Mark Reilly: Født 20. februar 1960, High Wycombe, Buckinghamshire, England

Danny White: Født 26. august 1959, Letchworth, England

Basia Trzetrzelewska: Født 30. september 1959, Jaworzno, Polen

Mark Fisher: ?

Matt Bianco er et av mange lett forglemmelige band fra det glade 80-tall. Men kvaliteten på det de laget tilsier at de hadde fortjent en helt annen skjebne enn den de fikk. På en genial, innovativ måte blandet de 80-talls popen med jazz og latinske rytmer. Resultatet ble fengende og glad musikk som man ikke kunne unngå å legge merke til. Hvem husker vel ikke det lystige keyboard-spillet og det fengende refrenget i "Get Out Of Your Lazy Bed" - bandets store gjennombruddslåt?

I Norge ble debutalbumet og singelen populære. Men da bandet like etter begynte å rote med besetningen, og to av tre medlemmer forsvant ut, gikk bandet over i historien for norske platekjøpere. I resten av Europa, og etter hvert også i Sør-Amerika og Japan klarte duoen Mark Reilly og Mark Fisher å fenge publikum en stund til. 

Matt Bianco hadde utspring fra et annet latino/salsa band kalt Blue Rondo A la Turk, som i 1981 hadde en topp 40 hit i Storbritannia med "Me And Mr Sanchez" - en låt som også lå som nr 1 i Brasil i 3 måneder, og som ble brukt som offisiell VM-låt for Brasil VM i  1982. Både Mark Reilly og Danny White var medlemmer av dette bandet. 

Blue Rondo A La Turk med Mark Reilly nest til høyre

Mark bestemte seg så i juli 1982 for å danne et nytt band som i større grad skulle eksperimentere med jazz. Han fikk med seg White som i mellomtiden hadde jobbet med et bandprosjekt kalt Bronze. Her hadde han gjennom en annonse i Melody Maker kommet i kontakt med den polske sangeren Basia Trzetrzelewska, som hadde kommet til England i 1981.

Basia Trzetrzelewska

Basia hadde allerede i 1969 startet sin musikalske karriere som medlem av rockebandet Astry, som opptrådte på festivaler i Polen. Fra 1972 til 1974 var hun medlem av det polske jentebandet Alibabki. Gjennom dette bandet fikk hun mulighet til å tilbringe et år i Sovjetunionen, og et halvt år i U.S.A. Etter dette var hun også medlem av rockebandet Perfect, som hadde base i Chicago, U.S.A. Deretter gikk turen til England hvor hun møtte Danny og hans bror, jazzmusikeren Peter White.

Da Danny og Mark ble enig om å få inn en kvinnelig sanger i bandet, foreslo White at Basia kunne være den rette. Hun ble invitert til en audition så Mark kunne få høre henne. Og han falt for henne umiddelbart: "she caught my breath. I knew we'd found the missing piece of the musical jigsaw." Dermed var Matt Bianco et faktum. Matt Bianco skulle forestille navnet på en hemmelig agent, da White og Reilly elsket gamle spionfilmer. Flere av låtene på debutalbumet, som "Matts Mood" og "Matt's Mood II" kunne gått rett inn i en 50-talls agent film. De var også inspirert av cabaret musikk, og amerikanske filmer fra 60-tallet. Og da særlig filmen "The Nutty Professor". Basia: "The original idea of Matt Bianco was to take the mickey out of cabaret acts."

Danny White, Basia Trzetrzelewska og Mark Reilly

Navnet Matt Bianco skulle også gi assosiasjoner til en smakløs person innen showbiz, slik Mark Reilly selv forklarte det. De hadde vært inne på tanken om å kalle seg Tony Bianco og Matt Martini, inspirert av den kjente drinken. Men endte opp med Matt Bianco i stedet.

Danny White: "Han har gått av med pensjon nå, slått seg ned i en villa på Rivieraen, og lever et bedagelig liv der..."

Danny, Basia & Mark.

Bandets første singel var "Get Out Of Your Lazy Bed" fra februar 1984. Tittelen henspilte på Marks skotske far som brukte å rope det til ham hver morgen for å vekke ham opp. Bandet hadde i utgangspunktet en avtale med Warner Brothers om å kun gi ut 2 singler. Men da singelen ble en hit over hele Europa, endret det seg. I Storbritannia nådde låta 15. plass mens i Norge ble det en fin 2. plass på VG-lista.

Videoen til "Get Out Of Your Lazy Bed" ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 27. mars 1984, noe som hjalp på interessen for låta i Norge.

"Get Out Of Your Lazy Bed" på NRK TV.

Videoen ble også snart en favoritt på Super Channel og Sky Channel. Med sitt fengende refreng og humørfylte orgelspill fikk folk assosiasjoner til 30-talls jazzpop. Matt Bianco opptrådte også med låta i det populære musikkprogrammet Top Of The Pops på BBC.

