne noen

I 1984 ble Michael motvillig med i The Jacksons igjen - for siste gang. Foreldrene hans hadde tryglet ham om å bli med for å skape større interesse rundt de andre brødrene. På denne tiden bodde Michael fortsatt sammen med moren Katherine og noen av brødrene, i familiens hus i Encino, San Fernando Valley, California.

Ungdomsmagasinet Det Nye hadde i juli 1984 en reportasje hjemme hos Michael i familiens hus i Encino. Her fikk man et innblikk i rikdommen som Michael og brødrene hadde brakt til familien, med et flott hageanlegg, svømmebasseng, og stort hus. På det tidspunktet var Michael opptatt med å bygge et Disneyland i miniatyr på baksiden av huset.

Michael utenfor familiens hus i Encino. Til høyre sammen med livvakta Bill Bray.

Under intervjuet fortalte Michael om hendelsen da han ble skadet i en Pepsi reklame. Og hvordan han under oppholdet på Brotman Medical Center fikk øynene opp for de mange barna som ligger på sykehus med store lidelser. Michael Jackson: "Jeg har fått øynene opp for ungene som må ligge på sykehus. Jeg vet at jeg kan gjøre noe for dem. Syke mennesker trenger mye kjærlighet - og håp." Bl.a. fikk Michael et nært forhold til en gutt som het Keith Perry, der 95% av kroppen var rammet av 3. grads forbrenning. Michael mente at han klarte å tenne livshåpet i gutten. Michael Jackson: "Fem måneder etter at bilulykken som hadde forårsaket skaden, hadde fortsatt ingen av kameratene hans vært der. Da jeg besøkte ham, var han langt nede, og sa at han ikke hadde lyst til å leve. Jeg forsøkte å få ham til å forstå at det var noen som var glad i ham og at livet var verd å leve - hvis han bare trodde. Jeg forsøkte å vise ham litt kjærlighet, og vise ham hva den kan utrette. Jeg følte at ordene mine oppmuntet ham. og ga ham kraft til å slåss - og vinne. Og så ga jegh ham et signert fotografi som står på nattbordet hans."

Da intervjuet med Michael var ferdig ønsket journalisten å ta ham med ut og spise. Men Michael takket nei, i frykt for hva fansen på utsiden kunne finne på om han viste seg i gatene. Michael Jackson: "Jeg kan ikke gå ut dit. De kommer til å slå kloa i meg. Fansen - de venter utenfor. Rett rundt hjørnet. Jeg vet at de ikke vil meg noe vondt, men de gjør det allikevel. Uten å tenke seg om - I Just Can't Go Out There."

For å få fred fra fansen og andre pleide Michael å stenge seg inne på søndager, og verken åpne døra eller ta telefonen. I stedet satt han foran TVen, der han hygget seg med gamle klassikere med Ginger Rogers og Fred Astaire. Michael Jackson: "Den totale ensomhet gjør meg harmonisk."

The Jacksons bestod nå av 6 brødre, og ikke 5 slik som på 70-tallet. Grunnen var at Jermaine Jackson som nevnt hadde forlatt bandet i 1976, og blitt erstattet av Randy. Men nå var både Jermaine, Randy og Michael med i bandet, i tillegg til de 3 andre. Albumet "Victory" fikk stor oppmerksomhet, rett og slett fordi Michael var med. Salgsmessig gikk det brukbart, med 4. plass i U.S.A. 3. plass i Storbritannia, og 6. plass i Norge.

"Victory" var et funky album med elementer av R&B og pop. Som et tidstypisk album anno 1984. Høydepunkt på plata var "Torture", "Body", og Michaels vakre ballade "Be not always". Samarbeidet mellom brødrene gikk ikke så bra under innspillingen, så det endte med at de jobbet med hver sine låter uavhengig av hverandre.

Singelen "State of Shock" der Michael sang en rockete duett med Mick Jagger fra The Rolling Stones, nådde 3. plass på Billboard. I Norge ble det en fin 2. plass. Opprinnelig var det meningen at Michael skulle synge låta sammen med rockeikonet Freddie Mercury fra Queen. De to var faktisk i studio og spilte inn den og låta "Victory". Men Michael fikk nok av Freddies store forbruk av kokain, mens Freddie ble lei av at Michael hadde meg seg lamaen sin i studio hver dag. Tilbudet om å synge "State of Shock" sammen med Michael gikk derfor til Mick Jagger i stedet. Duettene mellom Freddie og Michael har til dags dato ikke blitt offentliggjort (selv om den er tilgjengelig på bl.a. Youtube). Mick Jagger framførte "State of Shock" sammen med Tina Turner under Live Aid konsertene i juli 1985. Låta var skrevet av Michael, sammen med gitaristen Randy Hansen.

Freddie Mercury og Michael var gjensidige beunderere av hverandre da de møttes første gang i 1981, i forbindelse med en Queen konsert. De to møttes pånytt året etter da Queen var opptatt med å spille inn "Hot Space" albumet. De ønsket da å starte et samarbeid, og i første omgang resulterte det i låta "There Must Be More To Life Than This". Dessverre klarte de ikke å gjøre den ferdig på det tidspunktet, noe Freddie i ettertid beklaget, da han mente at det hadde vært brukbare sjanser for at den ville blitt tatt med på albumet "Thriller". I stedet ga han ut låta selv, i 1985. I 2014 ble duetten mellom Freddie og Michael gitt ut på Queens samleplate "Queen Forever".

6. juli 1984 dro Michael ut på "Victory tour" sammen med brødrene sine. Da det ble kjent at Michael skulle ut på turne oppstod det en kamp mellom de store amerikanske byene for å komme med på turnelisten. President Ronald Reagan kom med en personlig bønn til Michael om The Jacksons besøkte Washington.

De startet på Arrowhead stadium i Kansas City, Missouri, der de opptrådte foran 45.000 tilskuere. I løpet av 43 konserter i U.S.A. fikk hele 1,9 millioner mennesker muligheten til å se dem live. Turneen ble avsluttet 12. september samme år, på Dodger stadium i Los Angeles. Et sted de allerede hadde gjort 5 konserter i løpet av turneen. Selv om The Jacksons på denne tiden var ute med nytt album, og turneen kunne vært en fin mulighet til å promotere plata og låtene derfra, ble det ikke framført noe materiale fra "Victory" (til tross for turnenavnet).

"Victory tour" ble dessverre skjemmet av anklager om underslag av penger, og et urettferdig billettsystem som krevde at folk kjøpte 4 billetter om de skulle komme inn på en konsert (og de ikke fikk vite hvilken konsert de kjøpte billett til). Men etter at Michael fikk et brev fra en 11 år gammel jente som anklaget ham for å være grisk, ble billettsystemet lagt om. Etter at turneen var ferdig, valgte Michael å gi sin del av inntektene fra turneen (30 millioner kroner) til veldedighet.

På den siste konserten på turneen sa Michael følgende fra scenen: "Dette er vår absolutt siste konsert, og dette er vår avskjedsturne. Vi har holdt på i tjue år, og er svært glade i dere alle sammen." Det ble da heller ikke gjennomført flere turneer med Michael og brødrene på samme scene.

"Victory" albumet fra 1984 ble også den siste Jacksons plata Michael deltok på som medlem. Det samme gjaldt for broren Marlon.

I 1984 fikk Michael ny manager i Frank DiLeo. Han hadde fram til dette vært visepresident i Epic records, med ansvar for artister som Quiet Riot, Meat Loaf, Gloria Estefan, REO Speedwagon og Cyndi Lauper. DiLeo styrte Jacksons forretninger, og var ansvarlig for Jacksons "Victory tour" og "Bad world tour". DiLeo samarbeidet også med Michael på 3 Pepsi reklamer, og var "executive producer" på filmen "Moonwalker".

DiLeo og Michael avsluttet samarbeidet i 1989. Før det rakk DiLeo å bli avbildet sammen med Michael på innercoveret av albumet "Bad". De to utviklet et godt vennskap i årene de jobbet sammen. I 2009 ble DiLeo pånytt ansatt som manager for Michael.

DiLeo var med å løfte Epic records fra å være det 14. største, til å bli det nest største plateselskapet i U.S.A. Noe han fikk mye av æren for.

I 1990 var DiLeo å se som mafiagangsteren Tuddy Cicero i filmen "Godfellas".

Michael med manager Frank DiLeo. Til høyre slik de to var avbildet på innercoveret til "Bad".

I 1976 hadde Michael og brødrene valgt å droppe Motown records til fordel for Epic records. Men selv om Michael ikke lenger var på deres selskap, satt likevel Motown med rettighetene til mange låter med ham som ikke hadde vært gitt ut på plate. Og i 1984 ble som nevnt endel av disse gitt ut på albumet "Farewell my summer love". Motown gjorde dette for å tjene penger på den store interessen som var for Michael på den tiden. Samtidig var utgivelsen av musikalsk interesse, da det dreide seg om et helt album som Michael spilte inn i 1973. Men som ikke ble gitt ut den gangen, fordi Michael måtte spille inn albumet "Dancing Machine" sammen med brødrene i Jackson 5, istedet for å promotere denne soloplata.

Motown valgte å remixe de 9 låtene for å tilpasse lydbildet til 80-tallet. Musikerne Tony Peluso, Michael Lovesmith, Steve Barri og Mike Baird la på nye gitarer, keyboard og trommer, på Michaels vokal.

Mange av de som kjøpte plata (webmaster inkludert) visste nok ikke helt hva de fikk da de gikk til innkjøp av den, da mange trodde det dreide seg om et helt nytt Michael Jackson album. Salgsmessig gikk det sånn passe, med 46. plass i U.S.A. og 9. plass i Storbritannia. Singelen "Farewell my summer love" ble en topp 10 hit i Storbritannia (7.plass), mens "Girl, you're so together" nådde 38.plass. I Norge nådde verken albumet eller singelen opp.

Med årene har det blitt gitt ut et 30 talls samleplater med Michael Jackson, med materiale fra Motown tiden. Noe som selvfølgelig virker litt unødvendig.

I mars 1985 fikk Michael det "endelige beviset" på at han nå var blant verdens store stjerner. Da det ble laget en voksdukke av ham i det berømte britiske museet Madame Tussauds. Michael selv var henrykt, og tok derfor turen over til England for å bli fotografert ved siden av kopien av seg selv. Og for å prate med skulptørene som hadde laget voksfiguren av ham. Besøket ble svært godt mottatt av Michaels britiske fans, og av britisk presse. For utenfor museet stod det tusenvise av håpefulle mennesker som håpet å få et glimt av ham.

Da Michael ble spurt om å ta brillene sine, slik at folk fikk se øynene hans, valgte han å etterkomme ønsket. Noe som ble tolket som at han var i godt humør, for ellers gikk han stort sett med briller på når han var ute blant folk.

Michael hadde tatt med seg flere videokassetter som han hadde tenkt å se på mens han bodde påMontcalm hotel. Men fordi de var amerikanske - og ikke var tilpasset europeisk standard - gikk det ikke så bra. Men hotelleieren kom med en adapter til ham, slik at han fikk se filmene sine. Noe Michael satte pris på.

Han satte nok også pris på shoppingrunden det ble satt av tid til. Slik at han fikk kjøpt noen klokker til seg selv og manageren sin.

For de som måtte være usikker.. Den ekte Michael Jackson står til høyre.

Med årene har det blitt laget hele 13 voksfigurer av Michael. Noe som gjør ham til den mest portretterte personen på Madame Tussauds. Kun Dronningen av England er blitt portrettert oftere.

Rundt juletider 1984/1985 lot en hel musikkverden seg sjarmere av Band Aids julesingel "Do they know it's Christmas?". En låt som gikk til topps i en rekke land, og som solgte 11 millioner eksemplarer. Som mange vet var det sultkatastrofen i Etiopia på den tiden som skapte et stort engasjement hos Bob Geldof og Midge Ure, mennene bak låta. Og som resulterte i at de største navnene i britisk musikkbransje gikk sammen om å spille inn singelen. Suksessen de opnådde, og engasjementet den hadde skapt for de sultende i Afrika, gjorde inntrykk på amerikanerne Harry Belafonte (kjent sanger) og Ken Kragen (manager for Lionel Richie) til å gjøre noe lignende i U.S.A. Belafonte hadde sett Geldof på amerikansk TV, der han snakket om Band Aid. Etterpå uttalte han til pressen at han syntes det var flaut å se hvit britisk ungdom gjøre det svarte amerikanere burde ha gjort for lenge siden.

De bestemte seg for å gjøre noe lignende i U.S.A. Med de mest kjente amerikanske artistene. Kragen spurte først Richie og Kenny Rogers, som han var manager for. Jacksons produsent Quincy Jones ble tidlig spurt om å produsere låta de skulle lage.

Det var Lionel Richie som ringte til Michael Jackson for å høre om han var interessert i å være med å synge. Michael tente på ideen om å hjelpe folk i Etiopia, og lurte på om han ikke kunne få være med å skrive låta - noe Richie sa ja til. Det var egentlig meningen at også Stevie Wonder skulle være med å skrive "We are the World". Men han hadde problemer med å finne tid til prosjektet, så det endte opp med at Richie og Jackson skrev den uten ham. De andre artistene som skulle være med på innspillingen syntes det var helt greit at Jackson og Richie fikk ansvaret med å skrive denne veldedighetslåta.

Michael sammen med Quincy Jones, Dionne Warwick, Stevie Wonder og Lionel Richie.

Richie og Michael møttes i Jackson familiens hjem i Hayvenhurst i Los Angeles, der Michael fortsatt bodde på gutterommet. Hver kveld i en uke satt de to på rommet til Michael for å jobbe med melodien og teksten. De var opptatt av at melodien skulle være enkel å synge, og lett å huske. De ønsket også at den skulle ha et anthem-lignende preg, som en nasjonalhymne. Søsteren LaToya som også bodde i huset på den tiden hevder at Michael skrev det meste av teksten alene. Richie hadde skrevet et utkast til melodi, som Michael jobbet utifra. Michael var så ivrig etter å gjøre ferdig låta, at han hadde skrevet ferdig melodien og laget arrangement til den, før Richie fikk sjansen til å komme med sine ideer.

Michael Jackson: "I love working quickly. I went ahead without even Lionel knowing, I couldn't wait. I went in and came out the same night with the song completed - drums, piano, strings, and words to the chorus."

I et senere intervju med Billboard Magazine fortalte Richie at han ble vettskremt av en stor pytonslange som Michael hadde på soverommet der de jobbet, og som Michael ikke hadde fortalt noe om. Lionel Richie: "Jeg sitter på gulvet i Michaels soverom. Jeg tror ikke at han hadde en seng, han sov bare på gulvet. Det står en rekke album inntil veggene, og det er et teppe og en liten benk. Jeg skriver på det første verset, 'There comes a time', og så hører jeg over skulderen min: 'hhhhhhhhh'. Det var søren meg en jævla pytonslange. En kongeboa, en pytonslange, hvem bryr seg om hva søren det var. Det var en gigantisk, stygg slange. Jeg er fra Alabama, og der ringer vi politiet og skyter den hersens tingen. Jeg skrek. Og Michael sa: 'Der er han, Lionel, vi fant ham. Han gjemte seg bak albumene. Vi visste han var i rommet, vi visste bare ikke hvor'. Jeg sa: 'Du er splitter pine gal' og brukte to timer på å roe meg ned igjen.

Michael Jacksons forkjærlighet for slanger var godt kjent for de fleste, unntatt Lionel Richie.

Produsent Quincy Jones var veldig fornøyd med det Michael og Lionel Richie hadde laget sammen. Quincy Jones: "Da han kom med 'We are the World' for første gang, var den perfekt. Det var ikke nødvendig å forandre noen ting."

22. janaur 1985 ble "We are the World" spilt inn i Kenny Rogers Lion Share Recording Studio i Los Angeles. Med seg på innspillingen hadde de store navn som Bruce Springsteen, Stevie Wonder, Paul Simon, Diana Ross, Cyndi Lauper, Billy Joel og Tina Turner. Også 5 av Michaels søsken var med på innspillingen.

Michael var den som sang flest strofer på "We are the World", bl.a. refrenget: "We are the world, we are the children. We are the ones who make a brighter day. So lets start giving."

7. mars ble den gitt ut som singel, og en måned senere lå den som nr.1 på den amerikanske singellisten, der den ble i 4 uker. "We are the World" gikk også til topps i de fleste andre land den ble gitt ut i. I Norge lå den som nummer 1 i 8 uker. Tilslutt endte den opp med et salg på 20 millioner solgte eksemplarer, som den 8. mest solgte singelen i verden - noensinne. Og det dobbelte av hva "Do they know it's Christmas?" solgte. På Grammy Awards den 28. februar 1986 mottok låta og videoen 4 priser, for beste låt, album, video, og beste framføring (av en duo eller gruppe). På MTV music awards ble det 3 priser.

I april 1985 ble det gitt ut et album kalt "We are the World" som også solgte bra, med 1. plass i U.S.A. Michael Jackson deltok ikke med noen låter på denne plata, med unntak av singelen "We are the World" som naturligvis var med.

I 2001 ble "We are the World" framført i Madison Square garden, i forbindelse med markeringen av Jacksons 30 års dag som soloartist. Han framførte den også i 2006 på World Music awards, som den siste liveopptredenen han gjorde. Og den ble framført på minnekonserten for hans død i Staples center, Los Angeles i juni 2009.

Så selv om "We are the World" ikke er oppført som noen Michael Jackson låt, er det likevel en av dem man gjerne trekker fram når man omtaler hans storhet som sanger og låtskriver.

Suksessen med Band Aid og U.S.A. for Africa - og det faktum at behovet for penger til nødhjelp fortsatt var stort i Etiopia - gjorde at Bob Geldof gikk bresjen for å arrangere to gigantkonserter i 1985. En på hver side av Atlanteren. Og 13. juli 1985 var mange av de største stjernene i musikkverdenen samlet på Wembley stadium i London, og J.F.K. stadium i Philadelphia i U.S.A. I forbindelse med Live Aid. Michael Jackson ble tidlig spurt av Geldof om han ville stille, da det var viktig å få med de største stjernene. Men Michael hadde ikke lyst til å opptre, delvis fordi han var opptatt med en filminnspilling ("Captain EO"). Geldof prøvde da å bearbeide hans manager Frank DiLeo, og Columbia records' sjef Walter Yetnikoff , for å få de til å overtale Michael, uten at heller det hjalp. Årsaken er ukjent. Men blant amerikanske artister var holdningen den at dette var et britisk arrangement, og derfor skulle de ikke stille. Det hadde også gått ut et rykte om at arrangørene var uprofesjonelle, og at konserten ville bli kaotisk. Store navn som Bruce Springsteen, Billy Joel, Huey Lewis & the News, Prince, Stevie Wonder, Diana Ross, og Paul Simon, valgte å takke nei til å delta. Så Michael var ikke alene om å ikke stille opp. I deres fravær ble mange britiske artister fløyet over til Philadelphia for å opptre. Med Michael Jackson på scenen ville nok interessen for Live Aid blitt en helt annen enn den ble blant amerikanerne.

En som først sa nei - men som likevel stilte var Lionel Richie. Som avslutningsnummer på konserten i Philadelphia dro han i gang allsang med "We are the World".

I 1986 deltok Michael i den George Lucas ("Star Wars", "Indiana Jones")/Francis Ford Coppola ("Gudfaren"-filmene, "Apocalypse nå") produserte 3D filmen "Captain EO". Den varte kun i 17 minutt, men kostet likevel hele 90 millioner kroner (1986) å lage. Noe som gjorde den til tidenes dyreste film pr. minutt. Den ble først og fremst vist i Disney-parkene rundt om i verden. I Disney parken Epcot ble den vist fra 1986 til 1994.

Michael som var som kjent stor fan av Walt Disney, og ville gjerne delta i en Disney-film, særlig en som var godkjent av sjefen selv. Michael: "I told them (folkene hos Disney) that Walt Disney was a hero of mine and that I was very interested in Disney's history and philosophy. I wanted to do something with that Mr. Disney himself would have approved. I had read a number of books about Walt Disney and his creative empire, and it was very important to me to do things as he would have."

Noen mente at de 17 minuttene inneholdt mer spesialeffekter enn en hel "Star wars" film. Michael Jackson hadde rollen som kommandør på et intergalaktisk romskip som var ute på oppdrag i verdensrommet. I filmen blir Michael og mannskapet tatt til fange av en slem dronning som vil torturere dem. Men når Michael synger sine sanger, åpner det dronningens hjerte, og hennes gode sider trer fram.

I filmen fikk man presentert to nye Michael Jackson låter. "The Other Part Of Me" ble å finne på albumet "Bad" fra 1987 ("Another Part Of Me"). Mens den balladeaktige "We Are Here To Change The World", ikke ble å finne på en Michael Jackson plate før i 2004, da den ble tatt med på samleplaten "The Ultimate Collection". I 1988 ble sistnevnte covret av Deniece Williams.

Michael Jackson deltok i George Lucas/Francis Ford Coppolas 3D film "Captain EO".

Siden Michael var 7 år, hadde han vært vant til å være den av Jackson barna som fikk mest oppmerksomhet av pressen, og etter hvert platekjøpere. Og siden suksessen med "Off the Wall" i 1979, hadde brødrene havnet enda mer i bakgrunnen. Men i 1986 fikk Michael seriøs "konkurranse" fra lillesøsteren Janet. Hun hadde gitt ut sitt selvtitulerte debutalbum i 1982, til liten interesse blant platekjøpere. Heller ikke "Dream street" fra 1984 klarte å markere seg. Men med den mer funky popplata "Control" fra 1986, ble det full klaff. Albumet ble en av de mest solgte på 80-tallet. I tillegg til at den gikk til topps i U.S.A. var hele 5 av singlene fra plata inne på topp 5 i U.S.A. (det samme som "Thriller"). Med årene har hele 6 av hennes album gått til topps i U.S.A. (Samt to 2. plasser). Med ca. 100 millioner solgte plater har Janet plassert seg like bak broren, i amerikansk musikkhistorie.

I 1986 forsøkte pressen å gi inntrykk av at Michael mislikte at lillesøsteren var blitt så populær. At han var sjalu. I virkeligheten var han svært stolt av søsteren sin. På den tiden bodde de fortsatt sammen i Hayvenhurst, og var gode venner. I et intervju på den tiden "Control" toppet listene rundt om, kunne Janet fortelle at Michael var hennes store idol, og at hans suksess med "Thriller" var et forbilde for henne da hun spilte inn "Control". Hun sa også at de var de av Jackson barna som stod hverandre nærmest.

I mai 1987 fikk Michael omtale i media - verden over. Da det ble hevdet at at han hadde prøvd å kjøpe skjellettet etter "elefantmannen" John Merrick. En mann som levde på 1800-tallet, og som fikk stor oppmerksomhet den gangen pga. sin sterkt deformerte kropp. Senere ble det laget et teaterstykke og film om den fascinerende mannen og hans liv.

En av dem som lot seg trollbinde av filmen, var Michael Jackson. Ifølge hans manager - Frank DiLeo, og David Edwards - som på den tiden var sjef på London Hospital Medical College, forsøkte Michael å kjøpe levningene til Merrick. Først var budet på 500.000 dollar, senere ble det økt til 1 million dollar. Men ifølge Edwards og DiLeo ble begge budene avslått. I 1987 nektet Michael å kommentere påstandene om at han hadde forsøkt å kjøpe skjellettet.

I 1989 tok Michael til motmæle på en humoristisk måte i videoen til "Leave me Alone" (la meg være i fred). Der han tilsynelatende danset med elefantmannen. I 1993 tok Michael avstand fra påstandene, i et intervju med Oprah Winfrey. Michael: "That's another stupid story. I love the story of the Elephant man. He reminds me of me a lot, and I could relate to it. It made me cry because I saw myself in the story, but no, I never asked for the - Where am I going to put some bones? and why would I want some bones?… Someone makes it up, and everybody believes it. If you hear a lie often enough, you start to believe it."

Det skulle gå hele 5 år mellom utgivelsen av "Thriller" og det neste albumet "Bad". Noe som selvfølgelig skapte enorme forventinger da det omsider kom ut.

Hvorfor det tok så lang tid å gjøre ferdig den nye plata, hadde ikke Michael noe godt svar på. Michael Jackson: "Det er et spørsmål om å skrive, og om å samle sangene i hodet. Det kan ta et år eller mer."

Igjen hadde Jackson satset på suksessrike Quincy Jones til å produsere plata. Mens låtskriver Rod Temperton ikke var med. Istedet hadde han gjennom Jones kommet i kontakt med den ukjente kvinnelige sangeren Siedah Garrett. Hun var med og skrev "Man in the Mirror", i tillegg til at hun sang duett med Michael på den vakre første singelen "I just can't stop loving you". Andre kjente navn som ble med på innspillingen var Bruce Swedien, Greg Phillinganes, Steve Porcaro, Terry Britten, David Paich, Steve Stevens, og Stevie Wonder.

Mange trodde Michael ville ha prestasjonsangst, når han skulle prøve å følge opp suksessen med "Thriller". Men ifølge produsent Quincy Jones hadde ikke Michael problemer med det. Quincy Jones: "Michael er aldri nervøs. Jeg har jobbet med mange av de største stjernene, som f.eks. Frank Sinatra og Barbara Streisand. Begge er mye eldre enn Michael, men Michael er likevel den roligste av dem. Han vet akkurat hva han vil, og han gjør det."

Men noe helt annet var det at Michael var svært sjenert av natur. Når han skulle presentere en ny sang han hadde skrevet til Quincy, måtte sistnevnte snu ryggen til. Ellers gjemte han seg bak et skjermbrett, og slukket lyset. Dette til tross for at han hadde stått foran tusenvis av mennesker og sunget, siden han var liten.

Michael begynte å skrive låter til "Bad" allerede i 1984, like etter at han avsluttet "Victory tour". Innen han gikk i studio i 5. januar 1987, hadde han skrevet hele 60 låter. Og 30 av dem ble spilt inn som demo. Michael ønsket egentlig å gi ut alle 30, på en 3 disc CD. Men Quincy fikk overtalt ham til å gi ut plata som en enkel CD - med 10 spor.

Han fikk holde på i studio for seg selv den første tiden, ettersom Quincy Jones var opptatt med å lage soundtracket til filmen "The Colour Purple". Som sist ble plata spilt inn i Westlake recording studios i Los Angeles - mellom januar og juli 1987.

20. juli 1987 ble nevnte "I Just Can't Stop Loving You" gitt ut som første smakebit på den nye plata. Det var egentlig meningen at "Bad" skulle gis ut som førstesingel. Den svale kjærlighetsballaden som Michael selv hadde skrevet, fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i media verden over. Salgsmessig gikk det svært bra, med 1. plass i land som U.S.A. Storbritannia, Norge (7 uker), Irland, Italia, Belgia, Nederland, og Danmark. Merkelig nok ble det ikke laget noen video til å promotere utgivelsen.

