Derek William Dick "Fish": Født 25. april 1958, Edinburgh, Skottland 

Steve Hogarth: Født 14. mai 1959, Kendal, England

Steve Rothery: Født 25. november 1959, Brampton, England

Pete Trewavas: Født 15 Januar 1959, Middlesborough, England

Mark Kelly : Født 9. April 1961,Dublin, Irland 

Ian Mosley  : Født 16. Juni 1953, London, England

Andy Ward: Født 28. September 1952, London, England

Mick Pointer: Født 22. juli 1956, England

Marillion var kanskje det største neo prog bandet på 80-tallet, med storselgere som "Script for a Jester's tear", "Fugazi", "Misplaced Childhood" og "Clutching at Straws". De slo gjennom på starten av 80-tallet, i en tid der punken nettopp hadde avgått ved døden, og musikkscenen ellers var preget av new romantic band og synthrockere. De store progbandene fra 70-tallet, Yes, King Crimson, Genesis og Moody Blues hadde store problemer med å finne sin stil i det nye tiåret. Men Marillion viste at moderne progrock absolutt hadde sine tilhørere også i dette tiåret. Anført av den karismatiske sangeren Fish.

Hans stemme og bandets spillestil, lot tankene gå til tidlig Genesis med Peter Gabriel på vokal. Og Genesis var da også en av forbildene til bandet i den første tiden. 

Bandet ble dannet jula 1978 i Aylesbury i Storbritannia, under navnet Silmarillion. Navnet hentet de fra J.R.R. Tolkiens  novelle ved samme navn. Som tilfeldigvis lå og slang i det de skulle finne på et navn til bandet. Helt i starten bestod bandet av Mick Pointer og Doug Irvine, samt to til. Den første tiden spilte de kun instrumentale låter. 

Denne besetningen ble kortlivet, da de etter kun en opptreden på Hanborough Tavern i Southall, stod uten gitarist og keyboardist. Historien om Marillion kunne da fått en tidlig slutt. 

Marillion fra 1981. På bildet finner vi Brian Jelliman, Mick Pointer, Steve Rothery, Fish og Diz Minnitt.

I stedet valgte Pointer og Irvine å søke etter nye musikere i musikkpressen. Og gitarister fra hele landet meldte sin interesse. Og sommeren 1979 ble Steve Rothery fra Whitby i Yorkshire medlem i bandet. Deretter ble keyboard spiller Brian Jelliman tatt med i bandet. Silmarillion hadde nå fått en besetning som kunne dra ut og gjøre spillejobber. Og med Doug Irvine til å taktere mikrofonen, hadde bandet valgt å gå bort fra sin instrumentale stil. De spilte så inn en demo med 2 låter i Enid's studio i Hertford. En demo de var svært fornøyde med. Den første spillejobben for disse fire, ble på Berkhamsted Civic Centre, 1. mars 1980. De var desperate etter å få spillejobber, så de spilte til og med på mental sykehuset i St. Albans. De  spilte også sammen med en magiker som hadde som spesialitet å stikke 6 tommer lange negler opp i nesen... Desillusjonert av dette valgte Doug Irvine å gi seg i bandet.

På den tiden han ga seg, var bandet opptatt i Leyland studio, London med å spille inn en instrumental låt de kalte "The Web". Dette skulle også senere bli navnet på den offisielle hjemmesiden til Marillion. Bandet hadde også på denne tiden gått bort fra navnet Silmarillion, og forkortet det ned til det vi idag kjenner som Marillion.

Dermed måtte bandet ut i musikkpressen for å søke etter nye bandmedlemmer. Men i første omgang søkte de etter en vokalist som også kunne spille bass. De fikk svar fra en bassist og en vokalist, som begge bodde oppe i Skottland. Låta "The Web" ble sendt til de to, slik at de fikk en ide om hva slags musikk Marillion spilte. De to var Diz Minnitt og Derek William Dick. Sistnevnte kjent for en hel musikkverden som Fish. Steve Rotheray som skulle vurdere de innkomne kassettene ble umiddelbart imponert av stemmen til Fish. Rotheray: "I was kncoked out by his voice."

Begge ble medlemmer av Marillion, som deretter dro tilbake til studio.

I mars 1981 hadde denne besetningen sin første opptreden på Red Lion, Bicester. Og igjen ble det en kamp for å få skaffe spillejobber til bandet. Men de fikk hjelp fra en David Stopps, som skaffet dem plass på prestisjetunge Aylesbury kuns tuke i mai 1981. En opptreden her ville også gi dem en helt annen oppmerksomhet enn det de hadde hatt før. 

