David Justin Hayward: Født 14. oktober 1946 Swindon, Wiltshire, England

John Charles Lodge: Født 20. juli 1945 Birmingham, England

Ray Thomas: Født 29. desember 1941 Stourport-on-Severn, Hereford & Worcs., England

Graeme Edge: Født 30 mars 1941 Rochester, Staffordshire, England

Michael Pinder: Født 27 desember 1941 Birmingham, England

Denny Laine (Brian Frederick Arthur Hines): Født 29. oktober 1944, Jersey øyene, England

Clint Warwick (Albert Eccles): Født 25. juni 1945, Birmingham, England   Død: 15. mai 2004

Patrick Moraz: Født 24. juni 1948, Morges, Sveits

Moody Blues var på slutten av 60-, begynnelsen av 70-tallet noe av det mest spennende som skjedde innen britisk rock. Med elementer av prog, klassisk, psykedelia, og mainstream pop.  Mellom 1967 og 1972 ga de ut hele 7 album som alle regnes som klassikere i dag. Flere av dem gikk til topps på de britiske og amerikanske albumlistene - som et av de abolutt mest populære bandene på den tiden. Noen år tidligere hadde de startet som et typisk blues-rock band som ble en del av "The british invation" i U.S.A. Singelen "Go Now" nådde topp 10 i U.S.A. Mens den gikk til topps i Storbritannia i 1964.

I glansdagene framstod Moody Blues' musikk som komplisert, seriøs og dyp. Klassiske elementer ble inkorporert rundt naivt filosoferende tekster om kosmisk balanse. Harmonisk oppbygd, henimot der perfekte, med trolske stemninger og mystisisme. Moody Blues fanget den første harsj-generasjonen i sitt stereofoniske lydspinn. Gradvis fant musikken vei inn i mer almenne og større ungdomsmiljøer. De traff en universell, tidløs streng med sin musikk.

Etter en pause mellom 1972 og 1977, har de holdt det gående med en stabil besetning helt fram til i dag (2015). Deres foreløpig siste album het "December" og kom ut i 2003. I løpet av årene har de solgt hele 70 millioner plater.

Historien om Moody Blues startet i Birmingham i 1960 da bandet  El Riot & the Rebels ble dannet av John Lodge (bass og vokal), Ray Thomas (orgel og vokal), og Mike Pinder (orgel og vokal). Bandet bestod ellers av Bryan 'Bunny' Betteridge, Ricky Wade, Bob Sheward og Micky Heard.

 El Riot & the Rebels (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Forut for dette hadde de enkelte medlemmene av bandet vist stor interesse for musikk, og spilt i ulike band. 

Ray Thomas ble født i idylliske Stourport-on-Severn. Sørvest for Birmingham. Han var i yngre år elev ved Paget Road Secondary Modern School. Målet var å en gang å bli ingeniør, som industriell redskapsmaker. Musikk kom inn i livet hans da han ble med i The Birmingham Youth Choir. Han lærte seg også tidlig å spille fløyte, etter å ha blitt inspirert av bestefaren som var en dyktig fløytist.

Ray Thomas (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Da han ble eldre fortsatte han å synge. Og influert av amerikansk rock, begynte han også å spille munnspill og orgel. I ungdommen ble han med i flere rockegrupper, der The Saints & Sinners og The Ramblers var de mest kjente og ambisiøse. Deretter ble han med kompisen Mike Pinder i El Riot & the Rebels.

Ray Thomas spilte en stund i bandet The Saints & Sinners.

(credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Mike Pinder var født i Birmingham. I oppveksten var også han opptatt av musikk. For ham ble El Riot & the rebels det første "seriøse" bandet han spilte i, da han som 19 åring ble med som keyboardist. Han ble med årene berømt for sine evner på synthesizeren mellotron - som et forbilde for band som King Crimson, Barclay James Harvest og The Strawbs. Pga. sine modifikasjoner av instrumentet ble den gjerne kalt "Pindertrons". På starten av 60-tallet jobbet han også hos Streetly Electronics, et firma som bygde mellotron. Noe som ga ham god innsikt i instrumentets oppbygning. Mellotron synthesizeren ble utviklet og bygd i Birmingham - Pinders hjemby.

Mike Pinder (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

John Lodge som også var endel av El Riot & the rebels, ble i likhet med Pinder født i Birmingham. I barne - og ungdomsårene gikk han på Birches Green Junior School, Central Grammar School, og Birmingham College of Advanced Technology. På sistnevnte skole studerte han til ingeniør.

En ung John Lodge (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Interesse for rock fikk han etter å ha hørt amerikanske artister som Chuck Berry, Little Richard og Jerry Lee Lewis. Dessverre hadde han mindre interesse for Beethoven, noe som førte til at han ble flyttet fra musikklassen over til sløyd, da han ikke husket fødselsdatoen til den klassiske komponisten, på en prøve de hadde. Da han  var 15 år møtte han Ray Thomas og Mike Pinder, sammen dannet de nevnte El Riot & the Rebels. 

Thomas og Pinder hadde ønske om å ta med seg bandet, og flytte til London. Men Lodge som ønsket å gjøre ferdig ingeniørutdanningen sin først, motsatte seg dette.

El Riot & the Rebels ble raskt populære i Birmingham-området. Ray Thomas ble kjent for sin prangende opptreden på konsertene, der han sammen med bandet var kledd i meksikanske banditt kostymer. Med konfetti i håret. Repertoaret bestod bla. Gene Vincents "Be bop a Lulu" og "Say Mama". I 1961 opptrådte på TV, og de ble nevnt i en avisartikkel. De fikk også sjansen til å spille inn en demo med låtene "Down the line" og "Blue Moon".

El Riot & the Rebels i en avisartikkel i 1961. (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

I 1963 var de sammen med The Beatles attraksjonen på Tenbury Wells show.  

I 1964 ønsket Ray og Mike å ta steget videre og bli profesjonelle musikere. Lodge valgte da å bli igjen i Birmingham for å gjøre ferdig utdanningen sin. Men fordi han fortsatt ønsket å spille i et band, dannet han The Carpetbaggers, som i en kort periode var backingbandet til Gene Vincent. Lodge var også innom Mark Stuart & the Crestas en kort periode i 1964.

John Lodges band The Carpetbaggers. (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Etter at Pinder hadde gjort unna militærtjeneste, startet de to R&B bandet Krew Cats i mai 1963, og satte kurs for Tyskland. I en tid der engelske band var den store attraksjonen der borte. Men det gikk ikke like bra for Krew Cats som det hadde gått for The Beatles noen år tidligere. Ray Thomas: "We went to Germany and endured the madness and diabolical (djevelske) living conditions of the Hamburg and Hannover clubs."

Etter å ha brukt opp pengene sine måtte Pinder og Thomas vende hjem til England og Birmingham i november samme år. Deler av turen hjem gikk til fots, da de ikke hadde penger til transport. Til tross for nedturen i Tyskland var de fortsatt oppsatt på å slå gjennom som musikere. 

Thomas og Pinder dannet i 1964 et nytt band de valgte å kalle M & B 5. Tanken var at de gjennom det navnet skulle få det lokale bryggeriet Mitchells & Butlers til å gi dem økonomisk støtte. Dessverre ble det aldri noe av den avtalen. De endte da opp med Moody Blues, slik at de kunne beholde initialene sine. I en kort periode het de Moody Blues 5: "After discovering we were all moody, we settled on becoming The Moody Blues 5."

Men å gjøre seg bemerket i Birmingham var ikke enkelt, med ca. 250 band som kjempet om de samme spillejobbene, der halvparten trodde de var Cliff Richard & The Shadows, mens den andre halvdelen trodde de var The Beatles.

De bestemte seg da for å samle noen av de beste rockemusikerne fra Birmingham området, i et forsøk på å kjempe seg fram mot toppen. Denny Laine hadde fram til da vært med i Denny Laine & the Diplomats, hvor også Roy Wood og Bev Bevans (senere E.L.O.) var med. Laine ble fra da av vokalist i bandet, mens Ray Thomas gikk over til å kore. Clint Warwick hadde spilt i flere band forut. Bla. Danny King & the Dukes og Rainbows. Og var en populær musiker i området. Han ble som bassist i bandet.

Denny Laine & the Diplomats (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Som 5. medlem av bandet fikk de med seg Graeme Edge (trommer). Han kom fra en musikalsk familie, der moren hadde spilt piano på flere stumfilmer. Faren og bestefaren hadde bakgrunn fra engelsk musichall. På skolen fant han i motsetning til sine jevnaldrende stor glede i dikt og lyrikk. Det var noe med rytmen i ordene og poesien han likte. Forbildene ble etter hvert Shakespeare og T.S. Eliot.

En ung Graeme Edge (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Fra han var liten av var Graeme interessert i musikk, men hans første erfaring med musikkbransjen var som manager for The Blue Rhythm band. Graeme Edge: "They elected me (valgte meg) because my house was the only one large enough to accomodate their equipment.

Graeme havnet bak trommene først da trommisen i bandet ga seg, og de trengte en til å steppe inn til en ny trommeslager ble funnet. Han kjøpte seg da et trommesett som han øvde på. Senere ble han med på trommer i bandet Gerrry Levene & the Avengers. Disse spilte inn singelen "Dr. Feelgood / It's driving me wild", og opptrådte også på TV. I ungdommen var han også innom band som The Silhouettes og Ivor Delmar Jazz Quintet.

Gerrry Levene & the Avengers hvor Graeme Edge var med.

(credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Deretter dannet Graeme bandet R&B preachers sammen med nevnte Laine og Warwick. Det var mens de alle tre var opptatt med dette bandet at de ble hentet til M&B 5/Moody Blues av Thomas og Pinder. 

Graeme kjente Ray Thomas fra før, ettersom de begge hadde sunget i koret Birmingham's Youth Choir, på midten av 50-tallet.

Moody betyr nedtrykt, mutt. Og det var akkurat slik bandet følte det selv i årene som fulgte. Justin Hayyward sa mange år senere at han ikke smilte før i 1978. De var så innbitt på å lykkes og slå gjennom, at noe av gleden ved musikken forsvant på veien.