Siedah Garrett gjorde en god jobb på "I Just Can't Stop Loving You", men det var ikke henne Michael egentlig hadde tenkt å synge sammen med. Kjente kvinnelige sangere som Aretha Franklin, Whitney Houston, ABBAs Agnetha Fältskog, og Barbra Streisand ble spurt. Men alle sa nei, da de på det tidspunktet hadde andre planer. Garrett var involvert i innspillingen av "Bad" som låtskriver. Og hun hadde ikke tenkt muligheten av å synge på plata, før Quincy Jones ba henne gå bort til mikrofonen, den dagen "I Just Can't Stop Loving You" skulle spilles inn.

31. august 1987 ble albumet "Bad" gitt ut. Det var først meningen at plata skulle hete "Smooth Criminal". Mottagelsen i pressen var blandet, da den naturlig nok ble sammenlignet med "Thriller". Og vurdert deretter. Man savnet låter av samme klasse som "Billie Jean" og "Beat it", og man savnet den mer lekne og sprudlende Michael Jackson, slik man hadde hørt ham på "Wanna be startin' Something". Med årene har likevel "Bad" fått oppresning blant musikkritikere, som det glimrende albumet det er. Det har også figurert på lister over tidenes beste album. Rolling stone magazine mener at "Bad" er bedre enn "Thriller", da nivået på låtene jevnt over er bedre. "Bad" vil nok også huskes som et røffere album, med et fyldigere lydbilde enn forgjengeren. Likefullt var plata en naturlig fortsettelse av "Thriller".

Michael oppnådde langt flere 1. plasser i USA med singler fra "Bad" (5), enn det han gjorde med "Thriller" (2).

"Bad" gikk til topps i U.S.A. (6 uker), Storbritannia, Norge (5 uker), Østerrike, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Sverige, Sveits, og New Zealand. "Bad" og singlene derfra ble en langt større suksess i Norge enn det "Thriller" og utgivelsene derfra hadde vært.

På innercoveret på albumet "Bad" hilset Michael til en dame ved navn ZouZou - med et smellkyss: "Un gros bisou Zouzou". Hilsenen var på fransk, noe som naturlig nok skapte spekulasjoner i pressen om at Michael hilset til en dame han hadde kjær. Denne Zouzou viste seg å være Quincy Jones' belgiske kjæreste Christine Decroix, som Michael flere ganger ble avbildet sammen med. Decroix skrev også en fransk tekst til "I just can't stop loving you" - kalt "Je ne Veux lea Pa de fin de Nous" - som Michael spilte inn.

Coveret til "Bad" var hentet fra innspillingen av musikkvideoen til tittellåta "Bad". Det opprinnelige bildet som man hadde tenkt å bruke på coveret, ble istedet brukt på en av singelutgivelsene.

Tittellåta "Bad" ble gitt ut som 2. singel 7. september 1987. I forkant av innspillingen av tittellåta hadde det vært samtaler mellom Michael Jackson og popstjernen Prince om et mulig samarbeid. Men det viste seg at den kunstneriske uenigheten var for stor, så det endte med at Jackson gjorde "Bad" på egen hånd. Prince hadde også sagt til Michael og Quincy Jones at låta kom til å bli en hit uten ham uansett. Michael og Prince hadde møtt hverandre noen år tidligere, der de hadde en hyggelig samtale om vegetarkost..

"Bad" handler om en gutt som vokser opp i Harlem - New Yorks fattigstrøk. Han forsøker å komme seg vekk fra fattigdommen gjennom å få seg en utdannelse. Med hjelp fra foreldrene, og deres oppofrende innsats. Men så havner han borti en kriminell ungdomsgjeng og blir med på et ran.. Noe som kan sees på som en fortsettelse av historien i "Beat it". Michael ble inspirert til å skrive låta etter å ha lest en lignende historie i Time magazine.

Det ble laget en høyprofilert og kostbar video (6 millioner) til "Bad", med en spilletid på hele 18 minutt. Med bakgrunn i denne historien som Michael skrev. Den var produsert av den kjente filmprodusenten Martin Scorsese ("Taxi driver", "Mafiabrødre", "The Departed"). Scorsese som hadde jobbet sammen med mange av de største navnene inne filmindustrien, var imponert over Michaels dansesteg. Martin Scorsese: "Jeg fikk dyp respekt for hans mesterlige bevegelser og musikk. Hvert steg han tok var så presist og flytende. Det var som å se kvikksølv i bevegelse."

Salgsmessig ble singelen "Bad" en suksess, med nok en 1. plass i U.S.A. Og topplassering i Canada, Belgia, Nederland, Danmark, og Irland. I Norge ble det 2. plass på VG-lista, bak Pet Shop boys og "It's a Sin".

På samme tid var det også snakk om at Michael Jackson og rapperne i Run DMC skulle skrive en låt sammen, til inntekt for kampen mot narkotika. Dessverre ble det ikke noe ut av samarbeidet. Quincy Jones: "Det ble gjort et forsøk i studio, men kjemien stemte rett og slett ikke mellom dem."

9. november 1987 ble "The way you make me feel" gitt ut som 3. singel fra "Bad". Michael hadde skrevet den på oppfordring fra moren Katherine, som ønsket at Michael skulle lage en rytmisk låt. Igjen ble det også laget en profilert og kostbar video, der Michael i noen bakgater følger etter modellen Tatiana Thumbtzen, og tilslutt vinner hennes gunst etter å ha imponert henne med sin dans.

"The way you make me feel" gikk til topps i U.S.A. i januar 1988. Den gikk også til topps i Canada og Irland.

9. januar 1988 ble balladen "Man in the Mirror" gitt ut som singel. Den Siedah Garrett skrevne låta hadde et gospelaktig refreng som gjorde den svært stemningsfull. Også den selvransakende teksten er blitt framhevet som en av de beste som er laget: "I'm starting with the man in the mirror. I'm asking him to change his ways. And no message could have been any clearer. If you wanna make the world a better place. Take a look at yourself and then make a change."

Quincy Jones hadde ønsket seg en anthem lignende låt som skapte en god følelse: "Like some sunshine on the world." Også Glen Ballard som på 80-tallet var blant Quincys faste låtskrivere, var med og skrev "Man in the Mirror". Senere produserte sistnevnte Alanis Morrisettes klasssikeralbum "Jagged little Pill".

Michael framførte "Man in the Mirror" live på Grammy awards i 1988. Og på de følgende turneene han gjorde ("Bad tour & "Dangerous tour"). I U.S.A. ble det en ny 1. plass på Billboard, i mars 1988, mens den ikke gjorde det like bra ellers i verden. I Norge ble det 15. plass. Videoen til låta inneholdt små filmklipp fra viktige begivenheter, bl.a. Live Aid. Michael selv var kun å se i noen sekunder på slutten av videoen.

18. april 1988 ble "Dirty Diana" gitt ut som 4. singel fra "Bad". Med gitarspill fra Billy Idols faste gitarist Steve Stevens ble dette en røff låt, på grensen til heavy. Men like mye som det musikalske, var folk opptatt av hvem denne "skitne Diana" var. På den tiden singelen ble gitt ut kunne produsent Quincy Jones fortelle at den handlet om Michaels gode venn Diana Ross. At Michael skrev låta etter at de to hadde hatt en krangel. Quincy Jones: "De var sinte på hverandre. Men de er blitt venner igjen. Han ville uttrykke følelsene sine i en sang. Utvilsomt for å kvitte seg med dem." Senere har Jones sagt at låta ikke handlet om Diana Ross, men om en prostituert, noe som senere ble visualisert på scenen - når Michael framførte den live.

"Dirty Diana" er blant Michaels mest populære og kjente låter. Det ble laget en stilfull video til låta, med opptak av Michael fra en konsertscene. Innimellom fikk man også se klipp av en lettkledd dame som går ut av en bil, og ned en mørk gate - som for å illustrere denne "Dirty Diana".

"Dirty Diana" gikk til topp i U.S.A. som den 5. singelen på rad til å gå til topps der fra albumet "Bad". Noe som skapte en uslåelig rekord. Det nærmeste noen andre er kommet, er 3 nr.1 låter fra samme album. I Norge ble det 17. plass for "Dirty Diana". På den felleseuropeiske singellisten, og i Israel, ble det 1. plass.

For å feire at Michael hadde oppnådd 5. plasser fra "Bad", satte Epic records inn en helsides annonse i Billboard magazine der han ble hyllet.

Like bra gikk det ikke med Stevie Wonder singelen "Get it", der Michael deltok i en duett med Wonder. Selv om singelen ble gitt ut på et tidspunkt da Michael var på sitt største som artist, var det få som fikk med seg dette celebre samarbeidet. I U.S.A. ble det kun 80. plass for den fengende låta. Duetten var en motytelse fra Michael, ettersom Wonder hadde deltatt på "Just good friends", på "Bad" albumet.

Ytterligere 3 singler ble gitt ut fra "Bad", med "Another Part Of Me" (11. plass), "Smooth Criminal" (7. plass), og "Liberian Girl" (-). Uten at noen av dem gikk til topps i U.S.A. Av disse er nok den rytmiske "Smooth Crminal" den mest kjente, ikke minst pga. videoen i beste mafiastil. Der Michaels karakteristiske dans var det gjennomgående temaet. Videoen dannet også basis for Michaels film "Moonwalker". "Smooth Criminal" gikk til topps i Nederland, Belgia, Israel og Danmark.

"Another Part Of Me" som tidligere hadde vært med i "Captain EO" filmen, da i en annen versjon - skulle i utgangspunktet ikke være med på "Bad". Michael ønsket å ha med låta "Streetwalker" på albumet, mens Jones og manager Frank DiLeo ønsket å ha med "Another part of me". Og da ble det slik.

"Liberian girl" var en smooth, lavmælt låt, på linje med "Human nature" og "I can't helpt it". I videoen til låta hadde Michael fått med seg mange av Hollywoods største filmstjerner, slik som Steve Guttenberg, Dan Akroyd, Whoopi Goldberg, John Travolta, Lou Ferrigno, og Steven Spielberg.

Med dette hadde hele 8 av albumets 10 låter vært ute på singel. Om man tar med "Leave me alone" - som ble å finne på "Bad" utgivelser i mange land - blir antallet 9.

Det Nye var det mest populære magasinet blant unge i Norge på 80-tallet, og i deres årlige avstemning over de mest populære artistene og platene i 1987 vant Michael Jackson klassen både for "Årets LP", "Årets single", "Årets vokalist" og "Årets musiker/komponist". Prince og Bruce Springsteen måtte nøye seg med plassene lenger ned på lista.

En større verdensturne fulgte etter albumlanseringen. Den første Michael noensinne hadde gjort som soloartist. "Bad World Tour" startet i Tokyo, Japan den 12. september 1987, og endte den 27. januar 1989 i Los Angeles, U.S.A. Da hadde Michael gjort 123 konserter på 4 kontinent, foran 4,4 millioner fans. Og han hadde omsatt for 700 millioner kroner.

På den første konserten i Tokyo var også Quincy Jones tilstede. Han var i Japan for å få muligheten til å oppleve Michael live, og ikke bare i studio der han var vant til å se ham. Quincy Jones: "Jeg er kommet for å ha det hyggelig. Det er så lenge siden jeg så Smelly på scenen. Jeg er bare vant til å se ham i studio. På scenen er han et helt annet menneske. Han stråler av energi. Bevegelsene blir grasiøse. Han blir forvandlet idet han setter foten på scenegulvet. Jeg er kommet for å møte den andre Michael Jackson."

Quincy Jones fikk også rollen som pressetalsmann for Michael på denne første konserten. Der han svarte på spørsmål som omhandlet Michaels musikk og liv. Michael selv var på bytur i Tokyo, og på besøk på Sonys hovedkontor. Muligens for å diskutere et framtidig samarbeid mellom ham og Sony.

Michael startet turneen i Japan med 3 konserter på enorme Korakuen stadion. Til sammen ble det holdt 11 konserter i Japan, med hele 367 500 besøkende. Årsaken til at turneen startet i Japan, var at japanere regnes for å være dyktig på teknisk (scene)utstyr, og om de første konserten ikke ble så bra, ville det ikke få så stor oppmerksomhet i Vesten.

Michael på en øving på Korakuen stadion, i forkant av den første konserten der.

Med seg på turneen hadde Michael 7 musikere, bl.a. tangentmannen Greg Phillinganes som hadde deltatt på de siste 3 platene til Michael. Det var også 4 korister og 4 dansere med. Blant koristene var den da ukjente Sheryl Crow. Hun debuterte ikke på plate før 5 år senere. Men med årene har hun mottatt hele 9 Grammy Awards. På "Bad world tour" fikk hun gleden av å synge "I just can't stop loving you" sammen med Michael.

Andre som fulgte Michael på turneen var foreldrene, søsteren LaToya, broen Marlon, en kokk, Michaels hund og sjimpansen Bubbles. Også to veterinærer var med.

På scenen fikk folk se Michael danse moonwalk til "Billie Jean", og de fikk se en emosjonell Michael - i det han skulle igang med "She's out of my Life". De imponerende sceneeffektene på turneen var skapt av illusjonistene Siegfried & Roy - to venner av Michael.

Låtene han framførte var hits fra de seneste soloplatene, samt "Triumph" med The Jacksons. Han spilte ikke noen av låtene fra "Victory" plata fra 1984.

Til tross for den forferdelige ulykken noen år tidligere, der Michael ble skadet under innspillingen av en Pepsi reklame - og rettstvisten som fulgte - var forholdet mellom Michael og Pepsi tydeligvis blitt bra igjen. For Pepsi var hovedsponsor for turneen, noe som kostet dem 100 millioner kroner. Ingen andre artister hadde fått et så stort beløp fra en sponsor, for en turne.

Michael Jackson i Japan sammen med kameraten (apen ) Bubbles, i forbindelse med

lanseringen av en kosedyrkolleksjon. Alle dyrene var kopier av Jacksons egne dyr.

På konserten Michael gjorde i Brisbane, Australia, 28. november 1987, fikk han uventet besøk av Stevie Wonder på scenen da han skulle framføre "Bad".

23. mai 1988 startet den europeiske delen av turneen. Første stopp var Flaminio stadium i Roma, Italia. Med seg som oppvarmingsartist hadde Michael det britiske popidolet Kim Wilde. Kjent for store hits som "You keep me hanging on", "You came" og "Kids in America".

Hun var svært glad og stolt over å bli spurt. Kim Wilde: "When I was asked whether I wanted to support Michael Jackson, I thought I'd have a heart attack. It's a dream for most artists, isn't it? I think it's wonderful!" Også pappa Marty Wilde, som selv var popstjerne, på 50-tallet, var stolt over av at datteren skulle stå på samme scene som Michael Jackson. Marty Wilde: "At this moment in time, Jacko is the hottest person around. He is IT! And my daughter is opening the show for him!"

I London fikk hele 500.000 mennesker muligheten til å se ham opptre. Han solgte ut Wembley hele 7 dager, noe ingen hadde gjort før ham. På en av konserten var også Prinsesse Diana tilstede. I respekt for henne, valgte Michael å droppe "Dirty Diana" fra setlista. Men like før han skulle opptre fikk han høre at Diana hadde gledet seg til å høre låta med samme navn som henne, men da var det for sent å endre programmet for kvelden. Konserten han gjorde på Wembley 15. juli dannet utgangspunkt for videoen til "Another part of me".

29. august 1988 kunne Michael feire 30 års dagen sin med at 90.000 mennesker sang "Happy Birthday" til ham, under konserten han gjorde i Leeds. 11. september 1988 opptrådte han foran hele 125.000 mennesker i Liverpool, som den best besøkte enkeltkonserten på turneen.

Når "Bad world tour" kom til U.S.A. i februar 1988, sørget Michael for at 400 billetter til hver konsert ble gitt til barn som ikke hadde det så lett. Barn som bodde på barnehjem, sykehus m.m. Og da han var i Australia, besøkte han Royal Children's hospital i Melbourne. Uten at pressen fikk vite om det.

På den amerikanske delen av turneen var aktuelle Taylor Dayne med som oppvarmingsartist.

2. mars 1988 gjorde Michael en særdeles minnerik opptreden på Grammy Awards, med "Man in the Mirror". Hans første TV opptreden på 5 år. Michael var nominert til 4 priser for "Bad". Men mottok bare en - for beste produksjon (Bruce Swedien). Arrangementet fant sted på Radio City Hall i Los Angeles.

30. juli 1988 ble det sendt et eget TV program dedisert til Michael Jacksons "Bad world tour" på NBC TV. "Michael Jackson: Around the World" viste klipp fra turneen, der man fikk innblikk i entusiasmen Michael og musikerne/danserne hans følte da de opptrådte på Wembley og andre konsertscener.

I 1988 ble den svært populære musikalen "Phantom Of The Opera" satt opp i New York, etter å ha vært vist i London 2 år allerede. Michael Jackson likte musikalen svært godt og var flere ganger til stede på oppsetningene. Han var også backstage og pratet med de som var med i musikalen, og han pratet med Andrew Lloyd Webber selv. Michael foreslo for sistnevnte at "Phantom Of The Opera" burde bli filmatisert, med ham selv i rollen som Erik/The Phantom. Og Webber likte ideeen, og mente Michael ville passet perfekt i rollen. Men på daværende tidspunkt hadde ikke Webber planer om å filmatisere musikalen. Det ble først gjort i 2004, med Gerard Butler som The Phantom.

Andrew Lloyd Webber (i 2009): "I first met Michael when he came to see Phantom of the Opera in New York when we'd just opened in 1988. He was clearly interested in the piece. He saw it several times and used to come backstage, often without the entourage that followed him around in later life. The story got to him. I think he had a connection with the lonely, tortured musician. He found the idea of somebody working through music and having a girl as a muse very intriguing – and he loved that there was illusion in the show. Michael became interested in playing The Phantom himself, in a movie version of the show. We talked about it a lot, but we'd only just opened and, at the time, I felt that it was too early for it to become a film."

Michael på et sine mange besøk på Majestic Theater i New York (9. mars 1988),

Michael Jackson var en person som sjeldent gjorde intervjuer. Og generelt var det lite som var kjent om hans privatliv. Det som kom fram i media om ham var som regel basert på det som ble gjenfortalt av andre. Så da det på midten av 80-tallet ble snakk om at Michael tenkte å skrive en selvbiografi, skapte det store forventninger hos fansen og hos media. I første omgang gikk oppdraget til en Robert Hillburn. Men utkastet han kom opp med ble forkastet av forlaget Doubleday, fordi det manglet de saftige avsløringene som forlaget ønsket. En mer "vågal" bok ble skrevet av Stephen Davis. Men den ble forkastet av Michael, som ikke likte innholdet. Han bestemte seg da for heller å skrive boken selv. Med de begrensningene han hadde som forfatter. Resultatet ble en en ærlig og hjertevarm bok, der man fikk et innblikk i det harde arbeidet Michael hadde lagt ned for å oppnå suksess. Og de smerter og forsakelser det hadde kostet. Bl.a. fortalte Michael om oppveksten, med en far som slo han og brødrene. Leseren fikk også bakgrunnsinformasjon fra Michael om mange av låtene han hadde skrevet. Michael fikk hjelp fra Jacqueline Kennedy Onassis med å skrive boken. Hun hadde tidligere vært gift med president John F. Kennedy.

Kritikere mente "Moonwalk" - som boka het - bar preg av å være skrevet av en amatør, men samtidig syntes de det bidro til å gi den et særpreg. Salgsmessig ble den en stor suksess, med 1. plass på den amerikanske boklisten, og 450.000 solgte eksemplarer.

I årene etter har det dukket opp en rekke bøker som omhandlet Michael Jacksons liv. Men dette er den eneste boken Jackson selv har gitt sitt bidrag til.

Moonwalk var opprinnelig en dans Michael ble kjent for, på den tiden "Billie Jean" ble gitt ut som singel. I 1988 ble det også navnet på en film ("Moonwalker"), i tillegg til nevnte bok. Det var egentlig meningen at filmen skulle gis ut i forbindelse med lanseringen av albumet "Bad". Noe man kan forstå ettersom mange av musikkvideoene som ble laget til singlene fra albumet, er å finne her. Slik som "Man in the Mirror", "Smooth Criminal" (langversjon), og "Speed Demon". I filmen fikk man også presentert en kort biografi, med musikalske høydepunkt fra hans karriere. Blant de som deltok sammen med Michael i filmen, var John Lennons sønn Sean, og skuespilleren Joe Pesci (kjent fra "Hjemme alene", "Dødelig våpen" og "Mafiabrødre").

"Moonwalker" ble lagt ut for salg 10. januar 1989, og solgte hele 800.000 videokassetter i U.S.A. alene.

Med tre gigantsuksesser som "Off the Wall", "Thriller" og "Bad" på samvittigheten, var Michael blitt en holden mann. I 1989 var han den første underholdningsartisten noensinne som hadde tjent mer enn 100 millioner kroner i løpet av et år (125 millioner kr. på Forbes liste).

Noe av pengene han hadde tjent brukte han på å kjøpe seg sitt eget hjem - en ranch - i Santa Barbara county, California ( i nærheten av Los Angeles). Tidligere hadde ranchen het Sycamore Valley ranch. Jackson kjøpte den 11 kvadratkilometer store eiendommen for 120 millioner kroner av entreprenøren William Bone, i mars 1988. Jackson installerte jernbane med damptog, en dyrepark, et tivoli med bl.a. pariserhjul, ulike karuseller, berg og dalbane, radiobiler, og en zipper. Foran inngangsdøra ble det montert en enorm urskive som ble et blikkfang for ranchen.

Michael Jackson på Neverland. Et sted som ble hans hjem og fornøyelsespark.

Michael kalte stedet Neverland, etter fantasiøya i historien om Peter Pan. I J. M. Barries eventyr fra 1904 var Neverland et sted der innbyggerne ikke ble eldre, men fortsatte å være barn. Michael som ikke hadde hatt noen lett oppvekst, ønsket med dette å ta tilbake barndommen han aldri fikk.

På midten av 80-tallet hadde Steven Spielberg planer om å filmatisere historien om Peter Pan, og i rollen Peter hadde han sett for seg Michael. Noe sistnevnte var vilt begeistret for. Allerede i 1985 hadde Spielberg ønsket å sette opp en musikal med Peter Pan, men etter at han ble far for første gang ble planen droppet. Det ble dessverre heller ikke noe av filmen, og i 1988 var Spielberg og hans søster ute med "Big", med Tom Hanks i hovedrollen, som hadde noe av det samme temaet i seg som Peter Pan. Om det å aldri bli voksen.

Michael hadde drømt om å lage en slik eventyrpark siden han som 11 år gammel barnestjerne ikke fikk muligheten til å leve ut barndommen, slik andre barn hadde gleden av. Særlig minnet om parken på andre siden av veien for Motowns studio i Los Angeles, der barn lekte og lo, hadde gjort et sterkt inntrykk. Og nå var tiden kommet for at også han fikk sin lekepark. Michael Jackson: "I wanted to have a place where I could create everything that I never had as a child."

Michael pleide gjerne å invitere grupper av barn hit som han kunne være barnslig sammen med. Som regel var barnas foreldre også med. I 1992 opprettet Michael veldedighetsorganisasjonen "Heal the world foundation", hvor Michael og andre ga millioner av kroner til barn som var rammet av sykdom og krig, og som ellers hadde det vanskelig. Bl.a. bidro han til at det ble sendt 46 tonn med mat og klær til Sarajevo, etter krigen der. Mange av barna som trengte hjelp fikk også muligheten til å besøke Neverland, og hygge seg på tivoliet og i dyreparken der.

Neverland med den berømte inngangsporten, og den store urskiven foran hovedhuset.

En som flyttet inn på Neverland samme med Michael, var sjimpansen Bubbles. Av Jacksons mange vennskap var det muligens denne som fikk mest omtale i media. Michael hadde alltid vært glad i dyr, og i 1985 overtok han den 3 år gamle apen, som på den tiden stod i fare for å måtte bøte med livet. En kreftklinikk i Texas brukte ham til dyreforsøk. Bubbles fulgte Michael der han oppholdt seg, enten det var i innspillingsstudioet i forbindelse med innspillingen av "Bad". Eller om det var mens Michael var ute på turne. Bubbles var også å se i videoen til "Liberian Girl".

I første omgang hadde Bubbles bodd sammen med Michael på gutterommet i Jackson familiens hjem i Hayvenhurst, Encino. På Neverland fikk Bubbles en egen krybbe i hjørnet av Michaels soverom, der han kunne sove. Bubbles fikk også tilgang til Michaels private toalett. Michael hadde også andre aper i sitt hjem, bl.a. en som het Max. Han hadde også andre dyr som han hadde et nært forhold til. Bl.a. lamaen Louie. I likhet med Bubbles ble Louie anskaffet mens han fortsatte bodde hjemme i Encino. Ifølge Michael ble lamaen reddet fra et sirkus. Allerede på 70-tallet hadde han og brødrene i Jackson 5 blitt glade i en annen lama, som bodde i en dyrepark i Encino.

Også en slange kalt Muscles var blant dyrene Michael hadde et spesielt forhold til. Og en tiger kalt Thriller, som levde helt fram til 2012.

I 2003 ble Bubbles flyttet til en dyrehage, ettersom han hadde begynt å vise voldelige tendenser. I tillegg var Michael redd for at han kunne komme til å skade sønnen Prince Michael II. Michael var ofte å besøkte ham, og Bubbles hadde ikke problemer med å kjenne igjen sin gamle venn. Sjimpanser kan bli 60 år gamle, så Bubbles har nok mange år igjen å leve. I 2003 kunne flere aviser berette at Bubbles hadde forsøkt å ta livet av seg, men at han hadde blitt reddet i tide.

Da musikkåret 1988 skulle gjøres opp i det populære norske ungdomsbladet Det Nye, var Michael Jackson nr. 1 på flere av kåringene. Slik som årets LP ("Bad"), årets single ("Bad"), årets vokalist, årets musiker/komponist, og årets musikkvideo ("Bad").

Etter utgivelsen av "Bad" ble det stille fra Michael Jackson en periode, med få offentlige opptredener. Og med det tok rykteflommen igjen over. I pressen ble han nå gjerne omtalt som Wacko Jacko (merkelige Jackson), mye pga. hans vennskap med Bubbles. Et kallenavn Michael mislikte intenst.

Han kunne ha stilt opp til intervju med pressen, og slått tilbake mot historiene som ble laget om ham. Men han valgte å la være - da han alt for ofte hadde opplevd at journalistene vridde på ordene hans. Han syntes det var uærlig og lite hyggelig. Under slike omstendigheter var det bedre å ikke si noe. Selv om det fikk pressen til å rase mot ham.

