Jula 1983 fikk jeg albumet "The Rhythm of Youth" sammen med flere andre album jeg senere har ansett for å være klassikere. Selv om det var "The Safety Dance" som ble spilt mest på albumet, syntes jeg hele plata var veldig bra. Den inneholdt to elementer jeg er veldig glad i. Nemlig analoge synthesizere, og middelalderstemninger. Det er nesten som man føler seg hensatt tilbake til 1200 - tallet`s England. Jeg drømte meg helt bort. Det var bortimot den perfekte popplate for meg. 

Deretter fulgte bandet fint opp med albumet "Folk of the Eighties Prt. III", hvor de i låter som "Eurotheme", "I sing last / Not for Tears" og "Folk of the 80`s" igjen hadde laget flotte låter med middelalderstemning. Pent krydret med synth arrangement. Også dette ble en favoritt, selv om den manglet en "Safety Dance" eller "Living in China" for å få opp stemningen. Deretter gikk det noen år før "Pop goes the world" kom i 1987. Tittelåta falt raskt i smak, men dette var ikke det Men without Hats jeg ønsket å høre. Låta kunne vært laget av hvilken som helst synthpop gruppe. Men låta, og tildels albumet var veldig bra. 

Albumene som kom etter det ble kjøpt opp, noen år etter at de ble gitt ut. Uten den store entusiasmen. Spenningen har ofte ligget i jakten på å få tak i albumene. Både "Sideways" og "No hats beyond this point" ble kjøpt på internett.

Verst var "No hats beyond this point" fra 2003, som nesten er en flau affære. Her har man prøvd å hoppe på electronica bølgen uten å få det til. Det beste hadde vært om bandet hadde tatt fram sine analoge synther fra 1982 og laget "The Rhythm of Youth Prt. III". Det hadde tusener av fans satt pris på. Men det er vel like utopisk som å få samlet den klassiske Beatles besetningen igjen..