|
Nik Kershaw
(Nicholas
David Kershaw): Født 1. Mars 1958 i Bristol, England 
Nik
Kershaw var
et av de store pop navnene på 80-tallet. Med hits som "Wouldn't
it be Good" ,
"I Won't Let The Sun Go Down On Me"og
"The Riddle" sjarmerte
han pikehjerter verden over. Mens guttene
lyttet til musikken hans i smug. For selv om det aldri var noe
tvil om at lille Nik var en dyktig musiker, var det noe med
hans postervennlige utseende som ikke passet inn så godt hos
de som var ute etter musikk som ga mer kredibilitet. Nik
Kershaw har holdt det gående helt fram til i dag, med en
lengre pause på 90-tallet. Likefullt finner man alle hans
britiske topp 10 plasseringer i årene 1984 og 1985. Noe som har
gjort ham til selve inkarnasjonen på ett one-hit-wonder hos
mange. Mens de av oss som ble bedre kjent med ham har sett at
han hadde mye bra å by på i årene etter også. 
Nik
ble født i Bristol i mars 1958, men vokste opp i Ipswich, øst i England. Foreldrene het
Douglas og Evelyn. Faren jobbet som arkitekt i det offentlige,
mens han spilte fløyte på fritiden. Moren var operasanger
når hun ikke var hjemme og passet Nik og broren Jonathan. Allerede
som 6 åring fikk Nik sitt første kyss, da han på sin
fødselsdag ble kysset av ei Janice
Wilkes, da de lekte
'Postmannen kommer'. Kysset gjorde stort inntrykk på unge Nik.
Han var sikker på at han var forelsket i henne. Skolegangen
gjennomførte han først på Morland Rd Primary
school, der
han utmerket seg innen fotball (skolelaget) og svømming. For
svømmingen fikk han flere utmerkelser. Men drømmen på denne tiden var å bli
fotballspiller, og da helst på favorittlaget Chelsea. Musikk
var på den tiden ikke noen stor interesse, selv om han gikk
til innkjøp av plater. "Your
Song" med
Elton John
ble den første plata han kjøpte. Faren hadde nettopp investert
i et nytt stereoanlegg, så Nik tenkte at det var på tide at
han kjøpte seg en plate. Elton John og Nik Kershaw
kom til å jobbe endel sammen senere i livet. Unge Nik likte
ballader, og da var denne låta midt i blinken. Nik: "
I've always been a
sucker for a good ballad and I just thought it was a lovely
song". 
Singelen
"Your Song". Ellers
likte Nik å bla i platebunken til faren. Samlingen inneholdt
klassisk, opera, og jazz. Slik som
Beethoven
og
Debussy. Musikk han likte, og som
påvirket ham senere i livet. Da
Nik ble eldre begynte han ved ved
gutteskolen Northgate Grammar
school. Her ble interessen
for idrett videreført med rugby og stavsprang. Interessen for
stavsprang kom ved en tilfeldighet, da det på skolens areal
befant seg et stavsprangstativ. Nik: "There was this big pit in
the corner of this grassy area and I asked the P.E. master one
day "What's that pit for?" and he said "Pole-vault"
and I said "Well, why doesn't anybody use it?" and
he said "Because nobody's stupid enough." So I
had a go". I
tillegg til idretten gjorde han seg også bemerket som en
lovende skuespiller i skoleforestillingene. Bl.a. gjorde han en
glimrende tolkning av rollen som Tweedledum i
Alice i
Eventyrland. Av
skolefagene likte han engelsk og kunst best, da det var fagene
som ga ham størst mulighet til å uttrykke seg selv.
Matematikk likte han minst, ettersom svarene allerede lå der. Og
selvfølgelig var han i ungdommen opptatt av jenter. Og Nik
har selv omtalt seg som en liten bølle da han var ung. Der
han stadig fant på fantestreker sammen med andre ungdommer.
Men pga. sitt uskyldige utseende var det gjerne de andre som
fikk skylden for det som Nik opprinnelig hadde hatt ideen til.
Bl.a. bestilte de kumøkk hos en bonde og avtalte levering
hjemme hos læreren deres. Bonden fikk beskjed om at de ikke
kunne være tilstede og ta imot møkka, så han skulle bare
legge den fra seg foran døren. Noe bonden gjorde.. Selv
om han likte å spille plater. Og da særlig med
favorittbandet Genesis, hadde han ikke noe stort ønske om å
spille selv. I yngre år hadde han prøvd seg på fiolin. Men
han måtte legge bort instrumentet da han syntes det laget en
sånn stygg lyd. Nik: " I hated it. It made such an awful noise.
I thought: Am I responsible for that? So I gave it up." I
stedet
klimpret han på en gammel akustisk gitar som faren hadde
hjemme. Men det var først da vennen Russell Chesterman
kjøpte seg en Gibson 335 at den da 15 år gamle Nik for alvor
fikk øynene opp for den musikalske verden. Ikke lenge etter
fikk han foreldrene til å kjøpe en Top Twenty gitar til 20
pund i musikkbutikken Mr.
O'Donnells i Ipswich. Foreldrene
var alltid veldig positiv til Nik og hans interesser. Noe
han er takknemlig for i dag. Den
første låta han lærte seg å spille var "Lola"
med The
Kinks. Det var også låta han spilte på
opptaksprøven da han ønsket å bli med i skolebandet. Han og
Russel Chesterman satt mye hjemme hos Russell på søndager,
der de prøvde å kopiere gitarspillet på platene til Black
Sabbath og Deep
Purple. Mens moren til Russell kom med
forfriskninger til de håpefulle. Inspirasjon
hentet de fra plater og konserter de var på. Sin første
konsertopplevelse fikk Nik da han var 14 år gammel, da iren
Rory Gallagher besøkte Ipswich.
To år senere fikk han sitt livs konsertopplevelse da han var
tilstede på en Genesis konsert. Som
16 åring i 1974 ble Nik med i bandet Thor sammen med vennen
Russell. Nik spilte gitar og sang, mens Russell spilte
bassgitar. De andre i bandet var Roger Waters (trommer) og
Nig
Cook på gitar.
Alle tre venner av Nik fra
Northgate High school.
Niks første band kalt Thor, med Nik på vokal. Bildet er tatt
i Church Hall, i småbyen Rushmere i Suffolk. På
repertoaret stod Bowie klassikeren
"The Jean Genie"
og Slades "Look
Wot You Dun"
- da i en mer skrålete
og rufsete utgave enn originalene. Mottagelsen bandet fikk var
alt annet enn overstrømmende. Men det hindret ikke Nik og co.
å fortsette arbeidet med bandet. Like etter ble Waters byttet
ut med Kim
Williamson på trommer.
samtidig endret de navn til Half
Pint Hogg. Midtveis
i skoleåret avsluttet Nik skolegangen (1975) for heller å konsentrere seg om musikkarrieren. Nik:
"It was a bit of a stupid thing to
leave school then." Tiden brukte han på Half Pint Hogg,
som hadde gjort det til sine spesialitet å spille Black
Sabbath og Deep Purple når de opptrådte. Der Nik stod med
mikrofonen og viftet mens han skrek ut sangene. Foreldrene
som selvfølgelig ikke likte at sønnen sluttet på skolen
før han hadde fått avgangspapirene, støttet ham likevel i
valget. Og hva ellers kunne de gjøre. Storebror Jonathan
hadde i forveien gjort noe lignende da han sluttet på skolen
for heller å jobbe som delfintrener i Sør-Frankrike. Selv
uten avsluttet skolegang fikk Nik seg jobb på arbeidskontoret
i Ipswich. Her jobbet han fra 1975 til 1978. Men selv om han
skulle være glad for å ha fått seg en ordentlig jobb,
mistrivdes Nik. Det kom inn mannfolk med 16 unger og en kone,
som ikke engang hadde penger til mat. Og da som 17 åring
skulle sitte der og vurdere slike tragiske tilfeller føltes
absurd for Nik. Half
Pint Hogg endret etter hvert navn (igjen) til Hogg.
Bandøvingene ble gjennomført på Claydon sementstøperi.
Underveis hadde Cook og kompisen Chesterman sluttet i bandet.
Disse ble erstattet av Paul Hart og
Roy Little. Høydepunktet
for bandet var når de fikk opptre på The Kingfisher i
Ipswich - byens innsted og konsertarena. Her opptrådte også
andre lokale band som Boy Bastion og
Fusion. Fusion var i
motsetning til de andre bandene profesjonelle. Og mens de
andre spilte rock, hadde Fusion jazz og funk på repertoaret.
Der de bl.a. spilte låter med Steely Dan og
The Weather
Report.