Etter opptredenen økte interessen for bandet. Og behovet for en ny demo økte. De spilte da inn en med 3 låter, produsert av Lee Payne i Roxon Studio, Oxfordshire. De tre var "Garden Party", "He knows you know" og "Charting the singel". Demoèn ble til en singel i juli 1981. Og interessen var såpass stor at 400 eksemplarer ble solgt.

For å bli lagt mer merke til på scenen stilte bandet med en kunstig kirkegård!! Og munkekapper. Noe som naturlig nok skapte oppmerksomhet. I august 1981 fikk Marillion jobben med å være oppvarmingsband for det amerikanske rockebandet Spirit. Det ble fulgt opp med andre spillejobber rundt om i Storbritannia. Noe som gjorde at flere og flere ble oppmerksomme på bandet. 

I november 1981 sluttet Brian Jelliman i bandet, og ble erstattet med Mark Kelly, som tidligere hadde spilt med Chadwell Heath. I januar 1982 fikk bandet æren av å opptre på Marquee Club i London. Noe som viste at bandet var på rett vei. De ble også lagt merke til av BBC Radio 1. De fikk tilbudet om å opptre i Tommy Vance's Friday rock show. 26. februar 1982 gikk bandet ut på riksdekkende radio med låtene "The Web", "Three Boats Down From The Candy" og "Forgotten Sons". Og opptredenen ble så populær at de programmet ble sendt påny i mai. I mars hadde de også fått et oppslag i rockemagasinet Kerrang, med overskriften "A band to look out for". 

Marillion på BBC radios Friday Rock Show. Fra venstre: Steve Rothery, Diz Minnitt, Fish, Mick

Pointer og Mark Kelly. Fish hadde her begynt med sin kjennetegnende ansiktsmaling.

Den ettervert store interessen for bandet gjorde at bandet følte behovet for et medium hvor de kunne kommunisere med fansen sin. Og i februar 1982 ble det første nummeret av bladet "The Web" gitt ut. 

I mars 1982 forlot Diz Minnitt bandet. Han ble erstattet med Pete Trewavas. Han hadde tidligere vært med i The Metros. Og Trewavas ble nødt til å lære seg låtene til Marillion kjapt. For 2 uker etter at han ble med, dro de på en 6 ukers turne til Skottland. Det var Fish med sin skotske bakgrunn som arrangerte turneen. I ettertid har det blitt sagt at denne turneen dannet grunnlaget for den store populariteten bandet hele tiden har hatt i Skottland.

Inspirert av Peter Gabriel brukte Fish sminke når han opptrådte med Marillion

Da de kom tilbake hadde EMI klar en platekontrakt for bandet. Og den første singelen de ga ut på EMI ble "Market Square Heroes" fra oktober 1982. Den gjorde det brukbart på singellistene med en 60. plass. Bedre gikk det med 2. singelen "He knows you know" som nådde 35. plass. Marillion stod nå på terskelen til sitt gjennombrudd. 

I mars 1983 kom debutplata "Script for a Jester's Tear" ut. Og den viste at bandets harde jobbing i årene forut var verd slitet. For plata nådde en oppsiktsvekkende 7. plass på de britiske listene. Med årene har det blitt hele 300.000 solgte eksemplarer, bare i Storbritannia.

Den  oppsummerte på en fin måte det de hadde holdt på med fram til da. Med låter som  "The Web", "The Garden Party", og "Forgotten Sons". "Garden Party" ble pånytt gitt ut på singel. Denne gang med en 16. plass som resultat. 

Plata viste også bandets sterke påvirkning fra tidlig Genesis med Peter Gabriel. Både musikalsk og visuelt. Men selv om platekritikerne syntes påvirkningen var vel tydelig, likte de plata. I en tid der progrock ikke var det mest populære på musikkscenen. Alle tekstene på plata, som var fylt av dramatikk, poesi og intimitet, var skrevet av Fish. Han ble også bandets ansikt utad. Til å være en debutplate var "Script for a Jester's Tear" velprodusert og velspilt. Og både bandlogo og coverkunst var på plass.

