Peter Marc Almond F. 9. juli 1957 i Southport, Lancashire, England

Marc Almond er utvilsomt en av de mest spennende og orginale artistene de siste 35 årene. Både pga. sin musikk og sin personlighet. Musikalsk har han vært et viktig bidrag til populærmusikken, både gjennom sin tid som frontfigur i avantgarde/synthbandet Soft Cell, og som soloartist. I Soft Cell hadde han en av 80-tallets største hits i "Tainted Love" fra 1981. Senere gjorde han seg bemerket med sine teatralske soloalbum "Mother Fist", "Enchanted" og "Tenement Symphony". Sistnevnte var en hyllest til den belgiske kabaretartisten Jacques Brel. Salgsmessig opplevde han en topp i 1989 med nr. 1 hiten "Something's gotten hold of my Heart". En låt som toppet de britiske listene i 4 uker.

Selv om han aldri har solgt mye av sine soloalbum, har Marc hele tiden hatt en trofast skare av fans over det meste av Europa, noe Marc har satt stor pris på. Ikke minst da han ble utsatt for en motorsykkelulykke i 2004. Han mottok da flere tusen lykkeønskninger fra fans over hele verden.

Også pressen har stor sans for Marc. Pga. sin teatralske væremåte, spenstige uttalelser og dristige kledning. Selv om også mange musikkjournalister har hatet ham intenst opp gjennom årene. 

Marc vokste opp i 'Sunny Southport by the sea'. En hyggelig, men litt søvnig badeby i nordvest England (nord for Liverpool). Men selv om den liker å omkalle seg som badeby, er det ingen som bader der pga. de store kloakkutslippene fra byene i området. Kondomer og annet avfall råder strendene, i stedet for badende unger. Likefullt har Marc varme tanker for denne ensomme byen utenfor allfarvei. Og han drømmer seg ofte tilbake til sanddynene, og lukten av  nystekte smultringer.

Byen har også vært preget av den depresjonen mange andre nord-engelske byer har vært gjennom. Med høy arbeidsledighet. Musikalsk var 70-tallets Southport og andre byer i området, inspirert av amerikansk 60-talls soul. Med artister som Jerry Butler, William Bell, The Dells og Gene Chandler. Noe som skapte begrepet Northern Soul. En sjanger mange britiske artister ble definert under på 80-tallet. Deriblant Soft Cell. The Times som i sin tid skrev en artikkel om byen omtalte den som "selvmord møter Judy Garland".

Southport er Marc Almonds hjemby. En søvnig kystby i nord vest England.

Marc ble født på Southport Maternity hospital. Moren het Sandra Mary Dieson Almond. Mens faren het Peter John Sinclair Almond. Faren jobbet i det militære, og var lite tilstede i Marcs oppvekst. I barndommen bodde han mange år hjemme hos besteforeldrene på morssiden. I et koselig hus i Birkhead. Morfaren het Peter Dieson (Diesen?) og var fra Norge! En svær kar. Det var her Marc fikk sin oppdragelse. Moren og besteforeldrene var strenge, men samtidig fulle av humor. Bestefaren hadde mange morsomme gloser på en blanding av norsk og engelsk. Marc hadde et svært nært forhold til bestefaren sin, og da bestefaren mange år senere fikk Alzheimer, gikk det sterkt inn på Marc å se hvordan han visnet bort.

Den 2 år gamle Marc i hagen sammen med sin norske bestefar Peter. Som han kalte "papa".

Marc hadde en søster som var to år yngre enn seg, ved navn Julia. De hadde også mange dyr i huset han vokste opp i. Noe som førte til at Marc fikk store problemer med astma. Han plagdes også med bronkitt. Bestefaren pleide å ta ham med på stranden slik at han fikk puste inn frisk luft. 

Marc elsket å lese bøker da han var ung. Særlig historien om Sodom og Gomorrah fascinerte unge Marc. Han levde seg veldig inn i historiene i barnebøkene han leste, og drømte at han var en av figurene. Hans evne til å drømme seg bort ble vanlig i barneårene, da han hadde problemer med å få seg venner. At de stadig var på flyttefot fordi faren hele tiden skiftet militærbase, gjorde det ikke enklere (de flyttet til og fra Southport fire ganger). Han var også glad i å tegne, og se på TV.

Han var også en vilter unge som fant på mange streker på skolen. Et arr han har over øyenbrynet den dag i dag fikk han etter å blitt slått i bakken av en jente han hadde mobbet fordi hun var fet. Han  har omtalt seg selv som hyperaktiv. Men med sitt uskyldige søte utseende slapp han som regel unna med fanteriet.

Selv om Marc var minst i klassen han gikk i, klarte han å slå fra seg når en krangel endte med slåssing. Marc: "I could give as good as I got, and often I'd start the fight before  they did."

I en periode av barndommen hadde han problemer med uttale bokstaven R, fordi han hadde mistet noen tenner. De andre hadde det da morsomt med å få Marc til å si ord med R i. De ga ham også kallenavnet Prume (da ordet inneholdt en R).

Marc som 5 åring. Bak det uskyldige ytret skjulte det seg en vilter unge.

Til høyre er han på besøk i Southport Zoo.

Faren hadde han aldri noe nært forhold til. Og bedre ble det ikke av at han etterhvert begynte å drikke og bli voldelig. Han og søsteren gruet seg til han kom hjem fra arbeid om dagene. Han hadde et mørkt sinn Marc fryktet han selv ville arve. Moren og faren kranglet også mye. Marc og søsteren Julia søkte sammen i den vanskelige tiden.

Sin teatralske debut fikk han som eskimo i en skoleforestilling. Sin flotte opptreden her førte til at han fikk en viktigere rolle i skuespillet  Merry Hump & Humpy Grump. Marc spilte Merry Hump, mens kompisen Paul John spilte Humpy Grump. Han elsket å opptre, med den oppmerksomheten og applausen det ga ham. Dessverre hadde han store problemer med stamming i ungdommen, noe som hindret ham fra å få større roller. Men han oppdaget etterhvert at han ikke stammet når han sang. Noe som gjorde at han ønsket å utvikle det talentet mer.

Marc Almond i rollen som Merry Hump. Marc er nr. 2 fra venstre, foran.

Sine første musikalske forbilder fikk han fra platesamlingen til moren. Med artister som The Beatles, Chris Montez, Eartha Kitt og Chubby Checker. Større glede hadde han av artistene han så på TV. med The Rolling Stones, Sandie Shaw, The Monkees og The Animals. Også Gene Pitney og hans "Twenty-four hours from Tulsa" gjorde inntrykk. Han fikk et dypt ønske om å være slik som dem.

En gang han hadde fått magesyke på skolen, rakk han seg ikke hjem til toalettet. Hvoretter han fikk bank av moren sin som ikke hadde noen forståelse for at det var et uhell. Moren tipset også faren om de skitne buksene. Noe som førte til en ny omgang med juling. Marc har ikke spesielt gode minner fra denne delen av barndommen. For farens humør ble bare verre og verre. Og slagene kom hyppigere og hyppigere. Han ble etterhvert en mester i å gjøre seg usynlig, og ikke mishage faren.

På skolen gikk det bedre. Selv om han trodde han var dårlig, der han strevde seg gjennom fagene. Han ble til sin store overraskelse plukket ut til å gå på Aireborough Grammar school utenfor Leeds da han var 10. Der kun de skarpeste ungene fikk gå. Selv om Almond også ble mobbet her, for sin lyse stemme og feminine uttale av ordene, følte han at alternativene var mye verre.

Da han var 11 år begynte interessen for det annet kjønn å melde seg. Og han hang mye sammen med jentene i klassen. Men samtidig følte han seg tiltrukket av gutter. Særlig en kamerat som het Paul. Sitt første kyss fikk han av ham. Men han fikk samtidig skyldfølelse for disse lengslene. På samme tid flørtet han med jentene, som for å dekke over sine egentlige lyster. Som 13 åring mistet han uskylden sin til en jente ved navn Hilary.

Hjemme ble ting verre, der faren ble mer og mer voldelig. Han banket opp Marc slik at han besvimte. En gang prøvde han å kvele ham med puten. Også moren ble banket opp. Marc brukte musikken for å drømme seg bort fra den vonde hverdagen. Den første platen han kjøpte seg var soundtracket til "Hair". Han var fascinert både av musikken og albumcoveret med det spirituelle bildet av en afroamerikaner. 

Senere ble Marc Bolan den store helten, med låta "Ride a white swan" (1970). Almond ble like imponert over hans framtoning med glitter på kinnene og klærne. Også David Bowie og Roxy Music ble forbilder for unge Marc på denne tiden.

I 1972 fikk Marc og søsteren den beskjeden de hadde håpet på i mange år. Foreldrene skulle skilles. På den tiden bodde familien utenfor Leeds. Og skilsmissen betydde at de måtte flytte tilbake til Southport, og huset til besteforeldrene. 

Marc som 13 åring. Med tidsriktig langt hår.

På sin nye skole ble han kjent med Tim Winter og Stuart Walton. De tre hadde det til felles at de ikke lenger hadde interesse av skoleundervisningen, men heller ville lytte til musikk. Etterhvert begynte de å lage musikk selv også. Tim spilte keyboard, mens Stuart og Marc skrev tekster og sang.

Marc og vennene hans var de mest hippe på skolen. Med sin kunnskap om det siste hotte innen musikkverdenen, sine svarte klær og langt hår. Bowies plater "Ziggy Stardust" og "Aladdin Sane" fascinerte Marc. Og det var gjennom Bowie at Marc ble kjent med den belgiske låtskriveren og cabaret artisten Jacques Brel. En mann som skrev om død, sex, horer, og livets mørke sider.

Under en David Bowie konsert i Liverpool da Marc var 14, klatret han opp på scenen for å komme nær Bowie. Under "Rock'n roll suicide" sang Bowie "C'mon give me your hand", hvorpå Marc strakk seg fram slik at Bowie kunne ta ham i hånden. Marc følte han hadde tatt på Gud.

Den videre ferden i Marcs liv gikk til Southport Art & Technical College. Han hadde egentlig for dårlige karakterer til å komme inn, men hans kunstarbeider og entusiasme gjorde at han fikk plass etter en presentasjon han gjorde for rektoren på skolen.

Sommeren 1973 jobbet Marc på et gartneri i Southport. Her ble han kjent med en Robert, som ved siden av jobben i gartneriet spilte i bandet Andromeda. Han tilbød Marc å bli med som korsanger i bandet. Noe han følte som en stor ære. Like etter sluttet Robert i bandet, etter en krangel med de andre. Dette banet vei for Marc som vokalist i bandet. De spilte låter med Bowie, The Beatles, Free og Bad Company. Senere også The Doors og T-rex.  

	Marc i 1976 inspirert av glamrockerne.		Marc i 1977 som 20 åring etter at pønken hadde gjort sitt inntog..

i 1976 ble moren gift pånytt med en Richard. Og de flyttet inn i et finere hus. Med det fikk Marc også enda en lillesøster, ved navn Sarah. 

Den 19 år gamle Marc var svært vanskelig å ha i hus. Der han svarte moren stygt og generelt var misfornøyd med alt hun gjorde. Moren ble skremt, da hun så mange likhetstrekk med Marcs far. Heller ikke Marcs 17 år gamle søster Julia var enkel å ha med å gjøre.

På denne tiden levde Marc et utagerende liv, med misbruk av alkohol og narkotika. Han eksperimenterte også seksuelt. Og han stjal penger. Han meldte seg også arbeidsledig (selv om han gikk på skole) for å få dagpenger. Da moren oppdaget svindelen rømte han til en kamerat og bodde der en uke. Elendigheten kumulerte i et selvmordsforsøk, der han prøvde å hoppe fra taket på et hus. Heldigvis hadde noen skjønt hva som var i gjære, og han ble stoppet. Politiet ble varslet, og like etter ble han lagt inn på Ormskirk Mental hospital.

Da han kom til hektene fikk han seg deltidsjobb på Southport theatre. Med den jobben fikk han sjansen til å tilbakebetale penger han skyldte. Viktigere var det at jobben ga ham mulighet til å hente nye impulser fra teaterverdenen. Impulser som formet Marc som sanger og person i årene som fulgte. Musikk og teater har i alle år vært to sider av samme sak for Marc Almond. Inspirert av teatertilværelsen fattet Marc ytterligere interesse for filmen og platene til Jacques Brel.

I 1976 leste han om en ny bevegelse som var ledet av et band kalt The Sex Pistols. Pønken kom til å få stor innflytelse på Marc. Med ett var de gamle platene han hadde av liten interesse. Etter å ha sett Sex Pistols og Siouxsie Sioux på BBC var det ingen tvil lenger. Pønk var det som gjaldt. Selv om ha fortsatt hadde sans for Bowie.

På samme tid fant han ut at det var på tide å komme seg videre i livet. Så han søkte på Leeds Polytechnic art department. Skolen hadde rykte for å være den beste skolen for de som ønsket å bli utøvende kunstere. Dessuten lengtet han tilbake til Leeds. En by han hadde gode minner fra, den tiden familien bodde der. Etter et personlig intervju der Marc gjorde det han kunne for å gi et solid inntrykk, ble han tatt opp ved skolen. Til Marcs endeløse glede.

Marc fant seg godt til rette på en hybel i den urbane storbyen, med sitt store innslag av indiere. Noe han syntes var spennende. Men idyllen ble brutt både for ham og andre da The Yorkshire ripper begynte sine meningløse drap på uskyldige ofre (13 drap). Plutselig ble det uttrygt å bevege seg utendørs i Leeds, noe Marc syntes var en guffen opplevelse.

Hyggeligere var det da Sex Pistols, Johnny Thunder, The Damned og The Clash holdt konsert ved skolen, som endel av deres Anarchy tour. Siouxsie & the Banshees var favorittbandet hans på denne tiden. Siouxsie og Marc kom til å samarbeide musikalsk endel år senere. 

På skolen gikk det flere kunstnere som senere kom til å gjøre seg gjeldende innen musikk. Frank Tovey som på dennne tiden drev med pantomime, kom senere til å kalle seg Fad Gadget og gi ut flere album på Mute records. Og det var en Green Gartside som ble en av de store navnene på 80-tallet, med sitt band Scritti Politti.

	Fad Gadget		Scritti Politti

Høsten 1977 gikk Marc igang med sitt 2. år på Leeds Polytechnic. En av de første dagene i det nye skoleåret dumpet han borti en Dave Ball. En litt ufiks type med store svarte krøller på hodet. Han var fra Southports naboby Blackpool.

En ung Dave Ball hjemme i Blackpool

Som ny student ved skolen spurte Dave om veien til kunstavdelingen. 

Pga. at de gikk på forskjellige klassetrinn hadde ikke Marc og Dave så mye kontakt med hverandre den første tiden. Men Marc la merke til ham utover skoleåret. Som en spennende fyr som laget bisarre kollasjer. Og han la merke til at han stort sett holdt til i et lite musikkstudio på skolen. Der han spilte på sin Korg synthesizer, og laget lyder og musikk til andre elevers filmprosjekter. Marc ble fascinert av alle knappene og "duppedittene" han behersket. 