Michael uttrykte hva han mente i 1989 singelen "Leave Me Alone". Til låta var det laget en state-of-the-art animasjonsvideo. Der de forskjellige påstandene som media har kommet opp med gjennom årene, ble plassert på avisforsider som ble vist i videoen. Slik som "Michael's space-age diet", "Michael's cosmetic nose surgery", "Jackson's 3rd eye starts sunglass fad", "Michael weds ALIEN" og "Michael frozen for 50 years". Ikke rart Michael skrek ut: "leave me alone!".

I hjemlandet U.S.A. ble ikke "Leave me Alone" gitt ut som singel. Men det ble den i Europa, der Michael kunne glede seg over topplassering i Irland og Spania. I Storbritannia ble det 2. plass, mens i Norge ble det 6. plass. På senere CD utgivelser av "Bad" ble låta tatt med som ekstraspor.

"Leave me Alone" mottok en "Grammy award" for beste video, på utdelingen i 1989.

I mars 1989 kom det 16. og siste studioalbumet med The Jacksons (om man tar med Jackson 5). Plata het "2300 Jackson street" - det samme som gateadressen de bodde på i Gary. Bildet på coveret viste Jermaine, Tito, Jackie og Randy foran huset de vokste opp i. Michael som ikke lenger var medlem av bandet, deltok likevel på tittellåta "2300 Jackson street". Noe også Marlon og søstrene Debbie og Janet gjorde. LaToya som på denne tiden var "utestengt" fra Jackson familien, deltok ikke på låta.

En av produsentene på plata var Teddy Riley, en mann Michael kom til å jobbe sammen med på sitt neste studioalbum.

Salgsmessig ble "2300 Jackson street" en fiasko, med 59. plass på Billboard, og ingen singler til å nå opp på listene.

I 1990 ble Michael igjen invitert til Det Hvite hus, der han ble overekt prisen "Entertainer of the Decade" fra president George Bush Sr. Samme pris fikk han også av MTV i 1990.

Rundt 1990 gikk det rykter om en romanse mellom de to største popstjernene i tiden - Michael Jackson og Madonna. Og ifølge et intervju Madonna gjorde i 2016 var ryktene sanne. Hun fortalte at det var hun som hadde tatt initiativ, og at han ble medgjørlig etter et glass med chardonnay. Madonna: "He was a willing accomplice. I did get him to sort of loosen up with a glass of chardonnay. And it worked wonders."

Forholdet mellom de to fikk en brå slutt da Madonna kritiserte Michael offentlig for imaget hans, bl.a. med bruk av nagler på klærne - Michael var rasende. Madonna delte heller ikke Michaels barnslige interesser, slik som å besøke Disneyland.

En av de mest populære TV seriene i verden på 90- og 2000-tallet, var "The Simpsons". Den animerte familien fra Springfield var ikke helt som andre familier, til seernes store glede. Den kule, men rampete gutten Bart Simpson ble raskt en favoritt hos mange. Bl.a. hos Michael Jackson. Serien hadde sin debut den 17. desember 1989. Før det hadde den vært endel av et show Tracey Ullman hadde.

En kveld fikk produsentene av serien en telefon fra Michael Jackson, som fortalte hvor mye han likte serien. Og da særlig Bart. Han tilbød seg å skrive en nr.1 hit for Bart. Han var også interessert i å delta i selve serien. Resultatet ble "Do the Bartman" som Michael skrev sammen med Bryan Loren, en venn av Michael. Det var også Michael som produserte låta. Singelen ble en stor hit over hele verden våren 1991, med bl.a. 1. plass i Norge, Storbritannia, Australia, New Zealand og Irland. "Do the Bartman" hadde et umiskjennelig Michael Jackson sound, likevel var det ingen som fikk vite at det var Michael som hadde skrevet den. Årsaken var at han på denne tiden var under kontrakt med Epic records/Sony, og ikke kunne gi ut singler på et annet selskap. Først i 1998 valgte seriens skaper Matt Groening å avsløre at det var Michael som var mannen bak låta. Matt Groening: "It has always been amazing to me that no one ever found out that Michael Jackson wrote that song."

Fra videoen til "Do the Bartman". Låta som Michael skrev, men ikke tok æren for.

Til "Do the Bartman" ble det laget en morsom musikkvideo, der mange av figurene fra serien ble presentert. Slik fikk folk fra hele verden muligheten til å stifte bekjentskap med Bart, Homer og de andre i serien. Interessen for "The Simpsons" økte kraftig etter dette, bl.a. i Norge.

I 1991 dukket Michael opp i selve serien, under navnet Leon Kompowsky, i episoden "Stark Raving dad". På et mentalsykehus møter Homer denne Leon, som i serien er en stor hvit mann, men med en Michael Jackson-lignende stemme. Etter at de begge slipper ut av sykehuset drar de hjem til Homer. Etter en krangel mellom Bart og søsteren Lisa, foreslår Leon at de skal skrive en sang i anledning Lisas fødselsdag, for å få henne i godt humør igjen. Dette var "Happy Birthday Lisa". Også dette var en låt som kunne høres ut som Michael Jackson. Ikke minst pga. vokalen som lignet. Vokalen hadde derimot Kipp Lennon, fra rockebandet Venice. Men det var Michael som hadde skrevet den, og det var han som hadde stemmen til Leon Kompowsky i episoden.

I årene som fulgte var det full forvirring blant Jackson/Simpsons fans om det var Michael som spilte i "The Simpsons", eller om det var John Jay Smith, som var kreditert på slutten av episoden. I likhet med "Do the Bartman" skulle det gå lang tid før folk fikk vite at det faktisk var Michael som spilte i episoden, og skrev "Happy Birthday Lisa".

Michael Jackson hadde gitt ut platene sine på Epic records siden 1976. Et samarbeid begge parter hadde hatt stor glede av. Men i 1988 ble Epic kjøpt opp av den multinasjonale giganten Sony. Et selskap som har sitt hovedkontor i Tokyo, Japan. Alle platene Michael ga ut etter 1989 var derfor Sony produkter, selv om Epic logoen fortsatt var å se på platecoveret.

I forkant av utgivelsen av sitt neste studioalbum, ble det tegnet en ny avtale mellom Michael Jackson og Sony. Den hadde en verdi på hele 455 millioner kroner, med potensial til å være verd mye mer. Da kontrakten gikk ut i 2006, ble det anslått at Michael hadde tjent 1.2 milliarder kroner på den, og det bare fra platesalget.

I 1991 begynte et langt og turbulent samarbeid mellom Michael Jackson og giganten Sony.

Kontrakten ble regnet for å være den beste avtalen en artist noensinne hadde tegnet med et plateselskap. Med "Thriller" og "Bad" å se tilbake på, hadde nok Jackson og hans forhandlere gode kort på hånden.

Deretter gikk Michael i studio for å spille inn et nytt studioalbum. En plate fansen og media hadde enorme forventninger til. De første opptakene ble gjort på Ocean Way - Record one studio i Los Angeles i juni 1990. Innspillingen ble avsluttet på Larrabee North & Ocean Way studio i oktober 1991. 16 måneder i studio var mye mer enn det Michael tidligere hadde vært vant til. Normalt brukte han 6 måneder på en plateinnspilling.

På produsentsiden hadde Michael byttet ut Quincy Jones som produsent. Til fordel for noen av de mest hippe produsentene på den tiden :Teddy Riley, Bill Bottrell og Bruce Swedien. Swedien hadde fulgt Jackson siden "Off the Wall", og vært med på studioalbumene i årene etter. For det meste som lydtekniker.

Riley var på den tiden kjent for å ha oppfunnet musikkformen New jack swing (blanding av hip hop og R&B). Bottrell hadde nettopp produsert Madonnas "I'm Breathless" album, og tidligere deltatt på Jacksons "Bad" album.

I tillegg til å produsere plata, og spille må mange av instrumentene, var Swedien, Riley og Bottrell også sterkt involvert i låtskrivingen på plata. Det var kun "Who is it?" Jackson skrev alene, resten ble til i samarbeid med de andre. Også Sidedah Garrett som hadde vært med å skrevet "Man in the Mirror", var med på denne plata. Sammen med Michael skrev hun "Keep the Faith". Hun var også med og koret.

På musikersiden hadde Michael med prominente folk. Slash fra Guns'N Roses var hentet inn til å spille el. gitar på "Black or White" og flere av de andre låtene. Shanice ("I love your smile") koret. Og som tidligere var medlemmer av Toto med på plata, denne gang representert ved David Paich, Steve Porcaro og Jeff Porcaro. Mens rapperen Heavy D ("Now that We found love") bidro på "Jam".

Selv spilte ikke Michael et eneste instrument på plata. Hans bidrag var som låtskriver, sanger, produsent, og vokal- og rytme arrangør. Michael skrev heller ikke noter, eller framførte låtene han hadde skrevet på piano, slik at musikerne kunne få høre hvordan han ville ha dem. Istedet sang han melodien for dem, og laget lyden av de ulike instrumentene med stemmen. I hodet sitt visste han hvordan hele komposisjonen skulle være, med bass, trommer, rytmer, strykere m.m. Det var ikke det at han ikke kunne spille instrumentene. Han bare var ikke så interessert i å involvere seg i den biten av den musikalske utformingen.

"Dangerous" - som plata ble hetende - bestod av hele 14 låter, på til sammen 77 minutt. Noe som var helt på grensen for hva en CD plate hadde plass til. På vinyl kom den ut som dobbelt LP.

Det var i forbindelse med lanseringen av dette albumet at folkene rundt Michael aktivt brukte tittelen "King of Pop" for å promotere ham. Elvis var "King of Rock", så da syntes de nok at det var på sin plass at han ble omtalt som King of Pop, ihvertfall når alternativet var Wacko Jacko.

26. november 1991 ble "Dangerous" lagt ut for salg. Interessen var enorm, så stor var den at 30.000 kopier ble stjålet på Los Angeles flyplass av væpnede kriminelle, noen dager før den hadde release.

I løpet av de første to månedene solgte plata hele 4 millioner eksemplarer. Plata debuterte på 1. plass på Billboard i U.S.A. Og holdt seg på topp 10 i hele 65 uker. Også i Storbritannia debuterte plata på 1. plass, og holdt seg på topp 10 i 23 uker. I Norge toppet "Dangerous" albumlista i 5 uker. Plata gikk også til topps på store musikkmarkeder som Australia, Tyskland og Frankrike. Og den gikk til topps i mange land i Asia og Sør-Amerika, hvor Michael hadde et stort publikum.

Med årene har plata solgt i 32 millioner eksemplater. Noe som er litt mer enn det "Bad" har solgt.

Bruce Swedien fikk nok en Grammy Award (sammen med Teddy Riley), for sitt bidrag på "Dangerous", på utdelingen i 1992.

11. oktober 1991 ble "Black or White" gitt ut som høyprofilert førstesingel fra "Dangerous". Michael hadde både skrevet og komponert låta, som handlet om harmoni mellom de ulike rasene i verden. Ordene: "I'm Not Going To Spend my Life Being A Color" ble et viktig bidrag i kampen for et fordomsfritt samfunn.

"Black & White" var mer kompleks enn noe annet Michael har laget. Med elementer av rap, pop, rytmisk dance, og heavy rock. Mange kritikere plasserte låta i tungrock sjangeren.

"Black & White" starter med at man hører en gutt som sitter på rommet sitt og spiller heavyrock, og en far som banker på døra for å få ham til å skru ned lyden (ikke ulikt det folk noen år tidligere hadde sett i videoen til "I wanna rock" med Twisted Sister). Før noe rytmisk gitarspill kommer inn, og låta starter.

Denne morsomme introen som mange foreldre og barn kan kjenne seg igjen i, dannet et godt utgangspunkt for John Landis da han skulle lage video for låta. Landis var mannen som i sin tid hadde laget videoen til "Thriller". Han lot seg inspirere av Godley & Cremes banebrytende video for låta "Cry" (1985), med ansikt som går over i hverandre. Han krydret dette med opptak fra eksotiske steder, i tillegg til å hente inn hjelp fra kjente folk som Macaulay Culkin , Tyra Banks og George Wendt. Culkin - kjent fra "Alene hjemme" filmene - var en god venn av Michael. Og vennskapet deres ble viet stor oppmerksomhet i media.

Videoen til "Black or White" inneholdt opprinnelig et parti der Michael tar seg nedentil, og deretter forårsaker skade på en bil og knuser et vindu. Dette ble fjernet fra videoen som ble vist på MTV og andre musikkanaler. Også animasjonsfigurene Homer og Bart Simpson gjør en gjesteopptreden i den delen av videoen som ble tatt bort. Mange år senere våget flere TV kanaler å vise videoen i sin helhet.

Det ble laget en video til "Black or White" som både var morsom og teknisk imponerende.

"Black or white" ble en stor suksess på listene rundt om i verden. I U.S.A. toppet den listene i hele 7 uker i 1991/92. Mens i Norge toppet den i 6 uker. Singelen gikk også til topps i Storbritannia, Mexico, Cuba, Zimbabwe, Irland, Brasil, Australia ( uker), New Zealand, Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, India, Israel, Italia, Tyskland, Spania, Sverige, og Sveits. Som den nest mest solgte singelen Michael Jackson ga ut. Den er også på 34. plass på lista over tidenes mest solgte singler, verden over.

Den rytmiske R&B perlen "Remember the Time" ble gitt ut som 2. singel fra "Dangerous" i mars 1992. Michael hadde skrevet og produsert den sammen med Teddy Riley. I videoen til låta var Michael kledd ut som egypter, med skuespilleren Eddie Murphy til å spille farao, og modellen Iman til å spille hans kone. Også basketballspilleren Magic Johnson deltok i videoen. I U.S.A. ble det 3. plass, mens det ble 2. plass i Storbritannia. I Norge ble det 10. plass. Til topps gikk den bare på New Zealand.

8. mai 1992 ble "In the Closet" gitt ut som singel. Den kvinnelige stemmen på "In the Closet" var ifølge coveret "Mystery girl". Denne mystiske jenta var ingen ringere enn Prinsesse Stephanie av Monaco. Som på den tiden bodde i U.S.A. for å skape seg en karriere som artist. I videoen til "In the Closet" var det en annen kjent dame - nemlig fotomodellen Naomi Campbell - som bidro, der hun og Mihcael danset sammen på en sensuell måte. Opprinnelig var "In the closet" ment som en duett mellom Michael Jackson og Madonna, men Madonna trakk seg fra samarbeidet da hun ikke fikk gjennomslag for sine (provokative) ideer til tekst på låta.

Også flere ganger i årene som fulgte forsøkte Madonna og Michael Jackson - popens to store navn - å få til et samarbeid, uten å lykkes. Kort tid før han Michael Jackson døde i 2009, hadde Madonna uttrykt ønske om å få lov til å stå på scenen sammen med Michael, i forbindelse med konsertene hans skulle gjøre på O2 Arena i London.

I U.S.A. ble det 6. plass for singelen, i Storbritannia 8. plass, mens i Norge ble det 10. plass.

"Jam" som var en spennende miks av funk, dance og rap, ble gitt ut som singel i juli 1992. I videoen hadde Michael fått med seg basketballstjernen Michael Jordan (og guttebandet Kriss Kross), der de tilsynelatende lærer bort hemmeligheten med dans og basketballspill til hverandre. På listene klarte ikke singelen å markere seg. Selv om 26. plass i U.S.A. og 12. plass i Storbritannia ikke er dårlig.

Et stykke ned på listene havnet også den lett klaustrofobiske "Who is it?", som ble gitt ut som singel i august 1992. I Norge og Storbritannia ble det topp 10, mens i USA ble det 14. plass.

Langt meg omtale fikk Michael for utgivelsen av den 6. singelen fra "Dangerous" - "Heal the World". Den litt naive sangen, med bønn om fred og omsorg for menneskene som bor på jorden, kan sees på som en forlengelse av stemningen og budskapet i "We are the World". I ettertid er dette låta Michael kanskje var mest stolt over å ha skrevet. I stedet for Teddy Riley ble David Foster - som Michael hadde jobbet med på "Off the Wall" og "Thriller" - valgt ut til å produsere låta.

I årene som fulgte var dette en låt som alltid ble spilt når han var ute og turnerte, som et naturlig høydepunkt på showet, med bruk av mange visuelle effekter. "Heal the World" markerte også starten på Michaels veldedighetsorganisasjon "Heal the world foundation". Singelen gikk til topps i Israel og Spania, og nådde topp 5 i land som Storbritannia (450.000 solgte eksemplarer), Tyskland, Frankrike, Nederland og Norge. Whitney Houstons giganthit "I will always love You" hindret "Heal the World" fra å gå til topps i mange land.

Den småheavye "Give in to me", - med Slash på el. gitar - ble gitt ut som singel i februar 1993. Videoen var "naturlig nok" spilt inn på en livescene, med Slash og Michael i godt samspill. B-siden til singelen inneholdt "Beat it" og "Dirty Diana". De to andre mest utpregede gitarlåtene til Michael. Bill Bottrell som var en av 4 produsenter på "Dangerous" hadde både vært med og skrevet og produsert "Give In To Me". i tillegg til at han spilte gitar, bass, trommer og mellotron (tangentinstrument) på låta.

Singelen ble ikke gitt ut i U.S.A. Den gikk til topps på New Zealand, mens det ble en fin 2. plass i Storbritannia. I Norge ble det 7. plass.

Som den 8. singelen fra "Dangerous", fulgte gospel balladen "Will You Be There", i juli 1993. Den vakre låta hadde noe av det samme sakrale preget over seg som "Heal the World". I minnestunden for Michael Jackson i juli 2009 ble den framført live av et gospelkor.

I tillegg til å være en singel fra "Dangerous", ble "Will You Be There" tatt med på soundtracket til filmen "Free Willy", og brukt til å promotere filmen. For det fikk Michael en MTV award, for "Best song in a movie". Singelen nådde topp 10 i U.S.A. Storbritannia, Nederland, Canada, Irland, og Israel. I Norge nådde den ikke opp.

Som den 9. og siste singelen fra "Dangerous" ble den vemodige soul balladen "Gone to Soon" gitt ut i desember 1993. "Gone to Soon" var dedisert til Ryan White, en gutt som døde av AIDS i 1990. Han var en av de første heterofile amerikanere til å dø av den fryktede sykdommen. Han hadde fått infisert blod i kroppen i forbindelse med en blodoverføring. I tiden etterpå ble Ryan utsatt for sjikane fra skolekamerater og nærmiljøet, slik at han og familien måtte flytte til en annen del av landet.

Michael ble kjent med Ryan før han døde, og var også til stede i begravelsen hans. Videoen til "Gone too Soon" bestod av filmopptak gjort av Ryan mens han var i live, og bilder fra begravelsen hans. Bl.a. fikk vi se Michael i passiar med Ryan mens de gikk over en vakker bro. Bildet av de to sammen ble også brukt på coveret til singelen.

Singelen "Gone too soon", med Michael og Ryan White på forsiden av coveret.

I juli 2009 ble "Gone to soon" en sang som passet på Michael selv, da artisten Usher framførte den i Minnestunden for Michael Jackson på Staples Center i Los Angeles.

Som singel gjorde ikke "Gone too soon" det så veldig bra. I U.S.A. ble den ikke gitt ut, mens i Storbritannia ble det 33. plass. Dermed hadde Michael klart å få alle 9 singlene fra "Dangerous" inn på topp 40 på singellisten på de britiske øyer. I U.S.A. oppnådde han 4 topp 10 singler fra albumet, mens i Norge ble det hele 6.

Det var egentlig meningen at også tittellåta "Dangerous" skulle gis ut på singel. Men pga. den labre interessen for "Gone to Soon", Michaels helseproblemer, og det faktum at media hadde vendt seg mot Michael - etter anklager om misbruk av barn - ble planene droppet. "Dangerous" var en nyinnspilling av låta "Streetwalker", som Michael egentlig hadde ønsket å ha med på "Bad" albumet. Istedet for "Another apart of me".

En av de mange vakre illustrasjonene i heftet til "Dangerous" plata. Laget av Mark Ryden.

I mai 1992 dro Michael ut på en "Come back to Eden tour", til Afrika. Han gjorde ikke noen konserter på turneen, da det ikke var endel av avtalen han hadde med president Omar Bongo i det vest-afrikanske landet Gabon. Istedet var turneen et uttrykk for Michaels ønske om å komme nærmere sine afrikanske røtter. Røtter han i mange år hadde utrykt gjennom sin musikk.

På flyplassen i Gabon ble han møtt av en entusiastisk og skrikende folkemengde, som hadde laget plakater hvor det stod: "Welcome home Michael". Nelson Mandela som nettopp hadde vært i Gabon, klarte ikke å samle like mange mennesker som det Michael klarte. Også da Michael besøkte Elfenbenkysten ble han møtt av tusenvis av mennesker.

I vestlig media ble turen framstilt som en fiasko, der Michael ikke klarte å glede seg over møtet med afrikanerne. At han holdt seg for nesa pga. stanken, og at han ville dra hjem så raskt han kunne. Det stemte ikke med virkeligheten. Michael storkoste seg i Vest-Afrika, og håndhilste på hundrevis av mennesker. Og ga klem til barn som bodde på institusjoner.

Charles Bobbit som organiserte turneen var full av lovord om Michael. Bobbit: "I was impressed with the interaction between Michael and the children. He sat on the bed with children who were deformed and children that were ill... He sat there and talked to them, hugged, cuddled them. He shook hands and did not wear a surgical mask like he does sometimes in America..."

I Gabon mottok Michael Gabons en speisell æresmedalje fra president Bongo. Som den første til å få den. I en landsby i Elfenbenkysten ble han kronet til konge, med tittelen Kong Sani. I andre land fikk Michael ansiktet sitt avbildet på frimerker.

Først i 1996 fikk Michael sjansen til å opptre live i Afrika som soloartist, da han stod på scenen på El Menzah stadion i Tunisia, foran 60.000 mennesker. 1997 gjorde han 5 konserter i Cape town, Johannesburg og Durban i Sør-Afrika, foran 200.000 mennesker. Her fikk han også gleden av å hilse på Nelson Mandela. Et av hans store forbilder.

I juni 1992 ble boken "Dancing the Dream" gitt ut. Boka som var skrevet av Michael, inneholdt dikt, sanger, bilder, og tanker og ideer. Tanker slik som dette: "'People ask me how I make music. I tell them I just step into it. It's like stepping into a river and joining the flow. Every moment in the river has its song. So, I stay in the moment and listen."

Michael Jackson hadde tidligere latt seg fotografere sammen med de republikanske presidentene Ronald Reagan og George Bush Sr. Men det var demokratene Michael egentlig støttet. Og da demokraten Bill Clinton ble innsatt som president den 19. januar 1993, var Michael tilstede for å hylle ham. Michael framførte også "Gone too Soon" under gallaen.

Clinton og Michael utviklet et godt vennskap som kom til å vare til han døde i 2009. Det startet allerede i 1992, da de begge var engasjert i AIDS saken. Michael opptrådte da på en Clinton galla.

I 2002 opptrådte Michael på en støttekonsert for demokratene og Clinton. I Apollo theatre i Harlem framførte han en medley av hits. Bill Clinton: "Han hjalp partiet mitt fra å havne i en forferdelig økonomisk situasjon. Så han var veldig snill mot meg personlig."

1. januar 1993 gjorde Michael en av sine mest høyprofilerte og beste opptredener, da han fikk gleden av å opptre i pausen på Super Bowl på Rose Bowl i Pasadena, California. Super Bowl finalen har en tradisjon for å samle de fleste amerikanere foran TV skjermen, noe som bidro til å gjøre opptredenen litt spesiell. Med pomp og prakt ankom han scenen som var satt opp midt på banen. Han startet med "Black & White" i et heftig dansenummer, før det gikk over i allsang på "We are the World". Opptredenen ble avsluttet på en storslått måte med "Heal the World". 750 barn fra hele verden, kledd i klær som indikerte hvor de kom fra, kom opp på scenen og sang sammen med Michael. På slutten ble en ballong som forestilte jorden, blåst opp midt på scenen. Noe som må ha vært et flott skue for de som var tilstede på Rose Bowl.

Også publikum på stadionen ble endel av showet, da de fikk jobben med å holde et ark i luften, som til sammen utgjorde kjempestore barnetegninger, som var synlige fra luften. Tegningene var laget av barn fra Los Angeles, som "en gave til verdens barn". Jackson donerte hele honoraret han fikk denne dagen til "Heal the world foundation". Den amerikanske fotball ligaen donerte 700.000 kroner. "Heal the world foundation" fikk også en 30 sekunds reklamespot på TV, i beste sendetid gratis.

Albumet "Dangerous" fikk et løft etter denne opptredenen - to år etter at den først ble gitt ut - noe som brakte den høyt opp på albumlisten i U.S.A. igjen.

Langsiden på Rose Bowl ble fylt av barnetegninger, under framføringen av "We Are The World".

Etter plateutgivelsen var det tid for nok en verdensturne. Denne gang med besøk på 3 kontinenter, og opptreden foran 3,5 millioner mennesker. "The Dangerous tour" startet den 27. juni 1992 i München, Tyskland, og ble avsluttet 11. november 1993 i Mexico City, Mexico.

Turneen brakte Michael til Norge for første gang. Ved ankomst Fornebu flyplass hadde mange hundre fans møtt opp for å få et glimt av "King of Pop". Men foruten en hilsen fra flytrappen var det ikke mye folk fikk se av Michael, ettersom han hoppet rett inn i en pansret varevogn, som brakte ham til Grand hotel i Oslo.

15. juli 1992 stod Michael på scenen på Valle Hovin i Oslo. Til stor glede for de 35.000 som var tilstede. Michael presenterte en forrykende show, som ifølge pressen var noe av det råeste som var servert i bransjen. Effektene stod i kø denne kvelden, og lyden var av ypperste kvalitet. Dansebevegelsene hans var like fantastisk som det man hadde sett dem tidligere, på TV opptredener og i musikkvideoer.

Publikum fikk presentert Michaels største hits som soloartist, i tillegg til en medley med låter fra Motown tiden. Under framføringen av "I'll be there" hilset han til venninnen Diana Ross, som satt på ærestribunen, med ordene: "Diana, I love you! Thank you!"

Underveis i konserten ble Michael "angrepet" av en ung jente som kom seg forbi vaktene og opp på scenen. Selv om hun klamret seg til ham, klarte Michael å fullføre låta han sang, på en imponerende måte. Konserten ble avsluttet med at Michael sang "Heal the world" sammen med de norske småjentene i Urrakoret. De var ikledd kostymer fra hele verden, og sammen med Michael danset de rundt en kjempestor klode. Deretter forsvant Michael opp i lufta, og ut av scenen ved hjelp av en jetpack som i forveien hadde blitt festet til kroppen hans. Avslutningen var storslått og imponerende, og en superstjerne verdig.

Konserten var svært vellykket. Dessverre besvimte så mange som 800 unge, pga. varme og trengsel foran scenen. Det var flott vær i Oslo denne kvelden, noe som også skapte litt problemer. Ettersom sola og dagslyset ødela for en del av effektene.