Teknisk sett var de også mye dyktigere musikere. Noe som
gjorde at Nik så opp til dem. En
kveld Ken
Elson som var bassist i Fusion gikk forbi utestedet
King William ble han nysgjerrig på noe livemusikk han hørte.
Da han kom innenfor døra så han at det var The Hogg som
opptrådte. Han ble umiddelbart imponert av gitarspillet til
Nik, og gikk rett opp til scenen og tilbød ham den ledige
jobben som gitarist i Fusion. Kershaw
var svært beæret over å bli spurt, men han trengte lang
betenkningstid før han slo til på tilbudet. Han var usikker
på om han skulle si opp den trygge jobben på arbeidskontoret
til fordel for en mer usikker tilværelse som
yrkesmusiker. Innerst
inne hadde han en drøm om en dag å bli så rik at han ikke
trengte å jobbe mer, men heller kunne bruke tiden til å
reise rundt i verden. Da
Nik sa ja til å bli med i Fusion, trodde han de var et jazz
funk/rock band med ambisjoner. Men han ble snart klar over
at de egentlig var et selskapsband som opptrådte på ulike
tilstelninger med dansemusikk på repertoaret.
Like ille var det at han måtte ikle seg en rosa og grønn
fløyelsdress
når de opptrådte. I tillegg var den alt for stor for ham,
ettersom han måtte bruke den samme drakten som den forrige
gitaristen hadde brukt. Og han var mye høyere enn Nik. De
andre i bandet lo rått første gang de så Nik i drakten, noe
som ikke akkurat økte selvfølelsen hans. På scenen prøvde
Nik å gjemme seg i bakgrunnen slik at folk ikke kunne se
ham. Bedre
ble det ikke da han måtte spille med på "Brown
Girl In The Ring": Boney M. Fugledansen: Tweets, og en lang
rekke Foxtrot og Waltz svisker. De
andre medlemmene av bandet var i tillegg til Nik og Ken Elson,
Reg Webb (keyboard) og
Alan Clarke (trommer). 
Dansebandet
Fusion med Nik bakerst. Med
tiden klarte Nik å tilpasse seg stilen og musikken til Fusion,
selv om han hele tiden ønsket seg ut av bandet. I 1979 ga de
også ut plate sammen, kalt "Till I
Hear From You".
Den ble gitt ut på Telephone
records. Her bidro Nik både med
sitt gitarspill, koring, i tillegg til at han skrev låter,
slik som "Big Brother" og
"Look Behind You". I
Han hadde også hovedvokal på flere av låtene. 
"Till I
Hear From You"
"Till I Hear
From You" ble 5 år senere kjent for verden som "Human
Racing" - tittellåta på
Niks debutalbum. Ifølge ham
selv skrev han låta på et tidspunkt der han syntes synd på
seg selv. Den handler om rotteracet vi mennesker omgir oss med,
der vi prøver å utkonkurrere hverandre i jakten på ytre
goder. Og der prisen for dette er høyere enn det vi selv er
klar over. Allerede da han skrev den visste han at den
"måtte" være siste låta på plata. Noe den var
både i 1979 og 1984. Også
"I Won't Let The Sun Go Down On Me", "Wide
Boy" og "Bogart" ble skrevet rundt 1980. Låter
som gikk sin seiersgang verden rundt noen år senere. "Bogart"
handlet om en taper som ser opp til Humphrey
Bogart. Kershaw: "He’s
basically a loser and he just looks at this image of Bogart on
the big screen and says, ‘Look, you’re the big man.
What would you do in my circumstances?’ And
it’s ridiculous because he’s looking at a totally fake
image."Kershaw var svært fornøyd med låta, og
har i årene etter hatt
den som en personlig favoritt. 
Nik
har tilsynelatende et mindreverdighetskompleks
i forhold
til filmhelter som James Cagney og Humphrey Bogart. Det
var mens han spilte i Fusion (1980) at Nik traff jenta som han kom
til å tilbringe de neste 23 årene sammen med.
Hun het Sheri og var en canadisk dame som studerte astrologi i
London. Han traff henne gjennom Ken Elson, bassisten i Fusion,
idet de alle var på vei til en konsert. Med årene ble Sheri
en viktig støttespiller for Nik, der hun alltid var med ham
når han var ute og turnerte. Hun koret når de opptrådte, og
hun deltok på innspillingen av Niks plater på 80-tallet.
Hun var ifølge Nik også en dyktig låtskriver. 
Nik
med Sheri, hans kone og venn gjennom mange år. Like
bra gikk det ikke med Niks musikalske liv. Fusion ble oppløst
i 1982, da antallet spillejobber hadde sunket dramatisk. Og de
andre medlemmene heller ønsket å bruke tiden på andre
ting. Kershaw
ble da tvunget tilbake til arbeidskontoret. Bare at denne
gangen måtte han stille seg på andre siden av skranken, der
han søkte om penger til livsopphold. Selv
om det ikke hadde gått så bra med Fusion, ønsket han å
fortsette som profesjonell musiker. Han
prøvde å finne seg et nytt band, uten at det førte til noe.
Etter hvert skjønte
han måtte prøve å få til noe på egen hånd. han sendte
derfor en demo med 6 låter han hadde skrevet til alle
plateselskapene. Til innspillingen av demoene hadde han fått
lånt seg et Portastudio av enn kamerat. Blant låtene
han sendte inn var både "I Won't Let The Sun Go Down On
Me" og "Human Racing". Men til tross
for låtenes opplagte kvaliteter ble han avvist av alle
selskapene. Nik gikk arbeidsledig i hele 14 måneder før noe
begynte å skje. I denne perioden fikk han god til å skrive
de låtene som kom til å utgjøre kjernen på albumene
"Human Racing" og
"The Riddle". På
denne tiden bodde Nik i et skrøpelig hus på landet som han
leide av en bonde i Little Yeldham, nær Sudbury. Nik har
aldri frøset så mye som da han bodde der. Vendepunktet
kom da Nik søkte etter en manager i musikkavisen Melody
Maker. Ringreven og veteranen innen
musikkbransjen, Mickey
Modern, var blant de 10 som svarte på
annonsen. Etter å ha forhørt seg litt fikk Nik vite at denne
Modern hadde fortid som manager for bluesbandet Nine Below
Zero, og at han nå var åpen for nye utfordringer. 
Mickey
Modern Og
dermed begynte ting å skje. Modern som hadde kontakter i
plateselskapene tok en ny runde med de selskapene som nettopp
hadde avvist Nik. Ikke minst klarte han å overbevise MCA
records sjefen Charlie Eyre om at Nik Kershaw var en mann å
satse på. I første omgang fikk Kershaw kontrakt på en
singelutgivelse, og en prøveperiode. Fram
til dette hadde Nik brukt fødenavnet Nicholas David, eller
Nick som engelskmennene forkorter slike navn til. Men i en
popverden full av Nickèr (Nick Beggs, Nick
Heyward)
skjønte Kershaw at det ikke var plass til enda en, så han
valgte å kalle seg Nik for å skille seg ut fra de
andre. Meritterte
Rupert Hine (Howard
Jones, Chris de
Burgh) ble satt til å
produsere førstesingelen "I Won't Let The Sun Go Down On Me". Det gjorde han på en måte Nik kunne like.
Dessverre ble ikke singelen noen suksess da den kom ut i 1983,
med 47. plass i Storbritannia som
resultat. 
1.
utgaven av "I Won't Let The Sun Go Down On Me". I
1983 ble Nik gift med sin Sheri, etter å ha vært sammen i 3
år. Vielsen foregikk hos byfogden med venner og familie
tilstede. Etterpå var det høytideligheter i parets hus i
Essex - et hus de på den
tiden nettopp hadde gått til innkjøp av. Det var romslig med store landområder rundt. Men det krevde endel
oppussing som Sheri måtte ta seg av mens Nik var
opptatt med sine innspillinger. Nik opplevde senere et problem i
forhold til MCA Records, da de ikke var så fornøyd med at pophelten deres var gift. Han fikk beskjed om å legge igjen
gifteringen når han var ute og turnerte eller stilte opp i
intervjuer. Et ønske han selvfølgelig nektet å etterkomme. Selv
om 1. singelen ikke hadde gjort det så bra som MCA hadde
håpet hadde de fortsatt troen på Nik. Så de byttet ut
Rupert Hine med en annen kjent produsent i Peter Collins
(Tracey
Ullman, Rush, Queensryche, Blancmange, Alice Cooper, Matt
Bianco, Phil Collins m.m.). 