Dave Ball

Våren 1978 opptrådte Marc som endel av et musikkprosjekt kalt Zazou. Her hadde han alliert seg med en student ved navn Ed King som spilte gitar, og Dave som spilte på ulike elektroniske instrumenter. Selv stod Marc for den vokale delen av framføringen. Der de opptrådte på skolens scene. De gjorde seg mest bemerket for en bisarr elektro disco versjon av "I am sixteen going on seventeen". Noen gjorde opptak av låta, så den senere ble å finne på bootleg plater med Soft Cell. Marc gjorde seg like bemerket for sin manglende påkledning ved framføringen. Dave som syntes det var hyggelig å kunne hjelpe Marc omtalte opptredenen hans som industriell kabaret. Marc fikk også hjelp fra en annen synthfrik fra Blackpool ved navn Paul Banham. 

I tillegg til musikken, utviklet Marc en sterk interesse for filming. Han skaffet seg et 8mm kamera som han hadde med seg overalt, og filmet med. Noen av opptakene fra denne tiden ble brukt som scenekunst på Soft Cells' konserter. 

Marc fikk en dag en forespørsel fra et college i Reading (vest for London) som ønsket at Marc skulle komme ditt og gjøre sitt show. Temaet for kvelden var dekadanse, så Marc bestemte seg for å "ta den helt ut" for å sjekke ut hvor mye dekandanse de tålte. Da han framførte en låt som handlet om en katt, kledde han seg naken. Deretter tok han fram en boks med kattemat, og gnidde innholdet utover sin nakne kropp. Reaksjonen ble som ventet sterk. I ettertid var han glad for at han kom seg ut derfra i live.

Interessen for pønk ble avløst av en nysgjerrighet for de nye discorytmene. Med Bee Gees og Donna Summer i spissen. Innslaget av elektronica i musikken ble for Marc en naturlig link til David Bowie og Kraftwerk. I tillegg hadde Sheffield bandene The Human League og Cabaret Voltaire vist at dette var veien å gå. Han var også lei av aggresjonen i pønken. Han ville heller ha musikk som var glad og dansbar. Også Dave hadde forkjærlighet for slik musikk, noe som ble en felles referanse i det gryende vennskapet mellom de to. Også forkjærligheten for de mer "uanstendige" sidene av tilværelsen hadde de felles.

Som endel av sin diplomoppgave på sisteåret gjorde Marc nok en opptreden sammen med Dave Ball. Showet kalte han "Twilights and lowlifes", der han sang ulike låter. I tillegg hadde han laget en 8mm film som også var endel av diplomoppgaven. Som karakter fikk han 2.1, som han var fornøyd med.

Som ferdig utdannet kunstner i en alder av 22 år, oppdaget Marc at den virkelige verden var tøff. Ikke hadde han noen jobb å gå til, noe som gjorde at han nesten ikke hadde råd til mat. Han måtte flytte hjem til moren i Southport for å livnære seg. Senere flyttet han inn hos en venninne i Nottingham som hadde et rom ledig. Men uten penger fant han seg heller ikke til rette her. Det ble til at han flyttet tilbake til Leeds og noen venner som het Ed og Sally.

For å få inntekter til livsopphold gjorde Marc forskjellige ting. Bla. prøvde han seg som et syngende gratulasjonstelegram. Men de som fikk ham på døra ble mer irritert enn glad for overraskelsen.

Han fant da ut at han måtte finne på noe annet. Som f.eks. det å bli popstjerne. Han kontaktet da sin gamle venn fra tiden på Leeds Polytechnic, Dave Ball, for å høre om han ville danne band sammen med ham. Dave på sin side var allerede godt igang med å skrive egne låter, med tekster og arrangementer. Hans første låter het "A man could get lost", Metro Mr.X", "Potensial" og "Facility Girl". Men uten noen skikkelig vokal var de litt monotone og repeterende. Men Marc ble imponert over hva Dave hadde fått til. De ble da enig om å skrive låter sammen. Dave med sine gode ideer til låter, mens Marc skulle bidra med tekster og poesi. Målet var å bli Englands første elektroduo.

De to tilbrakte den neste tiden hjemme hos Dave. Marc fikk lånt seg en mikrofon og en tape recorder som de brukte. Sammen skrev de 20 låter som kom til å danne grunnlaget for Soft Cells første album. Låter som ga assosiasjoner til paranoia og klaustrofobi. Noen av låtene ble også spilt inn i studioet på Polytechnic. 

Marc har i alle år vært en stor fan av Daves evner som musiker, låtskriver, og som pioner innen elektromusikk. Han hadde en unik evne til å ta utgangspunkt i Marcs post punk inspirasjon og crooneraktige sang, og så skape musikk tilpasset det. Dave på sin side har alltid vært en beskjeden person. En som aldri krevde mye oppmerksomhet. Noe som gjorde at pressen senere lett overså ham. 

Mens de i 1979 satt på Leeds Polytechnic og spilte inn musikk, funderte de også på hva de skulle kalle bandet. Here's Health, Hard Cell, Soft soap, og så videre. Det var Dave som kom opp med navnet Soft Cell. Navnet indikerte både noe kaldt og noe varmt, og det hørtes moderne ut. Noe som passet med duoens selvbilde. Marc: "I thought it was quite a descriptive (beskrivende) name."

Bandet bestemte seg også på denne tiden å korte ned sangene til 3 minutt, med det formålet å skape mer popvennlig musikk.

Bandet hadde et sterkt ønske om å slå gjennom. Men problemet var bare det at Dave fortsatt hadde et år igjen på Leeds polytechnic. For å få tiden til å gå og for å tjene penger tok Marc seg jobb på utestedet Leeds Playhouse. Frikveldene tilbrakte han på et nytt hipt diskotek kalt The Warehouse. Der en amerikansk D.J. spilte det siste innen disco fra U.S.A. Mens røyken og kokainlukten lå tett over dansegulvet. Marc fikk seg etterhvert en jobb her, som garderobevakt.

The Warehouse i Leeds er ennå idag en av de hippeste plassene i Nord England.

Siden dette var en hipp plass, var det viktig at personalet også kledde seg på en hipp måte. Noe som ikke bød på problemer for Marc. The Warehouse fikk en lengre nedtur etter at den amerikanske DJèn fikk et nervøst sammenbrudd på scenen en kveld. Han startet med å kaste glass på gjestene, før han rev opp alt det dyre utstyret sitt og kastet det på folkene nedenfor. Det endte med at han ble kastet på gata av vaktene på stedet.

Sin første konsert som Soft Cell hadde Marc og Dave på skolens juleavslutning i 1979. På samme tid utvidet de bandet med Steven Griffith. Også han var elev ved Leeds Polytechnic. Oppgaven hans var å holde orden på utstyret, og ha ansvar for sceneshowet mens de opptrådte. Bla. å holde orden på en projektor som viste 8mms filmopptak. Den usynlige 3. mann.

Bandet startet konserten med låta "Bleak is my favourite Clichè", til bildene av neon lysene i Soho, motorveier, bygninger og utstillingsdukker. Andre låter het "Pyrex my cuisine", "Facility Girl", "A man could get lost", "Penthouse pet", "Mix" og "Tupperware party". 

Da konserten var ferdig ble de møtt med en total stillhet i salen. Folk visste rett og slett ikke hva de skulle mene om det de hadde vært vitne til. Uansett hadde de gjort dypt inntrykk på folk.

Oppglødd av dette ønsket bandet å gå videre med flere opptredener. Og skrive flere låter. Men foreløpig satt plateselskapene og konsertarrangørene litt på gjerdet.

Et vendepunkt ble det for bandet at utestedet Warehouse, der Marc jobbet, var iferd med å gå konkurs. Discomusikken de hadde spilt var ikke lenger det ungdommen var interessert i. Marc hadde på den tiden stiftet bekjentskap med den nye new romantic bevegelsen i London, der usteder som Blitz, Hell og Le  Beate Route stod sentralt. Han foreslo for eieren av Warehouse, Kris Neate, at han burde satse på det samme. Og etter en tur til London tente også Kris på ideen. 

Marc Almond på The Warehouse i Leeds, sammen med en fyr kalt Roxy.

Marc selv var svært begeistret for new romanticen, da den inneholdt glitter og glamour. Den hadde også det opprørske over seg slik som pønken, men på sin egen måte. Den nye elektromusikken stod sentralt i new romanticen. Alt dette passet perfekt for Soft Cell.

På samme tid måtte flytte ut av rommet han leide hos Sally & Ed. Istedet flyttet han sammen med Dave i en nedslitt blokk. (de hadde hvert sitt rom. Og Dave er heterofil). I blokken som var invadert av mus, bodde også en ung D.J. ved navn Annie Hogan. Hun kom senere til å bli med i Marcs band Marc & the Mambas, og hun kom til å bidra på flere av soloplatene hans.

Anne Hogan

Soft Cell fikk etterhvert flere spillejobber, med konserter i Leeds, Bradford, York og Manchester. Og publikummet ble større og større for hver gang. Repertoaret ble også større etterhvert som de skrev flere låter, med større fokus på det dansbare. Ikke alle gjestene klarte å fordøye Marcs feminine stil like bra. Når enkelte hadde lyst til å "pynte på trynet" til Marc var det godt å ha storvokste Dave Ball og Steve Griffith i nærheten. Ifølge Marc var det ingen som bråket med de to ganger. Ihvertfall ikke hvis Davd var i "psycho mode". På Warehouse opptrådte de jevnlig på mandags kvelder, da det var klubbkveld. De gjorde også flere vellykkede opptredener på Futurama i Leeds. Marc fikk også mer og mer å si i driften av Warehouse. Der han var med å bestemme hvilke plater man skulle spille, og hvilke personer (med de rette klærne) det var viktig å ha blant gjestene. Noe som også betydde større inntekter for ham ettersom Warehouse igjen ble en stor suksess. Til hver klubbkveld hadde Marc og eieren Kris stor moro med å kle seg ut i de mest ekstragalante kostymene. En kveld var Marc kledd som en indisk prins, med turban og perler. I Leeds avisene ble stedet mye omtalt. Og Marc fikk æren for å ha brakt new romanticen til Leeds. 

Tiden var nå inne for å spille inn sin første plate. Og med et lån på 25.000 fra moren til Dave fikk de spilt inn EPen "Mutant Moments" i september 1980. Plata ble laget i 2000 eksemplarer, og inneholdt "Frustration", "L.O.V.E.","Metro Mr X" og "Potential". Steven Griffith ble kreditert som bandmedlem på singelen. Men like etter var han ute av bandet, da han ikke hadde noe å bidra med musikalsk.

"Mutant Moments" fra 1980. Soft Cells første plate.

Med penger på kontoen benyttet Marc anledningen til å ta seg hyggeturer til London. Her ble han etterhvert venner med mange av byens hippeste personer. Bla. George O'Dowd, senere kjent som Boy George. Og en Stevo Pearce som jobbet i Record Mirror. Han hadde EPen deres, og han hadde hørt hvor bra Soft Cell var live. Han ønsket å jobbe tettere med bandet. Han ønsket også å være manageren deres. Han hadde bakgrunn som D.J. med en forkjærlighet for electronica og industriell musikk. 

I et møte Marc hadde med ham fortalte han entusiastisk om planene han hadde for å gi ut et album med undergrunns elektronisk musikk. Han hadde også planer om å danne et eget selskap kalt Some Bizzare. På denne tiden i 1980 var Stevo fortsatt bare 17 år. Men allerede da en mann med store planer. 

Stevo ble i media omtalt som en engel. I motsetning til

sin bror som satt i fengsel pga. rasistiske handlinger.

Marc og Dave lot seg overbevise av unge Stevo, og lot ham ta styringen på deres videre utvikling. De hadde noen tilbud fra musikkbransjen i Leeds også, men de ønsket heller å få fotfeste i London. Marc og Stevo innledet et vennskap og samarbeid som kom til å vare i hele 17 år. Stevo ordnet det slik at Soft Cell fikk spille inn låta "The Girl with the Patent Leather Face" i studioet til en John Darling. Produsent var Daniel Miller. En mann som litt senere gikk over til Mute records, der han hadde stor betydning for suksessen til band som Depeche Mode, Fad Gadget  og Yazoo. Som en av mest innovative innen britiske electronica på 80-tallet.

	Daniel Miller		Daniel Miller i yngre dager. Som medlem av sitt eget hobbbyband kalt Silicon Teens.

"Some Bizzare album" ble gitt ut i janaur 1981. Soft Cell var representert med "The Girl with the Patent Leather Face". Andre band som bidro på plata, var de til da ukjente Depeche Mode, Blancmange og The The. 

"Some Bizzare album" fra 1981

Senere på 80-tallet ville en slik plate blitt møtt med stor interesse. Men i 1981 var interessen lik null. Pressen omtalte plata som "et ynkelig lite album", andre omtalte den som robotmusikk uten følelser. Kald og sjelløs. I 1992 ble plata gitt ut pånytt.

Stevo ordnet med distribusjonsavtale med det større selskapet Phonogram. Og de fikk muligheten til å spille inn ytterligere 4 låter med hjelp fra Daniel Miller, en mann de beundret stort. Da han litt etter dannet Mute records, hadde de et sterkt ønske om å få bli med over. Marc forgudet ham, mens Dave var litt mer skeptisk til Millers ønske om å skape en perfekt popkreasjon ut av Soft Cell. Dave ønsket at lydbildet skulle være "skitnere" og ikke så lett tilgjengelig.

Blant låtene de spilte inn var en Donna Summer inspirert låt kalt "Memorabilia". Den ble en hit på dansgulvene over hele England. Og en låt de høstet mye anerkjennelse for. Betty Page fra musikkmagasinet Sound ble en viktig støttespiller i bandets jakt på det store gjennombruddet. Der hun stadig ga bandet spalteplass i magasinet sitt.

"A man can get lost" ble gitt ut på singel i februar 1981, mens "Memorabilia" fulgte i mars.

For å gi bandet et visuelt uttrykk ble det arrangert en foto session, med fotograf Peter Ashworth. Marc var ikke fornøyd med utfallet. Og var sjeleglad for at det ble tatt nye bilder like etter. Ashworth kom senere også til å lage coveret til debutalbumet deres.

Dette bildet burde aldri vært publisert, ifølge Marc.

Sommeren 1981 spilte de på Crocs nightclub i Rayleigh, Essex. Sammen med bla. Depeche Mode. og siden dette var i DMs hjemtrakter var det de publikum var kommet for å se. I salen var også medlemmer av Spandau Ballet, Ultravox og Visage. Og alt som kunne gå galt gikk galt denne kvelden. En småfull og ruset Marc klarte ikke å høre hva han selv sang, pga. feil med anlegget. Noe som gjorde at det hørtes surt ut. Mikrofonen falt også ut gjentatte ganger. Backing tapene var heller ikke som de skulle være. Gjennom tørrisen kunne han se disse musikerne stå og småle av ham. Samtidig som folk begynte å kaste mynter på dem. Rusty Egan fra Visage anbefalte Stevo å droppe Soft Cell fra Bizzare. Noe han heldigvis ikke tok til etterretning. 

Om det var dette som gjorde at Soft Cell ikke lenger ønsket å bli assosiert med new romantic bølgen er vanskelig å vite. Den hadde uansett allerede begynt å miste interesse blant folk. Istedet ønsket de å promotere seg selv som et northern soul band. Med inspirasjon fra de amerikanske soul sangerne. Også valget av sorte klær var ment å representere en distanse til de mer fargerike new romanticerne. I den anledning valgte de også å inkludere en northern soul hits i repertoaret for å vise tilhørighet. De tenkte å bruke "The Night" med Frank Vialli, men endte opp med "Tainted Love". En låt som på midten av 60-tallet hadde vært en hit med Gloria Jones. Marc Bolans gamle kjæreste. Opprinnelig hadde det vært en typisk soul tempolåt, mens i Soft Cells versjon ble det en kjølig, nedstrippet elektrolåt, hvor frustrasjonen som teksten uttrykker kom klarere fram. Ed Cobb som opprinnelig hadde skrevet låta, hadde Jackie Onassis og hennes ulykkelige liv i tankene da han skrev den.