Thomas, Pinder, Warwick, Laine og Edge fikk sin debut i mai 1964, i hjembyen Birmingham. Deretter dro de ut på turne i England, en turne som brakte dem til Marquee Club i London. Denne konserten resulterte i en platekontrakt med Decca records. Deres manager på den tiden var Tony Secunda.

Bandets første plate var en 10" med låtene "Steal your heart away", Lose your money", "Can't nobody love me" og "You better move on", som ble gitt ut 4. september 1964. Deretter ble "Lose your money" og "Steal your heart away" gitt ut som singel sammen. Men til tross for at Decca promoterte singelen, ble den ikke noen større hit i Storbritannia. Deretter dro bandet ut på en større turne igjen, som support for Chuck Berry. 

Den første utgaven av Moody Blues. Fra venstre :

Mike Pinder, Denny Laine, Clint Warwick, Graeme Edge, og Ray Thomas.

Bedre gikk det med deres neste singel, som var en coverversjon av Bessie Banks "Go Now". Etter en god opptreden på BBCs populære TV program Top of the Pops gikk den til topps på den britiske singellisten i desember 1964, med 250.000 solgte eksemplarer i Storbritannia alene. De fikk den gode nyheten midt under turneen. Senere ble låta en topp 10 hit i U.S.A. og starten på en suksessrik tid der borte.

Historien vil ha det til at Paul McCartney som kjørte på motorveien et sted i England, måtte stoppe bilen da han første gang hørte låta. Totalt svimeslått av det som sivet ut av radioen

	Moody Blues på Top of the Pops med "Go Now". (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)		Nr. 1 låta "Go Now".

I 1965 dro Moody Blues på turne sammen med The Beatles. Dette ble starten på et godt vennskap mellom de to bandene. Paul McCartney likte bandet så godt at han tilbød dem en låt han nettopp hadde skrevet. Men etter å ha laget en demo av låta, valgte Moody Blues å droppe den. Den ble senere kjent som "Those were the days" - en nr. 1 hit for Mary Hopkin i 1968. Særlig McCartney og Laine ble gode venner. Senere slo de seg sammen i Wings. John Lennon og Mike Pinder ble også gode venner, og samarbeidet senere på "Imagine" med Lennon.

The Beatles og Moody Blues ble raskt gode venner.

(credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Etter at turneen var ferdig dro bandet til Paris, Frankrike for å spille inn noen nye låter. Bla. den vakre "Boulevard de la Madelaine", som dessverre ikke nådde opp på listene da den senere ble gitt ut på singel.

i 1965 ble det gitt ut flere singler i et forsøk på å følge opp suksessen med "Go Now". Men det beste de oppnådde var 33. plass med "I don't want to go on without you", og 22. plass med "From the bottom of my heart". Bedre gikk det med EPen "Moody Blues" som de ga ut i juni 1965, som inneholdt låtene "Go Now/Lose Your Money / I Don't Want To Go On Without You / Steal Your Heart Away". Den nådde 12. plass i Storbritannia. 

23. juli 1965 ble Moody Blues' debutalbum gitt ut - i to versjoner. I Storbritannia het plata "Magnficent Moodies", mens i U.S.A. kalte de den "Go Now". Låtvalget på platene var heller ikke det samme. I tillegg var det gjort noen justeringer på lyden for å få det til å høres ut som stereo. Singlene "From the bottom of my heart" og "I don't want to go on without you" var kun tilgjengelig på den amerikanske utgaven. 

Den amerikanske utgaven av debutplata.

Platene viste på en fin måte hvor Moody Blues befant seg musikalsk på denne tiden, med klare referanser til R&B. Ikke ulikt det Rolling Stones gjorde på samme tid, og fjernt fra det lydbildet de kom til å få noen år senere. Mike Pinder hadde heller ikke tatt i bruk mellotron på denne tiden,  instrumentet som han og bandet kom til å gjøre seg bemerket med senere. Likefullt viste han solide evner på piano og orgel på debutalbumet.

"Magnificent Moodies" / "Go Now" hadde også innslag av britisk folk, en sjanger Denny Laine hadde stor sans for.

Dessverre ble ikke plata noen suksess verken i U.S.A. eller i Storbritannia da den kom ut, noe som gjorde at flere av medlemmene begynte å miste troen på bandet. Pga. den synkende interessen for bandet måtte de også godta mindre betaling for spillejobbene de gjorde. Beatles manager Brian Epstein tok over styringen av Moody Blues i 1966, uten at det hjalp noe på interessen for bandet. Framtidsutsiktene var dystre. Grame Edge: "We were tagged one-hit-wonders. We had nine months of glory and then went back to 50 pound a night on the road". 

I juni valgte Clint Eastwick å slutte i bandet. I tillegg til manglende suksess, var årsaken til hans avgang at han mislikte å turnere, og heller ønsket å tilbringe mer tid med familien, valgte da å gå tilbake til sin gamle jobb som snekker. Han var borte fra musikkbusinessen i 35 år, helt til han dukket opp igjen i 2000. Han turnerte en periode, med bla. en opptreden i Royal Albert Hall. 

I 2002 ga Warwick ut singelen "My Life The Waltz". Dessverre døde han i 2004, i en alder av 63 år.

En eldre, og en yngre utgave av Clint Warwick.

Warwick ble erstattet av Rod Clark, men i oktober valgte han å slutte i bandet. I november valgte også vokalist Denny Laine å slutte i Moody Blues. I stedet startet han sitt eget band, kalt Electric String Band med seg selv på gitar og vokal. Senere fulgte band som Balls og Ginger Baker's Air Force. Sistnevntes selvtitulerte album ble i 1970 en suksess i både Storbritannia og U.S.A. Men mer enn noe vil Laine huskes for tiden i Paul McCartneys band Wings. Sammen med Paul og Linda McCartney utgjorde han ryggraden i bandet gjennom 9 år. Wings var et av 70-tallets mestselgende band, med flere nr. 1 album både i Storbritannia, U.S.A. (og Norge). I tiden etter Wings har Laine gitt ut flere soloplater. 

Denny Laine til venstre i videoen til "Mull of Kintyre: Wings.

En av de store suksessene på 70-tallet.

Den siste singelen Moody Blues ga ut med Warwick og Laine som medlemmer, var "Life's not life" som ble gitt ut i januar 1967.

Med Laine og Warwick ute av bandet var det duket for et 'comeback' for John Lodge (som hadde spilt med Thomas og Pinder i El Riot & the Rebels), i november 1966.  Faktisk var det mødrene til han og Ray Thomas som gjorde bandet oppmerksom på at John var ferdig med skolegangen, og nå ønsket å spille sammen med Ray og Mike igjen. i en kort periode mellom Warwick og Lodge, var det en Rod Clarke som spilte bass i bandet.  

Bandet trengte også en ny vokalist til å fylle tomrommet etter Laine. Valget falt da på en relativt ukjent sanger ved navn Justin Hayward. Han hadde fram til da gått i 'læra' hos 60-talls helten Marty Wilde og hans kone Joyce. Sammen hadde de kalt seg The Wilde Three. Han hadde også gitt ut noen oppløftende singler i "London is behind me" og "I can't face the world without you", i eget navn før han ble med i Moody Blues. 

The Wild Three med Justin Hayward, Joyce & Marty Wilde.

(credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

I utgangspunktet var det The Animals Hayward ønsket å bli med i. Så han sendte en av sine låter til Eric Burdon med forespørsel om å få bli med i bandet. Men de hadde ikke bruk for flere medlemmer, så Burdon sendte forespørselen videre til Mike Pinder, sommeren 1966. Pinder var positiv til Hayward, ikke minst etter å ha hørt hans "London is behind me".

Og ikke lenge etter var Hayward medlem av Moody Blues. Og den klassiske besetningen med Pinder, Edge, Thomas, Lodge og Hayward var etablert. Hayward kom til bli en svært viktig person i Moody Blues. Da han sang, var bandets ansikt utad, og den som skrev mange av bandets mest kjente låter. Slik som "Nights in white satin", "Tuesday afternoon", "Question", "Lovely to see you" og "Voices in the sky" m.fl.

De 5 medlemmene kom etter hvert til å jobbe godt sammen, ikke minst fordi de hadde ulike styrker. Pinder var interessert i tekniske instrumenter, og omga seg med en viss mystikk. John Lodge var rockeren i bandet, Graeme Edge var poeten, Ray Thomas den lekne humørfylte, mens Justin Hayward var den romantiske. Både Thomas og Hayward var inspirert av engelsk folk. Musikken de etter hvert skapte var en fusjon av medlemmenes ulike musikalske tilhørighet.

Justin Hayward var opprinnelig fra Swindon, Wiltshire. Et stykke vest for London. Her vokste han opp i 2. etasje i besteforeldrenes hus. I 5 års alderen fant han gleden i det å synge. Da han var 6 oppdaget han en spennende verden i form av platesamlingen til bestefaren. Med alle hans 78 plater fra 30- og 40-tallet.

En ung Justin Hayward, som i tillegg til å være interessert i musikk,

også var flink på skolen. (credit: Tony Brown www.themoodyblues.co.uk)

Da han var 9 kunne han spille både på piano og ukulele. Og da han var 10 fikk han sin første gitar. I årene som fulgte spilte han i en lang rekke band: The Woodpeckers, The Satellites, The Off-beats, og All things bright. I de to sistnevnte bandene livnærte Justin seg som musiker, der de reiste rundt i Vest-England og holdt konserter på slutten av 60-tallet.

Justin Hayward som medlem av Offbeats

Den første tiden som medlem av Moody Blues var ikke enkel for Justin. Bandet fortsatte å slite med å få spillejobber, slik at han måtte flytte hjem til moren og faren i Swindon, for å kunne livnære seg. Justin: "There was no money and no gigs, a real struggle."

Den klassiske besetnigen av Moody Blues. med Justin Hayward,

Graeme Edge, Ray Thomas, Mike Pinder og John Lodge

Høsten 1966 dro de 5 til Belgia for å gjøre spillejobber, og for å diskutere hvilken retning det 'nye' bandet skulle ta. De gjorde også noen konserter i Glastonbury, vest i England. Justin: "It felt different from that moment." De fikk også en ny agent som booket dem inn på festivaler og psykedeliske klubber, noe som påvirket valget av musikkstil.