Produsent
Peter Collins (bildet
er tatt endel år senere) Sommeren
1983 gikk Nik og Peter i gang med innspillingen av
debutalbumet "Human Racing". Den ble spilt inn over
10 uker i Sarm East studio i Øst-London. Selv om størrelser
som Julian Mendelsohn også bidro med sitt, var dette først
og fremst en produksjon skapt av Kershaw og Collins. Samarbeidet mellom de to fungerte så godt at Collins året
etter også produserte oppfølgeralbumet "The Riddle".
Kershaw hadde skrevet ferdig alle låtene på forhånd. I
tillegg til at han viste et unikt talent som låtskriver var
han også dyktig som musiker, der han på plata spilte både
gitar, trommer og bass. I tillegg til at han sang. Også kona
Sheri bidro med sin sang på plata. I
januar 1984 ble den Collins-produserte singelen "Wouldn't
It Be Good" gitt ut. Og denne gang gikk det mye bedre for
Nik. Låta ble umiddelbart en stor suksess i Storbritannia,
der den nådde 4. plass på singellisten samme måned. Til låta
ble det laget en fascinerende video basert på TV serien
"The Twilight Zone".  
I
videoen til "Wouldn't It Be Good" virket det
som om Nik var besatt av noe ubehagelig.
Videoen gikk sin
seiersgang verden over. I likhet med singelen som oppnådde
høye plasseringer i mange land. I det store platemarkedet
Tyskland ble det en flott 2. plass. I Norge ble det 6. plass,
Sveits 3. plass, Irland 2. plass, Canada 5. plass. Også U.S.A.
la merke til den nye stjernen fra England, der singelen nådde
46. plass på Billboard. I
årene etter er dette låta Nik Kershaw gjerne blir forbundet
med. Som en av de største hitene fra 80-tallet. Låta bidro
til at Nik mottok mye skryt for sine evner som
låtskriver. Samtidig som hans utseende ble brukt for det det
var verdt av plateselskapet og de glossy musikkbladene. Uten
at at Nik helt hadde sansen for det ble han presentert som et
ungpikeidol på linje med det Duran
Duran, Spandau Ballet og
Kajagoogoo opplevde på samme tid. 
Wouldn't
it be Good to be in your shoes, even if it was for just
one day... 1984
skulle bli et svært hektisk år for Nik Kershaw. Med to
albumutgivelser, en lang rekke singelutgivelser, mange magasin-
og TV-intervjuer, i tillegg til to Europa-turneer. I
mars 1984 kom albumet "Human Racing" ut i butikkene.
Og takket være hyggelige plateanmeldelser der man roste Nik
for hans låter og gitarriff, og populariteten til "Wouldn't
It Be Good", ble dette en storselger fra dag en. I
Storbritannia nådde plata 5. plass, men fortsatte å selge i
lang tid etterpå, takket være de mange hitsinglene som ble
gitt ut fra plata i tiden etter plateutgivelsen. Hele 61 uker
lå plata på den britiske albumlisten. Et annet land som også
hadde sansen for lille Nik var Norge. På VG-lista nådde han
7. plass. Riktignok først i september, et halvt år etter at
plata ble gitt ut. I U.S.A. ble det 70. plass. I
april 1984 ble den synthdominerte "Dancing Girls"
gitt ut på singel med en grei 13. plass i Storbritannia som
resultat (21. plass i Tyskland). Den
store sommehiten i 1984 ble nyutgivelsen av "I Won't Let The Sun Go Down On Me". Den lette
stemningen og det
fengende refrenget var som skapt for sene sommerkvelder. Nik likte
ikke den "polerte" versjonen som RCA valgte som singel (han
hadde spilt inn flere ulike utgaver). Og generelt likte han
ikke låta da han syntes den var for hitpreget. Nik: "I was
sick of that song the first time it was released. I know
people who bought it might be offended (fornærmet) by that,
and think I'm conning on them. But I'm not saying they're
wrong to like the record, you can't do that. I just can't
stand it when I hear it on the radio. It's too blatanly
commercial."
Likefullt
ble "I Won't Let The Sun Go Down On Me" en like
stor hit i Europa som det "Wouldn't It Be Good"
hadde vært. Med en flott 2. plass i Storbritannia, 8. plass i
Norge, 4. plass i Irland, 6. plass i Sveits og Nederland, og
12. plass i Tyskland. I likhet med "Wouldn't It Be Good"
er dette blitt en 80-talls klassiker som fortsatt spilles
ofte på radio og på diskoteker.    
Også
i Tyskland var Nik Kershaw en stor stjerne. Europas
største musikkmagasin
Bravo hadde ham på forsiden av
bladet hyppig en periode. Nik
ble et populært intervjuobjekt etter dette. Mye pga.
suksessen han opplevde, og ikke minst utseendet sitt som i en
periode prydet flere tenåringsrom enn det Duran Duran og Adam
& the Ants gjorde. Men sannheten var også den at
journalistene likte hans vesen, og det at han alltid hadde
reflekterte svar å komme med til spørsmålene deres. Dessverre
var ikke spørsmålene som ble stilt alltid like reflekterte.
Musikkmagasinene gjorde stadig vekk et nummer ut av at Nik
ikke var blant de høyeste personene ( han er ca 1.58 høy), en
"skjebne" han delte med bl.a.
Prince. Smash Hits magazine:
"Does it bother you when people talk about your height?".
Nik: "No, it bothers me in that I wish they had something
better to talk about, but it doesn't bother me because I'm
short." Da han var yngre pleide Nik å gå med sko som hadde
høye hæler, men han fant ut at de faktisk ikke gjorde ham
høyere, så han sluttet med det.
Enkelte aviser var direkte
stygge mot ham, og kalte ham et irriterende innsekt, med
hentydninger til hans høyde.
Mer
enn en gang forsøkte de å få ham til å si noe negativt om
Duran Duran og de andre konkurrentene på den tiden, noe Nik
ikke ville være med på. Han kjente de jo ikke så hvorfor
skulle han si noe negativt om dem. Kershaw: "I've never
met them, and it would be a complete waste of breath to slag
them."
På
midten av 80-tallet ble han gjerne sammenlignet med artister
som Paul Young og Howard Jones. Da de tre kom på banen
samtidig, og alle tre var godt voksen da det skjedde. I
tillegg spilte de popmusikk og hadde utseende som egnet seg i
musikkmagasinene. Derfor ble det gjerne til at de ble
sammenlignet. Men musikken deres hadde i realiteten ikke så mange
fellesnevnere. Paul Young satset på soul-inspirert pop,
Jones på synthpop, mens Nik var mer rett fram gitarpop.
Også
her prøvde musikkpressen å sette dem opp mot hverandre, uten
å lykkes. De traff hverandre nå og da, og hadde bare
positive ting å si om hverandre. Selv om Paul Young på en
humoristiske måte anklaget Nik for å stikke avgårde med en limousin
som han mente var beregnet for ham, da de begge skulle holde
konsert i Atlanta, U.S.A.
|
 |
|
 |
|
Nik
og Howard Jones |
|
Nik
og Paul Young |
I
mai 1984 startet Nik på en større turne i Europa som ble
behørig omtalt i media. Med seg hadde han et turneband
bestående av Dennis Smith, Keith Airey, Tim Moore og
Mark
Price. Blant koristene befant kona Sheri seg. For Nik var
hennes tilstedeværelse viktig for å ha noen faste
holdepunkter i en omflakkende tid. Nik: "Most people
on tour leave their wives at home, but in that case you
might as well not be married. It's great having her around."
Når Sheri måtte ta seg av
affærer i huset i Essex og ikke kunne være med på turneene, brukte Nik tiden til å spille
plater med Sting, Weather Report
og Scritti Politti.
(Favorittlåtene hans er er "Stay
With Me Till' Dawn" med
Judy Tzuke,
og "San Jacinto"
med Peter Gabriel.) I tillegg
til sjakkspill som også var en stor lidenskap. Han
investerte i en sjakkcomputer, så han alltid hadde noen å
spille med. Nik: "Sometimes,
on tour, I find my brain is swimming, and the only way I can
relax is by playing chess. I’ve played it
for years, but the trouble is you can’t always find someone
else who can play, so I’ve got myself a chess computer".
Mottagelsen han fikk i
Tyskland var overveldende. Det var ingen tvil om at han var
blitt en stor stjerne der.
| |
 |
|
 |
| |
Nik
Kershaw med turnebandet Krew.
|
|
Under en
konsert i Nederland: Dennis Smith, Mark Price, Keith Airley, Tim Moore & Nik. |
I
september 1984 ble den siste singelen fra "Human
Racing" gitt ut. Og det med tittellåta som egentlig var
skrevet i 1980. Den rolige ettertenksomme låta fikk mye skryt
pga. teksten. På mange måter handlet låta om Nik selv, og
følelsen av å bli jaktet på av fans og journalister. I
Storbritannia ble singelen en moderat hit, med 19. plass.