For å promotere "Memorabilia" singelen gjorde bandet opptredener på klubber rundt om i England. Bla. Cabaret Futura i London. Blant publikum på konserten var en ennå ukjent Shane MacGowan. Senere kjent fra The Pogues.

Soft Cell og Marc Almond hadde en av sine opptredener på Cabaret Futura i London, i juni 1981.

I bakgrunnen kan man skimte Shane MacGowan som ennå var et ubeskrevet blad.

Pressen var for det meste negativ til bandet og deres opptredener. Særlig virket det som om de lot seg irritere over framtoningen til Marc. Noen mente han heller ikke kunne synge. Marc følte seg mobbet som en liten gutt i skolegården. Han mislikte sterkt å bli intervjuet, da han følte de kom til å vri det han sa til noe negativt. F.eks. var journalistene ute etter intime detaljer om hans legning og sexliv. Han følte seg også underlegen mot disse velutdannede menneskene med sine spissfindige spørsmålsstillinger. Marc på sin side hadde problemer både med å skrive og snakke ordentlig. Han følte seg også som en hoggstabbe for homofobien blant mange briter.

Soft Cell ble rett og slett avskrevet. "Memorabilia" klarte heller ikke å markere seg på listene, selv om den var likt av mange.

Det store vendepunktet for Soft Cell kom da Roger Aimes, en talentspeider hos Phonogram forelsket seg i bandets versjon av "Tainted Love". Han oppfordret dem til å gå i studio sammen med en Mike Thorne (Marianne Faithful, Wire, John Cale) for å spille inn låta som singel. Han var en hyggelig frik, med god kunnskap om teknisk utstyr, og innspillingsteknikk. Noe Dave elsket ham for. Marc som aldri har vært spesielt interessert i slikt, syntes innspillingen ble for teknisk. Men han lot seg sjarmere av Thornes komplimenter om stemmen hans. Han prøvde å ikke gjøre den annerledes enn den var.

Dave Ball og Mike Thorne under innspillingen av "Tainted Love".

De startet med å spille inn 12" versjonen av "Tainted Love", der den fader over i "Where did our love go?". En annen northern soul klassiker. Da de delte maxiversjonen i to låter, med "Tainted love" på A siden av singelen, og "Where did our love go?" som B side, gjorde de en gedigen tabbe. Siden ingen av låtene var skrevet av bandet, gikk de glipp av royalities som opphavsmenn. Hadde de f.eks. lagt inn "Frustration" som B side hadde de fått halvparten av royalities pengene, da man ikke skilte mellom side A og side B i den sammenhengen. Thorne gjorde en god jobb som produsent. Dave og Marc var svært fornøyd, mens Phonogram ikke var helt overbevist. De mente man burde legge på mer bass og trommer. Heller ikke Marc og Dave mente at låta ville bli noe mer enn en liten hit. Etter innspillingen var det tilbake til spillejobbene, for det meste i Leeds. Bla. spilte de en større konsert på Amnesia club (Leeds) som ble svært vellykket.

Singelen "Tainted Love". Bildet var laget av Kris Neate.

Og skulle forestille to notrthern soul dansere.

I juli 1981 ble singelen gitt ut. Til liten interesse blant platekjøpere og musikkpresse. Melody Maker omtalte den som "It is one of the limpest pathetic pop records of all time". Men etterhvert merket de at journalistene og plateselskapet begynte å være hyggeligere mot dem. Og med et ville alle ha en bit av dem. "Tainted Love" var iferd med å bli en stor hit. Da den var på 26. plass var det en så stor opplevelse at Marc ble dårlig i magen. Da de var oppe på 2. plass ble de invitert til å være med på Top of the Pops. For Marc som hadde drømt seg bort i stjernene på Top of the Pops som liten, var dette en uvirkelig opplevelse. Folkene fra Phonogram fulgte Soft Cell inn i BBCs studio, i frykt for at Marc skulle si noe som ikke passet seg. De var også bekymret for at Marcs varemerke, en tykk eyeliner rundt øynene, skulle bli for kraftig og frastøtende for TV seerne. 

Soft Cell ble etterhvert en gjenganger på Top of the Pops.

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Jentene elsket Marc, de homofile guttene kom ut av skapet, og skrev kjærlighetsbrev til ham. Mannfolkene ville gi ham bank, mens mødrene ville ta ham til seg. Men de fleste var først og fremst interessert i "Tainted Love" for den kvalitetslåta den var. Marc Almond ble på 80-tallet den første i en lang rekke av engelske popstjerner som stod fram med sin homofile legning. Noe som bidro til å endre fordomsfulle holdninger blant folk. Culture Club, Dead or Alive, Marilyn, Bronski Beat, Andy Bell i Erasure, og Holly Johnson i Frankie goes to Hollywood var andre artister som stod fram som homofile.

Sleazy (skittent, seksuelt, noe forbudt) var et uttrykk som ble brukt om Marc. Et uttrykk som han selv også ofte tok i bruk. 

Marc merket at folk så på ham på en ny måte. Noen ganger fikk han seg en på trynet av folk han aldri hadde sett før. Ellers kom de og ba om autografen hans. Han skjønte han var blitt berømt da en jente kom bort til ham og spurte: "are you him?" (er du han sangeren i Soft Cell). Det ble også vanskelig å bevege seg fritt i London og Leeds. Folk oppførte seg rart. Også de han anså som venner. Et mangeårig forhold mellom Dave og en jente tok slutt på denne tiden. For å komme seg unna denne galskapen gjemte de seg i en verden full av dop. Men det endte med depressive tanker og frustrasjon.

I august 1981 gikk "Tainted love" til topps på de britiske listene. Det ble også den mest solgte singelen på de britiske øyer det året. Noe som viser hvor enorm interessen for låta var. Også i årene etter har dette blitt trukket fram som en av dette tiårets største hits. En klassiker som har blitt spilt om og om igjen. Låta ble etterhvert en nr. 1 hit i mange andre land. Bla. i Tyskland, mens i U.S.A. ble det 8. plass. Bandets eneste listeplassering der borte. Likefullt skrev de seg inn i Guinness book of records da "Tainted love" er den singelen som har vært lengst på Billboard top 100. Den fortsatte å selge bra i U.S.A. i mange måneder etterpå.

I Norge nådde den ikke VG lista. Til sammen solgte singelen 1 million eksemplarer. Noe som har skjedd kun et fåtall ganger i historien.

Marc ble framstilt som en romersk Cæsar i videoen til "Tainted Love".

En video som først ble laget et år etter at låta var gitt ut.

1. plassen ble en revansj for Marc overfor alle de som ikke hadde troen på ham og Dave. Og som hadde sagt og skrevet så mye stygt om dem. Samtidig var det litt vemodig å være nr.1, på den måten at man nå ikke kunne komme høyere. Marc: "The main thrill is getting into the top fifty for the first time. At number one, it's almost like a feeling of let-down because, after number one, you can only go down. There's nothing higher than number one, you've alrerady been there... Big deal!"

Soft Cell oppnådde da heller ikke flere førsteplasser i Storbritannia, med sine senere singelutgivelser.

For noen av pengene han fikk fra platesalget kjøpte Marc seg en terrasseleilighet i Leeds. Her flyttet han inn sammen med Annie Hogan. En dame han beundret, og som han gikk godt overens med. Han hadde planer om å samarbeide musikalsk med henne når tiden tillot det. 

Tiden var nå inne for å lage et album som kunne følge opp den enorme interessen "Tainted Love" hadde skapt rundt bandet. De ble da spurt om de ønsket å spille inn plata i New York, U.S.A. Noe de slo til på umiddelbart. Ikke minst for å komme unna galskapen i hjemlandet. Mike Thorne som de hadde samarbeidet bra med, skulle produsere albumet også. 

De tre møttes for å diskutere hvordan de ønsket plata skulle bli. Etter flere år sammen hadde Dave og Marc opparbeidet seg stort repertoar av låter å velge blant. og Mike hadde sansen for flere av dem, som han ønsket å jobbe videre med. De ble raskt enig om at plata skulle hete "Non-stop erotic cabaret", da Marc og Dave ønsket at plata skulle være en inngangsport til en dekadent verden, med dekadente låter. Neonlysene på coveret var inspirert av et lignende skilt i Soho, London. Paradoksalt ble han nesten drept av et neonlys noen år senere da han gikk gjennom Sohos gater, og et skilt falt ned fra en vegg. Marc så ironien i den episoden.

Dave og Marc foran en av sine favoritt neonskilt.

September 1981 dro de over med fly på 1. klasse. En måned senere måtte plata være ferdig. Men når de kom til New York ble de bergtatt både av byens mange fasiliteter, og av det nye narkotiske stoffet ecstasy. Marc har i årene etter vært en fast gjenganger i verdensmetropolen, som en stor beundrer av byen. Og som det nye hotte fra England var det mange amerikanske celebriteter som ønsket å treffe bandet. Bla. kunstikonet Andy Warhol. En person som hadde betydd mye for både Marc og Dave da de var kunststudenter. Og nå ville han treffe dem! Gutta var beæret. Men samtidig litt nervøs for hva de skulle si. Møtet gikk greit, selv om ikke så mye ble sagt. Marc tok noen bilder av ham, mens Warhol tok noen bilder av dem. De ble også invitert til TV showet hans. Men avslo da de fryktet at programlederen Jim Fourratt var ute etter å "ta dem". I løpet av oppholdet i New York ble Marc kjæreste med jenta som hadde introdusert ecstasy til dem, Cindy. Ecstasy kom til å følge Marc de neste 15 årene.

Marc fridde også til henne, men hun avslo tilbudet. I ettertid var Marc lettet over det, da han mente at han det ikke passet ham å være gift. Marc: "It's good that she turned me down, because I'd probably regret it after a week. I don't really like the idea of being tied down."

En kveld Marc var på en nattklubb kom det tre jenter bort til ham og spurte hvem han var, da de syntes han så så rar ut: "Boy you're really weird. What do you do?" Marc som var god i farten fortalte da at han var mannlig prostituert, og at han het Simon Le Bon! (sangeren i Duran Duran). Marc tenkte ikke mer over dette, før han fikk historien gjenfortalt i noen britiske aviser. Etter dette sørget Marc for å holde seg unna Simon Le Bon..

Et stort øyeblikk for Marc. Da han og Dave fikk møte kunstikonet Andy Warhol.

Arbeidet med selve platen ble for det meste overlatt til Dave og Mike. Sluttresultatet var likevel en plate som de var svært stolte av. En plate som var svært annerledes enn alt det andre som ble laget på 80-tallet. Den klassiske "boy meets girl, girl meets boy", som var en gjenganger i tekstene på den tiden, var ifølge Marc omgjort til "Boy meets girl and lures her into a life of drugs and prostitution...".

Like etter at de kom hjem ble "Bedsitter" gitt ut på singel. Plateselskapet ønsket noe annet som oppfølger til "Tainted Love", men bandet holdt seg hard. Og i november 1982 ble dette nok en stor hit i England da den nådde en sterk 4. plass. Låta var skrevet av Marc på sengekanten mens han bodde i Leeds. Og gir et godt innblikk i hans prioriteringer på den tiden. Med festing om kveldene, mens dagene var lange og kjedelige, da han ikke hadde noe arbeid å gå til. Videoen til låta ble laget av Tim Pope. En av de mest innovative videoprodusentene på 80-tallet. Han laget en "litt -på-kanten-video" som bandet likte godt.

Videoen til "Bedsitter" ble laget av Tim Pope. En mann som

også har laget mange av The Cures videoer. 

I desember 1981 ble albumet "Non-stop erotic cabaret" gitt ut, akkurat i tide til å rekke julesalget. Plata fikk stort sett god kritikk da den kom. Det virket som om media endelig hadde skjønt budskapet til Soft Cell. Der de leflet med seksuelle tabuer. "Seedy films" og "Sex Dwarf" etterlot lite til fantasien. Og Marc ønsket å sjokkere på samme måte som Marc Bolan og andre hadde gjort det da han var liten. Salgmessig gikk det brukbart med en 5. plass på de britiske listene. 

I desember 1981 prydet Soft Cell forsiden av det tyske musikkmagasinet Bravo.

Den roligere om mer elegante "Say hello, wave goodbye" ble også gitt ut på singel i januar 1982. Og igjen fikk de en stor hit med 3. plass i England. En låt som kunne gjort det bra som singel, var den rolige og teatralske "Youth". Der Marc viste hvilken genial låtskriver han var iferd med å bli. Inspirasjonen fra Jacques Brel var tydelig.

	Sex Dwarf		Frustration

Et nyttårsparty ble holdt i New York i forbindelse med lanseringen av albumet (i U.S.A.). Og de viktigste journalistene og kjendisene ble invitert, sammen med mange strippere. Og festen utviklet seg til å bli like dekadent som albumtittelen antydet. En fest det ble pratet om i mange år etterpå. 

Pengene Marc fikk for platesalget gikk med til narkotika og festing. Eller han ga bort ting til andre. I 1982 gjennomførte de en promotion turne i U.S.A. hvor de stadig havnet i problemer da de i flere TV intervju var ruset. Bla. æreskjelte de en av landets mektigste personer innen musikkbusiness. Noe som neppe var smart.

Entusiastisk over at Soft Cell klarte å følge opp suksessen med "Tainted Love", ønsket plateselskapet nå å gi ut et mini album/remix album. Og dermed bar det tilbake til New York sammen med Mike Thorne. Bandet selv ønsket å la amerikanske DJs og produsenter få lage nye versjoner av bandets låter. Men dette ble avslått av Phonogram. Istedet fikk man nye versjoner av gamle låter som "Sex Dwarf", "A man could get lost", "Chips on my shoulder", "Insecure me", "Where did our love go" og "Memorabilia". Flere av disse var riktignok ukjent for de som hadde oppdaget bandet med "Tainted Love". Men Soft Cell syntes ikke Thorne klarte å skape noe spennende ut av dem. Med unntak av "Memorabilia". Almond syntes de her skapte en ecstasy låt, med et snev av psykedelia, som var godt egnet for dansegulvet.

Uten at bandet klarte å forklare hvorfor, spilte de inn nok en coverversjon av en northern soul hit. Denne gang med "What!" som opprinnelig hadde vært en hit med Judy Street. Muligens var det ment som en ironisk spøk. 

Almond var heller ikke fornøyd med at kjæresten Cindy dro ham med til Disneyland, der han følte seg mer beglodd enn Disney figurene. Han måtte også hilse på foreldrene hennes, noe han ikke var komfortabel med. På hans 24 års dag ble det holdt et større selskap for ham i New York. På scenen stod den da ukjente Madonna. Hun hadde ennå ikke gitt ut en plate. Han ble presentert for henne litt senere på kvelden. Hun fortalte da at hun var en stor fan av bandet, uten at Marc helt klarte å fokusere på det hun hadde å fortelle. I senere år har Madonna blitt en av Marcs favoritter, selv om det tok ham noen år å innse talentet hennes.