De 5 ble raskt enige om at de ikke skulle gjøre noe som kunne minne om "Go Now", men heller utvikle sin egen stil. Justin: "We had to do something drastic, so we decided, one night in the van, just to do our own material."

På denne tiden lyttet de endel til Tamla Motown, James Brown, Curtis Mayfield og The Four Tops, og lot seg inspirere av de. Man fokuserte på melodien, og på vokalharmoniene. De var også fascinert av albumet "The Zodiac" med bandet Cosmic sounds. En plate som Justin regner blant røttene til psykedelia bevegelsen. Justin, John, Ray og Mike oppdaget også at de sammen skapte en helt unik sound når de sang sammen, noe de ønsket å bruke som et element på låtene de skrev.

Da de var tilbake i England laget de demoer av noen låter de hadde skrevet. Den Justin Haywards skrevne "Fly me high" var den første låta de spilte inn som viste bandets nye stil, med vokalharmonier. Den ble også den første singelen de ga ut, i mai 1967. Deretter fulgte "Love & Beauty" - begge gitt ut på Decca. Ingen av disse ble imidlertid med på det neste albumet.

Singelen "Fly me High" fra mai 1967, den første plata hvor Justin Hayward og John Lodge deltok.

Opptakten til albumet "Days of future Passed" var noen innspillinger bandet gjorde for BBC. Bla. "Nigths in white satin". Låta ble skrevet av Justin en kveld han hadde vært ute og spilt. Han tok opp en 12 strengers gitar som han holdt på å reparere for noen, og klimpret litt. Og like etter hadde han ideen til låta. Da han spilte den for de andre, var ikke reaksjonen overstrømmende. Men etter at Mike Pinder la på et passende arrangement med mellotron synthesizeren sin, fikk de andre øynene opp for låtas kvaliterer. Og da den var ferdig innspilt, skjønte bandet at de hadde laget noe helt spesielt.

Deretter fulgte en invitasjon fra Decca om å lage en ny versjon av Dvoraks "New world symphony" - et berømt klassisk verk. I en tid der stereo album ennå ikke var vanlig, ønsket selskapet at de skulle lage en rock versjon av verket, for å vise at stereo også kunne være interessant for de som likte den type musikk. Decca ønsket å skape et 'Deram sound'. Moody Blues ble deretter sendt i et studio hos Decca, mens London Festival Orchestra var i et annet. 

Men bandet hadde helt andre planer for innspillingen. I stedet for å lage en ny versjon av Dvoraks verk, ønsket de å spille inn sine egne låter. Og etter litt bearbeiding av Decca fikk de gjennomslag for planene sine. Peter Knight som var satt til å orkestrere Dvoraks verk, endte i stedet opp med å legge strykere på bandets låter, med hjelp fra London Festival Orchestra. Noe som gjorde "Days of future Passed" til en av de første symfoniske rockealbumene som er laget.

De fikk også overtalt Decca til å la bandet disponere studioet 24 timer i døgnet, slik at de kunne rigge opp utstyret sitt. Dette innbefattet en mellotron synthesizer som Pinder hadde kjøpt. Pinder hadde erfaring med instrumentet fra tiden da han selv laget dem.

Mellotron, slik den kunne se ut i 1967. 

Mellotronen gjorde at at man kunne sample hva som helst. Til og med et orkester, og så kjøre det i looper på 7 sekunder. Men den var en uforutsigbar maskin som ikke alltid gjorde det den fikk beskjed om. Størst problem fikk bandet da de etter hvert dro på turne til U.S.A. der strøm spenningen var mer ustabil enn i England. Konserten kunne gjerne være ferdig før de fikk igang maskinen.

Moody Blues brukte ikke mer enn 3 dager i studio for å gjøre ferdig sin del av platen. Deretter brukte London festival orchestra 2 dager på å legge på strykerarrangement. Justin: "Days of future passed" was done in 5 days. We recorded our stuff in three days and then Decca's London festival orchestra came in."

"Days of future passed" ble laget som en temaplate, der døgnets tider var utgangspunkt for tekstene de skrev. Justin: "It was a psychedelic story loosely based around the idea of a day-in-the-life of one guy, so we started of with "Another morning" through to "Nights in white satin"."

Plata ble også spilt inn som en låt. Dvs. det var ikke noe pause mellom låtene. Det ene temaet gikk over i det andre, noe som gjorde det vanskelig for radiostasjonene å spille enkeltlåter fra plata. I tillegg var de for lange. Moody Blues hevder selv at gjennombruddet i U.S.A. skyldtes at en DJ i Seattle, U.S.A. satte på "Nights in white satin", da det var den lengste låta han hadde tilgjengelig (6. minutt). Slik at han kunne gå ut og ta seg en røyk mens låta stod på.

"Days of future passed" ble produsert av Tony Clarke. En mann som hadde visjoner for bandet, og som kom til å bety like mye for Moody Blues som George Martin gjorde for The Beatles på den tiden. Han ble ofte kalt den 6. Moody. Clarke kom til å produsere alle bandets album fram til 1979. 

"Days of future passed" dannet grunnlaget for bandets musikalske stil på de neste 6 albumene.  Med symfonisk rock, vokalharmonier, og mellotron. Det ble også den første plata der Graeme Edges evner som dikter ble tatt ibruk. Hans "Morning Glory" og "Late Lament" skapte høytidsstemning med sine filosofiske betraktninger, som passet til de symfoniske låtene. Likefullt bidro lyrikken hans til at enkelte kritikere hevdet at Moody Blues' musikk var for pretensiøs. Edge selv hadde tenkt at lyrikken skulle brukes som utgangspunkt for tekstene til låtene de skrev. Men Clarke syntes de var fine som de var, og ønsket heller å bruke dem som dikt. Også albumtittelen "Days of future Passed" ble ansett som pretensiøs av enkelte.

"Days of future passed" fra 1967

"Nights in white satin" ble gitt ut som singel i desember 1967. Den ble en liten hit med en 19. plass i Storbritannia. (2. plass i Nederland). Noe som kanskje ikke var så skuffende med tanke på at den var en 6 minutt lang ballade. I U.S.A. ble "Tuesday afternoon" gitt ut som singel, med 24. plass som resultat. "Nights in white satin" ble ikke en hit i Statene før i 1972.

Albumet "Days of future passed" ble gitt ut i desember 1967, og like etterpå dro de til Cannes for å opptre på MIDEM song festival. De fikk også sjansen til å opptre her, ettersom The Supremes som egentlig skulle spille hadde trukket seg. De framførte "Nights in White satin" til ekstatisk respons fra det franske publikummet. Og noen uker etter var singelen nr.1 i Frankrike. Den holdt seg på toppen av singellisten i hele 11 uker.

I januar fikk albumet "Days of Future Passed" sin høyeste plassering i Storbritannia med en 27. plass. Selv om ikke dette var så imponerende, bidro plasseringene til at folk ble oppmerksom på dette bandet med de symfoniske platene. For mange som hadde likt "Sgt. Peppers" med The Beatles, ble dette en naturlig fortsettelse. I 1972 ble albumet gitt ut pånytt i U.S.A. Da med en 3. plass på Billboard som resultat, og en 2.plass for "Nights in white satin". Til sammen lå albumet på Billboards albumliste i 2 år. Noe som få andre har klart.

Singelen "Nights in white satin"

Etter albumutgivelsen fulgte en turne. Deretter bar det tilbake til studio for å spille inn et nytt album. Mange av låtene de kom til å bruke var skrevet på samme tid som låtene på "Days of future passed". Til tross for at Decca etter hvert hadde blitt positiv til den forrige plata, var de ikke villig til å la dem bruke et helt orkester denne gangen. Moody Blues så ikke på det som noe problem, da de fant ut at de like godt kunne spille alle instrumentene selv. Det ble brukt hele 33 ulike instrumenter på den nye plata. Ray Thomas og de andre så på innspillingen som en lek, der de ønsket å utforske alle mulige slags instrumenter. Blåseinstrumentene var det Thomas som måtte lære seg. Bla. en obo. De andre gikk på puben mens han satt igjen i studioet for å finne ut hvordan oboen fungerte. Da de kom tilbake en time senere blødde han fra leppene (av all blåsingen), men han kunne spille instrumentet. Også indisk sitar ble brukt på plata, noe som ga "In search of the lost chord" et litt eksotisk preg. George Harrison fra The Beatles hadde vist instrumentet til Hayward, som deretter lærte seg å spille på det.

Mellotron ble brukt i større grad på dette albumet enn det foregående, som en erstatning for det symfoniske orkesteret.

Mye av tiden i studio gikk med til å utforske de ulike instrumentene. 

Tittelen "In search of the lost chord" handlet om at bandet prøvde å finne ut av de ulike instrumentenes toner. Og det å finne seg selv i jungelen av instrumenter. På samme tid som de spilte inn plata, var de som så mange andre på denne tiden opphengt i hallusinerende stoffer, deriblant LSD. Ray Thomas' "Legend of a Mind" var en slags hyllest til Timothy Leary. Leary underviste i psykologi ved Harvard universitetet i U.S.A. og gjorde seg kjent for sine eksperimenter med LSD. Først på fanger, deretter på seg selv og studentene. "Legend of a mind" kan muligens sees i sammenheng med The Beatles' "Lucy in the sky with diamond". Også The Beatles hyllet Leary i låta "Something".

Moody Blues omtalte "In search of the lost chord" som en 'ekspedisjon', der ferden gikk gjennom tanken, bevisstheten, og ut i det beåndede kosmos. Noe som ble uttrykt i Mike Pinders låt "The Best Way to Travel": "It's all a dream. Light passing by on the screen. And there's you and I on the beam. Speeding through the universe. Thinking is the best way to travel".

Mike Pinder skrev også den indisk inspirerte "Om" som avsluttet plata. Ordet 'Om' som ble gjentatt flere ganger gjennom låta, henspilte på ordet Aum - en hellig mantra i hinduistisk, Jain og buddhistisk religion.

Bandet boblet over av gode ideer og flotte låter på denne tiden. Og låtmaterialet de hadde tilgjengelig til denne plata var imponerende. Det illustreres muligens best med den utrolig vakre "Gimme a little something" skrevet av John Lodge, som ikke ble funnet verdig en plass på plata. Den ble senere å finne på "Caught live+5". 

