|
Neil Young:
Født 12. november 1945, Toronto, Ontario, Canada
I historien om rock vil Neil
Young stå som et av de store navnene. Gjennom 5 tiår har
han vært en viktig bidragsyter til rocken med sine mange
album der flere av dem er for klassikere å regne. Sammen med Bob
Dylan er han muligens den viktigste artisten innen songwriter
tradisjonen. Med tekster som tar for seg politiske spørsmål
og hverdagshendelser på en engasjerende måte. Neil
Youngs musikk omtales ofte som country / folk rock. Men i
løpet av sine 32 studioalbum har han også vært innom
sjangere som rockabilly, blues, electronica, pop og tyngre
rock. Mange artister har latt seg inspirere av Neil Young opp
gjennom årene. Ikke minst grunge rocken som hadde sin
storhetstid på 90-tallet. Young har senere fått tilnavnet
"Godfather of Grunge". Han har også samarbeidet med
Pearl Jam.
Et av de store navnene innen sjangeren. Neil
Young er kjent for både å være en arbeidsnarkoman og
kontrollfrik. Noe som har ført til en overveldende
diskografi. Både som soloartist, og som medlem av kjente band
som Buffalo Springfield og
Crosby, Stills, Nash &
Young. I
tillegg til det offisielle materialet fins det uante mengder
av låter som aldri er blitt gitt ut på plate. Låter som
fansen håper dukker opp på plate med tiden. Han
ble født i Toronto, Canada 12. november 1945. Faren hans var
den kjente sports journalisten Scott
Young, mens
moren het
Edna «Rassy» Ragland Young.
Sine første år tilbrakte han i den lille byen Omemee, som
ligger sør i Ontario, Canada. Som
5 åring fikk
Neil Young sykdommen polo. Han måtte da flytte til et
rekvaliseringshjem i New Smyrna Beach, Florida, U.S.A. for å
få behandling. Blant annet måtte han lære seg å gå igjen. Etter et år fikk han flytte hjem igjen.
 En
ung Neil
Da Neil var 8 år fikk han sitt første
instrument i gave fra faren, streng instrumentet ukulele.
Det ble starten på hans store interesse for musikk. Senere
har han også tilegnet sine sitt låtskrivertalent til faren.
Neil i 1957, 12 år
gammel.
Foreldrene ble
skilt da Neil var 12 år gammel. Han flyttet deretter til
Winnipeg (Canada) sammen med moren Edna,
ettersom morens familie kom herfra. Bob ble boende med
faren. Scott
ble senere gift med
Astrid Read.
Sammen fikk de datteren Astrid,
som dermed ble Neils halvsøster. De to kom til å tilbringe
mye tid sammen i oppveksten, og senere i livet. Bla. deltok
hun på scenen sammen Neil da han spilte på Kalvøya, Norge.
|
|
|
 |
|
Mens
det ennå var familieidyll. |
|
Neil
og halvsøsteren Astrid. Astrid har vært en viktig
person i Neils liv, der hun bla. har deltatt på noen av
platene hans.
|
I Winnipeq slo de seg ned i
forstaden Fourt Rouge, der den sjenerte og tørrvittige Neil
begynte skolegangen på Earl Grey Junior High School. Det var
her han traff kameraten Ken Koblun,
som han senere startet band som The
Jades og The Squires sammen
med. Neil ble inspirert til å lære seg å spille gitar etter
å ha hørt på rockemusikken som kom over grensen fra U.S.A.
på 50-tallet. Han
var i tiden på Kelvin high school også innom band som
The Stardusters, The Classics,
The Flying Birds, og
4 to go.
Band som spilte instrumental musikk.
Neil Youngs barndomshjem i Winnipeg, Canada.
The
Squires spilte han med rundt 1963. Sammen ga de ut singlene
"The Sultan" og
"Aurora". Bandet
brukte å spille på kaffebarer rundt om i Winnipeg området.
En kveld var de oppvarmere for bandet Au Go Go Singers. I det
bandet spilte to personer som kom til å bety mye for Young i
årene etter, Stephen Stills og Richie Furay. Det var også
på en av de mange opptredene på kaffebarene at Young traff
en annen kjent Canadisk songwriter som kom til å gjøre seg
bemerket i årene etter, Joni Mitchell. I
1966 ble The Squires oppløst. Han flyttet da tilbake til
Toronto hvor han dannet bandet The Mynah Birds. Her var
også
Rick James
(en kort periode) og
Bruce Palmer
med. Etter å ha spilt i nærområdet en
stund bestemte de seg for å flytte til Los Angeles, U.S.A.
For å bli endel av den musikalske scenen på den amerikanske
østkysten. Etter
å ha vært her en liten stund dumpet de borti Stephen Stills
og Richie Furay fra Au Go Go Singers. Også de hadde tatt
valgt å flytte sørover til L.A. De bestemte seg da for å
dannet et band sammen som de kalte Buffalo Springfield.
Buffalo
Springfield med Steve Stills, Dewey Martin, Bruce
Palmer, Richie Furay og Neil Young
Det
bestod av Young på gitar og vokal, Stills på 2. vokal, Furay
på vokal og rymtegitar, Palmer på bass, og en Dewy Martin
på trommer. Etter å ha turnert litt rundt en stund dro de i
studio høsten 1966 for å spille inn sin første plate. Den
kom ut i 1967 og het "Buffalo Springfield". Plata
etablerte bandet raskt som et av de viktigste bandene i
California. Med sin folk og country bakgrunn ga de den
amerikanske rocken en ny dimensjon. Påvirkningen på rocken
var ikke ulik den The Byrds hadde på samme tid. 
På
debutplata hadde Stills skrevet "For what
it's Worth".
En politisk låt som kom til å bli husket som som en av
60-tallets største hits. Og en av de viktigste i det amerikanske
ungdomsopprøret rundt 1967. Stills skrev låta etter å ha
bivånet opptøyene på Sunset Strip like i forveien. 
Stephen Stills Mens Neil
bodde i Los Angeles traff han også sin første kone Susan
Acevedo. En dame som gikk for å være skikkelig vilter. Kledd
i svart fra topp til tå og med en svært selvsikker
framtoning kunne hun skremme vettet av hvilken som helst mann.
Ekteskapet med henne ble kortvarig.
I tyveårene ble Neil plaget av
epileptiske anfall. En gang fikk han et anfall mens han stod
på scenen.
Buffalo
Springfield rakk bare å gi ut tre album før de i 1968 var historie.
Indre stridigheter og det faktum at Palmer ble deportert til
Canada etter å ha blitt tatt med narkotika, vanskeligjorde
videre samarbeid. Young hadde i løpet av de få årene
annonsert sin avgang flere ganger før den endelig ble et
faktum. På sistealbumet "Last time Around" var
Youngs bidrag minimalt. I
mai 1968 startet han også sin solokarriere. Han ansatte Elliot
Roberts som manager. Kontrakt fikk han med
Reprise records
kort tid etter. I
januar 1969 hadde han sitt første album kalt "Neil Young"
klar. Som produsent hadde han fått med seg
Jack Nitzsche. Nitzsche hadde jobbet sammen med Young på
flere av de låtene han skrev mens han var i Buffalo Springfield. Plata viste at Young
fortsatte innenfor de samme rammene som han hadde jobbet under
i sitt forrige band. Med hovedvekt på folk og rock, som
enkelte steder går over i country. Og som tidligere gikk det
fra det helt enkle til det mer komplekse, eksperimentelle. Plata
ble ikke lagt så mye merke til da den kom, og regnes kun
sånn midt på treet i Youngs diskografi. Men for Young var
den viktig da den definerte hvilken retning han skulle jobbe i
framover. Om
det hadde gått kort tid mellom Buffalo Springfields siste
plate og Youngs første, gikk det kun 4 måneder etter
"Neil Young" før han var klar med sitt 2. soloalbum
kalt "Everybody knows this is Nowhere". Og dette var
en mye mer rockete plate med rufsete gitarriff. På
plata hadde Young fått med seg et lokalt garasjeband ved navn
The Rockets. Medlemmene av bandet het Danny Whitten,
Billy
Talbot og Ralph Molina. Neil Young likte imidlertid ikke
bandnavnet og kalte dem istedet
Crazy Horse. Samarbeidet
mellom Young og Crazy Horse kom ettervert til å bli like
legendarisk som samarbeidet mellom Bob Dylan &
The Band.