Når Marc var i London bodde han på fasjonable Columbia Hotel. En tumleplass for popstjernene på den tiden. Med medlemmer fra The Human League, ABC, Julian Cope og Talk Talk. 

Innimellom all festingen fikk de også tid til å spille inn video til alle låtene fra "Non-stop eroctic cabaret", og det nye albumet "Non-Stop Ecstatic dancing". Satt sammen som en surrealistisk kabaret. En råversjon av videoen til "Sex Dwarf" kom på avveie, bare for å dukke opp på forsiden av de fleste engelske aviser noen dager senere. I videoen hadde de laget en parodi på en pornofilm, med innslag av strippere, trans seksuelle, og en dverg.. Denne dvergen ble jaget rundt i rommet av Marc. Morsomt ment, men avisene og øvrighetspersoner tok avstand fra den. De laget derfor en ny versjon som var pynteligere. Den første versjonen er godt forvart i safen til Phonogram, ennå idag.

En turne bandet gjennomførte for å promotere "Non-stop erotic cabaret" gikk også dårlig. Da de hadde valgt å opptre i små klubber. Noe som førte til misfornøyde fans som ikke fikk se bandet. Og de som var innenfor dørene hadde problemer med å se og høre bandet i folkehavet.

Hyggeligere var det for bandet da singelen "Torch" som kom ut i mai 1982 ble en suksess. Med en 2. plass i England. "Torch" var en kvalitetslåt som alle var fornøyd med. Ikke minst bandet selv. Den viste også at bandet var i stand til å følge opp suksessen. "Torch" ble skrevet av Marc en kveld i New York etter at han hadde blitt rørt til tårer av sangen til en blues sangerinne. Hans kjæreste Cindy Ecstasy hadde den kvinnelige vokalen på låta. Hun deltok også i videoen, og på Top of the Pops da de skulle framføre låta der. Senere deltok hun også på albumet "The art of falling apart". Da forholdet til Marc tok slutt ble hun sammen med David Balfe fra The Teardrop Explodes.

	Suksess singelen "Torch" ble ikke å finne på noen av Soft Cells studioalbum.		Cindy Ecstasy var kjæresten til Marc. I tillegg hadde hun den kvinnelige vokalen på "Torch". En vakker låt.

I juni 1982 kom remix albumet "Non-stop Ecstatic dancing". Og selv om bandet ikke likte plata ble den en salgssuksess med 6. plass i England. Singelen "What!" kom like etter med en 3. plass i august. Kritikerne så ut til å like denne plata like godt som den forrige.

Særlig Dave Ball mislikte lydbildet på de to første platene. Han syntes det var for tynt. Han ønsket et fyldigere et, inspirert av helten John Barry (James Bond produsent). Han bestemte seg da for at det neste albumet skulle bli hans! album. Uten for mye hjelp fra Thorne og Almond. Istedet fant han en likesinnet i D.J.en Anita Sarko. 

Inspirert av en acid trip til tonene av "Purple Haze" med Jimi Hendrix, spilte de senere inn medleyen "Hendrix medley".  Og acid var det nye stoffet de ruset seg på under innspillingen. I likhet med debutplata ble "The Art of falling apart" spilt inn parallelt med tung festing, og høyt inntak av narkotika. Likefullt følte de at innspillingen gikk bra. Der de boblet over av ideer og engasjement. Marc følte han var iferd med å finne en dypere, mer lidenskapelig side av seg selv som han klarte å uttrykke musikalsk. Mest fornøyd var de med låtene "Baby Doll", "Heat" , "The Art of falling apart" og "Numbers". Sistnevnte omhandlet tomheten man føler ved tilfeldig sex. På plata tok de i bruk samplinger for første gang, noe som var uvanlig innen popmusikken på den tiden. 

Plata fikk brukbar kritikk da den kom ut i januar 1983. NME mente plata hadde en kompleksitet og tyngde som de tidligere platene hadde manglet. Mens Sounds mente plata ga et innblikk i to hardt prøvede sjelers liv. Noe som ga et spennende resultat.

Den solgte også veldig bra med en 5. plass i England. Men ingen av singlene fra plata klarte å hevde seg på listene. Til det var de for komplekse og lite tilgjengelig. Særlig fjortisene som hadde digget "Tainted love" og "What!" hadde problemer med å forstå plata. 

"The Aet of falling apart" var ikke den plata Phonogram hadde håpet på. Og derfor var de lunken i forhold til singelutgivelsene. Til 2. singelen "Numbers" ble det ikke engang laget en video. Men for å øke salget av singelen ble det av selskapet gjort et stunt der platekjøperen fikk singelen "Tainted love" på kjøpet. Uten å konferere med bandet eller Stevo. Marc og Stevo ble fly forbannet da de hørte om koblingen, og stormet lokalene til Phonogram. Da ingen av sjefene der var tilstede ramponerte de lokalet. Bla. ved å ødelegge alle platinum platene som hang på veggene. I ettertid viste det seg at platene tilhørte Status Quo. Og de tok vandaliseringen personlig, og har aldri tilgitt Almond for det. Almond på sin side angret som en hund, der han igjen så sider av seg selv han ikke likte. Og som minte ham om faren.

Marc Almond kommer neppe til å bli nevnt i noen takketale fra Status Quo.

Etter at han ødela platinum platene deres.

En uke etter denne hendelsen stod han på scenen sammen med Matt Johnson (The The). En annen artist på Stevos Some Bizzare label. Og igjen endte det i bråk da noen i salen kastet en øl på ham. Marc tente momentant og slo gitaren i magen på fyren. Noe som selvfølgelig førte til nye media oppslag. Etter dette søkte Marc hjelp for sine problemer med temperamentet, og depressive tanker.

Men med Stevo som manager ble det mye festing. Kveld etter kveld var det fester hjemme hos ham. Der artistene på Some Bizzare som regel viste sin besøkelsestid. Også Nick Cave som Marc var en stor beundrer av, dukket opp på disse festene. Fester som Stevos naboer ikke satte særlig pris på. Marc omtalte ham som "neighbour from Hell". 

Nick Cave og Marc Almond beundret hverandre, og de tok seg gjerne en fest sammen.

De opptrådte også sammen under en miniturne de to gjennomførte i U.S.A. i 1983.

Heller ikke vennene hans hadde så mye pent å si om ham da han ødela alle dørene i leiligheten sin, for å gjøre den mer utrivelig. Og stakkars Edwyn Collins fra Orange Juice fikk erfare at dobesøk ikke lenger var like trivelig. Almond: "I'll never forget the sight of pour Edwyn Collins sitting on a doorless toilet". 

På denne tiden bodde Marc i etasjen over Some Bizzares lokaler. I etasjen under der lå det et platestudio. Og her fikk han utløp for sine kreative ideer, parallelt med innspillingen av Soft Cells siste plate. For moro skyld dannet han et band kalt Marc & the Mambas sammen med noen venner, hvor flere av låtene han spilte inn i studioet ble framført. Låtene "Fun City" og "Sleaze" ble gitt ut på en plate Soft Cells fanklubb ga ut på den tiden. Prosjektet ga Marc muligheten til å jobbe sammen med musikalske venner som Matt Johnson fra The The, og Annie Hogan, som han kjente fra tiden i Leeds. Også fotografen Pete Ashworth fikk bli med i bandet som trommeslager. To jenter ved navn Gini Hughes og Anne Stevenson ble også med i bandet. De hadde tidligere sunget med Mari Wilson, og spilt i et pønkband kalt Humoresque. Endel andre musikere hadde en mer løs tilknytning til Mambas prosjektet. Gini kom senere til å få et godt øye til Dave Ball.

Allerede i 1982 ga de ut albumet "Untitled". En litt usammenhengende plate hvor de gjorde tolkninger av låtene til artister som Lou Reed, Syd Barrett og Jacques Brel. "If you go away" med Brel kom til å bli en gjenganger i repertoaret til Almond da han ble soloartist. 

Marc Almond dannet bandet Marc & the Mambas som et

hobbyband sammen med musikalske venner.

Etter utgivelsen av albumet gjorde han og bandet en konsert på Drury Lane Theatre. Hvor mottagelsen var bra. Også platekritikerne likte plata, selv om Almond i ettertid har omtalt den som et makkverk, gjort i narkorus. 

Mer stolt var han over bandets neste album kalt "Torment and toreros" fra 1983. Her fikk han utløp for alle sine sinns stemninger på en engasjerende måte. Godt hjulpet av den ukjente men lovende produsenten Flood ble dette bra plater (dobbeltalbum). Fylt av smerte og ekte følelser. Flood har senere hatt stor suksess som produsent for Depeche Mode, Nick Cave og U2. Plata hadde innslag av spansk flamenco og sigøynersang, noe Marc hadde sans for. Han leide også inn flere kjente spanske sangere. Inspirasjonen fra Spania og østen kan man også finne igjen på albumet "Enchanted" som Marc ga ut mange år senere. Tittellåta "Torment" var skrevet av Robert Smith (The Cure) og Steve Severin (Siouxsie & the Banshees) for dette albumet. Men de var ikke fornøyd med hvordan Marc hadde tolket låta.

Kritikerne likte ikke plata da den kom ut i juli 1983. Og generelt hadde Marc fått dosen sin av stygge kommentarer og terror fra fansen. At det tilslutt ble alt for mye for den psykisk syke Marc. Så like etter utgivelsen av albumet skrev han et følelsesladet brev til flere musikkmagasin og aviser, der han proklamerte at han sluttet i musikkbransjen. Han bønnfalte også media til å slutte å skrive om ham. Slik at han kunne få være i fred. I brevet fortalte han også at den neste Soft Cell plata kalt "Last night in Sodomy" som var under innspilling, kom til å bli bandets siste. Og at Marc & ther Mambas var oppløst.

I hele tatt et dramatisk og trist brev. Helt i tråd med Marcs dramatiske væremåte og depressive holdning til livet på denne tiden. I en alder av 27 år var Marc en musikalsk pensjonist.

"Torment & Toreros" gjorde det likevel bra på de britiske listene, med en 28. plass. Også i mellom-Europa og på vestkysten av U.S.A. solgte den bra. Særlig goth ungdommen tok plata til sine mørke bryst.

I tiden etter at Marc trakk seg tilbake var det flere aviser og radiokanaler som uttrykte sin beundring for Marc, og beklaget hans avgjørelse. Dette gjorde Marc så glad at han noen uker etterpå annonserte sitt comeback!! Gladere og sterkere enn noen gang før.

Og Marc fikk nok en opptur da Marc & the Mambas ble invitert til å opptre i Tel Aviv, Israel. Som første vestlige band etter flere år med uroligheter. Marc og bandet ble mottatt med røde løpere og jublende fans overalt hvor de opptrådte. Marc var ikke klar over at han hadde så mange fans i Israel.

Marc & the Mambas på hyggetur til Israel.

Høsten 1983 deltok Marc også på albumet "Force the hand that feeds" med det kritikerroste bandet Psychic T.V. Dave Ball som ikke var involvert i noen av disse prosjektene jobbet i det stille med det neste Soft Cell albumet. I tillegg ga han ut sin første soloplate i 1983, kalt "In Strict tempo". Her hadde han fått med seg mange dyktige musikere. Bla. Psychic T.V. vokalist Genesis P. Orridge. Han hadde en stemme som kunne minne om Marc. Han bidro også som låtskriver på flere av låtene på albumet. Dessverre fikk ikke plata så mye oppmerksomhet da den kom ut i butikkene. 

Dave Balls "In strict Tempo".

I september ble singelen "Soul inside" gitt ut som en forsmak på Soft Cells nestealbum "This last night in Sodom" lagt ut for salg. I England ble det en grei 16. plass.

Rett før jul 1983 ble den lenge ettersøkte "The Yorkshire ripper" arrestert i leiligheten sin. En morder også Marc hadde fryktet mens han bodde i Leeds. Et TV team fikk like etterpå tilgang til leiligheten der mannen hadde gjort mange av sine bestialske mord. Og i platesamlinga hans lyste Almonds "Torment & Toreros" mot TV kameraet. Marc grøsset da han så programmet.

I 1984 gjennomførte Marc og Dave flere konserter for å promotere den nye plata. En plate Dave valgte å produsere selv. Han og Mike Thorne hadde vært såpass uenig om lydbildet på "The Art of falling apart" at videre samarbeid ikke var ønskelig. Samtidig hadde Almonds famøse proklamasjon om at det neste Soft Cell albumet ville bli det siste, gjort inntrykk også på Dave. Muligens så han "This last night in Sodom" som sin siste sjanse til å vise at også han kunne være en dyktig produsent og arrangør på et Soft Cell album. Han hadde klare ideer om hvordan lydbildet på plata skulle være. Skitnere og mer fryktløst, med innslag av R&B og pønk.

En annen viktig ting som spilte inn i avgjørelsen om å avslutte samarbeidet, var at Dave var lei av å reise rundt og holde konserter. Bandet mente selv de hadde en forbannelse over seg, der noe alltid gikk galt da de skulle ut og opptre. På sin siste turne i 1983/84 kalt "Falling Apart", opplevde de å bli angrepet av sinte fans, arrestert av politiet, henvist til feltsenger å sove på i skitne lokaler. Dårlig planlagte arrangement.. Og de endte alltid opp med å skylde penger etter turneene de gjennomførte, istedet for å tjene penger. De hadde en bang anelse om at Stevo holdt unna penger de skulle hatt.

Under en konsert de holdt i New York ble de intervjuet av en journalist fra musikkmagasinet Smash Hits. Hans navn var Neil Tennant, og kom noen år senere til å ha stor suksess i en annen synthduo, nemlig Pet Shop Boys. Under en konsert i Hollywood, California var Michael Jackson tilstede. Jackson ville gjerne møte bandet etter konserten, men Almond avslo tilbudet.

På denne tiden ble Dave forlovet med bandets korist, Gini Hughes. En jente som også hadde vært med i Marc & the Mambas. Dave hadde vært sammen med henne en stund. Kort tid etter dette ble de to også gift. Og ikke lenge etter det ble også en liten Ball født. 

Dave med sin tilkomne Gini. En dame han var gift med i mange år.

Og som har deltatt på flere av hans musikalske prosjekt.

I februar 1984 ble den Jack Hammer skrevne singelen "Down in the subway" gitt ut (24. plass), og like etter kom albumet "This last night in Sodom". Plata var spilt inn i mono, som en hyllest til Phil "back to Mono" Spector. Endelig hadde de laget en plate akkurat slik de ville ha den. Men dessverre ble den for komplisert og energisk til at den gamle fansen helt klarte å få taket på den. En 12. plass i England var dårligere enn det de elles var blitt vant til. I U.S.A. der de selv følte de hadde et hengivent publikum, nådde den ikke topp 200 engang. Mye av grunnen var at plateselskapet ikke ønsket å bruke penger på å promotere et band som så tydelig hadde signalisert at de ikke kom til å fortsette.

Marc Almond har i ettertid omtalt "This last night in Sodom" som den han liker best av Soft Cells plater. Den nesten skremmende "Meet murder, my angel" er noe av det aller beste Soft Cell noensinne laget. Den ble dessverre aldri gitt ut på singel.

Og dermed var historien om Soft Cell over. For denne gang. Desillusjonert og utbrent la de inn årene. Men fortsatt full av respekt og hengivenhet overfor den andre parten. Det var overhodet ikke noen uoverensstemmelser mellom Dave og Marc som gjorde at de valgte å gå hvert til sitt. (Slik mange har hevdet (også webmaster for denne siden). Dave var i tillegg blitt en familiemann nå, og ønsket heller å tilbringe tiden hjemme sammen med kona og ungen. Marc hadde i sitt stille sinn et sterkt ønske om at han og Dave skulle komme sammen igjen etter å ha holdt på hver for seg en stund, men det skjedde ikke.