I 1983 måtte Mick Pointer forlate bandet. Og dermed var det siste opprinnelige medlemmet ute av bandet. Han ble erstattet av en rekke andre trommelagere (Andy Ward, John Marter og Jonathan Move). Men da 2. albumet "Fugazi" skulle spilles inn, var det tidligere medlem av Wolf, Trace, Steve Hackett band, og Curved Air, nemlig Ian Mosley, som håndterte trommestikkene. 

Platekjøperne fikk i februar 1984 en smaksprøve fra "Fugazi" med singelen "Punch and Judy". Noen mener at låta var et uheldig valg som 1. singel, der den endte opp på en 29. plass. Men albumet som kom i mars var likevel en suksess med en 5. plass i Storbritannia. Enda den ikke ble ansett for å være like bra som forgjengeren. Kritikerne mente plata manglet fokus, og ble for usammenhengende. Likefullt har plata vært en favoritt blant Marillion fansen i årene etter.

"Fugazi" var spilt inn på Manor Studio, Sarm East, Eel Pie og Maison Rouge Studios mellom november 1983 og februar 1984. En av låtene på plata hadde spesiell betydning for Fish, da den omhandlet en nær venn som døde i en bilulykke. Han fikk vite om ulykken mens han var i Canada, da han stod midt opp i en intervjurunde med ulike aviser som tok 9 timer! Da dette var over fikk han mulighet til å la følelsene få utløp, og gråte ut. Også når han framførte låta live kunne det ende med at han gråt på scenen.

Senere samme år ga bandet ut liveplata "Reel to Reel" som på en fin måte viser bandets lydbilde på denne tiden. Også den ble populær med en 8. plass i november 1984. 

Marillion live på Hammersmith Odeon, London den 09.03.1984.

Men selv om bandet nå hadde oppnådd stor popularitet, og solgte bra med plater, var det "ingenting" i forhold til det som ventet dem med 3. plata "Misplaced Childhood". Plata var spilt inn i Hansa studios i Berlin, Tyskland med Rolling Stones produsenten Chris Kimsey. Den var laget som et konsept album basert på Fish' tanker fra bla. en acid trip. Han forteller om sine opplevelser fra barndommen, og negative erfaringer fra et samlivsbrudd, og liv som rockestjerne.

I mai 1985 kom singelen "Kayleigh" ut, og det ble umiddelbart en kjempehit med en 2. plass på de britiske listene. Det var svært sjelden at rocke låter gjorde det så bra på singellistene i Storbritannia på 80-tallet. I juni kom albumet, og den ble det foreløpige høydepunktet i Marillion's karriere, der den gikk til 1. plass på albumlistene. Også i flere andre europeiske land gikk plata til topps. I U.S.A. fikk den noe oppmerksomhet med en 47. plass. Også "Lavender" ble en stor hit fra plata med en 5. plass i Storbritannia. I Norge nådde plata 10. plass på VG-lista.

Singelen "Kayleigh" med det uttrykksfulle gutteansiktet.

Alt så ut til å gå Marillions vei. Men realitetene var annerledes. Suksessen gikk til hodet på Fish, som utviklet alkohol- og narkotikaproblemer i kjølvannet av suksessen. Disse til uttrykk på deres neste plate "Clutching at Straws" fra 1987. På denne til tider mørke plata, tok Fish et oppgjør med seg selv, og også den økende ny nazismen i Europa. Plata hadde ikke noen publikumsfavoritter som "Lavender" og "Kayleigh". Men førstesingelen "Incommunicado" klarte likevel en 7. plass i Storbritannia i mai 1987. Og albumet klarte en sterk 2. plass i Storbritannia måneden etter. I Norge nådde albumet 4. plass, noe som er det beste de noen gang har oppnådd her. Så totalt sett var albumet bortimot en like stor suksess som "Misplaced Childhood". 

I 1988 ga de ut det doble live albumet "The Thieving Magpie". Som hadde hovedvekt på "Misplaced Childhood". Uten at den skapte noe større interesse. 

Men dette skulle komme til å bli det siste Marillion albumet Fish var med på. Han var lei av å stadig være i rampelyset, samtidig som han ønsket å lage soloplater.

Samarbeidet mellom han og de andre medlemmene i bandet hadde også blitt vanskeligere med årene. Rotheray og co. hadde i intervjuer beklaget seg over Fish' merkelige oppførsel som til tider var rett ut idiotisk, og hans trang til å krangle med de andre i bandet. Steve Rotheray: "Fish likes an argument. It's one of his hobbies." De andre følte også at Fish tok vel mye plass, med sin væremåte. Både innad i bandet, og i forhold til media.