Høsten
1984 gjorde det tyske musikkbladet
Bravo litt ekstra stas på Nik
Kershaw og hans fans da de gjennom 12 nummer avbildet
deler av ham, slik at fansen tilslutt hadde hele ham avbildet
i bortimot fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen
på gutte- eller jenterommet.
Nik
Kershaw i 'fullstørrelse'.
Innimellom
arbeidet med promotering av plateutgivelser og turnevirksomhet, måtte Nik også sette av tid til sitt neste
album kalt "The Riddle". Han ble lettere irritert
på RCA da det ble klart at han bare fikk 3 og en halv uke på
å skrive låter til plata. Heldigvis hadde han et knippe
låter i ermet fra tidligere som han hentet fram til denne
innspillingen. Ikke minst
"Wide Boy" som han skrev i 1979. Den ble skrevet på
en tid der Nik ikke visste
hva det ville si å være popstjerne, så omtalen av denne
gutten var basert på antagelser. I 1984 så han på teksten i
låta som en advarsel til seg selv. "You
Might"
hadde han skrevet mens han turnerte rundt i Europa. Den hadde
også rukket å bli presentert live på denne turneen.
I
november 1984 fikk publikum den første smakebiten på den nye
plata, med tittellåta "The Riddle". Og den kelt-inspirerte singelen med det fengende refrenget ble umiddelbart en
stor hit over hele Europa. Med 3. plass i Storbritannia og
Irland, 5. plass i Norge, 8. plass i Tyskland og 10. plass i
Italia. For å nevne noen plasseringer.
 
Fra
videoen til "The Riddle". En låt som ble nok
en suksess for Nik Kershaw. I
tiden etterpå ble det blant fansen og musikkritikerne brukt
mye tid på å finne ut hva Nik prøvde å fortelle i låta.
Da teksten ikke ga noen mening, selv om man leste den grundig. Man søkte
etter et dypere budskap i teksten. Nik ble neddynget av brev
fra fans som mente de visste hva han sang om. I virkeligheten
var låta bare setninger og ord satt sammen uten noen indre
sammenheng. Dette ble først kjent mange år senere, da han
ikke torde å fortelle det mens det stod på som verst. I hele
tatt var ikke Nik så glad i å skrive tekster. Det var melodi og arrangementet som var hans styrke.
"The
Riddle" ble en stor hit for Nik Kershaw. Nik måtte
tilslutt innrømme at teksten ikke hadde
noe innhold,
men kun var ord og setninger satt sammen. Litt av en "Riddle" får
man si.
Albumet
"The Riddle" kom også ut i november 1984, og fikk i
Storbritannia sin høyeste plassering i desember da den nådde
8. plass på albumlisten, noe som førte til at den lå under
juletreet i mange tusen hjem det året. I Norge ble det 5.
plass, mens i U.S.A. ble det 113. plass. Norge var i alle år
et av de landene der Nik Kershaw hadde flest fans. Med
seg på plata hadde Nik igjen fått med seg Peter Collins og
Julian Mendelsohn (og kona Sheri). I tillegg hadde han med
meritterte folk som Mark King på bass (Level
42) og Andy
Richards på keyboard (Frankie goes to
Hollywood, Pet Shop
Boys, Gary Moore,
Rush). King hadde han møtt under et opptak
til 'Top of the Pops' på BBC, der King hadde uttrykt sin
begeistring for Niks musikk. Selv hadde Nik vært fan av King
og Level 42 siden starten på 80-tallet. Nik: "I
was one of the early Level 42 fans."
De to ble da enig om å samarbeide
sammen senere. Resultatet ble "Easy" som er å
finne på "The Riddle". Richards keyboardspill på
låter som "You Might", "Don Quixote"
og "Easy"
bidro til å gi albumet et mer elektronisk preg enn
forgjengeren. Plata
fikk omtrent den samme positive omtalen som "Human Racing", selv om det virket som om endel anmeldere hadde
plassert merkelappen "fjortisidol" på Kershaw, noe
som anmeldelsene bar preg av. Parallelt
med at plata ble gjort klar for utgivelse, var Nik og bandet
Krew opptatt med å forberede turneen "The Riddle Tour",
eller "Christmans Riddle Tour" som den ble hetende i
England. Øvingene ble gjort i største hemmelighet på et
lager i Londons kaieområde.
 I
november 1984 startet den britiske delen av turneen. Med 250
lyskastere, og 15.000 watt til å imponere fansen med.
Sceneshowet var ellers rimelig enkelt, da man ikke hadde tid
til å gjøre det bedre.
Nik og de andre i
bandet hadde felles lunsj under turneen.
Nik Kershaw markerte
seg tidlig som en dyktig låtskriver som også andre artister
ville ha hjelp fra. Og i november 1984 var Niks
"She Cries"
å finne på albumet
"I Hear Talk"
med Buck's Fizz.
Et band som på den tiden hadde opplevd å vinne Eurovision,
og ha 3. førsteplasser på den britiske singellisten. I 1993
valgte Nik å gi ut sin egen versjon av "She Cries"
på samleplata
"The Best Of Nik Kershaw".
I januar 1985 var
Nik Kershaw tilstede på
Brit Awards på
Grosvenor hotel i London sammen med sin kone Sheri. Han
mottok ingen pris, men hadde det likevel hyggelig sammen med
de andre stjernene.
Nik og Sheri på Brit
Awards i 1985.
Våren
1985 fortsatte Nik og bandet "The Riddle Tour", der
Norge var 3. stoppested på den europeiske delen av turneen.
Danmark og København var de første. Deretter fulgte
konserter i Japan, Australia, Canada og USA. Turneen var ikke
ferdig før i august 1985. 
Nik
Kershaw på konserten i Stockholm, Sverige. Den første låta
han spilte dedikerte han til alle Volvo-eierne i salen.
I mars 1985
ble "Wide Boy" gitt ut på singel, med en grei 9.
plass i Storbritannia som resultat (5. plass i Irland). Til låta
var det laget en morsom video der Nik var ikledd 50-talls
antrekk, for å skape den rette nostalgiske stemningen. Tanken
var at Nik skulle forestille et popikon fra de ulike tiårene
fram til 80-tallet. Ideen hadde Storm Thorgeson
som laget denne og de andre 80-talls videoene til Nik.
Thorgeson er ellers mest kjent for sine illustrasjoner på
"Dark
Side Of The Moon", og andre
Pink
Floyd plater.
Videoen var spilt inn
over 4 dager på The Academy i sør-London. Som statister
hadde Nik fått med seg medlemmer fra sin egen fanklubb.
Kledd i 50-talls antrekk.
  Videoen
og singelen til "Wide Boy". Nik som
nettopp var kommet hjem fra konserter i Tyskland, ble sendt
rett ut igjen for å promotere singelutgivelsen av "Wide
Boy". At
Nik nå var etablert som en av de største stjernene innen pop fikk man en bekreftelse på da han ble invitert til å
opptre på legendariske
Live Aid den 13. juli 1985. Å stå
foran 70.000 mennesker som synger med på "Wouldn't it be
good to be in your shoes.." var en stor opplevelse for
lille Nik.
 På
Live Aid framførte Nik "Wide Boy", "Don Quixote",
"The
Riddle" og "Wouldn't It Be Good".
Et annet
tegn på at han nå var i den musikalske eliten var det da han
ble invitert til å spille gitar, og kore på Elton Johns store hit
"Nikita". Respekten de to imellom var gjensidig.
Som nevnt var Eltons singel "Your Song" den første plata Nik
kjøpte da han var liten, og Elton John hadde i forveien
berømmet Niks evner som låtskriver.
I august
1985 kom den 3. singelen fra "The Riddle" albumet
med "Don Quixote". Og om Nik syntes han sleit med
lyrikken, lyktes han bra her. "Don Quixote"er basert
på bokklassikeren ved samme navn som ble skrevet i
middelalderen av spaniolen Miguel de Cervantes. Boka
handler
om en drømmer som gjerne ser på seg selv som den store helten,
der han som ridder befrir vakre jomfruer. Og
dermed ble "Don Quixote" en slags fortsettelse av
drømmeren han sang om i "Bogart", som ønsket han
kunne være som Humphrey Bogart. Og historien om denne
personen som ønsker å være noe annet enn det han er, ble
senere videreført i "James Cagney"
og i tittelen
på albumet "To Be Frank (Sinatra)". "Don
Quixote" nådde 10. plass i Storbritannia og 9. plass i
Irland.