Phonogram tilbød Marc kontrakt som soloartist, ettersom han hadde vært Soft Cells stemme og ansikt utad. Dave var de ikke interessert i. Stevo som var den som hadde vært ivrigst etter å gi Marc en solokontrakt ga ham et godt råd med på veien: "Now you're a solo artist you can work with whoever you want, write and record with whoever you choose. Experiment".

Det Marc gjorde da var å danne et backingband med medlemmer fra The Mambas, og kalte dem The Willing Sinners (etter en bok fra 50-tallet). Like etter fikk Marc muligheten til å opptre på TV programmet The Tube der han gjorde to coverversjoner.

Når han nå skulle igang med solokarrieren sin hadde Marc en god del selvkomponerte låter i kofferten. Låter han hadde latt seg inspirere til å skrive under Soft Cells siste turne i Amerika. U.S.A. og Mexico var to land som fascinerte ham stort. Også en ferietur til Marokko inspirerte Marc til å skrive nye låter. Særlig lot han seg sjarmere av den marokkanske folkemusikken. Han ble så sjarmert at han tok nok en tur til Marokko i 1984. Denne gang til Tanger. Men etter å ha blitt tatt med til en øde plass av uniformerte politi og robbet, bestemte han seg for aldri å dra tilbake til det landet.

Marc Almond fortsatte som soloartist etter at Soft Cell ble oppløst.

Marc dro deretter til Spania. Der han møtte en bekjent ved navn Pino Sagliaco. Han oppmuntret Marc til å spille inn en spansk låt kalt "Cara Cara". Denne Pino ordnet med spanske musikere til å hjelpe Marc på innspillingen. Bla. en flamenco gitarist. Resultatet ble svært bra. Men pga. kontraktsproblemer valgte Marc kun å bruke låta som B side på en singel.  

Tilbake i England ønsket Marc å gå igang med innspillingen av sin første soloplate. Han fryktet at folk kom til å glemme ham om han ikke kom opp med noe nytt rimelig kjapt. Men han var usikker på hvilken retning han ønsket å gå. Han var inspirert av så mye, og ville at plata skulle være litt Broadway, litt pønk, litt akustisk, litt symfonisk og litt pop. Resultatet ble ifølge ham en plate som spriket i for mange retninger. Albumnavnet "Vermine in Ermine" og albumcoveret hadde han tidlig klart. Og han var klar på at han ønsket Mike Hedges som produsent. Han elsket hans album med The Cure, Siouxsie & the Banshees og The Associates. Goth inspirerte plater med utradisjonelle vokalister. Hedges kom også til å produsere de påfølgende studioalbumene hans.

Mike Hedges

Hedges og Almond kom godt overens. Men Hedges insisterte på at plata skulle spilles inn i et "state of the art" studio på den tyske landsbygda i et område kalt Bavaria. Marc som kun følte seg hjemme om han befant seg i en storby med masse bråk og forurensing, likte ikke tanken på dra dit. Men siden Hedges stilte dette som et krav, måtte Marc bare gi etter. Bavaria var et veldig tysk område, i sør Tyskland. Og Marc fikk ideen om at Hitler ville blitt mottatt som en helt om han hadde kommet tilbake til disse områdene.

Flere av de som medvirket på plata kom til å bli gjengangere på senere album med Marc Almond. Annie Hogan, Billy McGee, og Dave Balls kone Gini Ball (fiolin).

Under innspillingen av plata tok en venn av Marc livet av seg hjemme i England, ved å kaste seg utfor de hvite klippene i Dover. Teksten i "You have" ble skrevet med ham i minne. Han var svært fornøyd den og "Tenderness is a weakness" med sin engleaktige stemning. Og han var  mindre fornøyd med "Shining sinners" og "Solo Adultos", da de var for lange og repeterende. Han angret også på at han ikke tok med låter som "Stories of Johnny", "Always" og "Joey Demento" på plata. De to første ble med på hans neste album. Alle tekstene på plata var skrevet ut fra opplevelser han selv hadde hatt. "The boy who came back" ble første singel fra albumet, og var utvilsomt en låt som beskrev Marc på den tiden. 

"The Boy who came back" kom ut på singel allerede i mai 1984. Sin første konsert sammen med The Willing sinners hadde han på London's royal festival Hall. Og den ellers negative pressen var svært fornøyd med det Marc hadde å presentere. De likte hans kabaret aktige framføring, og de synte stemmen hans var blitt bedre. For Marc føltes det svært godt å være tilbake igjen.

En etterfølgende turne i Storbritannia ble også svært vellykket. Selv om mange ble skuffet over at han ikke spilte noen låter fra tiden i Soft Cell og Marc & the Mambas. 

Også albumet fikk fine kritikker da det ble gitt ut i november 1984. Salgsmessig gikk det brukbart med en 36. plass i England. Tiden rundt utgivelsen ble en stressende tid for Marc, med mange intervjuer i alle mulige magasin og radiostasjoner.

Etter albumutgivelsen dro Marc på en turne som innbefattet mellom-Europa. På turneen ble han av pressen stadig vekk sammenlignet med divaen Judy Garland. I en litt mer "dirty" utgave. Noe Marc satte pris på. Marc følte seg også som Garland, på den måten at også hans liv var fylt med piller, alkohol, lengsler og smerte.

Forbildet Judy Garland

Marc hadde på kort tid funnet sin plass som soloartist. Noe han var fornøyd med. Samtidig innså han at for å opprettholde interessen for hans musikk, måtte han i framtiden være i stand til å fornye seg. Og vise nye sider av seg selv. Og samtidig være Marc Almond. 

Jula 1984 skulle egentlig tilbringes i snødekte Saalbach, Østerrike sammen med Mike Hedges og venner, etter å ha avsluttet en konsert turne i Berlin, Tyskland. Han fikk også sjansen til å stå på ski for første gang. Men etter å ha trynet for nte' gang, og tilbrakt noen kvelder på fondy kafeer, var det nok for Marc. Han dro hjem til England og tilbrakte nyttårshelga i London sammen med en Dillon. Han hadde aldri vært så glad for å være hjemme som akkurat da.

Også "You have" og "Tenderness is a weakness" ble gitt ut på singel. Tim Pope stod bak videoene, der Marc nok en gang klarte å sjokkere media. 

På nyåret 1985 fikk han beskjeden om at Phonogram ikke ønsket å benytte seg av retten til å gi ut det neste Marc Almond albumet. De var ikke fornøyd med salget av debutalbumet, eller singlene som ble gitt ut. Marc valgte å ikke la dette gå inn på seg. Men heller prøve å finne et nytt selskap som ville gi ut hans neste album.

Og ikke lenge etter hadde Stevo fått istand en god avtale med Virgin records. Både Virgin, Stevo og Marc ønsket å bruke Mike Hedges som produsent pånytt. I tillegg hadde Marc endel fine låter til overs etter forrige innspilling. Alt lå til rette for at neste plate ville bli en større suksess. I tillegg hadde Marc fått et backingband på plass som var samspilt etter turneen de hadde gjort. Med bla. Annie Hogan og Richard Riley.

Før de gikk igang med innspillingen av neste plate dro Marc på ferie til Brasil sammen med venninnen Anita Sarko (Dave Balls eks kjæreste). Men som den uheldige person Marc alltid er på slike turer, ble han syk og ville hjem. I tillegg holdt han på å drukne da han ble tatt av en strøm og ført langt til havs. En livredder måtte komme og berge ham. 

Da han kom hjem tikket det inn en forespørsel på kontoret til Some Bizzare. Jimmy Somerville og bandet Bronski Beat ønsket å ha med Marc på deres coverversjon av Donna Summers "I feel love". Marc hadde i sin tid vært en stor fan av Summer, og Somerville var en stor fan av Almond. Men Marc var ikke så "fan" av tanken på å stille opp i en homoduett. Etter den harde medfarten han hadde fått tidligere ønsket han å gå tilbake inn i skapet, ikke komme ut av det. Men Stevo maste på ham om å bli med. Argumentet var at dette ville være en fin måte å få ham tilbake i rampelyset. Og gi et spark til Phonogram som hadde droppet ham. Motvillig sa han ja. Han var også positiv til at duetten skulle være en medley der også "Johnny remember me" var med. Den var opprinnelig skrevet og produsert av Joe Meek på 60-tallet. En av Marcs mange forbilder.

Og "I feel love/Johnny remember" brakte Marc tilbake i rampelyset, og inn på Top of the pops igjen. Med en 3. plass på de britiske listene i april 1985. Låta var produsert av Mike Thorne. Soft Cells gamle produsent, som nå produserte Bronski Beats låter.

Somerville og Almond ble uvenner etter dette, da Somerville i media kritiserte Marc for ikke å ha gjort nok for de homofile. Men etterhvert ble de venner igjen. Og mange år senere sang de låta pånytt i forbindelse med en veldedighetskonsert i Wien, Østerrike. De sang den også i forbindelse med homofeiringen "Pride in the park" i London, 2003.

Marc Almond og Jimmy Somerville i 2003, på en konsert for de homofile i London.

Deretter gikk han igang med innspillingen av sitt neste album, kalt "Stories of Johnny". Og selv om han hatet plassen, ble den igjen spilt inn i tyske Bravaria. Og igjen ble dagene lange og kjedelige. For å muntre opp musikerne, introduserte Marc ecstasy for dem. Noe endel av dem er bitter på ham for ennå.

Men resultatet av innspillingen ble svært bra. "Stories of Johnny" ble den platen han hadde drømt om å skape. En plate som viste den sanne Marc Almond. Han framstod som en moden mann, uten provoserende sminke. Musikken var også mer sofistikert, harmonisk, romantisk, og stemningsfull. Vokalen var også blitt mye bedre enn på tidligere album. Tekstene på plata beskrev mange sider av Marc selv. Ikke minst diktet "My candle burns at both ends" som han hadde lånt fra dikteren Edna St. Vincent Millary: "My candle burns at both ends. It will not last the night. But ah! my foes. And oh! my  friends. It gives a lovely light".

Også kritikerne var svært positiv til plata da den kom ut. Man mente at Marc hadde funnet veien ut av mørket, og over i en mer harmonisk tilværelse. Record Mirror skrev: "Marc may have been to hell, but he's back". 

Både albumet og førstesingelen "Stories of Johnny" solgte bra i England da de kom ut i august 1985. Med greie listeplasseringer. Også "Love letter" og "The house is haunted" ble gitt ut på singel uten å nå topp 40. "Love letter" var ifølge Marc hans forsøk på å skrive en ABBA låt.

En moden og pyntelig Marc Almond på "Stories of Johnny".

Den harmoniske siden Marc viste på denne plata hadde mye å gjøre med hans nyvunne kjærlighet. En mann som kom til å følge ham i årene som fulgte.

Men samtidig som Marc i alle intervjuene han gjorde framstod som en glad og lykkelig mann, var sannheten likevel en annen. Han var kommet i en tidlig midtlivs krise der han deppet over at hans tid som en stor popstjerne nå var over. Og han levde et ensomt liv i sin leilighet, bak barrikaderte vinduer. I frykt for å bli offer for nok et innbrudd (han ble robbet to ganger på kort tid). 

For å slippe unna ensomheten rømte han (igjen) til New York, der han tilbrakte kveldene på nattklubber sammen med andre kjendiser. Bla. Andy Warhol og en 11 år gammel Drew Barrymore. Men etter å blitt lei av dette livet også, dro han til Barcelona, Spania. Her følte han seg hjemme, blant flamenco dansere og transverstitter. Han fant også glede i den grønne drinken absinthe. 

På et TV show hos Terry Wogan opptrådte Marc med "Stories of Johnny" i en annerledes versjon. Sammen med et skolekor på 30 unger skapte han en nesten sakral stemning.  En 12 år gammel gutt sang solo på deler av låta. Noe Marc ikke var helt komfortbabel med, da teksten ikke var egnet for en som var så ung. Likefullt ble tilsvarende duetter gjort på B siden av singlene "Stories of Johnny" og "Love letter".

Stories of Johnny

En turne fulgte etter albumutgivelsen. De symfoniske låtene fra albumet ble her presentert i et mer rock orientert lydbilde.

Forbruket hans av alkohol og stoff ble bare verre og verre på denne tiden. Ifølge ham selv så han ut som et levende skjelett. Ruset og depressiv var han paradoksalt mer produktiv musikalsk enn noen gang før. Han drev Virgin til vannvidd med alle innspillingene sine. Først og fremst var det tolkninger av andres låter han spilte inn. Tanken var å gi ut et album kalt "Some songs to take to the tomb volume one". Og deretter gi ut en oppfølgerplate med coverversjoner. Bla. ønsket han å lage en cover av Gene Pitneys "Something's gotten hold of my heart". Men plateselskapet nektet, da de mente det ville bli for dyrt å spille inn plata. Istedet endte låtene opp på en EP kalt "A woman's story". Den Phil Spector skrevne tittellåta ble også gitt ut som singel. En vakker låt der Marc lever seg inn i denne triste historien fortalt av en kvinne. Men liten publisering fra Virgin gjorde at den stoppet på 41. plass på listene.

	EPen "A woman's story"		Fra videoen til låta.

26. september 1984 hadde Marc deltatt på en festival til minne om den franske forfatteren Georges Bataille. På Bloomsbury Theatre i London ble det i den anledning holdt en konsert. Marc som var en stor fan av Bataille presenterte på denne konserten 5 låter som 2 år senere ble å finne på minialbumet "Violent Silence". Låtene "Blood Tide", "Healthy as hate", Things you loved me for", "Body unknown" og "Unborn stillborn" var nakne, og med en teatralsk stemning som passet for anledningen. Marc avsluttet sin opptreden med ordene: "I will never love again". 

Slik at i 1986 hadde han to EPer å presentere. Senere har disse platene blitt slått sammen til en cd kalt "A woman's story/Violent silence". 

I 1986 sluttet Marc både med røyk og alkohol, da han følte det påvirket stemmen og humøret på en negativ måte. Han har holdt seg til den beslutningen helt fram til idag.

Høsten 1986 gikk han igang med innspillingen av "Mother Fist and her five daughters". Almonds mest teatralske, og muligens beste plate til dags dato. Ved hjelp av multi instrumentalisten Martin McCarrick fikk plata et eksotisk preg som kledde den. Med sin bruk av cello, og orientalske instrumenter. I tillegg hadde han fått med Nigel Eaton på instrumentet hurdy-gurdy, og Enrico Tomasso på trompet og trombone. Til sammen skapte dette en folkelig pub atmosfære som kledde disse fengslende låtene om en fallen boksechampion, en aldrende gatehore, desperate kvinner og havets stemmer.  

Instrumentet hurdy gurdy

Annie Hogan bidro som låtskriver på albumet. Ikke minst på "The Room below", som handlet om huset hun og Marc bodde i mens de var i Leeds.

Plata ble spilt inn i Abbey road studio, London. Noe som betydde at han slapp å dra til Tyskland igjen. Plata bestod av 12 spor, men Marc hadde spilt inn nok låter til å gi ut to plater til. Til Virgins store fortvilelse. Senere har mange av låtene fra denne tiden blitt å finne på raritets platene "The  virgins tales" vol. 1 og 2. Han spilte også inn flere Jacques Brel sanger, som han ønsket å gi ut på et eget hyllest album. 