Bandet fikk overtalt Decca sjef Sir Edward Lewis til å la dem bruke studio 1 døgnet rundt i en måned, slik at de hele tiden hadde alle instrumentene tilgjengelig. I og med at studioet stod tomt for det meste av tiden likevel.

Fra tiden da albumet "In search of the lost chord" ble spilt inn. 

Den rolige "Voices in the sky" skrevet av Hayward, og glad/tempolåta "Ride my see-saw" ble gitt ut som singler fra plata høsten 1968. Begge ble mindre hitèr i Storbritannia. I U.S.A. ble det 61. plass for sistnevnte. 

Albumet ble lagt ut for salg i butikkene i august 1968, og ble raskt en storselger. Den endte tilslutt på en 5. plass i Storbritannia. Noe som må kunne sees på som bandets endelige gjennombrudd i hjemlandet. I U.S.A. ble det 23. plass.

Etter suksessen med "In search of the lost chord" ble det mange

TV opptredener for bandet. Nærmest ser vi Mike Pinder på orgel.

Suksessen med "In search of the lost Chord" gjorde bandet svært motivert til å gå i studio for å spille inn det neste. At så mange var interessert i å høre Moodies' musikk, var som en drøm for dem. Og de drømte om å lage mer musikk som folk ble begeistret for. Derfor ble tittelen på albumet "On the Threshold of a dream" (på terskelen av en drøm). Dette navnet betydde også inngangsporten til en religiøs og psykedelisk verden. Mike, Ray og Graeme var på denne tiden opptatt av transcendental meditasjon, og ønsket å gjenskape noe av den følelsen det ga dem på albumet.

Selv om Decca var positiv til bandets ideer, måtte bandet stadig krangle med dem om ulike ting. Studiotid, investering i nytt studioutstyr, og krav om å få gi ut platene sine med utbrettbart cover, med en liten bok (booklet) inni. Decca syntes dette var dyrt og unødvendig, mens Moody Blues syntes det var en viktig del av musikkopplevelsen.

Coveret til plata ble laget av Phil Travers. En mann som laget illustrasjonene til alle bandets plater mellom 1967 og 1972. De forseggjorte coverne var en viktig del av bandets kunstneriske uttrykk. 

"On the Threshold of a dream" ble mer kompleks enn de foregående, da bandet tok seg god tid til å spille inn plata. Uten å bli "distrahert" av spillejobber, slik de hadde blitt på de tidligere platene. Plata hadde også flere partier der Graeme Edge kom med sine filosofiske betraktninger, ikke minst i "In the beginning" som innleder plata. Pinder hadde en fascinerende reise i psykedelia i den keyboard-dominerte instrumental låta "The Voyager". 

Både "Lovely to see you", "Dear Diary" og "Never comes the day" ble gitt ut på singel, uten at de nådde opp noe sted. Bedre gikk det med albumet da det kom i butikkene i mai 1969. Den ble bandet første topplassering på den britiske albumlisten (i to uker). I U.S.A. ble det 20. plass, mens i Norge fikk de sin første plassering på VG lista med denne (12. plass).

John Lodge, Mike Pinder, Justin Hayward, Ray Thomas og Graeme Edge

Deretter dro bandet ut på en større turne som bla. innbefattet Tsjekkoslovakia. Bandet var der på samme tid som de russiske tanksene rullet inn. Noe som gjorde det nødvendig for dem å komme seg raskt ut. I U.S.A. gjorde de en suksessrik turne sammen med Cream, noe som betydde at et stort antall mennesker fikk sjansen til å se og høre dem. Interessen fra U.S.A. ble bare større og større. Og den dannet også grunnlaget for suksessen de opplevde i mange andre land. Da U.S.A. og Billboard ble fulgt av musikkfans fra alle deler av verden. Også av ungdom i Sovjetunionen. 

Før sitt neste album dannet bandet sitt eget selskap kalt Threshold. Krangelen med Decca om trivielle ting som enkelt eller dobbelt albumcover gjorde at de ønsket å ha større kontroll på det kunstneriske. Og heller presentere en ferdig pakke når de hadde spilt inn plata, og så presentere den for Decca. Også Decca syntes dette var greit, da de ikke var vant til å forholde seg til slike band som Moody Blues.

De fikk også en Tom Hedley til å bygge et eget studio for dem. Et 'state of the art' studio de ønsket at andre artister også skulle få bruke. Bla. bygde de veggene slik at de ikke reflekterte lyden, men heller "samlet den opp" bak noen laken de hengte opp. De investerte også i flyttbare lydsystemer som de kunne dra på turne med. Når de ikke brukte det selv, leide de det ut til andre band.

Dette bildet fra inlayet beskrev dårlig det pompøse soundet som var

å finne på "To our Children's Children's Children".

"To our children's children's children" ble spilt inn i løpet av tre måneder sommeren 1969. Og som de foregående platene var dette nok en storslått produksjon, med mange overdubbinger, og mange lydspor, noe som ga et detaljrikt lydbilde. Bandet foretrakk å bruke lydteknikere med klassisk bakgrunn framfor de som laget rockeplater, da de mente de hadde bedre utstyr tilgjengelig til å skape et klart og vakkert lydbilde. 

Som tema for platen hadde de denne gang valgt en reise i verdensrommet. Inspirert av den kommende månelandingen (20. juli 1969). Ideen til temaet var det produsent Tony Clarke som hadde. Han hadde lenge drømt om å lage en slik plate. Man gjorde seg filosofiske betraktninger om hva man kom til å møte, og hva man ville miste på veien under en slik reise. Justin: "We were hoping to release it to coincide (stemme overens) with the first man landing on the moon, but we didn't make the date. It was our contribution to the space race! Musically, it was at the height of our intricate, self-absorbed period."

De tenkte også at albumet skulle stå som et dokument over bandets tanker og ideer på den tiden månelandingen fant sted. Og at den så ville bli forsegler i flere hundre år, for deretter å bli funnet igjen av mennesker en gang i framtiden (derav tittelen "To our children's children's children"). 

Om temaet var storslått, var ikke starten på plata mindre pompøs. "Higher & Higher" skulle forestille selve utskytingen av måneraketten. For at lyden av utskytingen skulle høres troverdig ut hadde de fått sendt over en kassett med lyden av en tidligere utskyting fra NASA. Men de syntes det hørtes mer ut som en dampbåt, så de bestemte seg for å lage lyden av en rakett selv.

Men de fleste av låtene var langt mer lavmælt og melodiøse enn temaet kanskje skulle tilsi. "Eyes of a child", "I never thought 'd live to be a hundred", "Candle of Life" og "Watching and waiting"  var alle flotte låter i beste Moody Blues tradisjon. "Eyes of a child" og "Watching and waiting" ble gitt ut på singel, uten noen suksess. Folk rundt dem hadde lenge mast om at de burde skrive en ny "Nights in white satin" for å få en stor hit. Men det var ikke så enkelt. I "Watching and waiting" trodde de at de hadde klart det. Men den solgte nesten ingenting da den ble gitt ut på singel. 

"Watching and waiting" singelen slo ikke an dessverre.

Mye bedre gikk det med albumet da det ble gitt ut i desember 1969. Den nådde en fin 2. plass i Storbritannia, og viste nok en gang at Moody Blues var et albumband og ikke et singelband, slik de fleste andre var på den tiden. I U.S.A. ble det 14. plass.

12. desember 1969 opptrådte bandet i prestisjefylte Royal Albert Hall. Konserten ble svært vellykket, og har senere blitt gjort tilgjengelig på albumet "Caught Live + 5". Merkelig nok var "Gypsy" den eneste låta de spilte fra den da nylig utgitte "To our children's Children's Children". Årsaken til det er mest sannsynlig at de andre låtene på plata var for komplekse og studiopreget til å kunne framføres live. Mens den gitardrevne "Gypsy" var bedre egnet.

Etter utgivelsen av det albumet dro bandet ut på en større turne. Ifølge bandet selv var de alltid på reisefot på denne tiden. De erfarte da at mange av låtene deres var vanskelig å gjenskape på scenen, pga. kompleksiteten, og de mange instrumentene. 

Så da de skulle i gang med innspillingen av "A Question of balance" bestemte de seg for å lage låtene slik at de kunne gjenskape dem på en scene. Justin: "We went back to music that was very playable on stage."

Samtidig var de inspirert av nye band som Free, Led Zeppelin og Deep Purple, som hadde et mye røffere lydbilde enn det som hadde vært vanlig fram til da. Dette var lettest å høre på "Question", som var den mest rockete låta bandet hadde spilt inn etter at de endret besetning.  "Question" var skrevet av Justin Hayward. Han skrev den en lørdag, og spilte den inn på søndag neste dag. En rett fram gitarlåt med noe bruk av ekko. Den viste også at bandet i større grad ønsket å ta del i den politiske debatten, påvirket av amerikanernes Vietnam krig og franskmennenes studentopprør i 1968. Justin: "The song is about the anti-war movement which we seemed to be involved in."

Bandet prøvde å få et perspektiv på forandringene de så rundt seg. "A Question of balance" var deres balansering av ulike synspunkt og holdninger. 

Bandet ønsket et mer direkte lydbilde på denne plata, uten de "flytende" arrangementene de hadde gjort seg kjent gjennom. Men for lytteren vil det nok være vanskelig å skille den fra de foregående albumene stilmessig. En av platas beste spor "And the Tide Rushes In" ble skrevet av Ray Thomas etter en krangel med kona Gillian Jary (de ble skilt i 1981).

Men det er "Question" som først og fremst vil bli husket fra "A Question of balance" - som bandets mest solgte singel noensinne. Med 2. plass i Storbritannia, 21. plass i U.S.A. 1. plass i Nederland og 9. plass i Tyskland, for å nevne noen plasseringer. Låta har også blitt covret av mange artister i årene etter. Den vakre og filosofiske "Melancholy Man" ble også gitt ut på singel fra albumet, uten å være i nærheten når det gjaldt plasseringer.

Albumet "A Question of balance" kom ut i august 1970, og gikk rett til topps på den britiske albumlisten, der den holdt seg som nummer 1 i 3 uker. I U.S.A. ble det en sterk 3. plass, mens i Norge fikk de en 5. plass på VG-lista. Det høyeste de noensinne kom med et album her til lands. Moody Blues var nå et av de absolutt største innen rocken.

