Da jeg første gang hørte "Misplaced Childhood" ble jeg slått av hvor likt det var Genesis, fra midten av 70 - tallet. Men med et litt mer moderne lydbilde. Genesis var et band jeg på denne tiden hørte mye på. Men plata falt i smak, noe den fortsatt gjør. 20 år etter. Den har en sjel i seg som fascinerer meg. Også "Script for a Jester`s tear" falt i smak pga. sitt fyldige lydbilde og gode låter.

Men likevel er jeg tilbøyelig til å mene at Marillion ble mer spennende og uforutsigbare da Fish ga seg og Hogarth tok over. Han har en mykhet og varme i stemmen som det er lett å like. Det er jo også laget mange flere album etter Fish` avgang, som gjør at det blir mer å velge i. Fra litt mørke temaplater som "Brave" og "Afraid of Sunlight", til vakker popmusikk i "Season`s End" og "Holidays in Eden". Og så har de laget sterke enkelt låter som "Estonia", "Easter" og "This is the 21st century" i tiden etter.

Marililon har i det hele tatt opparbeidet seg en sterk diskografi etter alle disse årene. Noe som gjør det spennende å følge dem. Og om jeg aldri får sjansen til å oppleve dem live kan jeg heller være takknemlig for at jeg har sett deres norske tribute band Misplaced Neighbourhood, som spiller låtene fra Fish perioden like bra som bandet selv i sin tid gjorde.