"Ruby Red" ble gitt ut som førstesingel fra albumet. Med en video mer dekadent enn noen gang før. I tillegg handlet tittelåta "Mother Fist" om masturbasjon. Til sammen ble dette for mye både for Virgin og musikkanalene som skulle hjelpe til med promoteringen av albumet og singelen. Så selv om platekritikerne strødde om seg med superlativene i sin omtale av plata, var ikke det nok til å hindre plata i å bli en salgsmessig fiasko. Der den ikke nådde topp 40 i England da den kom ut i april 1987. Heller ikke singlene "Melancholy rose" og "Mother Fist" klarte å skape ny interesse for albumet. Enda hver av singlene hadde åpenbare kvaliteter.

Selv om platesalget gikk dårlig, ble den påfølgende turneen en stor suksess. Særlig i Italia og Spania ble han mottatt som en helt. I Madrid opptrådte han foran 200.000 mennesker. Og de nye låtene fikk en flott mottagelse. Til tonene av den triste "If you go away" var det mange mannlige fans som tok til tårene.  

Det dårlige platesalget, og missnøye med Marcs dekadente videoer og tekster valgte Virgin å droppe Marc. Og dermed stod han på bar bakke igjen. I tillegg begynte han å få finansielle problemer, da han hadde brukt sine store inntekter på boliger han ikke brukte, biler han ikke kunne kjøre, venner og dop. Etter salg av en leilighet han eide i New York kom han på plussiden. 

Første halvdel 1987 ble brukt til turnevirksomhet. Resten av året ble brukt til hvile, da han var nedkjørt etter mange år med stoffmisbruk.

I 1987 ble det gitt ut en 12" singel kalt "Slut" med bandet Flesh Volcano. Bak navnet skjulte det seg en duo bestående av Marc Almond og en Clint Ruin (Jim Thirwell). Thirwell samarbeidet med Marc i flere sammenhenger opp gjennom årene. Bla. da Thirwell var trommeslager i Marc & the Mambas, da under navnet Frank Want. I 1997 ble låtene de hadde samarbeidet på gitt ut på cdèn "Flesh Volcano/Slut", der Thirwell ble presentert som Foetus. 

	Maxisingelen "Slut"		Jim Thirwell har mange kunstnernavn.

Midt oppi all elendigheten fikk Marc en telefon fra Stevo som kunne fortelle at han hadde ordnet med platekontakt. Denne gang med EMI records. Ifølge Stevo var det ikke Marc de først og fremst var ute etter, men ham (Stevo). Marc var bare endel av avtalen. Marc visste ikke om han skulle være takknemlig eller sint på Stevo. Han mislikte også tanken på nok engang å måtte forholde seg til et stort plateselskap, med de salgskravene det medførte. Men etter å ha blitt kjent med flere av de ansatte i EMI, ble han mer positiv. Kontaktpersonen hans ble Tris Penna. Og han ønsket å presentere Marc som en hybrid av Frank Sinatra og Jacques Brel. Samtidig ønsket Penna å se til at Marc ikke gjorde ting som kunne skape overskrifter i media. I klartekst betydde det at Marc ikke måtte gjøre ting som var "too gay".

Innspillingen av albumet "The stars we are" startet med at Marc gjorde noen demoer. Selve innspillingen ble gjort i Matrix studio, London. Et studio Marc følte hadde en god stemning. Denne gang valgte Marc å produsere albumet selv. Med god hjelp fra sine venner Annie Hogan og Billy McGee. The Willing sinners hadde ved denne anledningen skiftet navn til La Magia (spansk for magi). Et backingband også trommeslageren Steve Humphreys var endel av. Hogan bidro også denne gang aktivt på låtskriversiden. Bla. med den vakre "Only the moment". Hun ble en fin "sparringspartner" for Marcs ideer til låter.

La Magia med Steve Humphreys, Billy McGee og Annie Hogan.

Almond ønsket å skape en symfonisk popplate, noe som førte til at en strykerseksjon ble brakt inn. Marc selv tok ansvaret som orkestermester sammen med Billy McGee. Noe som ga et glimrende resultat. Han skrev også en goth inspirert låt kalt "Your kisses burn". Tanken var at den skulle spilles inn som en duett. Og Marc visste hvem han ville synge duett med: Sitt gamle forbilde Nico. Den tyske damen som i sin tid hadde gjort legendariske innspillinger med Velvet Underground. 

Legendariske Nico deltok på albumet "The Stars we Are".

Bildet med de to spillende biljard, var Nicos ide.

EMI brukte litt tid på å finne ut hvor i verden damen holdt til. Til sin overraskelse fant de henne i Manchester. Som Marc hadde også hun levd et hardt liv, fylt av heroin. Nico var svært entusiastisk over å synge "Your kisses burn" sammen med Marc. EMI mannen Clive Black som ikke visste hvem hun var, var mer skeptisk til å ha med dette narkovraket på Marcs album. Og innspillingen ble alt annet enn enkel, da stemmen hennes var svak, og humøret hennes depressivt. Men ved å sette sammen de beste partiene, ble resultatet bra. Noen måneder senere døde hun i en sykkelulykke. 

"Your kisses burn" var bare en av flere duetter Marc gjorde på plata. I den morsomme historien om en rik dame og hennes unge elsker i "Kept Boy", sang Marc sammen med Agnes Burnelle. Låta var som en mini matinè med like mye dramatikk. Også Agnes var opprinnelig tysk, og hadde i mange år sunget sanger med Berthold Brecht og Weill. 

Agnes Burnelle og Marc Almond i "Kept Boy" sammen på The Olympia theatre i Dublin, Irland.

Den siste låta som ble spilt inn til plata var "She took my heart in Istanbul". En plass Marc aldri hadde vært, men som han tok seg tid til å besøke etter denne låta. Bla. for å ta bilder til innersleevet på plata. Han hadde egentlig tenkt å gjøre "She took my heart .." som en duett med tyrkiske Zeki Müren, men pga. tidsproblemer endte han opp med å synge 2. stemmen selv. Låta ble en stor hit i nettopp Tyrkia, der den gikk til topps på listene. Enda den aldri var ute på singel..

Almond tenkte å kalle plata "Electro lounge". Men endte opp med "The stars we are". Produsenten Bob Kraushaar fikk jobben med å gi plata den siste finpuss. Både Marc og EMI var godt fornøyd med resultatet. En Sinatra aktig popplate.

"Tears run rings" ble gitt ut som første singel fra plata i august 1988. Og den ble en liten hit i U.S.A. med en 67. plass på Billboard. Det ble også laget en 12" dance remix av låta. Noe Marc ikke hadde sans for, likefullt ble den en stor hit på de amerikanske dance listene med en 9. plass. Dermed var Marc tilbake på amerikanske radiostasjoner for å prate om Soft Cell og "Tainted love". Selv om Marc mislikte seansene bidro de til at "The Stars we Are" noterte seg på Billboard, med en 144. plass.

I England klarte singelen en oppløftende 26. plass. Tempolåta "Bitter sweet" ble deretter gitt ut på singel, med en 40. plass i England. 

Låta som virkelig gjorde "The stars we are" til en enorm suksess, var "Something's gotten hold of my heart". En Gene Pitney låt fra 60-tallet som Marc hadde likt da han var ung (topp 5 hit i 1967). Marc hadde første gang sunget den på London Astoria for japansk TV. Og Clive Black (EMI) tente på å gjøre en plateinnspilling av låta. Billy McGee orkestrerte låta, mens Bob Kraushaar produserte den. Marc ønsket å gjøre den "Elvis i Vegas aktig", med en dyp crooner aktig stemme. Marc nevnte for Black at det hadde vært morsomt å ha Gene Pitney med på låta. Og Black tok han på ordet og fikk Pitney inn i studio. Pitney som tilfeldigvis var på turne i England på den tiden var glad for å hjelpe Marc Almond, som han hadde stor sans for. 

Marc Almond og Gene Pitney sammen på plate ble en stor suksess.

Her i Las Vegas for å spille inn videoen til "Something's gotten hold of my heart".

Resultatet ble glimrende. Og snart begynte singelen å klatre på listene. Etter en opptreden på Top of the pops, og Friday with Wogan, klatret singelen helt til topps i januar 1989. Og der holdt den seg i 4 uker. Som en av de mest solgte singlene det året. Låta gikk også til topps i en lang rekke andre land. Bla. Tyskland. 

Marc var mer sjokkert enn glad over suksessen. Han tenkte mer på all den slitsomme oppmerksomheten dette ville medføre. Og han var også litt vemodig fordi det nok en gang var en coverlåt som brakte ham til topps i England. På B-siden av singelen hadde de brukt Almonds soloversjon av låta (som er mye bedre enn A -siden: webmaster). Noe som igjen betydde at Marc tapte masse penger fordi han ikke var låtskriver. 

Gene Pitney stilte villig opp på promoteringen av singelen, med opptredener på Top of the Pops, og han var med i videoen til låta. Singelsuksessen betydde også et løft for ham. I 1990 var han inne på topp 20 i England med et samlealbum, for første gang på 14 år.

Også "Only the moment" ble gitt ut på singel, uten den store suksessen. Til tross for sin gotiske skjønnhet. Albumet "The Stars we are" fikk et løft etter duetten med Gene Pitney, selv om den aldri solgte mye i England. Likefullt var de fleste platekritikerne svært positiv til den. "These my dreams are yours" som ga assosiasjoner til "A Christmas carol", og tittellåta "The stars we are" var to av mange flotte låter på plata.

I desember 1989 ble  hyllestplata "Jacques" (Brel) gitt ut. En plate han hadde planlagt, og spilt inn låter til siden 1986. Parallelt med at han laget "Mother Fist". En Paul Buck, med god kjennskap til Brel, fikk oppdraget med å oversette Brels låter til engelsk. Almond prøvde å legge seg tettest mulig opp til Brels versjoner. Noe som betydde kabaret, teater og drama. "If you go away" som Marc hadde sunget i mange år, ble naturlig nok med på denne plata. "Jacques" fikk en god mottagelse i mellom Europa, der Brel hadde sine fans. Mens i England ble den forbigått. Uansett var dette ment som et "sært" prosjekt Marc følte for å gjøre. I ettertid mente Marc at han kunne gitt låtene et rundere lydbilde, som ville gjort plata mer tilgjengelig. Høydepunktet på plata var den vakre, men korte "We must look" (1.48 min.). 

Fra innercoveret på "Jacques".

Inspirert av andre fransktalende sangere gikk han på samme tid igang med et album kalt "Absinthe". Et hyllestalbum til artister som Juliette Greco, Leo Ferre, Barbara og Charles Aznavour. Låta "Undress me" som ble å finne på dette albumet som først kom i 1993, ble gitt ut på singel i 1989.  

EMI var ikke involvert i dette "på siden prosjektet" til Marc. Men i 1990 var det tid for å lage et nytt album i EMI regi. Og den meritterte produsenten Stephen Hague (OMD, Erasure, Pet Shop Boys, New Order) ble leid inn til å produsere plata. Noe som ikke ble noen billig affære. 1. singelen "A lover spurned" kostet mer enn det et helt album normalt koster. Ikke minst fordi et 48 manns orkester ble leid inn til å spille på låta. Likefullt klarte den bare en 29. plass i England da den ble gitt ut på singel i februar 1990. I endel europeiske land gikk det bedre. Låta var egentlig skrevet for "The Stars we Are", men ble lagt på vent til neste popalbum. Til coveret ble det laget et kunstferdig bilde av Marc og en dame. Coveret ble laget av de to franskmennene Pierre og Gilles. To kunstnere Marc fikk et vennskapelig forhold til, og som han har jobbet mye med opp gjennom årene. De har en egen evne til å få fram en sakral, forfinet stemning i bildene sine. I beste indisk Bollywood stil. Så også med ansiktet til Marc.

På samme tid brøt Marc samarbeidet med Annie Hogan. Da hun stadig var i opposisjon vedr. lønna. Krav hun fremmet på en høylydt og ufin måte ifølge Marc. Han har ikke sett henne mer etter dette. Det siste de gjorde sammen var som supportband for The Cure i på deres turne i Italia i 1990.

Deretter gikk han igang med innspillingen av albumet "Enchanted". Produsert av Bob Kraushaar. Dette skulle ende opp som en gjennomført elektronisk plate. Med stemninger som ga assosiasjoner til easy listening, og etnisk musikk fra Russland, Tyrkia, Egypt m.m. En spennende plate, som likefullt ble for sær til å fenge massene. Kraushaar var en perfeksjonist som ønsket å lage en polert plate med låter som kunne bli pophits. Almond ønsket derimot å lage en mer kompleks plate, hvor strykere utgjorde et viktig innslag. De klarte ikke å bli enig om veien de skulle gå. Den egyptiske trommeslageren Hossam Ramzy bidro til å gi plata et etnisk preg. Dette ble på mange måter Marcs bidrag til world music. Plata fikk god kritikk rundt om i Europa da den kom, men solgte dårlig. Selv om mange mente Almond var et geni, mens andre mente han ble for sær, for mye kabaret. Han amerikanske plateselskap skjønte ikke hvordan de skulle klare å selge plata. Coveret laget av Pierre & Gilles ble sett på som "spooky". 

I 1991 døde hans "papa". Dvs. den norske bestefaren. Noe som gjorde Marc svært trist. Også fordi han skjønte at han var iferd med å bli gammel (34 år).

Også den spansk inspirerte "The Desperate hours" og balladen "Waifs and strays" ble gitt ut på singel. Uten suksess.

Og etter det takket EMI for seg. Den siste plata hadde vært et stort tapsprosjekt for dem, og de fryktet at den neste plata ville bli det samme. Og dermed stod Marc uten platekontrakt, nok en gang. Og nok en gang ordnet Stevo med ny kontrakt for Marc. Denne gang med WEA records. Marc hadde blandede følelser for dette, da han trivdes hos EMI. Han hadde også mistanke om at Stevo hadde personlig fortjeneste på at det stadig ble tegnet nye kontrakter. Sjefen hos WEA, Rob Dickens, mente Marc burde lage en låt som lignet på "People are people" (Depeche Mode). Eller noe som lignet på Enya, for å nå ut til folk. Dickens hadde allerede klart for seg hva navnet på Almonds neste album skulle være ("Tenement Symphony"), hvordan coveret skulle se ut, og hvordan låtene skulle høres ut. Marc følte seg ille til mote. 

Det positive var at den nye platen ga ham mulighet til å jobbe sammen med Dave Ball igjen. Det nye samarbeidet hadde startet da Ball gjorde en remix for Marc på singelen "Waifs and strays". 

Etter tiden i Soft Cell hadde Dave tatt en pause sammen med familien. I 1988 hadde han og kona vært involvert i bandet Psychic T.V. (som også Marc hadde hjulpet) og albumet "Allegory & Self". Dave deltok også på deres 1990 album "Beyond the infinite beat".

1990 ble også starten på et nytt musikkeventyr i Dave Balls karriere. Han slo seg da sammen med Richard Norris og dannet techno/dance/house bandet Grid. Samme år ga de ut debutalbumet "Electric Head". Senere fikk de en monsterhit med låta "Swamp Thing".

The Grid med Richard Norris (til venstre) og Dave Ball.

