Den omfattende biografien jeg nå har skrevet om Marc Almond. En biografi som har tatt meg en måned å lage, er et uttrykk for min store beundring for denne flotte artisten. En artist som så alt for få har kjennskap til. De fleste vet hvem han er, men lar muligens hans visuelle  ytre være en stopper for videre bekjentskap. Dessverre. 

Jeg forventer nesten ikke at noen andre gidder å lese gjennom alt jeg har skrevet. Så muligens er det kun for min egen del at jeg har viet så mye tid til ham. Slik at jeg om noen år kan lese gjennom det pånytt, og ha glede av det interessante stoffet. For det er få som har levd et like interessant og begivenhetsrikt liv som det Marc Almond har gjort. Fylt av gleder og tragedier.

Det var nok for meg, som med så mange andre, låta "Tainted Love" som ble mitt første møte med Marc Almond. Jeg syntes den var bra, men hadde den bare innspilt på en dårlig kassett.  

Jeg kjøpte litt senere plata "The Art of Falling Apart" med Soft Cell, til 10  kr. (En av de første platene jeg kjøpte meg). Men syntes plata var FÆL og masete. Så det ble stille en stund etter det. Litt bedre ble det da Marc Amond gjorde en duett med homsegutta i Bronski Beat i 1985.

Her fikk han vist sin utrolig fine stemme. "Gjennombruddet" kom da jeg i et radioprogram hørte om en som nettopp hadde vært i London, og som skulle fortelle om hva som var det store der borte for øyeblikket. Og da var det Marc Almond som var det "hotte". Jeg ble nysgjerrig på å høre mer av ham da. Så da jeg kom over "Stories of Johnny" på tilbud, slo jeg til. Jeg hørte plata og ble imponert. Den inneholdt mange av de elementene jeg liker i musikk. Melodiøst, drømmende, etniske elementer, og fine stemmer.

Jeg har hørt mye på den i årenes løp, og finner stadig nye fine sider ved plata. Oppfølgeren "Mother Fist" kjøpte jeg like etterpå. Og den var enda bedre. Og er ennå idag en av de beste platene jeg har. Den var mer lavmælt, melankolsk, spanskinspirert og drømmende. Rett og slett en perle, i sin ferd i det musikalske landskap. Om det var 30 plater jeg skulle hatt med meg til en øde øy.... Man skulle tro det ikke gikk an å lage bedre plater. 

Men i 1988 kom "The Stars we are". Og det er den BESTE plata jeg har, uansett artist. Og det har jeg ment siden 1988. En plate de færreste vet noe om, dessverre. Det var først nr.1 hitèn "Something`s gotten hold of my heart" som fanget interessen, og som jeg spilte OFTE. Jeg ble veldig fascinert over hvordan Almond brukte stemmeprakten sin i denne låta. Men plata var utrolig bra ellers også. Det symfoniske elementet er veldig sterkt. Sammens med vakre melodier og lengselsfulle stemninger. Og fine tekster, sånn som i "Kept Boy" og "These my Dreams are Yours". Sistnevnte er nesten litt spøkelsesaktig. Jeg har gjort meg mange tanker om hvordan en evt. video skulle sett ut. Andre fine låter er "The Stars  we Are", "The Sensualist", "Tears run Ring". Faktisk er alle låtene vakre og fine. Det er virkelig synd at albumet ikke fikk mer oppmerksomhet. Ikke bare 1. singelen. På denne tiden var jeg helt hekta på Marc Almond. Han var favorittartisten min, uten tvil. I tillegg hadde jeg kjøpt meg "The singles 1984-1987". Som også ga meg innblikk i andre fine låter av Almond. Slike som "The Boy who came Back" og "A Woman`s story". 

Da gjorde det ikke så mye at "Jacques" ikke var den mest interessante platen å høre på. Men på samme tid som jeg elsket musikken, visste jeg veldig lite om han som person. Andre artister jeg likte, ble frontet på MTV, og musikkblader. Men ikke Almond. Det virket som om jeg var den eneste personen i hele verden som visste om ham. Så det har alltid vært musikken som har vært i fokus. Lite annet. Og like greit er vel det. "Enchanted" fra 1990, var en ny opptur. En kjempebra plate med sigøynermusikk, iblandet 60-talls pop og synthrytmer. Originalt funnet på, og veldig bra gjennomført. Og flott å høre på. 

"Tenement Symphony" fra 1991, var faktisk enda bedre.  Almond hadde her fått hjelp fra Trevor Horn og Anne Dudley som tidligere hadde hatt suksess med Frankie goes to Hollywood og ABC. De bidro til å gi plata et moderne, symfonisk lydbilde som jeg likte godt. Slik som "Jacky" og "Days of Pearly Spencer". Det er artig å høre hvordan han mikser ganske rå synthrytmer med 50 - talls sanger, slik som i "Jacky". Mens "Meet me in my Dream" er dramatisk og samtidig kald og syntetisk. På denne plata fikk ihvertfall Almond litt vel fortjent platesalg i form av tre topp 40 hiter ("Days of Pearly Spencer" nådde topp 10). 

I forkant av den utgivelsen var jeg bekymret for om han kom til å lage flere plater. Da han tross alt mange flotte plater, sjelden har solgt noe særlig. Men med denne plata fikk han vel noen kroner inn på konto.

Etter den flotte platen fra 1991 har ikke Almond vært like interessant lenger.  Verken "Fantastic Star", "Absinthe - The French album", "Open all Night" eller "Stranger Things" var på høyde med utgivelsene på 80 - tallet. Selv om det også der var enkeltspor som holdt høyt nivå. Et løft kom faktisk ikke før i 2003 da han helt i tråd med det han tidligere har gjort, ga ut plata "Heart on Snow". Hvor han sang russiske sanger, sammen med russiske musikere og sangere.  Det er en sjarmerende og annerledes plate som fascinerer meg. Selv om plata nok har begrenset interesse for andre enn fansen.

Og det er vel nettopp dette som gjør at jeg liker Marc Almond så godt. Han har en unik evne til å hente inspirasjon fra ulike sjangere, kulturer og tidsepoker og gjøre det til sitt eget. Med sin flotte stemme, arrangementer og gode låter, er de fleste av platene hans en spennende opplevelse. Og blant mine absolutte favorittplater. Fram til et stykke ut på 90 - tallet var Marc Almond den store helten. At han var homofil, og hadde et litt provoserende utseende, hindret meg ikke i å digge mannen. Men etter endel uinteressante utgivelser, har han måtte dele kronen med Mike Oldfield.

Tilbake