På turneen "The Dangerous tour" gjorde Michael Jackson 69 konserter. Det skulle egentlig vært flere, men pga. Jacksons helse og politiets granskninger av ham, ble turneen avsluttet før tiden. Alle inntektene fra turneen gikk til veldedige formål. Bl.a. til Jacksons eget "Heal the world foundation". Organisasjonen har samme logo som forsiden av "Heal the world" singelen.

Media viet saken stor oppmerksomhet, noe som gikk hardt inn på Michael. For å roe nervene brukte han narkotiske stoffer - som han ble avhengig av. Han valgte derfor å legge seg inn på rehabilitering etter anbefaling fra Lisa Marie Presley.

Selv om Michael Jackson ikke var dømt, hadde han fått en ripe i lakken i forhold til opinionen. Og da han i 2005 pånytt ble anklaget for misbruk av barn, ble saken fra 1993 brukt mot ham.

Allerede rundt 1987 hadde media bitt seg merke i at Michael tilbrakte mer tid med dyr og barn, enn med voksne mennesker. Hans gode venn Quincy Jones tok ham den gang i forsvar, og mente at Michael stolte mer på barn og dyr, enn på voksne. Quincy Jones: "Han elsker barn og dyr. Han har mye større tiltro til dem enn til voksne. Kan han klandres for det?" Og: "Michael elsker dyr av samme grunn som han elsker barn: Det finnes ikke noe falskt ved dem. De hykler ikke."

Mer positivt var det at han i 1993 ble kjæreste med skuespilleren Brooke Shields. De to hadde vært venner i mange år før dette, og ble første gang sett sammen på Oscar-utdelingen i 1980. I et intervju med Oprah Winfrey gjort på Neverland i 1993, fortalte Michael om sitt forhold til jenta som slo gjennom i filmen "Den blå lagune" i 1980. Oprah: "Who do you date?" Michael: "Well right now it's Brooke Shields. Well, we try not to be everywhere, go everywhere, it's mostly at home. She'll come over, I'll go to her house, because I don't like going out in public."

I samme intervju kunne Michael fortelle at han hadde vært i et forhold med en annen dame tidligere. Han ble også spurt om han fortsatt var jomfru, noe han nektet å svare på, naturlig nok. Michael: "Uhhh....how could you ask me that question?"

I intervjuet med Oprah fortalte Michael om sin vanskelige oppvekst, med en far som ikke var snill mot sønnene sine.

I 1994 var tydeligvis forholdet til Shields over, da han i stedet ble sammen med Elvis Presleys datter Lisa Marie. Og den 19. mai 1994 ble de gift på den Dominikanske republikk.

De to hadde møtt hverandre første gang, da Lisa Marie var 7 år. De to traff hverandre igjen rundt juletider 1993. Og etter det skjedde ting raskt. Etter å ha vært sammen i kun 4 måneder fridde Michael til Lisa Marie - over telefonen. Hun valgte å tro Michael når han sa at han var uskyldig i anklagene som var rettet mot ham. I tiden som fulgte ble hun en viktig støtte for ham. Lisa Marie: "I believed he didn't do anything wrong, and that he was wrongly accused and, yes, I started falling for him. I wanted to save him. I felt that I could do it."

Ekteskapet varte bare i 21 måneder. Lisa Marie fortalte i forbindelse med skilsmissen at hun ikke hadde sett Michael de siste 6 månedene.

Mange mente at ekteskapet mellom de to stjernene ikke handlet om ekte kjærlighet. Men det avfeide Lisa Marie flere ganger, senest i forbindelse med Michaels død i 2009. Hun mener forholdet var ekte, og at de elsket hverandre. Men at hun ble veldig syk og emosjonelt utslitt av å prøve å redde ham fra selvdestruktiv oppførsel.

Etter mange år med mye negativ omtale i media, var det godt for Michael å kunne presentere nytt materiale, våren 1995.

I september 1994 gikk han i studio for å spille inn låter til et nytt studioalbum. Innspillingen foregikk i flere studio, slik som Hit factory, og Sony music Studios i New York. Michael stod selv som produsent på de fleste låtene. Med hjelp fra folk folk som R&B legenden R. Kelly, David Foster, Jimmy Jam & Terry Lewis.

23. februar 1995 kunne han presentere noen av sangene til organisasjonen National Association of Recording Merchandisers. I den anledning mottok han også Harold Chapin award.

Det var gått 4 år siden Michael ga ut megasuksessen "Dangerous". Så for å skape ny interesse for ham slo Sony på stortromma og brukte det de hadde av penger på markedsføringsbudsjettet. 22. mai ble en 4 minutts reklamevideo presentert, kalt "HIStory teaser". Videoen var spilt inn i Budapest, Ungarn i august 1994, med bl.a. fans til å spille statister. Filmen startet med marsjerende soldater, og bruk av kommunistiske effekter. Som om det var en propagandafilm for et kommunistregime. Etter hvert dukket Michael opp i front av de marsjerende soldatene, til stor glede for fansen som stod langs veien. Videoen sluttet med at en kjempestatue av Michael Jackson ble avdukket, opplyst av lyskastere, og omringet av helikoptre i lufta - Effektfullt og imponerende.

På samme tid ble det laget 9 statuer av Michael Jackson, som var 10 meter høye, og som veide 2100 kg. hver. Statuene var lik den i videoen, og som senere kom til å dukke opp på coveret av "HIStory" albumet. Disse ble sendt ut til ulike land i Europa som et ledd i markedsføringskampanjen for det nye albumet. I London var den ene statuen å se på en båt som kjørte oppover elven Themsen. Noe som naturlig nok ble lagt merke til. Sony brukte hele 200 millioner kroner på dette stuntet. Som den dyreste reklamekampanjen for et album noensinne.

De enorme statuene kunne gi assosiasjoner til avbildninger av ledere i militærregimer. Og mange syntes nok at det hele var et tegn på stormannsgalskap. Tanken var visst den at statuene skulle være en hyllest av Michael Jacksons framtoning og image.

I forkant av utgivelsen av albumet stilte Michael opp til intervju på amerikanske TV sammen med kona Lisa Marie Presley. Her ble de intervjuet av Diane Sawyer. I løpet av de 60 minutt programmet varte, fortalte Michael om sin musikalske karriere, og om ekteskapet med Lisa Marie. Hele 60 millioner amerikanere så programmet, som visstnok var det mest sette i U.S.A. i 1995.

29. mai 1995 ble "Scream" gitt ut som 1. singel fra den nye plata. Og til glede for fans av Jackson familien, var det en duett mellom Michael og søsteren Janet - en dame som på den tiden var like suksessrik som storebroren. Og nettopp det faktumet gjorde det lettere for henne å si ja til en duett - uten å være redd for at noen ville anklage henne for å prøve å utnytte brorens suksess. Tidligere i karrieren hadde hun vært mer restriktiv, og det fins få bilder av henne sammen med Miichael fra 80- og 90-tallet. I ettertid var Janet takknemlig for å ha deltatt på "Scream", da hun syntes det var interessant å se hvordan broren jobbet i studio.

"Scream" var skrevet av Janets faste låtskrivere/produsenter Jimmy Jam & Terry Lewis. I tillegg til Michael og Janet. Teksten var skrevet av Michael, og handlet om frustrasjonen han følte i forhold til alle løgnene som ble presentert i media: "Tired of the schemes. The lies are disgusting. So what does it mean. Kicking me down." På den tiden hadde Michael nesten sluttet å spise som følge av stresset han følte pga. beskyldningene mot ham, noe som gjorde at han raste ned i vekt.

"Scream" ble vel mottatt i pressen, og den solgte brukbart, med 1. plass i Italia, Spania og New Zealand. I Norge ble det en fin 2. plass, i Storbritannia 3. plass, og i U.S.A. 5. plass. Michael og Janet fikk også to Grammy nominasjoner for "Scream", i 1996. For "Best R&B Vocal Performance" og "Best R&B Song". I tillegg vant videoen til "Scream" Grammy award for beste (korte) musikkvideo.

B-siden av "Scream" inneholdt den teatralske balladen "Childhood". Den var både skrevet og produsert av Michael, og var muligens den mest selvbiografiske låta han noen gang kom til å spille inn. Her fortalte han om sin sorg over at folk ikke forstod hans behov for å være barnslig. For å kompensere for en barndom han aldri fikk. "Childhood": "People say I'm not okay. 'Cause I love such elementary things... It's been my fate to compensate, for the ChildhoodI've never known..."

I den fyldige bookleten som fulgte "HIStory" albumet var det en tegning av en liten unge som satt sammenkrøpet oppe i et hjørne. Over ham kan man lese deler av teksten til "Childhood". Som for å uttrykke at ungen skal forstille en ung Michael. "Childhood" ble også brukt i filmen "Free Willy 2". Det ble også laget en vakker musikkvideo til "Childhood", med Michael sittende oppe i et tre.

Med en massiv markedsføring, og en hitsingel ute, lå alt til rette for at "HIStory - Past, Present & Future" albumet skulle bli en stor suksess. Noe den også ble. 16. juni 1995 var den ute i butikkene. Til fansens overraskelse kom den som en dobbel CD, der den første CDen var en samleplate. Årsaken var at man i flere år hadde planlagt å gi ut en slik samleplate. Først i 1989 - med "Decade 1979-1989", deretter i 1990 med "Decade 1980-1990". Men disse planene ble forskjøvet da Michael var klar til med "Dangerous" i 1991. Muligens hadde man tjent på å gi ut en samleplate i 1994, for å skape interesse for det nye albumet som kom i 1995.

Med så mange store hits på samvittigheten, kunne man ikke få plass til alle MJ klassikerne. Bl.a. ble "Dirty Diana" som i sin tid var nr.1 i U.S.A. utelatt fra plata. Hitlåtene hans fra 70-tallet, med bl.a. "Ben" - var heller ikke med.

Den andre CDen på "HIStory", som fikk undernavnet "HIStory Continues", bestod av hele 15 nye innspillinger. Mange av dem har i ettertid blitt MJ klassikere, slik som "Scream", "Earth Song", "Stranger in Moscow", "You Are Not Alone" og "Childhood". Plata var mer variert enn noe annet MJ album. Og det var en plate hvor Michael selv styrte det meste. Hele 8 av låtene hadde han skrevet alene, og de fleste av låtene på plata var produsert av ham.

Navnet "HIStory" (hans historie) passet bra, ettersom så mange av låtene på plata enten var selvbiografiske ("Stranger in Moscow", Childhood"), eller uttrykte hans frustrasjon over tabloid pressen ("Scream", "Tabloid Junkie", "This time around").

I tillegg til å være dobbel CD, var det også lagt ved en fyldig booklet, med mange bilder av Michael fra hans karriere. Noen av dem var det man vil kalle pretensiøs. Enten han ble framstilt som en farao, en stor statue, eller som en omsorgsfull farsfigur som verner om fattige barn. På de første sidene av bookleten var det lagt inn varme hilsener til Michael fra hans venner Elisabeth Taylor, Jacqueline Kennedy Onassis, og Steven Spielberg. Og hilsener fra Michael til Bruce Swedien, Diana Ross, og Quincy Jones m.fl.

"HIStory" debuterte på 1. plass i USA, med 391.000 solgte eksemplarer i den første uken. Til topps gikk den også i Storbritannia, Norge (5 uker), Australia, Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland, New Zealand, Polen, og Sveits. Med årene har "HIStory" solgt utrolige 20 millioner eksemplarer (40 millioner om man regner den som 2 cder). Som den mest solgte dobbel CDen i HIStorien..

Som med de foregående albumene til Michael, ble det gitt ut en lang rekke singler fra "HIStory". 15. august 1995 ble R&B balladen "You are not alone" gitt ut som 2. singel. Den R. Kelly skrevne låta om ensomhet og kjærlighet - endte opp som den 4. mest solgte MJ singelen noensinne. Med 5 millioner eksemplarer. Den er også inne på topp 100 listen over tidenes mest solgte singler.

I USA skrev Michael seg inn i Guinness world of records, da "You are not Alone" debuterte på 1. plass på Billboard. Noe som ikke har skjed verken før eller senere. Til topps gikk den også i Storbritannia, Belgia, Frankrike, Irland, Sveits, New Zealand, Island og Spania.

I ettertid har "You are not alone" blitt anklaget for å ligne for mye på en belgiske låta "If we can start all over", laget av brødrene Eddy & Danny Van Passel. I en belgisk domstol ble Jackson dømt for plagiat. Pga. dommen spilles ikke "You are not alone" på belgiske radiostasjoner.

Selv må jeg si at likheten er stor, da melodien bortimot er identisk (Webmaster).

Det ble laget en sensuell video til "You Are Not Alone", der Michael deltok sammen med kona Lisa Marie. Begge to var bortimot avkledd, med kun et tynt klede til å dekke "vitale deler" av kroppen.

7. september 1995 kastet Michael glans over MTV video music Awards, da han åpnet showet med en glitrende opptreden. Også Slash stod på scenen sammen med Michael, der de framførte hits som "Black or White", "Billie Jean", "Dangerous" og "You Are Not Alone". På utdelingen fikk Michael og Janet 3 priser for "Scream": "Best Dance Video", "Best Art Direction" og "Best Choreography".

Like markant som "You are not Alone", var 3. singelen fra "HIStory" - den gospel inspirerte "Earth song", som ble gitt ut 27. november 1995. Den fulgte i sporet til tidligere hits som "We are the world", "Man in the Mirror" og "Heal the World", som alle bygger oppunder lytterens samvittighet, med viktigheten av å bry seg om hverandre, og miljøet vi er endel av. I "Earth song" var det nettopp miljøet Michael ønsket å sette fokus på: "What about crying whales. We're ravaging the seas. What about forest trails. Burnt despite our pleas. What about the holy land. Torn apart by creed."

"Earth Song" hadde en kompleks oppbygning, der det startet tandert med forsiktig pianospill, og Michaels klagende sang. Før det bygget seg opp med et røffere og mer fyldig lydbilde. Michaels stemme ble også gradvis mer intens. Som får å uttrykke sinnet han følte på vegne av jorden. Mot slutten roet låta seg ned igjen.

Videoen til låta var av det imponerende slaget, der man fikk se noen av de ødeleggelsene miljøet blir utsatt for. Med jordskjelv, nedbrent skog, og urfolk som mister livsgrunnlaget sitt.

"Earth Song" er definitivt en av låtene Michael Jackson vil bli husket for. Og i Storbritannia endte den opp som den mest solgte singelen Michael Jackson ga ut. Med 6 uker på toppen av listene (1 million solgte eksemplarer). Singelen gikk også til topps i Spania og Tyskland, mens i Norge ble det 4. plass. I hjemlandet U.S.A. ble den merkelig nok ikke gitt ut.

I desember 1995 ble "This Time Around" gitt ut som promosingel. Det var egentlig meningen at låta skulle skape blest om Michael Jacksons konsert "One Night Only". Men konserten ble avlyst da Michael kollapset under en øving i forkant.

1. april 1996 ble den tromme/rytme dominerte "They don't care about us" gitt ut på singel. Låta handlet om sosial urettferdighet, men det den fikk mest omtale for, var en litt negativ bruk av ordet "jøde" i teksten. Uten at Michael på noen måte hadde ønsket å henge ut folkeslaget. Flere av Michaels nærmeste venner var da også jøder, slik som Uri Geller og Steven Spielberg. Michael fikk også kritikk for den ene av to musikkvideoer til låta, produsert av Spike Lee. Opptakene var gjort i fattigområdene i Rio De Janeiro, med lokale innbyggere som statister i videoen. Den andre videoen var spilt inn i et fengsel. Her fikk man se autentiske scener hvor politiet angriper afro-amerikanere.

Salgsmessig gjorde singelen det brukbart. Med 1. plass i Tyskland, 4. plass i Storbritannia, 30. plass i .US.A. 6. plass i Norge. 2. plass i Spania og Østerrike, 4. plass i Frankrike, 3. plass i Sveits, og Sverige.

Som 5. singel fra "HIStory" ble "Stranger In Moscow" gitt ut som singel 4. november 1996. I U.S.A. ble den av en eller annen grunn ikke gitt ut før i august 1997. Låta ble skrevet mens Michael var på besøk i Russland den 15. september 1993, under hans "Dangerous Tour". Dette var på samme tid som anklagene om misbruk av barn stod på som verst i media. Balladen var selvbiografisk, og handlet om det å være ensom og isolert, og på randen av sinnsykdom.

Michael var svært fornøyd med "Stranger In Moscow" da den var ferdig innspilt, og visstnok var det den som gjorde at han bestemte seg for å gi ut en egen CD med nye låter, og ikke bare en ren samleplate. Også kritikerne var svært positive, og i ettertid har "Stranger In Moscow" gjerne blitt trukket fram som en av Michaels beste låter, med stor følelsesmessig dybde.

Den gikk til topps i Spania, mens det ble topp 10 i land som Storbritannia, Sveits, Italia, New Zealand, Nederland og Østerrike.

8. mars 1996 hadde musikalen "Sisterella" premiere på Pasadena Playhouse i Pasadena, California. I tillegg til at Michael gjennom sine investeringer gjorde musikalen mulig, var han også co-executive director for oppsetningen. "Sisterella" var rockeversjonen av eventyret om Askepott. Musikalen mottok flere utmerkelser, og Larry Hart som hadde ideen var svært takknemlig for bidraget Michael hadde gitt, både i forhold til musikken, koreografien, og kostymene. Hart så på musikalen som en hyllest av Michael Jackson selv.

I desember 1997 var det egentlig meningen at Charlie Chaplin coveren "Smile" skulle gis ut på singel. Singler ble sendt ut til bl.a. Tyskland, Nederland og Sør-Afrika, før Sony bestemte seg for å droppe utgivelsen. Singlene som fins på markedet er i dag sjeldne samleplater med Michael Jackson. På Ebay går de for hele 18.000 kroner (oktober 2009).

Michael Jackson var en stor fan av Charlie Chaplin, og denne låta som handlet om det å smile til verden, regnes som Michaels favorittlåt. I minnestunden som ble arrangert i Los Angeles 7. juli 2009 - i forbindelse med hans død - sang broren Jermaine "Smile". Like i forveien hadde Brooke Shield fortalt publikum at dette var Michaels favorittlåt.

Som nevnt ble Michael skilt fra Lisa Marie Presley, i januar 1996. 14. november 1996 giftet han seg istedet med den ukjente sykepleieren Debbie Rowe, i en privat seremoni på Sheraton on the Park, i Sydney, Australia. De to traff hverandre i forbindelse med behandlingen av Jacksons hudsykom, da hun jobbet på sykehuset der behandlingen fant sted. Rowe var på den tiden ansatt hos Arnold Klein - Michaels lege.

Etter bruddet med Lisa Marie var Michael redd for at han aldri kom til å bli far. I Debbie så han en kvinne som kunne gi ham det han ønsket seg mest - et barn. Debbie som i mange år hadde vært stor fan av Michael Jackson, sa ja til å gifte seg med ham, og bære fram hans barn.

Med henne fikk Michael to barn: Prince Michael Jackson Jr. (født 13. februar 1997) og Paris Michael Katherine Jackson (født 3. april 1998). Katherine var også navnet på moren til Michael. Pressen var raskt ute med å påpeke at ungene var hvite, og ikke hadde noen av Michaels negroide trekk. I 1999 ble paret skilt, og Michael tok over ansvaret for barna.

Ifølge Michael var forholdet mellom han og Debbie basert på en avtale, og at barna var en gave fra Debbie til ham. Ettersom hun visste hvor sterkt han ønsket å bli far.

Interessen for den nyfødte Prince Michael var enorm blant aviser og magasin. Michael så dette som en fin mulighet til å få inn litt ekstra penger til "Heal the World foundation". Så han lot OK! magazine og National Enquirer bruke bilder av sønnen Prince Michael i magasinene sine, mot et vederlag på 20 millioner kroner.

21. februar 2002 ble Michael far for 3. gang. Da Prince Michael II - eller Blanket som han ble kalt - ble født. I dåpspapirene var Michael oppført som far, mens feltet med hvem som var mor til barnet, var blankt. Debbie er ikke mor til Blanket. I et senere intervju med Michael har han sagt at det ble brukt en surrogatmor, som han ikke kjente.

Michael Jacksons tre barn Prince Michael, Paris Michael Katherine og Prince Michael II.

16. juli 1996 gjorde Michael en spesialkonsert for Sultanen av Brunei, i forbindelse med hans fødselsdag. Konserten ble holdt på Jerudong Park Garden i Brunei, med 60.000 mennesker tilstede. Låtene som ble framført var omtrent de samme som han hadde framført på "Dangerous tour" noen år tidligere.

I 1996 gjorde Michael sin 3. verdensturne, da han dro ut på "HIStory world tour". Turneen startet 7. september 1996 i Praha, Tsjekkia, og ble avsluttet 15. oktober 1997 i Durban, Sør-Afrika. Med hele 4,5 millioner mennesker tilstede på de 82 konsertene han gjorde, ble dette ny rekord for Michael. Aldri tidligere har så mennesker sett ham opptre, noe som viste at interessen for ham fortsatt var på topp over hele verden. Omsetningen på turneen var på 1 milliard kr (målt i 2007 kroner).

Og som på "Dangerous tour" fant Michael plass til Norge på turneen. 19. august 1997 ankom han Gardermoen i et innleid privatfly, halv 7 om kvelden. Deretter bar det direkte til Valle Hovin der konserten fant sted, to timer senere. Enkelte fans hadde møtt opp allerede dagen i forveien.

Konserten startet med masse fyrverkeri, og et romskip som ble brakt inn på scenen. Og ut av romskipet kom Michael, til enorm glede hos de 34.000 frammøtte. Etter en liten pause startet showet med "Scream". På scenen hadde Michael også funnet plass til en militærparade, som veivet med amerikanske og norske flagg.

16 år gamle Laila Enoksen fra Rogaland fikk gleden av å danse med Michael da han framførte balladen "You are not Alone". Han satte seg også ned på kne ved siden av henne. Laila fikk ikke noe forvarsel om at hun skulle opp på scenen med Jackson. En vakt kom bort til jenta, kastet henne over skulderen, løp bort til scenen og manet henne til å "run for it". Noe hun altså gjorde. Opplevelsen ble et sterkt minne for livet.

Etter den pompøse starten ble bruken av effekter tonet litt ned, slik at de gode låtene i større grad kom i fokus. Repertoaret var hentet fra hele hans karriere, fra Jackson 5, via "Thriller", til hans nyeste låter på "HIStory" albumet. Michael stemme og dans var like imponerende som sist han var i Norge. Noe publikum viste å sette pris på. Michael satte også pris på publikum, dette uttrykte han gjennom hyppige "I love you" hilsninger til folkehavet.

Konserten ble avsluttet med "Earth song" og "Heal the World", der Michael på en litt pompøs måte formidlet sitt sterke ønske om fred på jorden. Med seg til å synge hadde han her et barnekor. VG var svært fornøyd med det Michael og hans musikere og statister hadde å vise fram, og belønnet showet med karakter 6. I avisen skrev anmelderen: "Jeg tror ikke noen popartist kan presentere et bedre popshow enn det Michael Jackson serverte i går."

Publikum elsket Michael Jackson på Valle Hovin, noe som ble gjengjeldt fra scenen.

På "HIStory world tour" besøkte Michael også land som Taiwan, Malaysia, Singapore, India, Thailand, New Zealand, Australia, Japan, og Tunis. Konserten han gjorde på El Menzah stadion i Tunisia 7. oktober 1996, ble som nevnt hans første opptreden i Afrika.

Utenfor hotellet Michael bodde på i hovedstaden Tunis, samlet det seg mange fans. En av dem som stod utenfor og ventet, var norske Omer Bhatti. Han var på besøk hos sin norske onkel, som hadde vært så heldig å få tak i billetter til konserten. På den tiden var den 12 år gamle Omer kjent i Norge for sine Jackson-inspirerte dansetrinn, og look-alike utseende. Han hadde opptrådt på NRK og TV3, og reist rundt for å underholde på kjøpesentre og festivaler. Han hadde vært en fan av Jackson siden han var 2 år gammel, og imitert ham siden han var 8 år.

Utenfor hotellet i Tunis gjorde Omer sine dansetrinn ikledd et Michael Jackson kostyme. Michael la straks merke til Omer da han ankom hotellet. Han lot seg imponere, og ba vaktene om å hente Omer ut av folkemengden, som på det tidspunktet holdt på å bli klemt i trengselen.

Norske Omer Bhatti og Michael Jackson, under deres første møte i Tunis i 1996.

Omer ble invitert opp på hotellrommet til Michael, der de pratet sammen i to timer. Michael var imponert over hvor lik Omer var ham selv, både i kledning og utseende. Og da Jackson skulle stå på scenen på El Menzah stadion, var Omer med ham under to av hans nummer.

Deretter ble både Omer, faren Humayoun, og Omers mamma Pia invitert til å følge Michael på resten av turneen. Siden var Omer og Michael uadskillelige. I 1997 ble Omer, søsteren Shaista, og faren & moren spurt om de ønsket å flytte inn på Neverland. Noe de takket ja til. De solgte da huset på Holmlia i Oslo, og flyttet til U.S.A. Ifølge Omers tidligere norske agent Tor Helgeton, fikk faren jobb som sjåfør hos Jackson, søsteren fikk jobb hos Jacksons plateselskap Sony, mens moren passet barn. De reiste mellom Norge og U.S.A. i årene som fulgte.

Omer hadde nettopp gjort seg ferdig med 7. klasse da familien flyttet. Han ble utmeldt rett før han skulle begynne i 8.klasse på Holmlia skole.

I årene som fulgte var Omer stadig å se sammen med Michael rundt om i verden. Gjerne med matchende klær. For skøy omtalte de hverandre i familiære vendinger. Bl.a. kalte Omer Michael for pappa, noe som kom til å skape forviklinger etter Jacksons død. Omer har også forsøkt å skape seg en karriere som rapper og danser. I Norge har han bl.a. opptrådt sammen med Aylar.

6. mai 1997 ble Michael Jackson og brødrene omsider innlemmet i prestisjefylte Rock and Roll Hall of Fame.

I mai 1997 var Michael tilbake med nok et blandingsalbum, med nye og gamle låter. "Blood on the Dance Floor: HIStory in the Mix" - var som navnet sier - remixlåter beregnet for dansegulvet. Dvs. av platas 13 låter, var 8 av dem remixer av låter fra "HIStory" albumet fra 1995. Mens de andre 5 var helt nye Jackson komposisjoner: "Blood on the Dance Floor", "Morphine", "Superfly Sister", "Ghosts" og "Is It Scary". Michaels låter ble spilt inn samtidig som han var ute på turne. Han var derfor nødt til å bruke studio i land som Sverige, Tyskland og Sveits for å få ferdig plata. Remixene av hits som "Stranger in Moscow", "Earth song" og "You are not alone", ble laget av kjente DJs/musikere som Jimmy Jam & Terry Lewis, David Morales, Todd Terry, Wyclef Jean, Hani, og Tony Moran.