Pga. slitasje og ønsket om å utforske andre stilarter, har
det vært perioder hvor de har tatt en pause fra hverandre. Likefullt har de funnet
tilbake til hverandre gang på gang opp gjennom årene. Senest
på "Greendale" fra 2003. Totalt har Neil Young
& Crazy Horse gitt ut 12 album sammen. 
Crazy Horse "Everybody
knows this is nowhere" regnes som en av Youngs viktigste
og beste plater med sterke spor som "Down by the
River",
"Cinnamon Girl" og
"Cowgirl in the
Sand". Det ble også hans kommersielle gjennombrudd i
U.S.A. med en 34. plass i 1970. Sterkt når man tenker på at
plata ble spilt inn på kun 2 uker. Etter
at innspillingen av plata var ferdig, gikk Young i studio med
sine gamle venn Stephen Stills, som nå hadde dannet en ny
gruppe sammen med David Crosby og
Graham
Nash, kalt Crosby,
Stills & Nash. I utgangspunktet var dette et hobbyband da
medlemmene fram til da hadde vært med i The Hollies,
The Byrds og Buffalo Springfield. I 1969 kom debutalbumet
"Crosby, Stills & Nash" som nådde en sterk 7.
plass i U.S.A. Young var ikke med på dette albumet, men turnerte
med de sommeren 1969. Noe som også
innbefattet opptreden på legendariske Woodstock. Det
var albumet "Déjà
vu" fra 1970 med Neil Young som medlem av bandet, som kom til å gå inn i
klassikernes rekker som et av de beste og viktigste rockealbum
noensinne. Albumet gikk til topps i U.S.A. På plata gjorde de
seg bemerket med flotte
vokalharmonier i låter som gikk fra melodisk pop til
hardrock. Young bidro med låter som "Helpless"
og "Country Girl". Young ble
også med på en
turne sammen med bandet etter utgivelsen. Flere av låtene fra
turneen ble å finne på
dobbelt albumet "Four way Street". Også det et
album som gikk til topps i U.S.A. Men på den tiden albumet toppet
listene var samarbeidet over. For denne gang. 
Crosby, Stills, Nash & Young fra klassikeren "Deja Vu". Allerede
i august 1970 var Young klar med sitt 3. studioalbum "After
the Goldrush".
Dette skjedde parallelt med utgivelsen av "Déjà vu".
Igjen
hadde Young skapt et klassisk album med mange av hans beste
låter noensinne. Slik som "Only love can break your
Heart",
"Southern Man" og "Tell me Why".
Tittelen på plata hadde han hentet fra filmen "After the
Goldrush"
(Dean Stockwell). Og filmens tema ble også
brukt i flere av låtene på plata. "After
the Goldrush" fikk en strålende mottagelse av
musikkpressen, og har i årene etter vært regnet som et av de
beste bidragene i singer / songwriter tradisjonen. Plata
bestod av romantiske låter innen country og folk. Noe som
betydde et steg bort fra den rufsete rocken han presenterte
på "Everybody knows.. ". På
albumet hadde Young fått hjelp av en ukjent 17 åring på
piano, ved navn Nils Lofgren. Lofgren kom senere til å gjøre
seg mer kjent som gitarist. Der han hadde suksess som
soloartist, i tillegg til å hjelpe til på flere album med
Bruce Springsteen og Neil Young.
Også Stephen Stills bidro
på plata. "After
the Goldrush" ble Youngs første topp 10 plassering i
U.S.A. I tillegg ga de ham hans første plasseringer på
listene i Norge (17. plass) og England (7. plass). Neil Young
var nå en av de store navnene innen rocken. Både som
soloartist og som medlem av Crosby, Stills, Nash & Young. Med
den kommersielle suksessen som han nå opplevde fikk Young
råd til å gå til innkjøp av en ranch i La Honda i Nord - California
kalt
Broken Arrow.
Noe som lenge hadde vært en drøm. På ranchen ble Young
inspirert til å skrive flere av låtene til sitt neste album,
"Harvest" fra 1972.
Neil Young på sin
ranch Broken Arrow. 19.
januar 1971 opptrådte Neil på Massey Hall i Toronto. En
konsert som i ettertid regnes som en av de store. I 1966
forlot Neil Canada, og dette var hans første konsert i
hjemlandet etter at han hadde slått gjennom som medlem av
Buffalo Springfield, og som soloartist. Denne
kvelden spilte han kjente låter som "Down
by the river", "Ohio",
"I am a Child".
Og han spilte "Old
man",
"The needle and the damage done" og "Heart of
Gold" fra det kommende "Harvest" albumet.
Låtene falt umiddelbart i smak hos publikum, der de bidro til
å skape en stemningsfull atmosfære. I mars 2007 ble denne
konserten tilgjengelig for Youngs fans på cden "Live
at Massey Hall".
Som endel av hans "Performance
series".
En konsert han holdt på Filmore East, New York 6. mars 1970
utgjorde 1. del av denne serien. "Harvest"
kom til å bli selve mesterverket i Youngs
plateproduksjon. Og den mest solgte plata han noensinne
har gitt ut. På plata hadde han samlet mange gode krefter i
form av
Linda Ronstadt,
James Taylor og London Symphony
orchestra. I tillegg til et nytt backingband som han kalte
The
Stray Gators. "Harvest"
var en melankolsk, romantisk plate. Om søken etter den store
kjærligheten, og frykt for å måtte leve alene. Temaet er
kanskje tydeligst på den litt kontroversielle "A Man
Needs a Maid". Sistnevnte
var dedikert til skuespilleren Carrie Snodgress som Young
nettopp hadde forelsket seg i. Hun var på den tiden en av
U.S.A.s mest kjente skuespillere bla. gjennom filmen "Diary
of a Mad housewife" som hun mottok en Oscar nominasjon
for i 1970. Etter at de ble sammen tok hun en lengre pause fra
skuespiller yrket for å være hjemme på ranchen sammen med
Neil. 8. september 1972 fikk de sønnen Zeke. En sønn
som var hjerneskadet i det han ble født. Neil Young tok dette
svært tungt, og ble ikke lenger like overstrømmende til
Carrie som han tidligere hadde vært. Likefullt skrev han
flere låter i årene etter som var dedikert til henne. Slik
som "Motion Pictures"
fra "On the Beach"
og "New Mama"
fra "Tonight's the Night".
Hun har senere deltatt i filmer som "Easy Rider",
"Rabbit Run", "Murphy’s
Law", "8 Seconds",
"Blue Sky" og
"Wild
Things". 
Carrie Snodgress Neil Young skrev noen av sine beste låter
til "Harvest" i form av "Heart og Gold",
"The
Needle and the Damage done" og "Harvest".
"Heart of Gold" ble gitt ut på singel og gikk
deretter helt til topps på de amerikanske singellistene. Hans
første og eneste topplassering der. Albumet gikk til topps i
både U.S.A., England, Norge og en lang rekke andre land. "The
Needle and the Damage done" er en av Youngs mest kjente
og kjære låter. Den omtaler narkotikahelvetet på en levende
måte. Bakgrunnen for låta var de store
problemene mange av Youngs venner hadde pga. stoffavhengighet.
Den direkte årsaken til at Young skrev låta var at hans venn
og leder av Crazy Horse, Danny Whitten, på den tiden var
sterkt avhengig av heroin. Ikke lenge etter at "Harvest"
var gitt ut, døde Whitten. Young hadde i forkant prøvd å
hjelpe Whitten på bena ved å få ham med ut på en turne.
Men Whitten var ikke i stand til å spille, og ble derfor
droppet fra turneen. Historien vil ha det til at Young ga
Whitten 50 dollar og satte ham på et fly tilbake til Los
Angeles. De 50 dollarene ble brukt til en dose heroin samme
kveld. Dosen som tok livet av Whitten. Dette knuste Young
fullstendig. Både pga. tapet av vennen, men også fordi han
følte seg medskyldig i Whittens skjebne. Whitten er ellers kjent for å ha skrevet
klassikeren "I
don't want to talk about it" som
Rod
Stewart, Everything but the Girl, Rita Coolidge, Nils Lofgren,
og også Neil Young har gjort sine versjoner av i årene
etter. 