B-siden av singelen het
"Don't Lie".
Vokalen på låta hadde Niks kone Sheri, uten at det stod noe
om det på coveret.
Fra juli 1985 til
september, var Nik ute på turne i Nord-Amerika sammen med
Paul Young. En artist han gjerne ble sammenlignet med på
80-tallet, som nevnt. De kjente ikke hverandre så godt før det, men i
løpet av turneen ble de bestevenner, og tilbrakte mye tid
sammen utenfor scenen. 
Nik
Kershaw og Paul Young dro på turne sammen i Nord-Amerika, med
oppstart i Miami (bildet).
I
november 1985, mellom to plateutgivelser, ga Nik ut singelen
"When A Heart Beats",
som var en rett fram gitarlåt
kompet med en blåserrekke. Den ble en mindre hit i
Storbritannia med en 27. plass (14. plass i Irland). I
ettertid angret Nik på at han ga ut denne singelen mellom to
albumutgivelser, da interessen for ham på det tidspunktet
ikke var den største. Nik: "It was crazy to release a
record then."
Årsaken til at han ga ut
singelen på det tidspunktet, var at han hadde skrevet
materialet til en ny plate, og funnet ut at det ikke holdt
mål. Han syntes det minnet for mye om de to foregående
platene, og ønsket ikke å gjenta seg selv. Nik: "I played
myself the demos, and just decided that they weren't good
enough. I was repeating myself."
Materialet ble
derfor droppet, med unntak av "When A Heart Beats" som ble
gitt ut på singel. Nik gikk deretter igang med å skrive helt
nye låter i studioet sitt. 
Fra
videoen til "When A Heart Beats". Dette
skulle etter hvert vise seg å bli siste gang Nik klarte å
komme seg inn på Topp 40 i Storbritannia med en singel eller
album. Alle platene i årene etter har vært moderate
suksesser. Noe som har bidratt til å gi Nik stempelet som
ultratypisk 80-talls artist. Fordi han tilfeldigvis hadde
sin suksessperiode i dette tiåret. 
I
1985 rakk Nik også å opptre som medlem av en 'supergruppe'
bestående av ham, Stewart
Copeland (The
Police), Mark
King (Level
42), Mark
Brzezicki (Big
Country), og
Mr. Bean!!
Sammen framførte de den Copeland skrevne låta "Love
Lessons" på
BBC TV. I et show som skulle fronte BBCs eget "Children
In Need".
Målet var å samle inn mest mulig penger, som deretter ble
gitt til veldedige organisasjoner. "Love
Lessons" var en grusom låt, og for anledningen var Nik
dyttet i bakgrunnen som gitarist, ettersom Copeland selv
valgte å spille gitar på låta. 
Nik
Kershaw på scenen sammen med Mr. Bean, Stewart Copeland, Mark
King og Mark Brzezicki I
1986 var Nik klar med sin første singel fra det neste albumet
kalt "Radio Musicola".
"Nobody
Knows" var
navnet på singelen som omhandlet en av mest kontroversielle
sakene fra 60-tallets England. I 1963 ble nemlig Christine Keeler
et av de mest omtalte navnene da hun som luksusprostituert
hadde et forhold til både den engelske politikeren John
Profumo, og den russiske ambassadøren
Yevgeny
Ivanov. Midt
oppe i den kalde krigen var dette alt annet enn heldig, og det
førte til at flere i den engelske regjeringen måtte gå av
som følge av skandalen. Nik viste med dette nok engang at han
var i stand til å ta opp interessante emner og gi dem en ny
vinkling.  
Singelen
"Nobody Knows" handlet om oppstyret rundt
Christine Keeler i 1963.
Dessverre
nådde singelen bare en 44. plass i Storbritannia. Og selv om
videoen til låta ble vist på NRK bidro ikke det at singelen
solgte noe særlig her heller. 24.
oktober ble albumet "Radio Musicola" lagt ut for
salg. En plate som ble
vel mottatt av fansen, og som inneholdt fine låter som "What
The Paper Says", "L.A.B.A.T.Y.D.", "Running
Scared", "Radio Musicola" og "Nobody Knows".
"What
The Paper Says" var muligens påvirket av Niks dårlige
erfaring med pressen, der de tok ting ut av luften, og
presenterte det som om det var noe Nik hadde sagt eller
gjort. Nik: "I mean people literally don't believe you when
you say it's complete fabrication. People go: "they
can't do
that", but they do It's unbelievable." Avisa The Sun
hadde
noen år tidligere hatt et oppslag om Nik der han presenterte
sine 10 favorittkvinner. Noe han aldri hadde gjort. Nik: "Nobody
ever asked me my most desirable women."
"James Cagney"
var på en måte en
fortsettelse av "Bogart" fra førsteplata, der Nik fokuserte
på filmheltenes påvirkning på selvbildet til vanlige
mennesker. Nik: "The chorus says you've got to be tougher
than James Cagney,
smarter than
Charlie Chan, and
as good lover as
Valentino, or you
won't be a man
– that's
what the movies were saying at the time. The song is just
saying: ' stuff all that, do what you want to do'."
"Violet
To Blue" var ment som en
anti-dop sang. Nik ble inspirert til å skrive låta etter
å ha lest historien om en mor som fant datteren sin død av
en overdose. Nik Kershaw: "Når du dør av en
overdose, kveles du ofte av ditt eget spy og blir blå i
ansiktet. Jenta het ikke Violet, men litt juks er lov. For
da kunne jeg skrive 'one day she turned from Violet to
blue'."
Nik i studio under
innspillingen av "Radio Musicola".
Det "Radio
Musicola" kanskje manglet var en stor hit, slik "The Riddle"
og "Wouldn't It Be Good" hadde vært på de
foregående platene. Og det var heller ikke det at pressen
ikke likte plata. De bare lot være å omtale den. Noe som er
mye verre enn dårlig omtale. Musikkpressen var på
2. halvdel av 80-tallet mer fokusert på den alternative
rocken og Manchester-scenen. Mens de typiske popbandene var
ute. På dette området delte Nik skjebne med både Spandau
Ballet, Paul Young, Howard Jones, The Human League m.fl. Selv
om Nik på plata hadde fått med seg dyktige folk som Bob
Kraushaar (produksjon),
Mark Brzezicki fra
Big
Country
(trommer), Carol Kenyon
(koring), Simon Philips (trommer), var dette først og fremst
Niks eget produkt, der han sang, spilte gitar, keyboard,
programmerte, og produserte plata (sammen med Peter Collins). Kona Sheri
deltok som vanlig på koring. På
denne tiden valgte Nik å klippe av seg hockeysveisen som han
hadde vært så kjent for. Resultatet
ble en skuffende 47. plass for "Radio Musicola" i
Storbritannia. Heller ikke den neste singelen "Radio
Musicola" nådde opp i hjemlandet (43. plass). 3.
singelen "James Cagney" ble kun gitt ut i
Tyskland.
Før han gikk igang med en
turne for å promotere plata, dro han og kona Sheri på ferie
sammen. For første gang siden de ble sammen. Turen gikk til
Barbados i Karibien, der Nik bl.a. prøvde seg på dykking.
Dette gikk imidlertid ikke så bra, da han skadet øynene sine
idet han traff vannet. For at folk ikke skulle se at øynene
var opphovnet, gikk han med solbriller den første tiden
etter at han kom hjem. Dette var han ikke helt komfortabel
med, da han fryktet at folk ville tro at han prøvde å se kul
ut. Nik: "It was very embarrassing."
Nik og kona Sheri dro
på ferie til Barbados høsten 1986.
I september 1986, like
etter at Nik kom hjem fra turen til Barbados, var han og
kona Sheri med på veldedighetsplata
"It'a Live
In
world-The Anti Heroin Project".
Det var en
Charley Foskett
som stod bak prosjektet, og pengene fra plata gikk til
Phoenix House
charity -
et rehabiliteringssenter for narkomane. Sammen med kjente
navn som
Thompson Twins, Mike Peters
fra
The Alarm, Fish, Suggs
fra
Madness
og Holly
Johnson,
var de med og sang på låta
"Live In World".
Nik Kershaw med
briller for å skjule at øynene hadde hovnet opp. Her er han
i prat med
Tom Bailey fra Thompson
Twins under innspillingen av låta
"Live In World".
I november 1986 dro Nik
og bandet ut på turneen som fikk navnet
"Radio Musicola
Tour".