Med seg hadde Michael også gjengangere som Teddy Riley, Michael Boddicker, David Foster, Steve Lukather, Steve Porcaro, David Paich, og Bruce Swedien.

"Morphine" inneholdt lydopptak fra filmen "Elefantmannen", i tillegg til at folk fikk høre Michael spille gitar sammen med Slash. "Is it Scary" var opprinnelig skrevet til filmen "Addam's family Values", fra 1993. Men pga. uenighet om rettigheter, ble ikke låta å finne på soundtracket til filmen.

21. mars 1997 ble den dansegulvvennlige tittellåta "Blood on the dancefloor" gitt ut som første singel fra albumet. Den var opprinnelig skrevet for "Dangerous" albumet, i 1991. Og kunne også minne om materialet fra den tiden. Særlig "Jam".

I U.S.A. var interessen for "Blood on the dancefloor: HIStory in the Mix" minimal. Muligens fordi den ble avfeid som nok en samleplate, og fordi kritikerne vendte tommelen ned for den. Noe de muligens hadde et poeng i, ettersom kvaliteten på de nye låtene ikke var som på forgjengeren "HIStory". Og fordi remixene kunne oppleves som lite tilgjengelig. Albumet nådde kun 24. plass på Billboard, mens 1. singelen ikke kom høyere enn 42. plass. I Europa - og da særlig Storbritannia - gikk det mye bedre. Med 1. plass både for albumet og singelen. Albumet gikk også til topps i Belgia, Frankrike, og New Zealand. I Norge ble det en fin 2. plass. Singelen gikk til topps i Italia, Spania og New Zealand, og nok en 2. plass i Norge.

30. juli 1997 ble den doble singelen "Ghost"/"HIStory" gitt ut som 2. singel fra albumet. Sistnevnte var en svært fengende dance-remix av låta som opprinnelig var å finne som spor 13 på CD2, på "HIStory" albumet fra 1995. Mens den funky låta "Ghost" var ny for fansen. I Storbritannia ble det en fin 5. plass, mens ellers i verden nådde ikke singelen opp. Den kom ikke inn på listene, verken i U.S.A. eller i Norge.

Det ble laget en kostbar video til "Ghost", som kunne sees på som en forlengelse av "Thriller" videoen pga. sitt horror preg, med dansende zombier/spøkelser. Det var Michael selv, sammen med forfatteren Stephen King - kjent for sine grøsser romaner - som skrev manus til videoen. Det var lagt inn flere dansescener og imponerende spesialeffekter. Bl.a. var Michael sminket om, slik at han så ut som en gammel mann. I videoen fikk vi se den unge, og den gamle Michael møte hverandre, ansikt til ansikt. Det ble laget to versjoner av videoen. En kort en på 5 minutt, og en lang en som varte i hele 38 minutt. Som den lengste musikkvideoen som er laget.

Også "Is It Scary" ble gitt ut som singel i ulike land. For det meste som promoutgivelser.

"Blood On The Dance Floor: HIStory in the Mix" har til tross for den dårlige mottagelsen i U.S.A. solgt i hele 11 millioner eksemplarer (2009). Som den mest solgte remix plata i historien. Den regnes ikke blant Michael Jacksons ordinære studioalbum, til tross for at den inneholder 5 nye låter, og nye versjoner av gamle låter. "HIStory" derimot, som også er en miks av gammelt og nytt, regnes blant hans studioutgivelser.

Europeisk fotball er nok ikke det man forbinder Michael Jackson med. Man kunne mistenkt ham for å ikke ha hatt noen kunnskap om sporten som har begrenset interesse i U.S.A. Men faktisk var han på flere besøk på britiske fotballbaner, og han hadde kontakt med fotballspillere på balløya. I april 1999 dukket han opp på Fulhams hjemmebane Craven Cottage, sammen med lagets eier Mohamed Al-Fayed. Til spillerne og fansens store overraskelse. Michael spankulerte rundt på banen under en Fulham paraply, og løftet et Fulham skjerf mot publikum. Noe som naturligvis ble godt mottatt. Laget vant da også kampen mot Wigan 2-0.

Michael Jackson overrasket spillerne på det engelske fotballaget Fulham med besøk i 1999.

I 2003 var han igjen gjest på en britisk fotballbane, da han og kameraten Uri Geller var på Exeters hjemmebane St. James Park. Her var dessverre påvirkningen ikke like god, ettersom Exeter rykket ned fra den Britiske ligaen det året. I april var Michael i kontakt med Manchester Uniteds midtstopper Rio Ferdinand, der han inviterte fotballspilleren backstage i forbindelse med konsertene han skulle gjøre i London den sommeren. Nå ble det aldri noe ut av det, men et minne for livet ble det uansett for Rio å få prate med Michael Jackson. Som han hadde hatt som sitt forbilde siden han var liten. Rio Ferdinand: "Michael was my boyhood hero. I used to pretend to be him all the time."

I 2001 ble også soloartisten Michael Jackson innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Noe som var en hyggelig opplevelse i en tid med mange negative oppslag.

6. september 2001 overrasket Michael musikkverdenen da han plutselig dukket opp under N'Syncs framføring av låta "Pop", på MTVs Video Music awards.

7. september 2001 kunne Michael feire 30 års jubileum som soloartist (startet i 1971). I den anledningen ble det arrangert to konserter i Madison Square Garden i New York. Kjente artister som Whitney Houston, Usher, Destinys Child og Shaggy tolket Michael Jacksons låter, i tillegg til at de framførte egne hits. Naturligvis opptrådte Michael selv også, både med egne komposisjoner, og sammen med sine brødre. De stod da på scene sammen for første gang siden 1984.

I september 2001 ble den Jackson skrevne låta "What More Can I give" spilt inn, med Michael på vokal sammen med et tredvetalls kjente artister. Slik som Beyoncè, Gloria Estefan, Celine Dion, Julio Iglesias, Mariah Carey, og Carlos Santana. Artistene hadde som mål å skaffe til veie 350 millioner kroner, som skulle gis til ulike veldedige formål i forbindelse med 11/9 tragedien. Det ble også spilt inn en spansk versjon av låta kalt "Todo Para Ti".

Michael hadde blitt inspirert til å skrive låta etter å ha møtt Nelson Mandela i 1999. Intensjonene med innspillingen var gode. Men pga. en konflikt mellom Michael og Sony ble ikke låta gitt ut på singel. Sony mente singelen ville komme i konflikt med Jacksons nye studioalbum "Invincible". Men selv mange måneder etter at "Invincible" var lansert, og interessen for plata hadde roet seg, nektet Sony å gi ut singelen. Det var ikke før i oktober 2003 at folk fikk muligheten til å kjøpe låta, men da kun som nedlasting via nett. Og ikke som fysisk CD-singel.

Heldigvis fikk Michael og flere av de andre som hadde vært med på innspillingen muligheten til å framføre "What more Can I give" på veldedighetskonserten "United We Stand: What More Can I Give", holdt på RFK Stadium i Washington den 21. oktober 2001. Dette var den 3. veldedighetskonserten som ble holdt i kjølvannet av 11/9.

Striden mellom Jackson og Sony toppet seg med dette. Det var på denne tiden Michael anklaget Sony sjef Tommy Mottola for å være rasist.

I 2001 var det gått 6 år siden sist Michael hadde noe nytt materiale å presentere - med "HIStory" albumet. Allerede i oktober 1997 hadde han begynt arbeidet med en ny plate. Michael tilbrakte 2 år i studio før han var fornøyd. Da hadde han brukt nærmere 200 millioner kroner på innspillingen. Med seg på plata hadde han kjente navn som gitaressene Carlos Santana og Slash. Og R. Kelly, og The Notorious B.I.G. Produsent var som på de to foregående platene Teddy Riley og Bruce Swedien. I tillegg til R. Kelly, Babyface, Andre Harris, og Rodney Jerkins.

23. oktober 2001 ble den funky låta "You Rock My World", gitt ut som første singel fra albumet som fikk navnet "Invincible". I U.S.A. ble det en litt skuffende 10. plass, mens i Storbritannia og Norge ble 2. plass for singelen. Jackson spilte inn låta helt på egen hånd, sammen med Rodney Jenkins - i Record One studios i Los Angeles. Musikkvideoen som ble laget til "You Rock My World", var den siste der Michael deltok selv. Senere videoer ble spilt inn uten ham. Stilmessig kunne den minne om "Smooth Criminal". Kjente navn som Chris Tucker, Michael Madsen og Marlon Brando deltok også i videoen, som i full utgave var på hele 13 minutter. I videoen kjempet Michael og Chris Tucker om en dame, der de danset rundt husveggene.

30. oktober 2001 ble albumet "Invincible" lagt ut for salg. "Invincible" kunne virke som et merkelig navn - all den tid Michael langt fra framstod som uovervinnelig i 2001. Med finansproblemer, krangel med Sony, mistanker om utuktige handlinger, manglende suksess på listene m.m.

"Invinicble" bestod av hele 17 låter, som til sammen varte 77 minutt. Til sammenligning var "Thriller" på 42 minutt. Og det lange spilletiden på plata ble av kritikerne brukt mot Michael. De syntes han med fordel kunne kortet ned plata. Ellers var mottagelsen jevnt over brukbar. Men som med tidligere album ble den målt opp i mot "Thriller", noe som var litt urettferdig. "Invincible" var en miks av funky, rytmiske låter som "Unbreakable", "Heartbreaker", "Invincible", "You rock my world", "2000 watts", og "Threathened". Og stemningsfulle, til tider sukkersøte ballader som "Heaven can wait", den smoothe "Butterflies", den musikalaktige "Speechless", "You are my life", "Don't walk away", og de vakre låtene "Cry" og "The lost children".

"Invincible" fungerte muligens best på de rolige låtene "Cry", "Speechless" og "Butterflies". Som kunne minne om Jackson klassikere som "Earth song", "Heal the world" og "Will you be there" (webmaster).

"Butterflies" som mange syntes var den fineste låta på plata var skrevet av den engelske jenteduoen Floetry. I 2001 var de rimelig ukjent, men i årene etter har de utmerket seg som låtskrivere. I tillegg til at flere av platene deres har nådd topp 10 i U.S.A.

Coveret til "Invincible" viste et nærbilde av Michael. Dette coveret kom i 5 forskjellige farger - rødt, grønt, oransje, blått og sølv. I ettertid er det kun det sølvfargete som er gjort tilgjengelig. Michaels gode venn Uri Geller var med og utformet coveret.

I forbindelse med lanseringen av "Invincible" kunngjorde Michael at han kom til å forlate Sony. Noe som i neste omgang gikk utover Sonys vilje til å promotere plata.

Likefullt ble plata en suksess salgsmessig. Med 1. plass i USA, Storbritannia, Norge, Tyskland, Sveits, Frankrike, Sverige og Australia. Med til sammen 10 millioner solgte album. Noe som i seg selv er et enormt antall.

"Invincible" var dedisert til den norske gutten Benjamin Hermansen, som ble drept pga. sin hudfarge av nynazister den 26. januar 2001. Hermansen var fra Holmlia i Oslo, noe også Michaels venn Omer Bhatti er. Og Hermansen var en god venn av Bhatti. I innersleevet på plata skrev Michael dette: "This album is dedicated to Benjamin "Benny" Hermansen. May we continue to remember not to judge man by the color of his skin, but the content of his Character. Benjamin ... we love you ... may you rest in peace."

Også den norske bedriften Electrocompaniet - som leverer lydutstyr - ble kreditert på innercoveret av "Invincible".

3. desember 2001 ble den anthem lignende balladen "Cry" gitt ut som 2. singel fra "Invincible". Bruken av kor, og teksten om at det ikke vil bli flere kriger - bidro til å skape følelsen av at dette var en sang om fred. Ikke ulikt stemningen fra "Heal the World" og "Earth song". "Cry" var skrevet av R&B stjernen R. Kelly, som tidligere hadde skrevet "You are not alone".

Det ble laget en imponerende video til "Cry" som forsterket inntrykket av dette var en fredssang. Med mennesker som dannet en sammenhengende lenke, som tilsynelatende rakk over hele jordkloden. Michael selv deltok ikke i videoen.

Til tross for den spektakulære videoen, og det faktum at "Cry" var en flott låt ble den en flopp på listene. I Storbritannia ble det f.eks. bare 25. plass, mens i Norge nådde den ikke opp på VG-lista. I U.S.A. ble ikke "Cry" gitt ut på singel i det hele tatt. Her ble istedet "Butteflies" gitt ut som 2. singel. Visstnok pga. hendelsene den 11. september 2001 - uten at det er helt enkelt å se hvilken betydning det skulle ha for forutgivelsen av "Cry" som singel (webmaster).

"Butterflies" nådde 14. plass i U.S.A. Som det eneste landet singelen ble gitt ut i. Også "Heaven can wait", som ble gitt ut som 4. singel fra "Invincible" - var av det roligere slaget. Salgsmessig ble det en ny nedtur, noe som skyldte at det ikke ble gjort noe for å promotere utgivelsen. I ettertid har man sett det tragikomiske i at Michael på sitt siste studioalbum hadde med en låt som het "himmelen kan vente"..

Det var meningen at låter med opplagt hitpotensiale - slik som "Unbreakble", "The Lost Children" og "Break of Dawn" skulle gis ut på singel. Men pga. det dårlige samarbeidsklimaet mellom Sony og Michael i 2002 og utover, ble planene skrinlagt. Michael syntes Sony gjorde for lite for å promotere "Invincible", mens Sony på sin side hevdet at de hadde brukt enorme summer for å markedsføre albumet. Penger de mente de ikke fikk igjen gjennom platesalget.

I november 2001 ble det gitt ut nok en samleplate med Michael Jackson, kalt "Greatest hits: HIStory vol.1". Som navnet indikerte var dette den samme plata som han ga ut i 1995, kalt "HIStory". Minus CD 2 - som inneholdt alle de nye låtene. Utgivelsen virket unødvendig, og i hjemlandet U.S.A. var interessen for plata liten. I sin beste uke nådde den 85. plass, med kun 20.000 solgte eksemplarer. Noe som står i grell kontrast til andre plater med ham, som har solgt mange millioner i U.S.A. På samme tid hadde Madonna en samleplate ute som solgte 150.000 eksemplarer på en uke. I Norge ble det 9. plass for "Greatest hits", men det først i 2003.

Samleplata ble gitt ut kun en måned etter "Invincible". Muligens ble den gitt ut for å bøte på det litt skuffende salget av "Invincible".

Selv om Michael var frikjent fra anklager om misbruk av barn, var media fortsatt svært kritisk til hans forhold til barn. Det ble også spekulert i at han foretok plastiske operasjoner, bl.a. fordi nesen hans hadde endret seg drastisk siden starten på 80-tallet.

Siden midten av 80-tallet hadde også huden hans blitt gradvis lysere, slik at han nå tilnærmet var blitt hvit. Michael selv skyldte på en hudsykdom kalt vitiligo, som gjorde at huden hans gradvis ble lysere. Folk trodde ikke på ham, men han stod på sitt til det siste. Michael Jackson: "Jeg bleker ikke huden min, det er et rykte. Jeg er en svart amerikaner, og jeg er stolt av det."

I Intervjuet med Oprah Winfrey i 1993 ble Michael spurt om denne sykdommen, og han hevdet hardnakket at det ikke var noe han selv hadde forårsaket, men at det var et utslag av problemene han hadde med vitiligo.

Dette ble fastholdt av Michaels faste hudlege (og huslege) Arnold Klein etter at Michael var død. Klein hevdet at bruken av hansker ble gjort for å dekke til flekkene på hendene, og at de tok i bruk blekekrem for å jevne ut hudfargen hans.

Arnold Klein (til CNN): "Han hadde flekker over hele kroppen, men sykdommen var vanskeligst å behandle på hendene og i ansiktet. Vi fant til slutt ut at det var best å bruke en blekekrem for å jevne ut hudfargens hans. Han hadde valget mellom å være hvit eller se ut som en leopard, noe mørkhudene folk ofte gjør hvis de ikke behandler sykdommen."

I 2009 ble Michael Jackson obdusert, og da fant man at 85% av kroppen hans var rammet av vitiligo.

Andre som led av vitiligo syntes det var positivt at Michals åpenhet rundt sykdommen bidro til at den ble mer kjent blant folk.

I april 2002 stilte Michael opp for Bill Clinton på en galla i Apollo theatre i Harlem. I den anledning fikk Clinton sjansen til å hilse på Michaels barn. Bl.a. den nyfødte Blanket.

Michael Jackson og Bill Clinton under et møte hjemme hos Michael. Her fikk Clinton

gleden av å hilse på Michaels tre barn. Imellom dem står artisten Chris Tucker.

I 2002 fikk Michael gleden av å prøve seg som skuespiller, da han hadde rollen som Agent M i den populære komedien "Men In Black II". Michael var en stor fan av Will Smith som hadde en av de to hovedrollene i filmen.

På samme tid som "Men In Black II" ble spilt inn jobbet Michael med sitt eget filmprosjekt, kalt "Pinocchio 3000". Inspirert av Pixar-filmene. Men pga. misnøyen med Sony, og kontrakten han var bundet til, valgte han å utsette prosjektet. Dessverre fikk Michael aldri mulighet til å se filmen bli en realitet.

I november 2002 fikk media noe å skrive om, da Michael under et besøk i Berlin, Tyskland, lot den 11 måneder gamle Prince Michael II (Blanket) henge over gelenderet på verandaen, på Hotel Adlon der de bodde. Michael gjorde det for å more fansen som stod under og ropte. Og ungen var ikke over kanten i mer enn noen sekunder. Likefullt så det ikke pent ut når Michael kun holdt ungen rundt livet, mens føttene sprellet fritt i luften. Og det var mange meter ned til bakken. Bildene av Michael og Blanket gikk verden over, både på TV og i aviser.

Dette skapte reaksjoner blant folk, og beskyldninger om at Michael ikke var skikket til å ha ansvaret for 3 unger når han tydeligvis så på dem som lekedukker. Etterpå måtte Michael beklage det han hadde gjort. Michael: "I made terrible mistake."

I 1993 fikk Oprah Winfrey som nevnt muligheten til å gjøre et sjeldent intervju med Michael Jackson. Det første på 10 år. Deretter skulle det igjen gå mange år før noen fikk sjansen til å gjøre et skikkelig intervju med ham. Overraskelsen var derfor stor da den engelske ITV journalisten Martin Bashir fikk muligheten til å følge Michael med sitt kamera - over en periode på 8 måneder - fra mai 2002 til februar 2003. Det var Michaels gode venn magikeren Uri Geller, som anbefalte Michael om å stille opp til intervju.

Bashir ønsket å vise en personlig side av Michael Jackson, og Michael selv var mer åpen enn hva han noen gang tidligere hadde vært. Han svarte på de fleste spørsmålene han ble stilt, også om følsomme temaer. Og han lot TV kameraene få et innblikk i livet på Neverland. Bashir fulgte også Michael til Las Vegas, og han var med og shoppet med ham. Bashir hevdet at Michael brukte hele 7 millioner kroner i en interiørbutikk, da han kjøpte møbler til et hus han eide.

I intervju med Bashir fortalte Michael om barndommen sin. Med en far som truet og banket ham og resten av familien på det grusomste. Michael: "Han slo med et belte og med jernstenger. Vi var skrekkslagne, jeg tror aldri han forsto hvor redde vi var. Mor gråt og bad, og ropte at han kom til å drepe oss."

Michael fortalte også at han hadde foretatt to neseoperasjoner, for å gjøre det lettere å synge. Når det ble spørsmål om han hadde foretatt plastiske operasjoner, svarte Michael at det ikke var noe galt å ta plastiske operasjoner. Uten å ville fortelle hvorvidt han hadde gjort det.

Bashirs konklusjon var at Michael hadde endret på utseendet sitt som et resultat av mobbingen fra faren i barndommen. Det hadde ført til at Michael mislikte utseendet sitt i voksen alder. Enda alle rundt ham syntes han så bra ut slik han var.

Intervjuene og opptakene med Michael var stort sett av det hyggelige og uproblematiske slaget. Men da Bashir kom inn på Michaels forhold til barn, ble ting verre. Michael innrømmet at han av og til lot den 13 år gamle Gavin Arvizo ligge i sengen hans, mens han selv lå på gulvet. Han fortalte også at han hadde det moro når han var sammen med barn. Noe som ble tolket på ulike måter. Filmopptakene viste Michael mens han holdt Gavin i hånda. Samtidig som Gavin hvilte hodet sitt mot Michaels skuldre.

Om ikke det var nok kunne Michael fortelle at han hadde hatt andre overnatingsgjester, som også hadde ligget i senga hans - søskenparet Macauley og Kieran Culkin.

Bashir: "Did you ever sleep in the bed with them?"

Michael Jackson: "No. But I have slept in a bed with many children. I slept in a bed with all of them when Macauley Culkin was little: Kieran Culkin would sleep on this side, Macauley Culkin was on this side, his sisters in there...we all would just jam in the bed, you know. We would wake up like dawn and go in the hot air balloon, you know, we had the footage. I have all that footage."

Bashir: "But is that right Michael?"

Jackson: "It's very right. It's very loving, that's what the world needs now, more love more heart?"
Bashir: "The world needs a man who's 44 who's sleeping in a bed with children?"

Jackson: "No, you're making it - no, no you're making it all wrong ..."

Dokumentaren "Living with Michael Jackson" ble et program alle skulle se. I Storbritannia der det først ble sendt, var det hele 38 millioner mennesker som så på (av 57 millioner innbyggere). Også i andre land ble programmet sett av mange mennesker. At Bashir hadde manipulert Jackson - og tatt ting ut av sin sammenheng - hjalp lite. Skaden var skjedd.

I kjølvannet av programmet ble det laget en mot-dokumentar av Jacksons folk, som hadde gjort de samme opptakene som Bashirs folk. Og den viste at reporter Bashir nærmest skamroste Jackson og latterliggjorde kritikerne av Jacksons forhold til barn.

TV Dokumentaren ble også starten på en prosess som endte med at Santa Barbara County Sheriff's Department startet en etterforskning av Jackson, i juni 2003. 18. november gjorde de en razzia på Neverland, hvor hele 70 etterforskere var med. Mange mente dette var overforbruk av samfunnets ressurser. Det ble også opprettet en nettside der folk som var blitt misbrukt av Jackson - eller som visste noe som var av interesse for saken - kunne ta kontakt.

20. november 2003 ble det utstedt arrestordre på Michael Jackson. På det tidspunktet var han i Las Vegas, der han gjorde innspilling for videoen til singelen "One More Chance". Han avbrøt innspillingen og tok flyet til Santa Barbara Airport - der han ble møtt av politiet - og påsatt håndjern. Det siste var merkelig, ettersom han hadde meldt seg frivillig, og ikke hadde planer om å stikke av. Bildene av Jackson med håndjern gikk verden rundt. Han ble deretter ført til Santa Barbara County fengsel.

Michael Jackson på vei til Santa Barbara County fengsel, med håndjern på.

Michael ble løslatt etter kun en time, da han betalte hele 20 millioner kroner i kausjon. Et beløp som de fleste mente var utrolig høyt. Han måtte nå vente på at saken hans kom opp for domstolene.

18. desember 2003 mottok Jackson tiltalen som omhandlet 7 tilfeller av ydmykelser mot den 13 år gamle Gavin Arvizo - gutten som var blitt filmet sammen med Michael i Bashirs dokumentar. Rettsaken mot ham startet i januar 2004, og fortsatte ut året. Det ble også gjort flere ransakelser på Neverland.

I 2003 kom det nok en samleplate med Michael Jackson, kalt "Number ones". Den gikk til topps i Storbritannia, og ga ham en 5. plass der med den nye singelen "One more Chance". Til topps gikk albumet også i Canada og New Zealand, mens i Norge ble det 36. plass. Ideen om å gi ut en plate med Jacksons nummer 1 hits, fikk Sony etter å ha sett lignende plater med Elvis Presley og The Beatles gå til topps rundt om.

I U.S.A. nådde albumet kun en 13. plass, mens "One more Chance" ikke nådde høyere enn 83. plass. Mye av årsaken til det dårlige salget av singelen var nok medias fokus på anklagene mot ham. Interessen for personen Michael Jackson var enorm. Men det betydde ikke at de ville gå i butikken å kjøpe plater med ham. Noe som ble uttrykt av Blender Music magazine: "People will tune in to watch him do anything, but they won't buy his records anymore."

Bedre ble det ikke at låtskriver på "One more chance" - R&B artisten R. Kelly - var anklaget for å ha hatt sex med en mindreårig, og for å ha gjort pornografiske opptak av jenta.

Som en kuriositet kan det nevnes at med 2003 utgivelsen av "One More chance", hadde Michael gitt ut hele 3 låter med det navnet. For på Jackson 5/Jacksons albumene "ABC" ( 1970) og "Victory" (1984) var det også låter med det navnet, som innbyrdes ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

I november 2004 ble raritetsboksen "The Ultimate Collection" gitt ut. Her fikk fansen presentert 4 CDer med kjente og ukjente låter. Interessant var det at "We Are Here to Change the World" (fra filmen "Captain EO"), "On the Line" (fra filmen "Get on the Bus"), "Cheater" og "Monkey Business" (fra "Dangerous" innspillingen), og demoen til "We Are the World" var å finne på CDene. I tillegg hadde Michael spilt inn fire nye låter i "In the Back", "Beautiful Girl", "The Way You Love Me" og "We've Had Enough" for denne eksklusive boksen. Om ikke det var nok var det også lagt ved en DVD med filmopptak fra konserten Michael Jackson gjorde i Budapest, Ungarn i forbindelse med "Dangerous" turneen.

Samleboksen "The Ultimate collection" bør være et 'must' for Michael Jackson fansen.

I 2004 deltok Michael i filmen "Miss Cast Away And The Island Girls", som en tjeneste til produsent Bryan Michael Stoller som var en venn av Michael. Michael hadde en mindre rolle, der han i filmen viste seg i et hologram. Her oppfordret han noen aper som var iferd med å bygge en ark om heller å ødelegge den, i et forsøk på å redde jordkloden fra et nært forstående ødeleggelse. Opptakene av Michael ble gjort på Neverland, og for produsent Stoller var det en spesielle opplevelse å få lov til å filme der. Dette skulle bli den siste spillefilmen Michael deltok i.

Den 13. juni 2005 fikk Michael Jackson lest opp dommen i rettssaken mot ham: Han ble frikjent for konspirasjon, barnemisbruk, og servering av alkohol til mindreårige. Juryen var enstemmig i sin frifinnelse - til Michael Jackson store lettelse. Han fikk også tilbakebetalt de 20 millionene han hadde betalt i kausjon i 2003.

