I tillegg var jeg "uheldig" og oppdaget Neil Young med feil plater. For det var rundt 1983 jeg første gang hørte om ham. Husker jeg så videoen til "Wonderin`" på Zikk Zakk, NRK på den tiden. Jeg syntes faktisk låta var bra, selv om rockabilly greiene var litt teit. Deretter gikk det noen år før jeg hørte "Rockin` in a free World" som jeg naturligvis falt for. "Freedom" på LP ble deretter den første Neil Young plata i samlingen min.

Det var først på 90 - tallet at den ene etter den andre cdèn med ham havnet i samlingen. Og om jeg ikke ble forelsket i dem med en gang, ble de tatt fram med jevne mellomrom med større og større interesse. "Harvest", "Neil Young", "After the Goldrush", "Unplugged" og "Harvest Moon" falt alle i smak hos meg med sine vennlige, melodiøse låter innen folk / rock / country. Gode melodier er noe jeg alltid verdsetter, og hos Neil Young har jeg funnet flere av dem enn hos de fleste andre. 

"Harvest Moon" har ettervert utviklet seg til å bli en av mine favorittplater. Jeg har blitt svært betatt av den vakre, melankolske stemningen på plata. Plata er tander som om det handler om et lite barn. I realiteten er det en angrende, vemodig mann som ser tilbake på sitt liv på en forsonende måte. I motsetning til Youngs mange rockere er denne plata noe av det mykeste han har laget. Låter som "Harvest Moon", "Unknown Legend", "One of these Days" og "Dreamin"  Man" er alle blant de fineste låtene jeg vet om. 

Med årene har jeg også lært meg å sette pris på rockealbumene "Zuma", "On the Beach", "Everybody knows this is Nowhere" og "Tonight`s the Night", som alle er flotte album. Endel andre har jeg større problemer med. Slik som "Re-Ac-Tor", "Hawks & Doves", "American Stars`n Bars", "Landing on Water" og "Ragged Glory". Mens endel album har jeg ennå ikke hørt. 

I Neil Youngs store produksjon kan man godt være fan uten å like alt han har gitt ut. For det er nok å velge i, enten man liker rock, pop, blues, country, folk eller garasjerock.

Man kan ikke annet enn å berømme Youngs søken etter nye utfordringer, og nye sjangere å utforske. Han kunne sikkert laget "Harvest II" og "Harvest III" til fansens og lommebokas store glede. Men det å tilfredstille andre har nok aldri vært drivkraften for Young. Når han har laget "Harvest Moon" og "Comes a Time", var det nok heller fordi det føltes rett for ham der og da. 

Neil Young er en spennende artist å følge. Han har en spennvidde som kun matches av artister som David Bowie og Mike Oldfield, av de jeg ellers liker.