Første konsert ble holdt den 25. november i
Graz Arbeiterkammer Saal
i Østerrike. Etter 20 konserter var det meningen at Nik
skulle opptre på Rockefeller
i Oslo, 20.
desember, men den konserten ble dessverre avlyst. Deretter tok han seg en juleferie
som varte fram til 15. januar 1987. På del 2 av turneen ble
26 britiske byer besøkt. 20. februar 1987 ble
"Radio Musicola
Tour"
avsluttet i Glasgow.
Etter dette
tok Nik seg en velfortjent pause,
og forsvant ut av rampelyset for en stund. Nik og Sheri hadde etter hvert
fått to barn sammen som tok mye tid. Ikke minst fordi
det ene ble født med Down syndrom. I 1987
og 1988 brukte han også mye tid på skrive og spille inn
låter til det neste studioalbumet sitt. I april 1987 dro han
til Los Angeles, og ble der i 4 måneder for å spille inn
låter. Han fant da ut at materialet han hadde skrevet ikke
var bra nok (igjen), og dro derfor hjem for å skrive nye låter. Nik:
"I could never put out sub-standard material."
Disse tingene gjorde at han ikke lenger var like interessant
for musikkbladene og avisene. I november 1988 hadde det
populære musikkbladet
Smash Hits
et oppslag om Nik, der de lurte på hvor det var blitt av ham,
siden de ikke hadde hørt fra ham på flere år: "Do you
remember him readers? He was around many centuries ago."
Selv var ikke Nik enig i at han hadde vært bort så lenge: "I've
only been away since the beginning of '87! It's not that
long ago."
En mer voksen Nik
Kershaw i 1988. Det
var ikke før i 1989 at man igjen hørte om ham, da han dro ut
på turne sammen med Elton John. 10. april 1989 gjestet Nik og
Elton Drammenshallen. Sammen gjorde de hele 52
konserter våren og sommeren 1989. Bl.a. med 9 konserter
på Wembley stadion. Invitasjonen til turneen kom bare kort
tid før den skulle begynne. I
januar 1989 ga han ut singelen "One Step Ahead"
som nådde 55. plass i Storbritannia. 
Singelen
"One Step Ahead". Oppmuntret
av suksessen med turneen gikk Nik i gang med innspillingen av
et nytt album. Høsten 1989 kunne han presentere nok ven ny singel
for de som fortsatt var interessert i ham, med den vakre
"Elisabeth's Eyes". Dessverre ble heller ikke den noen
suksess.  
Nik
valgte å slå ut håret igjen på videoen til
"Elisabeth's Eyes". 16. mars
1990 kom albumet "The Works". Denne gang hadde han
fått med seg Julian Mendelsohn som produsent. I tillegg til
kjente musikere som Jeff Porcaro
(Toto), Peter
Wolf, og
Sidedah Garret (skrev "I
Just Can't Stop Loving You"
for Michael
Jackson). Plata ble likefullt forbigått i
stillhet av både fansen og plateanmelderne. Etter
den skuffende mottagelsen av de to siste studioalbumene var
det tid for Nik å sette seg ned og evaluere livet han levde,
og hva han skulle gjøre i tiden framover. Nik: "By
the end of the ‘80s my records weren’t selling and that
was hard to deal with. I knew I was the same bloke I’d
been to years before and I couldn’t understand why everybody
was suddenly deserting me." Han
innså at han var blitt for gammel til å spille rollen som
popstjerne (32 år i 1990). Samtidig som han ønsket å bruke
mer tid sammen med barna Rudi,
Ryan (senere kom også Dylan),
og kona Sheri. Han var også lei av livet som fram til da
stort sett hadde bestått av platestudioer og
turnevirksomhet. Han
bestemte seg da for å begynne som låtskriver for andre. Noe
som var lettere å kombinere med livet som familiefar. Nik: "The big plan was to sit at home,
write songs and send them to my publisher, who'd give them
to
Tina Turner
or whoever".
I
1990 valgte Nik å si farvel til livet som popstjerne. Deretter
gikk Nik igang med en suksessrik karriere som låtskriver for
artister som
Lulu,
Ronan Keating, Cliff Richard, Elton John, Tony
Banks (Genesis), Anita
Hegerland, Bonnie
Tyler, Cliff
Richard,
The Hollies,
Petula Clark,
Elaine
Page, Colin Blunstone, Imogen
Heap, Archbishop Desmond Tutu,
Darius, Gary Barlow, Let Loose og
Chesney Hawkes. Han
produserte også noen av platene han skrev låter til (Bonnie
Tyler, Cliff Richard). Niks
låtskrivertalent har i alle år vært udiskutabelt, og nå
fikk han sjansen til å perfeksjonere det. Den største
suksessen som låtskriver opplevde Nik i 1991 da unggutten
Chesney Hawkes gikk til topps i Storbritannia med den Nik-skrevne "The
One And Only"
- en låt som hadde et umiskjennelig Kershaw preg over seg. 
Om
han ikke klarte å oppnå suksess på egen hånd hjalp det godt på kontoen å skrive låter for andre.
Slik
som på nr. 1 hitèn "The One
And Only" med
Chesney Hawkes. I
1991 stod han også fram på plate sammen med Tony Banks fra
Genesis på hans album "The Gift". Sammen skrev de
låta "I
Wanna Change The Score". En låt som også
ble gitt ut på singel i Banks og Kershaw sitt navn. I
1993 dukket han igjen opp på en plate sammen med Elton John,
da de spilte inn den Kershaw-skrevne låta "Old Friend"
på Eltons album "Duets". Denne låta som også Nik
var med og sang på ble gitt ut på singel samme år. Niks
ansikt pryder forøvrig coveret på singelen. 
Deretter
ble det veldig stille fra Nik Kershaw. Parallelt med at han
skrev sanger for andre, skrev han låter som han ikke ville gi
bort, da han følte de ikke passet for andre enn ham selv. Han
følte låtskrivingen som en slags terapi i tunge perioder.
Utover 90-tallet ble han flere ganger forespurt om han ikke
ville bli med på retro-turneen Here & Now,
der flere 80-talls helter dro rundt og spilte gamle slagere med stor
suksess. Men hele 7 ganger valgte han å si nei, da han var
redd for at en deltakelse her ville gå utover hans
kredibilitet. Først i 2004 skjønte han at han ikke lenger hadde
noen kredibilitet! slik at han da valgte å si ja til
forespørselen. I
1998 følte han for å presentere noen av de mange låtene han
hadde skrevet de seneste årene. Han samlet da et band som
bestod av bl.a. hans gamle gitarist Keith
Airey. Sammen dro de rundt i Europa og underholdt de som
fortsatt husket på ham. Inspirert av dette spilte han
deretter inn albumet "15 Minutes"
som kom ut i 1999.
9 år etter hans forrige studioalbum. Låter han hadde skrevet mens han klunket på sin akustiske gitar. 
"15 Minutes"
En
forsmak på plata fikk publikum i februar 1999, da han ga ut
singelen "Somebody
Loves You". Og den viste på en
fin måte at Nik fortsatt var i stand til å skrive flotte
låter. Låta ble spilt mye på
radiostasjoner rundt om i Europa. Generelt var media
nysgjerrig på hva Nik hadde å by på etter så mange år
borte. Med tiden hadde han utviklet seg til et ikon som man
gjerne forbandt 80-tallet med. 
Singelen
"Somebody
Loves You". Plata
"15 Minutes" fikk god kritikk da den kom, der man
berømmet ham for hans reflekterte tekster og gode melodier,
som til tider hadde et melankolsk, lavmælt preg. Den akustiske
gitaren var dominerende på de fleste låtene. Salgsmessig ble
det sånn passe, der den akkurat kom seg inn på den britiske
topp 200 listen. Også "What
Do You Think Of It So Far?" ble gitt ut på singel. I tillegg gjorde han i 1999
en duett med bandet Les Rythmes Digitales på singelen
"Sometimes".  
Fra
videoen til "Somebody
Loves You". I
2001 var Nik tilbake med nok et album, kalt "To
Be
Frank". Og her fortsatte han der han slapp på "15
Minutes", med lavmælte låter bygget rundt en enkel
produksjon. Unntaket var førstelåta "Wounded" som
var en gladlåt med kalypsopreg. Høydepunktene på plata var
"One Day", "All Is Fair", "Take Me To
The Church" og
nevnte "Wounded". I likhet med
"15 Minutes" var plata produsert av Nik selv.
"Frank" var Niks alter
ego. Nik: "Frank
sits on my shoulder and tells me I'm crap." Så for ham var
det derfor naturlig å kalle plata "To be Frank". "Wounded"
ble gitt ut som singel fra plata i 2001. Uten at den
solgte noe til andre enn den harde kjernen av Kershaw fans.