I 1970 var Moody Blues et av de mestselgende bandene i verden. 

Og det merket de da de var ute på turne. Tidligere reiste de rundt i en Ford Transit og opptrådt for 60 mennesker. I 1970 leide de sitt eget fly og opptrådte for 100.000 mennesker. De merket også at oppvartningen de fikk bak scenen var bedre enn tidligere. 1970 turneen startet i Sutton Coldfield i England, i mars. Deretter dro de over til U.S.A., der de gjorde 9 konserter fram til 5. april. Etter det fulgte konserter i Frankrike og England. Bla. Isle of Wight festivalen og Bath festivalen. I september var de tilbake i U.S.A. med flere konserter. I oktober stod Nederland og Tyskland for tur. Som oppvarmingsband hadde de ukjente Hotlegs. Litt senere kom de til å endre navn til 10CC og bli et av de største bandene i verden på 70-tallet. Turneen med Moody Blues ble deres første erfaring med det å stå på en scene.

På samme tid som de spilte inn plater og opptrådte, var Moody Blues også opptatt med å produsere artister som Timon, Nicky James, Sue Vickers og Asgard, på sitt eget selskap Threshold. 

Bandet var svært produktivt på denne tiden, for ikke lenge etter den forrige utgivelsen var de tilbake i studio for å spille inn et nytt album kalt "Every good boy deserves favour". Og denne gang tok de et steg tilbake på den måten at de igjen valgte å lage et teknisk avansert album. Ikke minst fordi de her tok i bruk nok et syntetisk instrument, kalt moog. De tyske synthesizer pionerene Kraftwerk kom til å gjøre moog synthesizeren til et allment begrep etter suksessen med "Autobahn" noen år senere. Ikke bare tok Moody Blues i bruk moog, men de kreerte også en elektronisk tromme, med sitt eget frontpanel, som en forløper til synthtrommene som kom på slutten av 70-tallet. Trommene ble skapt av Graeme Edge i samarbeid med en professor i elektronikk ved Sussex university. De fungerte bra i studio, men når de var ute og turnerte viste de seg å være for følsomme.

Temaet for denne plata var intet mindre enn musikkens historie. Progresjon var et ord de brukte i den sammenhengen. Ray Thomas bidro med en svært personlig låt på denne plata også, i "Emily's song" som han skrev til sin datter. Navnet "Every good boy deserves favour" var et internt uttrykk de brukte når de stemte gitarene sine. Justin: "The title is how people remember to learn the sonic scales, a finger exercise. It's repeated over and over again."

Selv om "Question" hadde vært en stor singelhit på den forrige plata, valgte bandet å droppe singelutgivelser fra "Every good boy deserves favour", for å markere at de først og fremst var et albumband. Singler var uansett litt ut på denne tiden. Ihvertfall i U.S.A. som nå var blitt bandets viktigste marked. Der spilte radiostasjonene gjerne 7- 8 minutt lange albumlåter. Men om de skulle gitt ut en singel ville det garantert vært den gitarbaserte og fengende "The Story in your eyes", som i tillegg hadde en fascinerende tekst.

Salgmessig gikk det veldig bra med "Every good boy deserves favour". 1. plass i Storbritannia, 2. plass i U.S.A. og 5. plass i Norge var nok et bevis på bandets store popularitet. Mange har framholdt plata som den beste de ga ut.

I mai 1972 midt mellom to studioalbum, ga de ut singelen "Isn't Life strange" - en av bandets beste låter. Med sin brytning mellom det lavmælte åpningspartiet, over i det storslåtte mellompartiet, som ga assosiasjoner til hippie tiden. 

John Lodge hadde ideen til låta en torsdag i mai da han satt i et middagsselskap sammen med noen venner. Han forlot bordet for kunne spille låta på pianoet. Dagen etter gjorde han vokalen til låta sammen med Justin, som de spilte inn på tape. Denne tok han med seg til U.S.A. for å gjøre ferdig låta der. Og under en uke senere var den ute på singel, og ble en stor hit på begge sider av Atlanteren. I Storbritannia ble det 13. plass, mens i U.S.A. ble det 29. plass.

Deretter gikk de i studio for å spille inn sitt 7. album sammen. Og navnet ble da også "Seventh Sojourn". Der sojourn henspilte på en pause/hvile. Og uten at bandet selv visste det på den tiden, kom de til å ta seg en lengre pause etter å ha spilt inn dette albumet. Justin: "The very words turned out to be prophetic." 6 hektiske år med 7 album, samt endeløse turneer hadde begynt å slite på medlemmene. De følte seg tomme innvendig. Uten at det var noen større motsetninger mellom dem som førte til pausen. De var bare litt lei av å se de samme trynene hele tiden, de samme hotell rommene, de samme flyplassene. Og de ønsket nye utfordringer med nye musikere. 

Threshold selskapet var også iferd med å vokse dem over hodet, med mange platebutikker over hele Storbritannia å følge opp. I tillegg til albumproduksjonene de stod bak.

Dessuten hadde Mike Pinder truffet en amerikansk jente ved navn Donna. Han ønsket å flytte til U.S.A. for å bo sammen med henne. De andre var også blitt gift i løpet av årene, med små barn å ta seg av. Hayward ble gift med sin Ann Marie Guirron den 19. desember 1969, og John Lodge giftet seg med danske Kirsten den 31. juli 1968. Begge disse ekteskapene har var helt fram til i dag (2012).

"Seventh Sojourn" ble en veldig bra plate. Mest pga. det sterke låtmaterialet, med "Isn't life strange", "For my Lady", "New Horizons" og "I'm just a singer (in a rock'n roll band)" som de beste. Sistnevnte var spilt inn i Mike Pinders garasje, der han hadde innredet et studio. Den rufsete gitarlyden på låta kan kanskje forklares med lokalitetene. Uansett var den en unik låt med sin blanding av det rufsete (gitaren) og vokalharmoniene. Den ble også gitt ut på singel med en sterk 12. plass i U.S.A. som beste plassering (36. plass i Storbritannia). Tittelen "I'm just a singer in a rock'n roll band" henspilte på bandets amerikanske fans, som hadde en tendens til å legge alt for mye mening i bandets låter, og medlemmenes uttalelser. De ønsket med dette å presisere at de ikke var noe annet enn sangere i et rockeband. 

De tok også i bruk nok et syntetisk instrument på denne plata kalt chamberlain. Den lignet på mellotron, men ga en klarere lyd med mer trøkk. Det var den samme fyren som fant opp mellotron som laget chamberlain synthesizeren. Den gjenga strykere, blåsere og cello på en troverdig måte. Justin: "It gave us a punch on record we'd never had."

Nok en raritet fra progrockens glansdager: chamberlain synthesizeren.

Salgsmessig og kritikermessig ble "Seventh Sojourn" en verdig avslutning på de begivenhetsrike årene fra 1967-1972. I U.S.A. oppnådde de sin første topplassering på Billboard med albumet i desember 1972, der den toppet i hele 4 uker. Noe som var en milepæl. I Storbritannia ble det 5. plass, mens i Norge ble det 10. plass. Alle var fornøyde, unntatt de selv. De hadde mistet evnen til å glede seg over suksessen. 

Etter albumutgivelsen dro de igjen ut på en større turne. En turne som brakte dem til 3 kontinenter. På den tiden hadde de investert i et Boeing 707 fly til å frakte dem rundt. Ombord hadde de hver sin butler, 20 TVer, og lydsystemer i alle rommene ombord.

Da de var ferdig med turneen ble det gitt ut en pressemelding om at bandet kom til å ta seg en pause. Men verken bandet selv eller noen andre skjønte at pausen kom til å vare i 5 år.

I 1972 hadde albumet "Days of future Passed" og singelen "Nights in white satin" blitt storselgere i U.S.A. Albumet nådde 3. plass, mens singelen omsider fikk en fortjent 2. plass. Også i Storbritannia ble det en fornyet interesse for låta, der den nådde 9. plass i desember 1972. 

De første årene etter at de gikk hvert til sitt var det stille fra bandets medlemmer. Den progressive arenaen ble tatt over av band som Barclay James Harvest, King Crimson og The Strawbs. Band som hadde sett opp til Moody Blues for deres bruk av mellotron, vokalharmonier og folk elementer. Noen år senere kom Barclay James Harvest til å hylle bandet i sin "Poor Man's Moody Blues".

I 1972 kunne Moody Blues ta en velfortjent pause etter å ha gitt ut 7 album på 6 år. 

I 1974 ble det gitt ut et dobbelt samlealbum kalt "This is the Moody Blues" som nådde 11. plass i U.S.A. og 14. plass i Storbritannia. Platene som på en fin måte viste bandets musikk fram til da, ble nok mest gitt ut for å holde interessen for bandet oppe ettersom pausen ble lengre enn det Decca hadde tenkt. 

Det mest positive med denne samleplata var at den brakte de 5 medlemmene av bandet sammen igjen, da de måtte utforme coveret til plata. De fant tonen og bestemte seg for å dra ut på en Moody Blues turne, 18 måneder fram i tid. Justin: "Why don't we reform for old time's sake."

I årene etter 1972 dyrket Justin og co. familielivet, samtidig som de forberedte soloutgivelser. Pinder som hadde flyttet til California for å være sammen med sin Donna, ble like etter skilt fra henne.

I 1975 kom soloplater fra både Edge, Thomas, Lodge og Hayward. Lodge og Hayward ga ut en plate sammen, den Moody Blues inspirerte, og romantiske "Blue Jays", som ble gitt ut i mars. De fleste låtene var skrevet av Hayward. Salgsmessig ble den en stor suksess, med 4. plass i Storbritannia, 16. plass i U.S.A. og 16. plass i Norge. Plata var produsert av Tony Clarke og medlemmer fra 10CC. Etter albumutgivelsen dro Lodge og Hayward på en større turne sammen. I oktober fikk den stor hit med låta "Blue Guitar" (8. plass i Storbritannia). Den har på senere CD utgivelser vært tatt med på "Blue Jays".