Danny Whitten Neil
Young ga ut nok et album i 1972, kalt "Journeys through
the Past". Albumet er ikke så kjent blant fansen da det
ikke dreier seg om et skikkelig studioalbum. Plata er
soundtracket til Neil Youngs egen film ved samme navn. De
fleste av låtene på plata var gitt ut tidligere med Young
eller Buffalo Springfield. Presentert på en ny og forvirrende
måte, til kritikernes store skuffelse. Carrie Snodgress
deltok i filmen både som skuespiller og produsent. Skuffet
gjorde også hans neste album "Time Fades away" fra
1973. Plata bestod av nye låter spilt inn live på turneen
som fulgte utgivelsen av "Harvest". Og her fikk den
ettervert hardt prøvede fansen for første gang oppleve Neil
Youngs sterke behov for å gjøre det stikk motsatte av det
folk forventet av ham. Publikum gikk på konsert for å høre
ham spille rolige låter som "Heart of Gold" og
"Harvest", men fikk istedet disse støyende, sinte,
el-gitar baserte låtene. Låter som uttrykte Youngs
frustrasjon og skyldfølelse over vennen Whittens død.
Salgsmessig ble det også fiasko. Young
dro så på en "Time fades away tour". Deretter dro
han i studio og spilte inn plata "Tonight's the Night".
En plate som ble spilt inn i alko - og narkorus. Og som ble
spilt inn "på sparket", uten for mange
forberedelser. F.eks. ble 5 av låtene spilt inn på en kveld.
Plata var en hyllest til Whitten og roadien Bruce Berry som
også nylig hadde dødd av en heroinoverdose. Og den var en
reise i Youngs egen elendighet med tekster om død og narkotika
avhengighet. Lyden var elendig, med ustemte gitarer og
svak vokal. Youngs plateselskap Reprise records som ønsket
seg et nytt "Harvest" album nektet å gi den ut da
de ble presentert for plata høsten 1973.
Young dro da istedet på nok en turne hvor disse låtene
utgjorde basisen for turneen. Og med lite tilgjengelige låter
og en alkoholisert Young på scenen, måtte det gå galt. Ofte
endte det med at Young kranglet med publikum i sin skuffelse
over at de ikke applauderte hans nye el-gitar baserte låter.
Men ved hjelp av vennene Linda Ronstadt og James Taylor kom
han seg gjennom turneen på et vis. De
fleste trodde nå at Young i sin depressive, alkoholiserte
tilstand snart ville gå samme vei som Whitten og Berry. Men i
stedet tok han seg sammen, dro i studio, og spilte inn
klassikeren "On the Beach"
som kom ut i 1974. Plata
har det samme rufsete preget som "Tonight's the Night"
og "Time fades Away". Men med sterkere låter og
produksjon. På plata hadde han fått nyttig hjelp fra
backingbandet Crazy Horse, rytmeseksjonen i The Band, og et
nesten gjenforent CSN&Y, bare Stephen Stills manglet. På
"On the Beach" er Young både selvmedlidende og
politisk engasjert. Et engasjement som kom til å øke med
årene. Trilogien "Vampire Blues", "Ambulance
Blues" og
"Revolution Blues" er platas
kjennemerke. I tillegg til den flotte "Walk on". Salgmessig
gikk det ikke like bra. Selv om kritikerne skamroste plata på
en måte de ikke hadde gjort siden "Harvest". En 16.
plass i U.S.A. og 10. plass i Norge var to av de bedre
plasseringene for plata. Selv om den i alle år har vært
regnet som en ekte klassiker, ble den ikke gitt ut på CD før
i 2003. En skjebne flere av Youngs andre plater også har
måtte lide. Sommeren
1974 dro Young på turne sammen med de andre medlemmene av
CSN & Y. Flere av låtene fra "On the Beach" ble
spilt på konsertene. Bandet spilte inn flere låter sammen
etter "Deja Vu". Likefullt ble det kun gitt ut en
samleplate kalt "So Far" før Neil Young endelig
takket for seg, og Crosby, Stills & Nash fortsatte uten
ham. 
Neil
Young i 1974
Neil
Young kunne gitt ut 3 album om han ville i 1975. Et album med
innadvendte, ettertenksomme låter kalt "Homegrown"
ble vraket til fordel for utgivelsen av "Tonight's the
Night". Som Young fikk presset Enterprise til omsider å
gi ut (25. plass i U.S.A.). Young syntes "Homegrown" ble for
personlig, da det handlet om problemene han hadde i
kjærlighetsforholdet sitt. Så han droppet prosjektet. De som
har hørt plata mener den kan minne om "Harvest", noe som i
tilfelle ville gjort den til en storselger. Blant låtene som
ble spilt inn for plata var
"Star Of
Bethlehem", "The Old Homestead" og
"Deep Forbidden Lake". I
tillegg ga han i 1975 ut en nytt studioalbum kalt "Zuma".
Navnet var hentet fra Zuma Beach i Los Angeles. En plass
hvor Young hadde et husvære. Og etter å ha blitt nykter og
kvittet seg med sine emosjonelle spøkelser gjennom utgivelsen
av "Tonight's the Night", var det en mye mer positiv
og tilgjengelig artist platekjøperne fikk møte på "Zuma".
Med hjelp av Crazy Horse skrev han "Harvest"
lignende låter som "Pardon my Heart",
"Don't
Cry no tears", og den politiske
"Cortez the
Killer".
"Through my Sails"
var skrevet sammen
med Crosby, Stills og Nash. Crazy Horse fikk på denne plata
et nytt medlem i form av
Frank "Poncho" Sampedro.
Han tok over for avdøde Danny Whitten. Kritikerne
var igjen over seg av begeistring for plata. En plate som
sammen med "Harvest", "On the Beach",
"After the Goldrush" har blitt stående som noe av
det beste 70-tallet hadde å by på. Salgmessig
gikk det ikke så bra. Muligens fordi de rufsete
platene han hadde gitt ut i forveien hadde skremt bort de
mange platekjøperne som hadde forelsket seg i "Harvest". 1975
ble Neil skilt fra Carrie Snodgress. Skilsmissen skjedde på
en måte som Young nok ikke er særlig stolt over i ettertid.
Fra å være dypt forelsket i Carrie, ble Neil mer og mer
uinteressert i forholdet etter at Zeke ble født. Han brukte kveldene sammen med kameratene ute i
L.A. natteliv. En dag kom han hjem og fortalte henne at det
var på tide at hun tok med seg gutten og flyttet ut av
ranchen. Han plasserte henne så i en utleieleilighet i Los
Angeles hvor hun ble boende helt til hun klagde. Hun ble
deretter plassert på en av Neil Youngs mange eiendommer. Da Neil
Young ble gift pånytt i 1977 med Pegi Morton, mistet han helt
interessen for henne og Zeke. Han sluttet også å betale
barnebidrag, noe som førte de to ut i fattigdom. Med sin nye
kone fikk Neil sønnen Ben i 1978. Han ble født med
cerebral
parese. Og da han ble eldre hadde han store problemer med
å lære seg å snakke. 23.
mars 1975 deltok Neil på veldedighetskonserten "S.N.A.C.K.
benefit concert".
Konserten ble arrangert av en Bill
Graham. Og
Neil stod på scenen sammen med Stray
Gator (Ben Keith og Tim Drummond).
På samme konsert deltok også Bob Dylan & The
Band. Dylan
hadde siden han slo gjennom tidlig på 60-tallet vært en av
Neils store favoritter. Og en som han har sett opp til: "Bob Dylan, I'll never be Bob Dylan. He's the master. If
I'd like to be anyone, it's him. And he's a great writer, true
to his music and done what he feels is the right thing to do
for years and years and years. He's great. He's the one I look
to". Young har også gjort coverversjoner av mange av
Dylans låter. Selv
om de er fra hvert sitt land, vokste de i realiteten opp i det
samme området. For like sør for Winnipeq (Canada) der Neil
vokste opp, ligger Hibbing, Minnesota (U.S.A.) Bob Dylans
hjemby. Og respekten for den andre er gjensidig. Der Bob har
vært tilstede på flere av Youngs konserter. Og
muligens var det denne respekten for hverandre som førte dem
sammen på scenen, denne kvelden i 1975. Blant låtene de
spilte var
"Are you ready for the country?",
"Lotta
love",
"Looking
for a love" og
"The
Weight".
Konserten har vært et populært samleobjekt i årene etter,
der den har vært gitt ut på ulike bootlegèr. Young og Dylan
har også senere spilt sammen. Bla. på The
Roseland,
New York i 1994. 