I tiden
etter utgivelsen av "15 Minutes" og "To be
Frank" var Nik stadig ute på veien og opptrådte. I
2001 var Nik ute med en bok, for første gang i karrieren. "Spilling
the Beans - Making it in music"
var en uhøytidelig bok om hvordan man skal lykkes i
musikkbransjen. Fra man spiller inn sin første demo, til man
er ute på veien og opptrer for folk. "Spilling the
Beans" var en delvis selvbiografisk bok fra Nik, der han
fortalte om hva han måtte gjennom før han tilslutt lykkes
som popartist. Boken var svært underholdende lesing, enten
man var musiker, fan av Nik, eller ingen av delene.
"Spilling
the Beans - Making it in music". Der Nik fikk med sine tørrvittige
kommentarer ga leseren et innblikk musikkbransjen. I
2003 skjedde det som mange ikke trodde var mulig da han ble
skilt fra sin Sheri, hans kone gjennom 20 år. De to hadde
fulgt hverandre fra tiden da Nik var arbeidsledig og knapt
hadde penger til mat, gjennom den suksessrike tiden på
80-tallet, til de på 90-tallet var småbarnsforeldre til tre
gutter. Hva årsaken til bruddet var er det ingen som vet, da
ingen av dem ønsker å snakke om det. 
Sheri
og Nik fra den tiden da de fortsatt var sammen. I
2004 gjorde Nik det han aldri hadde trodd han kom til å
gjøre. Da han sa ja til å bli med på den omtalte "Here
& Now" turneen. 7 konserter i Storbritannia ble
gjennomført i desember 2004. En som var veldig glad for å ha
med Nik var 80-talls helten Limahl. Han hadde vært fan av
Nik siden "Wouldn't It Be Good". Respekten for Nik
var så stor at Limahl nesten ikke visste hva han skulle si
første gang de traff hverandre. Med seg på turneen hadde Nik
kjente navn som Midge Ure,
Kim
Wilde, Belinda Carlisle, Bucks
Fizz, Living In A Box,
i tillegg til nevnte Limahl. Å bli
assosiert med disse navnene var nok ikke noen pluss for
kredibiliteten, noe som Nik så rett hadde antydet mange år
tidligere. Men gleden av å få lov til å opptre foran et
stort publikum var så stor at Nik slapp hemningene. 
Nik
& Limahl
Det
viktigste var likevel at han nå var fornøyd med livet. Og oppmerksomheten han fikk fra media og
fansen gledet ham mer enn den gjorde på 80-tallet.
Gjennom hele sin karriere har Nik vært glad i å opptre
for fansen.
Og selv om
han ikke tjener så mye på platene han gir ut er
han likevel en holden mann. Med 8 millioner solgte plater, og
en solid inntekt på royalities hver gang noen spiller "Wouldn't
It Be Good", "The Riddle", "I Won't Let The Sun Go Down On Me" eller noen av de andre hitlåtene
han har skrevet, gjør at han fortsatt har nok penger. Han
er hva man kaller en millionær. 
Den
flotte hårmanken fra 80-tallet er borte. Men evnen
til å skrive gode låter er intakt. I
juli 2006 ble det via Nik Kershaws hjemmeside gjort kjent at han
planla å gi ut et nytt studioalbum kalt
"You've Got To Laugh".
Hans første album på 5 år. Tracklisten på plata var :
"Can't Get
Arrested"
"Oh You Beautiful Thing"
"Lost"
"All About You"
"Promises, Promises"
"I Hope You're Happy Now"
"Old House"
"Yeah, Yeah"
"Born Yesterday"
"Loud, Confident & Wrong"
"She Could Be The One"
"You Don't Have To Be The Sun" Det
dreide seg om 12 helt nye låter. Til stor glede for hans fans.
Plata ble først og fremst gjort tilgjengelig via hans
hjemmeside Nikkershaw.net.
Mange fans var svært spent på kvaliteten på plata. Og Nik selv
var svært optimistisk. Webmaster
kan i hvert fall bekrefte at dette er en plate som ligner på de
to foregående, der Nik fremstår som en lavmælt og ærlig
artist. Låtarrangementene er nedstrippet, med Niks akustiske
gitar og vokal som det bærende elementet. Et par låter har
fått "elektronisk touch" som gir assosiasjoner til Radiohead.
I hele tatt en flott plate. 
En
blid Nik Kershaw i 2005.
Dessverre ble ikke dette plata som løftet Nik tilbake på
listene i Storbritannia, selv om den mottok mye hyggelig
omtale.
3.
desember 2006 var Nik gjest på TV2s
retroprogram Gylne
Tider. Der
ulike helter fra 80-tallet blir gjort stas på. Nik fortalte
her hvor sterkt han mislikte plateselskapets trang til å styre
hans klesvalg på 80-tallet. Han visste hvordan han skulle
skrive og framføre gode poplåter. Men han visste ikke hvordan
han skulle fremstå visuelt. Nik
fikk samtidig sjansen til å promotere sin siste plate "You've
Got To Laugh" for potensielle norske platekjøpere. I hele
tatt et morsomt gjensyn med Nik som virket svært fornøyd med
livet sitt.
Nik Kershaw fortalte
om sin karriere på retroprogrammet "Gylne Tider" på TV2.
29. oktober 2007
opptrådte Nik sammen med stjerner
som Mark King fra Level
42 (bass), Stewart Copeland
fra The Police (trommer), og skuespilleren Rowan Atkinson
(kazoo,
tamburin) i TV programmet for
Comic Relief,
en veldedighetsorganisasjon. Der de sammen framførte en
låt. Mest sannsynlig "Love Lessons", som de hadde
framført sammen i 1985, for et lignende formål.
1. mars 2008 dukket Nik
opp på norsk TV igjen, da han framførte "Wouldn't It
Be Good"
på "Den store
klassefesten" på
NRK.
Det som var litt spesielt var at Nik hadde alliert seg med
dyktige norske musikere, slik at låta kunne framføres live
uten playback, slik som det ellers pleier å være i TV-program. Med blåserrekke og koring ble framføringen et
hyggelig gjensyn med 80-tallet.
Nik Kershaw framførte
"Wouldn't It Be Good" live på "Den store klassefesten" på
NRK.
Nik besøkte Norge nok en
gang i 2008, da han i oktober ble hentet inn av Sparebank
1 for å
underholde gjestene i et veldedighetsarrangement (Tæl)
de hadde i Olavshallen i Trondheim.
Sommeren 2009 deltok Nik
på flere festivaler. Bl.a. på Rewind Festivalen i England. I
2009 ble Nik gift med Sarah.
Lite er kjent om damen, men om man sender en mail til
Nikkershaw.net om noe, er det kanskje hun som svarer deg (slik
som hun gjorde til meg: Webmaster). I
2010 deltok Nik med låta
"If It Get's
Much Better Than This"
i den britiske komedien "Round
Ireland With A Fridge".
I tillegg til å synge hovedlåta i filmen, deltok han også som
skuespiller - dog i en mindre rolle. Også Niks kamerat Chesney
Hawkes bidro med en låt til filmen. 
Nik
Kershaw fikk prøve seg som skuespiller i filmen
"Round Ireland With A Fridge" Våren
2010 var Nik tilbake med et nytt album, kalt "No
Frills". På
Niks hjemmeside fikk man denne beskrivelsen av uttrykket, som
ga navnet til plata hans: "No-frills or no frills; is a
term used to describe any service or product for which the
non-essential features have been removed." 
"No
Frills" Plata
bestod av akustiske versjoner av hans gamle hits. Slik som
"Dancing Girls", "Wouldn't It Be Good",
"I Won't Let The Sun Go Down On Me" m.m. I tillegg
til noen nye låter. Utgivelsen ble fulgt opp med en akustisk
turne i Storbritannia, kalt "Solo
Acoustic Tour". Turneen
fortsatte inn i 2011, der Nik også besøkte andre land i
Europa. I juni var turen kommet til Norge, der han gjorde hele
3 konserter. 3. juni stod han på scenen på
Rockefeller i Oslo.
Dagen etter hadde han flyttet seg til Rogafest
i Rogaland. 5. juni
opptrådte han på Rick's
teater i
Bergen. Egentlig
var det meningen at Nik skulle spille på intime John Dee i
Oslo, men pga stor pågang ble konserten flyttet til
Rockefeller. 