Etter turneen dro Lodge på en lengre ferie i Amerika og Europa sammen med familien, for å se alle de plassene han ikke hadde hatt tid til å se da han turnerte med Moody Blues.

"Blue Jays" med John Lodge og Justin Hayward

Ray Thomas "From Mighty Oaks" kom ut i juni 1975. På den fikk han hjelp fra en Nicky James til å skrive låter. James deltok også på vokal. Plata var produsert av Derek Varnals, en mann som hadde vært lydtekniker på Moody Blues plater. Ikke overraskende fikk Rays fløytespill en sentral plass på plata. Kritikerne likte plata svært godt da den kom. Salgsmessig gikk det brukbart med 23. plass i Storbritannia og 68. plass i U.S.A.

"From Mighty Oaks": Ray Thomas

Grame Edges dannet bandet Graeme Edge band, og ga ut "Kick of your moddy boots". Med seg i bandet og på plata hadde han Adrian Gurvitz. En mann kjent for topp 10 hiten "Classic". Selv om kritikerne også likte denne plata fikk den ikke samme oppmerksomhet som de to andre, og solgte heller ikke særlig bra (107. plass i U.S.A.). 

På samme tid bodde Edge på den greske øya Korfu, der han eide en 70 fot stor yacht. Denne tok han med på en jordomseiling som bla. brakte ham til Karibien. Her ble han inspirert av reggae, kalypso, salsa og samba, noe man kunne høre på hans 1977 album "Paradise Ballroom".

Graeme Edge band: "Kick of your moddy boots"

Først i 1976 kom Mike Pinder med sin solodebut, da han ga ut albumet "The Promise". Og med sine evner på mellotron og keyboards ble dette en plate som raskt fikk mange fans. Han hadde fått med seg en lang rekke dyktige musikere på plata, selv om enkelte mente den ble litt for ensformig uten de andre M.B. gutta. Noen ser på "The Promise" som en av de første albumene innen sjangeren New Age. I U.S.A. solgte plata til 133. plass.

"The Promise": Mike Pinder

I 1977 ga Justin Hayward ut sitt første rene soloalbum kalt "Songwriter". Og med sine mange fine melodier ble den en favoritt hos mange. 11 av 12 låter var skrevet av Hayward selv. I Storbritannia ble det 28. plass mens i U.S.A. ble det 37. plass. 

I 1977 ble livealbumet "Caught Live + 5" gitt ut. Muligens for at folk skulle minnes bandet. Plata inneholdt liveinnspillinger fra 1967-1969. Samt 5 låter som ikke hadde vært utgitt før.

1. september 1977 dro Moody Blues ut på den turneen de hadde snakket om nesten 2 år tidligere. Samme år ble de 5 medlemmene av Moody Blues enig om å samles igjen for å spille inn et nytt album sammen. Innspillingen ble vanskeliggjort ved at Pinder bodde i U.S.A. mens de andre bodde i England. For å tilfredstille Pinder valgte de å legge innspillingen til California, U.S.A. I stedet for i sitt eget studio kalt Threshold, som nettopp var åpnet på denne tiden.

I årene etter 1972 hadde det skjedd mye på musikkfrontet. Og det psykedeliske lydbildet de hadde rundt 1970 var ikke moderne lenger. Så på "Octave" prøvde de å skape et album som hørtes tidsriktig ut, noe man best merker i en låt som "Steppin' in a slide Zone", skrevet av John Lodge. Mens den Hayward skrevne "Driftwood" minnet mer om de gamle låtene, og var av samme høye kvalitet. Disse to låtene ble også gitt ut på singel. Med brukbar suksess i U.S.A. (39. og 59. plass).

Alle medlemmene bidro med sine låter på "Octave". Men ikke alle holdt samme klasse. Pinder som hadde vært så markant på bandets tidligere album, der han skapte magiske stemninger med sine mellotroner og chamberlainer, gjorde lite ut av seg på denne plata. Selv var han svært misfornøyd med resultatet etter hvert som det skred fram. Det er uklart om han forlot bandet under innspillingen, eller om han ventet til plata var ferdig. Men uansett ble 1978 året da Mike Pinder forlot Moody Blues. Han ville heller ikke bidra på den følgende turneen. De andre medlemmene i bandet tok hans avgang med sorg. De hadde stor sans for ham som musiker, men respekterte hans valg. Hayward: "I missed him very much when he left, because I really looked up to him and he was a great musician. The most annoying thing is when people won't be what you want them to be when you know they can".

Lydmagikeren Mike Pinder valgte å gå sine egne veier i 1978.

I stedet begynte Mike hos Atari Computer corporation, der han jobbet med syntetiske lyder. Noe som passet hans interesser bra. Han ble gift pånytt med Taralee, som han fikk to sønner med. Sammen slo de seg ned i Grass Valley, California. Først i 1995 kom han med sitt 2. soloalbum kalt "Among the stars". Og samme år ga han ut barneplata "Planet with one mind". 

Albumet "Octave" kom ut i juni 1978, med en 6. plass i Storbritannia, 7. plass i Nederland, 13. plass i U.S.A. og 9. plass i Norge som resultat. Noe de nok var fornøyd med. Platekritikerne forstod at bandet ikke kunne "stå igjen" med det lydbildet de hadde hatt 7 år tidligere. Men mente samtidig at de ikke hadde funnet noe nytt å erstatte det med på denne plata.

Som erstatter for Mike Pinder på den påfølgende verdensturneen hyret de sveitseren Patrick Moraz. En keyboardist som gjennom 70-tallet hadde opparbeidet seg et renommé som en av de beste. Han var født i Morges, Sveits i 1948. Der han fikk en klassisk skolering i ungdommen. 

	En ung Patrick Moraz		Sveitseren Patrick Moraz ble med i Moody Blues etter verdensturneen i 1978.

Etter å ha vært med i flere grupper på kontinentet på 60-tallet, kom Moraz til Storbritannia i 1973. Der dannet han et progband kalt Refugee sammen med tidligere medlemmer av bandet Nice. Her gjorde han sine ting så bra at han året etter ble medlem av Yes, i deres mest progressive periode. Bla. spilte han keyboard på klassikeren "Relayer". I 1975 ga han ut soloalbumet "Story of I". I 1976 flyttet han til Brasil for å lære seg det musikalske språket til indianerne der. I 1978 da han var tilbake i Storbritannia fikk han tilbudet fra Moody Blues om å bli med på deres verdensturne, noe han sa ja til. Men uten å være fullverdig medlem av bandet.

I 1978-1979 var Moody Blues redusert til en kvartett.

I forbindelse med innspillingen av deres neste album "Long Distance Voyager" ble Moraz tatt opp som fullverdig medlem av bandet. Parallelt med engasjementet i Moody Blues var han opptatt med å spille inn flere soloplater, samt å opptre sammen med et brasiliansk band han hadde satt sammen. 

I 1978 hadde Justin Hayward større suksess med låta "Forever Autumn" som ble en topp 5 hit i Storbritannia. Låta var Justins bidrag til Jeff Waynes musikalske versjon av "War of the Worlds". Basert på H.G. Wells dramatiske bok om et angrep på jorda fra verdensrommet. Den melankolske og vakre låta fantes i en lengre versjon på det doble albumet til Jeff Wayne. Et album som gikk til topps i Australia og Nederland, og som nådde 5. plass i Storbritannia.

  Jeff Waynes "War of the Worlds"

Samarbeidet mellom Justin og Jeff Wayne fortsatte på hans neste soloalbum fra 1980, kalt "Night Flight". Her lot de seg inspirere av synthpopen som hadde sitt gjennombrudd på denne tiden. Men verken fansen eller kritikerne syntes Justin passet inn i den stilen. Lydbildet ble for tynt, og låtene passet ikke til Justins stemme. 166. plass i U.S.A. sier det meste om interessen for denne plata.

I 1980 gikk Moody Blues i studio for å spille inn albumet "Long Distance Voyager" i sitt eget Threshold studio. For første gang. Og dette skulle vise seg å bli en innspilling som fikk fram humøret på en helt annen måte enn de foregående hadde gjort, noe man merket på det ferdige resultatet. Albumet var fylt av flotte låter, og lydbildet virket tidsriktig og proft. Justin: "It was a powerful album that seemed right for the times, more upfront and up-to-date. It pointed us in a new direction."

Det hersket en harmonisk stemning over plata som man ikke kunne unngå å legge merke til. Selv om det til tider kunne være vanskelig å kjenne dem igjen i forhold til de klassiske albumene. Mange pekte på at de minnet mer om E.L.O. og deres suksessalbum fra slutten av 70-tallet. Men Haywards "In my world", og de Broadway aktige "Reflective smile" og "Veteran Cosmic Rocker" skrevet av Ray Thomas, var mer typisk Moody Blues. Moraz' keyboardspill var proft og vakkert, og bidro til at arrangementene på plata virket grandios. Men han fikk ikke bidra med sine egne låter på plata, enda han var en habil låtskriver. Plata ble produsert av en Pip Williams (Barclay James Harvest, Status Quo), noe som betydde at et 10 årig samarbeid med Tony Clarke nå var over. "Octave" ble det siste albumet han produserte for bandet.

Moody Blues med Patrick Moraz: Graeme Edge,

Ray Thomas, Justin Hayward, Patrick Moraz og John Lodge.

"Long Distance Voyager" ble veldig godt mottatt av pressen da den kom ut i mai 1981. Nesten bedre enn noen av de foregående albumene. Og salgsmessig gikk det også over all forventning. Med 1. plass i U.S.A. i 3 uker. 7. plass i Storbritannia, 1. plass i Canada, og 12. plass i Norge. Som singler ble låtene "The Voice", "22.000 days", "Meanwhile", "Talking out of turn" og "Gemini Deam" gitt ut. Sistnevnte ble en stor hit for bandet i Canada, der den gikk helt til topps på singellisten. I U.S.A. ble det 12. plass på Billboard. "The Voice" gjorde det også bra i U.S.A. med 15. plass.

Moody Blues i 1982

Selv om pressen var positiv til plata, var dinosaur et ord som oftere og oftere ble brukt om dem. Den nye generasjonen platekjøpere som likte artister som The Police, Duran Duran, The Human Leauge m.m. hadde vanskelig for å se hva som var så bra med Moody Blues. 