To
legender innen rocken med stor respekt for hverandre. Etter
en lang rekke med kritikerroste plater, fortsatte Young med
noen mer ordinære utgivelser mellom 1976 og 1978. I 1976 kom
Young sammen med sin venn og band kompis gjennom mange år,
Stephen Stills, på plata "Long may you Run". De
kalte seg for anledningen The Stills - Young
Band. Muligens
var de inspirert av tidligere suksesser sammen, og Crosby og
Nash' suksess som duo i 1975 med albumet "Wind on the
Water". Men resultatet ble aldri mer enn middels bra, og
innen albumet var ute i butikkene var samarbeidet over.
15. mars 1976 holdt Neil Young & Crazy
horse en sjelden konsert i
Oslo (Ekeberghallen). Han åpnet showet med låta "Sad
Movies". Og blant tilhørerne som lot seg imponere
over møtet med ham, var Lars Lillo
Stenberg. Mange år senere dannet
De Lillos sjefen tribute bandet
Young Neils. Og i oktober 2007 fikk han endelig
muligheten til å treffe ham personlig. Ved å spille de
første strofene av "Sad Movies" minnet han Neil om konserten
i Oslo. I
1977 ga han ut albumet "American
Stars'n Bars". En
litt sammenrasket plate som var spilt inn ved 4 ulike
anledninger i studio, og hjemme hos Neil. De første opptakene
til plata ble gjort allerede i 1974. Plata var en blanding av
country og rufsete rock fra Crazy Horse, iblandet litt
melankoli.
"Like a Hurricane" som
var og er en av Youngs mest kjente
låter dukket endelig opp på plate på "American Stars'n
Bars". Salgmessig gikk det brukbart med en sterk 5. plass
i Norge, og første plasseringer på den britiske topp 40
lista på 4 år. i
1977 ga Young også ut en samling fordelt over flere plater
kalt "Decade" som viste hans musikalske
fortid tilbake til 60-tallet på en fin måte. I
1978 kom albumet alle "Harvest" fans hadde ventet
på i form av "Comes a Time". Her
hadde Young lagt fra seg el-gitaren for en stund og byttet
den ut med en akustisk en istedet. Og som på "Harvest"
var låtene behagelig tilgjengelig i et lydlandskap som
lå et sted mellom country og folk. Sangeren Nicolette Larson
som også deltok på "American Stars'N Bars" sang
himmelsk vakkert sammen med Young på flere av låtene.
"Goin'
Back", "Look out for my Love" og
"Already
One" var tre av mange flotte spor på denne kritikerroste
plata. Også publikum likte plata. I U.S.A. ble dette Youngs
første topp 10 plassering siden "Harvest" fra 1972.
I Norge ble det 9. plass. Innimellom
de hyppige plateutgivelsene var Neil Young stadig å se på
scener rundt om i U.S.A. og Europa. I 1979 kom live albumet
"Rust never Sleep" som bestod av nye låter, fordelt
på to LPèr. Den ene platen var akustisk mens den andre var
halvt elektrisk. Ikke ulikt det Bob Dylan hadde gjort endel
år tidligere på "Bringing it all back Home". Plata
var både en hyllest til pønken som imponerte Young, og et
bitende angrep på musikkbransjen som han følte styrte
artistenes kreative utfoldelse for mye. Plata
var hardtslående og konsis, og en verdig avslutning på
70-tallet for Young. Med sterke låter som "Powderfinger",
"My, My, Hey, Hey" og
"Trasher". Plata
fikk flott kritikk, og man berømmet Young evnen til å gå
nye veier istedet for å gjøre det folk forventet av ham. 8.
plass i U.S.A. og 13. plass i England var bra. 4 måneder
senere i 1979 kom nok et live album kalt "Live
Rust". Her var låtene fra "Rust never Sleep"
supplert med Youngs eldre kjente låter. Plata var også
soundtracket i konsert filmen "Rust never Sleep". Som
en fin avslutning på tiåret ble Young kåret til
"Artist of the Decade" av Rolling Stone Magazine og
The Village Voice. Han framstod som en spennende artist som
torde å gå nye veier på en overbevisende måte. En mann for
framtiden. Men
denne oppfatningen kom til å endres etter hvert som 80-tallet
skred fram. For med ett virket det som han ikke lenger visste
hvilken vei han skulle gå. Og når han prøvde seg innen nye
sjangere ble resultatet alt annet enn overbevisende. Det
startet med den halvdårlige oppsamlingsplata "Hawks
& Doves" fra 1980. Plata var på under 30 minutt og
bestod av svake låter innen country og rock. Kritikerne
vendte tommelen ned. Det gjorde de også for Neils neste
påfunn som var heavyrock plata "Re-Ac-Tor".
Her hadde han fått med seg Crazy Horse som gjorde sitt beste for å
gi plata et energisk preg. Men med ustrukturert jamming og
intetsigende låter ble det ingenting ut av det. Selv om
"Shots" var et hederlig unntak. Salgmessig ble det
også bom. 10. juli
1982 opptrådte Neil med sitt nykomponerte backingband: The Trans band i Drammenshallen, Drammen. På scenen
stod i tillegg til Neil: Ben Keith
(pedal steel gitar, lap steel gitar, keyboards, vokal),
Nils Lofgren (gitar, accordion,
keyboards, vokal, vocoder), Joe Lala
(piano), Bruce Palmer (bass),
Larry Cragg (banjo), og
Ralph Molina (trommer, vokal).
Allerede i 1983 var dette bandet historie.
Om de
to foregående platene var dårlige, var det ingenting mot de
begredelige platene han presenterte i 1983. Young elsker som
kjent å gjøre det motsatte av det folk forventer av ham. Og
nå hadde han fått for seg at han skulle lage en plate
inspirert av synthgutta i tyske
Kraftwerk. Men
"Trans" ble nedslående, metallisk og fremmed i sitt
utrykk. Særlig for de som var vant til hans
country - folkrock plater. I tillegg hadde han kjørt stemmen
sin gjennom en syntetisk vokoder. Noe som bare var
irriterende. Det ble også umulig å høre hva han sang om.
Utgangspunktet for bruken av vokoder var å finne en
alternativ uttrykksmåte for sin sønn Ben som manglet språk.
Noe senere bygde Neil en større modelljernbane på ranchen
sin da dette var det som skulle til for å skape interesse hos
Ben. Gjennom leken med togene åpnet Ben seg slik at Neil og
andre fikk kontakt med ham. I Norge solgte
"Trans" til 13. plass på VG lista. Muligens var
folk nysgjerrige på hva denne elendigheten var for noe. Young
hadde byttet selskap fra Reprise records til Geffen
records i forkant av utgivelsen. Og muligens hadde Reprise
vært flinkere til å holde Young i tøylene enn det Geffen
var. For på 80-tallet fulgte merkelige utgivelser gitt ut
på Geffen records på rekke og rad. I
1983 ga Young også ut albumet "Everybody's
Rockin'".
Musikalsk var den milevis fra "Trans" med sin 50 -
talls rockabilly. Men kvalitetsmessig var den like elendig.
Det virket som om Young hadde lyst til å lage en uhøytidelig
hyllest til rockabilly sjangeren, med coverversjoner av hits
som "Betty
Lou's got a new pair of shoes", "Mystery
train" og
"Rainin' in my Heart". Plata varte
bare i 24 minutt. På coveret var Young kledd i rosa dress,
som bare for å understreke at dette var humoristisk ment.
Kritikerne og platekjøperne så imidlertid ikke humoren i
det. Aldri tidligere hadde en Neil Young plate solgt
dårligere enn det denne gjorde. David Geffen saksøkte ham
etter denne utgivelsen. De hadde nok forhåpninger om helt
andre salgstall da de signet Neil Young. 
I
1984 ble Young far for tredje gang. Til en jente som fikk
navnet Amber
Jean. Til
hans store glede var jenta frisk på alle måter, og har siden
tatt en akademisk utdannelse. Muligens
skjønte Young at han måtte finne tilbake til et lydbilde
fansen var fortrolig med. For i 1985 ga han ut "Old Ways".
Både navnet og coveret fortalte med all tydelighet at her var
han tilbake til country/folk-rocken. Men heller ikke dette albumet svarte til
forventningene. Plata var opprinnelig spilt inn i 1982, men
hadde da blitt avvist av Geffen records. Bakgrunnen for plata
var et samarbeid mellom Young og et country band ved navn
International Harvester. På plata hadde han i tillegg fått
hjelp av country helter som Waylon Jennings og
Willie
Nelson, uten at det hjalp. Resultatet ble
fult av country klisjeer som
var lett gjennomskuelig. En 75. plass i U.S.A. var det
beste plata oppnådde. 13.
juli 1985 støttet Neil Young de sultende i Etiopia gjennom
sin opptreden på Live
Aid. Han stod på scenen i Philadelphia
hvor han bla. framførte "The Needle And The Damage Done"
og "Nothing Is Perfect (In God's Perfect Plan)".