Mark Reilly og Matt Bianco på Top Of The Pops.

Bandets neste singel var "Sneaking Out The Backdoor", som ble fulgt av "Half A Minute". Den ble også en hitlåt i bl.a. Storbritannia. Jazzfolket lot seg også sjarmere av denne og låter som "Whose Side Are You On?". Også "More Than I Can Bear" ble gitt ut på singel med en 20. plass i Tyskland som en av mange gode plasseringer. 

Albumet "Whose Side Are You On?" kom ut i november 1984. Og selv om flere av låtene ble spilt hyppig på radio, nådde den kun en 35. plass i Storbritannia. Men i mange andre europeiske land gikk det veldig bra. Bl.a. i Norge med en 10. plass, og 1. plass i Østerrike. Tilsammen solgte den en million eksemplarer i Europa, noe bandet var godt fornøyd med.

I september 1984 valgte bandet å besøke Norge, for å prate med norsk presse og norske fans. Bl.a. fikk det populære ungdomsmagasinet Det Nye muligheten til å gjøre et intervju med Mark og co. 

En morgentrøtt gjeng. Matt Bianco besøkte Norge i september 1984.

I intervjuet snakket Mark Reilly om at musikken Matt Bianco laget ville passet til en gammel spionfilm, der et bossanovaband står i et hjørne og spiller låter som "Whose Side Are You On?" og "Matt's Mood". Mark Reilly: "Those songs are more typical of our style. A modern bossanova, latin jazz. They could be spy themes. We've always liked the idea of those spoof films with the bossanova band playing in the corner at the party. It's a very tongue in cheek idea – but it's not corny."

Matt Bianco opptrådte også på NRK TV, i det populære underholdningsprogrammet Lørdagssirkuset, der de framførte "It's Getting Late" (lip-sync av det dårlige slaget). Låta var en av de beste fra albumet "Whose Side Are You On?", men ble ikke gitt ut på singel noe sted.

Matt Bianco mimet til "It's Getting Late" på Lørdagssirkuset på NRK, 22. september 1984.

Etter utgivelsen og promoteringen av "Whose Side Are You On?" lå alt til rette for at Mark, Danny og Basia kunne jobbe videre med det gode utgangspunktet som debutplata hadde gitt dem. De var blitt lagt merke til pga. sin helt spesielle sound. Og de  hadde også blitt endel av en britisk jazz-pop bølge, sammen med bla. Sade og Animal Nightlife. Men i stedet valgte Danny og Basia å bryte samarbeidet med Mark, og heller å satse på en solokarriere for Basia.

Årsaken til bruddet var at Basia følte at hun hadde for liten medbestemmelsesrett. Basia: "In Matt Bianco I had to ask If I could wear a certain shirt." Og generelt var de lei av trynet på hverandre. Danny White valgte å følge Basia ut av bandet, da han ønsket å fortsette samarbeidet med henne. Litt senere utviklet vennskapet seg til et forhold mellom de to.

Mark Reilly mente det ikke var noe dramatikk i bruddet mellom partene. Ifølge ham var Basia medlem av bandet kun på kontraktsbasis, og kontrakten på et år var uansett gått ut da hun sluttet. Mark Reilly: "She simply wanted more out of the band than we could give her. It was a mutual decision."

I Storbritannia gikk det ikke så bra for Basia som soloartist. Hun klarte aldri å fenge publikum på samme måte som det Matt Bianco gjorde. Men i U.S.A. gikk det bedre. Med flere topp 30 plasseringer på Billboards singel- og albumlister. Også i Østen gjorde hun seg bemerket. Matt Bianco klarte aldri i notere seg på Billboard.

For å koble av fra Matt Bianco og problemene der, tok Mark Reilly seg en ferie sammen med kjæresten Trina, på Mombassa. Da han kom tilbake fikk han med seg Mark Fisher som nytt medlem i bandet. Fisher hadde bakgrunn som keyboardist for Wham!. Mark Reilly hadde møtt ham da Matt Bianco trengte noen musikere til en opptreden på BBC. Dermed var Matt Bianco blitt en duo bestående av to stk. Mark. De to kom til å lage mange album sammen i årene som fulgte. 

Mark Reilly	Mark Fisher

Bandet fortsatte i samme sporet som på forgjengeren, muligens med en større fokus på det latin inspirerte. Mark Fisher viste seg snart å være en nyttig medhjelper for Mark, da han allerede på det neste albumet skrev mange av låtene på albumet. Bl.a. singlene "Dancing in the Street" og "Just can't stand it". Men det som skulle bli den store hiten for den nye besetningen, var den gamle Georgie Fame låta "Yeh Yeh". Med sin 13. plass i Storbritannia gjorde den det bedre enn noen av låtene fra debutplata. Ekstra morsomt for bandet var det da singelen ble kåret til den beste singelen i 1985 av European Music Award. Det var en fin fjær i hatten for Mark etter at bandet nesten var blitt oppløst året i forveien. 