Deretter bar det ut på den obligatoriske turneen, før de pånytt befant seg i studio for å spille inn plate. Men det ble ikke i Threshold studio. Decca var blitt kjøpt opp av Polygram like i forveien, og i den forbindelse ble Threshold revet. Til bandets store sorg. Om det var derfor "The Present" fra 1983 ble en lite minneverdig affære, skal være usagt. Uansett virket lydbildet tynnere og mindre engasjerende enn på "Long distance Voyager". Det mest grandiose med "The Present", var albumcoveret - i beste Moody Blues stil. Moraz' keyboard kom litt i bakgrunnen for Justins gitarspill, som ikke var spennende nok. "Blue World" og "Sitting at the wheel" var pophits i beste amerikansk AOR tradisjon. Pent, men litt kjedelig. Justin: "We had 'Blue World', some reasonable singles from it, but the album ("The Present") as a whole just didn't cut it."

Verken fansen eller kritikerne var helt fornøyd med "The Present". 26. plass i U.S.A. 15. plass i Storbritannia, og 14. plass i Norge var et lite hakk ned i forhold til forrige plate.

Men på turneen etterpå ble de tatt imot like bra som noen gang før. Moody Blues fansen har i alle år vist seg å være trofaste og takknemlige fans. 

Etter det tok bandet en liten pause fra hverandre der de gjorde andre ting. I 1985 ga Hayward ut sitt kritikerroste album "Moving mountains". Dessverre solgte det dårlig. John Lodge og Justin Hayward spilte samme år inn singelen "Doctor in Distress" for BBCs serie "Dr. Who". 

Under Live Aid konserten på Wembley 13. juli 1985 fikk Justin og John muligheten til å delta på finalelåta der alle sang "Let it Be" sammen. 

Patrick Moraz spilte inn hele 3 soloplater i årene 1984-1985. To av dem sammen med Bill Bruford (Gong, King Crimson, Yes). Graeme Edge spilte på midten av 80-tallet sammen med jazzbandet Loud, Confident & Rong. Med de opptrådte han i London området. Bla. på The Marquee.

I 1986 var Moody Blues tilbake med det Tony Visconti (David Bowie, U2) produserte albumet "The other side of Life". Et album som ble en stor suksess i U.S.A. (9. plass på Billboard). Anført av den himmelsk vakre "Your wildest dreams" som var noe av det fineste bandet noensinne hadde laget. Låta ble bandets nest største hit noensinne i U.S.A. med 9. plass. Til den var det laget en morsom musikkvideo der det unge psykedeliske bandet Mood Six spilte en yngre utgave av Moody Blues. Videoen ble av renommerte Billboard kåret til den beste musikkvideoen i 1986.

Utover 80-tallet og 90-tallet ble det laget mange musikkvideoer til bandets singler. Videoer de selv hadde stor glede av å delta i. De fleste ble laget av en Brian Grant i samarbeid med bandet selv.

Ellers var albumet preget av moderne, fengende poplåter, der man først og fremst gjennom vokalharmoniene kjente igjen bandet fra tidligere utgivelser. Både "Your wildest dreams" og platas 2. singel "The Other side of life" var skrevet av Justin Hayward, og hele 6 av 9 spor var han ansvarlig for. Moraz slapp endelig til som låtskriver sammen med Graeme Edge på "The Spirit". I Europa ble ikke albumet tatt imot like bra. I Storbritannia ble det kun en 24. plass, mens i Norge nådde den ikke opp. "The Other side of life" skulle vise seg å bli den siste storselgeren Moody Blues hadde. Platene som fulgte solgte i mer beskjedne antall.

I 1987 gjorde albumet "Days of future passed" fra 1967 en gjesteopptreden på Billboard med en 154. plass. Patrick Moraz ga også ut soloalbumet "Human Interface". 

I 1988 ga Moody Blues ut albumet "Sur La Mer", som inneholdt hitèn "I know you're out there somewhere" (30. plass i U.S.A.). Låta var skrevet av Justin. I 2005 ble han spurt om hvilken av alle låtene han har skrevet som han liker best. Og da falt valget på denne (merkelig nok). 

De andre låtene på plata var skrevet av enten Justin Hayward eller John Lodge. Og uten noen bidrag fra Edge eller Thomas ble plata litt monoton. De fleste av låtene på plata ble skrevet på samme tid som låtene på "The other side of Life".

Mange mente også at "Sur La Mer" var for strømlinjeformet og kjedelig. Heller ikke vokalharmoniene var som de skulle være. Ray Thomas som hadde vært en viktig del av vokalen på låtene, og som med sitt fløytespill hadde gitt platene sitt særpreg, var fraværende på dette albumet. Uvisst av hvilken grunn. "No more lies" var en av få låter som holdt en viss kvalitet.

Albumet solgte dårlig da det kom ut. 38. plass i U.S.A. og 21. plass i Storbritannia var ikke elendig, men dårligere enn det de var vant med. Dette skulle vise seg å bli det siste studioalbumet som nådde topp 40 i Storbritannia. 

Deretter gikk det 3 år før Justin og co. kom med et nytt studioalbum. Og det skjedde lite spennende imellom. Men de turnerte likevel jevnlig. Høsten 1988 ble brukt til "Sur La mer tour", der de turnerte i Nord-Amerika. I 1989 gjorde de en sommerturne i U.S.A. kalt "Casino Tours". I 1990 gjorde de en "Greatest Hits" turne kalt "Legend of a Band". I 1990 opptrådte de også på en tribute konsert  for John Lennon i Liverpool, der Justin sang "Across the Universe". Som liveband var de fortsatt noe av det hotteste i U.S.A. Et land de nå brukte det meste av tiden sin i. 

13. februar 1989 fikk John Lodge og Justin Hyward æren av å dele ut en pris til Phil Collins på Brit Awards i Storbritannia. Et TV show mange millioner mennesker kikket på. 

I 1989 ga Justin Hayward ut sitt 4. studioalbum kalt "Classic Blue". Plata var et samarbeid med produsent/låtskriver Mike Batt og London Philharmonic Orchestra. Plata bestod av 13 coverversjoner av andres låter. Bla. "A whiter shade of Pale" (Procol Harum), "Stairway to Heaven" (Led Zeppelin), "Bright Eyes" (Art Garfunkel) m.m. Sistnevnte var skrevet av Mike Batt for Garfunkel. Plata var en hyggelig affære, selv om få la merke til den da den kom ut.

I 1991 var Moody Blues tilbake med albumet "Keys of the kingdom". Og dette skulle bli den siste plata Patrick Moraz deltok på. Han er kreditert som keyboardist på plata, men er likevel ikke å finne på bandbildet i inlayet på CDen. Noe som tyder på at han sluttet før plata var ferdig innspilt. Og verken Ray Thomas eller Graeme Edge deltok som musikere på plata. Noe som gjorde det hele til en merkelig affære. Likefullt deltok Thomas som låtskriver på fine spor som "Celtic Sonant" og "Never blame the rainbows for the rain". Dette ble mer enn noe annet Justin Haywards plate, der han sang, skrev de fleste låtene og gjorde mye av produksjonen. Det ble brukt mange gjestemusikere på denne plata. Bla. Tony Visconti (David Bowie, U2) og Anne Dudley (ABC, Art of Noise, Marc Almond).

Moody Blues ble redusert til en kvartett etter "Keys of the kingdom".

På de tre siste albumene hadde Moody Blues skrevet låter som var endel av en saga om tapt kjærlighet. "Your wildest dreams" var den første i trilogien, "I know you're out there somewhere" var den 2. Mens "Hope & Pray" fra "Keys of the kingdom" var den siste låt i denne jakten på tapt kjærlighet.

"Keys of the Kingdom" solgte dårlig da den kom ut i juni 1991. I U.S.A. ble det 94. plass, mens i Storbritannia (54. plass) og Norge nådde den ikke opp.

På den følgende "Key of the Kingdom" turneen gjorde bandet en sjelden konsert i Norge og Oslo konserthus. For de som var tilstede var det stort å få oppleve Justin og co. på nært hold.

I 1992 var det 25 år siden "Days of future Passed" ble gitt ut. Og i den anledning gjorde bandet en turne i Nord-Amerika der låter fra det albumet ble spilt. I Red Rocks, Colorado gjorde de i september 1992 to konserter. Med seg på scenen hadde de Colorado Symphony orchestra. Til sammen var de 100 personer på scenen. Dette skapte en fantastisk ramme rundt konsertene. Og førte tankene tilbake til platen de ga ut på slutten av 60-tallet, der det symfoniske elementet var en viktig del av lydbildet. Konserten de gjorde den 9. september ble spilt inn både som CD og som DVD. Og gjorde det brukbart på listene da de ble gitt ut i 1993 (93. plass i U.S.A.). 

Dinosaurene inntok Red Rocks i 1992.

Bandet selv var svært fornøyd med opplevelsen de hadde hatt denne kvelden. John Lodge: "One september night, The magic of red rocks. The Colorado symphony orchestra, and a journey from "Days of future Passed" to "The Keys of the Kingdom". The Dream had to be, the reality for us all to see, and the music".

I september 1993 fortalte astronauten Robert Gibson at han hadde hatt med seg kassettene "Seventh Sojourn" og "The Days of future Passed" på alle fire reisene i verdensrommet som han hadde gjort. Noe som ga Moody Blues endel oppmerksomhet. Bandet selv syntes dette var morsomt å høre.

Opp gjennom årene har Moody Blues mottatt mange prestisjefylte utmerkelser for sin musikk. I 1994 fikk de nok en hyggelig utmerkelse, da de ble innlemmet i Hollywood Rock Walk of Fame. Med fotavtrykk og signatur gravert inn i bakken. Samme år ga de ut boksen "Time Traveller", som bestod av kjente låter og rariteter fra 1967 til 1994, fordelt på 5 CDer. Boksen hadde lenge vært etterlyst blant fansen. 

I 1995 fikk Moody Blues også muligheten til å opptre i Sør-Afrika. På en turne kalt "Casino Tours South Africa tour". Bla. holdt de 3 konserter i Super Bowl, Sun City. 

I oktober 1996 ble Haywards 5. studioalbum "View from the Hill" gitt ut. 