Han spilte også sammen med Crosby, Stills og Nash denne
kvelden. Med de spilte han
"Only love can break your Heart" og
"Daylight
Again".
 |
|
 |
|
 |
|
Neil
med Crosby, Stills og Nash på Live Aid. |
|
Som soloartist. |
Live
Aid konserten ble også starten på en annen veldedighets
organisasjon kalt Farm
Aid. Bob Dylan som også opptrådte
denne dagen mente man burde gjøre noe lignende for de mange
fattige amerikanske bøndene. John
Mellencamp, Willie Nelson
og Neil Young tok ham på ordet og dannet Farm Aid. 22.
september samme år ble den første av flere Farm Aid
konserter holdt i Champaign, Illinois, foran 80.000 mennesker.
Billy Joel, Roy Orbison, B.B. King, Bob Dylan og
Tom Petty var
noen av de som opptrådte denne dagen. Den 16. og foreløpig
siste Farm Aid konserten ble holdt i 2003. i
1986 startet Young også en årlig tradisjon hvor han opptrådte på Shoreline
Amphitheatre i Mountain View, California.
Overskuddet av konserten gikk til
Bridge School
i Hillsborough, California, hvor sønnen Ben og andre unger med
nedsatt taleevne kunne lære seg alternative måter å
kommunisere på. Bruce
Springsteen,
Simon & Garfunkel,
Paul McCartney, Don Henley og Willie
Nelson er noen av artistene som har opptrådt her.
Det var Neils kone Pegi som var
initiativtageren til at skolen ble startet. Med god hjelp
fra Neil. Hun var også administrerende direktør for skolen i
6 år.
Neil under en konsert
til støtte for The Bridge school i 2001. I
1986 fortsatte Young i sitt kreative vakuum med albumet
"Landing on Water". Denne gangen forsøkte han å
mikse Crazy Horses garasjerock med typisk 80-talls pop. Dvs.
tøffe gitarriff med synthtrommer og synthesizere. Og igjen
ble resultatet nedslående. Youngs stemme druknet i
trommemaskiner og synthriff. Han hadde fått hjelp av James
Taylor mannen Danny
Kortchmar. Men han var like fascinert av
synthesizerne som det Young var. Det
positive med plata var at Young nådde bunnen kreativt med
denne plata. Det kunne bare gå en vei etter dette. Oppover. Og
det første beviset på at han var på rett vei kom i 1987 med
albumet "Life". i 1986 hadde han gjennomført en
turne kalt
"In A Rusted - Out Garage"
sammen med Crazy
Horse. Og
samarbeidet fortsatte de på
"Life", for første gang siden 1981. Fortsatt hørte man synth trommene og
synthesizerne. Men ellers var dette et album som brakte
tankene tilbake til "Rust never Sleep". Låtene var
bedre og Young var igjen skarpere i sine tekster, der han tok
for seg tema
innenfor
amerikansk utenrikspolitikk.
"Prisoners of
Rock'n
Roll"
var en rocker slik man likte å høre fra Neil
Young & Crazy Horse, mens
"Long Walk Home"
førte tankene tilbake til "After the Goldrush".
Salgmessig gikk det likevel dårlig. I
1988 var Neil Young ute med to plater. Soloalbumet "This
Notes for You",
og "American Dream" som medlem
av gammelbandet Crosby, Stills, Nash & Young. I
forbindelse med utgivelsen av "This notes for you"
hadde Young takket for seg hos Geffen records og gått tilbake
til Reprise records. Og muligens hadde dette en positiv
innvirkning på Neil som virket mer skjerpet og engasjert enn
på mange år. Mange av hans gamle fans gryntet på nesen da
de hørte at han skulle gi seg jazzen og bluesen i vold. Man
fryktet en ny katastrofe a'la' "Trans" eller "Everybody's
rockin'". For anledningen hadde han satt sammen et
backingband kalt The
Bluenotes. Men Young kom helskinnet fra
oppgaven. Platen viste at han hadde en bra forståelse for
sjangerne. Med full blåserrekke, gode melodier og en leken
Young ble dette en bra plate som ble vel mottatt av
kritikerne. Låta "This Notes for You"
ble en liten
hit i U.S.A. Det ble også laget en musikkvideo til låta. En
video som ble kåret til beste musikkvideo av MTV på Video
music awards i 1989. I
1988 deltok som nevnt Young som medlem av CSN & Y på
albumet "American Dream". For de fleste virket det
som et krampeaktig trekk. Samarbeidet hørte egentlig
historien til, og CS & N plater hadde på slutten av 70 -
og begynnelsen av 80-tallet vært alt annet enn
banebrytende. Men Young hadde for mange år siden lovt David
Crosby å stille opp på nok et album om han klarte å slutte
med stoff, noe han tydeligvis hadde klart. Young bidro med to
av plata beste spor i "American Dream" og "This
Old House". Førstnevnte minnet litt om de blues og
R&B inspirerte låtene Young nettopp hadde laget på
"This Notes for You". Som helhet ble plata litt tam,
og den virket utdatert. Den nådde likevel en grei 16. plass i
U.S.A.  
En mer voksen utgave av Crosby, Stills, Nash &
Young. I
1989 laget Young en EP på 25 minutt kalt
"Eldorado". Av en eller annen merkelig grunn ble den
kun gitt ut i Japan og Australia. Flere
av låtene var likevel å finne på hans neste album fra samme
år, kalt "Freedom"
(1989).
Dette er et av Neil Youngs
absolutt beste album noensinne. Og et album som gjorde ham
interessant for en ny generasjon med rockeungdom. Med låta
"Rockin' in the Free World" skapte Young en av de
store anthem låtene fra 80-tallet. Og en låt som mange
nyere rockeband som Big
Country, The Alarm, Pearl Jam, Bon
Jovi og The Offspring har gjort sine versjoner av. Låta er en
skikkelig rocker som plasserte Neil på det politiske kartet
etter noen år med "uheldig" støtte til Ronald
Reagans utenrikspolitikk. Låta gir et gripende og troverdig
portrett av en narkoman mor som i sin daglige jakt på en dose
ikke er i stand til å ta vare på sønnen sin. Resten
av plata ga et fint speilbilde av Youngs musikk gjennom 20
år. Med sterke låter som "Hanging on a Limb",
"Crime in the City", "The Ways of Love", i
tillegg til over nevnte låt. Plata ble starten på en ny æra
for Neil Young. 17. plass i England og 35. plass i U.S.A. var
bedre enn på mange år. Inspirert
av suksessen med den rufsete rockeren "Rockin' in a free
world" laget han og Crazy Horse i 1990 albumet "Ragged
Glory", som var et støyende og kaotisk album. Med overvekt av
lange gitarsoloer. "Country Home" og
"White
Line" var
laget av Young & Crazy Horse på 70-tallet, men aldri gitt ut før de kom på plate her. Både pressen og rockeungdommen
likte plata. I Norge ble det en sterk 13. plass,
mens i England nådde den 15. plass. I
1991 ga han ut en rekke live album kalt "Weld",
"Arc" og "Weld Arc", som et dokument over
Neil og Crazy Horses "Smell the
Horse" turne. Golf
krigen raste på denne tiden og konsertene ble en politisk
markering hvor han bla. sang Dylans "Blowin' in the
Wind" med geværskudd, bomber og granater som
bakgrunnsstøy. Som oppvarmingsband på turneen hadde Young
fått med det alternative rockebandet Sonic
Youth. Noe
som bidro til å gjøre Neils musikk mer kjent hos en ny
generasjon rockeungdom. Midt
imellom alle skranglerock platene overrasket Neil alle med det
lavmælte, vakre albumet "Harvest Moon"
i 1992. I
1992 var det 20 år siden han hadde gitt ut "Harvest",
og "Harvest Moon" var en hyllest til klassikeren.