Deretter dro de ut på en større turne. I forkant av dette tok Mark Reilly sangtimer, for første gang i livet. Årsaken var at han var redd for at stemmen skulle svikte etter kort tid, om han ikke brukte den riktig. Mark Reilly: "I don't want my voice blowing out after only0 one week."

I 1988 ga de ut Matt Biancos tredje album kalt "Indigo". Samtlige av låtene var skrevet av Reilly / Fisher i felleskap. Som produsent hadde de fått med seg den karismatiske Emilio Estefan Jr. Tidligere  medlem av Miami Sound Machine. Et latino band som bestod av bl.a. Gloria Estefan da det eksisterte. Estefan sang også på singelen "Don't blame it on that Girl". Den og "Wap Bam Boogie" ble gitt ut som en dobbelsingel. Og det ble den aller største hiten Matt Bianco noen gang fikk. Med en 11. plass i Storbritannia. Og flere topp 10 plasseringer ellers i Europa. Albumet "Indigo" ble også deres mest solgte med en 23. plass i Storbritannia.

Fram til nå hadde Matt Bianco opplevd en salgsmessig økning for hvert album de ga ut. Men etter "Indigo" ble det bråstopp. Selv for de som hadde fulgt bandet tett fram til da, så Mark & Mark ut til å ha forsvunnet ut i periferien. Det skulle også gå tre år før de kom med et nytt album. Og "Samba in your casa" fra 1991 var i enda sterkere grad inspirert av sør-amerikanske rytmer enn forgjengerne. Det virket også som de rettet mer oppmerksom mot andre platemarkeder. På samme tid begynte de bl.a. å få et stort navn i Japan. 

Så fra 1993 og utover ga de da også ut albumene sine på et japansk selskap. Bl.a. den kritikerroste "Another Time another Place" fra samme år. I årene som fulgte ga de ut studioalbumene "Gran Via"(1995), "World go Round"(1997), "Rico"(2000), og "Echoes"(2002). "Rico" ble produsert på Havannah, Cuba. Og inneholdt den japanske nr. 1 hiten "Cha Cha Cuba".

Mark Reilly ( til venstre) og Mark Fisher ( til høyre) ble med årene svært populære i Japan.

Etter "Echoes" forlot Mark Fisher bandet. Og Matt Bianco så nok en gang ut til å oppleve en stille død. Men så tok Danny White, som hadde vært med å danne bandet i 1982, kontakt med Mark Reilly for å høre om de ikke kunne starte opp sammen igjen. Noe Reilly var positiv til. De tok også kontakt med Basia for å høre om hun var interessert i å gjenopplive den opprinnelige besetningen. Og med et positivt svar fra hun, var trioen igjen samlet.

Noe av det første de gjorde var å høre "Whose Side Are You On?" pånytt, sammen. Og de var enig om at plata hadde holdt seg godt, etter 20 år. Så da de skulle lage en ny plate. Ble det som en fortsettelse av det albumet. Navnet på albumet ble "Matts Mood", noe som ga klare assosiasjoner til låtene "Matts Mood" og "Matts Mood II" fra "Whose Side Are You On?". En av låtene het da også "Matts Mood III". De hadde fått saksofon legenden Ronnie Ross (Walk on the Wild side: Lou Reed) til å opptre på plata. I tillegg fikk de hjelp fra Kevin Robinson (Incognito) og Tim Cansfield (Swing Out Sister). Resultatet ble av ypperste kvalitet, med sterke musikalske prestasjoner. På de 20 årene har de tre medlemmene blitt flinkere musikere. Også platekritikerne hyllet denne plata. Men dessverre så 20 år fra hverandre ut til å være for lang tid til at fansen fra den gangen fortsatt fant dem interessant. For plata klarte ikke å markere seg på listene. Noe den absolutt hadde fortjent. 

Danny og Mark var blitt mye tynnere i håret siden sist de samarbeidet.

Men evnen til å lage fengende musikk var intakt. Basia i midten.

De tre dro også ut på en større verdensturne sammen, med besøk i U.S.A. Europa og Japan, men pga. den skuffende interessen for "Matt's Mood" ble trioen igjen oppløst like etterpå. Basia og Danny tok da opp igjen sitt mangeårige samarbeid, noe også Mark Reilly og Mark Fisher gjorde. I 2009 var sistnevnte ute med albumet "Hifi Bossanova". I 2012 kom "Hideaway", som ble gitt ut på det japanske plateselskapet JVC-Victor. Innimellom plateutgivelsene opptrådte de på jazzfestivaler rundt om i verden. i 2014 samarbeidet de med Jazz Orchestra Of The Concertgebouw.

Mark Reilly og Mark Fisher

Matt Bianco billedgalleri (17 bilder):