Oppmuntret av det gode samarbeidet på remixen, satte de seg ned og skrev låter sammen til Almonds album. Resultatet ble strålende, med låter som "Meet me in my dreams", "I've never seen your face" og den Soft Cell aktige "My hand over my heart". At det var gått 8 år siden sist, var det ingen av dem som merket. De samarbeidet like godt som før.

Verre var det med samarbeidet mellom Billy McGee og Marc. Med Annie Hogan ute trengte Marc en ny partner å skrive låter med. Og McGee hadde ikke de kvalitetene Marc trengte. Istedet samarbeidet han med en ung produsent ved navn John Coxon. En fyr som hadde bakgrunn fra R&B, hip hop og break beats. Noe som fascinerte Marc. Men i WEA sjef Dickens verden passet ikke dette inn. Så låtene de skrev sammen ble ikke tatt med på plata. Dickens som heller ikke likte Almonds kabaret "ting" ønsket likefullt at han skulle gjøre en cover av Jacques Brels "Jacky". Noe Marc motvillig gikk med på. Han følte seg egentlig ferdig med den perioden. Før Dickens kom opp med flere forslag til coverlåter, var Marc kjapt frempå og foreslo "The Days of Pearly spencer". Opprinnelig sunget av David McWilliams i 1967. Og en favoritt fra Marcs barndom.

Mye mer positiv var Marc til Dickens forslag om å hente inn legendariske Trevor Horn som produsent på plata. Horn var 80-tallets store produsent, med suksessproduksjoner for Frankie goes to Hollywood, ABC, Yes, The Buggles, Simple Minds m.m.

Lydmagikeren Trevor Horn

Etter et møte mellom Trevor og Marc ble de enig om å samarbeide. Horn var klar på at han ikke ville ha noe trøbbel med Marc under produksjonen. Innspillingen ble gjort i Horns studioer i Notting Hill, London. Som for Almond virket som rene fabrikken. Med mange mindre studioer, og et utall studioarbeidere. Horn hyret inn mange dyktige (og dyre musikere) til å hjelpe til på plata. Bla. Oscar vinneren Anne Dudley til å styre arrangementene. Wendy & Lisa fra U.S.A. ble leid inn til å spille gitar. Men bidraget deres ble ikke engang brukt på plata. Techno partiet på starten av "Jacky" ble spilt av det tyske bandet Sun Electric. Almond følte seg litt tilsidesatt underveis. Bla. ved at den Horn skrevne låta "What is love" ble tatt med på plata uten at Marc ønsket det.

I september 1991 ble "Jacky" gitt ut på singel med en 17. plass som resultat. I endel europeiske land gjorde den det enda bedre. 

I desember ble den Soft Cell aktige "My hand over my heart" også gitt ut på singel. Men 33. plassen den oppnådde var langt dårligere enn det Marc hadde håpet på. Mye bedre gikk det med "The Days of Pearly Spencer". Den oppnådde en sterk 4. plass i England. Og Marc fikk igjen sine tilmålte minutt med berømmelse. Bla. ved å opptre på Top of the Pops. 

Albumet "Tenement Symphony" kom ut i oktober 1991. Og fikk gode anmeldelser. Blandingen av glitter og elektro pop slo an hos mange. I England ble det likevel en litt skuffende 39. plass. Både "Tenement" og "The stars we are" viste med det at store hits og et flott album, ikke nødvendigvis betyr stort platesalg.

Etter dette skulle det gå hele 5 år før Marc igjen hadde et nytt studioalbum å presentere. De neste tre årene dedikerte han for det meste til dop, og Londons techno klubber. To sider av samme sak. Noen opptredener gjorde han likevel. Blant annet en større turne i 1992. Dette i en tid der "unplugged" opptredener var populære. Stevo så dette som en fin mulighet til å holde konserter uten å bruke for mye penger på dyre musikere. Sammen med Martin Watkins på piano, dro Marc ut i verden. 

Marc Almond og Martin Watkins i Athen. Der samarbeidet mellom de to startet.

Og mottagelsen var bra. For Marc ble det en fin måte å fylle hodet med annet enn dop og festing. På samme tid fikk han en forespørsel om å dra på turne i Sibir, Russland. Med økonomisk støtte fra den russiske regjeringen. Mange advarte Marc mot å dra til dette turbulente landet, som nettopp var kommet ut av kommunismens klør. Og turen skulle bli tøffere enn det Marc og følget satte pris på. Maten var dårlig, og det var mye venting for å komme seg rundt. I tillegg var opplegget rundt konsertene elendig. Bla. med manglende vakthold. Låtene som falt mest i smak var "Jacky", "What makes a man a man" og "Toreador in the rain". Den eneste plassen han hadde positive opplevelser, var St. Petersburg med sin ærverdighet og glitter. 

Marc Almond i St. Petersburg

Da Marc kom tilbake til England, la han seg ned og kysset asfalten på Heathrow. Men etter å ha fått ting litt på avstand, følte han en glede over å ha vært i Russland. Og i årene som fulgte dro han tilbake flere ganger. Men da i litt mer ordnede former. Marc Almond er idag en svært populær artist i Russland.

30. september 1992 var det tid for å gjøre opp status så langt i karrieren. Og det iform av en storslagen konsert i selveste Royal Albert Hall. Konserten (og senere også cdèn) ble kalt "12 years of tears". Noe som var et passende navn på hans 12 år i rampelyset. Det var ikke spart på noe. Et orkester på 40 personer, en dansetropp, i tillegg til at Marc faste musikere var tilstede denne flotte kvelden. Også Marcs nærmeste venner og familie var tilstede i salen. I løpet av de tre timene konserten varte spilte han de fleste av sine og Soft Cells hits. Til publikums store glede. I tillegg til cdèn ble konserten også vist på BBC. 

	Marc Almond i sin egen hyllingskonsert i Royal Albert Hall. 30. september 1992.

For Marc ble denne storslåtte kvelden en sterk kontrast til det miserable livet han ellers levde. Med alt for mye dop.

I oktober 1993 ble omsider Marcs hyllest til franske artister, iform av albumet "Absinthe", gitt ut. Uten at det førte til noen interesse blant platekjøperne. Franske musikkritikere mislikte plata.

I 1993 begynte han også forberedelsene på sitt neste album. Og denne gangen var han fast bestemt på at albumet skulle bli slik han ville. og ikke slik WEA ville (jmf. "Tenement symphony").  Med innslag av techno, blues, glam rock, dance beats, soul og R & B. I en mer tidsriktig lyddrakt. Han tok også opp igjen kontakten med John Coxon, som han hadde skrevet låter med forut for "Tenement". Han tok også kontakt med glamrockeren Neal X (Neil Whitmore) som hadde vært med i 80-talls bandet Sigue Sigue Sputnik. Marc ble svært positiv både til Neals væremåte og kunnskaper innen musikkproduksjon. Selve låtskrivingen gikk også veldig bra. De kom raskt opp med låtene "Child star", "The Idol", "Rise" og "Mr. Midnight". I tillegg ble Neal en god støtte for Marc, i en tung periode i livet.

Neal X. En samarbeidspartner og venn.

Det nye albumet så ut til å få en god start. Men tilslutt endte det opp med at de brukte 3 år på å lage ferdig albumet. 5 produsenter var involvert, og 2 plateselskap. Det var et utall av innspillinger, gjort i 5 forskjellige byer. Bla. prøvde han å jobbe med Mike Thorne i New York igjen, uten at det førte til noe som helst. Dette ble nok en tragisk hendelse i Marcs liv.

Da han kom tilbake fra New York ble han sendt til Stevos kontor. Her ble han stilt til veggs for sitt narkotikamisbruk. Stevo og WEA foreslo at han la seg inn på en behandlingsklinikk i to måneder. Et opphold de var villig til å betale. Motvillig ble Marc med på forslaget. I starten var han negativt innstilt. Men etter å ha vært der en måneds tid, og sett det flotte arbeidet som ble gjort, trivdes han bedre. Dessverre fikk oppholdet en brå slutt da tabloid avisene hadde fått nyss i at Marc var innlagt. Han ble da smuglet ut.  

I et ønske om å få komme med sin historie først, foreslo Stevo at de burde kontakte en tabloid avis og la Marc fortelle sin historie, før de fant på sin egen. Marc likte ikke ideen i hele tatt. Men ble med på det. Men avisen var ikke fornøyd med den ganske "hverdagslige" historien Marc hadde å fortelle. De ville ha historier om orgier og sex avhengighet. Om Marc i tillegg kunne fortelle at han hadde AIDS, var de villig til å betale 1 million kroner. For Marc var selvfølgelig dette uaktuelt. Men Stevo mente han burde slå til på tilbudet. Noe som sjokkerte Marc, og som ble starten på slutten av deres lange samarbeid. Marc ble deretter sendt tilbake til New York, uten at han skjønte hvorfor. Det mest positive som kom ut av det, var at han fikk David Johansen fra New York Dolls til å spille munnspill på "Adored & Explored". Også John Cale fra The Velvet Underground deltok på plata.

Marc mellom David Johansen og Mike Thorne.

På samme tid bidro han på noen låter med bandet Coil. Coil var en nyere utgave av Psychic T.V. som Marc hadde jobbet med tidligere. 

Da Marc anså albumet for ferdig fikk han en ny nedtur. Stevo hadde røket uklar med WEA, og ville ha Marc med seg over til Mercury records. En underavdeling av Phonogram. Og Marc som i alle år hadde hatt vanskelig for å si nei til Stevo, gjorde som han sa. Men med Mercury i førersetet bar det tilbake i studio for Marc. Der produsentene Mike Hedges og Martyn Ware (Heaven 17) ventet. 

Albumet "Fantastic star" ble omsider gitt ut i februar 1996. Og dette ble et album som spriket i mange retninger. Med så mange kokker måtte det vel nesten bli sånn. Fra techno, til 60-talls ballader i låter som "Child Star" og "The edge of Heartbreak". "The Idol" var en blåkopi av Marc Bolans låter. Og kunne også minne om "The Jean Genie" med David Bowie. 

1. singel fra plata var den dansbare "Adored & Explored". Og den ble godt mottatt av pressen og platekritikerne. En morsom video der Marc var kledd ut som Elvis, Bowie, Bolan, Liberace og Alice Cooper. 25. plass i mai 1995 (i England) var brukbart. Verre var det med de neste singlene "Out there" og "Child star" som ikke nådde opp. Sistnevnte var en vakker, tårevåt ballade som mange mente hadde hit potensial da den ble gitt ut jula 1995. Men den kom ikke høyere enn 41. plass. Heller ikke albumet nådde topp 40. Og med så mye tid og penger i et prosjekt som ikke betalte seg, måtte Marc innse at han var blakk. 

Marc oppsummerte situasjonen han var i. Og det første han gjorde var å avslutte samarbeidet med Stevo. Han skjønte at Stevo ikke hadde vært den rette til å styre inntektene hans. En opptreden Stevo ordnet for Marc hos popdukkene Zig & Zag, var det som fikk det til å tippe over for Marc. Det mest positive Stevo hadde bidratt med i de seneste årene, var å få ham innlagt på rehabilitering. Noe som førte til at Marc så ting klarere. Marc har i årene etter klart å holde seg unna narkotiske stoffer. Noe som må ses på som hans største triumf i karrieren. 

Et langt og problemfylt samarbeid mellom Stevo (til venstre) og Marc Almond tok slutt i 1996.

I kjølvannet av dette ønsket også Marc å bli fri avtalen han hadde med Mercury records, som han følte stod på Stevos side. Ønsket ble innvilget. Og denne gang måtte Marc selv ut i markedet for å skaffe seg ny platekontrakt.

Som ny manager var Marc så heldig å få avtale med Vicki Wickham. En av legendene innen engelsk pop. Der hun hadde vært en av produsentene bak TV programmet Rock Steady Go! på 60-tallet. Hun hadde også skrevet teksten til Dusty Springfields "You don't have to say you love me". Og vært manageren til Morrissey og Holly Johnson m.fl.

I 1996 spilte han inn noen låter sammen med Marie French på en mini cd kalt "Marie et Marc". På to av låtene deltok Marc i duett med Marie. Mens de to andre var skrevet av Marc, med Marie på vokal. Disse 4 låtene har senere ikke blitt gitt ut på andre plater.

Pierre og Gilles  laget coveret til cdèn "Marie et Marc".

I mars 1997 ble han involvert i prosjektet til det falmede 60-talls ikonet  PJ Proby. Også Neal X var med. Almond og Neal stod som produsenter for albumet "Legend". "Yesterday has gone" ble gitt ut som singel fra plata. Låta var en duett mellom Proby og Almond. 

På denne tiden skrev Marc låter for Barbara Windsor også.

60-talls helten P.J. Proby & Marc Almond

Mer humoristisk var det da Jill Smith, en journalist hos musikkavisen Records Mirror hadde ordnet med en middagsinvitasjon til Marc og artisten Morrissey.  Hun mente at de hadde så mye felles når det gjaldt den personlige stilen, og tekstene i låtene. Begge møtte opp uten å helt å finne tonen. Det ble med høflig småprat.

Verre var det med denne Jill Smith, som egentlig hadde invitert de to fordi det var hennes to musikalske forbilder. Hun drakk seg dritings, og endte opp på toalettet der hun storgråt. De sterke følelsene hadde tatt overhånd. Det endte opp med at Almond og Morrissey måtte bestille en taxi til henne og bære henne ut da den kom. Begge to fikk seg en god latter idet de så taxien kjøre bort.

Vicki Wickham ordnet med en ny platekontrakt for Marc. Denne gang hos Echo. Et underselskap av Chrysalis. Det som ifølge Marc talte i deres favør, var at hans kontaktperson i selskapet var Ingrid Brandstatter, en dame han kjente fra Southport. Og som hadde vært elev ved Leeds Polytechnic. Hun likte Marcs planer om et trip hop inspirert "late night" album. 

1997 og 1998 gikk med til å spille inn albumet "Open all night". Og denne gang gikk ting slik Marc ville. Med seg hadde han foruten Neal, den islandske programmeren Oskar Paul og co produsenten Kenny Jones. Mer eksklusivt var det at han fikk med seg sitt gamle forbilde Siouxsie Sioux på en duett kalt "Threat of Love". Vakre melodier med en dance beat i bånn, var det som kjennetegnet plata. De fleste låtene var skrevet av Marc i samarbeid med Neil.

Den første singelen kalt "Black Kiss" kom i oktober 1998. Den ble presentert hos Jools Holland i hans TV show. Og alt så ut til å gå veien. Men så fikk Echo nye eiere som ikke verdsatte Marc Almond. De ønsket å gi ut albumet "Open all night" så fort som mulig uten noe promotering, og så avslutte samarbeidet. Marc tok da med seg plata til Blue Star Music, og ga den ut der. Musikkavisene var svært positiv til plata da den ble gitt ut i mars 1999. Franske Liberation brukte en hel avisside på å fortelle om plata. Salgsmessig gikk det bra i mange land. Plata åpnet dørene for ham i land han ikke hadde hatt suksess i tidligere. Slik at han endelig begynte å få penger inn på kontoen igjen. Hyppige live opptredener i mange verdensdeler har også vært en viktig inntektskilde de senere årene. For denne gang havnet pengene hos Marc. Og ikke hos en grådig manager.

I 2000 deltok Marc på tilstelningen Gay Pride i London. Han opptrådte på en konsert som ble holdt i den anledning. Sammen med bla. Boy George.