Melodiene var like vakre som den gangen, i et landskap mellom
country og folk. Linda Ronstadt og James Taylor var med på
plata, som de også var på "Harvest". Sangeren
Nicolette Larson som bla. hadde deltatt på "Comes a
Time" og halvsøsteren til Neil,
Astrid, var også med
på plata. "Harvest
Moon" var på alle måter et tilbakeblikk på Neil Youngs
liv. Han hyller både bikkja
Old King, tidligere kjærester,
og
Jimi Hendrix, for
å nevne noen. Og han ber om unnskyldning til alle de han
har såret i låta
"One of these Days". Kanskje
følte han tiden var inne for å be om unnskyldning til Carrie
Snodgress? Hver låt på plata er gjort på en tander og
følsom måte som gikk rett hjem til både gamle og nye fans.
Salgsmessig gikk det bedre enn noen gang siden "Harvest".
Med 9. plass i England, 6. plass i Norge og 16. plass i U.S.A.
I 1993
fulgte han opp med nok en følsom, tilbakeskuende plate i
"Unplugged". Som navnet sa var plata akustisk, og
endel av en serie med liveopptredener på MTV, som deretter
ble gitt ut på plate. Her var mange av Youngs mest kjente
låter gjennom et langt liv representert på en fin måte.
Mange vil påstå at han her gjør den ultimate versjonen av
"Like a Hurricane". På låta brukte han bla.
pumpeorgel. Også "Transfomer Man" fra
elektroalbumet "Trans" ble en vakker country ballade
i "Unplugged" versjonen. Plata fikk god mottagelse av pressen.
Og solgte bra med en 5. plass i Norge, 4. plass i England og
23. plass i U.S.A. 
Neil
Young opptrådte bla. med kassegitar, sang, munnspill og
pumpeorgel på MTV Unplugged. I
1993 ble det også gitt ut en samleplate fra Geffen tiden kalt
"Lucky Thirteen". Samme år foretok Neil nok et
stilskifte da han slo seg sammen med Booker T. & the M.G.s
og gjorde en rekke soulfylte liveshow, som inkluderte nye
arrangement på kjente Young låter. Samt en tolkning av Otis
Reddings "Dock of the Bay".
Blant annet opptrådte de på Kalvøya sommeren 1993, til glede
for Neils mange fans.
I 1993 skrev Neil Young
også tittellåta til filmen "Philadelphia". En film
hvor Tom Hanks hadde hovedrollen. I
1994 opplevde Neil en ny kunstnerisk og kommersiell opptur da
han for n'te gang slo seg sammen med sitt backingband Crazy
Horse og spilte inn albumet
"Sleeps with Angels". Plata var en av hans mest varierte noen gang. Både
stilmessig, og når det gjaldt bruken av ulike instrumenter.
Det var også hans mørkeste plata siden "Tonight's the
Night". Inspirert av Kurt Cobains selvmord laget han en
album man ikke blir i godt humør av, men som likevel
fascinerer. På flere av låtene kom pianisten Neil Young i
fokus. Slik som på den vakre "My Heart". Selv om
den var dyster solgte "Sleeps with Angels" svært bra. En 9. plass i U.S.A.,
2. plass i England og 4. plass i Norge viste at Neil Young
etter en lengre down periode nå var like populær som på
starten av 70-tallet. I
1995 tok han opp tråden fra 1991 da han slo seg sammen med
rockerne i Sonic Youth. Siden da hadde grunge rocken hatt sitt
gjennombrudd, og flere av bandene innen denne sjangeren
framhevet Neil Young som et av sine forbilder i yngre år.
Deriblant Pearl Jam. Neil Young som likte mange av grunge
bandene lot seg sjarmere av tilnavn som "Neil Young - The
Godfather of Grunge". Allerede
i 1993 hadde Pearl Jam vært med Neil Young på turne som
oppvarmingsband på hans sommerturne. Og i 1995 møttes de
pånytt for å spille sammen. "Jammingen"
førte til en albumutgivelse kalt "Mirror Ball".
Plata bar preg av å være spilt inn uten for mye forarbeid.
Pearl Jam fungerte på samme måte som Crazy Horse, som et
backingband som spilte med på Neils låter og ideer. Låter
Neil gjerne hadde skrevet kvelden i forveien, slik tilfellet
var her. Samtlige låter på "Mirror Ball" var
skrevet av Neil. Og hele innspillingen var unnagjort på 4
dager. Både
Pearl Jam og Neil Young har store fanbaser. Og begge syntes
dette var et interessant prosjekt. Noe som førte til stor
interesse for plata da den kom ut. I U.S.A. ble det 5. plass,
I England ble det 4. plass, mens i Norge nådde plata 2. plass
på VG - lista. Noe som er det beste Neil Young har oppnådd
her på berget. Pearl Jam navnet var ikke oppført på
forsiden av albumcoveret pga. juridiske begrensninger på
bruken av Pearl Jam navnet. Om det hadde vært med
ville muligens salget vært enda bedre. Pearl
Jam og Neil Young har fortsatt å turnere sammen i årene etter.
I 1995 stilte Neil Young opp for Pearl Jam og tok over vokalen
på en konsert i San Francisco da Eddie Vedder ble syk. Pearl
Jam minus Vedder stilte også opp for Neil Young på hans
Europa turne samme år. 
Eddie
Vedder og Neil Young I
1996 skrev Young musikken til western filmen "Dead
Man" hvor
Johnny Depp spiller hovedrollen. Plata var
instrumental, med enkelte dialoger fra Depp. Pumpeorgel, piano
og akustisk gitar var Youngs tre viktigste instrumenter på
denne lavmælte plata som verken kunstnerisk eller salgsmessig
var noen viktig plate.
Sommeren 1996 var Neil igjen å finne på Kalvøya festivalen
sammen med Crazy Horse. Samme
år ble han også forent med Crazy Horse på plate, da han ga ut
"Broken Arrow",
som også var navnet på Youngs ranch.
Lydbildet på mange av låtene kunne
minne om det Young og Crazy Horse gjorde på 70-tallet, med
album som "Everybody Knows This Is Nowhere" og "Zuma".
Dessverre hadde Young droppet de
gode melodiene til fordel for improvisasjoner uten nevneverdig
struktur. Etter flere flotte album var Young nå nede i en
kunstnerisk bølgedal. En etterfølgende turne med Young og
Crazy Horse ble festet til film rullene av "Dead
Man" filmprodusent Jim
Jarmusch. Dette ble i 1997 gitt ut
på plate og film under navnet "Year of the
Horse".
Et par nye låter var med på plata, men ellers var det kjent
materiale presentert på en forutsigbar måte. I
1997 hadde gammelkara i Crosby, Stills & Nash begynt å
jobbe med et nytt album. Men pga. liten interesse fra
plateselskapene måtte de betale for innspillingen selv. Da de
ettervert hadde en tape klar fattet Neil Young interesse.
Young skrev fire låter, deriblant tittellåta. Og to år
senere var nok en Crosby, Stills, Nash & Young album klar,
kalt "Looking Forward". Som "American Dream"
fikk den hard medfart i musikkpressen. Men en 26. plass på
Billboard førte nok ihvertfall til at Stills og co. fikk fylt
opp lommebøkene igjen. Young ble også med på en turne sammen
med bandet. Den første på mange, mange år.
I 1997 skulle Neil egentlig opptre på
Norwegian wood festivalen. Men
pga. en skadet gitarfinger måtte han melde avbud. Fra
"Dead Man" kom i 1996 skulle det gå hele 4 år før
Young igjen kom med et soloalbum. Noe som er utrolig lang tid
i hans diskografi. I 2000 kom
"Silver & Gold",
et album som danner en rød tråd til tidligere album som
"Harvest", "Comes a Time" og "Harvest"
med sine lavmælte låter om kjærlighet og hendelser
tidligere i livet. Young var nå blitt 55 år og følte igjen
behov for å se seg tilbake. Slik som på "Buffalo
Springfield again". "Silver & Gold"
og
"Razor's Love" som var to av platas beste spor var
skrevet i 1982 og 1987. Plata bestod ellers av flotte sanger
om det å bli gammel med den du elsker, og bearbeidelse av
minnene om det livet man har levd. "Silver &
Gold" var kanskje hans mest personlige album i karrieren.
Plata nådde en sterk 2. plass i Norge. 10. plass i England og
en 22. plass i U.S.A. Sommeren
2000 dro Neil på en turne med materiale fra plata. En turne
som senere samme år ble å finne på "Road Rock Vol.