 I 1990 var Fish klar med sitt første soloalbum kalt "Vigil In A Wilderness Of Mirrors" som nådde topp 10 i Storbritannia, noe det også gjorde i Norge. Etter det falt interessen for Fish, selv om albumene "Internal Exile" og "Suits" nådde topp 40 i Storbritannia. Fram til 2007 har han laget ytterligere 5 studioalbum, med "Thirteenth star" (2007) som det foreløpig siste. Han har også turnert flittig, ikke minst i Norge der han er å anse som en norgesvenn. I 2007 er han aktuell for Midnattsrock i Lakselv. 

I alle år etter bruddet med Marillion har mange fans av bandet hatt et sterkt ønske om at Fish igjen skal overta som sanger. Spørsmålet har blitt stilt så hyppig at bandet blir lettere oppgitt hver gang det kommer på banen. 

 En stolt Fish etter suksessen med det første soloalbumet sitt.

Men Rothery og co. hadde ingen planer om å legge ned bandet selv om Fish var borte. Media som kun hadde forholdt seg til Fish, hadde vanskelig å se for seg noen framtid for bandet uten ham. Med sin karismatiske væremåte, stemme, og poetiske tekster. Inn kom istedet engelskmannen Steve Hogarth, eks. Europeans. Han hadde en mykere og varmere stemme enn Fish. Noe som også bidro til å endre Marillions lydbilde. Mange vil nok også si at de ble mindre progressive, og mer et tradisjonelt pop / rock band. 

Mannnen som hoppet etter Wirkola: Steve Hogarth.

Allerede i oktober 1989 var Marillion tilbake med et nytt album. Under ett år siden det foregående live albumet med Fish på vokal. Og "Season's End" overrasket mange på en positiv måte. For fortsatt kunne man høre at det var Marillion, men man fornemmet også nye impulser i musikken deres. "Season's End" gjorde det også bra på listene med en 7. plass i Storbritannia. (20. plass i Norge) Marillion var dermed godt i gang med Part II i historien om bandet. i tillegg til Hogarth var lyrikeren John Helmer tatt med i bandet.

To år senere var de tilbake med albumet "Holidays in Eden". Et album som på mange måter fortsetter den melodiøse lydbildet som preget forgjengeren. Med vakre låter som "No one Can", "Dry Land" og "Cover my Eyes".Og igjen ble det en grei 7. plass for albumet i Storbritannia. Albumet nådde ikke opp i Norge. Noe de heller ikke senere har gjort.

Marillion med den nye besetningen.

I 1994 ga de det mer konseptuelle albumet "Brave", som gledet gamle Marillion fans. Musikken var mørkere, og mer kompleks. Utgangspunktet for tekstene på plata var en historien de hadde lest om i avisen. Om en ung jente som var funnet vandrende i Bath. Hun var tydelig misbrukt, og hadde mistet hukommelsen. Alt hun ønsket var å ta sitt eget liv. Historien gjorde inntrykk på bandet. Albumet nådde 10. plass i Storbritannia.

Bandet fulgte så opp med "Afraid of Sunlight" i 1995, som var det første progressive albumet siden Fish ga seg. Plata fikk jevnt over god kritikk, selv om enkelte rynket på nesen over historien om kannibal kvinnen. Plata ble likevel det første studioalbumet som ikke nådde topp 10 i Storbritannia, med en 16. plass i juli 1995. Bandet selv var veldig fornøyd med denne plata. Og mange år senere er det denne de trekker fram når de blir spurt om sitt favoritt album med Marillion.

Etter dette tok bandet en liten pause, så medlemmene kunne konsentrere seg om ulike sideprosjekter. I 1996 ga de likevel ut liveplata "Made Again" som såvidt nådde topp 40.

Marillion live.

Etter de siste dårlige listeplasseringene valgte EMI å kutte ut Marillion. Noe som førte til at de dannet sitt eget selskap Intact. Med Castle til å distribuere de neste tre albumene deres. Første album ut på eget selskap ble "This strange Engine" fra 1997. En helt grei plate som ikke utmerket seg på noe bestemt måte. Høydepunktet på plata var balladen "Estonia". Plata nådde 27. plass i Storbritannia. Men med sitt eget selskap må man vel tro at flere av kronene nå gikk i bandmedlemmenes lommer.

