Jeg var sent ut med å oppdage Nik Kershaw. Jeg registrerte at han hadde suksess med "Wouldn`t it be Good" og albumet "Human Racing".  Men jeg mislikte teenie stilen hans. Men må underveis ha endret mening, for jula 1984 ønsket jeg meg "Human Racing". Noe jeg også fikk. Og det ble en plate jeg spilte mye. Kanskje en av de jeg har spilt mest. Jeg likte de kjente låtene. Og i tillegg "Human Racing", "Dancing Girls" (likte synthspillet), "Bogart" og "Shame on You". Mens "Gone to Pieces" var nesten flau å høre på. Også oppfølgeren "The Riddle" falt i smak. Med fine låter som "The Riddle", "Don Quixote", "Wide Boy", "Save the Whale", "You might" og "Roses".

Også "Radio Musicola" hadde sine øyeblikk. Særlig "Nobody Knows" ble spilt mye. Den hadde et synthkomp jeg likte godt. Og historien i låta tiltalte meg. Også "Radio Musicola" og "James Cagney" var bra. Men deretter begynte også jeg å miste interesse for ham. "The Works" syntes jeg var direkte kjedelig.

Og etter det kom det jo ikke flere plater fra Kershaw. Så da ble det kun en sjelden gang at jeg tok fram de tre første platene hans. Det var få som pratet om ham også. Selv om man leste litt om ham i media. 

Jeg ble overrasket da jeg i 1999 hørte "Somebody loves you" på radioen. Jeg trodde ikke han ville komme tilbake med flere plater. Jeg likte låta, men kjøpte likevel ikke plata. Ikke før "To be Frank" kom i 2001. Men den falt jeg skikkelig for. Det var en flott samling lavmælte popperler. Kershaw var med et tilbake på samme nivå som han var på midten av 80-tallet. Låter som "Wounded", "One Day", "Take me to the Church" var fine poplåter i mine ører. Jeg kjøpte like etter "15 Minutes" som også falt i smak. 

Interessen for Kershaw var med et tilbake på samme nivå som på det glade 80-tall. Jeg prøvde til og med å komme i kontakt med Kershaw pr. mail, for å fortelle ham hvor bra jeg likte "To be Frank".

Det har også ført til fornyet interesse for de gamle platene hans. I tillegg til at jeg hygger meg med platene han har laget etter dette, slik som "You`ve got to laugh" fra 2006.

Tilbake