For å kunne forklare om mitt forhold til Moody Blues, må jeg først fortelle om min tidligere nabo fra barndommen, Adrian Roberts. Han var en del gamlere enn meg. Han var også engelsk, og fikk plater tilsendt fra England. Han levde for musikken, og hadde peiling. Han likte tidlig 70 -talls musikk som Genesis, Peter Gabriel, Brian Eno, Doors, og Moody Blues. Jeg ble fascinert både av ham og av musikken. Siden har jeg likt Moody Blues. Kjøpte tidlig "This is the Moody Blues", en dobbel samleplate. Jeg syntes alt på plata var bra, og den ble mye spilt. Så ble det rolig noen år. Jeg merket meg lite ved de studioalbumene de spilte inn gjennom 80 - og 90-årene. Selv om jeg likte låta "In your wildest Dreams" veldig godt.

Men så fikk jeg ettervert tak i de 7 første klassikerne deres på cd. Og alle 7 falt i smak. Vakre, himmelske. drømmende stemninger, med fine melodier. Det er vanskelig å framheve en av platene. Da jeg hele tiden er uenig med meg selv om hvem som er best. Men både "Seventh Sojourn" og "In search of the lost Chord" har jeg inne på min topp 100 liste over tidenes beste album. 

For meg sier det noe om kvaliteten og jevnheten på platene.  Platene har også et hippie og progressivt preg som jeg liker godt. Jeg tar fram platene med jevne mellomrom, og virkelig koser meg når jeg lytter på dem. Av bandets senere album, er jeg gledelig overrasket over "Strange Times" fra 1999, en plate man lett blir glad i. Den kan minne om 70 - talls platene deres, noe som er et stort kompliment. Da de er noe av det beste som noensinne er laget.