Etter dette hadde bandet planer om å dra på turne i Nord-Amerika. Men det viste seg at de ikke hadde nok penger til å gjennomføre turneen. Mark Kelly fra bandet kunngjorde avgjørelsen på bandets internett side. Det resulterte i en imponerende innsamlings aksjon blant Marillion fansen. Som innbrakte mer enn nok penger til å gjennomføre turneen. Den lengste bandet hadde gjennomført på mange år. 

Marillion fansen har mer enn en gang vist seg å være lojale, engasjerte fans. Noe bandet viser å sette pris på. Kommunikasjonen mellom fansen og bandet er tett, og den foregår stort sett gjennom bandets hjemmeside.

i 1998 gikk bandet enda et steg i retning av full kontroll over bandet, da de selv produserte "Radiation". En tyngre plate inspirert av Radiohead og deres suksessplate "O.K. Computer". Den nådde såvidt topp 40 i Storbritannia. 

Marillion på "Radiation"

Det gjorde ikke "Marillion.com" fra 1999. Noe som førte bandet i en lite likvid situasjon. Så for å kunne spille inn sitt neste album "Anoraknophobia", måtte bandet igjen ty til fansen for å få midler til å spille inn plata. Det ble gjort ved at fansen gjennom hjemmesiden deres forhåndskjøpte plata før den var laget. Dette vakte oppsikt i musikkbransjen. I 2001 kom albumet. Og her hadde bandet laget et moderne album med samples og looper. Og en vakker låt i "This is the 21st century". Heller ikke denne plata nådde topp 40.

På samme tid var Pete Trewavas opptatt med et prosjekt kalt Transatlantic sammen med folk fra Dream Theatre, Spock's Beard og Flower Kings.

I 2002 kom det EMI utgitte live albumet "Anorak in the UK: Live". I 2003 kom bandet i Guinness rekord bok for å ha gitt ut en Musikk DVD kalt "Marillion Weekend Afraid of Sunlight" kun tre dager etter at konserten var spilt inn.

I 2004 fikk bandet nok en gang hjelp fra fansen for å kunne spille inn en ny plate. Denne gang et dobbelt album kalt "Marbles". De fikk inn penger gjennom forhåndssalg av plata som ble brukt til å reklamere for utgivelsen i aviser og radio. Og etter mange år med motgang, og gradvis dårligere salg, opplevde bandet en stor opptur med utgivelsen av singelen "You're gone" som var hentet fra albumet. Den nådde en overraskende 7. plass i Storbritannia i mai 2004. Også 2. singelen "Don't hurt yourself" gjorde det bra med en 16. plass i juli. På samme tid kom albumet som muligens pga. salg via andre salgs kanaler ikke noterte seg på topp 40. Men både fans og kritikere likte plata. Hvor de igjen hadde laget et tidsriktig lydbilde. Men samtidig hentet inspirasjon fra blant annet Pink Floyd i de lange komposisjonene "Ocean Cloud" og "The Invisible Man".Selv var bandet mest fornøyd med låtene "Invisible Man", "Fantastic Place" og "Neverland".

Plata var produsert av Dave Meegan som for mange var et ubeskrevet blad, enda han hadde deltatt på tidligere Marillion album, og hadde jobbet som lydtekniker på plater med Yes, Pet Shop boys og U2. De fleste var imidlertid enig i at han hadde god kontroll på produksjonen. 

Klinkekuler foran øynene gir en fin visuell effekt...

Etter utgivelsen av "Marbles" var det litt stille rundt Marillion. Selv om de i 2005 turnerte jevnlig, til glede for fansen. Turneen ble foreviget på albumet "Marbles live" fra november 2005.

I 2006 tok de det derimot mer rolig. Faktisk var en konsert i Polen i juni det eneste de gjorde av opptredener. Årsaken var at bandet var i studio for å spille inn albumet "Somewhere else", en plate som ble gitt ut i april 2007. I Storbritannia nådde den 24. plass. I Norge nådde den ikke opp. 

Plata var produsert av Michael Hunter, som også tidligere hadde hjulpet bandet på utgivelser som "Brave", "Afraid of sunlight" og "Marbles". Han har også deltatt på utgivelser med artister som Mansun, Lenny Kravitz og Echo & the Bunnymen. Plata fortsatte i det sporet de hadde staket ut på "Marbles", med inspirasjon fra bla. Radiohead og Pink Floyd. Stemningen og tekstene på plata gjenspeilet også livssituasjonen til de ulike medlemmene på den tiden plata ble laget. Bla. ble Steve Hogarth skilt fra sin kone. 