1". Plata ble åpnet av en 18 minutt lang versjon av
"Cowgirl in the Sand" som opprinnelig var med på
"Everybody knows this is Nowhere" fra 1969. 4.
juli 2001 stod Neil Young og Crazy Horse igjen på en norsk
scene. Begivenheten fant plass foran 7000 mennesker i
Oslo Spektrum. 21.
september 2001 stod Eddie Vedder og Neil Young sammen på
scenen i forbindelse med en hyllest til de som mistet livet
11. september noen dager før. Sammen spilte de "Long
Road" med Vedder på vokal og Young på pumpeorgel. Neil
Young hadde spilt med det gamle soul & R'nB bandet Booker
T. & the MGs siden midten av 90-tallet, på turneer og
enkelt konserter. I 2002 samarbeidet de også på plata "Are
you Passionate?", der Booker T. og co. fungerte som backingband for
Neil. Han gikk på dette albumet langt i å kopiere det
lydbildet Booker T. hadde på slutten av 60-tallet. Et band
som på den tiden gjorde seg bemerket med sine Memphis soul inspirerte
låter. Det meste av plata var preget av Youngs tjukke og
rufsete gitarriff. Selv om "Are you Passionate?" er
rockete er den likevel for en kjærlighetsplate å regne. Salgsmessig gikk det
veldig bra i U.S.A.
med en topp 10 plassering på Billboard.
I 2003 holdt Neil Young to akustiske
konserter i Norge, i Oslo konserthus, og
Grieghallen, Bergen. Her
presenterte han stoff fra det kommende albumet
"Greendale".
"Greendale"
kom
ut i august 2003. Young var nå blitt 58 år, men fortsatt sulten på å
utforske nye territorier. Denne gang var han på krigsstien
mot amerikanske verdier, politikk og medier, i kjølvannet av
11/9. Og det gjorde han
på en måte som viste at han ikke har mistet engasjementet og
evnen til å skape flott musikk, selv etter snart 40 år som
artist. Det
ble også laget en film ved navn "Greendale" som
Neil selv stod bak. Filmen tok utgangspunkt i musikken fra
plata. I tillegg handlet filmen om familien Green som bodde i
den fiktive byen Greendale, et sted i Nord California. Filmen inneholder ingen
dialoger. Istedet er det Neils tekster fra plata som forteller
historien til de enkelte i filmen. Filmen viser at Neil er
villig til å gå nye veier for å kunne uttrykke sine meninger. Etter
albumutgivelsen dro Young på en "Greendale" turne
sammen med Crazy Horse. Crazy Horse hadde også deltatt på
"Greendale" albumet. 
Neil
Young med kona Pegi Young etter en konsert på "Greendale"
turneen.
1.
april døde hans tidligere kone Carrie Snodgress pga. en
hjertefeil. Senere samme år døde også hans gamle venn
fra Canada tiden og Buffalo Springfield, Bruce Palmer, også
han pga. en hjertefeil. 15.
mars 2005 opptrådte Neil Young på scenen sammen med Chrissie Hynde
og
The Pretenders i forbindelse med at sistnevnte ble innlemmet i
Rock'n roll Hall of Fame. Young stod for utdelingen av prisen. 
Neil
med Chrissie Hynde fra The Pretenders
2. april
2005 fikk musikkelskere verden over den dårlige nyheten om at
Neil Young var lagt inn på sykehus grunnet aneurisme i
hjernen (utvidelse av en arterie som skyldes svekkelse i
karveggen). I slutten av mars hadde han stått på et hotellrom
i New York og barbert seg da han følte en uutholdelig smerte
i hodet. Neil:
"It felt like a shard
of glass dividing my vision into two parts. Pretty soon
everything on the left started vibrating, and it scared me."
Heldigvis kom han seg raskt til lege, som tok ham under
behandling.
Mange fryktet det verste, men etter en vellykket
hjerneoperasjon var Young tilbake i gammelt slag da han ga en
uttalelse fra sykehuset: "I'm really disappointed that I won't be able to make it to Winnipeg for the Junos as I had hoped. I grew up there and was really looking forward to the show as well as spending some time with my old friends and
family. Thanks to my doctors, I'm feeling a lot better now so I hope I can get a rain
check". Neil Young
kom seg gjennom den tøffe tiden på en imponerende måte. Og
selv da han lå syk jobbet han målrettet med et nytt
album. I dagene før han skulle opereres leide han seg inn på
et hotellrom i Nashville for å skrive låter. Neil Young: "I
kind of just said, ‘OK, now you have a brain hemorrhage, but
I can still do what I did and just keep going." Samtidig var
dette hans måte å flytte tankene bort fra det vonde: frykten
for å dø.
8 av låtene han skrev mens han var
syk endte opp på hans neste studioalbum
"Prairie
Wind", som kom ut i
september 2005.
Plata minnet om de klassiske albumene "Harvest" og
"Harvest Moon", med sin soft - country rock
inspirasjon. Sykdomsperioden hadde fått Neil til å tenke
over livet sitt, og forholdet til familien sin. Ikke minst
fordi faren Scott Young døde i juni 2005. Neil: "I
loved my dad, and my dad loved me."
Plata ble
spilt inn i Nashville, med noen av countryens dyktigste
studiomusikere. Bla. den legendariske keyboardisten Spooner
Oldham. Noe
som ga plata et lett tilgjengelig lydbilde. Musikkpressen
likte plata godt. Ikke minst pga. det sterke låtmaterialet, og
tekster som reflekterte tankene han hadde om liv og død i
forbindelse med operasjonen.
Med flotte låter som "No
Wonder", "It's a dream"
og "Falling
Off The Face Of The World".
Salgmessig gikk det også bra med en 3. plass i hjemlandet
Canada, 11. plass i U.S.A. Og 22. plass i England. I Norge
fikk han en av sine sterkeste plasseringer noensinne, med en
3. plass på VG lista.
I 2006 ble det også spilt inn en konsertfilm med materiale fra plata.
Der man fikk se Neil opptre på
Nashvilles Ryman Auditorium,
tidligere kjent som Grand Ole Opry.
Filmen
ble produsert av Jonathan
Demme.
I
januar 2006 prydet Neil forsiden av Rolling Stone magazine.
I april 2006
kunne Neil Young på sin hjemmeside
fortelle fansen den gode nyheten at han hadde en ny plate på
gang, kalt "Living
with War".
Han omtalte den slik: "
I just
finished a new record, a power trio with trumpet and 100
voices recorded earlier this month. I think this is a metal
version of Phil
Ochs and Bob Dylan metal folk protest".
Plata viste
seg å være en svært hyggelig affære der Neil Young
framstod som mer vital enn på lenge. Og han var sint. Sint
på krigen i Irak, sint på vegne av folka i New Orleans, og
han var veldig sint på President
Bush: "Let's
impeach (stille til ansvar) the president for lyin - And misleading our country
into war - Abusing all the power that we gave him - And
shipping our money out the door." ("Let's
Impeach the President": La oss stille presidenten for
riksrett). Låtene har det rufsete men vakre preget som bare
han får til. I tillegg har den noe varmt og opphøyet over
seg. Mye takket være vakker koring på flere av
låtene.
Plata fikk
toppkarakterer over hele linjen, og solgte også bra. Med 4.
plass i Norge, 15. plass i U.S.A. og 7. plass i hans hjemland
Canada.
Neil
Young vil stille denne mannen for riksrett.
Sommeren 2006 valgte Neil å slå seg
sammen med sine gamle venner i Crosby, Stills & Nash, og dra
ut på en "Freedom Of Speech Tour '06", eller "An Evening With Crosby, Stills, Nash & Young" som turneen også
ble kalt. De startet opp i Camden, New Jersey 6. juni, og
endte opp i Burgettstown, Pennsylvania den 10. september.
Etter å ha gjort 22 konserter i Nord- Amerika. Med seg på
scenen hadde de Chad Cromwell og
Rick Rosas, som utgjorde
rytmeseksjonen. Hele "Living with war" albumet ble spilt
under konsertene, i tillegg til CSN og Neils klassikere.
Turneen ble filmet og presentert på kino og DVD i 2008.
Crosby, Stills, Nash &
Young i 2006. De som ikke
fikk med seg denne godbiten kunne heller glede seg over
liveplata "Live at the Fillmore east". Opptakene til plata
ble gjort 6. og 7. mars 1970 på Fillmore east i New York
city, som endel av turneen Neil gjorde sammen med Danny
Whitten og medlemmene av Crazy Horse, i forbindelse med
utgivelsen av albumet "Everybody knows this is nowhere".