Selv om Michael var frikjent, levde mistanken mot ham videre. Noe som gjorde det vanskelig for ham å fortsette musikkarrieren. Økonomisk hadde likevel Michael behov for å lage plater som solgte igjen. Da økonomien hans var elendig pga. overforbruk, den dyre rettssaken, og hans ressurskrevende eiendom Neverland.

I november 2005 gjorde media et poeng ut av at Michael hadde tatt med seg barna Prince Michael, Paris og Prince Michael II til et innspillingsstudio i London for å lære dem å synge. På sikt hadde Michael et ønske om å kunne spille inn en plate sammen med dem. Jackson 4 var nevnt som et mulig navn på samarbeidet med barna.

Etter rettssaken valgte Michael å flytte til den arabiske staten Bahrain. For å komme seg bort fra mediastyret i U.S.A. etter sex anklagene. Han kom aldri til å vende tilbake til Neverland. Ifølge Michaels mor Katherine ønsket ikke Michael å tilbring mer tid der - da han følte at hjemmet hans var blitt skjendet av politiet etter de mange ransakelsene, der fremmede mennesker hadde rotet rundt i eiendelene hans.

I desember 2005 tok livet til Michael Jackson en dramatisk vending da han ble funnet livløs i sitt nye hjem i Bahrain. Han hadde tatt en overdose av den smertestillende medisinen Demerol og whisky. Legene mente tilstanden til Michael var svært alvorlig.

Media spekulerte i at hans anstrengende økonomi kan være en av årsakene til det de mente var et selvmordsforsøk. 20. desember 2005 forfalt nemlig et lån på hele 2,1 milliarder!! kroner. Om ikke det ble innfridd ville kreditorene ta pant i Neverland. Lillebror Randy Jackson dro nedover til Bahrain i et forsøk på å hjelpe broren. Han mente Michael burde søke profesjonell hjelp.

I tre måneder skal popstjernen Michael Jackson ha bodd hos prins Abdullah al-Khalifa, sønn til Bahrains konge ifølge den svenske avisen Expressen.

Like etter ble det også kjent at han etter sigende skal ha konvertert til Islam. Før dette var han Jehovas Vitner, slik foreldrene hadde vært. Samtidig planla han også å starte en ny karriere i de arabiskspråklige landene. Ved å synge religiøse ballader på arabisk. Fra før av hadde også storebroren Jermaine Jackson konvertert til Islam. Også dette under en reise til den arabiske halvøya.

I mai 2006 opptrådte Michael Jackson live for første gang på lang tid. Og det var japanerne som var så heldig å få oppleve ham. Anledningen var en pris han skulle motta på MTV Japan, for sitt bidrag til musikkbransjen gjennom sine musikkvideoer. I mars 2007 var han tilbake i Japan, noe som førte til en større oppstandelse på flyplassen. I et intervju framhevet Michael Japan som et land han likte å være i: "My friends and fans in Japan have been so supportive of me and my family for many, many years".

I april 2006 kom nyheten om at Michael Jackson jobbet med et nytt album. Det første siden 2001. Låta "Trial of the Century" skulle gjøres tilgjengelig på albumet "MJ Unit-The Takeover", sammen med nye låter fra 50 Cent, Lucy Diamonds, Banks, Mase, Young Buck, Mobb Deep, M.O.P. og DJ Whoo Kid. En Michael Jackson singel kalt "Now That I Found Love" var planlagt for utgivelse i november 2006, men den ble deretter utsatt på ubestemt tid. Heller ikke "MJ Unit-The Takeover" ble å finne i butikkhyllene.

I juli 2006 brøt det ut storbrann på Jacksons ranch Neverland. Brannen ble heldigvis stoppet før det tok fyr i hovedbygningen. Likevel gjorde brannen store skader, der hele 10 kvadratkilometer av Neverland ble ødelagt. Ingen dyr eller mennesker ble skadet under brannen. Det måtte hele 100 brannmenn til for å få brannen under kontroll.

I oktober 2006 ble det spekulert i om Michael planla å flytte til Irland. Bakgrunnen var at han var innom immigrasjonsbyrået i Dublin sammen med de tre ungene sine Prince Michael, Paris og Prince Michael II. Her søkte han om oppholdstillatelse på 3 måneder. Michael tilbrakte julehøytiden i den irske hovedstaden.

16. november 2006 var hele verdens øyne rettet mot Michael Jackson, da han gjorde sin første offentlige opptreden i Vesten på lang tid, i forbindelse med World Music Award i Earls court, London. Jackson var der for å motta Diamond Award, som kun de med mer enn 100 millioner solgte plater får. Med sine 700 millioner solgte, var Jackson godt innenfor kravet.

Michael holdt en takketale foran det celebre publikummet som var samlet i London, med mange av de største stjernene innen musikkens verden tilstede. Michael: "Jeg er dypt rørt over denne prisen. Det var min drøm at "Thriller" skulle bli det mestselgende albumet, og Gud har svart på mine bønner".

Senere i utdelingen ble "We are the World" sunget av et barnekor. Og 3 minutt ut i sangen entret Michael selv scenen - der han sang med på låta han skrev sammen med Lionel Richie på 80-tallet.

Salen var i ekstase da han entret scenen. Jackson tok seg også tid til å hilse på publikum som stod langs podiet. Han kastet også skinnjakka han hadde på seg til det elleville publikummet. Etter at showet var ferdig var det nesten så det brøt ut slåsskamp mellom folk som ønsket å få tak i jakken.

Endel publikummere ble skuffet da Jacksons store hit "Thriller" runget ut av høytalerne, og det ikke var Jackson selv som entret scenen for å synge den. Istedet var det R&B stjernen Chris Brown som sang og danset til låta i beste Jackson stil, som en hyllest til poplegenden. Det hadde aldri vært meningen at Michael skulle synge den selv. Men det var det mange som ikke hadde fått med seg.

Når Michael likevel var i London, benyttet han anledningen til å besøke hovedkontoret til Guinness World of records. Et selskap som er kjent for å gi ut bøker som samler alle mulige rekorder. Michael hadde vært fan av bøkene siden han var liten, og syntes det var morsomt å bli invitert inn. Gjennom årene hadde hadde han oppnådd noen rekorder som det kan bli vanskelig for andre å slå. Michael fikk overrekt sertifikater på hele 7 rekorder. Bl.a. disse :

Den yngste artisten til å gå til topps på den amerikanske singellisten. Første vokalist til å debutere på 1. plass på Billboard med en singel. Første amerikanske artist som har solgt mer enn 100 millioner album utenfor U.S.A. Artisten som har ligget lengst som nummer 1 på den amerikanske albumlisten med et album ("Thriller"). Artisten med den mest populære videoen ("Thriller"). Første underholdningsartist til å tjene mer enn 100 millioner kroner i løpet av et år (1989). Og rekorden som den mest suksessfulle artisten noensinne.

Mens han var i London benyttet Michael muligheten til å besøke den kjente motebutikken Topshop.

24. desember 2006 valgte Michael å forlate Irland til fordel for U.S.A. og Las Vegas. Noe av årsaken til at han valgte Las Vegas som sin nye base, var at han og brødrene i Jackson 5 planla å gjøre et stort antall konserter i showbiz byen. Ifølge hans advokat Brian Oxman var det planer om å gjøre hele 250 konserter, fordelt over 3 år. Avtalen skulle ha en ramme på hele 1,5 milliarder kroner. I tillegg var det ønske om å å bygge en Michael Jackson fornøyelsespark med kasino, hotell og stadion i Nevada City (Las Vegas ligger i Nevada), noe som virket som en spennende ide.

Våren 2007 lekket det ut ytterligere informasjon om det nye albumet, der artister som Black eyed peas, Teddy Riley, Akon, Chris Brown og 50 cent muligens ville bli med. Også en verdensturne til å promotere den nye plata var under planlegging. Det var etter planen hans nystartede selskap The Michael Jackson group som skulle stå for utgivelsen av plata.

I mange land har klassikeren "Thriller" dukket opp på listene med jevne mellomrom gjennom årene. I Storbritannia var den inne på topp 40 både i 1982, 1983, 2003 og 2004. Mens i Norge var den på VG-lista i 1982, 1983, 1984 og 2001. Noe som har bidratt til de høye salgstallene "Thriller" kan vise til. I anledning 25 års jubileet for utgivelsen av albumet (gitt ut 30. november 1982), ble det i februar 2008 gitt ut en ny versjon av albumet kalt "Thriller 25". Den ble gitt ut både på CD og vinyl. I tillegg til de 9 originale låtene fikk man nye versjoner av "Beat it" (Fergie), "Billie Jean" (Kanye West), "Wanna be startin' something" (Akon), "P.Y.T." (Will I. Am) og "The Girls is mine" (Will I. Am), framført av noen av de største artistene i 2008. Platen inneholdt også rariteter fra den tiden "Thriller" ble spilt inn, samt den nye låta "For all time". Det var også en DVD med i "Thriller 25", med musikkvideoer til noen av låtene på plata.

I U.S.A. solgte plata utrolige 166.000 eksemplarer den første uka. Men ettersom amerikanske Billboard kun godtar nye album på topp 100 listen sin, ble ikke "Thriller 25" regnet med. Men om den hadde blitt godtatt, ville den oppnådd en 2.plass. I Norge, Frankrike og Belgia gikk den helt til topps, mens i Tyskland, Australia, Nederland, Sveits og Sverige ble det 2.plass. I Storbritannia ble det 3.plass. "The girls is mine 2008" ble gitt ut som singel fra plata.

Det oppsiktsvekkende gode salget av "Thriller 25" viste at interessen for Michael Jackson fortsatt var enorm. Og det skapte ytterligere forventinger til et nytt studio album fra "King of pop".

I 2007 var Michael Jackson i kontakt med sin gamle rival Prince, med forespørsel om en mulig turne sammen. Men det passet dårlig for Prince som allerede hadde spikret sitt opplegg, i forbindelse med hans "Earth tour" i 2007.

I juni 2008 kunne man for første gang på 7 år høre Michael Jackson synge på en ny låt. Anledningen var et samarbeid med Akon, som hadde deltatt på "Thriller 25" plata. Låta het "Hold my hand", og var en pen popballade som minnet om det Akon ellers har satt signaturen sin på. Den ble først gjort tilgjengelig via Youtube, til stor interesse fra fans og media.

To av de mest suksessrike produsentene i U.S.A. i 2008 var norske, og het Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen. Mer kjent som Stargate fra Trondheim. Listen over artister de har produsert de seneste årene er fylt med mange av de mest kjente navnene i musikkbransjen. I 2008 produserte de bl.a. Kelly Rowland, Mariah Carey, Rihanna, Janet Jackson, Ne-Yo og Beyonce. Musikken de lager er tydelig inspirert av Michael Jackson.

Det var derfor ikke unaturlig at de to ønsket å produsere den største artisten av dem alle - Michael Jackson. I 2008 møtte de Michael over en lunsj, der de utvekslet ideer, og snakket om musikk generelt. Selv om de på den tiden hadde jobbet med de største stjernene, var det helt spesielt for dem å få møte Michael. Hermansen: "Mikkel og jeg satt som tente lys." Mikkel Eriksen: "Han virket i veldig god form da vi møtte han, og han var mye mer avslappet og uhøytidelig enn jeg hadde forventet."

Etter møtet sendte Stargate flere låter de hadde skrevet til Michael Jackson. Håpet var at noen av dem kunne bli å finne på et framtidig album med ham.

29. august 2008 fylte evigunge Michael 50 år. Hvordan den store dagen ble feiret er ukjent. Muligens foregikk feiringen i stillhet, da Michael ikke var så glad i å feire sine egne fødselsdager. Omer Bhatti: "Han er ikke så glad i bursdager fordi da handler det om han. Han setter stor pris på at andre tenker på ham, men Michael får mer glede av å gi til andre eller å gjøre noe for andre."

Sony BMG benyttet anledningen til å gi ut en ny samleplate kalt "King of Pop", i anledning 50 års dagen. Tracklista på plata var ulike etter hvilket land den ble gitt ut i. Etterson fansen i de ulike landene fikk muligheten til å stemme fram låtene som skulle være med. Det ble gitt ut egne plater både for Sverige og Finland, men ikke for Norge, og heller ikke for U.S.A. Salgsmessig ble ikke platen(e) noen umiddelbar suksess. Men etter hans død i 2009 gikk den til topps i 10 land.

Rundt juletider 2008 kunne de store norske avisene (og mange utenlandske) fortelle at Michael Jackson var svært syk pga. problemer med lungene. VG refererte til journalisten Ian Halperin som på den tiden skrev en bok om Michael: "Han har hatt sykdommen i flere år, men tilstanden hans har forverret seg den siste tiden. Han kan komme til å trenge en lungetransplantasjon, men er trolig for svak til å klare en slik operasjon."

Dette ble ikke bekreftet av folkene rundt Michael, men broren Jermaine sa til Fox news at det ikke stod så bra til med Michael.

I februar 2009 kunne flere aviser, deriblant VG presentere nyheten om at Michael Jackson planla å selge noen av sine mest kjente eiendeler på en auksjon. Slik som den spesialsydde jakken han brukte i "Thriller" tiden, hanskene med Swarovski krystaller sydd inn, gullbelte, utmerkelser han har fått for sine plater, og brevet fra president Ronald Reagan. Til sammen 2000 gjenstander. Mange Jackson fans forberedte seg på å grave dypt i lommeboka for å sikre seg noen av disse godbitene.

I begynnelsen av mars ble det mer usikkert om Jackson egentlig hadde ønsket å selge klenodiene. For 4. mars gikk hans eget selskap MJJ Productions til sak mot auksjonshuset Julien's Auction House, som noen uker tidligere hadde annonsert at de hadde fått jobben med å selge dem. På samme tid kunne Fox news fortelle at Jacksons bolig Neverland skulle legges ut for salg, og at de omtalte klenodiene heller skulle selges sammen med ranchen. Ifølge Fox news hadde ikke Michael Jackson vært på Neverland siden juni 2005, da han valgte å flytte til Bahrain. Dyrene som hadde bodd i dyrehagen på Neverland var overført til andre dyrehager. Og karusellene og de andre apparatene Michael hadde i fornøyelsesparken sin, var fjernet. Nå endte det hele med at Michael fikk beholde Neverland, etter å ha inngått en avtale med fordringhaverne.

Michael Jackson selv hadde flyttet inn på en flott herregård i 100 North Carolwood Drive i Holmby Hills. Et av de mest fornemme strøkene i Los Angeles. Michael valgte å leie huset for å kunne være nærmere underholdningsindustrien i byen. Ikke minst med tanke på den nye plata han fortsatt jobbet med.

Både Michael og barna forelsket seg i huset, med de mange flotte rommene, og grøntområde. Folk som var på besøk kunne ikke unngå å legge merke til en harmonisk og glad familie som spiste frokost og middag sammen her. Michael mente han hadde funnet boligen han alltid hadde drømt om.

Huset fikk med tiden en sentral plass i historien om Michael Jackson, dessverre..

Den siste større turneen Michael Jackson gjorde, var "HIStory world tour" i 1997. I årene etter var det stadig vekk rykter om en ny Michael Jackson turne. Uten at det hadde stemt med realitetene. Som nevnt dukket ryktene opp igjen i 2007. Og da han annonserte en større pressekonferanse i London den 5. mars 2009, tippet de fleste at det var for å fortelle at han skulle ut på turne igjen. Noe som viste seg å stemme.

Turneen som fikk navnet "This Is It" skulle være en verdig avslutning på Michael Jacksons karriere som sceneartist. Noe som naturlig nok gjorde mange fans triste. Men først og fremst skapte det stor glede rundt om. Ikke minst i Norge, der Michael Jackson igjen ble hyppig omtalt i media, og på diverse diskusjonsforum. Britisk presse omtalte dette som tidenes comeback i popens historie.

Michael Jackson: "I just wanted to say that these will be my final show performances in London. When I say this is it, it really means this is it."

Michaels mange fans så på dette som en fin mulighet til endelig å få oppleve ham live. For første, og muligens siste gang.

Overraskende var det at alle de 10 konsertene som først ble annonsert skulle avholdes på Londons O2 arena. En stadion der Prince gjennomførte 21 konserter i 2007. Senere ble antallet konsert økt til 30, før man ble enige om å gjennomføre 50 konserter i Storbritannias hovedstad. For norske fans var valget av London som arena svært positivt, pga. den geografiske nærheten.

Londons storslåtte O2 arena, der Michael Jackson skulle gjøre 50 konserter i 2009/2010.

Like fornøyd var ikke Jacksons amerikanske fans, som følte seg litt snytt. Den amerikanske konsertarrangøren AllGoodEntertainmentet var særlig misfornøyd. De hevdet at de hadde en avtale med Jackson om at hans første opptreden skulle være på amerikansk jord. Som kompensasjon krevde de intet mindre enn 40 millioner dollar.

Heller ikke Michael selv var helt fornøyd med å måtte gjøre hele 50 konserter i London. I lengre tid hadde han slitt med dårlig helse, og dårlig matlyst. Han var derfor usikker på om han var sterk nok til å gjennomføre så mange konserter. I samtale med venner uttrykte Michael frustrasjon over managementet sitt, og arrangøren av konsertene. I utgangspunktet hadde han sagt ja til å gjøre 10 konserter. Men senere ble dette endret til 50, uten at Michael var tatt med på råd. Michael hadde også ønske om å holde konserter andre steder enn bare i London.

Michael Jackson: "Jeg er virkelig sint på dem for at de ha booket så mange datoer. Jeg ville bare gjøre 10 show og ellers turnere rundt i ulike byer i verden. Det var aldri min plan å holde alle konsertene på ett sted."

Ifølge den engelske avisen The Sun hadde Michael Jackson fortalt noen venner at han fryktet for livet sitt om han ikke gjennomførte konsertene i London. Michael Jackson: "Hvis jeg ikke drar på turne vil de ta livet av meg." Han fortalte at han måtte gjennomføre konsertene fordi han skyldte for mye penger.

Pga. dette fikk han også problemer med å sove. For å bøte på det økte han inntaket av ulike medisiner, noe som i seg selv kunne utgjøre en fare.

Michael bestemte seg for å gjøre det beste ut av det, ikke minst for å glede de mange som hadde kjøpt de dyre billettene. Han begynte å trene hardt, slik at han var godt forberedt. Med seg som personlig trener fikk Michael den kjente skuespilleren og bodybuilderen Lou Ferrigno. Kjent fra Hulken filmene. De to kjente hverandre fra før, ettersom Michael hadde trent i Ferrignos studio. Ferrigno var i sin tid med i "Liberian Girl" videoen.

Forberedelsene til selve showet ble gjort i Staples Center i Los Angeles - fra mars til juni. Man hadde først brukt Center staging i Burbank, men måtte etter hvert flytte da man trengte større høyde under taket.

Staples Center er en sportsarena i sentrum av Los Angeles, med plass til 20.000 mennesker.

De som var tilstede under øvingene lot seg imponere både av Michael og sceneshowet. Men de kunne ikke unngå å legge merke til at han var blitt svært tynn, og at han ikke så frisk ut.

Kvelden den 24. juni hadde Michael - 12 dansere - og de 70 andre som var involvert, full gjennomgang av showet de skulle presentere i London. Planen var at de alle skulle fly over til England for å fortsette øvingene på O2 Arena, noen dager senere.

Blant ingrediensene i showet var en lysende kule av glass, en brennende seng, edderkopper, store dukker, 3D-effekter, avansert fyrverkeri og moonwalk. Ed Alonzo som var en av koreografene hadde tenkt at en lysende kule skulle bevege seg over publikum under åpningsnummeret "Wanna be startin´ Somethin´". Og at den tilslutt skulle ende opp i Michael Jacksons hånd. Den brennende senga skulle presenteres mens Michael sang "Dirty Diana". En kvinne som representerte ilden skulle danse rundt en strippestang på senga, mens hun forsøkte å lokke til seg Michael.

Selv om Michael ikke så frisk ut kvelden den 24. juni, virket han i godt humør. Han danset, sang og spøkte med crewet. Ifølge Miko Brando som var tilstede, virket Michael energisk, optimistisk og fokusert. Han tok ikke pauser for å drikke vann eller hvile seg. Han bare gikk fra et nummer til et annet. Også Jacksons trener Lou Ferrigno mente at han var i god form. Lou Ferrigno: "Han danset så godt som bare det. Og du vet, jeg er en ekspert, og jeg var sammen med Michael. Hvis jeg følte at han ikke ville klare dette, ville jeg sagt det til ham. Jeg mener han var i ferd med å gi sin beste konsert noensinne."

Michael Jackson, slik vi var vant til å se ham. Fra øvingen på Staples Center.

Det ble gjort en rekke opptak av Michael, og forberedelsene til showet. Faktisk hele 80 timer. Ut av dette ble det laget 3 videoer som man tenkte å kjøre i bakgrunnen, under Jacksons konserter i London. Litt senere var Sony villig til å betale hele 315 millioner kroner for disse filmopptakene.

På denne tiden gikk det rykter om at Michael hadde hudkreft, og at han gikk på sterke medikamenter. Men ingen visste helt hva som var sant.

Billettene som ble lagt ut ble revet vekk omtrent i samme øyeblikk som de ble lagt ut. O2 arena tar ca. 20.000 mennesker, og med 50 konserter ble det solgt ca. 850.000 billetter. De 10 første konsertene som ble avtalt, ville sikret Michael hele 300 millioner kroner i inntekter. Og med ytterligere 40 konserter, kan man tenke seg til at det ble snakk om store beløp.

Turneen skulle starte 8. juli 2009, og avsluttes i februar 2010. Michael Jackson hadde ønske om å framføre sine største hits i London. Michael Jackson: "Jeg skal spille de låtene fansen vil høre."

Dessverre fikk fansen aldri sjansen til å se Michael Jackson opptre i London, for torsdag 25. juni 2009 fikk verden den tragiske nyheten om at Michael Jackson var død, 50 år gammel. Det var kjendisnettstedet TMZ.com som først brakte nyheten om Jacksons død, kl. 23.20 25. juni (norsk tid). Litt senere kunne mer troverdige L.A. times bekrefte den tragiske nyheten. Dette ble fulgt opp av TV, radio og nettaviser fra hele verden.

TV stasjoner verden over kjørte nyhetsbulletiner om Jacksons død utover kvelden og natten, mens musikkanaler som MTV kjørte videomaraton med Michael Jackson. Flere internettsider ble svært trege, eller de var nede i timene etter at nyheten ble kjent. Bl.a. Twitter og Messenger "kollapset" i en periode pga. overbelastningen. I løpet av en time var en million mennesker innom Wikipedias Michael Jackson side. Noe som var rekord for en artikkel der. Mange hundre forsøkte også å endre innholdet på siden, slik at Wikipedia måtte låse den. Google trodde søkemotoren deres var utsatt for et virusangrep, da millioner av mennesker plutselig begynte å søke etter "Michael Jackson".

26. juni var Michael å se på forsiden av alle aviser verden over. Også på VG og Dagbladet her i Norge. Og i dagene som fulgte fikk man siste nytt om Jacksons død, samt tilbakeblikk på hans karriere. Magasin som Time og NME hadde egne spesialutgaver dedisert til Michael Jackson. Time laget et 60 siders magasin som ble skrevet, trykt, og gitt ut, på kun 36 timer. VG hadde Michael Jackson på forsiden av avisen omtrent hver dag i en måned etter at han døde. Noe også store utenlandske aviser hadde.

VGs redaktør Bernt Olufsen mente man måtte tilbake til Elvis for å finne et dødsfall med like stor offentlig interesse. Og uten at han ville ut med tall, kunne han fortelle om et enormt salg av aviser i dagene etter Jacksons død. TV2 nyhetskanalen satte rekord, med 360.000 seere fredag kveld den 26. juni. Og fra torsdag til mandag var det hele 2279 medieoppslag om Michael Jackson i Norge.

Hendelsesforløpet i timene før og etter Michaels død - var slik: Kl. 21.21 norsk tid 25. juni, fikk den medisinske avdelingen hos Brannvesenet i Los Angeles LAFD en telefon fra 100 North Carolwood Drive i Holmby Hills, der Michael bodde. Mannen som ringte var sikkerhetsvakten Alberto Alvarez som jobbet hos Michael. På vegne av Michaels personlige lege Conrad Murray, kunne Alvarez fortelle at Michael ikke pustet, og at legen hadde gitt ham injeksjon med det smertedempende midlet demerol. Et legemiddel Michael visstnok skal ha brukt i 20 år. Legen hadde først forsøkt å gi Jackson de beroligende midlene lorazepam og midazolam, begge intravenøst. Da dette ikke virket, ga han Jackson propofol istedet.

Michaels lege Conrad Murrey ble en svært omstridt mann etter Michael Jacksons død.

Vanligvis pleide Murray å sitte ved Jacksons seng, for å kontrollere at kroppen hans ikke reagerte negativt på injeksjonen. Men denne dagen valgte Murray å forlate rommet for å ta noen telefoner, og slappe av. Det skulle gå hele 47 minutt før han var tilbake i rommet. Da Murray kom tilbake til soverommet klokken 23.00 og så at Jackson ikke pustet, utførte han hjerte- og lungeredning på ham.

Flere gjenopplivingsforsøk med hjerte- og lungekompresjon ble gjort, uten at det hjalp. Murray hevdet at han hadde kjent en svak puls i lårarterien, og at kroppen hans fortsatt var varm. Tilstede i rommet var også Michael Jr. Det var først etter påtrykk fra Michael Jacksons far Joseph, at nødtelefonnummeret 911 ble ringt. Murray løp ut av rommet for å finne noen som kunne ringe. Den første han møtte på var Jacksons kokk. Kokken hentet sikkerhetsvakten Alvarez, som ringte nødtelefonen, mens Murray fortsatte med gjenopplivingsforsøkene.

En sykebil fra brannvesenet i Los Angeles var på plass 3 minutt senere. På det tidspunktet pustet ikke Michael. Han ble deretter kjørt til Ronald Reagan UCLA medical center, en kjøretur som bare tok 3,5 minutt. Her forsøkte man å få i gang hjertet, men etter å ha holdt på en time, ble han erklært død kl. 23.20. (14.26 lokal tid i L.A.).

Flere medlemmer av Jackson familien skal ha ankommet sykehuset kort tid etter at han ble kjørt dit. Også hans 3 barn var tilstede. De satt på venterommet da manager Frank DiLeo måtte viderebringe det triste budskapet om at faren deres var død. Det første Paris sa var: "Nei, pappa, nei!"

Også paparazzi fotografene kjente sin besøkelsestid, selv om Michaels livvakter prøvde å hindre dem i å ta bilder. Folk som hadde plaget Michael mens han var i live, klarte ikke å la ham være i fred i sin siste time heller..