Fansen diskuterte kvaliteten til plata på ulike forum, og dommen var at den ikke holdt samme standard som forgjengeren. Men låter som "The other half", "Thank you whoever you are" og "Somewhere else" ble trukket fram som sterke spor. 

Som første singel fra albumet ga de ut "See it like a baby" i mars. Dvs. den ble aldri gitt ut som en fysisk singel, kun som nedlasting fra siden deres. Noe som naturlig nok ble lagt merke til. Marillion har i mange år ligget i forkant når det gjelder mulighetene internett gir til distribusjon av bandets utgivelser, og kommunikasjon med fansen.

I januar dro bandet ut på en "Somewhere else tour" med besøk i mange av de største landene i Europa. I utgangspunktet var ikke Norge med på turneplanen deres, noe bandet var lei seg for :"We regularly receive questions about WHY we tour where we tour, and WHY NOT HERE?. Whether it is Brazil, Norway, Scotland, or the USA, the answer is pretty much the same: Any confirmed touring plans will always be posted to this website. We are always actively trying to find ways to tour as many places as possible. We enjoy touring, we love to travel to new places, and we want to play to you. However, many countries / regions / cities are simply not always financially viable to reach. This is a complex balance of issues. Sometimes it's to do with the economies of certain countries, exchange rates etc".

Men av en eller annen grunn ble avgjørelsen om å utelate Norge omgjort. For 23. juni står de på scenen på Rockefeller i Oslo. Noe som gledet bandets mange fans. Ikke minst gutta i det norske Marillion tribute bandet Misplaced Neighbourhood. De har i mange år reist rundt i Norge og spilt Marillions låter med stor innlevelse og presisjon. De har også spilt sammen med gutta i Marillion. Slik de gjorde i Minehead, Storbritannia i 2005. 

Norske Ludo fikk sjansen til å vise sine evner på gitar på 

scenen sammen med Steve Hogarth og resten av Marillion.

Selv om de siste årene har vært tunge for Marillion, kan de se tilbake på 25 suksessrike år. Som et av de mest populære bandene innen rocken, med over 10 millioner solgte album. Noe som er imponerende. 

Hva framtiden vil bringe for bandet er usikkert. Men de har vist seg som et seiglivet band med en stor og engasjert fanskare som kommer til å kjøpe platene deres i mange år til. Plater som de selv muligens  må finansiere.

Noen reunion med Fish ser ut til å være helt i det blå. Selv om det kunne vært morsomt å hørt Hogarth og Fish på vokal, på den samme platen. Pete Trewavas :"I can't ever see us and Fish joining company for more than a drink together". Så muligheten for akkurat det er vel ganske liten. Men man skal aldri si aldri.

Og det utenkelige skjedde i Aylesbury, Storbritannia 26. august 2007 da Fish hadde fått med seg med seg  Marillion til å spille "Market Square Heroes", til stor glede og overraskelse for de frammøtte. Men begge parter gjorde et poeng av at dette ikke var starten på et nytt samarbeid.

Fish og Marillion opptrådte sammen for første gang på 19 år i august 2007.

20. oktober 2008 var Marillion tilbake med sitt 15. studioalbum, kalt "Happiness is the Road". Underveis i innspillingen hadde bandet vært svært entusiastisk over låtene de spilte inn. De mente plata var et langt steg i riktig retning i forhold til "Somewhere else". Igjen hadde de fått med seg Michael Hunter som produsent. Steve Rothary: "I think this album is a huge sonic improvement on 'Somewhere Else'. Mike's done an excellent job in capturing the magic of our initial jams."

"Happiness is the road" kom som en dobbelt CD, der CD1 var kalt "Essence", og CD2 kalt "The Hard shoulder". Årsaken til at de denne gangen valgte å gi ut en dobbelt CD, var at det da kunne vise en større spennvidde i musikken. Pete Trewavas: "Having two discs of music means we can bring lots of influences and explore many musical places, that there would not be room for on a conventional CD." Samtidig var det lagt opp som 2 ulike temaplater, der "Essence" handlet om det essensielle: hva er meningen med livet? "Whatever Is Wrong With You" ble gitt ut som første singel fra plata.

Tilbakemeldingene fra de av fansen som har hørt platene, er at dette er noe av det bedre Marillion har laget. På linje med "Marbles" fra 2004.