Konserten bestod av en akustisk og en elektrisk del. Turneen
var den siste Neil gjorde sammen med Danny Whitten, som døde
i 1972. Liveplata var den første i en serie gamle
liveopptak med Neil, kalt Archives Performance Series. I U.S.A. ble det 55.plass for plata.
I mars 2007 fulgte den neste utgivelsen i
denne serien, med "Live at Massey hall". En konsert Neil
gjorde i Toronto, Canada den 19. januar 1971, som endel av
hans "Journey Through the Past Solo Tour". Allerede den
gangen hadde man planer om å gi ut konserten som liveplate.
Neil Young: "This is the album that should have come out
between After the Gold Rush and Harvest." Salgsmessig gikk
det enda bedre med denne liveplata, da den gikk til topps i
Canada, mens den fikk en fin 6. plass i både U.S.A. og
Norge. At en plate "fra arkivet" selger så mye er
bemerkelsesverdig.
5. august 2007 opptrådte Neil live
foran 100 mennesker hos Reprise records. Anledningen var
utgivelsen av hans studioalbum "Chrome dreams II". En plate
som tok opp tråden etter hans 1977 album
"Chrome dreams" som
aldri kom ut i platebutikkene, mens som har vært en populær
bootleg i årene etter. Historiene om denne platen
er mange. I et intervju omtalte Neil plata slik: "What Chrome Dreams really was, was a
sketch (skisse) that David Briggs
drew of a grille and front of a '55 Chrysler, and
if you turned it on its end, it was this beautiful chick...I
called it Chrome Dreams."
"Chrome dreams" kan også være et
uttrykk for Neils store interesse for biler. På sin ranch
Broken arrow
i La Honda, i nærheten av Silicon Valley, California har Neil en stor
samling amerikanske biler fra 50- og 60-tallet. Biler som
han har bygd om til elektrisk drift, i tråd med hans
miljøengasjement.
Neil Young i 2007. 3 av sangene fra plata
var fra
80-tallet. "Beautiful bluebird" var opprinnelig skrevet for
"Old ways" albumet, mens "Boxcar"
er fra "Times square", nok
et album som aldri så dagens lys. Den 18 minutt lange
"Ordinary
people" var i sin tid tenkt brukt på "This
note's for you".
Og
er etter manges mening den beste Young låta som aldri har
funnet veien til et studioalbum, før nå. Den ble også gitt
ut som første singel fra plata. Men med sine 18 minutt var
det nok mange radiostasjoner som vil få problemer med å spille
den.
Med så mange låter fra ulike
musikalske epoker ble dette en plate uten noen bestemt stil.
Neil: "It's an album with a form based on some of my
original recordings, with a large variety of songs, rather
than one specific type of song. Where Living with War and
Everybody's Rockin' were albums focused on one subject or
style, Chrome Dreams II is more like After the Gold Rush or
Freedom, with different types of songs working together to
form a feeling. Now that radio formats are not as
influential as they once were, it's easier to release an
album that crosses all formats with a message that runs
through the whole thing, regardless of the type of song or
sound." "Chrome
dreams II" bestod av både akustiske og elektriske låter,
akkurat slik han pleide å gjøre det på midten av 70-tallet,
da platen første gang ble vurdert utgitt.
Med seg som produsent på plata hadde han
Niko Bolas (Volume
Dealers). Blant musikerne var gamle kjente som Ralph Molina
(trommer) fra Crazy Horse, Ben Keith
(pedal steel gitar) som
bidro på "Harvest", "Comes a time" og "Harvest Moon". Og
Rick Rosas (bass) som var med på "Freedom,", "Living With
War" og "This Note's For You". Noe som bidro til at "Chrome
dreams II" ble en plate av høy kvalitet. Kritikerne var
blandet i sin mottagelse av plata. VG
ga den en 4er, da de mente "Dirty old
man" og "No hidden path"
trakk ned på en ellers glimrende plate. Mens "Boxcar", "Ordinary
people", "Shining Light" og
"The Way" etter deres mening
var høydepunktene.
"Chrome Dreams II".
Salgsmessig gikk det brukbart med
mange fine plasseringer rundt om. I Norge ble det 5.plass, i
U.S.A. ble det 11.plass, i Neils hjemland Canada ble det 8. plass,
mens i Storbritannia ble det 14.plass.
13. oktober 2007 dro Neil ut på en 7
ukers turne i Nord Amerika. For å skape den rette
rammen rundt konsertene hadde han fått med seg noen retro
orienterte lysteknikere som satte opp antikke lyskastere som
opprinnelig var brukt på Broadway.
I desember ble det klart at også
Europa ville få besøk av Neil på denne turneen. I Mars 2008
var han i England, der han bla. gjorde hele 5 konserter på London's
Hammersmith Apollo. Også
Danmark fikk besøk av
Neil, med to konserter. I utgangspunktet var ikke Norge på
Neils turneplan, men da den ble utvidet i juni 2008, fant de
også plass til en konsert i Oslo
Spektrum den 11. august. Også Bergen ble vurdert, men
bergenserne klarte ikke å komme opp med et egnet lokale. Med
seg på scnene har Neil: Ben Keith, Rick Rosas, Ralph Molina,
Pegi Young (koring) og Anthony
Crawford (koring). Musikere som for anledningen går
under navnet The Electric band.
Konsertplakaten som
ble trykt i Dagbladet i juni 2008.
Mange rynket på nesen over prisen på
billettene i Oslo Spektrum. Der sitteplassene kostet over
1000 kr.
I februar 2008 var Neil tilstede under
filmfestivalen i Berlin for å presentere konsert
dokumentaren "CSNY:Deja Vu" for
det europeiske publikummet. Opptakene var gjort i
forbindelse med "Freedom Of Speech Tour"
i 2006. Der Young sammen med sine gamle venner i Crosby,
Stills & Nash framførte protestalbumet "Living with war".
Hvor Young langet ut mot President George Bush Jr. Folks
reaksjon på låta "Let’s Impeach The
President" (la oss altså stille president Bush til
ansvar) utgjorde en viktig del av filmen. Folk gråt, jublet
og folk var rasende om hverandre.
Neil: "Det er antakeligvis det
farligste vi har gjort. Forskjellen fra protesttiden på
1970-tallet er at folk er så mye mer personlige i sin
kritikk nå. De går på meg, ikke på sak. Og jeg har hørt alt.
At jeg bare vil oppleve fortiden, at jeg ikke vet hva jeg
snakker om, at jeg har hatt en hjerneblødning og er blitt
mindre intelligent. Noe av det sårer, klart det."
Filmen formidlet også utdrag av de
mest kritiske anmeldelsene av konsertene, og løftet fram
motsetningene i det amerikanske samfunnet.
Selv om det var gått to år siden han
ga ut albumet "Living with war", var ikke Young blitt
mildere i kritikken av Bush. Da han ble spurt om hva som var
galt med Bush, sa han at det ville ta for lang tid å gå inn
på det. Neil: "Jeg kan heller si hva som er bra med ham.
Han er i god fysisk form for sin alder..." Så sa han ikke
mer, til latter fra de frammøtte.
Youngs kritikk mot
Bush er ikke blitt mildere med årene.
Selv om han med denne filmen ønsket å
ta et standpunkt, hadde han ikke tro på at en sang eller
musikk kunne forandre verden.
Neil Young har i alle år vært en
veldig produktiv mann. For 7. april 2009, var han igjen
klart med et nytt studioalbum. Denne gang kalt
"Fork in the Road". Og som sist hadde plata en link
til Youngs store interesse for biler. Denne gang var det
hans 1959 Lincoln Continental, som drives fram av alternativ
energi, som utgjorde et slags tema. Det var også en
hyllestplate til biler generelt, som Neil mente fortsatt
hadde, og burde ha, stor betydning for folk flest. Blant
høydepunktene på plata var "Just
singing a song", "Fork in the road", og
"Johnny Magic".
Alle låtene på plata var skrevet av
Neil, mens den ble produsert av Neil og Niko Bolas. En mann
Neil har samarbeidet med på en rekke av platene sine. Etter
den litt myke "Chrome Dreams II", var Neil her igjen i
kontakt med sin "bråkete" side.
Salgsmessig ble plata en stor suksess
i Norge, med 1. plass. I andre land gikk det ikke like bra.
I hjemlandet U.S.A. ble det 19. plass.
Kanskje var det for å takke for det
store salget av plata, at han valgte å si ja til å stille
med sitt Electric band på Norwegian Wood festivalen 11. juni
2009.
|