I 1997 ble "Nights in white satin" stemt inn på topp 10 i en avstemning BBC TV hadde om tidenes låt. Samme år ble alle de 7 klassiske platene fra 1967-1972 gitt ut i en remastered utgave. Til glede for gamle og nye fans. Den flotte musikken kom med det enda mer til sin rett. Platene var også velfylt med bilder og kommentarer fra de ulike innspillingene fra bandmedlemmene selv.

I 1999 ble "Strange Times" gitt ut. 8 år etter det forrige albumet. Plata ble denne gang spilt inn i Studio Mulinetti, Recco, Italia. Noe som passet bra for Hayward som bodde i Monte Carlo, Monaco (flyttet dit i 1998). Plata ble produsert av bandet selv. Men likefullt leide de inn ulike studiomusikere som hjalp til på keyboard, trommer og programmering. Låtene på "Strange Times" var bedre enn på lenge. Med et harmonisk og melodiøst innhold man ikke hadde hørt på svært lenge. Smakfull orkestrering gjorde også dette til en fin plate. Noe man legger merke til på bla. "Words you say" . "Words you say" sunget og skrevet av Ray Thomas, var en lun og "svært engelsk" låt som fikk tankene til å gå  tilbake til "For my Lady". Med et vakkert strykerarrangement og fløytespill. Også "English Sunset" og "Nothing Changes" (Edge) var flotte låter.

Moody Blues ga ut "Strange Times" i 1999, som var en flott plate.

Dessverre var det ikke så mange som fikk det med seg.

I hele tatt var det veldig mye positivt å si om plata. Men pga. den lange pausen bandet hadde tatt, og endringene i folks musikkinteresse ble ikke dette noen storselger da den kom ut i august 1999. I U.S.A. ble det 93. plass, mens i Storbritannia ble det 92. plass.

I oktober 1999 fikk Moody Blues gleden av å delta i den populære TV serien The Simpons, der bare de mest kjente artistene blir karrikartert. Homer Simpson er i episoden på vei til en Moody Blues konsert, men ender opp med å havne i unåde hos bandet. Til tonene av "Nigths in white satin".

Moody Blues i The Simpsons.

I 1999 og 2000 dro Moody Blues på sin 'sedvanlige' turne etter en albumutgivelse. Forskjellen denne gang var at også hjemlandet England ble besøkt. Konserten de holdt i Royal Albert Hall den 1. mai 2000 ble spilt inn både som CD og DVD, kalt "Hall of Fame". Og ble med det den 3. liveplata de gjorde sammen. Om man tar med 1969 konserten i Royal Albert Hall som ble gitt ut under navnet "Caught Live + 5". På scenen hadde de fått med seg World Festival orchestra. Konserten ble også sendt på diverse TV kanaler. Bla. fikk bandets norske fans muligheten til å se den gjennom NRK.

i 2001 laget bandet musikk til Liam Neesons Imax film "Journey into amazing caves". I tillegg til nye utgaver av bandets gamle låter hadde de spilt inn to nye låter kalt "Water" og "We can Fly". Der "Water" var den første instrumentalen Moody Blues har spilt inn siden 1983.

"Journey into amazing caves" var en flott plate der Moody Blues' kjente låter framstod på en ny måte, i svale, luftige arrangement. Perfekt som bakgrunnsmusikk når man ønsker å slappe av (Webmaster).

Moody Blues soundtracket "Amazing Caves".

Både i 2001 og 2002 var Moody Blues ute på turne. Det gjorde de også i 2003, men da som en trio! Ray Thomas valgte nemlig å gi seg i bandet dette året pga. helseproblemer. I første omgang ble han på turneen erstattet på fløyte av Norda Mullen. Men utover året viste det seg at han ikke var i stand til å komme tilbake. Hans rolle i bandet hadde uansett blitt redusert til det minimale de siste årene, da hans vokal og fløytespill ikke lenger var slik han ønsket å presentere det.

Ray Thomas sluttet i Moody Blues i 2003.

Norda Mullen ble tatt inn som medlem av bandet. Men utad var de nå redusert til en trio. Også keyboardist Paul Bliss, trommeslageren Gordon Marshall, og keyboardist Bernie Barlow ble tatt inn som medlemmer av bandet. Alle disse hadde spilt med Moody Blues i flere år allerede, på plate og turneer.

	Gordon Marshall	Norda Mullen	Bernie Barlow	Paul Bliss

I oktober 2003 kom bandets 16. studioalbum ut,  i form av plata "December". Og til manges overraskelse var dette en juleplate, der de sang mange av de mest kjente julesangene - fra Bach til John Lennon. Justin hadde også skrevet to egne julesanger, kalt "Don't need a reindeer" og "December Snow". Årsaken til at de valgte å lage juleplate var ifølge John Lodge at de ønsket å følge opp temaplatene de ga ut i perioden 1967-1972. Og fordi de var glade i jula. Lodge: "And Christmas is one of the greatest themes for everyone. Another reason is because we thought it would be nice to show The Moody Blues' commitment to the holiday period". 

"December" ble i likhet med "Strange Times" spilt inn i Italia. Et land både Lodge, Edge og Hayward liker svært godt. 

Utad ble Moody Blues redusert til en trio. Bandets turne plakat fra 2003. 

Kritikerne og fansen visste ikke helt hva de skulle mene om denne juleplata. Men man kunne ikke være uenig i at de vakre arrangementene og Justins stemme var godt egnet til å få fram julestemningen. Justins stemme har med årene blitt bedre, da han i det siste har tatt sangundervisning. Han har også lagt inn en tradisjon der han gjør noen akustiske soloopptredener i forkant av bandets turneer for å varme opp stemmen. 

Både i 2003 og 2004 var bandet ute på sin "December" turne. Men i og med at mye av turneen foregikk på sommerstid, ble det ikke spilt så mange julelåter. 

Også i 2005 var de ute og turnerte. Og selv om New Zealand og Australia ble besøkt, foregikk det meste av turneen i U.S.A. Og konserten de holdt på The Greek i Los Angeles den 11. juni ble spilt inn som liveplate på CD og DVD, og gitt ut i november 2005. Og som på de tidligere liveplatene var kritikerne svært positiv til bandets framførelse av de gamle og kjære låtene. Ikke minst fikk bandets nye musikere honnør for å ha vitalisert låter som "The Voice" og "Question". Man lot seg også imponere over Justin Hayward som sang "Nights in white satin" med stor innlevelse og engasjement. Enda han sikkert har sunget den 3000 ganger før. For første gang ble også en av bandmedlemmenes sololåter spilt på en Moody Blues konsert. Og 'selvfølgelig' dreide det seg om Justins store hit "Forever Autumn" fra 1978.

Liveplata "Lovely to see you".

I oktober og november 2005 gjorde Moody Blues ytterligere 19 konserter i U.S.A.

Justin og Graeme på scenen i Kansas City, november 2005.

I mars 2006 ble Moody Blues' 7 første plater gitt ut på super audio-CD i deluxe utgaver med ekstraspor.

I 2006 deltok Justin på en turneversjon av Jeff Wayne's musikal "The War of the Worlds". Som nevnt hadde Justin vært med på LPen "War of the Worlds" i 1978. I November 2007 gjorde Justin nok en turne, i hjemlandet England med musikalen. Også 2009 opptrådte han med "The War of the Worlds".

I 2006 gjorde Moody Blues 2 turneer. Mellom februar og juli gjorde de en "Winter tour" i U.S.A. med 13 konserter, mens mellom september og desember var de ute på en "Fall tour" i Storbritannia og kontinentet, med 20 konserter. Her ble bla. København besøkt.

I april 2007 kunne fansen glede seg over en dobbel-CD med hele 41 spor, spilt inn i BBCs studio i perioden 1967 til 1970. Her var det flere spor som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Samtidig som mange av de kjente låtene var spilt inn i versjoner som skilte seg fra de som ble å finne på bandets studioalbum.

Innspillingene Moody Blues gjorde på BBC på

slutten av 60-tallet ble omsider å finne på plate i 2007.

I likhet med 2006 var Moody Blues ute på to turneer i 2007. Mellom februar og mars gjorde de 18 konserter i U.S.A. Bla. 3 på Las Vegas Hilton.

I 2008 gjorde de 32 konserter i U.S.A. mellom mars og april. I 2009 var de tilbake i Statene, på en "Summer tour", med 36 konserter mellom juli og september.

I 2010 gjorde Moody Blues to turneer i U.S.A. På "Summer tour" utvidet de turneområdet med Canada, der de bla. opptrådte i Montreal, Hamilton og Ottawa. Tilbake i Europa rakk de også å gjøre en "Summer tour", med konserter i Storbritannia og Nederland. Til sammen gjorde de hele 62 konserter i 2010. 

4. januar 2010 døde Tony Clarke, 68 år gammel. Clarke var produsent på alle Moody Blues' plater mellom 1966 og 1979.

Også 2011 ble et svært aktivt på konsertfronten, med hele 66 konserter mellom april og november. På turneen "Voyage 2011: Precious Cargo" ble også New Zealand og Australia besøkt.

I 2012 dro Moody Blues ut på "The Voyage Continues - Highway 45 tour", med 32 konserter i U.S.A. mellom mars og april. Med seg på scenen hadde Justin, John og Graeme 4 musikere. Hovedvekten av låtene som ble spilt, var hentet fra 1967 albumet "Days of Future Passed". Graeme Edge (som den eldste) var på det tidspunktet 71 år gammel.

I 2013 og 2014 opptrådte Moody Blues på cruisebåten MSC Divina, på noe de kalte The Moodies Cruise. I 2014 hadde de med seg kjente navn som Roger Daltrey fra The Who, Starship, Little River Band og Carl Palmer fra ELP.

Graeme Edge bor i dag i Florida, Justin Hayward i Monaco, og John Lodge i London. Men det er ikke noen hindring for at bandet fortsatt kan skape ting sammen. Messenger og mail har vist seg å være nyttige verktøy i prosessen for å skape nye låter. Utenom musikken har de tre stor glede av å spille golf, seile, og se film. Men fortsatt er det musikken som gir dem mest glede. Drivkraften er den store entusiasmen de møter fra sine fans når de er ute og turnerer. Noe de sikkert fortsetter med til de må bæres opp på scenen.