Det siste bildet som ble tatt av Michael Jackson i live, og bilen som brakte ham til sykehuset.

I dagene etter Michaels død var avisene fylt med spekulasjoner om hvem som skulle ha de tre barna Michael Jr., Paris og Prince Michael (kalt Blanket). Debbie Rowe som er mor til de to eldste, barnepiken Grace Rwaramba som hadde passet barna i flere år, Diana Ross, og Michaels mor Katherine var visstnok alternativene. I første omgang var det Katherine som fikk ansvaret for de tre. En dame som de fleste omtalte som varm og sprudlende, og svært omsorgsfull. De tre barna hadde også uttrykt ønske om å få lov til å bo hos farmoren. De flyttet like etter inn hos Katherine, i Jackson familiens hus i San Fernando Valley, Encino. Nord for sentrum av Los Angeles.

I en dom en måned senere ble det stadfestet at Michaels mor skulle ha ansvaret. Noe de fleste syntes var greit. Det skal også være i tråd med et testamente Michael skrev i 2002. De eneste som hadde innsigelse mot det var Jacksons huslege Arnold Klein. Han hadde vært som en onkel for barna, og fryktet at bestefaren Joseph skulle få sjansen til å komme nær dem, og skape frykt slik han i sin tid hadde gjort da Michael var ung.

Avtalen ga Debbie Rowe rett til å treffe Paris og Prince Michael, barna hun er biologisk mor til. Også hun hadde vært svært kritisk til muligheten av at Joseph Jackson skulle oppdra barna.

I den anledning uttalte Joseph Jackson at han ikke hadde noe ønske om å oppdra de tre barna: "Jeg har hatt et nært familieforhold til disse tre barnebarna siden de ble født. Jeg besøker familieboligen fra tid til annen og vil fortsette å gjøre dette, men jeg vil ikke være involvert i oppdragelsen av barna." Joseph bodde på den tiden i Las Vegas, i delstaten Nevada.

Media fokuserte også på den økonomiske siden av Jacksons død. Mens han var i live var det en "kjent sak" at Michael Jackson hadde store økonomiske problemer. Og det var noe av årsaken til at Neverland ble refinansiert, på et tidspunkt der fordringshaverne ønsket ranchen tvangssolgt. Ønsket om å få inn hardt tiltrengte likvider var årsaken til at Michael på et tidspunkt sa ja til å selge noen av sine mest kjente klenodier på en auksjon. Det ble sagt at Michael til tross for sine enorme inntekter fra tidligere platesalg, og inntekter fra Beatles katalogen, brukte langt mer enn det han tjente. Og at han i realiteten var konkurs, med en gjeld på over 3 milliarder kroner.

Det ble også satt fokus på Michael Jacksons helsesituasjon i forkant avdødsfallet. Flere hadde vært bekymret for hans store inntak av ulike stimuli. Listen av medikamenter som han pleide å ha i seg var lang. Og mange av dem var svært sterke. Michael tok flere av dem i kombinasjon. Noe som ifølge den norske legen Jørg Mørland kan være svært farlig.

Michael Jacksons hjertelege Conrad Murray kom raskt i fokus da myndighetene, Jackson familien, og media, ønsket å finne ut hvem som var medansvarlig for Michael Jacksons død. Også arrangøren av London konsertene - AEG live - kom i søkelyset. Da det viste seg at det var de som hadde lønnet Conrad Murray de seneste månedene. Og Michaels uttalelser i forkant av sin død, om at han fryktet arrangøren, ble hentet fram igjen.

Politiet ønsket å komme i kontakt med Murray dagen etter at Michael Jackson døde, men han hadde forlatt Michaels hus, og ingen visste hvor han befant seg. Politiet tok i første omgang beslag i bilen hans. Senere kunne Los Angeles bys politisjef Bill Bratton fortelle at de ønsket å finne ut om dette var en drapssak, og at man ønsket å få tilgang til journalene som Jacksons mange leger hadde ført over hans tilstand. De ønsket også å se i hans psykiatriske journaler. Bill Bratton: "Snakker vi om et drap? Snakker vi om en overdose som ble inntatt ved et uhell?"

Til CNN kunne flere etterforskere fortelle at sykepersonellet som hadde kommet hjem til ham, hadde lagt merke til at Michael var utmagret, skallet, og med flere nålmerker i armen og i nakken. Noe som tydet på at han hadde fått narkotiske stoffer inntatt intravenøst.

Også flere medlemmer av Michaels familie, og folk som stod ham nært mente bestemt at han ikke døde en naturlig død. Men at det var det medisinske personellet som han omga seg med som var skyldig. Søsteren LaToya hevdet i et intervju med engelske Daily Mail at han ble drept av noen som ville ham til livs. LaToya: "I believe Michael was murdered, I felt that from the start. Michael was a very meek, quiet, loving person. People took advantage of that. People fought to be close to him, people who weren't always on his side."

LaToya trodde også at Michael ble manipulert av disse menneskene til ikke å ha kontakt med resten av familien. Og at det var derfor han så sjelden ønsket besøk fra de.

Michaels mor Katherine trodde at to leger hadde tatt livet av sønnen hans. Og at flere leger ville få legesertifikatene inndratt fordi de hadde skrevet ut upassende medisin til Michael. Ifølge Jesse Jackson - tidligere presidentkandidat, og venn av familien - var de bekymret for Murrays rolle i månedene før Michael døde. De skal ha prøvd å få Michael tvangsinnlagt på en avrusningsklinikk bare to uker før han døde. Men dette var ikke Michael interessert i, ettersom fokuset hans lå på de kommende London konsertene.

Forfatteren J. Randy Taraborrelli som hadde kjent Michael i 40 år, og skrevet en biografi om ham, mente at Michael på slutten hadde vært i skrøpelig form, og svært undervektig. Og at familien hans hadde vært bekymret for ham. Ifølge Taraborrelli hadde Michael vært avhengig av stimuli som dempet smertene han hadde. I perioder hadde han klart å kutte de ut, for deretter å falle tilbake til avhengighet. Dette synet ble delt av Jacksons huslege, og støttespiller gjennom mange år - Arnold Klein. Han mente Michael var dopavhengig.

Lege og nær venn av Michael Jackson - Deepak Chopra - ble intervjuet av Larry King på CNN. Han fortalte at Michael Jackson hadde slitt med narkotikaproblemer, og vært avhengig av reseptbelagte legemidler i lengre tid. Chopra: "Jeg har sett ham med pilleglass og vet at han satte skudd."

Cherilyn Lee som i mange år hadde vært Michaels personlige sykepleier, kunne i et TV intervju fortelle at han var som en tikkende bombe. Hun fortalte at Michael gang på gang ba henne finne noen som kunne skaffe ham legemiddelet diprivan. Et legemiddel som inneholder propofol.

På den tiden hadde Michael som nevnt slitt med søvnløshet, pga. konsertene han snart skulle gjøre. Ifølge Lee mente Michael at propofol ville hjelpe på problemene hans, slik at han ble "slått helt ut". Sykepleieren advarte ham mot at det var livsfarlig å innta legemiddelet, og at han kanskje ikke ville våkne igjen. Men dette avfeide Michael: "Legen min sier at det er trygt. Det virker raskt og sikkert. Så lenge noen er der for å overvåke meg og vekke meg, går det bra." På det tidspunktet var Michael desperat, og var villig til å ta i bruk ekstreme midler for å kunne få sove. Cherilyn forsøkte å prate ham fra det, og fortalte at hun ikke ville gitt det til noen som hun var glad i.

Det var tydelig at Michael hadde fått propofol tidligere, uten at han ville si noe om hvem som hadde gitt ham det. Visstnok skal han ha fått det første gang i 1996, i forbindelse med "HIStory tour".

I 2004 hadde Michael Jackson lagt seg inn på en avrusningsklinikk pga. hans avhengighet av medikamenter og alkohol. En Dr. Alfredo Bowman var den som forsøkte å kurere Michael.

Michael Jackson personlige sykepleier Cherilyn Lee som prøvde å hjelpe ham på slutten.

Fire dager før Michael døde, fikk Cherilyn Lee en skremmende telefon fra en av hans ansatte. Hun var på det tidspunktet i Florida. Vedkommende sa: "Du må komme til Michael med en gang. Kan du komme og se til ham." Hun lurte da på hva som var galt, og hørte Michael i bakgrunnen si: "Fortell henne. Fortell henne at en side av kroppen min er varm, og den andre siden er kald, svært kald." Cherilyn visste ikke hva som var galt, men trodde at Michael hadde fått i seg noe som hadde skadet hjertet eller sentralnervesystemet. Hun anbefalte ham å dra på sykehus med en gang. Men det ville han ikke, selv om han var redd.

Murray var legen som ga ham diprivan det siste halve året. Han ble ansatt som lege hos Michael, med ansvar for hans helse, tidlig i 2009. En jobb han fikk en million kr. i måneden for å gjøre. På den tiden hadde den omstridte legen en personlig gjeld på 5 millioner kroner.

Murray brøt loven i staten California da han ga Michael dette stoffet. Ettersom Michael på det tidspunktet var å regne som misbruker. Misbrukere blir definert som personer som ikke klarer å kontrollere sitt eget forbruk. Og derfor tar overdrevne mengder med medikamenter, og fortsetter å bruke narkotiske stoffer, selv om det skader dem. Ifølge politietterforskerne som jobbet med saken var Michael å regne i denne kategorien.

Michael ønsket propofol for å få sove. Men propofol er ikke et sovemiddel, og er langt utenfor den hensikten legemiddelet skal ha. Hvis en lege bruker propofol som sovemiddel, vil vedkommende ha utvist grov uforstand.

Det var en dose av anestesimiddelet propofol, satt inn intravenøst av Conrad Murray noen timer før han døde, som drepte Michael Jackson den 25. juni 2009. Da det førte til en hjertestans, og man ikke klarte å få i gang hjertet igjen. Diprivan er et tung narkosemedisin som gis under narkose intravenøst, under akuttbehandling.

24. august 2009 kunne rettsmedisineren i Los Angeles - Lakshmanan Sathyavagiswaran - i sin obduksjonsrapport konkludere med at Jacksons dødsårsak var drap. Og at det skyldtes Jacksons inntak av propofol.

Murrays kontor i Houston, Texas, og hans privatbolig, ble gjennomsøkt av politiet. Også Jacksons hus i Holmby Hills ble gjennomsøkt, og her fant man flere flasker med reseptbelagte medisiner gjemt. Bl.a. hadde Murray gjemt unna ting i et hemmelig skap i Jackson hus. I slutten av juli fikk Murray status som mistenkt av Los Angeles politiet.

I ukene etter Jacksons død var avisene fylt med stoff vedrørende den pågående etterforskningen. Noe som tok fokuset bort fra artisten Michael Jackson, og hans store karriere som på en trist måte hadde kommet til veis ende.

Men ute i verden ble Michael Jacksons karriere hyllet av millioner av mennesker. Der de viste sin sorg på en rørende måte. I land som India, Kina, Mexico og Russland var tusenvis av mennesker samlet ute i gatene. Man tente lys og kledde seg ut som Michael Jackson, for å vise sin respekt for ham. I Paris ble det avholdt en minneseremoni foran Note Dame, og de ble holdt et "moonwalk-show" ved Eiffeltårnet.

I Michaels hjemland U.S.A. samlet folk seg rundt de stedene som hadde vært sentral i Michael Jacksons liv. Slik som hans barndomshjem i Gary. Apollo Theatre i New York, der Jackson 5 første gang opptrådte foran et stort publikum. Motowns hovedkvarter i Detroit, Jackson familiens hjem i Encino, på Hollywood walk of fame. Og utenfor UCLA medical center i L.A. Senere, den 13. august 2009, var det mange fans som samlet seg utenfor O2 arena i London, ettersom dette var dagen da Michael skulle gjort sin første konsert her under "This is it" turneen.

I Ukraina ønsket byen Oktyabrskoye å endre navn til Jackson, noe som sier mye om hva Michael hadde betydd for folk der. Også i Oslo var mange hundre fans samlet på en dansefest på Youngstorget, for å hylle ham. Ellers valgte nok millioner av folk verden over å ta fram det de hadde av musikk med Michael Jackson - for å minnes ham - hver på sin måte.

Mange prominente mennesker ønsket også å hylle Michael Jackson. President Barack Obama mente at Michael Jackson ville gå inn i historien som en av de store entertainerne. Obama: "Han var en storartet artist og et musikalsk ikon."

Tidligere president og venn, Bill Clinton, mente at Michael var en umåtelig begavet mann, og at han ønsket å gjøre gode ting. Bill Clinton: "I know about all the trouble he had in his life and I hope he will be remembered for his contribution as an artist. I hope his children turn out well. That would be the greatest tribute you could have."

Madonna som på denne tiden var ute på turne, benyttet anledningen til å hylle Michael Jackson under hver konsert hun gjorde. Da hun opptrådte på O2 arena i London, der Michael etter planen skulle opptre, hadde hun hyret inn en Michael Jackson imitator som danset moonwalk til tonene av "Wanna be startin' somethin'".

I et intervju med TMZ utdypet hun hva hun følte: "Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg har alltid beundret Michael Jackson. Verden har mistet en av de store, men musikken hans vil leve til evig tid. Tankene mine går til de tre barna hans og til resten av familien."

Også den japanske statsministeren Taro Aso ønsket å hylle Michael Jackson etter hans død: "He was a superstar. He was a singer who made his presence felt."

Popidolet Britney Spears hadde sett fram til å besøke Michael når han gjorde konserter i London. Hun var svært lei seg for det som hadde skjedd. Britney Spears: "He has been an inspiration throughout my entire life and I'm devastated he's gone."

Michaels gamle venner Elisabeth Taylor, Diana Ross og Liza Minnelli syntes tapet av Michael var tungt å bære. Elisabeh Taylor: "Jeg kan ikke forestille meg livet uten ham." Diana Ross: "Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Dette har skjedd så brått. Det er umulig å forstå hva som har skjedd. Det gjør vondt i hjertet mitt. Jeg ber for barna hans og familien."

Også legenden Paul McCartney som jobbet sammen med Michael på to album ønsket å kondolere. Paul McCartney: "Jeg føler meg privilegert som har vanket sammen med og jobbet med Michael. Han var en særdeles talentfull ung mann med en varm sjel. Det er så trist og sjokkerende. Musikken hans vil bli husket for alltid, og mine minner fra våre felles stunder er lykkelige minner. Jeg sender min dypeste medfølelse til hans mor og hele familien - og til hans utallige fans verden over."

Produsent Quincy Jones var en av de som stod Michael nærmest, etter at de hadde jobbet sammen på Michaels mest suksessrike plater. Quincy Jones: "Jeg er helt knust av disse tragiske og uventede nyhetene. Han hadde alt, talent, verdighet, profesjonalitet og han var dedikert. Jeg har mistet en lillebror i dag. En del av sjelen min er borte."

Michaels eks kone Lisa Marie Presley sammenlignet hans dødsfall med farens død i 1977. Hun fortalte at Michael i en samtale de hadde hatt for mange år siden, fortalte at han trodde det var hans skjebne å dø på samme måte som Elvis. Også hun var knust av sorg over tapet av Michael. Lisa Marie: "Jeg sitter her overveldet av sorg, refleksjoner og forvirring omkring som er mitt største nederlag."

De kjente rap/R&B artistene The Game, Chris Brown, P. Diddy, Polow Da Don, Mario Winans, Usher og Boyz II Men, gikk sammen om å spille inn låta "Better on the other side", til minne om Michael Jackson.

Norske Stargate som hadde håpet å få bidra på Jacksons nye album, ble sjokkert da de hørte at Michael var død. Til Adresseavisen sa Mikkel Eriksen: "Det er helt uvirkelig og en veldig trist dag personlig for meg, og et stort tap for musikkverden."

Eriksen benyttet også anledningen til å uttrykke hvor mye Michael Jackson hadde betydd for hans musikkinteresse: "Michael Jackson er absolutt en av mine største inspirasjonskilder, og favorittartister. Han er en av grunnene til at jeg i det hele tatt begynte å lage musikk. Han har vært en del av min oppvekst og har påvirket min musikk veldig mye."

Jackson familien uttrykte sin sorg gjennom en uttalelse som ble gjengitt i mange aviser og magasin :

"In one of the darkest moments of our lives we find it hard to find the words appropriate to this sudden tragedy we all had to encounter. Our beloved son, brother and father of three children has gone so unexpectedly, in such a tragic way and much too soon. It leaves us, his family, speechless and devastated to a point, where communication with the outside world seems almost impossible at times.

We miss Michael endlessly, our pain cannot be described in words. But Michael would not want us to give up now. So we want to thank all of his faithful supporters and loyal fans worldwide, you – who Michael loved so much. Please do not despair, because Michael will continue to live on in each and every one of you. Continue to spread his message, because that is what he would want you to do. Carry on, so his legacy will live forever."

Etter at Michael døde, ble den nærmeste familie av ham samlet på Jackson-familiens eiendom i Encino. Utenfor var det totalt kaos, med fans og presse som ville vise sin støtte og få et glimt av familien.

28. juni 2009 ble det årlige arrangementet BET (Black entertainment Television) awards avholdt på Shrine Auditiorium i Los Angeles (stedet der Michael Jackson ble brannskadet i 1984). Showet har vært avholdt siden 2001, som en hyllest av svarte amerikanere som har gjort seg bemerket i musikk, sport, TV eller lignende. I 2009 var det komikeren, skuespilleren og sangeren Jamie Foxx som var vert for arrangementet. Hvem som skulle opptre, med hvilke sanger, var bestemt på forhånd. Men med Michael Jacksons plutselige død, måtte arrangørene kaste seg rundt, og endre programmet.

Michael Jackson var jo den største svarte artisten av dem alle, og når han nå var død, ønsket man at showet skulle være en hyllest til ham. Jamie Foxx: "We want to celebrate this black man. He belongs to us and we shared him with everybody else."

Blant de som opptrådte med et Jackson nummer var: New Edition: "ABC", Jamie Foxx: "Beat it" (i tillegg til at han danset moonwalk), Ciara: "Heal the World", og Ne-Yo: "I'll be There". Både Janet Jackson og faren Joseph var tilstede. Janet holdt også en liten tale på vegne av Jackson familien :

"My entire family wanted to be here tonight but it was too painful. To you, Michael is an icon. To us, Michael is family and he will forever live in our hearts. On behalf of my family and myself thank you for your love and support. We miss him so much. Thank you so much."

Et av de mest populære musikkmagasinene i Europa på 80-tallet, var engelske Smash hits. De pleide å ha mange reportasjer om Jackson i sin tid. Noe som bidro til at platekjøperne her ble litt bedre kjent med den populære amerikaneren. Bladet ble lagt ned i 2006. Men i 2009 gjenoppstod det - for en utgivelse - da forlaget som hadde gitt det ut, ønsket å hylle den avdøde popkongen.

I alle år har Michael Jackson solgt bra med plater. Hans gamle hits fra 80- og 90-tallet har funnet veien tilbake på listene gang på gang. F.eks. hadde han hele 19 låter inne på topp 40 i Storbritannia i 2006, hvor ingen av dem var nyere enn 1997. Og alt snakket om turneen og den nye plata som var på vei, bidro til å skape ny interesse for hans utgivelser. Men da han døde tok det helt av. I første omgang kunne den store nettbutikken Amazon melde om at etterspørselen etter Jackson og Jackson 5 plater var så stor at man hadde gått tom kun få minutt etter at nyheten om hans død ble kjent. Det samme opplevde flere norske platebutikker. På nettbutikken Ebay steg verdien av plater og effekter med Jackson som var lagt ut for salg, mange prosent. På American Itunes gikk "Thriller" til topps, før den ble avløst av "The Essential Michael Jackson".

På de ordinære salgslistene gjorde Jacksons samleplater kraftige bykst oppover. "Number Ones" gikk til topps i 13 land, mens "The Essential" gikk til topps i land som Australia, Belgia, New Zealand, Finland, og Storbritannia. "King og Pop" som ikke hadde gjort det så alt for bra da den kom ut i 2008, gikk til topps i ihvertfall 9 land.

I Storbritannia, som er verdens nest største platemarked, var hele 11 album inne på topp 40 etter hans døde, hvorav "The Essential" (5 uker på topp) og "Number Ones" avløst hverandre på toppen. Også 13 av hans singler kom tilbake inn på topp 40 listen. I Norge gikk "The Motown Years - Michael Jackson & The Jackson 5" til topps på VG-lista, mens 3 av hans andre samleplater nådde topp 40. På listen over de mest solgte lavpris CDene i Norge, var de 5 første på listen Jackson plater. Mens på listen over de mest solgte musikk DVDene, hadde han en periode de 6 øverste plassene.

I USA lar man ikke plater som er mer enn 18 måneder gamle komme tilbake inn på Billboard top 200 listene, i stedet havner de på en egen backkatalog liste. Og her hadde Michael de 9 øverste plassene en periode. Samleplata "Number Ones" solgte langt bedre enn den som lå som nr.1 på den ordinære lista (Black Eyed Peas).

Også i en rekke andre land kunne man rapportere om stor Jackson dominans på salgslistene. Til sammen regner man med at Michael Jackson solgte 9 millioner plater de tre første ukene etter at han døde.

53 dager etter sin død hadde Michael Jackson tjent 600 millioner kroner på film, bøker og musikk, solgt i tiden etter at han døde. Det ble hevdet at han ville tjene like mye resten av året. Og at han i årene etter vil tjene ca. 500 millioner kroner hvert år. Noe hans barn vil nyte godt av. I rettsmøtene etter hans død ble det samlet inn millioner av dollar fra tidligere Jackson-rådgivere som har oppbevart penger for ham. Det ble også funnet igjen en samling av Jacksons personlige eiendeler, som inkluderer kunst og smykker, samt en rekke antrekk fra Jacksons legendariske konserter. Som til sammen var verd store summer.

I juni 2010 hadde VG et oppslag om at dødsboet til Michael hadde tjent hele 1.6 milliarder kroner i året som var gått siden han døde. Dette stod i sterk kontrast til uttalelsene om at han var nær konkurs da han døde.

I tillegg til den store interessen for Jacksons gamle plater, var det mye snakk om at han jobbet med en ny plate før han døde. Og at utgivelsen av den ville gi rekordsalg. Norske Omer Bhatti som hadde fulgt Michaels arbeid med platen den siste tiden før han døde, mente folk hadde noe å glede seg til. Omer Bhatti: "Michael har nok materiale for de neste 40 årene. Det kommer mer musikk fra han, og han kommer til å levere. Det lover jeg. Jeg tror det vil gjøre et stort inntrykk på folk."

Michael Jackson skal ha spilt inn over hundre sanger, hvor mange av de var laget spesielt for barna hans. Nå kan disse ukjent sangene kanskje bli gitt ut.

Etter at Michael Jackson døde, var det mange som lurte på hvor og når han skulle begraves. Og selv en måned etter hans død var det ikke klart hvor hans endelige hvilested ville bli. I starten ble Neverland nevnt som en mulig gravplass, noe som ville passet bra i forhold til ideen om å gjøre Neverland til et valfartssted for Jackson fansen, slik Graceland er det for Elvis fansen. Men myndighetene i California motsatte seg dette, da det kun er lov å gravlegge folk på offentlig godkjente gravsteder.

6. august ble det bestemt at Michael skulle gravlegges på Los Angeles' Forest Lawn Memorial Park, eller Forest Lawn - Hollywood Hills Cemetery som det også blir kalt . Stedet der Jackson hadde ligget siden sin død. Forest Lawn er en "kjendis" kirkegård, med kjente navn som Marvin Gaye, Bette Davis, Buster Keaton, Humphrey Bogart, Clark Gable, Arthur Lee (bandet Love), og Jeff Porcaro (Toto) blant de gravlagte.

På Forest Lawn ble det også holdt en privat minnestund for Michael - den 7. juli - med medlemmer av Jackson familien tilstede. Michaels kiste ble ikke senket ned i jorda under denne seremonien, slik mange aviser og nyhetskanaler hevdet ville skje.

Samme dag ble det også arrangert en minnestund for Michael Jackson i Staples Center i Los Angeles, stedet der Michael gjorde sine siste dansetrinn, dagen før han døde. Dette var en storslagen markering, der fansen fikk sjansen til å vise sin sorg sammen med familie og venner av Michael. Det var Michaels konsertarrangør AEG live som stod bak arrangementet. De 17.500 billettene som var tilgjengelig for fansen ble gitt bort gratis via AEGs nettside. Dette førte til at hele 500 millioner mennesker var innom siden deres, i et forsøk på å sikre seg billetter. Og etter et par minutt krasjet serveren deres. En av dem som var så heldig å skaffe seg billett, var komikeren Espen Eckbo, som ga VGs lesere innblikk i hvordan han opplevde minnestunden.

Arrangementet begynte 10.00, og deler av L.A. sentrum ble sperret av for folk som ikke hadde billett. 1400 politimenn stilte opp frivillig for at det hele skulle gjennomføres smertefritt.

Seremonien i Staples center startet kl.19.00, med at soullegenden Smokey Robinson leste opp en kondolanse fra Diana Ross og Nelson Mandela. Deretter ble den forgylte kisten med Michael Jackson i båret inn i Staples Center av hans brødre. Til tonene av Andrae Crouchs "Soon and very soon", sunget av et gospelkor. Etter det fulgte en minnetale fra pastor Lucious Smith, som var en venn av familien.

Mariah Carey hadde en stor hit med Michael Jacksons "I'll be there" i 1992, sammen med Trey Lorenz. Denne framførte hun og Trey under seremonien, som en hyllest til Michael. Vokalen ble dessverre ikke den beste, ettersom begge var tynget av sorg over tapet av Michael. Etter en tale fra Queen Latifah, sang Lionel Richie "Jesus is Love" som han i sin tid sang med The Commodores.

Berry Gordy som drev Motown records i alle år, og som tidlig tok Michael under sine vinger, holdt deretter en lengre tale, hvor han framhevet Michael som den største entertainer som noensinne har levd. Stevie Wonder framførte så de tre låtene "I Can't Help It" (fra "Off the Wall", som Wonder var med og skrev), "Never Dreamed You'd Leave in Summer" og vakre "They Won't Go When I Go". Wonder hyllet også Michael med noen fine ord: "Vi føler vi trenger Michael, men Gud må ha trengt ham mer."

Fine ord fikk Jackson familien og de andre i salen også, da basketballspillerne Kobe Bryant og Magic Johnson gikk opp på scenen. Særlig Magic som i sin tid hadde deltatt i "Remember the Time" videoen, klarte å sette ord på hva han følte på en både morsom og rørende måte. Magic: "I truly believe that Michael made me a better point guard and basketball player as I watched him be so great and be the greatest entertainer ever. I want to thank Michael for opening up so many doors for African Americans."