Annonse
for konserten på Rockefeller i Oslo. På
Rockefeller var det Ingrid
Bjørnov, som på
80-tallet hadde suksess med Dollie,
som varmet opp for Nik. Hun spilte låter, og fortalte små
historier. Bl.a. fortalte hun om Are
Kalvø som fikk
frastjålet Kershaw albumet "To Be Frank"
nyttårsaften 2009. Og like etter stod nevnte Kalvø på scenen,
en av norges mest kjente komikere. Etter at han hadde sagt noen
velvalgte ord for kvelden kom Nik Kershaw på scenen. Med
seg hadde han Chesney Hawkes, som framførte megahiten "The
One And
Only", til unison allsang fra salen. 
Nik
Kershaw på Rockefeller. Om
konserten i Oslo hadde vært en suksess ble den i Bergen en
ditto nedtur, med kun 100 publikummere på Rick's. På
samme tid som Nik gjorde konserter i Norge ble han også
invitert til å opptre i det poplære TV-programmet "Allsang
på grensen" på
TV2. Her framførte han "The Riddle" og "Wouldn't
It Be Good", til stor glede både for de frammøtte, og de
mange hundre tusen nordmenn som så programmet på TV. 
Nik
Kershaw på "Allsang på grensen" i 2011. 23.
juli 2012 fikk Nik endel oppmerksomhet i Storbritannia, da han
var gjest på frokost TV på BBC. Her mimret han tilbake til
80-tallet sammen med programlederne, der det ble vist klipp fra
liveopptredener han gjorde på BBC på den tiden. De pratet
også om Niks kommende plate, som TV seerne fikk muligheten til
å høre klipp fra. 
Nik
Kershaw på britisk frokost TV, der han pratet om 80-tallet og
den nye platen sin. I
april 2012 ble det kjent at Nik kom til å glede nordmenn med et
besøk også i 2012. Men i stedet for å opptre i en av de store
byene, valgte han å takke ja til å opptre på
Storåsfestivalen i Sør-Trøndelag, fredag 27. juli. Storås
ligger 7 mil sør for Trondheim. Andre navn som opptrådte på
festivalen var Bernhoft,
Sie Gubba
og The Go!
Team. Noen
år tidligere deltok også 70-talls heltene i Blondie
på denne festivalen. 
27.
juli 2012 opptrådte Nik Kershaw på Storåsfestivalen. I
dagene før festivalstart var det usikkkerhet om det ville bli
noe av arrangementet, pga. lavt forhåndssalg av festivalpass.
Men innen det skulle starte hadde det ordnet seg for
arrangørene. Nik
Kershaw kunne derfor gå på scenen fredag kveld, i pøsende
regnvær. Han åpnet med ordene "Is there anyone younger
than 27 here? If you're younger than 27, you're younger than
this song", før han dro i gang rekken av 80-talls hits.
På "I Won't Let The Sun Go Down On Me" og "The One
And Only" fikk han med ungdommen på allsang (i tillegg til de
godt voksne) - ungdom som knapt hadde hørt om ham fra før. Adresseavisen
som var tilstede på konserten var fornøyd med det de så og
hørte, og konkluderte med at 'Nik Kershaw vant oss alle over
til slutt'. 
Nik
Kershaw på Storåsfestivalen (foto: Adressa). Bare
noen dager etter at Nik kom hjem til England var han klar med
utgivelse av et nytt studioalbum (6. august 2012), kalt "Ei8ht").
Plata bestod av 12 låter som igjen viste at Nik fortsatt evnet
å lage fengende popmusikk med reflekterte tekster. Slik som i "The
Sky's The Limit",
som var en sang til barnet fra foreldrene, og
"You're The Best"
som var en hyllest av (Niks) kone. Andre flotte låter på plata
var "The
Bell", "Stuff"
og åpningslåta "This
Tears". Plata
kunne minne om 80-talls albumene hans, og den hadde innslag
både av rock, pop og country. "Ei8ht"
mottok svært mye skryt i kommentarfeltet for plata på
Amazon.co.uk Og den solgte så bra at den kom inn på den
britiske topp 100 albumlisten, noe han ikke hadde opplevd siden
"Radio Musicola" fra 1986. 
Albumet
"Ei8ht" fra 2012. "The
Sky's The Limit" og "You're The Best" ble gitt ut
som singler fra albumet. Plateutgivelsen
ble fulgt opp med konserter, og festivalopptredener i 2012/2013. Med seg på scenen hadde Nik Adam
Evans på
gitar, Bob
Knight på
trommer,
Andrew Kingslow på
tangent, og
Paul Geary
på bass. 8.
august 2012 opptrådte Nik i Hyde Park i London, på en konsert
som ble arrangert i forbindelse med OL i London. 2102
ble et aktivt år for Nik. I tillegg til over nevnte deltok han
også sammen med Steve
Hackett på
sistnevntes prosjekt Genesis
Revisited 2,
der Nik sang på låta "The
Lamia". 31.
mai 2013 var Nik atter en gang tilbake i Norge - for 3. gang på
3 år - da han opptrådte på
Den blå grotte
i Fredrikstad. Med seg på scenen hadde han de norske musikerne
Børge Petersen-Øverleir
(gitar og vokal),
Rino Johannessen
(bass), Eirik
André Rydningen
(trommer), Jon-Willy
Rydningen
(keyboards), Marian
Aas Hansen
(vokal), og Eline
Smith (vokal).
Som oppvarmingsartist hadde Nik hentet inn 80-talls ikonet
Ingrid
Bjørnov. Hun
er stor fan av ham, i likhet med Are Kalvø, som også var i
salen. Bjørnov var også med og sang på "Wouldn't It Be
Good", noe både publikum og Nik satte pris på. Publikum
likte det de hørte, noe de ga høylytt uttrykk for. Også
musikkjournalisten fra
Fredrikstad blad
var imponert: "Stemningen kokte på Blå Grotte da
80-tallsidolet Nik Kershaw vekket gamle følelser hos et svært
engasjert publikum." Nik
var svært fornøyd med konserten, noe han uttrykte til
journalisten fra Fredrikstad blad: "Publikum er helt
fantastisk, bandet er helt fantastisk og Ingrid er helt
fantastisk. Jeg blir helt slått i bakken av den fantastiske
mottagelsen jeg fikk." I
august 2013 gjorde Nik en akustisk framføring på folkrock
festivalen Fairport's
Cropredy Convention. I
november 2013 var Nik tilbake i Norge, da han gjorde en
miniturne, med opptredener på Hamar (Hamar sportsbar, 21.
november), Lillehammer, Kristiansund og Oslo.
I april
2014 var Nik atter tilbake i Norge. Denne gang for å opptre på
Telenor Arena sammen
med 80-talls artister som Bananarama,
Kim
Wilde, Modern
Talking,
TNT, Sabrina
og Rick Astley,
som endel av retrokonserten "We
Love The 80's".
Konserten ble avholdt 26. april. Men allerede dagen før stod Kim og
Nik på scenen sammen i Trondheim, på et privat arrangement,
med 150 gjester i lokalet. Det var firmaet
Medialab som stod bak
arrangementet. Webmaster som bor i Trondheim var blant de
inviterte.
Kim og Nik
presenterte akustiske versjoner av sine mest kjente låter. Slik
som "Never Trust A Stranger",
"You Came",
"You Keep Me Hanging On", "Kids In America",
"Wouldn't It Be Good", "I Won't Let The Sun Go Down On Me", og "The Riddle".
Kim
Wilde og Nik Kershaw framførte hverandres låter på en
privatkonsert i Trondheim.
Med seg på
scenen hadde de Kims bror Ricky
Wilde på gitar, og
Rickys datter Scarlett
på vokal. Det ble en
hyggelig kveld, der det virket som at de fire trivdes i
hverandres selskap. Nik Kershaws gitarspill bidro til å gi Kims
hits en kledelig innpakning.
Allerede i
2010 hadde Nik og Kim opptrådt sammen, da Nik sang med Kim på
låta "Love
Conquers All" på
hennes "Come Out
And Play"
album.
Link til opptak
av "Never Trust A Stranger". Høsten
2014 fortsatte Nik turnevirksomheten i hjemlandet og Irland, i
noe som han kalte "Me,
Myself And I Tour".
Innimellom disse opptrådte han også på 80-talls
retrokonserter. I
mai 2015 satte han kurs mot den andre siden av jordkloden, da
han var oppvarmingsartist for Spandau
Ballet, på deres konsert i Australia, 10. mai. Samme høst
gjennomførte han en ny turne, med 31 konserter i Storbritannia,
sammen med Go West og
Carol Decker fra
T'Pau. I september
2015 var Nik tilbake i Australia, som endel av turneen "80's
Mania".
På samme
tid var Nik også opptatt med å produsere veldedighetsalbumet
"A Gift From Men United".
Inntektene fra plata gikk til kampen mot prostatakreft. Niks far
hadde prostatakreft, i likhet med 42.000 andre briter.
|