I 2001 begynte han arbeidet med sitt neste album kalt "Stranger Things". Gitt ut på det franske selskapet Bis XIII. Og dette skulle bli platen Marc selv satte mest pris på i sin omfattende plateproduksjon. I tillegg til Neil X hadde han fått med seg islandske Johan Johannson som musiker, produsent og låtskriver på plata. Marc hadde veldig sans for det arbeidet Johannson hadde gjort som medlem av det islandske bandet Lhooq. Og som produsent på plater med Barry Adamson og Pan Sonic. 

Islandske Johan Johannson.

Johansson bidro med et filmatisk, atmosfærisk lydbilde som Marc ønsket på plata. I tillegg var "Stranger Things" mer glamorøs og tilgjengelig enn de foregående platene. Ikke ulik "Tenement Symphony". Låter som "Under your wings", "Glorious", "Born to cry" og "When it's your time" var platas mest fengende spor. Førstnevnte har vært en livefavoritt i årene etter, mens "Glorious" gjorde det bra på singel da den kom ut i juni 2001. Coveret til albumet, med Marcs diamantbesatte ansikt, er hentet fra videoen til "Glorious". 

Marc Almond på sitt mest ekstreme i videoen til "Glorious".

Albumet kom i butikkene på samme tid som singelen. Og ble en brukbar salgssuksess for Marc.

I 2001 deltok Marc på flere prosjekter sammen med andre artister. Først sang han på singelen "Soul on Soul" med den nederlandske artisten Ferry Corsten og bandet System F. Den gikk til topps på de nederlandske dance listene. Deretter samarbeidet han med det tyske elektrobandet Rosenstolz på singelen "Eclipse". Den ble en topp 20 hit på de tyske listene. Også det tyske pønkesset Nina Hagen deltok på prosjektet. Deretter dro Marc på turne sammen med Jools Holland. En big band versjon av "Say hello wave goodbye" ble med på Hollands dobbelt album fra turneen. 

	Marc sammen med bandet Rosenstolz		Marc og Ferry Corsten

Om ikke dette var nok, fant han også tilbake til Dave Ball og Soft Cell i mars 2001. Bakgrunnen var en opptreden de gjorde sammen for Suggs fra Madness, i forbindelse med åpningen av en ny konsertarena i London.

Bandet spilte her låter som "Bedsitter", "Tainted Love", "Torch", og en tyngre synthutgave av The Supremes' "Where did our love go?". I tillegg spilte de en ny låt kalt "Last Chanche". Mottagelsen var ekstatisk, noe bandet satte stor pris på. Det gode samarbeidet de to imellom, og interessen for bandet gjorde at de bestemte seg for å lage en ny Soft Cell plate. 

Sin første konsert på 17 år ble en hyggelig affære for Soft Cell.

I 2002 gjennomførte de også en lengre turne i Storbritannia, mellom-Europa, og U.S.A. Konserten de holdte på Rolling Stone i Milano, Italia, ble gitt ut på DVD under navnet "Live in Italy". Og den viste et band i storslag som har publikum i sin hule hånd. Lydbildet virket tidsriktig, selv om hitène de spilte var fra starten av 80-tallet.

Samme høst kom albumet "Cruelty without beauty", gitt ut på det lille selskapet Vinyl cooking. Og igjen viste bandet en unik evne til å fornye seg, samtidig som man kunne høre at det dreide seg om Soft Cell. Albumet var utpreget elektronisk. Men Marcs innlevelse i sangene forhindret plata fra å få et kjølig preg.

Kritikerne mente dette var den beste plata Soft Cell hadde laget. Og salgsmessig solgte den bra i mange land. I hjemlandet England var det kun singelen "The night" som nådde topp 40. Men bandet var likefullt fornøyd med mottagelsen av plata.

Etterpå gikk de to tilbake hvert til sitt. Der Dave og Richard Norris forberedte et nytt Grid album. Mens Marc gikk igang med sitt neste album prosjekt. Om Dave og Marc kommer sammen flere ganger, vil bare tiden vise. 

To aldrende herrer som fortsatt setter pris på hverandre.

Prosjektet Marc gikk igang med etter Soft Cell platen, var et prosjekt han egentlig hadde startet med i 1999. Der han ønsket å tolke russiske sanger. Bakgrunnen for prosjektet var turneen han gjorde til Russland i 1992. Både menneskene og den russiske musikken gjorde inntrykk på Marc. Underveis på turneen hadde han fått mange kassetter i gave av russerne. Med beskjed om å lytte på dem. Inspirert av disse låtene bestemte han seg for å lage en hyllestplate til russisk folk/popmusikk. Selv om han ikke skjønte ordene, ble han fengslet av lidenskapen og følelsene sangerne formidlet. Han fikk oversatt endel av låtene, og ble rørt av de triste historiene de fortalte. 

I utgangspunktet var dette tenkt som et samarbeid mellom Marc og den russiske produsenten Misha Kucherenko. Der de skulle lage en pianobasert plate beregnet på det slaviske markedet. Men etterhvert som prosjektet tok form, viste flere og flere russiske artister interesse for å bli med. Mange av disse var blant Russlands største artister. Slik som Lyudmilla Zykina og Alla Bayanova. Det som hadde startet som et enkelt prosjekt, endte opp som et storslått verk med fullt orkester, og stort kor.

Platen "Heart on Snow" ble spilt inn både i St. Petersburg og Moskva. Studioet i St. Petersburg hadde opprinnelig vært en kirke. Begge lokalene som ble brukt hadde ifølge Marc  fin akustikk. I tillegg til de russiske sangene, skrev Marc også endel nye sanger som han mente passet stemningsmessig. Bla. det som endte opp som 1. singel fra plata, nemlig "Gone, but not forgotten". Den eneste ikke-russeren som deltok på plata i tillegg til Marc, var pianisten Martin Watkins. En mann som hadde vært med på hans Russlands turne i 1992.  

Marc Almond i Moskva for å spille inn plate.

Marc brukte tre år på prosjektet. Ettersom han i mellomtiden var opptatt med innspillingen av "Stranger Things", og albumet og turneen med Soft Cell. 

I oktober 2003 ble plata gitt ut. Og om hans seneste album hadde medført interesse og ros fra musikkpressen, var det ingenting i forhold til interessen denne plata skapte. Aviser og blad som aldri hadde nevnt Marc Almond med et ord, tok for seg denne plata med stor entusiasme. At en engelsk popstjerne hadde fått med seg Russlands musikkelite på plate var ikke hverdagskost. Og den bidro til ytterligere å forsterke interessen for Marc i øst. 

Marcs interesse for Russland ble etter dette så stor at han valgte å investere i en leilighet i Moskva.

Sommeren 2004 opptrådte Marc på Almeida Theatre i London, i en konsert kalt "Sin songs-Torch & Romance". Konserten ble en stor suksess, der også kritikerne applauderte. Konserten ble også gitt ut på DVD, der den gikk inn på topp 10 i England. Livet smilte til Marc. Men som så mange ganger tidligere i hans liv, kom nedturen. Og denne gang hardere enn noen gang før. 

Marc Almond på sin siste opptreden før ulykken, på Almeida Theatre.

17. oktober 2004 var Marc utsatt for en alvorlig motorsykkelulykke. Som passasjer på en sykkel som kolliderte med en bil i London sentrum. Kollisjonen var så kraftig at Marc ble kastet 7 meter gjennom lufta. Han fikk to brudd i hodet, høyre skulder ble knust, en lunge kollapset, mange ribbein knust. Og en stund var det fare for at han kom til å bli hjerneskadet. Han og en venn hadde vært på kino og hatt en hyggelig kveld sammen da ulykken skjedde. Idet han satte seg bakpå sykkelen sa han til kompisen: "This bike is going to change my life". Noe den så absolutt gjorde.

Marcs liv var en stund i fare. Da politiet varslet moren i Southport om ulykken, fikk hun beskjed om at det var tvilsomt at Marc overlevde natten. Han lå 10 dager i koma før han våknet av stemmene til sin mor, søster, og en venn. Da han våknet trodde han at noen hadde tatt ham til fange og bundet ham. Pga. alle apparatene som var festet til ham. I tiden etter ulykken var han ute av stand til å prate eller gå. 

En preget Marc i tiden etter ulykken.

Etterhvert som tiden gikk ble han bedre og bedre. Men senvirkningene har vært mange. Bla. har han fått  problemer med stemmen. Stammingen han hadde i barndommen kom tilbake, verre enn noen gang tidligere. Arm bevegelsene som han var så kjent for ble heller ikke de samme, da høyre armen hans ikke lenger er så bevegelig som før. Han har også slitt med psykiske problemer forbundet med ulykken. Det mest positive var at han kom nærmere sin mor etter ulykken. Der hun pleiet for ham mens han lå der syk.

Noe annet positivt som skjedde, var alle lykkeønskningene fra fans og media. Interessen for hans ve og vel var formidabel. Flere tusen fans skrev en hilsen til ham via Marcs hjemmeside "Theatre of Marc Almond". Marc syntes engasjementet var fantastisk, og ble svært rørt av det.

Han var fast bestemt på å komme seg ut av sykehuset og opp på en scene igjen. Han følte han mistet mye verdifull tid ved å ligge på sykehuset. Noe som gjorde det enda viktigere for ham å komme ut og jobbe med musikk igjen. 

Enda ikke fullt ut restituert deltok han på scenen sammen med det amerikanske bandet Antony & the Johnsons på Londons QE hall våren 2005. Antony har uttalt at Marc er en av hans store forbilder. 

I juli 2005 gjorde Marc det kjent at han jobbet med et nytt album som kom til å inneholde coverlåter av hans favoritter. Antony Hegerty fra nevnte band bidro med piano på flere av låtene Marc har spilt inn. Bla. "River of Sorrow" som er en Antony & the Johnsons låt. En av årsakene til at Marc valgte å lage et cover album var at han ennå ikke følte seg rede til å skrive egne låter. Han tegnet også ny platekontrakt, denne gang med Instinct Records. En underavdeling av Universal.

I tillegg har han forsøkt seg som seg om D.J. ved flere anledninger. Og han har bidratt med sin vokal på utgivelser med artister som T-Total og Punx Soundcheck.

	Marc som DJ i 2005		Marc sammen med T-Total

I september 2005 var han tilbake i St. Petersburg i forbindelse med magasinet Sobakas private fest. Sammen med 60 medlemmer av Naval kadett kor, og den rusisske rockelegenden Boris Grebensahikov, sang han låter fra "Heart on Snow". 

På en tilstelning i St. Petersburg september 2005,

sang Marc et par låter til glede for sine russiske fans

Før jul 2005 deltok han flere ganger i programmet til Jools Holland. Nevnte Antony og Jools er blant de personer Marc har mest sosial omgang med for tiden. Han var også ute på en turne med Holland.

Marc Almond hos Jools Holland, der han synger "Games people play" (hit med Joe South i 1969).

I 2006 fikk Marc tilbud om å være prisutdeler ved Brit Awards. Noe han gjerne ville, men han følte seg ikke rede til å møte et så stort publikum enda. 

I januar 2007 ble det kjent at Marc Almond snart var klar med et nytt album kalt "Stardom Road". Plata ble til i samarbeid med nevnte Hegarty og Holland. Som produsent hadde Almond hentet inn Marius De Vries (Madonna, Neil Finn, David Gray) og  Tristram Penna (Andrew Lloyd Webber). Coverversjonene på plata var ment å beskrive sinns stemninger Marc har hatt i ulike perioder av livet. Almond: "It consists of my favourite songs by other people". Og: "Each one had to have relevance to me and my life in some way". Blant låtene han synger er Dusty Springfields 60-talls slager "I Close My Eyes And Count To Ten", der han hadde fått med seg Sarah Cracknell fra St. Etienne i en flott duett. Enda flottere var muligens duetten han gjorde med Antony Hegarty på "The ballad of the sad young men". Andre artister han covret var David Bowie ("London Boys"), Frank Sinatra ("Strangers in the night") og Charles Aznavour ("I have lived"). Sistnevnte artist har mange fellestrekk med Almond, og "I have Lived" er utvilsomt en tittel som også passer på Marc.

En mer voksen Marc på "Stardom road".

Mange platekritikere roste albumet da den ble lagt ut for salg 4. juni. Enkelte mente til og med at det var hans beste plate som soloartist. Man berømmet hans låtvalg, og den skjønnsomme måten han behandlet de gamle klassikerne på. Fra det storslagne med strykere i "I have lived", til det mer nakne i franskinspirerte "The Curtain Falls". På "Kitsch" fornemmet man 60-tallet og swinging London.

I forbindelse med utgivelsen av denne plata inngikk han avtale med selskapet Sequel/Sanctuary om utgivelse av 3 album, der "Stardom road" ble den første utgivelsen.

I tiden etter utgivelsen var Marc travelt opptatt med å promotere plata i radio, TV og i avisene. Han stilte blant annet opp på TV programmene Sunday AM, BBC1, HardTalk, BBC World, BBC News24 og 
This Morning, ITV1. 17. juni fikk han æren av å delta på en fredskonsert i Royal Albert Hall sammen med artister som James Morrison og Annie Lennox. Marc: "I’m really honoured to have been asked to take part in such a huge event as Peace One Day. I really hope our performances raise awareness and accomplish having peace for one full day". 2 dager senere var han prisutdeler ved Mojo (musikkavis) awards.

Marc almond har de senere årene deltatt på flere plateinnspillinger med ukjente artister. Og i 2006 fulgte han opp dette da han sang på plata "Black ships ate the sky" med den eksperimentelle gruppen Current 93.

I mai 2007 var Marc tilbake på scenen, da han 3 kvelder på rad opptrådte på ærverdige Wilton's music hall i London. Før dette hadde han gjort enkeltshow i Barcelona, Athen og Moskva. Deretter fulgte en radioinnspilling på BBC Radio 2, i juni 2007. Samme måned gjorde han en mindre turne, der konsertene gjerne varte i 3 timer.

29. juli 2007 opptrådte Marc for første gang i sin hjemby Southport, sammen med sin venn Jools Holland og hans Rhythm and Blues Orchestra.

For tiden bor Marc i Bermondsey i sør-London. Før det bodde han i Earl's court i London.

På sin egen hjemmeside Theatre of Marc Almond fortalte Marc at han senere kommer til å gjøre et album med selvkomponert materiale. Men at det vil bli det siste. Han ønsker heller å bruke tiden til å tolke andre artisters låter. Marc: "There are many great songs by better songwriters I would like to sing. I’m working on my Russian album of Kozin songs and, to be a little more mainstream, I plan an album of Aznavour songs or a Brecht album (mainstream?). I may also write the odd original song for a project or collaboration but the world really doesn’t need any more Marc Almond songs".

Ikke alle er enig i den vurderingen. Men Marc som flere ganger har sagt at han tenker å trekke seg tilbake fra musikkbusinessen, har ikke den store troverdigheten når det kommer til slike uttalelser. Og med "Heart on Snow" friskt i minne, trenger ikke et coveralbum å være så ille heller.

Da han var i Brasil i 1985, var han i kontakt med en synsk person. Og hun kunne se at bak Marc stod det en djevel som ville ham vondt, mens over hans hode hang det en sky, og på den satt det en beskyttende Gud. Marc likte den historien. Og kanskje er det pga. de mektige kreftene som omgir ham at livet hans har vært fylt av så kraftige nedturer og oppturer? Vi gleder oss uansett til fortsettelsen.

Marc Almond (1983): "Pop should make a few parents gasp at Top Of The Pops. There should be some excitment, a spark of revolution, a bit of risk and passion in the charts".