Etter denne talen fulgte opptredener fra Jennifer Hudson ("Will you be there"), John Mayer (akustisk versjon av "Human nature" på gitar), Usher ("Gone to soon"), Shaheen Jafargholi ("Who's loving you"). Opptreden fikk man også fra Michaels bror Jermaine, som sang Charlie Chaplins "Smile", som ifølge en gråtkvalt Brooke Shield var Michaels favorittlåt.

Mot slutten av seremonien ble "We are the World" framført av koret, og mange av artistene som var tilstede. Denne ble avløst av "Heal the world", sunget av Judith Hill.

Kveldens høydepunkt var da Jackson søsknene gikk opp på scenen for å si noen ord tilslutt. Fram til dette hadde de sittet på første rad ikledd sorte dresser og briller, diamanthansker på høyre hånd, og gule slips. Her tok de imot kondolanser.

Jermaine startet med å takke alle framøtte. Marlon Jackson tok så ordet, med gråtkvalt stemme sa han: "Jeg forsøker å forstå hvorfor du forsvant fra oss." Marlon ba også Michael gi deres avdøde bror Brandon en klem der oppe i himmelen.

Deretter var det meningen at Janet skulle si noen ord, men i stedet valgte hun å gi mikrofonen til Michaels datter Paris. Noe som overrasket alle frammøtte, da Michael i alle år hadde vært veldig nøye med at ungene hans ikke skulle bli fotografert av media. Omkranset av sine onkler og tanter fortalte en følelsesladet Paris at siden hun ble født hadde faren vært den beste far man kunne tenke seg.. Og hun fortalte hvor mye hun elsket ham. Paris: "I just want to say that ever since I was born, daddy has been the best father you could ever imagine ... and I just want to say that I love him so much..." Deretter tok tårene overhånd, og hun fikk trøst av sin familie.

Om de tilstedeværende i Staples center, og de 1,5 milliarder menneskene! (ca) som fulgte TV sendingen hadde vært rørt fram til dette. Var det nok mange som tok til tårene etter å ha hørt den modige og flotte talen til den 11 år gamle jenta. Hennes tale sa mer enn tusen artikler om Michaels Jackson forhold til sine barn..

Minnestunden ble avsluttet med at Michaels brødre bar kista ut av Staples Center, til tonene av "Man in the Mirror". På scenen ble det vist bilder fra Michael Jackson barndom.

Tonen blant de frammøtte etterpå, var at dette hadde vært en fin markering, som var Michael Jackson verdig. Dette hadde vært en lavmælt og fin tone underveis, der det ble formidlet ekte følelser fra mennesker som var oppriktig glad i Michael. Til og med pressefotografer og journalister som var tilstede for å dekke begivenheten, hadde problemer med å holde tårene tilbake.

Michael Jackson ble ikke lagt i jorda etter minnestunden i Staples center. I første omgang ble han lagt på et fryserom på Forest Lawn. Visstnok fordi det var uenighet innad i Jackson familien om hvor Michael skulle begraves. Jermaine Jackson ønsket at at han skulle begraves på Neverland, men dette var moren Katherine imot, ettersom Michael hadde gitt uttrykk for at han hatet Neverland etter de mange ransakelsene som ble gjort der i 2003. 17. august ble det kjent at familien hadde blitt enig om at Michael skulle gravlegges på Forest Lawn den 29. august 2009, som også er Jacksons fødselsdag. Dette ble senere endret til den 3. september.

Farmoren til Michael - Chrystal King Jackson - ligger også gravlagt på Forest Lawn.

Veldig mange av de personene som hadde betydd mye for Michael mens han var i live, var tilstede i Staples Center. Men noen var fraværende - av ulike årsaker. Debbie Rowe - mor til de to eldste barna - var invitert. Men takket nei, da hun fryktet at hennes tilstedeværelse ville virke distraherende for markeringen. Hun ønsket derfor å hedre ham privat, som det ble sagt. Også Justin Timberlake var ønsket på markeringen, men han takket nei.

Også Michaels nære venner Diana Ross, Whitney Houston, Quincy Jones og Elizabeth Taylor sto på gjestelisten, men de takket nei fordi også de i stedet ønsket å minnes "king of pop" privat. Taylor mente at Michael ikke ville ønsket å ha henne der, fordi hun da måtte ha delt sorgen sin med millioner av mennesker. Diana Ross mente at det var viktigere at hun var sammen med Michael i hjertet, enn i Staples Center. Diana Ross: "I have decided to pause and be silent. This feels right for me. Michael was a personal love of mine, a treasured part of my world, part of the fabric of my life in a way that I can't seem to find words to express."

Quincy Jones valgt å avstå fra å komme, da han ikke taklet å gå i begravelser. Quincy Jones: "Jeg vil ikke gå i flere begravelser så lenge jeg lever."

Andre som ikke var tilstede, var Lisa Marie Presley, Macaulay Culkin, og Chris Tucker.

En som imidlertid var tilstede, var nordmannen Omer Bhatti. Siden 1997 hadde han vært endel av Michael Jacksons familie, der han ble behandlet på linje med de andre barna hans. Han kunne komme og gå som han selv ville. Michael brukte å kalle Omer for "little monkey", mens Omer kalte Michael for "dad".

Da Michael døde, dro Omer over til U.S.A. for å være sammen med Jackson familien. Også han var knust over tapet av sin gode venn. Under minneseremonien i Staples Center satt han på første rad sammen med medlemmene av Jackson familien. Faktisk satt han mellom Michaels far og mor, noe som ble lagt merke til av mange. I likhet med Michaels brødre bar Omer sort dress, briller, diamanthansker på høyre hånd, og gult slips. Som for å uttrykke samhørighet. Og når artister/talere kom ned fra scenen for å kondolere til familien, tok de også Omer i hånda.

Bildene av Omer Bhatti ved siden av Michael Jacksons søsken, gikk verden rundt.

For Omer må denne kvelden ha vært en fin opplevelse. Like hyggelig var det nok ikke at dette ble starten på en mediestorm uten like, vedrørende hans forhold til Michael Jackson. Mange tok det som et "bevis" på at Omer var Michaels biologiske sønn. Det startet med at engelske The Sun kom med påstanden, og så fulgte andre aviser og nettsteder opp med ytterligere "bevis" på slektskapsforholdet. At Omer først kom inn i Michaels liv da han var 12 år, ikke hadde noen av Jacksons negroide trekk, og hadde mor og far hjemme i Norge, var visst ikke så viktig. Det ble til og med sendt journalister til Norge for å gjøre intervju med Omer. Men i respekt for Michael, valgte Omer og de andre i familien hans å ikke gjøre intervju med verken norsk eller utenlandsk presse.

Bedre ble det ikke at Michael Jacksons far - Joseph - I et intervju med NewsOne.coms Smokey Fontaine, mente at Omer var Michaels 4. barn. Han sa det ikke direkte, men da de under under intervjuet snakket om Omer, fortalte Joseph at han visste at Michael hadde et 4. barn. Også Jermaine Jackson, som stod Michael nært, åpnet for at Omer kunne være Michaels sønn. På den måten at han ikke avfeide muligheten av at det kunne være tilfelle. Jermaine Jackson "If Omer's his son, he's his son."

I 2004 hadde Fox news et oppslag om at Michael hadde det moro med å fortelle venner at Omer var hans sønn. Og at de ikke visste om de skulle tro ham på det eller ikke. Muligens gjorde han dette som en forklaring på hvorfor Omer alltid var på besøk på Neverland.

Etter Michael Jacksons død var interessen for ham enorm. Så for å å selge mest mulig aviser og blader kom media jevnlig opp med nye historier og rykter. Omers slektskapsforhold til Michael var et rykte, et annet var at Michaels lege gjennom mange år - Arnold Klein - var biologisk far til de to eldste barna, Prince Michael og Paris Michael. Klein var sjefen til Debbie Rowe på den tiden barna ble født. Og ifølge ryktene skulle han ha hjulpet Michael til å bli far, som en vennetjeneste. Men det gikk ikke lang tid etter dette ble blåst opp i mange aviser verden over - bl.a. VG - før en engelsksmann ved navn Mark Lester hevdet at han! var far til Paris.

Når man plusser på med artikler om at Michael spøker på Neverland, at Joseph Jackson skal ha kastrert Michael da han var ung, og en 3000 år gammel egyptisk faraostatue som ligner på Michael Jackson, kan man ikke si at han blir omtalt med særlig respekt etter sin død. På mange måter fortsetter media sine negativt vinklede reportasjer, slik de hadde gjort det siden midten av 80-tallet. Og som Michael uttrykte sin misnøye med i låter som "Leave me Alone" og "Why you wanna trip on Me?".

Akkurat historien om den egyptiske faraostatuen var litt humoristisk. Og paradoksalt nok hadde Michael selv latt seg avbilde som en faraostatue. På innercoveret til "HIStory" CDen fra 1995.

At egyptere skal ha laget en statue av Michael Jackson for 3000 år siden, var

vel noe av det mer harmløse og humoristiske media kom opp med etter hans død.

3. september 2009 ble Michael endelig stedt til hvile. I et rikt utsmykket mausoleum inne på Forest Lawn Cemetery. Ved siden av fordums stjerner som Clark Gable og Jean Harlow. Mausoleet der Jackson ble gravlagt ligger i en privat del av kirkegården, med vakter til å passe på at fremmede ikke kommer seg inn. De som hadde ønsket at Jacksons siste hvilested skulle bli et valfartssted for fansen, ble dermed skuffet.

Kisten han ble gravlagt i var gullforgylt, noe som naturligvis heller ikke var billig. I forkant av dette hadde representanter for Michael Jackson fått godkjennelse av dommer Mitchell Beckloff til å bruke en stor sum på Jacksons gravsted - og siste minnemarkering - da kostnaden ikke ville svekke betalongsevnen til dødsboet nevneverdig. Sett i forhold til den formuen Jackson hadde, og inntektene han fortsatt genererte. På det tidspunktet var de fleste enig om at formuen/inntektene var større enn det Jackson skyldte ved sin død.

Michael Jacksons advokat Jeryll S. Cohen mente at utgiftene til begravelsen var ekstraordinære, men at Michael fortjente det, ettersom også han var ekstraordinær.

Kun slekt og nære venner fikk være tilstede i begravelsen den 3. september. Blant de mange kjendisene som var tilstede, var bl.a. Elizabeth Taylor, Macaulay Culkin, Quincy Jones, Chris Tucker og Berry Gordy. Taylor og Culkin var sammen med Diana Ross, muligens de to som stod Michael nærmest - som ikke hadde vært tilstede på minnemarkeringen på Staples center.

I begravelsen holdt Joseph Jackson tale for sin sønn, mens Gladys Knight som skal ha mye av æren for at Jackson 5 i sin tid ble oppdaget - sang "His eyes is on the Sparrow".

Som nevnt var Michael Jackson opptatt med planleggingen av en turne kalt "This Is It" da han døde. Og etter hans død var det en enorm interesse blant folk for å få se opptakene som ble gjort av øvingene og intervjuer med ham bak scenen. Det ble derfor spilt inn en konsertfilm/dokumentar kalt "This Is It", der fansen fikk et innblikk i Michaels siste dager i Staples Center i Los Angeles. Med visning av dansenummer, audition for danserne, kostymer, Michael som instruktør, samt intervjuer. 20 av Michael Jacksons låter ble presentert i filmen, bl.a. "Wanna be startin' Something", "Jam", "The Drill", "They Don't Care About Us", "Human Nature", og "Smooth Criminal".

Det var egentlig ikke meningen at opptakene skulle vises eksternt. Michaels tanke med opptakene var at barna hans senere skulle ha glede av å se ham opptre, noe de tidligere ikke hadde gjort.

Men pga Michaels død valgte man å frigjøre dem, noe som ble møtt med sterk kritikk fra mange. Bl.a. flere fra Michael Jacksons familie, som forsøkte å stoppe utgivelsen. Også flere fans var kritisk til at noen laget en film om Michael i et forsøk på å tjene penger. Sony betalte hele 287 millioner kroner for filmrettighetene.

Til tross for kritikken som ble rettet i forkant ble "This Is It" filmen en stor suksess da den ble vist på kino rundt om i verden 28. oktober 2009 (og utover), med 1. plass de fleste stedene. Den spilte inn utrolige 1,5 milliarder kroner, og er tidenes mest populære konsertfilm/dokumentar i filmens historie. Også filmkritikerne var stort sett positiv til "This Is It".

26. januar 2010 ble filmen også tilgjengelig på dvd/blu-ray, der den også ble en enorm suksess. Bare i U.S.A. solgte den 1,5 millioner eksemplarer.

To dager før "This Is It" ble vist på kino ble det også gitt ut en dobbel-CD med samme navn. CD1 bestod av 16 låter, der 14 av dem var kjent fra tidligere albumutgivelser, mens de to siste sporene var to ulike versjoner av "This Is It" (album og orkester versjon) - en låt som ikke hadde vært ute på plate før. Til tross for at den het det samme som Michael Jacksons planlagte turne, og filmutgivelse, var den skrevet allerede i 1983 sammen med 60-talls stjernen Paul Anka, i sitnevntes studio.

Det var egentlig meningen at "This Is It" skulle være en duett mellom Paul Anka og Michael, og gis ut på Ankas album "Walk A Fine Line" fra 1983. Men av en eller annen grunn ble det ikke noe ut av det. Og i ettertid ble det uenighet mellom dem om bruken av låta, da Anka hevdet at Michael på urettmessig måte hadde tatt en kopi av demoen de spilte inn sammen. Denne demoen ble funnet etter Michaels død, og brukt som utgangspunkt da en ny versjon av låta ble spilt inn, med bl.a. Michaels brødre Jackie, Tito, Jermaine og Randy på koring (for første gang sammen på plate siden 1989). Paul Anka var på det tidspunktet ikke klar over at 'hans' låt ble gitt ut pånytt med Michael Jackson. I 1990 hadde han gitt tillatelse til at Sa-Fire fra Puerto Rico fikk spille inn en versjon av låta, under navnet "I Never Heard".

CD2 på albumet "This Is It" bestod av låtene "She's Out of My Life", "Beat It", og "Wanna be Startin Something", i demoversjoner som ikke tidligere hadde vært ute på plate. Det var også et 4 spor, kalt "Planet Earth", der Michael Jackson leste en tekst, som tidligere hadde vært å finne i bookleten på albumet "Dangerous".

Teksten til "Planet Earth" slik den ble presentert i coveret på albumet "Dangerous" fra 1991.

Dobbeltalbumet "This Is It" ble salgsmessig en stor suksess, med 1. plass i land som U.S.A., Belgia, Brasil, Canada, Nederland, Frankrike, Hellas, Ungarn, Italia, Japan, New Zealand, og Sverige. I Norge ble det 2. plass, og i Storbritannia 3. plass. "This Is It" ble det 3. mest solgte albumet i 2009, og en av Michael Jacksons mest solgte.

I 2009 ble det gitt ut en lang rekke samlealbum og nyutgivelser av gamle plater med Michael Jackson. En av de mer interessante utgivelsene var "The Remix Suite" som ble gitt ut 20. oktober 2009. Plata var basert på 4 EPer som var gitt ut mellom august og oktober 2009. På plata/platene fikk kjente produsenter, DJer og artister muligheten til å tolke kjent Michael Jackson låter gjennom sine egne remixer. For oss nordmenn var det litt artig at plata ble åpnet med "Skywriter" (fra 1973) som var mikset av norske Stargate. Som nevnt hadde Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen et møte med Michael Jackson noen år før han døde, der de diskuterte muligheten for et samarbeid.

I tiden etter Michael Jacksons død var det mye snakk om han jobbet med et nytt studioalbum (sammen med artister som Black eyed peas, Teddy Riley, Akon, Chris Brown og 50 Cent), og at han hadde mye materiale liggende fra tidligere som ikke hadde vært ute på plate. Det var derfor store forventninger til at noe av dette ville bli frigjort.

"This Is It" var den første låta fra dette 'arkivet' som ble gitt ut på plata etter at Michael døde. 10. desember 2010 kunne fansen glede seg over et helt album med nytt materiale fra Michael Jackson, da "Michael" ble gitt ut. Ikke overraskende var mye av plata basert på innspillingene Michael gjorde i 2007, sammen med produsentene Teddy Riley og Eddie Cascio. Bl.a. "Hold My Hand" som hadde vært ute på nett allerede i 2008, da i en uferdig versjon.

"Hold My Hand" var et samarbeid mellom Michael og Akon, og låta ble også gitt ut som første singel fra "Michael", 15. november 2010, med pene listeplasseringer rundt om i verden. Akon: "The world was not ready to hear ‘Hold My Hand’ when it leaked a couple years ago. We were devastated about it. But its time has definitely come; now in its final state, it has become an incredible, beautiful, anthemic song. I'm so proud to have had the chance to work with Michael, one of my all time idols."

"Behind the Mask" var en låt Michael opprinnelig spilte inn i 1982 med tanke på å bruke den på klassikeren "Thriller". Det var det japanske bandet Yellow Magic Orchestra som hadde originalversjonen til låta, i 1979. Produsent Quincy Jones likte den så godt at han fikk overtalt Michael til å gjøre en coverversjon av den. Men pga. uenighet om økonomisk godtgjørelse for bruken av låta ble ikke "Behind the Mask" å finne på "Thriller". Først 28 år senere ble den flotte låta gjort tilgjengelig på plate.

Selv om Michael hadde jobbet med låtene på "Michael" i forkant av sin død, ble mye av kompet og vokalen lagt på i ettertid, noe som involverte en lang rekke musikere og produsenter. Bl.a. kjente folk som 50 Cent, Lenny Kravitz, og Greg Phillinganes. Det at plata ble gjort ferdig uten Michaels medvirkning ble møtt med kritikk fra mange, bl.a. Michaels brødre. Randy Jackson fortalte at han og brødrene ikke fikk tilgang til studio der innspillingen foregikk, og han mente at de hadde jukset og brukt vokalspor som ikke tilhørte Michael.

Pappa Joe mente at det var respektløst å gjøre ferdig plata uten Michaels medvirkning. Joe Jackson: "He would never have wanted his unfinished material to be released."

"Michael" fra 2010 var det nærmeste man kom et nytt Michael Jackson studioalbum.

Likefullt ble "Michael" en salgssuksess, med 1. plass i land som Argentina, Østerrike, Nederland, Tyskland, Italia, Russland, Sverige og Taiwan. I USA ble det 3. plass, i Storbritannia 4. plass, og i Norge 4. plass.

Dagbladet likte "Michael", og ga den terningkast 3, med denne begrunnelsen: "Her er nedturer, som pinilig selvopptatte og musikalsk bleke 'Breaking News' og 'Hollywood', men også en glimrende R&B-versjon av Yellow Magic Orchestras 'Behind The Mask' og en fin finale i balladen 'Much Too Soon'. Spør du meg, er ikke det allerede forhatte Akon-samarbeidet 'Hold My Hand' så ille som alle vil ha det til heller. 'Michael' er altså bedre enn man kunne frykte og ingenting å hisse seg opp over, men likevel langt unna å være noe mesterverk."

I oktober 2011 ble Michael Jackson hyllet gjennom sceneoppsetningen "Michael Jackson: The Immortal World Tour". Den ble første gang satt opp i Montreal, Canada 2. oktober, og fram til sommeren 2013 hadde den blitt framført over det meste av verden, også i Asia.

Det kanadiske underholdningsensemblet Cirque du Soleil som stod bak showet hadde tidligere gjort seg bemerket med sceneoppsetninger der musikken til The Beatles og Elvis Presley stod i fokus. Og i likhet med nevnte oppsetninger har Cirque du Soleil gitt ut egne plater med musikken, i egne remixer av de originale låtene. På Beatles albumet "Love" fikk de hjelp fra Beatles produsent George Martin, mens på "Michael Jackson Immortal" fikk de hjelp fra Kevin Antunes. Blant låtene var "Immortal Megamix", som bestod av "Can You Feel It", "Don't Stop 'Til You Get Enough", "Billie Jean" og "Black or White". Sony som satt med rettighetene til Michaels musikk lot Cirque du Soleil få tilgang til originalversjonene.

Plata ble gitt ut på Epic Records/Sony 18. november 2011, noe som gjorde dette til en offisiell plateutgivelse med Michael Jackson. Plata solgte bra, bla i Norge, der den var inne på VG-lista.

Sony lanserte plata som om det var snakk om et nytt studioalbum fra Michael Jackson.

I tillegg til en lang rekke plater med Michael Jackson bl.a. en lang rekke samleplater med musikk fra Motown tiden, ble det også gitt ut mange bøker om Michael i tiden etter hans død. Bl.a. skrev norske Stein Johan Grieg Halvorsen en biografi om Michael Jackson.

Milliardæren Mohamed Al-Fayed var en venn av Michael Jackson, og i 1999 var Michael tilstede på en kamp mellom hans fotballag Fulham og Wigan. Som en hyllest valgte Al-Fayed i 2011 å sette opp en statue av Michael utenfor Fulhams hjemmebane Craven Cottage i London. Noe som ikke ble så godt mottatt av lagets fans som nok heller ville hatt en av sine gamle fotballhelter på statue, om det først skulle settes opp en.

I tiden etter Michaels død var det hans mor Katherine som hadde omsorgen for barna Prince Michael «Blanket» II, Paris og Prince. Men pga sviktende helse og høy alder (82 år) ble det bestemt at T.J. Jackson - sønn av Tito Jackson - skulle ha omsorgen sammen med henne.

21. februar 2013 opptrådte Jackson 5 i Oslo Spektrum foran 4000 mennesker, noe som fikk endel omtale i norsk media. Men uten Michael på scenen ble konserten en flau affære. Marion og de andre Jackson brødrene viste at sangen og danseferdighetene ikke lenger var det de engang hadde vært. VG belønnet konserten med terningkast 2.

I forkant av turneen som Jackson 5 gjorde dette året ble det vurdert å levendegjøre Michael gjennom bruk av hologram, der man lager en tredimensjonal illusjon for å få det til å se ut om som at det er et ekte menneske som står på scenen. Tidligere hadde man gitt liv til Dr.Dre og Snoop Dogg på denne måten.

I forkant av konserten var Jackson brødrene på besøk hos Fredrik Skavlan i hans populære TV-program "Skavland". Her kom Jermaine med kontroversielle påstander om at flere mennesker enn Conrad Murray var involvert i Michaels dødsfall. Jermaine Jackson: "De vil ha verden til å tro at en svart mann drepte enn svart mann, men doktoren var bare en finger av en større hånd. Det er mange flere involvert. Når nyheten kommer over hit tror dere bare på det dere hører av Sky News, Euro News, CNN og Fox News, men det er ikke sannheten. Det var mye mer innblanding."

Jermaine kunne også fortelle at brødrene ikke vet hvem som kom inn i huset hvor Jackson ble funnet, ettersom overvåkningsvideoene fra drapsnatten var slettet.

I desember 2013 hadde VG og andre medier verden over oppslag om at Michael Jackson til tross for sin død var den nestmest innbringende liveartisten det året, etter Bon Jovi. Årsaken var suksessen Cirque du Soleil opplevde med sitt hyllestshow "Michael Jackson: The Immortal Show", som innkasserte nesten en milliard norske kroner (972 millioner), fordelt på 205 konserter.

Som ventet dukket det opp mange raritetsplater med Michael etter hans død. Og i 2014 var oppfølgeren til "Michael" fra 2010 klar, med "Xscape". Igjen hadde Sony lett i arkivet etter låter som Michael hadde deltatt på, men ikke gitt ut på plate. Og det de hadde funnet var interessant. Slik som "Love Never Felt So Good", som ble spilt inn sammen med Paul Anka i 1983. "Chicago" fra 1999 kunne minne om "Liberian Girl". Balladen "Loving You" fra "Bad" innspillingen. Rytmisk, fengede "Slave To The Rhythm" fra "Dangerous" innspillingen. "A Place With No Name" som var en coverversjon av Americas klassiker "Horse With No Name". Tittellåta "Xscape" ble opprinnelig spilt inn rundt 2000, i forbindelse med "Invincible"-innspillingen.

Som på "Michael" fikk Sony hjelpe fra noen av tidens mest anerkjente produsenter til å 'gjøre ferdig' Michaels utkast til låter. Denne gang bl.a. fra norske Stargate, som fikk æren av å produsere "A Place With No Name". Som nevnt fikk de i 2009 oppdraget med å lage en remix av Jackson 5s "Skywriter". Deluxe-utgaven av "Xscape" inneholdt både remix-versjonene og Michaels originalversjoner, slik de hadde klart å gjenskape dem.

Også Rodney 'Darkchild' Jerkins som hadde deltatt på innspillingen av "Invincible" var med. Han var blitt spurt om å delta på innspillingen av "Michael" også, men følte den utgivelsen kom for tett på Michaels død. Rodney Jerkins: "Det handlet aldri om at jeg ikke syntes det var en god idé å produsere et album etter hans død, men om at jeg personlig ikke var klar for den oppgaven på det tidspunktet. Jeg kjente Michael på et personlig plan, og måtte først forstå og tenke over hva han selv ville ha gjort."

Jerkins produserte tittellåta "Xscape" - en låt han også hadde jobbet med sammen med Michael i 1999. Å gjøre ferdig denne låta var ekstra viktig for ham. Rodney Jerkins: "Jeg og Michael sluttet aldri å jobbe på sangen 'Xscape', mens han fremdeles levde. Dette var en av de sangene han sa måtte få se dagens lys."

På "Xscape" hadde Sony funnet fram flere Michael Jackson perler fra arkivet.

"Love Never Felt So Good" og Stargate-produserte "A Place With No Name" ble valgt ut som singler fra "Xscape". Førstnevnte singel gikk til topps i land som Belgia, Danmark, Tyskland, Israel, Sør-Afrika, og Sør-Korea. Mens i Storbritannia og U.S.A. ble det topp 10.

Enda bedre gikk det med albumet som gikk til topps i land som Belgia, Danmark, Frankrike, Spania og Storbritannia, og nådde 2. plass i U.S.A., Australia, Østerrike, Kina, Kroatia, Nederland, Tyskland, Hellas, Italia, Norge, Sveits, og Taiwan.

Omtalen av albumet var stort sett positiv, særlig blant fans, men også hos platekritikere.

Man må nok anta at Sony kommer til å fortsette å lete fram låter som ikke har vært gitt ut på plate tidligere, suksessen med "Michael" og "Xscape" tatt i betraktning.

Michael Jacksons musikk vil leve evig, på linje med de klassiske verkene. Og hans engasjement for de svake i samfunnet bør være en ledetråd for oss alle. Michael Jackson var et menneske som bidro til å gjøre hverdagen litt lysere, gjennom sin musikk og sitt vesen. Og det er slik man bør huske ham.

Michael Jackson: "Mitt største ønske. Det aller viktigste, er noe så enkelt som å gjøre verden lykkelig. Og at jeg kan gjøre noe for at mennesker skal få leve i fred. Det er av den grunn at jeg gjør det jeg gjør."